Tag Archives: gudsbevis

Argumenter for Guds eksistens: steg 4 – en kontinuerlig Skaper

“For what can be known about God is plain to them, because God has shown it to them.

For his invisible attributes, namely, his eternal power and divine nature, have been clearly perceived, ever since the creation of the world, in the things that have been made. So they are without excuse.”
– Romans 1,19-20

Les først:
Argumenter for Guds eksistens: steg 1 – en nødvendig virkelighet
Argumenter for Guds eksistens: steg 2 – et absolutt enkelt opphav
Argumenter for Guds eksistens: steg 3 – bare en dypeste virkelighet

Da er vi kommet frem til fjerde og siste steg av dette gudsbeviset, som er en modernisert versjon av Aquinas’ tredje vei.

Hittil har vi demonstrert at det eksisterer EN ubetinget virkelighet som er opphav til alt som eksisterer, og at dette opphavet er ubegrenset, evig, immateriell, absolutt enkel og unik.

Først noen flere definisjoner:

4.1 “Skapelse” betegner den ultimate oppfyllelsen av en virkelighets betingelser.

4.2 “Ultimat oppfyllelse” betegner oppfyllelsen av en virkelighets betingelser som ikke selv er avhengig av noen videre betingelser. Ultimat oppfyllelse står i kontrast til videre oppfyllelse, hvor en virkelighet som oppfyller betingelser selv er avhengig av videre betingelser.

(Les de tidligere postene, så får dere en innføring i hvorfor vi benytter denne litt tunge språkbruken her.)

4.3 “Skaper” betegner kilden som ultimat sett oppfyller betingelsene til en betinget virkelighet.

Enten er en virkelighet betinget av noe annet, eller så er den ikke det. Som vi viste i pkt 3.4, eksisterer det nøyaktig EN ubetinget virkelighet. Derfor er alle andre virkeligheter utenom den ubetingede virkeligheten, betingede virkeligheter. De er med andre ord avhengig av noe annet for sin eksistens.

4.4 Alle virkeligheter utenom den ene ubetingede virkeligheten, er betingede virkeligheter

En virkelighet som har sine betingelser oppfylt av et begrenset antall betingede virkeligheter, eksisterer ikke (fra 1.6). En virkelighet som har sine betingelser oppfylt av et ubegrenset antall betingede virkeligheter, eksisterer heller ikke (fra 1.7). Derfor

4.5 Den ene ubetingede virkeligheten oppfyller alle betingelsene hos alle betingede virkeligheter

Siden alle andre virkeligheter, er betingede (fra 4.4), og skaperen ultimat oppfyller alle betingelser (fra 4.2 og 4.3), får vi:

4.6 Skaperen er skaper av alle virkeligheter

Skaperen av alle ting, må kontinuerlig oppfylle betingelsene til alle betingede virkeligheter, for hvis betingelsene på noe som helst tidspunkt ikke var oppfylt, ville den betingede virkeligheten slutte å eksistere (fra 1.3). Derfor må Skaperen opprettholde alle andre virkeligheter så lenge de eksisterer, som deres ultimate betingelse, fra Adam Sandler, til naturlover, higgsboson og eventuelle multivers. Derfor:

4.7 Skaperen opprettholder kontinuerlig alle virkeligheter i eksistens

Puuuuh. Disse fire stegene er altså en måte å demonstrere at teisme, troen på Gud, er sann. Det eksisterer en Skaper som ikke er begrenset av verken tid, rom eller naturlover, men er uforanderlig, evig, immateriell, ubegrenset, absolutt enkel og opphavet til alle ting til enhver tid.

Sagt på en annen måte: Skaperen er Eksistensen selv.

PS: Du trenger ikke å kalle Skaperen for “Gud” dersom det navnet smaker vondt, men det er altså eksakt dette all klassisk teisme betegner som Gud.

Hvis du er en fornuftig person, kan du jo lete etter fatale feil i argumentet, eller altså vurdere om faktisk Skaperen eksisterer som menneskehetens beste kunnskap som overgår enhver fornuftig tvil. Vi har brukt litt mer tid og plass enn kanskje strengt nødvendig, men det er nettopp for å tydeliggjøre og forsøke smutthull fra konklusjonen umulig.

Et filosofisk deduktivt bevis viser hvordan du og jeg og noe kan eksistere i det hele tatt, helt fra første betingelser, og hvorfor Skaperen selv ikke kan ha noen forklaring på sin egen eksistens, i kraft av å være ubetinget og absolutt enkel.

Det eneste empiriske faktumet vi trenger for å få gjennom dette beviset, er at noe eksisterer. Utover det trenger du ikke å holde til en bestemt vitenskapelig eller filosofisk teori for å kunne vurdere argumentet.

Var noe uklart? Legg igjen en kommentar, eller send en mail. Jeg har mange gode samtaler gående som starter over mail, men jeg starter gjerne flere! :)

Vil du ha flere bevis? Bare å komme med etterlysninger!

Aquinas’ tredje vei i modernisert form – en nødvendig virkelighet

Hele serien:
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 2 – et absolutt enkelt opphav
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 3 – bare en dypeste virkelighet
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 4 – en kontinuerlig Skaper

Hvorfor ikke bare starte høsten med en pangstart, ved å kjøre en rekke med argumenter for Guds eksistens? Guds eksistens og Guds natur er antakeligvis det menneskehetens klokeste hoder har brukt mest tid til å skrive om. Fra antikkens tenkere, til middelalderens store filosofer, til renessansens største matematikere og utviklere av den vitenskapelige metode, til flere av dagens råeste filosofer og vitenskapsmenn.

