Tag Archives: kausalitet

Hva vil det å si være materiell?

Matter matters.

Skillet mellom materiell vs. immateriell følger ofte skillet folk bruker om naturlig vs. overnaturlig. Dermed følger det gjerne at ateister (ofte, men ikke alltid) utelukker at det kan eksistere noe immaterielt, mens religiøse av ulike striper er mer åpen for det. Mer er det så enkelt?

For hva vil det egentlig si å være materiell? Hva vil det si å være immateriell? Er en sau materiell? Immateriell? Litt av begge? En overnaturlig sau?

Jeg tror mange av problemene vi ofte møter i diverse moderne tenkning, kan klares opp i å reflektere grundigere over ord som “materiell” og “kausalitet”. Hvis vi er begrenset til å anse kausalitet som et bottom-up klinkekulespill, eller tenker at en substans bare er den kumulative samlingen av sine bestanddeler, formulert ved atomer eller dypere, har vi store problemer med å f.eks. forklare levende organismers egenskaper, fra muligheten for liv og reproduksjon, til verdi, bevissthet, fornuft og fri vilje.

Denne typen tenkning har nok ikke dukket opp fordi vi er mer vitenskapelig informerte nå, men det er i stor grad den antikke Aristoteles vs. Heraklit og Parmenides (og Demokrit) all over igjen. Les gjerne om Aristoteles’ løsning her, eller se gjerne også denne informative talen av kosmolog George Ellis om hvordan vi kan forstå kausalitet i komplekse systemer, basert på aristotelisk tenkning.

Så ordet materiell er notorisk vanskelig å definere. Hvem skulle trodd det? Litt historie:

Aristoteles omtalte materie som den andre halvdelen som inngår i en ting, sammen med form. Aristoteles mente trolig at vi aldri vil finne “grunnmaterie” uten form. Selv atomer har altså form. Materien var altså det ontologisk (altså i rekkefølge av eksistens) forutgående potensialet til at en ting skulle kunne eksistere, som kunne aktualiseres ved å sammenstille den med form, som du kan lese mer om her. En sau ble forstått som materiell, fordi den var ontologisk forutgående til noe som inngikk i f.eks. en genser eller fårikål.

Med Descartes derimot, forandres begrepsbruken vår. Heretter betegner ordet “materiell” bare det vi kan kvantifisere – altså det vi kan regne på og underlegge våre matematiske modeller. Ting som lar seg granske av de hardere vitenskapelige metodene. Å være materiell betyr heretter å ha en spesifikk type utstrekning i tid og rom, med målbar vekt, lengde og bredde, med en viss posisjon innenfor det kartesiske koordinatsystemet.

For oss, betyr det at noe er materielt gjerne noe slikt som det ovenfor, samt at det består av fundamentalpartikler, den minste enheten kjent til mennesket, hvis substruktur foreløpig er ukjent for oss, hvilket er tilfellet med fundamentale bosoner og fermioner, som kvarker og leptoner.

Så vi sier gjerne at sauen er materiell, fordi den består utelukkende av en haug av slike materielle ting. Vi har tross alt ikke målt noe vi kan identifisere som ikke-kartesisk-forstått-materielle sider ved sauen.

Folk sier gjerne også at vi har demonstrert at mennesket ikke har en sjel, fordi de etter omfattende undersøkelser ikke finner den formulert i kartesiske koordinater. Den er ikke en kjertel baki hjernen, og den veier ikke 21 gram.

Men dette vil isåfall være en sirkulær definisjon, med åpenbare mangler. Det vil være som å si at siden en metalldetektor bare oppdager metall, og ikke f.eks. ost, viser det at metall utgjør totaliteten av eksisterende ting, og at vi har ingen god evidens for at det eksisterer…ost. Noe som er kjipt, siden Jarlsberg smaker himla godt.

