Tag Archives: materialisme

Hva vil det å si være materiell?

Matter matters.

Skillet mellom materiell vs. immateriell følger ofte skillet folk bruker om naturlig vs. overnaturlig. Dermed følger det gjerne at ateister (ofte, men ikke alltid) utelukker at det kan eksistere noe immaterielt, mens religiøse av ulike striper er mer åpen for det. Mer er det så enkelt?

For hva vil det egentlig si å være materiell? Hva vil det si å være immateriell? Er en sau materiell? Immateriell? Litt av begge? En overnaturlig sau?

Jeg tror mange av problemene vi ofte møter i diverse moderne tenkning, kan klares opp i å reflektere grundigere over ord som “materiell” og “kausalitet”. Hvis vi er begrenset til å anse kausalitet som et bottom-up klinkekulespill, eller tenker at en substans bare er den kumulative samlingen av sine bestanddeler, formulert ved atomer eller dypere, har vi store problemer med å f.eks. forklare levende organismers egenskaper, fra muligheten for liv og reproduksjon, til verdi, bevissthet, fornuft og fri vilje.

Denne typen tenkning har nok ikke dukket opp fordi vi er mer vitenskapelig informerte nå, men det er i stor grad den antikke Aristoteles vs. Heraklit og Parmenides (og Demokrit) all over igjen. Les gjerne om Aristoteles’ løsning her, eller se gjerne også denne informative talen av kosmolog George Ellis om hvordan vi kan forstå kausalitet i komplekse systemer, basert på aristotelisk tenkning.

Så ordet materiell er notorisk vanskelig å definere. Hvem skulle trodd det? Litt historie:

Aristoteles omtalte materie som den andre halvdelen som inngår i en ting, sammen med form. Aristoteles mente trolig at vi aldri vil finne “grunnmaterie” uten form. Selv atomer har altså form. Materien var altså det ontologisk (altså i rekkefølge av eksistens) forutgående potensialet til at en ting skulle kunne eksistere, som kunne aktualiseres ved å sammenstille den med form, som du kan lese mer om her. En sau ble forstått som materiell, fordi den var ontologisk forutgående til noe som inngikk i f.eks. en genser eller fårikål.

Med Descartes derimot, forandres begrepsbruken vår. Heretter betegner ordet “materiell” bare det vi kan kvantifisere – altså det vi kan regne på og underlegge våre matematiske modeller. Ting som lar seg granske av de hardere vitenskapelige metodene. Å være materiell betyr heretter å ha en spesifikk type utstrekning i tid og rom, med målbar vekt, lengde og bredde, med en viss posisjon innenfor det kartesiske koordinatsystemet.

For oss, betyr det at noe er materielt gjerne noe slikt som det ovenfor, samt at det består av fundamentalpartikler, den minste enheten kjent til mennesket, hvis substruktur foreløpig er ukjent for oss, hvilket er tilfellet med fundamentale bosoner og fermioner, som kvarker og leptoner.

Så vi sier gjerne at sauen er materiell, fordi den består utelukkende av en haug av slike materielle ting. Vi har tross alt ikke målt noe vi kan identifisere som ikke-kartesisk-forstått-materielle sider ved sauen.

Folk sier gjerne også at vi har demonstrert at mennesket ikke har en sjel, fordi de etter omfattende undersøkelser ikke finner den formulert i kartesiske koordinater. Den er ikke en kjertel baki hjernen, og den veier ikke 21 gram.

Men dette vil isåfall være en sirkulær definisjon, med åpenbare mangler. Det vil være som å si at siden en metalldetektor bare oppdager metall, og ikke f.eks. ost, viser det at metall utgjør totaliteten av eksisterende ting, og at vi har ingen god evidens for at det eksisterer…ost. Noe som er kjipt, siden Jarlsberg smaker himla godt.

Ta for eksempel konseptet om liv. Liv er noe kvalitativt, og gjør at enheter i naturen oppfører seg på helt andre måter enn det ellers ville gjort. Men liv kan ikke identifiseres med noe vi deler opp, som en gitt ansamling av atomer. Vi kan, som biologer gjerne gjør, peke på en rekke ting som kjennetegner liv, som reproduksjon og inntak av ernæring, men det forutsetter at liv allerede er på plass. Vi kan si at en viss konfigurasjon av materie i form av f.eks. proteiner muliggjør visse kjente former for liv, men vi kan aldri si at f.eks. en bestemt konfigurasjon av proteiner er det samme som liv.