I denne posten skal jeg starte med et bevis av at det må eksistere minst en nødvendig virkelighet, før vi i fremtidige poster ser hvorfor denne virkeligheten må være Èn, absolutt simpel, ubegrenset i sine perfeksjoner, unik og må være den som opprettholder alle ting i eksistens i hvert eneste øyeblikk.

3290566593_f2f8837ace

Dette er nok måten jeg tenker å skrive i en eventuell fremtidig bok, så all kritikk, råd, spørsmål, forslag, motargumenter, ris og ros settes veldig pris på! :)

Nå kommer vi naturligvis ikke helt frem til den kristne Gud med dette argumentet alene. Jøder, muslimer, sikher og enkelte hinduister vil nok nikke anerkjennede til beviset av en evig, immateriell, nødvendig, allmektig, allestedsværende, allvitende Skaper og Opprettholder av universet. For å komme helt dit, må vi argumentere for Jesu’ oppstandelse. Men vi har et bedre fundament når vi allerede har bakgrunnskunnskapen av at Gud eksisterer og at naturen selv ikke i prinsippet kan være et lukket system som strikt umuliggjør noe slikt som mirakler. Vi kommer dessuten frem til at en ekte og konsekvent ateistisk filosofi vil være grunnleggende irrasjonell, fordi den må nødvendigvis mangle en intern logisk sammenheng.

Egentlig kan disse kalles bevis for Guds eksistens, i ordets rette forstand. De er imidlertid filosofiske bevis, og ikke av den typen bevis vi både bruker og misbruker i dagligdags prat. Det er helt klart en styrke, og ikke en svakhet. For dersom Gud faktisk kunne latt seg påvise i et reagensrør, gjennom ikke-reduserbar kompleksitet i evolusjonsprosessen eller ved lukkede eksperimenter i en partikkelakselerator under høyst kunstige forhold, ville det vi hadde funnet umulig kunne vært Gud i det hele tatt. Det ville i beste fall vært en slags Marvel superhelt eller Zeus, og ikke den nødvendige kilden til all eksistens og væren. Derfor skal du være ganske ignorant for å kreve bevis at nettopp den typen. Dette krever kort sagt mer…innsats!

Det finnes naturligvis andre og bedre kilder til kunnskap enn naturvitenskap også, og vi kan vite masse om både Gud og menneskets sjel. Mer om det her.

Filosofiske bevis starter nemlig rett ved fundamentet av huset, ulikt “vitenskapelige bevis”, som først kan starte i 3. etasje, og forutsetter at vi allerede har etablert fundament, 1. og 2. etasje. Noe de fleste aldri gjør. Følgelig blir altfor mange diskusjoner om universets og Guds eksistens fort veldig overfladiske. Siste ord i denne typen filosofiske bevis holder seg upåvirket av naturvitenskapelige fremskritt, selv om de kan informeres og belyses av dem.

Så argumentet går som følger:

1.1 Bibelen sier at Gud eksisterer

1.2 Hvis Gud eksisterer, så må Bibelen være sann

1.3 Derfor må Gud eksistere (fra 1.1 og 1.2)

Neeeeida, jeg har faktisk noe litt bedre i tankene. Men for mange, både kristne og ikke-kristne, virker det som om sirkeleksempelet ovenfor representerer hvor meningsløst det er å forsøke å bevise Guds eksistens.

aquinas-tide

Jeg skal forsøke å omformulere Thomas Aquinas’ sitt tredje gudsbevis, og utlegge det i en “moderne” kontekst. Nemlig nødvendigheten av Gud som skaper og opprettholder for all kontingent eksistens. Aquinas’ sitt bevis er nok fullt mulig å forsvare den dag i dag, men ordbruken hans hører hjemme i en egen kontekst. Noe vi ikke trenger å bruke masse tid på å forsvare dersom vi bare tilpasser litt. Selv om undertegnede likevel liker å forsvare konsept som prinsippet om kausalitet (årsak-effekt) på Minerva.

Jeg skal særlig bruke to nye ord, som jeg raskt kan gi min definisjon av her. Hvis du leser over denne to ganger, og holder tunga rett i munn, tror jeg de fleste skal klare å følge resten av argumentet helt ut:

Kontingent: Enhver kontingent virkelighet kan befinne seg i en tilstand av å være (eksistens) eller av å ikke være (ikke-eksistens). En kontingent virkelighet kan både eksistere og ikke eksistere, kontra en ikke-kontingent virkelighet, som har nødvendig eksistens.

Betinget: Å være betinget i denne sammenhengen, vil si at en virkelighet er avhengig av en annen virkelighet for sin eksistens. Altså avhengig av en annen virkelighet for å oppfylle sine betingelser, kontra en ubetinget virkelighet, som eksisterer nødvendig.

For eksempel er en katt en betinget virkelighet, ikke bare på grunn av at den har opphav i sin kattemor og kattefar, men siden den er avhengig av celler og struktur av celler for sin eksistens. Ingen celler – ingen katt. Celler er igjen avhengig av molekyler og struktur gjennom såkalte kjemiske bindinger for sin eksistens. Helt ned til fundamentalpartikler…og videre.

