Tag Archives: fri vilje

Mer syndighet om fri vilje

Såkalte vitenskapelige demonstrasjoner av at fri vilje ikke eksisterer, er en lang metastudie i hvordan enkelte forskere utfører den imponerende aktiviteten av å lese sine forutgående antakelser inn i et gitt forsøk, for så å late som de blir overrasket når de leser det samme ut igjen i konklusjonen.

Kron – jeg vinner. Mynt – du taper.

Det er tilfellet med tolkningene av de kjente Libet-eksperimentene, og med Wegner. Endelig har vi et nytt og forfriskende eksempel.

Adam Bear og Paul Bloom har publisert en studie som (ifølge dem) viser at folk visstnok utfører valg ubevisst, for så å presentere post-hoc forklaringer som stiller dem selv i bedre lys. Men valgene i seg selv er altså en illusjon. Godt å vite at underbevissthetene til Bloom og Bear likevel bet på fristelsen til å velge å utføre eksperimentet, for så å velge å fortelle oss om det.

Eksperimentet ble utført ved at studenter ble stilt ovenfor en datamonitor som viste fem hvite knapper, hvorav en ble rød. De ble så spurt om å forutsi hvilken av de fem knappene som snart ville bli røde. Etterpå skulle studentene krysse av for om det hadde forutsett riktig eller ikke. Siden forskerne ikke befant seg i hodet til studentene, måtte de stole på deres vitnesbyrd.

Og her er twisten. Maskinen var programmert til å vise en knapp som rød helt tilfeldig. Det vil si at vi forventer at studentene bare kunne velge riktig i en av fem (20%) tilfeller. Om studentene fikk tilstrekkelig tid, konvergerte de mot å gjette riktig 20%. Men om studentene ble stresset og tvunget til å svare på kortere tid, rapporterte de at de hadde spådd riktig 30% av gangene.

What? Fikk de plutselig mer rett med mindre tid liksom?

Om vi nå tar en liten fot i bakken, og forsøker å få litt klarhet i dette. Hva er egentlig den beste tolkningen?

Om du som leser har et fnugg av selvinnsikt, har du allerede gjettet det. Særlig ved usikkerhet, ønsker vi mennesker å fremstå i et best mulig lys. Vi har stolthet. Det vet alle som har sittet i et styremøte, har støtt på nyateister, hørt venner gjenfortelle en historie om en utfordring de møtte på en dag, eller har hørt studenter reflektere over hvor godt de har løst en oppgave.

Enda bedre: Du kan høre på Donald Trump, som alene motbeviser Anselms ontologiske gudsbevis i å vise at det-hvis-intet-mer-fullkomment-kan-tenkes ikke er Gud, men Trump.

Ut fra dette, kan vi trekke følgende tankerekke, godt kjent fra både kirkehistorie og klassisk filosofi:

  1. Frihetens objekt er sannhet. Dette er det virkelige startpunktet for eksperimentet over, og ikke den moderne illusjonen om at frihet er en form for spontanitet. Avstanden mellom tanken og virkeligheten, er nettopp evidensen på at vi ikke er frie. Eksperimentet kunne like gjerne startet med å lese opp bibelverset Joh 8,32 som hypotese, nettopp fordi eksperimentet forutsetter at det var sannhet som gjorde fri. Fordi studentene ikke rapporterte sannhet, konkluderte Bear og Bloom med at de ikke var frie.

    Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»
    Joh 8,32

  2. Det finnes løgn i hjertet vårt som slavebinder oss. Siden frihet er umulig uten sannhet, og siden vi har en underbevisst tendens til å trekke oss vekk fra sannhet, er vi til en viss grad slavegjort. De fleste av oss vil innrømme dette i å fortelle overdrevne historier om prestasjonen vår på fotballbanen i dag, luke vekk lite smigrende detaljer når vi gjenforteller andre historier, påstått å ha valgt riktig i usikre situasjoner (som i eksperimentet over), osv. Denne usikkerheten er ofte langt fra uskyldig. Vi bruker den stadig vekk til å rasjonalisere dårlige valg og umoralsk atferd. “Jeg skal skjerpe meg, men først i morgen. Jeg fortjener å ha litt moro. Man må tråkke på noen tær for å få jobben gjort. Osv.”

    Hjertet er mer svikefullt enn noe annet,
    det kan ikke helbredes.
    Hvem kan forstå det?
    – Jer 17,9

  3. Løgnen er en form for stolthet. Eksperimentet viser virkelig bare at vi har en bias mot vår egen kompetanse og egne evner, selv til det nivået hvor vi avviser sannhet. Men, denne stolthet-til-nivå-av-å-avvise sannhet har et kjent navn: Det er synd. Når vi blir oppmerksomme på synd, blir vi skyldiggjort, og når denne skylden utvikles i oss, får vi en last. Disse lastene støtter opp om hverandre og vokser eksponensielt, slik at de i stadig større grad skjuler sannhet, for å beskytte stoltheten vår. Alle som har forsøkt å fortelle seg selv eller andre en ubehagelig sannhet, vet det.

    Stolthet kommer før sammenbrudd,
    hovmod før fall.
    Bedre å være ydmyk med de fattige
    enn å dele bytte med de stolte.
    – Ordsp 16,18-19

Les også:
Noen korte notater om fri vilje
En indre dialog om fri vilje
Fri vilje under angrep

I vitenskapelige journaler er det naturligvis lettere å prate om illusjoner, enn noe så religiøst som…synd. Men alt dette er altså helt som vi skulle forvente, og er ikke mer sjokkerende enn hva prester, bønder og Ola Nordmann har tatt for gitt i tusenvis av år.

Men hvor i alle dager kom konklusjonen om at de frie valgene våre var en illusjon? Du gjetta det: Den ble antatt av Bear og Bloom.

