Tag Archives: kreasjonisme

En liten appell mot kreasjonistforeningen Skaper

Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

Dette er en appell til norske kristne, og ikke minst kristne rektorer, om å avvise denne importen fra moderne amerikansk fundamentalisme.

En ny forening av ungjordskreasjonister har startet opp på det blide Sørlandet. Denne gjengen tror på ramme alvor at universet bare er 6.000-10.000 år gammelt. Nå har de skrevet brev til kunnskapsministeren for å få dette inn i norsk skoleverk også.

Det vil de naturligvis aldri klare. Men alt er ikke vel og godt av den grunn. Sida deres er en samling med skolestiler, skrevet av personer uten relevant utdannelse eller spesielt god innsikt i verken naturvitenskap, filosofi eller klassisk kristen teologi. Resultatet blir fort en rekke ad hoc-historier og karikaturer av andre posisjoner, som i beste fall er slurvete skrevet, eller i verste fall viser en dypt mangelfull kompetanse.

Enkelte kreasjonisters kognitive forsvarsmekanisme virker deretter å være å kirsebærplukke perifere problemstillinger i rådende normalvitenskap, lulle seg inn i bibelvers tatt ut av kontekst, og fortellinger om at de andre er frafalne eller står for “denne verdens visdom” i møte med Guds evige ord. Kritikk blir dermed en bekreftelse på at de har rett. Hvis det bare var så lett.

Det er sant at naturvitenskapen og vår forståelse av evolusjon og univers er tentativ, og vil helt sikkert utvikle seg videre. Men den er også kumulativ, og det er ingen tegn på at den vil gjøre helomvending til å bekrefte fantasien om et nyfødt univers på bare et par tusen år.

Men det er også sant at kristen tanke har en lang, stolt tradisjon for å benytte ulike tolkningsnøkler i møte med Bibelen (Augustin hadde fire), og la vår beste kunnskap om naturen informere hvordan vi går frem.

Jeg møter sjeldent mer motstand enn når jeg kritiserer kreasjonisme. De er jo kristne, så de må jo lissom få være i fred. Vi er kalt til enhet, osv.

Men nei. Om vi følger Jesu’ forbilde, må vi være inneforstått med at vi ikke er begrenset til å nikke med som snille, tause lam, men at det å refse vranglærere, kalle dem for ormeyngel og velte noen bord på tempelplassen kan være blant alternativene for akseptabel oppførsel. Særlig når man rydder opp innenfor egne rekker.

Alle har rett til å uttrykke det de mener, eller organisere seg i denne typen organisasjoner. Men at håpløst dårlig belagte posisjoner skriker ut etter respekt og anerkjennelse, betyr ikke at de automatisk skal få det, eller skal slippe å møte motstand, like lite som at Joel Osteen eller Flat Earth Society skal få det.

Min motivasjon for fortsatt kritikk bunner i ha møtt endel kristne som har vokst opp i denne typen miljøer, som ikke fikk rom til å puste og undre. Resultatet er enten at de hadde en klar tanke om at vitenskap står i konflikt med kristen tro, eller endte opp med å miste hele troa. Jeg har dessuten møtt ungdommer som har presentert “Big Bang” og “evolusjon” i fullt alvor som årsak til å ikke tro på Gud.

Det er min motivasjon. At (1) unge kristne ikke skal bli foret med et usunt budskap som gjør at de senere vil miste troa eller leve med dårlig teologi, og at (2) vi skal ha troverdighet når vi forteller ikke-troende budskapet om evangeliet (som.på ingen måte henger sammen med budskapet om kreasjonisme).

I USA foregår det i storstilt skala at ungdomspastorer forteller ungdommer at de må velge mellom slike ting, for så å miste ungdommene når de forsvinner fra de lukkede miljøene og ut til universitetene. Det er etter min mening ikke den beste importen vi kan ta hit til Norge.

Et eksempel til slutt

denne siden skriver Skaper f.eks. følgende påstand:

Gjennom moderniteten for litt over 100 år siden ble mange menneskelige tanker både innen filosofi, psykologi og vitenskap prøvd forent med kristen tro.

Jeg kunne nok ikke skrevet en bedre parodi dersom jeg hadde prøvd. Jeg er sikker på at forfatteren(e) hadde et klart poeng i tankene når han/hun/de skrev dette, men det kan neppe sies å komme til uttrykk. Det svekker naturligvis poenget ytterligere at det ikke utbroderes hva som menes, eller henvises til kilder for en så banebrytende og revolusjonerende påstand.