Merk at betingelsene oppfylles i rekkefølge av eksistens. Altså vertikalt. Ikke horisontalt, som f.eks. innenfor tid. Det vil si at argumentet holder selv utenfor tid, i et evigvarende univers, eller selv om en ung gravid mor i 1990 får tak i en tidsmaskin og føder en sønn i 1921. Argumentet gjelder hva som holder mor og sønn i eksistens i hvert eneste øyeblikk.

Merk også at ordet virkelighet brukes i en veldig bred forstand her, og er på ingen måte begrenset til en bølge, partikkel eller et materielt objekt som en stol, en stein eller et atom. Det inkluderer også såkalte naturlover, rom, tid og alt som kan sies å….vel, eksistere!

Så la oss først sitere Aquinas’ sitt sammendrag av denne tredje veien. Du kan lese sitatet, eller bare hoppe rett over til min utlegning nedenfor. Er du utålmodig, kan du dessuten lese hele sammendraget av gudsbevisene i Qunique Viae (fem veier) fra Summa Theologica her:

“The third way is taken from possibility and necessity, and runs thus. We find in nature things that are possible to be and not to be, since they are found to be generated, and to corrupt, and consequently, they are possible to be and not to be. But it is impossible for these always to exist, for that which is possible not to be at some time is not.

Therefore, if everything is possible not to be, then at one time there could have been nothing in existence. Now if this were true, even now there would be nothing in existence, because that which does not exist only begins to exist by something already existing. Therefore, if at one time nothing was in existence, it would have been impossible for anything to have begun to exist; and thus even now nothing would be in existence — which is absurd. Therefore, not all beings are merely possible, but there must exist something the existence of which is necessary.

But every necessary thing either has its necessity caused by another, or not. Now it is impossible to go on to infinity in necessary things which have their necessity caused by another, as has been already proved in regard to efficient causes. Therefore we cannot but postulate the existence of some being having of itself its own necessity, and not receiving it from another, but rather causing in others their necessity. This all men speak of as God.”

Merk at når Aquinas prater om å “postulere” eller “dette snakker alle om som Gud”, så er ikke dette en plutselig og tilfeldig påstand eller gjetning, men henger sammen med at dette bare er et sammendrag fra en mann som skrev ca. 50.000 sider om dette temaet. Han kvalifiserer disse påstandene godt i løpet av verkene sine, som står godt den dag i dag. For min innføring i thomisme, kan du eventuelt lese:

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form
Hvordan kan forandring skje
Noen tanker om eksistens
Hva er en sjel

Eller bare skaffe deg denne perlen av en bok først som sist.

Så la oss tydeliggjøre dette litt.

1.1 En betinget virkelighet er avhengig av en annen virkelighet for sin eksistens

1.2 En ubetinget virkelighet er ikke avhengig av noen annen virkelighet for sin eksistens. En ubetinget virkelighet må følgelig være helt og fullstendig uavhengig.

1.3 En betingelse viser til en hvilken som helst forutsetning som en betinget virkelighet er avhengig av for sin eksistens. F.eks. er kattens eksistens avhengig av en atomisk og sub-atomisk virkelighet. Et eksempel er sterk kjernekraft, en av de fire grunnleggende naturlovene, som binder nukleoner sammen til atomkjerner. For uten den sterke kjernekraften, ville det ikke eksistert noen katt.

Videre til argumentet.

1.4 Det eksisterer betingede virkeligheter. Neppe en veldig kontroversiell påstand. Dette kan bare avvises til prisen av å måtte avvise eksistensen av hele universet, eller av å påstå at alle ting er evige og uforanderlige. De innvendingene er 2500 år gamle, og er allerede behandlet her, så vi fortsetter…

1.5 Enten eksisterer bare betingede virkeligheter (BV), eller så eksisterer minst en ubetinget virkelighet (UBV). Logisk nok. Alternativene dekker hele spekteret og utelukker hverandre.

1.5a Vi står derfor med hypotesen: UBV v ~UBV.

(Leses som: Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet eller ikke minst en ubetinget virkelighet)

Så la oss teste ut hypotesen ~UBV: at det ikke eksisterer noen ubetinger virkelighet.

~UBV vil være oppfylt ved et av to alternativer:

  1. Det eksisterer et begrenset antall betingede virkeligheter
  2. Det eksisterer et ubegrenset antall betingede virkeligheter

Hva med alternativ 1?

For at BV1 (= Betinget virkelighet nr. 1) skal eksistere, må den ha fått oppfylt sine betingelser fra BV2, som igjen må ha fått dem fra BV3. Siden vi har et begrenset antall BV, vil rekken før eller siden stoppe på et BVn (= Betinget virkelighet nr. n). Problemet her er naturligvis at hvis rekken slutter i BVn, og BVn ikke har fått oppfylt sine betingelser, så kan verken BVn eller resten av rekken eksistere i utgangspunktet.

Vi kan igjen tenke oss eksempelet med katten. Hvis kattens eksistens (BV1) hviler på eksistens og struktur av dens celler (BV2), som igjen hviler på eksistensen og strukturen av molekylene (BV3), helt ned til en slags kvantepartikkel, urmasse eller i ordene til ateisten J. Mackie; “et permanent lager med materie” (BVn). Men ulikt Mackies sitt forslag, har vi allerede godtatt at selv ikke dette lageret har ubetinget eksistens, men er betinget. Verken lageret, kvarkene eller følgelig katten kan her altså eksistere. Om materie kan ha en ubetinget nødvendig eksistensen skal vi se mer på senere.

