Tag Archives: idealisme

Hva vil det si å være en ting?

Nei, nei. Ikke klikk videre. Dette spørsmålet er ikke flisespikkeri, og det er et mer relevant spørsmål enn du tror. Det er faktisk uhyre relevant for den virkeligheten vi opplever og lærer om fra dag til dag.

Derfor er det også et av de mest diskuterte spørsmålene i filosofihistorien, helt siden de antikke greske tenkerne. Svaret vi gir på spørsmålet får nemlig store konsekvenser for hvordan vi tenker om naturen vi lever i.

Les også:
Hva vil det si å være materiell?
Some problems of naturalism

For hva vil det si å være en avgrenset ting, slik som et tre, en ball, et menneske, en koalabjørn, en stein eller et fjell? Til syvende og sist består vi vel av det samme hele gjengen – fundamentalpartikler? Kall det atomer, kvarker, strenger, eller hva du vil. Men likevel kommer disse atomene sammen på måter som gir opphav til vidt forskjellige ting – med vidt ulike egenskaper.

Det er ingen vesensforskjell mellom de atomene som inngår i en stein, en koalabjørn eller i et menneske som meg. Men likevel har jeg helt andre egenskaper enn en stein. Jeg er et levende vesen, som kan innta ernæring, reprodusere, sanse, starte årsaksrekker, utføre abstrakte tankeresonnement og kommunisere dem, i henhold til visse logiske prinsipper. Så hvorfor kan jeg alt dette, men ikke steinen?

En konkret ting er det første som møter observasjonsevnen vår. Vi ser først og fremst mennesker, trær og steiner rundt oss – vi ser ikke rå materie eller fundamentalpartikler.

Når vi observerer en ting, virker det til at det gir mening å omtale denne tingen som et selvstendig “hele”. Ta for eksempel et menneske. Vi ser at et menneske er et selvstendig “hele”. Det er satt sammen på en måte som avgrenser det fra resten av virkeligheten, og har deler som jobber sammen for at vi kan ha de egenskapene vi har. Men om vi titter på mennesket, virker det til at vi igjen er satt sammen av deler vi kan omtale som et “hele”, som en arm, et hjerte, en nyre, en nese, osv.

Noen av disse kan vi klare oss uten, og fremdeles kunne utøve disse egenskapene. Jeg kan fortsatt ha liv, innta ernæring, sanse og utføre abstrakte resonnementer, selv om jeg skulle f.eks. amputere et bein. Amputasjon av et bein vil føre til at min evne til forflytning vil bli betraktelig redusert, men jeg kan fremdeles komme meg rundt ved å hinke, bruke armene eller ved hjelp av teknologiske hjelpemidler. Andre ting er mer essensielle. Om jeg hadde mistet hjertet mitt, uten å tilstrekkelig erstatte det, ville jeg straks miste evnen til å utøve alle mine andre egenskaper og deretter opphøre å være meg.

Noen beskrivelser av meg kan skiftes ut, og jeg kan fremdeles være et menneske. Hårfarge, hudfarge, vekt og høyde er ikke så essensielt. Jeg kunne vært mørkhudet, rødhåret eller skallet, feit eller tynn, og fremdeles vært like fullt et menneske. Jeg kan utvikle meg fra et foster i mors mage, en rebelsk tenåring, eller en skrøpelig pensjonist, og like fullt være et menneske. Men om jeg hadde hatt gjeller, vært kaldblodig, la egg, hadde røntgensyn og tentakler, ville det neppe gitt mye mening å kalle meg for et menneske.

Men tross i at jeg igjen består av deler, virker det fremdeles meningsfullt å omtale mennesket som et “hele” som ikke kan reduseres til å bare være sine deler, på samme måte som funksjonen til delene våre (arm, hjerte, osv) ikke kan reduseres til å bare være atomer. Helheten eksisterer på sitt eget nivå av virkelighet, og er noe strikt mer enn å bare være summen av sine deler.