Så klart. Å late som at man har avvist fri vilje er mye mer sexy for å få oppmerksomhet, og kunne skrive innlegg i Scientific American, enn å rapportere den langt mer velkjente og kjedelige, men fornuftige tolkningen:

At mennesket er syndig.

Noen korte notater om fri vilje

  1. Det distinktive med mennesket (i henhold til aristotelisk filosofi) er at vi har (1) intellekt og (2) vilje.
  2. Viljen er intellektets disposisjon, og springer ut fra intellektets aktivitet. Viljen uttrykker ønsker, eller aversjon fra, det intellektet oppdager. Intellektets aktivitet er parallell med, og råder over, det vi oppdager fra persepsjon (sanseinntrykk).
  3. Det er umulig å ønske det du ikke kjenner til.
  4. Om kunnskapen vår var perfekt, ville viljen vært fullstendig bestemt mot objektet. Eksempelvis er 2+2=4 (i sin standardform) fullstendig kjent og bestemt, og viljen har ikke annet valg enn å gi sin bekreftelse. Vi har altså ikke “fri vilje” til påstanden 2+2=4.
  5. Men kunnskap er sjeldent komplett. Det er eksempelvis alltid mulig å forestille seg ulike tolkninger av like sanseinntrykk. Står en “H” for uttalen “hhå”, “æitch”, står det for en landingsplass for helikopter, partiet Høyre, eller et tverrsnitt av en i-bjelke?
  6. Til den grad at intellektet bare kjenner stykkevis og ufullstendig, er ikke viljen fullt ut bestemt.
  7. Derfor eksisterer det grader av frihet for viljen.

Viljen vår beveges naturligvis av grunner. Det bekrefter bare at viljen er disponert av intellektet. Men disse grunnene er ikke fullstendig bestemte.

Så at viljen vår har frihet, virker bare til å være en nødvendig konsekvens av at vi har et (begrenset) intellekt.

Den vanlige kommentaren: Det blir naturligvis ofte påstått at naturvitenskap har sådd tvil  om hvorvidt viljen vår er fri. Men tvert om virker slike påstander å være resultater av diverse kategorifeil og konseptuell forvirring. Det er vanskelig å se for seg noen naturvitenskapelig motivert begrunnelse som kan så tvil om vår frie vilje. Om du har et forslag som ikke allerede er kjent, må du gjerne komme med det.

Merk: Å si at vi lever i et deterministisk klinkekule-univers, postulering av at viljen kan “bortforklares” ved å redusere den til nerveaktivitet o.l., er ikke funn fra naturvitenskap, men metafysiske antagelser.

Litt mer om det i nederste link under.

Les også:
En indre dialog om fri vilje
Fri vilje under angrep

En indre dialog om fri vilje

A: Vi har ingen fri vilje!

B: Så hva slags vilje har vi?

A: Nå forstår jeg visst ikke helt…?

B: Hvis du ikke tror vi har fri vilje, må det vel være fordi du tenker at viljen er noe annet.

A: Nei, jeg mener bare at hele tanken om at vi skulle ha en fri vilje er en illusjon, slik som en regnbue eller en rett pinne som ser bøyd ut i vann. Det er bare slik det fremstår for oss.

B: Fint det – men å forklare vekk forestillingen om frihet er ikke det samme som å forklare vekk forestillingen om en vilje. Så hva er en vilje?

A: Eeeeh, det er jo det som får folk til å tro at de kan velge mellom det ene eller det andre – selv om de naturligvis ikke kan det.

B: Så en vilje er bare det som får folk til å tro at de er frie?

A: Ja!

B: Men i så fall må uttrykket fri vilje bare betyr en fri forestilling av å være fri. Det henger ikke på greip. Det er inkoherent.

A: Okay. Vilje må bety noe annet, men jeg tror fortsatt at det betyr noe fritt.

B: Virker det rettferdig å si at viljen er et slags ønsking, og at vi kan stille spørsmål om hvorvidt denne ønskinga har noen form for frihet? Selv om «vilje» ikke akkurat betyr «ønske», så vil du vel i det minste godta at mennesket har visse ønsker og lengsler?

A: Ja, ok. Vilje høres ikke helt ut som ønske eller lengsel, men vi har nok virkelig ønsker eller ting vi lengter etter, og jeg avviser at vi kan velge hvilke vi kommer til følge. En perfekt vitenskap kunne fortalt oss akkurat hvorfor noen munker velger å følge sitt ønske til å leve i sølibat, faste og bønn, mens en utsvevende playboy velger å leve livet sitt i henhold til helt andre ønsker. Men ingen av dem hadde noe reelt valg om hvilket ønske de fulgte.

B: Så hva slags ting er et ønske? Kan vi for eksempel ønske oss noe vi overhodet ikke vet noe om, eller må vi i det minste ha en slags grov kunnskap av det?

A: Grov kunnskap? Joda, det tror jeg stemmer.

B: Så mitt ønske for X virker i det minste til å følge fra en slags form for kunnskap om X – selv om dette kan bety mange ting. Man kan f.eks. ha et ønske om fred, selv i krigstid.

A: Ja.

B: Så du påstår at vi ikke har noe annet valg enn å ønske disse tingene vi tror vi lengter etter?

A: Nemlig. Når vi bare forstår mer, vil vi finne ut akkurat hvorfor vi tenker at disse tingene er gode. Se bare på hva evolusjonen kan forklare om skjønnhet, moral, altruisme, osv.

B: Men vi kan bare ønske oss noe, etter at vi har lært noe om hva det er?

A: Ja.

B: Men har vi full kunnskap om alt vi ønsker oss, eller ikke? Hvis vi ønsker oss fred, vet vi da nøyaktig hvordan denne freden vil se ut? Hvordan vi kan oppnå den, hvor raskt, og alle andre relevante detaljer?

A: Nei.

B: Så vår kunnskap om disse målene våre er vage og ubestemte, og kan oppnås på en rekke ulike måter?

A: Stemmer.