Vi konkluderer derfor med at…

1.6 Det kan ikke eksistere et begrenset antall betingede virkeligheter

Men kan det eksistere et ubegrenset antall BV, slik som i alternativ 2?

Hvis BV1 er avhengig av BV2, vil ikke BV1 kunne eksistere før BV2 eksisterer. Samtidig vil ikke BV2 kunne eksistere før BV3 eksisterer. Følgelig blir hele den uendelige rekken fra BV1 til BV, en rekke av virkeligheter som ikke har fått sine betingelser oppfylt, og derfor ikke kan eksistere. Hvis kattens eksistens hviler på et uendelig antall forutgående virkeligheter, vil ingen av disse ha fått oppfylt sine betingelser, og ingenting ville noensinne eksistert. Inkludert katten. Derfor kan vi si at…

1.7 Det kan ikke eksistere et ubegrenset antall betingede virkeligheter

La oss se på et annet eksempel. For kan ikke antallet betingede virkeligheter være et sirkulært sett? Altså f.eks. at BV1 får sin eksistens fra BV2, som igjen får den av BVn, helt til vi er tilbake på BV1 igjen? Altså en liten rip-off fra østlige virkelighetsbilder som hinduisme og buddhisme? What comes around, goes around?

Problemet her er at dette eksempelet bare er en omformulering av alternativ 1 eller 2. Enten har den sirkulære rekken et begrenset antall medlemmer, som gjør at eksistensen til BV1 til slutt, etter noen runder, er avhengig av BVn. I det andre tilfellet er BV1 avhengig av en uendelig rekke, men hvor ingen av medlemmene noensinne får sine betingelser for eksistens oppfylt. Følgelig kan heller ikke dette eksempelet unnslippe ikke-eksistens.

En siste mulighet, er at BV1 bare kan oppfylle sine egne betingelser. Det er åpenbart absurd, siden det impliserer at BV1 eksisterte i forkant av BV1 for å få BV1 inn i eksistens. At ingenting har egenskaper som gjør at det kan få seg selv inn i eksistens, men ingenting kan ikke ha noen egenskaper. Det kommer av hva det vil si å være ingenting. Du må nesten hete Lawrence Krauss for å ikke fatte det.

253694_175751325907951_939664574_n

Så vi kommer til…

1.8 Dersom det ikke er minst en ubetinget virkelighet, så eksisterer ingenting (fra 1.6 og 1.7)

1.9 Minst en virkelighet eksisterer

Det interessante her er naturligvis at du ikke trenger et helt univers eller en Big Bang-begynnelse for å få dette argumentet gjennom. Det holder med en enkelt ting som eksisterer på et enkelt punkt. En liten colaboks i august 2014 alene, ville vært mer enn nok for å komme frem til Gud.

1.10 Minst en ubetinget virkelighet må eksistere (fra 1.8 og 1.9)

Kan det være flere? Kan dette være materie? Hvorfor må denne virkeligheten være allmektig? Hvorfor må den være Gud? Det blir tema for neste steg. Du er kanskje sliten allerede, og fortjener en pause.

Og ja; hvis du ikke liker konklusjonen ovenfor, og ønsker å avvise den – så krever det argumenter. But that goes without sayin’…

Eller dersom vi skulle oppsummert med thomistisk språk i god tredje vei-stil: Enhver essens (hva en ting er – f.eks. hva et eple er) som er atskilt fra dets eksistens (at tingen er – f.eks. at eplet eksisterer), må terminere i noe hvis essens ikke er atskilt, men hvor essensen simpelthen er identisk med dets eksistens. Noe som bare kan oppfylles hos en virkelighet som er ren aktualitet. Et av Guds navn, er Eksistensen selv. Mer om det i en tidligere post her.

Aquinas-Meme-6-640x422

Filosofi på jerntronen

(Publisert på Minerva 23.05.14 under tittelen “Om ulike gudsargumenter.)

Anders Solli Sal skriver på Minervanett 14.05 om Guder og multiverser. Tesen hans er at alle naturvitenskapelige forsøk på å støtte opp om religiøs tro er mislykkede. Det er et viktig tema han bringer på banen, men argumentet har flere svakheter.

Gudsargumenter kommer i mange former. Jeg har større preferanse for klassiske filosofiske bevis enn naturvitenskapelige. Dette er naturligvis ingen ulempe. Filosofi handler om første prinsipper og ligger til grunn for alt, og et filosofisk bevis er mer grunnleggende enn et naturvitenskapelig et: Det er logiske nødvendigheter fremfor skiftende sannsynlighetsbaserte utregninger.

Å argumentere fra universets begynnelse eller fra fininnstilling av konstanter i universet får oss aldri helt til den klassiske Gud. Det vil si – dersom dette var det eneste som ble gjort. Nå, Big Bang, fininnstilling og multiversteorier gir oss for all del veldig interessant informasjon, men var aldri tiltenkt å være en konversasjonsstopper. Formålet fra Ottosen sin side er nok heller å nyansere det banale bildet som noen ganger blir fremstilt av at naturvitenskap gjør Gud overflødig. Det finnes haugevis av argumenter for ulike formål, akkurat som i andre domener. Denne typen informasjon kan forberede fundamentet for videre og fruktbar diskusjon.