Men ikke alle vil være enig i dette, eller har tenkt over det. Men dette er et av de eldste spørsmålene i filosofiens historie, med en rekke ulike svar: Hva vil det si å være en ting? Eller på engelsk: What is it to be a body?

Hence, this name body can be taken in many ways.
– St. Thomas Aquinas i On Being and Essence, kap. 2.

La oss kort se over noen forsøk som har vært gitt på svar, inkludert min foretrukne:

  1. Ting som kvalitet
  2. Ting som kvantitet
  3. Ting som antall
  4. Ting som ren idé
  5. Ting som form
  6. Ting som materie og form

Det er naturligvis litt overlapping, men jeg tror inndelingen gir mening.

Ting som kvalitet

Her starter gjerne introduksjonskurset i filosofihistorie for de fleste. De før-sokratiske filosofene er gjerne en sekkebetegnelse på de greske filosofene som levde før og frem til Sokrates, altså ca. i perioden 700-400 f.Kr.

Mange av disse tenkte at kompleksitet og mangfold var rotete. Det ville vært mye bedre om alt dette lot seg forklare ved hjelp av en kvalitet, som lå til grunn for alt annet. Et grunnstoff eller et prinsipp som verdens mangfold springer ut fra, og går tilbake mot. Det gir en mye bedre, enklere og renere forklaring.

Thales foreslo vann. Alt mangfoldet vi ser rundt oss er egentlig vann. Heraklit påsto at dette var ild. Etter legenden foreslo han f.eks. at menneskets sjel var ild, og at dette var tydelig gjennom å se hvordan mennesker forandret seg når de drakk seg fulle.  Det stemmer neppe, som så mange historier om før-sokratene, men det er en artig historie.

Anaximenes tenkte på vann. Noen ville ha alle de fire elementene: Jord, luft, ild og vann. Empedokles la til kjærlighet og strid som forklaringsprinsipper til disse fire. Anaxagoras foreslo at alle kvaliteter – fra sølv til tre, bomull og blod – er delvis til stede i alle ting.

De trakk naturligvis ikke alt dette ut av løse lufta, men hadde grunner til å foreslå det. Hensikten her er ikke å legge ut om det, men det kan du lære mer om på denne spennende podcasten.

Ting som kvantitet

Demokrit foreslo fem århundre før Kristus at alt som eksisterer er (1) atomer og (2) vakuum. Kvalitetene vi opplever omkring oss, som farger, lyder, smaker, osv, er ikke egentlig ekte egenskaper ved ting, men kan reduseres ned til atomer. Demokrit tenkte at når vi fortsetter å dele opp en ting, kommer vi til slutt ned til noen minste, ultimate atomer som ikke lar seg dele opp videre. Atomene består av den samme substansen, men i følge Demokrit eksisterer atomer i alle mulige størrelser og geometriske former, slik at de hekter seg sammen på ulike måter og gir opphav til alt det tilsynelatende mangfoldet som eksisterer i universet.

Som du kanskje har mistenkt nå, selv om Demokrit på ingen måte hadde en moderne atomisk teori i tankene, er det her vi har ordet fra. Den atomiske teorien ble hentet opp igjen på 1600- og 1700-tallet, og resten er kjent historie.

Rundt på innføringskurs til partikkelfysikk på ulike universiter vil du høre professorer som sier ting som: “Hvis det ikke kan måles ved bruk av våre kvantitative naturvitenskapelige verktøy, så eksisterer det ikke”. Hva personen implisitt sier da, er at det vi deler opp er det egentlig virkelige. Kvarker og leptoner er mer virkelige enn trær og koalabjørner, om trær og koalabjørner er virkelige i det hele tatt.

Og jeg veit ikke om en verden uten virkelige koalabjørner er verdt å leve i.

Hvordan dette er ment å gi opphav til alle ting som eksisterer med alle egenskapene disse tingene har, forsøkes forklares på ulike måter. Om man ikke har bevissthet om disse problemstillingene, er forklaringene gjerne helt på trynet, som hos Richard Dawkins, men de kan også være mer sofistikerte.