Så jeg klarer ikke å unngå fristelsen til å adressere det som helt visselig og åpenbart står der. Og dette er ikke skrevet i en helt annen historisk-kulturell kontekst på hebraisk eller koiné-gresk for flere tusen år sida, så det virker forsvarlig å gjøre:

Ja, det er innmari kjipt at man nå plutselig for 100 år sida prøvde å se filosofi, psykologi og vitenskap i lys av kristen tro og dermed beriket dem begge.

Noen skulle varslet dette lille, tilfeldige utvalget av fæle modernister om hvor fælt det kunne gå:
Augustin
Justin Martyr
Origenes
John Philoponus
Gregor av Nyssa
Hildegard av Bingen
Robert Grosseste
Thomas av Aquino
Albert den store
Nicole Oresme
Nikolaus av Cusa
Peter Abelard
Anselm av Canterbury
Bonaventura
Boethius
Francisco Suarez
John Duns Scotus
Francis Bacon
Blaise Pascal
Georges Cuvier
Carl von Linne
Joseph Lister
Nikolaus Kopernikus
Roger Bacon
Gottfried Leibniz
Joseph Louis Lagrange
Johannes Kepler
Galileo Galilei
William Thomson Kelvin
Louis Pasteur
Georges Lemaître
Kurt Gödel
Leonhard Euler
Andre Marie Ampere
Antoine Lavosier
Asa Gray
Robert Boyle
James Maxwell
Gregor Mendel
Isaac Newton

Fy skamme seg alle sammen!

De skriver videre:

Denne tilnærmingen fører uten unntak til at man gjør kompromiss med det Bibelen faktisk sier og det er alltid Bibelen som må bære byrden av kompromisset, aldri de skiftende menneskelige tankene. Det bør være et paradoks for den som ønsker å tro.

Strå. Strå. Strå overalt!

Det florerer med slike bastante, høyst tvetydige sitater, samt noen kontekstløse, kirsebærplukkede bibelvers som sikkert er ment å støtte deres sak, men som med lik styrke kan vinkles mot dem.

Det bør heller være et paradoks at man blir nødt til å skrive slik for alle dem som er fullstendig blinde for alle alternative tolkningstradisjoner til deres egen moderne konstruerte tradisjon.

Hvem trenger fiender med slike venner….?

PS: Jeg er selv overbevist om at universet er skapt, og at universet er kontinuerlig avhengig av Skaperen. Jeg er ingen IDer selv, men kan ha sympati med for f.eks. Intelligent Design-bevegelser som jevnlig bidrar med matnyttig kritikk som kan bringe kunnskapen vår om naturens funksjoner fremover. Jeg er fan av at kristne privatskoler kan skape mangfold i norsk utdanningsflora, men håper ingen av dem faller for å ta inn dette.

Jeg er dessuten fan av initiativ for å tenke klarere om skillelinjene mellom filosofi og naturvitenskap, men nettopp slik at vi slipper vrøvlet til Dawkins og Coyne på den ene sida, og fra kreasjonister på den andre.

Alarmerende kreasjonisme

Gjesteinnlegg av Bjørn Are Davidsen. Først publisert på Dekodet 01.07.16.  Lagt ut her med tilatelse.

Dette er et tilsvar til Kåre Skulands kreasjonistiske tekst i Korsets Seier fra 17.06.16.

Les også:
Hvorfor kreasjonisme er skadelig
Evolusjon som det rasjonelle alternativet

Som så ofte er motivasjonen for kreasjonisme å redde kristen tro. Med andre ord så velment at det kan være vanskelig å diskutere, uten å misforstå eller mistro hverandre.

Creationists

Er man opptatt av frelse, er det ikke enkelt å være objektiv til vitenskap. Den må i tillegg per definisjon være feil eller feiltolket, siden Bibelen er sann. All kristen tro ramler om noen forlater den smale vei der verden er skapt på seks dager og biologisk død kom med Adam.

Kristne som sier noe annet er dratt etter nesen av en ateistisk vitenskap og blinde for hva som står på spill.

Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å ta kritiske innvendinger rolig og i beste mening. Det er ikke enklere å endre syn hvis man har investert mye prestisje og personlig autoritet i slike tolkninger. Eller av andre grunner har falt for den kreasjonistiske fristelse, slik jeg selv gjorde i min ungdom.