For Gud overstiger universet, og er på ingen måte en vanlig naturvitenskapelig hypotese. Gud, innenfor klassisk teisme, forenelig med både islam, jødedom, kristendom, hedensk monoteisme og visse former for hinduisme og sikhisme, er immateriell, evig, allmektig, allestedsværende og allvitende. Han er ren Væren, Eksistensen selv, og Godheten selv. Gud er det nødvendige og absolutte opphavet til alt gradert og unødvendig. Noe vesensforskjellig fra mytevesener som Ra, Zeus og Odin, som egentlig har mer til felles med oss selv enn Gud. Guds egenskaper er på ingen måte tilfeldig innsatte beskrivelser, men noe menneskehetens dyktigste tenkere har brukt livsverk på å utlede med nødvendighet, fra Aristoteles til Aquinas, til dagens forsvarere. Igjen – disse utledningene har skjedd innenfor klassisk, og stor del av andre typer teisme. Man kan fint være uenig i alt dette, men man kan ikke late som om det ikke er det som blir sagt.

En utilstrekkelig metode

Moderne naturvitenskapelig metode på sin side ble utviklet omkring 1600-tallet med den eksplisitte hensikt å forutsi og kontrollere hendelser, basert på oppdeling ned til fundamentalpartikler, for å kunne puttes inn i matematiske modeller. For eksempel behandler. fysikk størrelser som er abstrahert fra konkrete virkeligheter, men ikke konkrete virkeligheter selv. Dette gir oss i høyeste grad sanne forklaringer, men det gir oss ikke tilstrekkelige forklaringer i det hele. Vi har fortsatt en lang vei å gå for å gi en sammenhengende forklaring på virkeligheten omkring oss. Premissene for naturvitenskap er filosofisk baserte, og kan ikke garantere for seg selv, og konklusjonen av naturvitenskap må likedan tolkes ved bruk av filosofi. Selv om fristelsen til å innlemme all oppnåelig kunnskap under naturvitenskapelig metode er stor, fører den beviselig til absurde og inkoherente resultater når det blir tatt for langt.

En av pionerne var Sir Francis Bacon. Han visste at målet med metoden var kontroll og forutsigbarhet, og lot seg ikke lure til å la den ta over hele hans helhetlige virkelighetsforståelse. Metodologisk naturalisme leder på ingen måte til konklusjonen av at natur er alt som eksisterer som et lukket system. Metodologisk meningsløshet legitimerer ikke virkelig meningsløshet. Det er en kategorifeil. Han holdt like fast på iboende hensikter og essenser eller former i naturen, i god tråd med tradisjonen etter Aristoteles.

Som filosofen Charles Taylor sa på en forelesning på Blindern nylig:

“The scientific method was dependent on purging everything that resembled intentions and meaning, but when we’re back to describing other things, like human life, we’ve lost all our tools.”

For her starter dessverre Solli Sal på sin vandring med konklusjoner som ikke følger, med forvekslinger mellom hva som faktisk er naturvitenskap, og hva som er trosbasert materialistisk eller naturalistisk filosofi. Naturvitenskapelig metode er å sammenligne med en metalldetektor: En enormt effektiv og verdifull metalldetektor, men som likevel har et begrenset bruksområde, og som ikke er kvalifisert til å si noe om alt som ikke er metall.

Mener man at vitenskapens spenn er større, og omfavner alt av kunnskap, matematiske resonnementer og logiske regler, kan vi raskt rettferdiggjøre plasseringen av både filosofi og teologi under samlebetegnelsen vitenskap. Hvilken ironi!

“The world is an astonishing place, and the idea that we have in our possession the basic tools needed to understand it is no more credible now than it was in Aristotle’s day.”
– Thomas Nagel, ateistisk amerikansk filosof

Derfor har heller ikke moderne naturvitenskap gjort noe fra eller til for å minske sannsynligheten av Guds eksistens, noe mer enn hva metalldetektoren har begrenset troverdigheten til biologisk materiale.

Tull med kausalitet

Solli Sal sier at kausalitetsbegrepet ble plukket fra hverandre av David Hume på 1700-tallet. Det er en problematisk ting å si på en rekke områder. For det første finnes det en rekke gode motsvar på Hume som mange anser som ødeleggende. For en tenker i realistisk filosofisk tradisjon, som den etter Aristoteles og Aquinas, utgjør ikke kausalitet noe problem. Effektiv kausalitet er faktisk så selvinnlysende at vi trenger gode grunner for å i det hele tatt betvile det, på samme måte som eksistensen av en ytre verden eller av andre personer. Det later ikke til å eksistere noe troverdig alternativ. Effekter uten årsaker ville i så fall ha kommet ut av ingenting. Men et reelt ingenting har ingen egenskaper eller potensialer til å utføre noe. Hume gir oss heller aldri gode grunner til å tvile på kausalitetsbegreper. Stjerneargumentet hans er at vi ikke kan bevise at alle effekter har en årsak, og at vi i det minste kan forestille oss at effekter foregår uten årsaker. Er den naturlige konklusjonen av dette at ikke alle effekter trenger en effektiv årsak? Naturligvis ikke.