B: Men hvis jeg virkelig har et ønske om, f.eks. fred, og ønsket mitt følger fra kunnskap, og hvis kunnskapen er ubestemt, så er da også ønsket ubestemt? Men er ikke et ubestemt ønske det motsatte av en fastbestemt ønske? Så er ikke dette ubestemte ønsket nettopp det vi kaller – en fri vilje?

A: Vent litt. Det vet jeg ikke helt. Jeg tror ikke at alt som er ubestemt også er fritt. Kvantehendelser er også ubestemte. Det samme er terningkast, men en terning er på ingen måte fri.

B: Men jeg sier ikke at hver ubestemt ting må være frie, men det holder å si at de er ubestemte. Hvis våre ønsker følger på vår kunnskap, og hvis kunnskapen vår ikke er fastsatt i en bestemt retning, hvordan kan våre ønsker være det?

A: Kanskje det er flere årsaker til våre ønsker enn bare kunnskap.

B: Helt sikkert, men det er ikke poenget. Vi ble akkurat enige om at et ønske er umulig uten noen form for kunnskap. Du kan ikke si først at når du har et ønske om fred, må du ha kunnskap om det, men når du har et ønske på et eller annet middel for å oppnå det, trenger du ikke å kjenne det. Jeg ser ikke hvordan du kan et fullstendig bestemt determinert ønske, uten at man også påstår at vi har fullstendig kunnskap om alt som må gjøres – og det har vi åpenbart ikke.

A: Så du sier at vår frihet skapes av vår mangel på kunnskap?

B: Ikke helt, men det er nok noe sannhet i det. “Frihet” i menneskelig forstand virker å kreve at vi ikke vet eksakt hvordan vi oppnår et mål.

A: Men vi er ikke frie til det målet?

B: Nei, det tror jeg ikke. Hvis vi hadde perfekt kunnskap om hva målet var, og perfekt kunnskap om hvordan vi kom oss dit, og det ikke var noen omstendigheter som gjorde målene uklare, så ville vi ikke være frie i den forstand vi nå anser oss som frie. Kort fortalt. Hvis vi sto ansikt til ansikt med målene for våre liv, og gjenkjente det, ville vi ikke kunne hatt noe annet valg enn å velge det.

A: Ja! Det er akkurat det jeg mener. Jeg tenker at det er akkurat det moderne vitenskap forteller oss!

B: Da virker det til at vi er enige. Spørsmålet nå er bare hva som er målet for livene våre – det vi kaller for vårt telos – sant?

A: Ja, stemmer.

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Dialogen ovenfor er fritt oversatt fra thomist James Chastek.

Fri vilje under angrep

(Publisert i en noe modifisert versjon på Fri Tanke 13.10.15)

Medisinstudent Andreas Wahl Blomkvist, som ikke må forveksles med Folkeopplysningens fysiker Andreas Solberg Wahl, skriver om fri vilje på fritanke.no og utdyper dette nylig på bloggen sin. Det er en lesverdig tekst som angriper problemstillingen fra ulike perspektiv, men merkelig nok mangler det en grundig filosofisk innfallsvinkel.

Wahl er lite nådig og konkluderer i teksten med at eneste utvei for å bevare fri vilje, er å definere den på en måte som gjør den kompatibel med determinisme. På denne reisen er han vel ledet av tvilsomme kilder, som Sam Harris, og mange av påstandene er å kjenne igjen fra ham. Hvordan noen kan ta Harris seriøst som en autoritet på det som er hovedsakelig filosofiske spørsmål, er forbi min villeste fatteevne. Men la meg forklare.

Først av alt: Hvorfor skal vi bry oss om at vi har fri vilje? Hvorfor skal du bry deg? Har det noe å si for hvordan vi lever livene våre uansett?

Selv om vi hopper over den åpenbare bemerkningen av at sannhet har en iboende verdi, finner vi flere undersøkelser som viser effektene av menneskets egen tro på fri vilje. I 2008 fant Kathleen Vogs og Jonathan Schooler ut at personer som leser tekster fra vitenskapsmenn som fornekter fri vilje, også jukser mer når de utfører oppgaver. I et studie fra 2009 av Roy Baumeister, viste studenter som ble presentert med lignende tekster atskillelig mer aggressiv oppførsel enn sin kontrollgruppe. Til sist har vi en artikkel fra 2008 av Carol Dweck og Daniel Molden, hvor det vises til evidens for at personer som tror på fri vilje, opplever mer velvære.

Men sosiale effekter og konsekvenser for personlig moral avgjør ikke slike filosofiske problemstillinger. Så hva er problemet? Jo, fri vilje sliter visstnok med et definisjonsproblem. Og hvis vi skal følge Sam Harris, er det verre enn som så. Lettere schizofrene Harris påstår i det ene øyeblikket at fri vilje er et inkoherent begrep, men i det neste bestemmer han seg for å argumentere mot eksistensen av fri vilje likevel.

Merk: Siden jeg selv ikke holder kompatibilistisk fri vilje til å være ekte fri vilje, vil ordene fri vilje heretter referere til en sterkere form for fri vilje enn hva kompatibilisme tillater oss.

En minimumsdefinisjon for en forståelse av fri vilje, sterkere enn hva kompatibilisme tillater oss, inkluderer i det minste at ting kunne vært annerledes. Dessuten må en person kunne sies å være en aktør, som er den ultimate kilden til valgene den utfører, selv om personen naturligvis vil ha grunner for å velge som det gjør, og ikke bare er et instrumentelt mellomledd uten påvirkning i en pågående fastbestemt årsaksrekke. Alternative utfall burde være en reell mulighet. Når jeg nå tenker på morgendagen, kan jeg vurdere om jeg skal trene om morgenen, og studere om ettermiddagen, eller om jeg skal studere om morgenen, og trene om ettermiddagen. Hvis jeg har fri vilje, mener jeg at mine egne intensjoner kan påvirke utfallet.

