Tag Archives: lykke

Klassisk vs. moderne lykke – om meningen med livet

På Veritaskonferansen holdt jeg et kortseminar om bevissthetsfilosofi som ligger her.

Langseminaret var derimot et filosofisk foredrag om hvordan lykke forstås i vår tid kontra en mer klassisk, teleologisk forståelse (eudaimonia) som har vært utstrakt frem til ganske nylig. Jeg hevder at det er vår moderne nyoppfinnelse som er radikalt utilstrekkelig.

Hør hvorfor. Om ikke annet, så kanskje den hjelper til å forstå hvorfor andre kan tenke som de gjør. :)

Foredraget er inspirert ut fra dette innlegget:
Lykke vs. lykke – Om meningen med livet

Se den på Youtube under, eller last ned på Soundcloud.

Alle nylige foredrag med video/lyd ligger nå ute på samlet fane her.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Lykke vs. Lykke – Om meningen med livet

Mer presist: Lykke vs. Eudaimonia. Å plassere fremmedord i en tittel er sjeldent et strategisk trekk, men nå som jeg har lurt deg hit, kan jeg forsøke å forklare hva det betyr.

Som nevnt i et nylig innlegg hadde Minervas siste papir-nummer en spennende idéseksjon om Aristoteles, hvor Frode Bjerkås brukte aristoteliske idéer til å kritisere ny-eugenikken, mens Øyvind Rabbås skrev om aristotelisk lykketenkning – kalt eudaimonia.

Teksten til Rabbås er særs interessant, og fortjener å leses i sin helhet for dem som har tilgang til det. Under følger noen egne refleksjoner om aristotelisk lykke, som ble skrevet før Rabbås sin tekst ble lest. Sant og si har den mer fokus på Platon enn Aristoteles, men det er stor overføringsverdi. :)

Kulturen vår er besatt med jakten av lykke. Kanskje ikke så rart. Hva annet har vi? Filosofen og historikeren Walter Stace påpekte i en utgave av The Atlantic i 1948 at etter konseptet om «telos» forsvant fra vårt bilde av naturen, og «mening» ikke fikk plass i vårt nye (og feilaktige) konsept av naturen som en slags forvokst maskin, så skriver Stace:

If the scheme of things is purposeless and meaningless, then the life of man is purposeless and meaningless too.  Everything is futile, all effort is in the end worthless.  A man may, of course, still pursue disconnected ends, money, fame, art, science, and may gain pleasure from them.  But his life is hollow at the center.

Et telos kan kanskje best oversettes med «formål». En slags «rettethet» mot noe forbi seg selv. Det aristoteliske natursynet, som var dominerende i 2.000 år, frem til den ble avbrutt av figurer som Locke, Descartes, Hume og Kant, lærte at alle ting i naturen hadde «telos». Ved å forstå alt i naturen til å peke forbi seg selv, kunne vi også forstå årsak-og-effekt på en meningsfull måte. Vi kunne forstå hvorfor alle eikenøtter, gitt at de ikke ble hindret av andre omstendigheter, var rettet mot å bli eiketrær, og ikke furutrær, palmer eller pandabjørner. Vi forsto hvorfor to hydrogen-atomer, sammen med et oksygen-atom, hver bidige gang ble til et vann-molekyl, og ikke Litago, Jack Daniels, lava eller ild.

Stace var ingen fan av Aristoteles. Han var ikke kristen. Han kjempet ikke for å vende tilbake til noe telos eller en større aristotelisk naturfilosofi. Han kalte imidlertid dette tankeskiftet for den største revolusjonen i menneskehetens historie, og mente bare å peke ut noen brutale fakta som vi måtte lære oss å leve med.

De fleste av oss tenker i dag at det ikke er noe utenfor mennesket selv som burde bestemme målet for vårt eget liv. Vi lever tross alt i 2016. Den visjonen gikk tapt med fortidens generasjoner, og vi er nå overlatt til å i beste fall konstruere en illusjon av mening i vårt eget bilde. Noe som gjør visse aktiviteter i det minste oppleves subjektivt meningsfulle. Karriere, idrett, dataspill, romantikk, familieliv og stadig nye politiske kamper kan i det minste oppholde oss så lenge vi holder på med dem. Hvis vi er mange nok som enes om det, kan vi forstyrre hverandre en god stund, før noen peker ut at hva vi holder på med i bunn og grunn er meningsløst, etter at vi er forbi all hypen. Litt som russetida med andre ord.