Ting som antall

Det er en nær link mellom å tenke på ting som kvantitet og ting som antall. Men mens å tenke på ting som kvantitet ofte lar materie legge begrensningene for sjel eller det mentale, snus ofte rekkefølgen her. Platon kaller Pytagoras for opphavet til denne tradisjonen. I virkeligheten vet vi lite om Pytagoras selv, men en hel del om en mengde pytagoreere han var omgitt av.

Men Pytagoras, forteller historien, var så fascinert av matematikk, tallenes egenskaper og slikt som proporsjonene mellom musikalske, harmoniske skalaer, at han ønsket å forklare verdens kompleksitet ut fra numeriske lover.

Tallet 1 gir et punkt. Tallet 2 gir en linje. Tallet 3 gir en overlate. Tallet 4 gir en solid masse, som vist i figuren under.

Så tallene var det som la rammeverket for naturlige ting. Dette finner vi igjen både hos Descartes og hos moderne fysikere. Descartes ønsket å beskriver ting ut fra deres utstrekning i tid og rom – deres matematiske beskrivelse. Den kjente astrofysikeren Sir Arthur Eddington la merke til at om du spurte en fysiker hva et elektron er, vil du ikke få en håndfast forklaring, men du vil bli vist til en rekke symboler og matematiske ligninger. Andre matematikere og fysikere har gått langt i å hinte mot at grunnlaget for virkeligheten egentlig består av matematiske størrelser.

Men er det sant at matematiske abstraksjoner fra naturen gir oss en tilstrekkelig forklaring på naturen selv?

Nature is more closely allied to the concepts of pure mathematics than to those of biology or of engineering.
– Sir James Jeans i Physics and Philosophy

Ting som ren idé

Om man tenker ting som kvantitet, blir det lite rom for det mentale. Hvilket atom eller samling av atomer kan vel gi opphav til bevissthet? Så det er forståelig at Descartes, etter at han hadde foreslått sin modell med materie-som-utstrekning res extensa, måtte plassere sjelen utenfor denne materielle verdenen som en immateriell res cogitans.

Nesten som en naturlov etter Descartes, måtte det derfor følge at noen foreslo at vi ikke trenger den materielle res extensa i det hele tatt. Vår umiddelbare sanseerfaring er vår mest primære måte å lære om virkeligheten på, og det vi mest umiddelbart sanser er ikke materie, men ideer. Men den materielle basisen blir deretter helt overflødig. Vi forstår uansett vanskelig hvordan atomer gir opphav til tingene vi sanser, så hvorfor ikke bare kvitte oss med atomene, men beholde disse tingene vi kan kalle for ideer? Ockhams barberblad kan absolutt hjelpe oss til å foreslå det.

Biskop George Berkeley fikk det ærefulle oppdraget av å foreslå nettopp dette. Han mente at en ting bare et sett av ideer. Det bevisstheten vår møter, er jo bare en samling med sanselige opplevelser. Så en gitt samling med opplevelser, slik som farge smak, lukt, figur og konsistens, kaller vi f.eks. for et eple. Andre ting kaller vi for steiner, trær eller bøker. Ideene er det sanselige, fordi det sanselige er det eneste bevisstheten vår lærer om. Og vi har ikke kunnskap om noe annet enn ideer. Bordet jeg skriver på, kan sies å eksistere, men bare i den forstand av at jeg er til stede og kan sanse det. Denne doktrinen kalles gjerne idealisme, og har vært veldig utbredt, spesielt i britiske kretser på 1800-tallet, og fortsatt hos noen i dag. Den ble oppsummert ved teologen og multitalentet Ronald Knox på denne berømte måten:

There once was a man who said “God
Must think it exceedingly odd
If he finds that this tree
Continues to be
When there’s no one about in the quad.

Så hvor kommer disse ideene fra i utgangspunktet, om de ikke har basis i den materielle verdenen? Vel, det mest naturlige svaret å gi, var at de ble kommunisert til oss direkte fra Gud. Så Knox fulgte opp på følgende vis:

Dear Sir,
Your astonishment’s odd:
I am always about in the Quad.
And that’s why the tree
Will continue to be,
Since observed by
Yours faithfully,
God.