Klart. Mye av menneskets daglige oppførsel fungerer ikke på denne måten. Vi legger ikke nødvendigvis ned mye omtanke i hvilken skjorte vi skal ta på om morgenen, hvilken juice vi fyller i frokostglasset, hvilken ende vi starter å smøre brødskiven fra, eller hvorvidt det er Facebook- eller Twitter-appen som åpnes først på bussen. Det er nødvendig at vi kan oppnå en viss grad av automatikk i livene våre, og mange av valgene våre legger vi ikke ned mer tanke i enn nødvendig. Men det er irrelevant, for argumentet krever bare at det eksisterer situasjoner, uavhengig av hvor hyppig de forekommer, hvor vi med rette kan sies å velge mellom alternativ, og hvor utfallet kunne vært annerledes. På samme måte, krever ikke konseptet om fri vilje at jeg kan velge blant et helt ubegrenset mulighetsrom, men den krever bare at det eksisterer muligheter. Selv om en innbruddstyv holder en pistol til hodet mitt og beordrer meg å slå av alarmen, er det fremdeles jeg som velger å slå av alarmen.

Jeg skal først adressere (1) Wahls påstander om følgene dersom fri vilje virkelig er en illusjon, før jeg skal adressere (2) hans påstand om at vi må velge kompatibilisme for å justere oss etter et deterministisk univers, og til slutt (3) vise hvorfor argumentene han har valgt for å adressere problemstillingen fra fysikk, nevrofysiologi og psykologi, er fullstendig irrelevante.

Jeg mener selv at vi har en sterk form for fri vilje, men disse tre punktene er allerede krevende å gi et minimum av respons til, siden Wahl hopper mellom en rekke problematiske påstander som trenger litt plass for å svare tilstrekkelig på, så jeg skal spare en fullverdig positiv argumentasjon for en annen gang. Det vil kreve mer drøfting av konseptet om fri vilje, samt et enda mer solid dypdykk i flere fagfelter enn det jeg gjør nedenfor, fra naturfilosofi til metafysikk.

La meg nøye meg her med å påstå at det er en selvmotsigelse å argumentere for at fri vilje er en illusjon. Illusjoner, slik vi kjenner dem, er noe vi kan identifisere, for så å gjennomskue. Vi har deretter muligheten til å undersøke den virkelige situasjonen bak illusjonen. Vi kan oppdage at regnbuen ikke virkelig var der, men at refleksjoner og dispersjon fra lys i vanndråper spilte oss et puss. Men hvis fri vilje faller, så tar den med seg alt som kan ligne rasjonalitet, sanne tanker eller evidens.

Tenkning er en intensjonell øvelse, hvor vi gjerne initierer tankerekker med innhold vi holder for å korrespondere med virkeligheten, før vi resonnerer i henhold til visse logiske regler, og regner med at vi som aktører ender opp med sluttproduktet. Så dersom fri vilje virkelig hadde vært en illusjon, hadde vi ikke hatt noen måte å oppdage at det er en illusjon på, for det er ingen grunn til å stole på innholdet eller den logiske gyldigheten til resonnementer, egne eller andres, som leder oss til den konklusjonen. Dersom jeg, selv i prinsippet, skal kunne ha en eneste sann tanke A, er det bare fordi hele det kausale nexus i universets forløp mirakuløst har fått meg til å tilfeldig snuble over noe slikt. Hvis du derimot har en motstridende, usann tanke B, er det bare fordi du havnet i feil kausale nexus. Dog, ingen av oss kan gjennomskue hvem som har hva.

Hvis vi forestiller oss at nevrovitenskap en gang i framtiden vil demonstrere at fri vilje er en illusjon, er det et faktum allerede nå at det ikke eksisterer noe slikt som en demonstrasjon, bevis, evidens, forestillinger eller tvil, selv i den prosessen som leder fram til den videre utviklingen av feltet nevrovitenskap.

Det er dermed umulig å forestille seg en måte hvor vi kan kvitte oss med den illusjonen. Vi kan være desillusjonert om mye, men ikke om fri vilje. Konsepter som fri vilje, bevissthet og rasjonalitet er en forutsetning for å kunne skille mellom realitet og illusjon i utgangspunktet. Vi kan ikke surfe på en bølge frem til vi når en konklusjon, for så å påstå at surfebrettet og bølgen aldri var der i utgangspunktet.

Disse innvendingene burde være så åpenbare, at jeg personlig er ganske overrasket over at ikke flere som avviser en sterk form for fri vilje ikke bruker mer plass til å drøfte dem.

Det kjente paradokset med Sofies valg, hvor Sofie må velge hvilket av hennes to barn som skulle sendes til den sikre død, var så vanskelig, nettopp fordi Sofie var klar over at hennes egne intensjoner ville påvirke utfallet. Vi er direkte oppmerksomme på vår egen frie vilje, slik at vår utgangsposisjon burde være at det eksisterer, frem til vi har alvorlige grunner til å betvile det. Vi kan ikke fritt velge hvorvidt vi er frie aktører. Som Jean-Paul Sartre sa, er vi «dømt til å være frie».

Livet med en desillusjonert vilje

Så hva vil likevel endres dersom fri vilje viser seg å være en illusjon? Wahl foreslår fire punkter:

  1. Teologien bak verdensreligionene mister mye av sin mening. Dette er de facto spikeren i kista for mange religioner
  2. Grunnlaget for å hate mennesker blir borte
  3. Kriminalomsorg og rehabilitering blir viktigere enn å straffe mennesker for straffens skyld
  4. Valg, motivasjon, anstrengelse osv. taper ikke sin verdi. Mange har en tendens til å forvirre determinsmemed fatalisme etter å ha lest om problemene rundt fri vilje

Allerede ved punkt 1 forstår vi at noe er muffens. Spikeren i kista for religion. For hvor har vi hørt denne visa før? Jo, for eksempel ved oppdagelsen av utenomjordisk liv, som Jeff Schweitzer påsto ville gi spikeren i den samme nevnte kista, til tross for at dette ikke ville introdusert noen nye problemer, og at muligheten for utenomjordisk liv har vært tatt opp av mange sentrale teister opp gjennom historien uten bekymring. Men jeg er sikker på at Wahl og Harris har gjort det nødvendige teologiske forarbeidet, eller hur? Det virker som en sexy tanke for mer aggressive sekularister at oppdagelse A eller B vil tilføre spikeren i kisten for denne diffuse størrelsen «religion», og endelig muliggjøre et Utopia.