I moderne post-Hollywood språkbruk ender vi gjerne med å omtale «lykke» som noe synonymt med «glede» og motsatt til «tristhet». Og på samme måte som «tristhet», betegner «lykke» først og fremst en følelse. Det er noe subjektivt opplevd, som tilhører deg og bare deg.

Det virker nærmest absurd om noen andre skulle forsøke å fortelle deg at du ikke er lykkelig. For det er du, og bare du, som har tilgang til dine egne opplevde følelser. Hvis noen spør deg om du er lykkelig, er det en enkel jobb for deg å forhøre deg med din egen emosjonelle og psykologiske tilstand.

I klassisk filosofi skal du lete lenge for å finne noe som tilsvarer denne bruken av ordet «lykke». De antikke greske tenkerne skriver masse om «eudaimonia», som vi oversetter med ordet «lykke». Men det ligger en dyp ironi i at hva disse mener med eudaimonia, er nærmest det motsatte av hva vi mener med lykke. Det avslører, ikke bare en konflikt i språk, men hvordan vår moderne tankeverden ofte ikke tillater oss tilgang til hva disse tenkerne mente å formidle, ut fra sitt eget utgangspunkt.

For Platon og Aristoteles henviser ordet eudaimonia til noe langt mer enn komfort, et slags psykologisk behag eller en regelmessig utløsning av endorfiner og adrenalin i kroppen, egnet til å gi oss en midlertidig subjektiv opplevelse av velvære.

Eudaimonia karakteriserer, ikke en subjektiv tilstand, men en objektiv beskrivelse av virkeligheten. Av væren. Ikke hvordan man føler seg, men hvordan man er. Eudaimonia betegner, kort fortalt, svaret til det grunnleggende spørsmålet: Hva er det gode liv?

Dette svaret er ikke avhengig av hva noen enkelt person tror at det er, selv om en person holder lidenskapelig til sin egen mening. Om en person lidenskapelig påstår at 22×22=444, så vil det fremdeles være feil, siden det korrekte svaret er 484. Noen må gjerne anta at hjernens primære funksjon er å kjøle ned blodet, og forsvare dette, men de vil ta feil, siden svaret deres ikke er i samsvar med virkeligheten.

På samme måte, vil Platon si at en person som tror at det gode liv, som hedonisten, består i å oppnå mest mulig tilfredsstillelse, gode følelser eller ansvarsløshet, tar feil. Det vil likedan ikke være et spørsmål om hva noen mener om noe som helst, for vedkommende vil rett og slett ha trospåstander som ikke er i samsvar med virkeligheten.

Det gode liv, er å være en lykkelig person. Men lykkelig i en eudaimônsk forstand.

Det betyr ikke at et liv rettet mot selv-tilfredsstillelse ikke kan gi hva vi gjerne kaller glede, nytelse eller hva vi ofte litt primitivt vil kalle «følelser av lykke». Det vil det nok.

Men problemet er at nytelse, eller «lykke», er en flyktig, forbigående følelse. At en gitt aktivitet gir nytelse, eller gir «lykke», gjør lite for å bestemme om hvorvidt aktiviteten er god.

Tenk deg en kriminell, som stjeler, utnytter og utøver vold mot uskyldige. En slik definisjon av «lykke» vil tillate at en slik kriminell er lykkelig. Men ikke med eudaimonia. Den kriminelles opplevelser av «lykke» betyr ikke at handlingene hans er gode. At de er verdt å gjøre. Hvis vi forteller ham at han lever et dårlig liv, kan han være kraftig uenig, men det spiller liten rolle. Ofte blir vi tiltrukket av kule skurkeroller på film, og skulle ønske at vi kunne leve som dem i en dag eller to, men det betyr ikke at de ikke lever dårlige liv. Skurken kan påstå at hans opplevelser og hans meninger er det avgjørende for å bestemme at livet hans er godt, men Platon vil knapt ta den idéen seriøst for et øyeblikk, og det burde heller ikke vi gjøre.

Tvert imot. Platon vil si at en mann som oppnår nytelse fra dårlige handlinger, ikke bare gjør handlingene dårlig, men gjør personen dårlig.

En person som gjør dårlige handlinger, men i det minste vet at hans handlinger er dårlige, har fortsatt håp, siden han kan vende seg om, og forsøke å leve et godt liv isteden.

En god person burde oppleve lykke av å gjøre gode handlinger, og når hun mot formodning skulle gjøre en dårlig handling, burde det skape smerte.

Så en god person opplever lykke av å være god. Derav kan vi sette opp en ligning. Der hvor glede er, kan, eller kan ikke, eudaimonia være. Men der hvor eudaimonia er, vil alltid glede følge.