Ta for eksempel konseptet om liv. Liv er noe kvalitativt, og gjør at enheter i naturen oppfører seg på helt andre måter enn det ellers ville gjort. Men liv kan ikke identifiseres med noe vi deler opp, som en gitt ansamling av atomer. Vi kan, som biologer gjerne gjør, peke på en rekke ting som kjennetegner liv, som reproduksjon og inntak av ernæring, men det forutsetter at liv allerede er på plass. Vi kan si at en viss konfigurasjon av materie i form av f.eks. proteiner muliggjør visse kjente former for liv, men vi kan aldri si at f.eks. en bestemt konfigurasjon av proteiner er det samme som liv.

Jeg består av en viss samling atomer A0, A1, A2…Ax. Men jeg er ikke det samme som denne ansamlingen av atomer. Det ville være å begå en såkalt mereologisk tankefeil. Jeg er noe mer enn summen av mine bestanddeler. Jeg både lever, tenker, er et eksemplar av menneskearten, men jeg er også en spesifikk person. Jeg er Daniel Joachim, med en betinget eksistens, i et lite område av universet, over en kort tid. Gjennom å betrakte fundamentalpartikler alene, kunne jeg aldri sagt noe om hvorfor jeg er som meg selv, mens David Beckham skulle ende opp som David Beckham. Vi er begge levende, medlemmer av samme art, slår (nesten) like gode frispark, og består grovt sett av de samme bestanddelene, i form av homogene typer fundamentalpartikler.

Jeg sanser ikke liv direkte, i forstand at jeg ser eller lukter noe spesifikt jeg kan identifisere som liv, men jeg observerer visse ting ved noe levende, som gjør at jeg deduserer at den er levende. Liv passer ikke inn i den kartesiske boksen, men virker likevel ikke til å være noe immaterielt eller overnaturlig, slik vi gjerne forstår disse ordene.

Likedan. Når jeg tenker, kan en vitenskapsmann måle at aktiviteten i visse områder av hjernen min lyser opp. Men mine tanker kan ikke identifiseres ved en viss ansamling av nerveceller. Hele mitt opplevelsesspekter akkurat nå, av observasjoner, lukter, lyder, introspeksjon og følelser, kan ikke sies å være det samme som konfigurasjonen av nervecelle N0, N1, N2…Nx.

Og jeg lever. Hva betyr det? Er jeg materiell? Er jeg immateriell? Er jeg naturlig? Er jeg overnaturlig?  Er jeg litt av begge? Hva med sauen?

Det virker som at de fine skillelinjene både mange selverklærte skeptikere og religiøse ønsker å trekke mellom materiell og immateriell, ofte er for nærsynte til å utføre et virkelig arbeid. Vi forstår noen indikasjoner på at mange moderne personer er mye mer overfladiske tenkere enn mer klassiske figurer.

Ikke bare har vi ikke reflektert over slike ting. Vi har gjerne ikke en gang tenkt at slike spørsmål er noe vi burde reflektere over. Som oftest fall har vi bare godtatt sirkelargumentasjonen nevnt ovenfor helt ukritisk.

Dette har konsekvenser. Når vi f.eks. bruker naturvitenskap til å forstå verdenen vi lever i, betyr det også at vi må bruke dette til å reflektere rundt hva vitenskap er, og hva vitenskap gjør og ikke gjør. Raskt kan vi ende opp med store filosofiske blemmer av den ovenforstående varianten, eller kanskje av denne varianten.

Hvilket gir nysgjerrige sjeler en desto større grunn til å studere filosofi og vurdere thomisme.

Dette er altså ikke å åpne døra på gløtt for frittsvevende kartesiske sjeler, eller New Age og alskens prat om udefinerte energier og annet, men peker mot at det moderne konseptet av materie er radikalt utilstrekkelig for å inngå i en utfyllende beskrivelse av virkeligheten vi lever i. Og siden moderne filosofisk materialisme gjerne avhenger av å definere virkeligheten som summen av bestanddeler med denne kartesiske forståelsen av materie, kan det få oss til å mistenke at moderne materialisme som filosofi heller ikke finnes troverdig.