Korsets Seier har forøvrig bekreftet at innlegget er mottatt, men så langt er det ikke satt på trykk eller lagt på nett, så vidt jeg kan se.  Vi får håpe de gjør det om ikke for lenge, siden Kaares nå har ligget ute i to uker uten annen kritikk enn i kommentarfeltet.

Skapelse og frelse

Kaare Skuland hevder i Korsets Seier 17. juni at «hele den kristne tro og bekjennelse forvitrer» hvis vi ikke tror på en skapelse på 6 dager for mellom 6-10 000 år siden. For slik har «bibellesere forstått teksten opp gjennom hele den jødiske og kristne historien». Hvis fossilene stammer fra før Adam ble skapt «kan vi ikke lenger snakke om at døden kom ved Adams syndefall. Og da blir jo Jesu frelsesverk bare en liksom-gjenopprettelse». Men dette er problematisk på så mange måter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. For det stemmer verken med kirkehistorien, Bibelen eller vitenskapen. Mye kan i stedet knyttes til en reaksjon på moderniteten, slik vi spesielt ser i kreasjonistbevegelsen som vokste frem i USA på 1960-tallet.

Det er kort sagt ikke tilfeldig at verken paven eller ortodokse patriarker, den anglikanske kirken, mange evangelikale eller pentekostale kirker står for dette. I likhet med flere av forfatterne av det sentrale verket for amerikanske fundamentalisme, «The Fundamentals» fra hundre år tilbake.  For ikke å si en så sentral kristen leder i Norge som Ole Hallesby. Saken blir ikke bedre av at dette bidrar til å dra teppet vekk under kristen tro. Får ungdom høre at de enten må tro på skapelse på 6 dager eller bli ateister, er valget dessverre lett når de setter seg inn i naturvitenskap.

Hva er så realitetene?

1) Sentrale kristne bibellesere har ikke tatt 6 dager bokstavelig gjennom historien

Den mest toneangivende tenkeren i senantikken var kirkefaderen Augustin (354-430). I hans bok om den bokstavelige betydningen av Første Mosebok, tar han ikke med den største selvfølge alt bokstavelig. I stedet åpner han med å spørre om alt må tas billedlig.

«Når noe fremstilles som fortellinger, må vi spørre om alt kun skal tas billedlig, eller om det også må bli utlagt og forsvart som en nøyaktig rapport om hva som skjedde. Ingen kristen vil våge å si at fortellingen ikke skal tas billedlig». Han ser det også som viktig å tolke teksten i lys av hva selv ikke-kristne vet «av fornuft og erfaring». Ellers kan vi misforstå og dumme oss ut. Vi fremstår uvitende og mister troverdigheten når vi skal snakke om sentrale ting som Jesu oppstandelse. Når Augustin ikke tok skapelse på seks dager bokstavelig, var grunnen at en allmektig Gud ikke trengte så lang tid som seks dager. Dermed tenkte Augustin at alt var skapt på en gang, som potensiale. På samme måte som man kunne skape trær ved å lage frø som vokste over mange år, hadde Gud lagt frøene til videre utvikling inn i skaperverket.

Augustins poenger var kjente og sentrale hos middelalderens største filosof, Thomas Aquinas (1225-1274). Han henviser med den største selvfølgelighet til Augustins prinsipper for bibeltolkning. På den dagen Gud skapte himmelen og Jorden «skapte han også alle planter på marken, ikke fullt ferdig, men før de hadde “grodd fram”, altså potensielt». Poenget er ikke om Augustin eller Aquinas hadde rett i sine tolkninger, kun at langt fra alle bibellesere i historien har lest Bibelen slik at den krevde en tro på skapelse på seks dager.

2) Bibelen sier ikke at biologisk død kom med Adam

Et motiv hos mange kreasjonister er bekymringen for at evolusjon gjør frelsen meningsløs. Uten noe syndefall, kan det ikke ha vært behov for at Jesus kom til jorden og beseiret synden og døden slik Paulus sier i Romerbrevet. Skal man bruke dette til å avvise naturvitenskap og de største kirkesamfunnene, må man være helt sikker i sin teologi. Dermed er det viktig å forstå at dette bygger på flere forhold som langt fra er sikre og ikke støttes av Bibelen. For det første døde ikke Adam og Eva den dagen de spiste frukten av kunnskapens tre, til tross for at Gud tydelig hadde sagt at «den dagen du spiser av det, skal du dø». Enten kan vi ikke ta ordet «dø» bokstavelig, eller ikke ordet «dagen» – eller ikke begge deler. Det gjør seg ikke å spørre «Har Gud virkelig sagt?».