Det gode liv, er å oppnå gleden som følger fra å være en god person, som opplever lykke av å gjøre det gode.

Dette hører hjemme i en moralsk realisme, snarere enn en relativistisk moral. Den lærer at mennesket er plassert inn i en virkelighet innen rammene av en naturgitt menneskenatur, situert av vår biologi og våre særtrekk.

Platon og Aristoteles holder til at det virkelig eksisterer enkelte moralske fakta, og at mennesket kan oppdage disse. Om dette høres kontra-intuitivt for oss moderne mennesker, forteller det trolig mer om oss enn om dem.

Det betyr ikke at det er enkelt å oppdage disse. Som i enhver vitenskap, krever det mye og grundig arbeid. Men når vi finner frem til gode svar, kan vi dele dem med andre, og vi kan argumentere rasjonelt for dem på tvers av kultur og filosofi.

Det forteller oss at etikk er en ekte vitenskap, og ikke bare noe enhver er overlatt til å avgjøre for en selv, hvor ens egen subjektive mening er avgjørende instans.

I Platons dialog, Gorgias, finner vi Sokrates i diskusjon med Kallikles. Kallikles forsøker, som vi ofte gjør, å identifisere eudaimonia med nytelse. Sokrates stopper ham, og peker ut at et disiplinert liv mot det gode er eudiamônt, mens et liv i uhindret nytelse er usselt og ulykkelig. For Sokrates gir det mening å si at han ikke føler seg ulykkelig, men han er ulykkelig. Nettopp fordi han ikke lever opp til å være den beste utgaven av hva et menneske har telos til å være. Han lever ikke opp til det objektivt gitte meningen med menneskelivet.

I dialogen Menon, utdyper Sokrates dette ved å si:

 What else is being miserable than to desire and to acquire bad things?
(78A)

Så hvordan garanterer man da at man kan leve et verdifullt liv – et liv i eudaimonia?

Dessverre er det ingenting som garanterer det.

Men grekerne kommer opp med noen nødvendigheter som forutsetninger. Nødvendigheter som ikke garanterer eudaimonia, men man er garantert til å ikke kunne oppnå eudaimonia uten disse.

Disse nødvendighetene kjenner vi populært som dyder. Den velkjente lista av dyder fra den klassiske æraen inkluderer visdom, rettferdighet, måtehold, mot og fromhet. Å ha disse dydene, er å oppføre og føle seg på en viss måte. Det er å oppføre seg godt, men også å føle seg bra over å oppføre seg godt.

Katolsk tanke inkorporerte siden mye av dette, og la til tre nye teologiske dyder: Tro, håp og kjærlighet.

For å gjøre, og ønske å gjøre, det gode, kreves trening. Vi må øve oss på å bygge en god karakter. Dydene er, kort fortalt, disposisjoner mot handlinger. Bedre kjent som vaner. Vaner tvinger vi ikke i oss selv over natta, men kreves ofte måneder med arbeid for å hamres inn i psykologien vår. Handlinger og vaner er ekte beskrivelser av vår væren, og ikke bare subjektive følelser. Vi kan føle oss rettferdige, modige og nøysomme, men handlingene våre kan avsløre noe ganske annet.

En person som lever dydig, er en person som gjør, og ønsker å gjøre, det gode. Så et dydig liv er fylt av gode handlinger, og er, et godt liv. Et lykkelig liv.

Så for å oppsummere. Vår moderne beskrivelse av «lykke» tillater at en ignorant, feig, narkoman kriminell, eller en egoistisk, grådig, ondsinnet diktator kan kalle seg «lykkelig». Det er ingenting i vårt moderne konsept av lykke som kan få oss til å fortelle ham at han tar feil. Men i henhold til eudaimonia, så tar han feil. Det er like åpenbart som at 22×22 ikke er 444, men 484. Hvis dydene er en nødvendig forutsetning for at en person kan være eudaimôn, kan ikke en ond person være lykkelig. Å si at diktatoren er lykkelig, vil være fullstendig nonsens. Det vil være å påstå noe som åpenbart er feilaktig.

Platonister vil gjerne skille mellom hvordan ting fremstår og hvordan ting virkelig er. Mellom hva som fremstår som x, og hva som virkelig er x.

Lykke er av denne sorten. Nytelse eller «lykke», kan fremstå som godt. Men eudaimonia, er virkelig godt.