Illustrasjonsbilde: Stock photo fra Pexels.

Filosofi på jerntronen

(Publisert på Minerva 23.05.14 under tittelen “Om ulike gudsargumenter.)

Anders Solli Sal skriver på Minervanett 14.05 om Guder og multiverser. Tesen hans er at alle naturvitenskapelige forsøk på å støtte opp om religiøs tro er mislykkede. Det er et viktig tema han bringer på banen, men argumentet har flere svakheter.

Gudsargumenter kommer i mange former. Jeg har større preferanse for klassiske filosofiske bevis enn naturvitenskapelige. Dette er naturligvis ingen ulempe. Filosofi handler om første prinsipper og ligger til grunn for alt, og et filosofisk bevis er mer grunnleggende enn et naturvitenskapelig et: Det er logiske nødvendigheter fremfor skiftende sannsynlighetsbaserte utregninger.

Å argumentere fra universets begynnelse eller fra fininnstilling av konstanter i universet får oss aldri helt til den klassiske Gud. Det vil si – dersom dette var det eneste som ble gjort. Nå, Big Bang, fininnstilling og multiversteorier gir oss for all del veldig interessant informasjon, men var aldri tiltenkt å være en konversasjonsstopper. Formålet fra Ottosen sin side er nok heller å nyansere det banale bildet som noen ganger blir fremstilt av at naturvitenskap gjør Gud overflødig. Det finnes haugevis av argumenter for ulike formål, akkurat som i andre domener. Denne typen informasjon kan forberede fundamentet for videre og fruktbar diskusjon.

For Gud overstiger universet, og er på ingen måte en vanlig naturvitenskapelig hypotese. Gud, innenfor klassisk teisme, forenelig med både islam, jødedom, kristendom, hedensk monoteisme og visse former for hinduisme og sikhisme, er immateriell, evig, allmektig, allestedsværende og allvitende. Han er ren Væren, Eksistensen selv, og Godheten selv. Gud er det nødvendige og absolutte opphavet til alt gradert og unødvendig. Noe vesensforskjellig fra mytevesener som Ra, Zeus og Odin, som egentlig har mer til felles med oss selv enn Gud. Guds egenskaper er på ingen måte tilfeldig innsatte beskrivelser, men noe menneskehetens dyktigste tenkere har brukt livsverk på å utlede med nødvendighet, fra Aristoteles til Aquinas, til dagens forsvarere. Igjen – disse utledningene har skjedd innenfor klassisk, og stor del av andre typer teisme. Man kan fint være uenig i alt dette, men man kan ikke late som om det ikke er det som blir sagt.

En utilstrekkelig metode

Moderne naturvitenskapelig metode på sin side ble utviklet omkring 1600-tallet med den eksplisitte hensikt å forutsi og kontrollere hendelser, basert på oppdeling ned til fundamentalpartikler, for å kunne puttes inn i matematiske modeller. For eksempel behandler. fysikk størrelser som er abstrahert fra konkrete virkeligheter, men ikke konkrete virkeligheter selv. Dette gir oss i høyeste grad sanne forklaringer, men det gir oss ikke tilstrekkelige forklaringer i det hele. Vi har fortsatt en lang vei å gå for å gi en sammenhengende forklaring på virkeligheten omkring oss. Premissene for naturvitenskap er filosofisk baserte, og kan ikke garantere for seg selv, og konklusjonen av naturvitenskap må likedan tolkes ved bruk av filosofi. Selv om fristelsen til å innlemme all oppnåelig kunnskap under naturvitenskapelig metode er stor, fører den beviselig til absurde og inkoherente resultater når det blir tatt for langt.