Men mistanken om muffins hadde ironisk nok blitt bekreftet, dersom vi bare hadde lest tekstene som Wahl linker til om fatalisme i punkt 4. For det er et faktum at mange verdensreligioner har egne betydningsfulle innslag som inkluderer både determinisme og fatalisme, som i troen på at Gud har forutbestemt universets gang, og at vi ikke kan påvirke dette. Det går raskt å vise til muslimsk teologisk fatalisme, som i majoritetstradisjonen etter Al-Ghazali, eller kristen teologisk determinisme, som i storparten av kalvinistisk tradisjon. Jeg skal ikke utdype nærmere hvorvidt dette er god teologi, god filosofi eller ikke, men nøye meg med denne beskjedne empirien for å påpeke at påstand 1 er åpenbart feil.

Wahl forsøker ikke å argumentere for punkt 2, og det er vanskelig å se hvordan man kan gjøre det heller. Dersom argumentet er at personen som har gjort urett, ikke kan holdes ansvarlig for det som er gjort, og derfor ikke kan legges for hat, er det vanskelig å se hvordan jeg heller kan holdes ansvarlig for verken kjærlighet eller hat mot mine medmennesker. Det er enda mindre åpenbart hvorfor noen normative setninger om hva et menneske burde gjøre eller tenke, vil bære noen vekt. Dersom hat er det som best korresponderer med de kjemiske reaksjonene i kroppen min til en gitt tid – hvorfor er ikke det grunnlag nok? Hvorfor ikke bare «go with the flow»?

Det tredje punktet er igjen vanskelig å si noe om, siden det ikke gis noen faktisk argumentasjon, men det lider av et par av de samme problemene som det forrige punktet. Det blir fåfengt å spekulere i hva vi burde gjøre mot mennesker, eller hvilken verdistatus vi burde tillegge enkeltmennesker. Hvis vi uansett ikke er forfatteren av valgene våre i noen som helst meningsfull forstand, hvorfor skal vi da bry oss om normative påstander om hva som burde være tilfellet?

Siste punkt er det mest spennende. Wahl gjør rett i å si at vi ikke burde sammenblande determinisme og fatalisme. Fatalisme forteller oss at vår medvirkning i historien ikke vil spille en rolle, mens determinisme foreslår at gitt fortidens forløp, og de aktuelle naturlovene som virker til enhver tid, vil det nomologisk sett bare kunne eksistere en fremtid. Men selv om determinisme hadde vært et faktum om virkeligheten omkring oss, har vi liten grunn til å resignere til en rolle av observatør, siden fremtidens utfoldelse ikke er logisk nødvendig, men er åpen i henhold til sin fortid. Valg og anstrengelse spiller fortsatt en rolle, ikke fordi de tilhører oss som aktører i en meningsfull forstand, men fordi de påvirker fremtiden.

Men å skille mellom disse, hjelper lite for å redde et «valg» i en ubetinget forstand, hvor universets forløp kunne vært annerledes. Det er umulig å eksistensielt innrette seg etter determinisme. Tenk deg nå at doktrinen om determinisme gir en sann beskrivelse av virkeligheten. Finnes det noen måte for meg å innrette meg etter dette på? Overhodet ikke. Å leve, er å leve som en aktør, og det å være en aktør, er å forutsette å være en fri aktør. Å leve som et menneske er ikke en trospåstand man inntar, men en altomfattende overbevisning om at determinisme er feil. Hvis kelneren på en restaurant spør meg om jeg vil ha kylling eller biff, kan jeg ikke vente og passivt observere hva jeg kommer til å svare, men jeg må bidra ved å ta et valg selv.

På samme måte kan jeg ikke selv velge å tro at determinisme er en sann beskrivelse av virkeligheten, for gjennom valget om å tro det, har jeg allerede forutsatt at det er falskt. Merk at det ikke følger her at determinisme faktisk er en falsk beskrivelse, men det følger at determinisme er en heller meningsløs posisjon å innta. Dens troverdighet krever at vi kunne inntatt et tredjepersons perspektiv til virkeligheten. Men det undrende, tenkende selvet er dømt til å innta et førstepersons perspektiv.

Credit: Existential Comics

Livet i et deterministisk univers

Wahl skriver videre:

«Den eneste intellektuelt forsvarlige posisjonen for fri vilje har blitt det som kalles kompatibilisme (dvs. at fri vilje er kompatibel med determinisme)»

Dette er den merkeligste påstanden i hele teksten til Wahl, og den som fremviser mest hybris. Merk at Wahl ikke nøyer seg med å påstå at det er den mest forsvarlige, men han går til det ekstreme ved å si at det er den eneste forsvarlige. Siden Wahl ikke argumenterer for at denne konklusjonen følger, kan vi kanskje regne med at han henviser til en slags de facto innstilling blant relevante akademikere.

Men igjen kan vi vise til enkel empiri, ved å peke på den mest omfattende undersøkelsen av den mest relevante faggruppen, profesjonelle filosofer, viser at under 60% godtar eller lener seg mot kompatibilisme. Undersøkelsen kan for øvrig problematiseres for å være biased mot et sekulært publikum i den analytiske tradisjonen, og at aksepten for kompatibilisme blant totalt antall profesjonelle trolig er enda lavere. Alt dette er tilstrekkelig til å vise at Wahl, igjen, med stor sikkerhet påstår ting han ikke har belegg for.