Tolker vi i stedet «skal du dø» som «skal du bli biologisk dødelig», leser vi ikke teksten som den står. Dermed er det vanlig å forstå dette som «åndelig død», altså at synden førte til et brudd, at Adam mistet livet med Gud. En parallell kan være at Jesus ikke avskaffet biologisk død i denne verden for to tusen år siden, men ga oss alle muligheten til liv med Gud her og nå. For det andre avviser ikke Bibelen biologisk død før syndefallet. Tvert i mot er det tydelig at Adam og Eva var skapt dødelige, ellers ville ikke Gud stengt dem ute fra Livets tre, i bekymring for at mennesket bare «ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!»

For det tredje avviser ikke Bibelen at dyr døde før Adam. Slik Paulus sier i Romerbrevet 5 handler dette om at døden rammet «alle mennesker fordi alle syndet».

For det fjerde er et sentralt poeng allerede fra første kapittel i Romerbrevet at vi alle er ansvarlige for våre egne tanker, ord og gjerninger. Selv om Paulus etter noen kapitler henviser kort til Adam, kan det leses som et pedagogisk grep, en symmetri for å formidle betydningen av hva Jesus gjorde, som (i Bibelens billedspråk) «den andre Adam».

Den historiske sannheten i Jesu oppstandelse avhenger ikke av om Adam førte biologisk død inn i verden. I likhet med at det er sant at vi kan få tilgivelse av Gud, for Jesu skyld.

3) Normal vitenskap støtter ikke at jorden er 6-10 000 år gammel

Det finnes mange og overbevisende argumenter for at jorden er milliarder av år gammel, noe ikke minst ungdom fort vil oppdage. Som tidligere kreasjonist er jeg kjent med motargumenter, men de holder ikke i møte med seriøs forskning. En aktuell bok om dette er den rikt illustrerte gjennomgangen kristne fagpersoner har gjort i Grand Canyon – Monument to an Ancient Earth, Solid Rock Lectures, Tulsa Oklahoma, 2016. Det er flott at Kaare Skuland formidler kristen tro i spenstige romaner og prekener. Men det hadde også vært flott om han var mindre avvisende til andre måter å forstå Bibelen og vitenskapen på enn kreasjonisme.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Hvorfor kreasjonisme er skadelig

♬♩ Kreasjonisme…huh…yeah. What is it good for? ♪♫

Svaret kan du få av Edwin Starr, fremført av Jackie Chan.

Endelig. En mulighet til å gjøre meg upopulær selv hos kristenfolk. For ikke-kristne, er innlegget en oppriktig beklagelse. For kristne, er den en appell om at kreasjonisme er veldig, veldig…unødvendig.

For kreasjonisme er et problem. En trussel mot både god naturvitenskap, filosofi og teologi. Et større problem andre steder enn her til lands, men nok til at det krever noe oppmerksomhet.

(Kreasjonisme er faktisk et så stort problem, at Google sin stavekontroll tydeligvis nekter å anerkjenne ordet. Konklusjonen må være at Google egentlig er en konspirasjon fra ateistiske Darwin-elskere, som vil ta over cyberspace innen 2 år, og vil derfra starte sin verdensovertakelse med nykonstruerte marxistiske cyborger, som representerer det neste leddet på evolusjonsstigen. NB: Du hørte det her først.)

Men litt bakgrunn først. Uttrykket kreasjonisme, kommer opprinnelig fra det latinske ordet creatio, som ganske enkelt betyr; skape eller skapelse. Så å være en kreasjonist, skulle man tro egentlig bare en som betyr at universet (eller universene) er nettopp…skapt. I den kvalifiserte forstanden er også jeg i høyeste grad en kreasjonist.

iloveyou

Men dessverre er det ikke de assosiasjonene vi får når noen nevner kreasjonisme i dag, men noe helt annet, og det er det kritikken retter seg mot. Kanskje kan vi kort og grovt dele det inn i tre dels overlappende kategorier, med en mengde interne variasjoner. Arrester meg gjerne dersom jeg er urettferdig mot noen.