En av pionerne var Sir Francis Bacon. Han visste at målet med metoden var kontroll og forutsigbarhet, og lot seg ikke lure til å la den ta over hele hans helhetlige virkelighetsforståelse. Metodologisk naturalisme leder på ingen måte til konklusjonen av at natur er alt som eksisterer som et lukket system. Metodologisk meningsløshet legitimerer ikke virkelig meningsløshet. Det er en kategorifeil. Han holdt like fast på iboende hensikter og essenser eller former i naturen, i god tråd med tradisjonen etter Aristoteles.

Som filosofen Charles Taylor sa på en forelesning på Blindern nylig:

“The scientific method was dependent on purging everything that resembled intentions and meaning, but when we’re back to describing other things, like human life, we’ve lost all our tools.”

For her starter dessverre Solli Sal på sin vandring med konklusjoner som ikke følger, med forvekslinger mellom hva som faktisk er naturvitenskap, og hva som er trosbasert materialistisk eller naturalistisk filosofi. Naturvitenskapelig metode er å sammenligne med en metalldetektor: En enormt effektiv og verdifull metalldetektor, men som likevel har et begrenset bruksområde, og som ikke er kvalifisert til å si noe om alt som ikke er metall.

Mener man at vitenskapens spenn er større, og omfavner alt av kunnskap, matematiske resonnementer og logiske regler, kan vi raskt rettferdiggjøre plasseringen av både filosofi og teologi under samlebetegnelsen vitenskap. Hvilken ironi!

“The world is an astonishing place, and the idea that we have in our possession the basic tools needed to understand it is no more credible now than it was in Aristotle’s day.”
– Thomas Nagel, ateistisk amerikansk filosof

Derfor har heller ikke moderne naturvitenskap gjort noe fra eller til for å minske sannsynligheten av Guds eksistens, noe mer enn hva metalldetektoren har begrenset troverdigheten til biologisk materiale.

Tull med kausalitet

Solli Sal sier at kausalitetsbegrepet ble plukket fra hverandre av David Hume på 1700-tallet. Det er en problematisk ting å si på en rekke områder. For det første finnes det en rekke gode motsvar på Hume som mange anser som ødeleggende. For en tenker i realistisk filosofisk tradisjon, som den etter Aristoteles og Aquinas, utgjør ikke kausalitet noe problem. Effektiv kausalitet er faktisk så selvinnlysende at vi trenger gode grunner for å i det hele tatt betvile det, på samme måte som eksistensen av en ytre verden eller av andre personer. Det later ikke til å eksistere noe troverdig alternativ. Effekter uten årsaker ville i så fall ha kommet ut av ingenting. Men et reelt ingenting har ingen egenskaper eller potensialer til å utføre noe. Hume gir oss heller aldri gode grunner til å tvile på kausalitetsbegreper. Stjerneargumentet hans er at vi ikke kan bevise at alle effekter har en årsak, og at vi i det minste kan forestille oss at effekter foregår uten årsaker. Er den naturlige konklusjonen av dette at ikke alle effekter trenger en effektiv årsak? Naturligvis ikke.

I beste fall har Hume sett for seg en effekt uten å samtidig se for seg årsaken. Hvis alt jeg ser for meg, er en isbit som smelter, er det ikke fornuftig å tro at dette foregår uten grunn, men jeg vil ta det som en selvfølge at den for eksempel smeltes som følge av varmeenergi fra sitt eksterne miljø. Hume ble forstyrret av sin ekstreme empiristisk-baserte kunnskapsteori. Men å bruke slike eksempler for å forsvare en slik teori, er bare sirkelargumentasjon. Det er lov å bruke sunn klassisk fornuft også. Uten en ekte nødvendighet av kausalitet, blir det umulig å drive troverdig naturvitenskap.