Man kan være uenig med alt dette, men det er vanskelig å ignorere at denne klassiske forståelsen av eudaimonia virker til å inneholde noe mye dypere og mer ekte, enn vår moderne «lykke».

(Appendix: Her ser vi også konturene av dydsetikkens kritikk mot moderne moralsystemer som pliktetikk og konsekvensetikk. Den holder disse moderne systemene for å være høyst kunstige, fullstendig uegnet for at virkelige mennesker skal ta virkelige valg i virkelige liv. Dydsetikken vil heller ha oss til å innse kompleksiteten av livet, ta fokuset vekk fra hvert enkelt valg, og over på å jobbe mot at vi skal bygge en god karakter som er godt egnet til å bruke en utviklet fornuft til å ta gode valg i ulike situasjoner. Den sier at det finnes ikke enkle huskeregler du kan ha fremfor deg, som skal sikre at Buddha, Darth Vader, Stalin, Hitler og Gandhi tar gode, moralske valg i mange ulike typer situasjon, under mange ulike omstendigheter. Noen huskeregler, som hvis du følger dem konsekvent, vil få deg til å utøve onde handlinger.)

Les også:

Hvorfor du burde avvise konsekvensetikk

Meningsløs lykke

(Publisert i magasinet Fast Grunn 15.03.14)

20140313_192137

Du skal følge din drøm. Du skal tro på deg selv. Mantraet i vår moderne tid skinner til oss, enten det er fra Paulo Coelho, Hollywood-filmer eller i neon-fargede reklameplakater langs travle handlegater.

Hva er lykke? Hvor finner vi den? Kan vi skape den selv? Men aller viktigst; er det den vi søker?

Selve delikatessen av alle eksistensielle spørsmål er nettopp meningen med livet. Er jeg her for en grunn? Finnes det en mening utover hva jeg tillegger det?

Som kristne har vi inngått en forpliktelse til en tro på absolutte sannheter. Vi har kanskje ikke full tilgang til dem, men de må finnes. Logisk sett finnes det ingen alternativ?

En ubeveget beveger. En første årsak. En nødvendig eksistens. Et perfekt vesen. Det suverene intellektet.

Bekjennelser fra en synder

«Hellige Gud, Himmelske far…»

Den vakre Sannheten. Hvor gikk den tapt?

Blaise Pascal levde på 1600-tallet og var vitenskapsmann, matematiker, teolog og et geni uten sidestykke. På mange måter var han computerens stamfar. I hans bok «Pensèes», en samling av tanker om kristendommens sannhet, diskuterer han hvordan avsporinger fører mennesket bort fra å tenke på de ultimate spørsmålene. Den ubehagelige døden må holdes på avstand. Vi er udødelige…så lenge vi har noe å distrahere oss selv med.

«Se i nåde til meg…»

Vi er alle mennesker. To garanterte ting vi har til felles, er at vi har blitt født, og at vi skal dø. Livet består av valg. Menneskets valg. Ofte velger vi mellom det Gode og det Onde. Andre ganger velger vi mellom Sannhet og distraksjoner.

«…syndige menneske som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger…»

Avledningene representerer synden. Synden tar oppmerksomheten vekk fra Sannheten. Som falne mennesker, er den like inngravert i naturen som noe annet. Den ligger i ryggmargen, som en refleks som venter på neste unnskyldning for å bli utløst. Som en innebygget uærlig bilselger, som venter på neste unnskyldning til å overtale deg ut i meningsløse gjerninger.

«…og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte»

Den søker å fylle opp livet med distraksjoner. Med begjær. Med korte flørter. Med flyktige interesser. I full flukt fra de dype spørsmålene. I jakten på den neste tingen som skal bringe lykke får vi frihet…for et øyeblikk. Enhver midlertidig lykkefølelse glir snart over i tristhet, hvis den ikke blir avløst av en ny distraksjon.

Helt til vi kommer til det punktet hvor vi er omgitt av oppgaver, mennesker og ting som distraherer oss. Nok til at distraksjonene kan holde lykkefølelsen oppe stadig lenger. Strevet for å søke Sannhet blir stadig tyngre. Fint for oss. Verre for Gud. Pascal slutt.

Rasjonalitetens fall

Vi lever i et post-moderne samfunn. Alt er subjektivt. Mening mot mening i et kosmos av hjemmesnekrede idèer. Å hevde absolutte sannheter er ikke akkurat definisjonen på politisk korrekthet. Det er visstnok intolerant, og viser en rigid person ute av stand til å skifte mening og respektere andres.