  1. Ungjordskreasjonisme (UJK). Holder til at universet ble skapt på seks påfølgende dager, og er under 10.000 år gammelt, sammen med vår egen jordklode. Jorden var virkelig dekket av en verdensomfattende flom, og mennesket ble skapt mer eller mindre direkte i sin nåværende form.10153681_257603304422484_3534049379877309572_n
  2. Gammeljordskreasjonisme (GJK).  Holder gjerne til at det moderne kosmologi, geologi, og kjemi sier om universet, stort sett stemmer. GJK kan være harmløst. Det kommer an på utgaven. Men GJK kan være harmfullt. Spesielt når den gjør seg avhengig av en Gud som er ekstern til, og hele tiden må ned og “rette opp” innstillingene som ligger til grunn for utviklingen i universet.
  3. Intelligent Design (ID). I sin mest grunnleggende form, forsøker ID å vise at det står en ikke-identifiserbar intelligens bak universet. Igjen: Kan være fullstendig uskadelig, dersom den nøyer seg med å være en forsiktig filosofi teori. Men ofte forsøker den å fremstille seg selv som en vitenskapelig teori, i forstand av å vise at hypotesen om intelligens, er den mest plausible slutningen fra mengden med vitenskapelige evidensen vi har foran oss.

Så du ser mønsteret her. Distinksjonene teller. Creatio. At f.eks. universet er skapt, er et fullstendig legitimt intellektuelt standpunkt, som fint kan være konklusjonen av et fullstendig rasjonelt filosofisk argument, som tar utgangspunkt i, men ikke er begrenset til, empiriske observasjoner. Hvem ønsker vel å være begrensa? Men det er overhodet ikke et vitenskapelig argument, og burde ikke være det.

c61453a6b318927f7f32d88e4af4e806

Den største katastrofen med kreasjonisme, er at den er medskyldig i å ha innført et falskt dilemma til kulturen vår: Gud vs. vitenskap. At vi må velge mellom ulike typer rasjonell utforskning. At enkelte ungdommer vokser opp i litt lukkede miljøer med å høre at de må velge mellom kristen tro og evolusjon, og føler seg så presset til å velge bort kristen tro når de møter universitetene, og finner ut at evolusjonsteorien med overveiende sannsynlighet stemmer overens med virkeligheten. At det eksisterer folk der ute som responderer med “Darwin”, når de blir spurt hvorfor de ikke tror på Gud. Et helt absurd svar.

Jeg har tidligere hevdet at det finnes ingen grunn for en ortodoks kristen å så tvil om en eneste konklusjon fra moderne naturvitenskap, så lenge det faktisk er naturvitenskap qua naturvitenskap, og ikke innsmuglet filosofisk påheng. Heller ikke evolusjon. For eksempel, som i eksempelet med Galilei, var heller neppe den legendariske debatten mellom såkalt vitenskap vs. religion, representert av Thomas Huxley (“Darwins bulldog”) og Samuel Wilberforce (“Soapy Sam”), en diskusjon hvor religion og vitenskap ble satt opp mot hverandre i det hele tatt, men i beste fall en historie om hvordan ny vitenskap ble utfordret, på sitt eget grunnlag…som den jo burde.

Men det som er åpenbart fra en stor mengde kumulativ naturvitenskap, fra så ulike fagområder som fysikk, molekylærbiologi, kjemi, genetikk, arkeologi, geologi med fler, er at vi trolig lever i et eldgammelt univers (antakeligvis ca. 13,7 mrd år gammelt), på en eldgammel klode (antakeligvis ca. 4,5 mrd år gammelt). Vi er kanskje, men sannsynligvis ikke, en del av et stort antall univers. Vi er trolig et foreløpig resultat av en omfattende evolusjonsprosess, fra meget enkle organismer, til komplekse vesener, gjennom prosesser som naturlig seleksjon og genetiske mutasjoner. Vi har altså med overveldende sannsynlighet ganske nylige felles forfedre med andre primater, som gorillaer, sjimpanser og orangutanger.

Det burde egentlig ikke være så kontroversielt . Den svenske kreasjonisten (i ordets vide forstand) Carl Linnaeus var trolig den første som kalte mennesket for en primat allerede i 1735, lenge før Darwin. For hvilken forskjell utgjør det egentlig for menneskets verdi, om det så skulle vise seg å være utviklet fra andre arter? Spørsmålet er kvalitativt, og er uavhengig av slike studier.

Dette er naturligvis ikke alle enige i. Så hva er problemet? Jeg har ikke tenkt å adressere vanlige kreasjonistiske innvendinger en for en her. Det er nok litt feigt, men jeg synes det er mindre interessant. Heller irrelevant. Hvem bryr seg om et flagell har såkalt “ikke-reduserbar kompleksitet” (for å gjengi ID-mann Michael Behe)? Det er feil sted å begynne. Jeg hopper heller til det jeg opplever som hele kjernen av problemet, hvor tyngden burde ligge.