Noen ganger blir kvantefysikk trukket frem som et endelig bevis på at ikke alle effekter trenger årsaker, med kvantepartikler som tilsynelatende popper inn og ut av fysisk eksistens, eller radioaktivt materiale som brytes ned på et tilfeldig tidspunkt t eller t+1. Ingen optimal situasjon for de som ønsker at naturvitenskapens rolle skal være kontroll og forutsigbarhet, men fortsatt ingen trussel for kausalitetsprinsippet. Kausalitet er noe annet enn determinisme. Kausalitetsbegrepet hører nemlig i stor grad til filosofiens domene – ikke naturvitenskapens. At kvantefysikk beskriver overgangen til atomet uten å henvise til årsaken viser på ingen måte at en slik årsak ikke eksisterer. På samme måte beskriver Keplers lover planetenes baner uten å henvise til årsaken for disse banene. Skal vi dermed konkludere med at banene ikke har noen årsak? Overhodet ikke!

En natur med hensikter

Solli Sal sier videre at moderne naturvitenskap har demonstrert hinsides tvil at naturen er uten formål og årsaker. Hvor får han dette fra? Elimineringen av hensikter og mening er på ingen måte et resultat eller en oppdagelse av naturvitenskap, men er en filosofisk tolkning av naturvitenskap. En mekanistisk tankegang var på mange måter det mest uheldige ved den filosofiske vendingen, representert ved personer som Hume, Descartes, Locke og Hobbes. Problemet er at den rett og slett ikke er troverdig, av en mengde grunner, og har ført moderne filosofi inn i en masse nye, absurde og unødvendige problemer, som spenner alt fra kausalitet og induksjon til moral og forholdet mellom kropp og bevissthet. Mange tenkere tar i vår tid til orde for at vi nettopp må forstå naturen gjennom former og iboende hensikter dersom vi skal ha noe håp om en holistisk virkelighetsforståelse. Naturvitenskapen er dessuten en kontinuerlig jakt etter årsaker. Aristoteles-inspirerte ideer lever videre i beste grad, og bekreftes vel så mye av naturvitenskapelig fremgang. Max Delbrück, tysk-amerikansk biofysiker og nobelprisvinner, sa det godt:

“If the Nobel Prize could be awarded posthumously, I think they should consider Aristotle for the discovery of the principle implied in DNA. (…) ..the reason for the lack of appreciation, among scientists, of Aristotle’s scheme lies in our having been blinded for 300 years by the Newtonian view of the world”

Og til sist, men ikke minst: Hva er en naturlov, dersom den ikke er et av uttrykkene for eksistensen av klassisk forståtte retninger i naturen? Hva er en kjemisk sammensetning, dersom den ikke er uttrykk for en klassisk forstått substans? Hva er en menneskelig intensjon, dersom den ikke er uttrykk for noe rettet utover seg selv? Wittgenstein beskriver hvordan en av de største illusjonene i moderniteten, er å tro at naturlover kan brukes som forklaring på naturlige fenomener. Moderne selvfølgeligheter må revurderes på ny.

Fra fornuft til Gud

Det finnes en rekke grunner til at vi kan føre fornuftbaserte argumentasjonsrekker og holde til at en klassisk forstått Gud må være den dypeste virkeligheten, fremfor et kausalt lukket naturlig system som ikke kan gjøre rede for sin egen eksistens. Mange varianter av klassisk filosofi som hevder at man faktisk kan bevise Gud, leverer aktuelle argumenter, og lever videre i beste velgående den dag i dag. Opplysningsfilosofer og andre som skulle ha motbevist dette, er fortsatt i skuddlinjen, med vekslende hell. Solli Sal har rett i at en slik generell åpenbaring ikke ville få oss til å konkludere med at kristendommen er sann, men den får oss til å forstå at vi må tøye oss lenger for å forstå virkeligheten, og det er et godt utgangspunkt for å undersøke om denne Gud har åpenbart seg spesielt i historien gjennom personen Jesus Kristus, som kan etterforskes på egne termer.