Men hva med en type determinisme som utelukker fri vilje da? Er det en opplest og vedtatt sannhet at det er den typen univers vi lever i, eventuelt med innslag av små kvantemekaniske tilfeldigheter?

Absolutt ikke.

Filosofen Alfred Mele sier at selv blant kompatibilister, mener et stort flertall at determinisme ikke egentlig er sant.

For det første er den forståelsen av naturlover som Wahl opererer med for å begrunne sin synspunkt, høyst problematisk. Den forutsetter at det eksisterer en form for pseudo-platonske regelmessigheter der ute, fritt fra alle objekter den opererer på. Regelmessigheter som ikke bare er deskriptive, men preskriptive. Den generaliserer ikke bare fra alle observasjoner vi har gjennomført til nå, men postulerer også at de vil holde i fremtiden, i tilfeller som ennå ikke er observerte. Men som filosofen Ludwig Wittgenstein med rette sa, er en av våre største moderne illusjoner nettopp at såkalte naturlover kan være forklaringer på naturlige fenomen. Heldigvis er dette den typen illusjon som vi kan gjennomskue.

Hvorfor? Jo, fordi ingen modernister vet hva en naturlov er. Langt mindre kan vi si at disse naturlovene styrer naturens regelmessige funksjoner. Tross i at vi kan sette opp matematiske modeller for hvordan vi regelmessig kan foreta kvantitative studier av kvantitative aspekt av objekter i bevegelse, og bruke disse til å forutsi disse bevegelsene, er det triste faktum at vi ikke har kommet nærmere en forståelse av hva en naturlov er siden Roger Bacons eller Aristoteles’ dager.

Den eneste måten de tidlige moderne empiristene kunne bruke ordet «naturlov» med et minimum av meningsfull betydning, var ved å holde til at de var derivert fra Guds egen innskrift i naturens bok, hvor Gud selv var primærårsaken bak alle naturlige sekundærårsaker. Men uten Gud, forsvinner all mulighet til å holde såkalte naturlover som preskriptive. Platonske lover på sin side, er abstrakte entiteter, som aldri kan sies få noe som helst til å skje.

En siste uvei er å gi opp på tanken om faste naturlover fullstendig, og heller si at disse regelmessighetene har en instrumentell verdi i å hjelpe oss til å konstruere ganske presise prediksjoner av naturlige hendelser. Men her vil vi enten falle i samme grøft som empiristene, ved å holde naturlover som preskriptive, eller så er vi dømt til å si at vår bruk av naturlover ikke samsvarer med virkelige regelmessigheter i naturen i det hele tatt, men bare er en nyttig, fiktiv konstruksjon. Det hjelper oss i det minste lite i å fortelle noe om naturens virkelige funksjoner.

En bedre mulighet, som foreslått av både Aristoteles, Aquinas og Nancy Cartwright, er å forstå «laws of nature» som «laws of natureS». Regelmessigheter er her ikke noe som opererer fritt fra alle ting den opererer på, men regelmessighetene tilhører heller de naturlige substansene selv. Det er dem som innehar de ulike kausale disposisjonene, for å bruke språket til den nyaristoteliske renessansen som pågår nå.

For eksempel er det her de materielle systemer selv som har gravitasjonsmasse, og har dermed egenskapen til å tiltrekke andre masser. Et grønt eple blir rødt, ikke på grunn av fritthengende kjemiske lover, men fordi den tilsvarende disposisjonen ble aktualisert i eplet selv.

Dette har ikke vært et populært grep etter at de senere empiristene gjorde sitt inntog ved å ekskludere alt som ikke var tilgjengelig for umiddelbar erkjennelse, men som vi tidligere har sett på, er ikke bare denne typen empirisme selvmotsigende, men empirisk vitenskap er helt avhengig av en rikere aristotelisk naturforståelse. Den moderne empirismen kan bortimot oppsummeres som et eneste feilslått forsøk på å gjøre et metodologisk grep til en altomfattende forståelse av virkelighet.

Så hvorfor bruker jeg så mye tid på å skrive om naturlover? Jo, for når vi forlater denne mer primitive humeansk-kartesiske måten å tenke naturlov og kausalitet på, forsvinner plutselig mange av de påståtte problemene som determinisme visstnok konfronterer oss med. Vi åpner opp for en mye rikere forståelse av natur. En forståelse hvor vi ikke har noen grunn til å tenke på universet som verken mekanistisk eller deterministisk i en slik moderne forstand.

Da kan vi i det hele tatt begynne å forstå at dersom det tilhører mennesket egen essensielle natur å ha intellekt og vilje, har vi all grunn til å regne med mennesket som en reell aktør i naturen, med påvirkningskraft til å meningsfullt velge mellom ulike alternativ. Ikke fordi kvantemekaniske tilfeldigheter tillater oss uforutsigbarhet, eller fordi vi prøver å finne kilden til en årsakskjede i en enkelt nervecelle, men fordi vi det er den hele menneskelige personen som starter årsakskjeder, i en forstand, «innenfra». Det blir en egen lovmessighet i at menneskenaturen, i sin vanlige, utviklede form, innehar muligheten til å tenke og velge.

Men verre. Dersom Wahl sin implisitte forståelse av natur hadde vært riktig, er han ikke i nærheten av å dra de logiske følgene langt nok. Det vil ikke her være bare fri vilje og rasjonalitet som forsvinner, men også – selvet. Ingen personer vil eksistere. Wahl vil ikke eksistere, og heller ikke jeg, Lord Bendtner, Ludwig Wittgenstein, David Copperfield eller Erna Solberg. Hvis vi reduserer natur til å være begrenset til kvantifiserbare objekter som opererer nedenfra-og-opp, som altså fremviser et «bottom-up årsaksforhold», har vi ingen åpning for å si at det kan eksistere en entitet på et høyere nivå vi kan kalle «en person». Og igjen – hvis det ikke eksisterer en person som kan fremføre eller akseptere det resonnementet som ledet oss til den konklusjonen – hva var poenget med all dette bortkastede elektroniske blekket da?