I beste fall har Hume sett for seg en effekt uten å samtidig se for seg årsaken. Hvis alt jeg ser for meg, er en isbit som smelter, er det ikke fornuftig å tro at dette foregår uten grunn, men jeg vil ta det som en selvfølge at den for eksempel smeltes som følge av varmeenergi fra sitt eksterne miljø. Hume ble forstyrret av sin ekstreme empiristisk-baserte kunnskapsteori. Men å bruke slike eksempler for å forsvare en slik teori, er bare sirkelargumentasjon. Det er lov å bruke sunn klassisk fornuft også. Uten en ekte nødvendighet av kausalitet, blir det umulig å drive troverdig naturvitenskap.

Noen ganger blir kvantefysikk trukket frem som et endelig bevis på at ikke alle effekter trenger årsaker, med kvantepartikler som tilsynelatende popper inn og ut av fysisk eksistens, eller radioaktivt materiale som brytes ned på et tilfeldig tidspunkt t eller t+1. Ingen optimal situasjon for de som ønsker at naturvitenskapens rolle skal være kontroll og forutsigbarhet, men fortsatt ingen trussel for kausalitetsprinsippet. Kausalitet er noe annet enn determinisme. Kausalitetsbegrepet hører nemlig i stor grad til filosofiens domene – ikke naturvitenskapens. At kvantefysikk beskriver overgangen til atomet uten å henvise til årsaken viser på ingen måte at en slik årsak ikke eksisterer. På samme måte beskriver Keplers lover planetenes baner uten å henvise til årsaken for disse banene. Skal vi dermed konkludere med at banene ikke har noen årsak? Overhodet ikke!

En natur med hensikter

Solli Sal sier videre at moderne naturvitenskap har demonstrert hinsides tvil at naturen er uten formål og årsaker. Hvor får han dette fra? Elimineringen av hensikter og mening er på ingen måte et resultat eller en oppdagelse av naturvitenskap, men er en filosofisk tolkning av naturvitenskap. En mekanistisk tankegang var på mange måter det mest uheldige ved den filosofiske vendingen, representert ved personer som Hume, Descartes, Locke og Hobbes. Problemet er at den rett og slett ikke er troverdig, av en mengde grunner, og har ført moderne filosofi inn i en masse nye, absurde og unødvendige problemer, som spenner alt fra kausalitet og induksjon til moral og forholdet mellom kropp og bevissthet. Mange tenkere tar i vår tid til orde for at vi nettopp må forstå naturen gjennom former og iboende hensikter dersom vi skal ha noe håp om en holistisk virkelighetsforståelse. Naturvitenskapen er dessuten en kontinuerlig jakt etter årsaker. Aristoteles-inspirerte ideer lever videre i beste grad, og bekreftes vel så mye av naturvitenskapelig fremgang. Max Delbrück, tysk-amerikansk biofysiker og nobelprisvinner, sa det godt:

“If the Nobel Prize could be awarded posthumously, I think they should consider Aristotle for the discovery of the principle implied in DNA. (…) ..the reason for the lack of appreciation, among scientists, of Aristotle’s scheme lies in our having been blinded for 300 years by the Newtonian view of the world”

Og til sist, men ikke minst: Hva er en naturlov, dersom den ikke er et av uttrykkene for eksistensen av klassisk forståtte retninger i naturen? Hva er en kjemisk sammensetning, dersom den ikke er uttrykk for en klassisk forstått substans? Hva er en menneskelig intensjon, dersom den ikke er uttrykk for noe rettet utover seg selv? Wittgenstein beskriver hvordan en av de største illusjonene i moderniteten, er å tro at naturlover kan brukes som forklaring på naturlige fenomener. Moderne selvfølgeligheter må revurderes på ny.

Fra fornuft til Gud

Det finnes en rekke grunner til at vi kan føre fornuftbaserte argumentasjonsrekker og holde til at en klassisk forstått Gud må være den dypeste virkeligheten, fremfor et kausalt lukket naturlig system som ikke kan gjøre rede for sin egen eksistens. Mange varianter av klassisk filosofi som hevder at man faktisk kan bevise Gud, leverer aktuelle argumenter, og lever videre i beste velgående den dag i dag. Opplysningsfilosofer og andre som skulle ha motbevist dette, er fortsatt i skuddlinjen, med vekslende hell. Solli Sal har rett i at en slik generell åpenbaring ikke ville få oss til å konkludere med at kristendommen er sann, men den får oss til å forstå at vi må tøye oss lenger for å forstå virkeligheten, og det er et godt utgangspunkt for å undersøke om denne Gud har åpenbart seg spesielt i historien gjennom personen Jesus Kristus, som kan etterforskes på egne termer.

Solli Sal skriver at mange religiøse fremstår som om de ønsker et naturvitenskapelig stempel på troen sin. Jeg er faktisk enig med ham i at dette er problematisk. Naturvitenskap har hatt enorm fremgang helt siden beste middelalder, og man kan føle seg fristet over å kaste seg på bølgen. Men dessverre er naturvitenskap fortsatt bare en metalldetektor, uansett hvor effektiv den måtte være, og ethvert ukritisk forsøk på å bruke den langt innenfor filosofiske domener, er i verste fall sterkt misledende. Dens autoritet er fortjent, men hører ikke hjemme overalt.

Å si at filosofien må bøye seg for naturvitenskapen, er dypt problematisk. Det fører oss til å forutsette en kunnskapsteori for å bevise en kunnskapsteori – en kunnskapsteori som ikke kan gjøre rede for seg selv, og som bringer med seg en rekke inkoherente påstander. Den fritar oss fra å måtte tenke dypt og kritisk rundt hvordan virkeligheten faktisk er skrudd sammen, både slik vi oppfatter den, og slik den må være i seg selv. Filosofi er ingen tjener for naturvitenskapen, men er den majestetiske dronningen av alle vitenskaper.