Solli Sal skriver at mange religiøse fremstår som om de ønsker et naturvitenskapelig stempel på troen sin. Jeg er faktisk enig med ham i at dette er problematisk. Naturvitenskap har hatt enorm fremgang helt siden beste middelalder, og man kan føle seg fristet over å kaste seg på bølgen. Men dessverre er naturvitenskap fortsatt bare en metalldetektor, uansett hvor effektiv den måtte være, og ethvert ukritisk forsøk på å bruke den langt innenfor filosofiske domener, er i verste fall sterkt misledende. Dens autoritet er fortjent, men hører ikke hjemme overalt.

Å si at filosofien må bøye seg for naturvitenskapen, er dypt problematisk. Det fører oss til å forutsette en kunnskapsteori for å bevise en kunnskapsteori – en kunnskapsteori som ikke kan gjøre rede for seg selv, og som bringer med seg en rekke inkoherente påstander. Den fritar oss fra å måtte tenke dypt og kritisk rundt hvordan virkeligheten faktisk er skrudd sammen, både slik vi oppfatter den, og slik den må være i seg selv. Filosofi er ingen tjener for naturvitenskapen, men er den majestetiske dronningen av alle vitenskaper.

Kristne må igjen lære å fordype seg i både naturvitenskaper og filosofi. Filosofien troner fortsatt over alle i vårt søk etter ultimate virkeligheter.

Solli Sal skriver: «Sorte hull, elektroner, ja selv levende dinosaurer, er uobserverbare entiteter som blir predikert av teorier det ikke råder særlig tvil om at stemmer for vår verden. Likevel har vi god grunn til å tro på deres eksistens.»
Her kan vi fint svare: Ja, akkurat som Gud!

Aquinas skriver om at Sannheten er Én. Kristne, så vel som ateister og buddhister, burde ha den største interesse av å utforske det fantastiske skaperverk – unnskyld, naturen – som vi er plassert i, om den består av multivers, mirakler i Midt-Østen, higgsbosoner eller andre ting. I teorien kan sannheten bare bygge opp til én, og den må være vår motivasjon – over alt.

Etterord: Nå ligger det altså en grunnleggende holdning av en scientisme under denne typen innlegg, nemlig filosofien om at bare naturvitenskap kan gi oss ekte kunnskap, så jeg kommer snart til å vie et eget innlegg til å forsøke å plukke fra hverandre den typen tankegang mer systematisk.

Sjekk også ut…

Svar fra Espen Ottosen
Svar fra Bjørn Are Davidsen

Kvantefysikk og første årsaker

Flere bevis for Guds eksistens krever et solid begrep av kausalitet, altså hvordan ting forårsaker hverandre og hvordan vi kan lære om sammenhengene mellom en årsak og dens effekt.

I en post som ble delt på Facebook av en venn av meg om mitt tidligere innlegg rundt bevisbyrden til en ateist, ble jeg kritisert for et par ting. Siden dette stammer fra en utbredt og potensielt veldig destruktiv tankefeil, er det greit å gjengi og behandle det hele her. Det handler altså om kvanteteori motbeviser prinsippet om kausalitet, siden kvanteteori virker å vise til effekter som ikke har en årsak?

“Igjen spør jeg meg, hvor får Kleiven denne definisjonsmakten fra? Han vil kanskje hevde at alle «materielle hendelser» har en årsak, så det må være noe immaterielt som tjener som en første årsak. Det er flere problemer med et slikt argument. Et av dem kan vi finne nettopp i vitenskapen: Det finnes ingen grunnleggende årsak til at et radioaktivt atom spaltes på et gitt tidspunkt, så dermed finnes det materielle hendelser uten årsak. Videre vet vi at elementære partikler oppstår og forsvinner overalt hele tiden, uten å ha «grunner» til å gjøre det. 