Jeg består av en viss samling atomer A0, A1, A2…Ax. Men jeg er ikke det samme som denne ansamlingen av atomer. Det ville være å begå en såkalt mereologisk tankefeil. Jeg er noe mer enn summen av mine bestanddeler. Jeg både lever, tenker, er et eksemplar av menneskearten, men jeg er også en spesifikk person. Jeg er Daniel Joachim, med en betinget eksistens, i et lite område av universet, over en kort tid. Gjennom å betrakte fundamentalpartikler alene, kunne jeg aldri sagt noe om hvorfor jeg er som meg selv, mens David Beckham skulle ende opp som David Beckham. Vi er begge levende, medlemmer av samme art, slår (nesten) like gode frispark, og består grovt sett av de samme bestanddelene, i form av homogene typer fundamentalpartikler.

Jeg sanser ikke liv direkte, i forstand at jeg ser eller lukter noe spesifikt jeg kan identifisere som liv, men jeg observerer visse ting ved noe levende, som gjør at jeg deduserer at den er levende. Liv passer ikke inn i den kartesiske boksen, men virker likevel ikke til å være noe immaterielt eller overnaturlig, slik vi gjerne forstår disse ordene.

Likedan. Når jeg tenker, kan en vitenskapsmann måle at aktiviteten i visse områder av hjernen min lyser opp. Men mine tanker kan ikke identifiseres ved en viss ansamling av nerveceller. Hele mitt opplevelsesspekter akkurat nå, av observasjoner, lukter, lyder, introspeksjon og følelser, kan ikke sies å være det samme som konfigurasjonen av nervecelle N0, N1, N2…Nx.

Og jeg lever. Hva betyr det? Er jeg materiell? Er jeg immateriell? Er jeg naturlig? Er jeg overnaturlig?  Er jeg litt av begge? Hva med sauen?

Det virker som at de fine skillelinjene både mange selverklærte skeptikere og religiøse ønsker å trekke mellom materiell og immateriell, ofte er for nærsynte til å utføre et virkelig arbeid. Vi forstår noen indikasjoner på at mange moderne personer er mye mer overfladiske tenkere enn mer klassiske figurer.

Ikke bare har vi ikke reflektert over slike ting. Vi har gjerne ikke en gang tenkt at slike spørsmål er noe vi burde reflektere over. Som oftest fall har vi bare godtatt sirkelargumentasjonen nevnt ovenfor helt ukritisk.

Dette har konsekvenser. Når vi f.eks. bruker naturvitenskap til å forstå verdenen vi lever i, betyr det også at vi må bruke dette til å reflektere rundt hva vitenskap er, og hva vitenskap gjør og ikke gjør. Raskt kan vi ende opp med store filosofiske blemmer av den ovenforstående varianten, eller kanskje av denne varianten.

Hvilket gir nysgjerrige sjeler en desto større grunn til å studere filosofi og vurdere thomisme.

Dette er altså ikke å åpne døra på gløtt for frittsvevende kartesiske sjeler, eller New Age og alskens prat om udefinerte energier og annet, men peker mot at det moderne konseptet av materie er radikalt utilstrekkelig for å inngå i en utfyllende beskrivelse av virkeligheten vi lever i. Og siden moderne filosofisk materialisme gjerne avhenger av å definere virkeligheten som summen av bestanddeler med denne kartesiske forståelsen av materie, kan det få oss til å mistenke at moderne materialisme som filosofi heller ikke finnes troverdig.

Illustrasjonsbilde: Stock photo fra Pexels.

