Tag Archives: lawrence krauss

“Alle vitenskapsmenn burde være militante ateister”

Utsagnet kommer fra Lawrence Krauss, en kjent astrofysiker ved Arizona State University, i overskriften av en nylig tekst fra The New Yorker.

Krauss har vært omtalt på denne bloggen tidligere, i et mindre vellykket forsøk på å leke filosof og forklare hvordan universet oppsto ut av ingenting.

Les også:
Lawrence Krauss og 50 shades av ingenting

Så hva er argumentet til Krauss i New Yorker denne gang? Vel, det er vanskelig å si.

Det hele virker til å være en lang, anekdotisk sak mot Kim Davis, en amerikansk offentlig ansatt som havnet i fengsel for å nekte å gi ut ekteskapslisens til et likekjønnet par. Det kan fint være at det er kritikkverdig, men hva i alle dager har det med naturvitenskap eller Gud å gjøre?

Vi må lete et godt stykke ned i teksten, før vi kommer frem til det som må være Krauss sitt poeng:

This commitment to open questioning is deeply tied to the fact that science is an atheistic enterprise. “My practice as a scientist is atheistic,” the biologist J.B.S. Haldane wrote, in 1934. “That is to say, when I set up an experiment I assume that no god, angel, or devil is going to interfere with its course and this assumption has been justified by such success as I have achieved in my professional career.” It’s ironic, really, that so many people are fixated on the relationship between science and religion: basically, there isn’t one. In my more than thirty years as a practicing physicist, I have never heard the word “God” mentioned in a scientific meeting. Belief or nonbelief in God is irrelevant to our understanding of the workings of nature (…)

Men er dette et godt poeng? Er dette en god grunn til å tenke at naturvitenskap er en ateistisk aktivitet?

Nja. Bare dersom du også godtar at fjellklatring, bilkjøring, blåbærplukking, fotballspill, heroininjisering, barneskolemobbing og selv gruppevoldtekt er “ateistiske aktiviteter”, så lenge vi ikke regner med at en profet skal gi en guddommelig åpenbaring om hvor de beste blåbærene skjuler seg, eller at en demon tvinger oss til å gjøre narr av fregnene til Feite-Dora i klasse 3B.

Det merkeligste her, er at i hele sitt offentlige virke som “militant ateist”, er det åpenbart at 61-årige Krauss ikke har kommet på tanken om å spise en god lunsj med en eneste gudstroende vitenskapsmann, verken jøde, kristen eller muslim.

For hadde han gjort det, ville han oppdaget at det simpelthen er en fri fantasi at en religiøs vitenskapsmenn bare venter i spenning på å kunne inkludere engler, demoner eller guder i sin vitenskapelige utforskning. Hvis Krauss hadde åpnet en eneste solid historiebok, ville han funnet ut at den typen forklaringer gikk av moten blant store teistiske tenkere allerede for over 2.500 år siden, da Thales forklarte jordskjelv på en helt naturlig måte, tross i at han trodde på hele gudesamlingen fra gresk mytologi.

Les også:
The final showdown: Kristen tro vs. naturvitenskap
Kan naturvitenskapens suksess få frem argumenter i favør av ateisme?

Hvis troen på Gud ikke var noe problem for nesten samtlige av pionerene for våre moderne vitenskapelige metoder, fra Buridan, Oresme og Ockham, til Copernicus, Bacon, Pascal, Pasteur, Gödel, Newton og Mendel; hvorfor har vi plutselig funnet på forestillingen om at det skal være et problem i dag?

10620522_515534668596280_226053596926972600_n

Dette handler om å forstå forskjellen på Gud som primærårsak, og fullstendig naturlige forklaringer som sekunderårsaker.

Når vitenskapsmenn, ateister som kristne, undersøker de kvantitative aspektene av hvordan naturen fungerer, er ikke God-dit-it den typen svar de er ute etter, like lite som vi leter etter “fargen rød” når vi undersøker en radar for innkommende krigsskip, eller nevner Darwins teorier på kokkelinja. Betyr det at fargen rød ikke eksisterer, at Darwin tok feil, eller at man ikke kan tro at det eksisterer rødfarge dersom man jobber ved radaren? Åpenbart ikke.

En teist kan med god grunn si at sitt virkelighetssyn er en bedre plattform å drive naturvitenskap fra, enn en ateistisk, men det henger sammen med naturvitenskapens filosofiske fundament, og ikke fordi de forventer å finne guder i et teleskop eller fossiler fra engler som utryddet dinosaurene.

En teist som meg kan hevde at teisme samsvarer langt bedre med at det i utgangspunktet eksisterer et univers, noe vi kan kalle naturlover, menneskets evne til fornuft, matematikkens og logikkens gyldighet, muligheten for induksjon og kausalitet, objektive sannheter, osv.