Som den ledende kosmologen og aristotelikeren George Ellis påpeker, er det en myte at vi må tenke natur på en slik måte. Ellis holder frem en rikere forståelse av kausalitet, med Aristoteles’ fire årsaker som redningen, og viser til at det finnes en rekke eksempler hvor vi vet at naturen fungerer slik, fra fagfelt så ulike som sosiologi, nevrovitenskap, fysiologi, epigenetikk, ingeniørteknikk og fysikk. Altså et «top-down årsaksforhold», inkludert kausalitet fra helheten av en menneskelig person, til valg og levd liv.

 

Angrep på fri vilje fra tre disipliner

Wahl viser til tre ulike disipliner som kan vises til å problematisere fri vilje.

Fysikk

Hele Wahl sitt argument her, hviler på samme problematiske forståelse av natur, fysiske lover og kausalitet som nettopp vist, så istedenfor å repetere hele den diskusjonen, kan vi nøye oss med å svare på spørsmålet hans.

«Er det egentlig en forskjell på oss og steinen når det kommer til fri vilje?»

– Ja!

«Disse er til enhver tid bundet av de samme fysiske og kjemiske lovene. Nerveceller, som steiner, gjør ikke som de «ønsker».»

– Nei, ikke nerveceller, men menneskelige personer gjør som de «ønsker».

Nevrofysiologi

Wahl starter her med å vise til et velkjent eksperiment fra Benjamin Libet. Eksperimentet til Libet går ut på at en deltaker blir bedt om å bevege håndleddet, og rapportere når han først blir bevisst sin intensjon om å bevege det. Målinger av hjernen viser at hjerneaktivitet, tilsvarende et såkalt «readiness potential», foregår i hele 550 millisekunder før selve håndleddet beveges. Deltakeren rapporterer dessuten at han ble bevisst på sin intensjon først 200 millisekunder før bevegelsen.

Så viser disse 350 resterende millisekundene at hjernen allerede ubevisst har utført valget, en stund før deltakeren blir bevisst om sin egen intensjon om å bevege håndleddet? Hvordan følger det?

Libet har imidlertid en større feilmargin, og kuriøst nok mente ikke Libet selv at eksperimentet kunne brukes til å fornekte fri vilje. Så derfor kan vi være generøse, og heller vise til nyere hjerneforskning, hvor, hvis vi skal tro biologen Jerry Coyne, man kan forutsi utfallet av en persons valg syv sekunder før han selv blir bevisst over det. Vel, den viser at man i hvert fall kan forutsi binære valg med 60% sannsynlighet, som jo er ørlite mer enn ren tilfeldighet, hvor vi bare kan forvente 50%.

Det første problemet, er at fri vilje er en forutsetning i selve instruksjonene til denne kategorien av eksperimenter. Deltakeren må velge et tidspunkt å reagere på. Viktigere, er at alt dette forutsetter at en bestemt form for nerveaktivitet bare er den totale årsaken til valg. Den forutsetter hva den forsøker å bevise.

Dernest er det klart at Wahl og Coyne forvirrer muligheten til å forutsi utfall av valg, med den feilaktige konklusjonen av at det dermed ikke eksisterer et fritt valg. Det er ingenting ved konseptet om et valg som forutsetter total uforutsigbarhet.

Slike målesystemer kan ikke måle den introspektive opplevelsen du har av å utøve et valg. Selv om hjernen sender ut signaler som gjør at vi med mer enn 50% sannsynlighet kan forutsi utfallet av et valg i forkant, har vi fremdeles innrømmet at det skjer et valg.

Jeg kan fint, med mitt kjennskap til andre personer, forutsi valgene deres lenge før de faktisk gjør dem. Med kjæresten min, kan jeg kanskje, gitt en bakgrunnskontekst og andre faktorer, som en setning, et blikk eller en bestemt håndbevegelse, forutsi ordrett hva som vil bli sagt eller gjort noen sekunder etter. Min kjennskap til en god venn tillater meg å forutsi hvordan han vil velge i gitte situasjoner med høy sikkerhet, allerede timer og uker før disse faktisk inntreffer.

Alt dette foregår på grunnlag av bakgrunnskunnskap. Jeg har tidligere identifisert visse mønstre eller utløsende faktorer A og B, som jeg vet, oftere enn sjeldnere, vil føre til visse effekter som C eller D. En forsker som observerer deltakeren i stolen gjennom et enveis-speil, med tilhørende blikk og grimaser, kunne trolig forutsagt valgene hans med mer enn 60% treffprosent.

Hva som vises i begge disse eksperimentene, når vi tenker klart og udogmatisk over det, er egentlig ikke mer sjokkerende enn som så. Siden vi ikke har tilgang til å måle den subjektive opplevelsen av å velge, har vi heller ingen grunn til å påstå at det er selve valget som skjer i den tidlige hjerneaktiviteten. Hvis et valg ikke simpelthen kan reduseres til en fastsatt mønster av hjerneaktivitet, følger det også at registreringen av ubevisst hjerneaktivitet før et bevisst valg inntreffer, heller ikke viser at valget er ubevisst. Det viser bare at det foregår ubevisst hjerneaktivitet i forkant av et valg, som neppe vil sjokkere noen. Vi trenger ingen elektroder for å fortelle oss det, men bare litt praktisk livserfaring.