Moral er omdefinert til en ikke-aggresjonspakt hvor høyeste ideal er å la andre være i fred, så lenge de lar deg være i fred. Frihet til å mene hva en vil. Frihet til å snekre sin egen sannhet. Frihet til å skape sin egen mening. Hvilken moral finnes det i å holde seg unna mennesker og hevde egen uavhengighet?

Liberalismen krever at vi er villige til å snu oss rundt, av hensyn til den neste løsningen på idèmarkedet. Hvordan skal vi oppnå fremgang av det? Fremgang til hvilket mål?

Gilbert Keith Chesterton var en sylskarp britisk katolsk forfatter omkring forrige århundreskiftet. Han karakteriserer situasjonen usedvanlig godt:

Vi liker å snakke om frihet, for å vike unna diskusjonen om hva som er det Gode. Snakke om progresjon, for å vike unna diskusjonen om hva som er det Gode. Snakke om utdanning, for å vike unna diskusjonen om hva som er det Gode.

Den moderne mannen sier at vi skal la alle disse tilfeldige standardene ligge, og omfavne frihet. Det betyr: La oss ikke diskutere hva som er det Gode, men la det bli ansatt som godt å ikke diskutere det.

Gamle moralske formler må vekk. Fremgang er det nye. Det betyr: La oss ikke bestemme oss for hva som er det Gode, men la oss få mer av det.

Moral og religion gir ikke menneskerasen håp, men bare i utdanningen. Det betyr: La oss ikke slå fast hva som er det Gode, men la oss gi det til våre barn.

Mennesket, av sin natur, var designet til å innse sin egen svakhet, og sin avhengighet av andre. Det er en styrke.  Dagens menneske stoler mer på seg selv enn noen andre. Det er et livsmotto uten horisont. Chesterton slutt.

Alt er relativt, sa Einstein. Sitatet blir ofte brukt fullstendig ute av kontekst, og tatt til inntekt for egne unnskyldninger. For Einstein selv var fullstendig avhengig av troen på absolutte sannheter. Av matematikk. Av logikk. Av troen på en lovmessig natur. Av rasjonalitetens evne til å tilegne seg kunnskap.

Relativismen er motbydelig på sin måte. Den hevder ikke sin egen sannhet, men gjør mennesker likegyldige for Sannheten. Gud er vekk fra relasjonen. Bare deg selv gjenstår. Tro på deg selv. Men hvis relativismen selv er relativ, faller den allerede på startstreken. Ikke noe intelligente mennesker kan holde seg til.

På skuldrene til kjemper

Vi trenger autoriteter for å finne frem. Mennesker som har gått veien før oss. Mennesker smartere enn oss. Menneskehetens største tenkere, som har ledet oss nærmere Sannheten.

Platon. Aristoteles. Augustin. Origenes. Maimonides. Avicenna. Aquinas. Leibniz. Pascal. De ledet hele millennier til en rasjonell teistisk gudstro. En nødvendig gudstro. En filosofisk konklusjon. Preambula fidei, eller «før troen». En Gud vi kan velge å ignorere i vår egen dumskap, men som er det øverste målet til vår fornuft. En Gud som holder gjennom vår egen svakhet.

Et liv mot Sannhet

Så hva er da meningen med livet? Kan svaret ligge i menneskets natur? Hva skiller oss fra andre skapninger? Hva gjør oss til det trolig mest utviklede skaperverket i universet?

Vi har en rasjonell sjel. Det gir oss et unikt intellektet, og en autonom vilje. Vi har evne til å gripe fakta fra naturen omkring oss. Til å fatte universalier. Til å drive matematikk og nødvendige logiske resonnementer. Til å filosofere. Til å søke Sannheten, og viljen til å velge Den.

Svaret må ligge der. I valget…av å søke Sannheten. I å følge Den. I å elske den med hele vår sjel, hjerte og forstand.

Så hva med Pascal? Alle disse distraksjonene som skal berolige oss gjennom et langt levd liv. Kan de gi virkelig lykke?

– Nei, for den lykken kommer utenfra. Den er avhengig av omgivelser som vil være i kontinuerlig utskiftning.

Lykken kan bare fullendes i selve Sannheten. I Gud. Bare i Ham blir vi fri. Bare i Ham finner vi en varig mening. Bare i Ham finner vi genuin, ekte lykke.

Jesus sier til ham: «Jeg er Veien, Sannheten og Livet. Ingen kommer til Faderen uten ved Meg. Hadde dere kjent Meg, hadde dere også kjent Min Far. Fra nå av kjenner dere Ham og har sett Ham.»
Joh 14,6-7