For problemet med kreasjonister, er at de angriper problemstillingene på naturvitenskapelig grunnlag. I sine verste former, settes konkrete naturvitenskapelige resultater opp mot bibeltekster, angrep på stråmenn og mye hjemmesnekra vitenskap som bygger på mangelfull forståelse av de opprinnelige teoriene.

Den moderne kreasjonisten har, bevisst eller ubevisst, kjøpt den filosofiske bakgrunnsforestillingen om et moderne mekanistisk virkelighetsbilde (som forklares videre nedenfor), og spiller på bortebane. Hvis universet bare er en stor samling med dominobrikker eller klinkekuler, uten iboende mening og telos i seg selv, kan Gud i beste fall være en suveren klinkekule-starter eller en regelmessig domino-justerer. De leter dermed direkte etter Gud sitt “fotavtrykk” i skaperverket, ved å spore steder i evolusjonsprosessen hvor det er slikt som ikke-reduserbar kompleksistet, og hvor man kan forsøke å få inn design som en slags hypotese, basert på sannsynligheter.

This is your universe now..
So, this is your universe now..

De må ofte lete etter hull i evolusjonsteorien, hvor Gud fremdeles kan beholde en plass. Altså hvor man empirisk kan vise til at Gud må ha “grepet inn” for å hjelpe ting videre. Hvor Gud ofte blir en slags direkte konkurrent til fysiske naturlige årsaker. Et svakt gudsbilde. Et begrenset gudsbilde. Et inkoherent gudsbilde. En slik gud (med liten g) kunne like gjerne vist seg å være en slags demiurge, en kosmisk planetdekoratør, en Zeus eller en Tor, og vi ville fremdeles vært like langt unna Gud som den metafysisk nødvendige skaperen av universet, og Eksistensen selv.

Hos kreasjonisten, er Gud en årsak blant andre. Han er “a being”, og ikke “Being itself”. En utviskning av distinksjonen Gud som primærårsak, og fullstendig naturlige sekundærårsaker. Kreasjonisten forsvarer dermed implisitt forestillingen om en gud, men ikke Gud. Gud, i klassisk teisme, som er opphavet og opprettholder til all eksistens og væren. Primærårsaken bak alle sekundærårsaker. Ikke ekstern fra, men immanent til, hele sitt skaperverk. Ikke en ekstern klokkemaker, som forsøker å påføre ekstern mening på iboende meningsløse klokkebiter, men en skaper bak en dynamisk natur med iboende telos. Skapelse er ikke en engangsoperasjon, men noe kontinuerlig.

(Beklager. Jeg maler med en bred pensel her, men det er fordi det er eksisterer så mange variasjoner der ute, så dette er et forsøk på å få frem noen vanlige trekk. Igjen: Protester gjerne dersom jeg er urettferdig.)

Kreasjonisten og nyateisten blir dermed bestevenner. Begge er enige om at det er en reell konflikt mellom Gud og naturvitenskap, og begge er enige om at en av de to må lide som følge av det. Kreasjonistens gudsbilde blir faktisk truffet av nyateisten.

Murene bygges dermed opp før seriøs, filosofisk kritikk i det hele tatt kommer til orde. Murer som må bygges ned, før man kan unngå å bli plassert i bås, og bli hørt.

For problemet med mange moderne tenkere, er at de ofte ikke klarer å skille naturvitenskap fra filosofi. Eksakt naturvitenskap tar for seg kvantitative studier av kvantitative aspekter av objekter i bevegelse. De delene av virkeligheten som lar seg dele opp i minste fundamentale enheter, og plassere inn i matematiske modeller. Sanne forklaringer, men på ingen måte tilstrekkelige forklaringer. Mer om det herher og her.

Den er mest nøyaktig i de harde vitenskapene, som fysikk, mens andre, som biologi, er mer underlagt subjektiv tolkning som raskt beveger seg fra empiriske vitenskapelige resultater alene, over i filosofisk utforskning av hvordan ting henger sammen. Ofte vet utøverne naturligvis ikke dette selv, og dermed kan folk som Dawkins ytre påstander som går langt utover de naturvitenskapelige resultatet alene, og har nesten utelukkende filosofisk innhold i f.eks. følgende utsagn fra River Out of Eden.