Men når det handler om å utøve naturvitenskap, er det ingen grunn til å nevne Guds eksistens eller ikke-eksistens i det hele tatt, fordi det ikke er et spørsmål som kommer opp. Like lite som fargen på veggen min er et spørsmål som kommer opp når jeg kikker på en radar.

Hvis spørsmålet er hvordan jordkloden vår ble formet, gir vi en forklaring ved hjelp av kjerneakkresjons-modellen eller ustabil skive-modellen. Hvis spørsmålet derimot er hvorfor det eksisterer et (eller flere) univers, hvordan det kan være kausalitet, om vi kan ha fri vilje til å resonnere logisk og stole på konklusjonene, eller hvordan vi kan tildele de såkalte naturlovene med preskriptiv verdi, blir det mer naturlig å drive med metafysikk, hvor livssyn spiller en større rolle.

Når vi forstår det, skjønner vi at Krauss sin sammenligning av “religiøse påstander” (hva nå enn de er) med astrologi og vaksinemotstand også er en komplett stråmann, diktet opp av (1) behov for retoriske virkemidler eller (2) en manglende evne til å forstå hva prominente religiøse vitenskapsmenn faktisk tror på.

Krauss antar at vitenskapsmenn flest ikke er mer aggressive mot “religion”, fordi de ikke ønsker å være uhøflige. Men som Krauss selv har vist oss, er gjerne ikke problemet at slike angrep havner under merkelappen uhøflige, men heller amatørmessige.

Les også:
Om anti-intellektuelle moderne skeptikere

Det finnes helt klart dessverre enkelte kristne der ute som vil skrike ut at en fullstendig bokstavelig lesning av 1 Mosebok er en foretrukken forklaring på universets utvikling, enn hva vi lærer fra vår beste fysikk, kjemi og biologi, men det gir oss like liten grunn til å være militante ateistiske vitenskapsmenn, som Mao, Pol Pot og Stalin gir kristne grunn til å etterlyse et verdensomspennende teokrati.

Krauss skriver i artikkelen:

Scientists have an obligation not to lie about the natural world.

Det stemmer, Krauss, og det samme gjelder enhver kristen. Som St. Augustin formaner oss omkring år 400:

Usually, even a non-Christian knows something about the earth, the heavens, and the other elements of this world, about the motion and orbit of the stars and even their size and relative positions, about the predictable eclipses of the sun and moon, the cycles of the years and the seasons, about the kinds of animals, shrubs, stones, and so forth, and this knowledge he hold to as being certain from reason and experience.

Now, it is a disgraceful and dangerous thing for an infidel to hear a Christian, presumably giving the meaning of Holy Scripture, talking nonsense on these topics; and we should take all means to prevent such an embarrassing situation, in which people show up vast ignorance in a Christian and laugh it to scorn. The shame is not so much that an ignorant individual is derided, but that people outside the household of faith think our sacred writers held such opinions, and, to the great loss of those for whose salvation we toil, the writers of our Scripture are criticized and rejected as unlearned men.

(…) For then, to defend their utterly foolish and obviously untrue statements, they will try to call upon Holy Scripture for proof and even recite from memory many passages which they think support their position, although they understand neither what they say nor the things about which they make assertion.
(Hentet fra «The Literal Meaning of Genesis»)

Du burde dessuten lese filosofen Edward Feser sitt tilsvar til Krauss, med den mer treffende tittelen:

Vitenskapsmenn burde fortelle Lawrence Krauss at han skal holde kjeft.

50 shades av ingenting

Siden Lawrence Krauss fremdeles virker til å ha folk som tar denne idèen seriøst (og til og med har egne lidenskapelige etterfølgere), så dedikerer vi en egen bloggpost til ham, til tross for at det å trashe Krauss er blitt en populær internett-sport. Hei, du har jo ikke lest de andre, har du vel?

For bakgrunnsinformasjon kan vi nevne at Lawrence Krauss er en brilliant teoretisk fysiker og kosmolog som i januar 2012 skrev en bok ved navn “A Universe from Nothing: Why There is Something Rather than Nothing“. Krauss kaster seg tilsynelatende ut i den ambisiøse oppgaven i å svare på spørsmålet som verdens ledende filosofer, teologer og Ola Nordmann har spurt seg i tusenvis av år; nemlig hvor selve universet kommer fra. Stephen Hawking har forsøkt noe lignende tidligere (uten hell).

todo-list-nothing

Ikke overraskende utfordrer Krauss både teologer og filosofer når han påstår at dette er et vitenskapelig spørsmål, istedenfor et som tilhører filosofiens- og metafysikkens verden. Problemet med argumentet, er bare at Krauss’ definisjon av ingenting, faktisk ikke er et virkelig ingenting, men består av noe, altså ting som kvantevakuum, kvantemekaniske lover og fluktuasjoner. Krauss diskuterer til og med ulike kandidater for ingenting. Nå har jeg i all ærlighet ikke lest boka selv (slike ting er jo ikke en veldig god sales-pitch), men det utgjør ikke noen stor hindring, siden innholdet om vitenskap er irrelevant, og dette er et ganske straight-forward filosofisk argument.