Kristne må igjen lære å fordype seg i både naturvitenskaper og filosofi. Filosofien troner fortsatt over alle i vårt søk etter ultimate virkeligheter.

Solli Sal skriver: «Sorte hull, elektroner, ja selv levende dinosaurer, er uobserverbare entiteter som blir predikert av teorier det ikke råder særlig tvil om at stemmer for vår verden. Likevel har vi god grunn til å tro på deres eksistens.»
Her kan vi fint svare: Ja, akkurat som Gud!

Aquinas skriver om at Sannheten er Én. Kristne, så vel som ateister og buddhister, burde ha den største interesse av å utforske det fantastiske skaperverk – unnskyld, naturen – som vi er plassert i, om den består av multivers, mirakler i Midt-Østen, higgsbosoner eller andre ting. I teorien kan sannheten bare bygge opp til én, og den må være vår motivasjon – over alt.

Etterord: Nå ligger det altså en grunnleggende holdning av en scientisme under denne typen innlegg, nemlig filosofien om at bare naturvitenskap kan gi oss ekte kunnskap, så jeg kommer snart til å vie et eget innlegg til å forsøke å plukke fra hverandre den typen tankegang mer systematisk.

Sjekk også ut…

Svar fra Espen Ottosen
Svar fra Bjørn Are Davidsen

Kvantefysikk og første årsaker

Flere bevis for Guds eksistens krever et solid begrep av kausalitet, altså hvordan ting forårsaker hverandre og hvordan vi kan lære om sammenhengene mellom en årsak og dens effekt.

I en post som ble delt på Facebook av en venn av meg om mitt tidligere innlegg rundt bevisbyrden til en ateist, ble jeg kritisert for et par ting. Siden dette stammer fra en utbredt og potensielt veldig destruktiv tankefeil, er det greit å gjengi og behandle det hele her. Det handler altså om kvanteteori motbeviser prinsippet om kausalitet, siden kvanteteori virker å vise til effekter som ikke har en årsak?

“Igjen spør jeg meg, hvor får Kleiven denne definisjonsmakten fra? Han vil kanskje hevde at alle «materielle hendelser» har en årsak, så det må være noe immaterielt som tjener som en første årsak. Det er flere problemer med et slikt argument. Et av dem kan vi finne nettopp i vitenskapen: Det finnes ingen grunnleggende årsak til at et radioaktivt atom spaltes på et gitt tidspunkt, så dermed finnes det materielle hendelser uten årsak. Videre vet vi at elementære partikler oppstår og forsvinner overalt hele tiden, uten å ha «grunner» til å gjøre det. 

Vi har altså to muligheter: Enten kan vi anta at materielle hendelser kan være uten årsak, hvilket blant andre astrofysiker og nobelprisvinner Richard Feynman argumenterer for, eller så kan vi anta at a) det må eksistere noe immaterielt som ikke kan påvises, b) at dette immaterielle ikke trenger noen årsak, og attpåtil c) at dette immaterielle er i stand til å designe et univers. Personlig synes jeg den første muligheten er en veldig mye bedre forklaring enn den andre.”

Definisjonsmakt? Vel, noen kaller det argumenter og logiske resonnementer. Uansett takker jeg vedkommende for en god utfordring.

Richard Feynman, som mange andre fysikere, var en brilliant mann. Men som så mange andre brilliante fysikere, har han ikke den nødvendige grunnleggende treningen i filosofi til å uttale seg om slike ting. Prinsippet om kausalitet hører nemlig inn under filosofi, og ikke naturvitenskap. Kritikeren min begår med andre ord en alvorlig kategorifeil. Naturvitenskap kan faktisk aldri i prinsippet bevise at det eksisterer effekter som ikke har en årsak. Det ligger utenfor verktøyets ramme. Men det å overvurdere rammen til naturvitenskap er en kilde til mye forvirring i dag.

Så hvorfor forteller ikke dette radioaktive atomet eller virtuelle partikler i kvantevakuum oss noe om effekter uten årsak? Her må jeg presisere inntil det kjedsommelige at et fag som fysikk er et fag som enkelt og greit forholder seg til den delen av materiell virkelighet som er mottakelig for streng kontroll og prediksjon, og som så kan legges inn i matematiske modeller. Hva den forteller oss, er en sann forklaring, men det er ikke en tilstrekkelig forklaring. Noen streker av sort og hvitt, som fremdeler venter på å bli malt videre til et fullstendig fargerikt bilde. Som Bertrand Russell selv sier, er det en stor tankefeil å tro at fysikk som fag gir oss en utfyllende beskrivelse av naturen. Fysikk behandler abstraksjoner fra konkrete virkeligheter, men ikke virkeligheter selv. Den forteller oss ingenting om den dypere naturen til substansen og prosessene som bærer de matematiske egenskapene som den skriver. Fysikken av kvantemekanikk forteller oss lite om underliggende metafysikk. For å se på den dypere naturen, må vi over i naturfilosofi, og dette er et nytt fagfelt med hardt arbeid.