“Nature is not cruel, only pitilessly indifferent. This is one of the hardest lessons for humans to learn. We cannot admit that things might be neither good nor evil, neither cruel nor kind, but simply callous—indifferent to all suffering, lacking all purpose.”

Eller…

“The universe we observe has no design, no purpose, no evil and no good, nothing but blind, pitiless indifference. (…) DNA neither knows nor cares. DNA just is. And we dance to its music.”

Problemet med den moderne tenkeren, er at han har kjøpt, bevisst eller ubevisst, et nytt syn på virkeligheten. Et virkelighetssyn som stammer fra den vitenskapelige revolusjonen, men som på ingen måte var en konklusjon av noe vitenskapelig eller filosofisk argument. Resultatet av en logisk tankefeil, i det mennesket gjorde metoden om til en metafysikk. En meget svak metafysikk. Istedenfor å anerkjenne storheten av virkeligheten som den er, med naturvitenskap som et av flere rasjonelle verktøy til å utforske den, forsøker mennesket å redusere virkeligheten til å passe med metoden.

Når du har en ny, blank hammer, passer det tross alt mye bedre, dersom du kan late som at alt egentlig er spiker.

Denne nye forståelsen ser på naturen som en maskin, og mennesket likedan. Vi får et banalt syn på materie, som bare inkluderer de aspektene av materie som har en kvantitativ utstrekning i tid og rom, mens de kvalitative aspektene ved virkeligheten ofte blir feid under teppet, eller blir såkalt “uforståelige” – siden de ikke lar seg dele opp og puttes inn i matematiske modeller.

Menneskesinnet blir plutselig et mysterium, og det samme blir spørsmålet om hvordan vi kan tilegne oss kunnskap, eller hvordan det kan være en nødvendig sammenheng mellom årsak og virkning. Fordi de passer ikke inn i det nye bildet av hva materie er, og hva virkelighet er. Ting som ikke lar seg løse ved å legge til mer kvantitativ kompleksitet, men inkluderer et kvalitativt sprang – fra liv og bevissthet til muligheten for kunnskap og høyere former for intellektuell virksomhet.

Vi kaller denne metafysikken ofte for mekanistisk materialisme (eller naturalisme), som bevisst eller ubevisst, preger mange i vår tid.

For å arrestere den moderne mekanistiske biologen når han går over sine grenser, mot mer kvalitative aspekter, er filosofien det mest naturlige våpenet. Han skal arresteres på alle områdene hvor hans egen moderne mekanistiske filosofi holder menneskets kunnskapsprosjekt tilbake, og når variasjoner av klassisk filosofi virker overlegen for i det hele tatt å løfte grunnlaget for moderne evolusjonsbiologi opp fra bakken.

Som når aristotelisk teleologi virker uunngåelig for at vi i det hele tatt skal gjøre rede for hvordan evolusjonsmekanismene kan foregå. Aristoteles holdt, som beskrevet i serien min her, til at det eksisterer formale og finale årsaker i naturen, som angir hva naturlige organismer er rettet mot. Moderne biologer innbiller seg gjerne at disse på en eller annen merkelig måte er avvist av “moderne naturvitenskap”, men bekrefter de likevel hver eneste gang de sier at organer, DNA eller organismer er rettet mot å skape visse effekter. De kan si at de skal klare å finne alternative, mekanistiske forklaringer, men det er ikke blitt mer troverdig i dag, som for 300 år siden. En mer omfattende innføring til disse kompliserte temaene finnes i videoen under.

Evolusjonsteori, slik den blir fortolket i en vanlig mekanistisk virkelighetsforståelse, hvor universet i alle forstander er meningsløst, og alt som eksisterer i virkeligheten er moderne forstått fysisk materie, har ekstremt lav forklaringstyrke. Nok til at en oppriktig ateist som Thomas Nagel kan se det, og skrive en bok som Mind and Cosmos. Eventuelt kan du lese mine poster om Nagel her og her. Men det er ikke evolusjon qua naturvitenskap sin feil – det er filosofien den blir fortolket innenfor.