Vi har altså to muligheter: Enten kan vi anta at materielle hendelser kan være uten årsak, hvilket blant andre astrofysiker og nobelprisvinner Richard Feynman argumenterer for, eller så kan vi anta at a) det må eksistere noe immaterielt som ikke kan påvises, b) at dette immaterielle ikke trenger noen årsak, og attpåtil c) at dette immaterielle er i stand til å designe et univers. Personlig synes jeg den første muligheten er en veldig mye bedre forklaring enn den andre.”

Definisjonsmakt? Vel, noen kaller det argumenter og logiske resonnementer. Uansett takker jeg vedkommende for en god utfordring.

Richard Feynman, som mange andre fysikere, var en brilliant mann. Men som så mange andre brilliante fysikere, har han ikke den nødvendige grunnleggende treningen i filosofi til å uttale seg om slike ting. Prinsippet om kausalitet hører nemlig inn under filosofi, og ikke naturvitenskap. Kritikeren min begår med andre ord en alvorlig kategorifeil. Naturvitenskap kan faktisk aldri i prinsippet bevise at det eksisterer effekter som ikke har en årsak. Det ligger utenfor verktøyets ramme. Men det å overvurdere rammen til naturvitenskap er en kilde til mye forvirring i dag.

Så hvorfor forteller ikke dette radioaktive atomet eller virtuelle partikler i kvantevakuum oss noe om effekter uten årsak? Her må jeg presisere inntil det kjedsommelige at et fag som fysikk er et fag som enkelt og greit forholder seg til den delen av materiell virkelighet som er mottakelig for streng kontroll og prediksjon, og som så kan legges inn i matematiske modeller. Hva den forteller oss, er en sann forklaring, men det er ikke en tilstrekkelig forklaring. Noen streker av sort og hvitt, som fremdeler venter på å bli malt videre til et fullstendig fargerikt bilde. Som Bertrand Russell selv sier, er det en stor tankefeil å tro at fysikk som fag gir oss en utfyllende beskrivelse av naturen. Fysikk behandler abstraksjoner fra konkrete virkeligheter, men ikke virkeligheter selv. Den forteller oss ingenting om den dypere naturen til substansen og prosessene som bærer de matematiske egenskapene som den skriver. Fysikken av kvantemekanikk forteller oss lite om underliggende metafysikk. For å se på den dypere naturen, må vi over i naturfilosofi, og dette er et nytt fagfelt med hardt arbeid.

Så det min kritiker tror er et bevis på hendelser uten årsak, er egentlig bare et bevis på hendelser hvor årsaken ikke passer inn i den gitte matematiske modellen. Eventuelt tror han kanskje også at kausalitet er det samme som determinisme, hvilket er helt irrelevant. Men om årsaker faktisk eksisterer, er et spørsmål naturvitenskap sier nada om, og vi må ta den tunge jobben med å gå filosofisk til verks. Uavhengig av naturvitenskap, står altså kausalitetsbegreper fra Aristoteles og Aquinas fast til bruk i gudsbevis og andre ting, selv mot skeptikerangrepene fra David Hume.

Som Hume kan vi tro selv at vi kan forestille oss effekter som ikke har årsaker. At noe forandrer seg selv uten å trenge en ting eksternt til den selv som forandrer den. Men alt vi forestiller oss, er egentlig bare effekter, hvor vi ikke samtidig forestiller oss årsaken. Ikke f.eks. en iskube som smelter av seg selv, men en iskube som blir forandret utenfra, gjennom f.eks. varmeenergi fra omgivelsene eller hårføneren.

Vi står altså med:

1. Kvantemekanikk beskriver overgangen av atomet uten å referere til årsaken.

Fra dette følger ikke:

2. Kvantemekanikk viser at overgangen av atomet ikke har noen årsak.

Et slikt argument vil ikke være bedre enn:

3. Kepler’s lover beskriver planetenes baner uten å referere til årsaken av disse banene, så derfor

4. Kepler’s lover viser at planetenes baner ikke har noen årsak.

Altså en såkalt non sequitur! Lurer du på hva det betyr? En liten illustrasjon under.