Så det min kritiker tror er et bevis på hendelser uten årsak, er egentlig bare et bevis på hendelser hvor årsaken ikke passer inn i den gitte matematiske modellen. Eventuelt tror han kanskje også at kausalitet er det samme som determinisme, hvilket er helt irrelevant. Men om årsaker faktisk eksisterer, er et spørsmål naturvitenskap sier nada om, og vi må ta den tunge jobben med å gå filosofisk til verks. Uavhengig av naturvitenskap, står altså kausalitetsbegreper fra Aristoteles og Aquinas fast til bruk i gudsbevis og andre ting, selv mot skeptikerangrepene fra David Hume.

Som Hume kan vi tro selv at vi kan forestille oss effekter som ikke har årsaker. At noe forandrer seg selv uten å trenge en ting eksternt til den selv som forandrer den. Men alt vi forestiller oss, er egentlig bare effekter, hvor vi ikke samtidig forestiller oss årsaken. Ikke f.eks. en iskube som smelter av seg selv, men en iskube som blir forandret utenfra, gjennom f.eks. varmeenergi fra omgivelsene eller hårføneren.

Vi står altså med:

1. Kvantemekanikk beskriver overgangen av atomet uten å referere til årsaken.

Fra dette følger ikke:

2. Kvantemekanikk viser at overgangen av atomet ikke har noen årsak.

Et slikt argument vil ikke være bedre enn:

3. Kepler’s lover beskriver planetenes baner uten å referere til årsaken av disse banene, så derfor

4. Kepler’s lover viser at planetenes baner ikke har noen årsak.

Altså en såkalt non sequitur! Lurer du på hva det betyr? En liten illustrasjon under.

159_non_sequitur

Slike misforståelser kan føre f.eks. fysikerkollega David Albert til å slakte Krauss’ sitt forsøk på å skrive om univers fra ingenting (som jeg selv gjør her) ved å vise til:

“The particular, eternally persisting, elementary physical stuff of the world, according to the standard presentations of relativistic quantum field theories, consists (unsurprisingly) of relativistic quantum fields… they have nothing whatsoever to say on the subject of where those fields came from, or of why the world should have consisted of the particular kinds of fields it does, or of why it should have consisted of fields at all, or of why there should have been a world in the first place. Period. Case closed. End of story”

Men nå har kritikeren min delvis rett i dette andre alternativet. Misforståelsen hans her, er bare at disse tingene ikke er noe vi “antar”. Vi kan derimot bevise at en slik første årsak må være immateriell og ikke trenger noen årsak. Vi er litt forut for vår tid her, så dette er langtifra en utfyllende beskrivelse, men selve poenget er at når vi filosofisk beviser Gud som “Pure Act” eller “ren aktualitet” gjennom Aquinas First Way, står dette i sammenheng med at alle substanser i universet er en kombinasjon av aktualitet og potensialitet, må hele rekken vertikalt kunne spores tilbake til ren aktualitet. Det skolastiske prinsippet av kausalitet, går nettopp ut på at all aktualisering av potensialer i en substans, må aktualiseres av noe utenfor som allerede er aktualisert (phew!). Altså en “being” (eller snarere ren Being) som ikke trenger å hente sitt potensial for forandring (i rom eller kvalitet) fra et tidligere medlem, men har dette iboende i seg selv. Merk at dette argumentet ikke viser til Big Bang eller noe, men forandring (f.eks. bevegelse eller kvalitativ forandring) som skjer her og nå.

Hvordan vet vi at det er et første medlem? Jo, for hvis alle medlemmene hadde hentet sitt potensial for forandring fra et tidligere medlem, så ville aldri rekken kommet over startstreken i det hele tatt.

Grunnen til at Gud så f.eks. er immateriell, er at det å være materiell eller innenfor tid per definisjon er å ha potensialer som kan aktualiseres. Det kan ikke Pure Act ha, så derfor må Pure Act være både immateriell og evig. Å spørre videre hva som er årsaken til Gud, er som å spørre hva som er “renere aktualitet” enn “ren aktualitet”. Et meningsløst spørsmål, og altså på ingen måte en tilfeldig egenskap vi tillegger Gud. Men mange ateister tror at spørsmålet “men hvem skapte da Gud?” er en god kontring mot Gud som første årsak. Vi skjønner at det krever litt innsats i å sette seg inn i hvorfor spørsmålet reflekterer en manglende forståelse for klassisk filosofi, og kan tilgi dem for det..til en viss grad. Dette beviser naturligvis ikke hele fylden av den bibelske Gud, men en stor nok bit til å motbevise ateisme.

Heavy stoff? Ja, det er det. Og hele historien er mye, mye verre. Nettopp derfor krever det litt innsats å sette seg inn i. Noen andre kritikere har forsøkt å ta snarveien ved å først innrømme at de ikke skjønner det, men at det likevel må være piss (jeg er jo tross alt kristen), at alt som skriver uansett er motbevist av naturvitenskap (kategorifeil) eller at det er merkelig hvordan kristne kan tro på en slik tilfeldig gud med tilfeldige egenskaper. The golden rule here is: Don’t understand? Ask!

Derfor tar vi ting fremdeles stegvis for å forsøke å oppnå et minimum av leselighet, og fortsetter i vår enkle beskrivelse av det metafysiske rammeverket som en aristotelisk-thomistisk realisme holder til. Klikk her for å lese første del om de fire årsakene. Neste gang blir det mer om aristoteliske former, inkludert formen av katter som Schrödingers.

cartoon_quantum3