Ting som form

Nå nærmer vi oss slutten, men ikke før vi har vært innom den kanskje mest kjente lignelsen i verdenshistorien etter Jesus’ sine – nemlig Platons hulelignelse. Gjerne assosiert med hans idélære, som ikke må forveksles med Berkeleys ideer over.

Selv om Platon går langt i å si at det er de perfekte, uforanderlige, immaterielle formene som er mest virkelige, vil ikke Platon si at den materielle verdenen er overflødig. Den materielle verdenen er reell og har fortsatt sin verdi, dog først og fremst for å reflektere og kommunisere disse evige, perfekte formene. En rød sofa deltar i en rekke former: Den perfekte formen av “rødhet”, “sofahet” og “rektangulærhet”.

Men ting reflekterer formene bare på en mindre-enn-perfekt måte. Den materielle verden er underlagt forandring, og er uskarp med begrenset forståelighet. Derfor sitter vi bare i hulen og ser på skygger så lenge vi ennå er materielle mennesker i en materiell verden. Men utenfor venter skyggenes opphav – sola – formene – som er evige, perfekte og uforanderlige.

Leibniz hører også med under denne overskriften, men han tar denne tanken enda et hakk lenger. I Leibniz’ virkelighetsforståelse består alt av rene former vi kan kalle monader, og som igjen gjør materie overflødig. Hver monade er en komplett og selvstendig reproduksjon av hele universet. Det finnes en uendelig gradering av monader, hvor vi finner Gud helt på toppen.

Dette kan høres fremmed ut for oss, men både Leibniz og Platon har mange tilhengere den dag i dag. Trolig et flertall av matematikere er platonister i hvordan de tenker om eksistensen av matematiske og abstrakte objekter.

Ting som materie og form

Hylomorfisme (fra gresk: hylē=materie+morphē=form) er dominerende i den aristotelisk-thomistiske tradisjonen. I følge filosof Howard Robinson og en rekke andre er hylomorfisme og ulike varianter av proto-hylomorfisme på vei tilbake inn i popularitetens varme i dag, etter et par århundre i karantene.

Aristoteles observerte at vi trenger ikke bare ett, men to prinsipper for å forklare ting. Vi trenger både form og materie. Til tross for at alle ting består av materie, kan tingene vi observerer rundt oss plasseres i mange ulike kategorier. Det finnes et informerende prinsipp som er bestemmende for hvordan materien kommer sammen. Om det så er i en stein, et tre, koalabjørn eller menneske. Dette kaller vi for form.

Men hvert individ er begrenset i hvordan det utfyller sin måte å eksistere på – i hvordan det har væren. Et tre, er ikke alle ting et tre kan være på en og samme tid. Det er ikke både eik og bjørk, høyt og lavt. Perfeksjon i et dyr, som en koalabjørn, kan ikke samtidig være det samme som skaper perfeksjon i dyr som giraffer, løver eller sebraer. Så det er et prinsipp som begrenser og presiserer måten en ting kan være på. Dette kaller vi for materie.

Ren, ubegrenset væren finner vi bare i Gud, som i følge St. Thomas kan beskrives som isse epsum subsistens – iboende væren – Eksistensen selv.

Form, som begrenset av materie, gir opphav til alt det vi kan predikere om en ting. Solid, farget, salt, hard, eller som et menneske med evne til liv, ernæring, reproduksjon, sansing, vilje og abstrakt tankevirksomhet.

Les også:
Forført ut av form
Fire årsaker som forandrer alt

Jeg foretrekker siste alternativ av disse seks. Mest fordi jeg tenker at det er det eneste av alternativene som gjør god rede for virkeligheten vi observerer omkring oss, uten å måtte gjøre solide offer, som å enten fjerne mulighet for kunnskap eller fjerne den materielle verden.

Men du står naturligvis fri til å velge selv, eller foreslå eventuelle andre. Bruk gjerne Stanford Encyclopedia of Philosophy for å søke opp mer om en av disse.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.