159_non_sequitur

Slike misforståelser kan føre f.eks. fysikerkollega David Albert til å slakte Krauss’ sitt forsøk på å skrive om univers fra ingenting (som jeg selv gjør her) ved å vise til:

“The particular, eternally persisting, elementary physical stuff of the world, according to the standard presentations of relativistic quantum field theories, consists (unsurprisingly) of relativistic quantum fields… they have nothing whatsoever to say on the subject of where those fields came from, or of why the world should have consisted of the particular kinds of fields it does, or of why it should have consisted of fields at all, or of why there should have been a world in the first place. Period. Case closed. End of story”

Men nå har kritikeren min delvis rett i dette andre alternativet. Misforståelsen hans her, er bare at disse tingene ikke er noe vi “antar”. Vi kan derimot bevise at en slik første årsak må være immateriell og ikke trenger noen årsak. Vi er litt forut for vår tid her, så dette er langtifra en utfyllende beskrivelse, men selve poenget er at når vi filosofisk beviser Gud som “Pure Act” eller “ren aktualitet” gjennom Aquinas First Way, står dette i sammenheng med at alle substanser i universet er en kombinasjon av aktualitet og potensialitet, må hele rekken vertikalt kunne spores tilbake til ren aktualitet. Det skolastiske prinsippet av kausalitet, går nettopp ut på at all aktualisering av potensialer i en substans, må aktualiseres av noe utenfor som allerede er aktualisert (phew!). Altså en “being” (eller snarere ren Being) som ikke trenger å hente sitt potensial for forandring (i rom eller kvalitet) fra et tidligere medlem, men har dette iboende i seg selv. Merk at dette argumentet ikke viser til Big Bang eller noe, men forandring (f.eks. bevegelse eller kvalitativ forandring) som skjer her og nå.

Hvordan vet vi at det er et første medlem? Jo, for hvis alle medlemmene hadde hentet sitt potensial for forandring fra et tidligere medlem, så ville aldri rekken kommet over startstreken i det hele tatt.

Grunnen til at Gud så f.eks. er immateriell, er at det å være materiell eller innenfor tid per definisjon er å ha potensialer som kan aktualiseres. Det kan ikke Pure Act ha, så derfor må Pure Act være både immateriell og evig. Å spørre videre hva som er årsaken til Gud, er som å spørre hva som er “renere aktualitet” enn “ren aktualitet”. Et meningsløst spørsmål, og altså på ingen måte en tilfeldig egenskap vi tillegger Gud. Men mange ateister tror at spørsmålet “men hvem skapte da Gud?” er en god kontring mot Gud som første årsak. Vi skjønner at det krever litt innsats i å sette seg inn i hvorfor spørsmålet reflekterer en manglende forståelse for klassisk filosofi, og kan tilgi dem for det..til en viss grad. Dette beviser naturligvis ikke hele fylden av den bibelske Gud, men en stor nok bit til å motbevise ateisme.

Heavy stoff? Ja, det er det. Og hele historien er mye, mye verre. Nettopp derfor krever det litt innsats å sette seg inn i. Noen andre kritikere har forsøkt å ta snarveien ved å først innrømme at de ikke skjønner det, men at det likevel må være piss (jeg er jo tross alt kristen), at alt som skriver uansett er motbevist av naturvitenskap (kategorifeil) eller at det er merkelig hvordan kristne kan tro på en slik tilfeldig gud med tilfeldige egenskaper. The golden rule here is: Don’t understand? Ask!

Derfor tar vi ting fremdeles stegvis for å forsøke å oppnå et minimum av leselighet, og fortsetter i vår enkle beskrivelse av det metafysiske rammeverket som en aristotelisk-thomistisk realisme holder til. Klikk her for å lese første del om de fire årsakene. Neste gang blir det mer om aristoteliske former, inkludert formen av katter som Schrödingers.

cartoon_quantum3