Dette er vel et kremeksempel på “the fallacy of equivocation”  og dogmatisk scientisme. For å holde posten kort, prøver vi å begrense til noen punkter:

Det mange Krauss-tilhengere ikke forstår, er at når Krauss (og vitenskapsmenn for øvrig) gjør filosofiske påstander, så er det fortsatt filosofi. Som det nye presteskapet, har vitenskapsmenn av noen blitt tildelt oppgaven til å forvalte all kunnskap som menneskeheten kan finne frem til. Overraskende nok, har mange ikke takket nei til stillingen, men jatter ivrig med. Vitenskapsmenn utøver derfor visstnok vitenskap når de tenker logiske resonnementer om verden, de utøver vitenskap når de grunner over eksistensielle spørsmål (eller filosofisk påstar at disse er meningsløse å spørre om, siden de ikke kan løses vitenskapelig), de utøver vitenskap når de filosoferer over hva resultatene deres egentlig betyr i en større sammenheng, og de utøver antakeligvis også vitenskap når de spiser en burger på vei hjem fra lab’en, eller ser på siste Adam Sandler-hit fra Netflix. Reality check: Når vitenskapsmenn gjør filosofi, så er det ikke plutselig blitt vitenskap (i hvert fall hvis du lever etter ca. 1850, siden vitenskap ble brukt som et større samlebegrep før dette). Det er fremdeles filosofi!

“The nonsense written by philosophers on scientific matter is exceeded only by the nonsense written by scientists on philosophy”
– Charlie Dunbar Broad, britisk epistomolog og vitenskapsfilosof

Nå finnes det mange grunner til at slik scientisme, hvor vitenskapen er eneste kilde til kunnskap (uavhengig av hvor bredt du definerer “vitenskap”), er en logisk selvmotsigende og irrasjonell posisjon, men det fortjener en lettformulert post senere (en kort spoiler er at scientisme ikke engang rasjonelt kan begrunne premissene for hvorfor vitenskap i det hele tatt ER MULIG, og prosjektet faller sammen på startstreken).

Krauss avslører posisjonen sin når han sier ting som at empiri (kunnskap fra sanseinntrykk) er den ultimate kilden til “fakta” og at “filosofer og teologer må høre på ham, mens han ikke trenger å høre på dem”.

Kan matematikk (som teoremer) og logikk (som nødvendige resonnementer og konklusjoner) telle som fakta? I såfall er de ikke avhengige av empiriske forklaringer for å være “sanne” eller “falske”. Mens den eneste kilden til empiriske fakta er…vel, empiri, så trenger vi kunnskap, forståelse og kontekst. Her er empiri ofte nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Krauss misser fullstendig på rekkefølgen, og sannheten er snarere at i det store bildet er vitenskapsmenn hjelperyttere (verdifulle sådan) for å skaffe et empirisk faktagrunnlag, SLIK AT man kan drive god filosofi.

Hva “ingenting” virkelig er, burde være åpenbart for alle. Både filosofer, teologer, David Albert, Massimo Pigliucci, Edward Feser, Luke Barnes, William Lane Craig, 1 Mosebok og til og med den lille niesa mi på 7 år forstår det. Et virkelig ingenting er simpelthen et fravær av ALT. Ingenting har ingen materie, ingen energi, ingen rom, ingen egenskaper, ingen lovmessighet, ingen potensialer, ingenting som kan være i noen form for tilstand, osv. Når ingenting ikke har noen egenskaper, så må det sies at det å skape et spontant univers ville vært en ganske fascinerende egenskap. F.eks. et kvantevakuum har derimot både egenskaper, energi og spenning, og er like fysisk som steiner, sjiraffer og nieser. Krauss prøver også å rettferdiggjøre dette med at universet i sum har null energi. Irrelevant, men selv ikke dette har han grunnlag for å si. (Takk Gud for kritiske fysikere som Luke Barnes)

Likevel sier noen at hva filosofer mener ikke er interessant, at et filosofisk ingenting ikke gir mening siden filosofer og teologer ikke er enige om hva det er (noe de selvfølgelig er), og at ingenting må kunne testes. You hear me? Ingenting må kunne TESTES, til tross for at hvis det eksisterer noe å teste MED eller PÅ, så vil det IKKE være INGENTING.