Kreasjonister er, i denne forstand, bare en forstyrrelse fra å komme med kritikk mot nettopp denne. En kristen burde omfavne all ekte kunnskap, om den så stammer fra generell åpenbaring eller fra spesiell åpenbaring. Fra generell åpenbaring til spesiell åpenbaring. Fra utforskning av naturen, fra sanne og dype filosofiske tankerekker, eller fra guddommelig åpenbaring. Naturvitenskap er et slikt verktøy for å skaffe kunnskap. Som Augustin-sitatet fra år 400 fra denne posten viser, har en kristen alt å tjene på å la kunnskap om naturen utfylle vårt totale bilde, og selv vår tolkning av Skriften. En velsignelse, så lenge vi er bevisste på dens optimale bruksområde. Naturvitenskapen er verken “ateistisk” eller “kristen”, men begrenser seg til å fortelle ting om det som ligger innenfor dens metode.

For faktum er, at Darwin, i motsetning til moderne mytologi, er helt og fullstendig irrelevant for sannhetsgehalten av klassisk gudstro. Filosofiske spørsmål, som universets, og vår, eksistens, er de samme for 4000 år siden, som for 200 år siden, eller i dag. Det kan finnes mange gode grunner til å være ateist, men statusen av moderne biologi kan ikke være et av dem. Om Dawkins trengte Darwin for å være en intellektuelt tilfredsstilt ateist, så har han neppe noen grunn til å være det nå heller. Spørsmålet om Guds eksistens rikkes ikke en millimeter av hvorvidt mennesket alltid har eksistert i sin nåværende form, eller har en genealogi som kan spores tilbake til enklere organismer. Som G. K. Chesterton skriver så elegant i Orthodoxy:

“Evolution is a good example of that modern intelligence which, if it destroys anything, destroys itself. Evolution is either an innocent scientific description of how certain earthly things came about; or, if it is anything more than this, it is an attack upon thought itself. If
evolution destroys anything, it does not destroy religion but rationalism. If evolution simply means that a positive thing called an ape turned very slowly into a positive thing called a man, then it is stingless for the most orthodox; for a personal God might just as well do things slowly as quickly, especially if, like the Christian God, he were outside time.

But if it means anything more, it means that there is no such thing as an ape to change, and no such
thing as a man for him to change into. It means that there is no such thing as a thing. At best, there is only one thing, and that is a flux of everything and anything. This is an attack not upon the faith, but upon the mind; you cannot think if there are no things to think about.”

For det at universet er skapt, slik at vi har gode grunner til å være kreasjonister (i ordets videste forstand), er i beste fall en filosofisk konklusjon, og ikke en naturvitenskapelig. Og det er en fin ting. Fordi filosofi er mer grunnleggende enn naturvitenskap, og er feltet vi må vende oss til når vi stiller slike spørsmål. Det gjør det ikke mindre troverdig. Det betyr bare at virkelig rasjonelle mennesker er i stand til å bruke flere verktøy samtidig for å tilnærme seg sannhet.

At universet skal være uskapt, at det ikke eksisterer hensikter eller telos i naturen, at alt er “loose and separate”, eller at mennesket er ubetydelig og uten verdi i det store bildet, kunne nok godt hende. Men det er uansett filosofi, og ikke naturvitenskap. Like mye som å påstå at det er skapt, at Gud er primærårsaken bak de naturlige årsakene som driver evolusjonsprosessen fremover, eller at mennesket er skapt i Guds bilde med uendelig verdi.

CartoonHolden7_600

Men du sier at Darwin må ha spilt en rolle? At Adam og Eva ryker ut vinduet? At vi ikke kan ha noen arvesynd? At mennesket ikke er spesielt eller verdifullt? At vi ikke kan ha en udødelig sjel? (Joda). At en god Gud ikke kan være den samme etter at vi har fått påvist en så brutal drapsmekanisme for å drive biologisk utvikling fremover? Nja, det må i beste fall formuleres som en utgave av det ondes problem.

Her om dagen ble jeg spurt ut av en doktorgradsstudent i biologi, som var særlig interessert i hvordan folk kunne tro på Gud etter Darwin. Mitt svar, var at dersom det skal være en seriøs innvending, må det antakeligvis i beste fall formuleres som en variant av det ondes problem. Men det er vanskelig å se hvilken relevant forskjell Darwin gjør selv der, som gjør at argumentet ikke var like sterkt pre-Darwin, som post-Darwin. Så den vanlige disclaimeren: mer om disse tingene senere.

Kom gjerne med ønsker eller kritikk, eller plag Bjørn Are på evolusjonsspørsmålet i mellomtida. :)

Les mer:
Etienne Gilson – From Aristotle to Darwin and Back Again
Conor Cunningham – Darwin’s Pious Idea: Why the Ultra-Darwinists and Creationists Both Get It Wrong