I en undersøkelse hvor deltakeren blir spurt om å handle spontant, er det for eksempel høyst sannsynlig at det vil foregå et visst nivå av hjerneaktivitet mens deltakeren forsøker å undertrykke all mental aktivitet frem til han skal «reagere spontant». Ja, vi kan til og med plausibelt forvente at den mentale aktiviteten stiger i intervallet opp mot tidspunktet han faktisk foretar valget. Det er dessuten helt naturlig å tenke at det foregår hjerneaktivitet i normale omstendigheter, også i forberedelsene til å foreta et valg.

Og ikke minst er det grunn til å tro at det er en fundamental forskjell på ulike valg. Fra helt enkle valg, som det her er å bevege håndleddet eller velge mellom to knapper å trykke på, til mer komplekse valg, som å bytte jobb, inngå ekteskap eller konvertere til hinduisme.

Den slutningen vi derimot ikke har grunnlag for å ta, er at aktøren dermed ikke velger fritt.

Alfred Mele har dessuten nettopp skrevet en liten perle som overbevisende argumenterer for at Libets og andre lignende eksperiment, ikke viser det fornektere av fri vilje påstår at de viser.

Resten av Wahls poenger på dette punktet følger lignende fremgangsmetode av å trekke konklusjoner som ikke følger fra premissene, så jeg tror jeg har fått frem poenget tilstrekkelig nok til at vi kan avslutte med siste punkt.

Psykologi

Første halvdel av denne paragrafen fortsetter med at Wahl trekker samme antakelser som tidligere opp av egen hatt, så de kan vi fint overse denne gang.

Resten av plassen viser derimot til nok et velkjent eksperiment, denne gang fra sosialpsykologen Daniel Wegner. Wahl viser til at Wegners eksperimenter gir en rekke forsøksdeltakere opplevelsen av at de var årsaken til en effekt hvor de ikke påvirket utfallet. Funnet av eksperimentet virket dermed å være at følelsen av en bevisst intensjon om å handle kan påføres individet helt uavhengig av at handlingen faktisk fant sted, samt «et kjent fenomen i psykologien», som er at «vi leter hele tiden etter årsak til effekt, og tar ofte feil».

Så la oss tenke igjen. Hvilken konklusjon er vi rettferdiggjort i å trekke fra dette?

Du gjettet det. Absolutt ingen!

Vel, annet enn fullstendig trivielle faktum, som at mennesker noen ganger opplever å lete etter årsaker før effekter, og noen ganger tar feil. Men det kunne niesa mi på 10 år også fortalt deg. Vi har ingen grunn, tross empirisme og Hume, til å tvile på at enhver effekt har en årsak, selv om det ikke var akkurat den bevisste intensjon som ga opphav til akkurat den årsaken denne gang.

Likedan: Selv om det er mulig å kunstig stimulere hjernen min for å få meg til å tro at jeg observerer visse fysiske objekter som ikke egentlig er der, vil ingen fornuftig person påstå at dette viser at jeg dermed aldri observerer fysiske objekter under normale omstendigheter, eller at det dermed ikke eksisterer fysiske objekter. Selv om ikke alle mine bevisste opplevelser korresponderer med hva som foregår i den virkelige verden, og spesielt de som er frembrakt under høyt kunstige forhold, hvordan i alle dager er jeg rettferdiggjort i å påstå at ingen gjør det?

Selv om ikke alle svaner er hvite, er det svak logikk å påstå at ikke noen svaner er hvite.

Det er en kuriøsitet ved mange modernister i at de tar ekstremsituasjonene til å vise hvordan virkeligheten faktisk er, snarere enn å mer plausibelt anse dem som avvik, som styrker vår forståelse av naturens ellers vanlige forløp.

En mer konservativ slutning fra Wegners observasjon, som fremført av filosofen E. J. Lowe, er at (1) bevisste intensjoner og (2) påfølgende handlinger må forstås som to separate ting. Men det er lite overraskende, siden det jo er nettopp derfor vi påstår at (1) kan forårsake (2).

Alle slutninger fra slike trivielle observasjoner, til å fornekte ektheten av fri vilje, er påstander som Wahl, Wegner og lignende skribenter allerede har lest inn i eksperimentene selv, basert på forutgående trospåstander.

Dette kaller de visstnok «vitenskap».

En oppsummering

Wahl skriver:

«At våre tanker og handlinger er resultatet av prosesser som vi verken er bevisst over eller kan kontrollere, trenger heller ikke å være ødeleggende for vår identitet. Det viser bare at verden er merkeligere enn vi tror.»

Verden er absolutt et merkelig sted, men alt dette viser, er vel at noen argumenter er langt svakere enn enkelte tror.

Spørsmålet om fri vilje er en krevende filosofisk tankeøvelse, men det er ingen grunn til å tro at en voksende mengde empirisk data har hjulpet oss en tøddel nærmere i å avgjøre det, så snart vi har gjennomskuet all filosofisk ballast som forsøkes smuglet inn bakdøren i eksperimenter fra filosofisk uskolerte vitenskapsmenn. På grunn av de kvalitative skillene, er det dessverre liten grunn til å tro at mer empiri vil hjelpe oss heller i framtiden, eller at naturvitenskap i det hele tatt kan hjelpe oss i å løse de tunge spørsmålene innen sinnsfilosofi.

Så hvis det at fri vilje er en illusjon, ikke er en konklusjon fra verken logiske resonnementer, naturvitenskap og empiriske fakta; hva gjenstår for Wahl, Harris & Co da?

Vi som er opptatte av fri tanke, burde også være opptatt av om vår tanke virkelig er fri. Det er kanskje sexy å påstå at noe er en illusjon, men problemet med moderne skeptikere, er gjerne at de ikke er skeptiske nok til å vente lenge nok til boomerangen treffer dem selv.

Et angrep på fri vilje krever noe langt mer robust enn det vi møter ovenfor. Det krever, fremfor alt, en systematisk filosofisk utlegning. Vi skal se senere på om man kan gi en positiv argumentasjon for fri vilje. Inntil da, har vi all grunn til å operere videre på den arbeidshypotesen om at vår vilje, og vår tanke, er fri.