Nå er den typiske forsvarsresponsen at Krauss faktisk definerer ingenting selv, og derfor ikke blir truffet av kritikken. Det kunne man kanskje godtatt, dersom Krauss selv hadde innrømmet at det bare var en intern “working title” og at han ikke hadde fortsatt på prosjektet sitt med å kalle boka si for “A Universe from Nothing: Why There is Something Rather than Nothing“, men omdøpt den til “A Universe from Something” eller i beste fall “A Universe from Empty Space: Why There is Something Like This Rather than Something Else”, og naturligvis droppet den misledende undertittelen.

Men Krauss gir heller mange steder uttrykk for at dette forklarer grunnleggende eksistensielle spørsmål som hvorfor noe eksisterer istedenfor ingenting, og unnskyldningen hans (på oppdrag fra Dennett) i Scientific American er lite overbevisende, hvor han fortsetter å merke territorium (“If “something” is a physical quantity, to be determined by experiment, then so is ‘nothing’. “) (Reality check: Så fravær av “something” skal ha samme egenskaper som selve “something”. Har fraværet av en sandwich samme egenskaper som selve sandwichen? Har fraværet av en sofa samme egenskaper som en sofa? Har fraværet av Fifa 2014 samme egenskaper som Fifa 2014? Okay, jeg innrømmer å glede meg til sistnevnte).

Han langer dessuten ut mange steder mot filosofer, teologer og til og med fellow kosmologer (som er vant til å bruke ingenting som en fysisk attributt til intern bruk), når de forsøker å irrettesette ham. Med en coverbakside som pretty much er en krigserklæring mot klassisk religion og klassisk filosofi (“Provocative, challenging, and delightfully readable, this is a game-changing look at the most basic underpinning of existence and a powerful antidote to outmoded philosophical, religious, and scientific thinking.”) og et tillegg fra Dawkins som sier at Krauss har slått ut teologene på kosmologi på samme måte som Darwin “slo ut” teologene på biologi (nå er det vel heller grunn til å tro at evolusjonsteorien, forstått rett, representerer et sterkere argument MOT naturalisme og ateisme, men det kommer senere), så kan mannen…ikke…forsvares!

Årsaken til at han fremdeles holder seg til sin egen definisjon, uttaler han selv som at han bedre liker å “forholde seg til realiteter”. Oversatt til ærlighetsk, betyr det egentlig: “Jeg har ikke evne til å utforske filosofenes konsept av ingenting (aka common sense). Jeg liker ikke at det finnes ting i virkeligheten som jeg ikke forstår, så jeg redefinerer min egen virkelighet innenfor min egen lille boks”. Derfor vil du også høre nonsens som “ja, filosofene trodde lenge at <insert common sense here>, men moderne vitenskap har i virkeligheten vist oss at <insert nonsense here>”. Virkeligheten tilpasses kartet istedenfor omvendt. Fritenker? Well, you decide…

Feser’ sin siste “Wood floor guy analogy” oppsummerer alt på en fantastisk måte. Kortversjon er at tregulvet i et av rommene til Feser skulle renoveres, og naturligvis fikk han beskjed om å fjerne alle gjenstander fra rommet. Se for deg at man hadde fjernet alt i rommet, bortsett fra den store bokhylla. Naturlig nok er rommet nærmere tomt enn tidligere, men det er langtifra tomt, som “the wood floor guy” snart vil klage på. Grunnen til at “the wood floor guy” kan se tydelig hva Krauss ikke kan, er at han ikke har investert sine to siste år på å kjefte på de dumme menneskene som har påpekt at et rom med en bokhylle strengt tatt ikke er tomt, og han har ikke en bestselger på New York Times, forelesninger, debatter og en Big Think-video dedikert til å fremme synet om at et rom med en bokhylle ER tomt. Han slipper å ydmyke seg selv ved å innrømme at siden et rom med en bokhylle ikke er et tomt rom, så hadde kanskje kritikerne hans et poeng, og boka, forelesninger, videoer, osv, har i stor grad vært bortkasta tid.

Ingen ville tatt denne definisjonen av et tomt rom seriøst, og ingen burde ta Krauss’ definisjon av ingenting…seriøst. (PS: Når jeg sier “ingen”, så mener jeg ikke “noen”, sånn i tilfelle det skulle være uklart.)

Uten tvil ville Lawrence blitt glad over å vinne en premie som denne. Kanskje Snapple burde velge ham ut som sin nye maskot? Legg spesielt merke til avslutningen som burde stå som slogun over Krauss’ siste par år:

“Win nothing instantly. It really is something.”