Hvis Richard Dawkins har rett, så eksisterer ikke Richard Dawkins

På forhånd beklager. Nå er det vel allerede en stund sida det var akseptert å bringe opp navnet Richard Dawkins i sofistikerte lag. Blant annet fordi…

  • Det tragiske med Richard Dawkins, er at de temaene han uttaler seg mest om, også er de temaene han ikke er interessert i å lese seg opp på.
  • Det triste med Richard Dawkins, er at han har etterfølgere som ikke har nok bakgrunnskunnskap om disse teamene, til å forstå hvorfor de kanskje burde være litt mer skeptiske enn å  glatt kjøpe “argumentene” som allerede viser det de selv ønsker å være enige i. Fordi de selv tror at de er på riktig side i fornuftens kamp mot ignoranse og overtro. Heh, ønsker vi ikke alle det? (PS: Du kan alltid regne med Richard Dawkins Foundation for Clever Soundbites and Weak Metaphysical Presuppositions for en god latter.)
  • Det interessante med Richard Dawkins, er at når man først begynner å pakke ut alle de metafysiske forutsetningene for filosofien hans (som han selv hopper glatt over), så finner man trolig en type “naturvitenskapelig/ateistisk materialisme”, som faktisk er et av de minst troverdige alternativene for filosofi der ute i dag, og har lite å gjøre med faktiske konklusjoner av naturvitenskap. Mer om det snart.
  • Det komiske med Richard Dawkins, er at dersom han har rett…så vil han ikke eksistere.

Du kan selvfølgelig ignorere dette, og heller bli med “the Dawkins Circle”. $1.000 i året for “Reason Circle”, $2.500 for “Science Circle” eller bare $5.000 for “Darwin Circle”. Sekterisk moro for alle!

Så dermed har jeg en innrømmelse å komme med. Dette handler ikke egentlig om Richard Dawkins. Dette var bare et mine nye BI-inspirerte PR-stunt for å lure deg inn hit.

Les også:
Hvis ateisme er sant, så eksisterer ingen ateister.

Dette er heller en anbefaling av en ny tale som nå har blitt lagt ut fra den pensjonerte thomistiske filosofiprofessoren, Dennis Bonnette. Der tar han for seg en del antakelser som ateistisk materialisme gjør, og hvorfor en type klassisk aristotelisk filosofi er et langt bedre alternativ. Dawkins er bare brutalt utnyttet her til å hjelpe oss til å illustrere noe langt mer interessant.

“Sometimes it’s said that Thomistic and Aristotelian philosophy is just sophisticated common sense. I have no problem with that.”
– Dennis Bonnette

Mer om thomisme i min bloggrekke her, eller start på:
Fire årsaker som forandrer alt

Så hva er argumentet for at Richard Dawkins ikke ville eksistert? Vel, for å forsøke å oppsummere raskt:

For at personen Richard Dawkins skal eksistere, så forutsetter det noe slikt som at et selv er mulig. En menneskelig person, med en menneskenatur. Men for at vi skal kunne ha noe slikt som en enhetlig personhet med en menneskenatur, krever dette et overordnet prinsipp som virker i naturen. En essens, som en aristotelisk form, som subordinerer alle delene under seg. Som gjør at Dawkins’ bestandeler, som natrium-ioner, klor-ioner, hydrogen, karbon, fosfor og masse mer, ikke lenger er bare disse kjemiske bestanddelene, men plutselig er blitt til deler av personen Richard Dawkins. Altså grunnen til at mennesket faktisk er et menneske, og ikke bare en samling med et eller annet. At alle delene av mennesket, er menneske, med dets unike egenskaper. Egenskaper som aldri eksisterte i delene selv, men som først trer frem når menneskeformen er på plass.

Men dersom Dawkins har rett, er han selv bare en tilfeldig konfigurasjon av en type subatomiske partikler.  Det er de som er det eneste virkelige. I hans virkelighetssyn kan det ikke eksistere noe slikt som et overordnet kvalitativt prinsipp, som samler delene under et hele. Dawkins vil ikke være Dawkins, men det som ser ut som Dawkins, vil bare være summen av mengden med milliarder av elementer av typen hydrogen, nitrogen, fosfor, natrium, kalsium, karbon, magnesium, osv i kroppsmassen hans.

Et lignende argument kan du gi for alle ting som eksisterer, fra lenestoler til stjerner, mennesker og koalabjørner.

Virkelighetssynet til Dawkins kan altså ikke gjøre rasjonelt rede for at det eksisterer personer, mennesker, koalabjørner, lenestoler, atomer, naturvitenskap eller noe som helst. Foundation of Reason and Science…virkelig? Neppe.

“Yet nothing so excites the modern materialist as the possibility of proving that consciousness is reducible to physiology, that freedom is an illusion, that mind is a ghostly epiphenomenon of unconscious metabolisms. Every aspiring young materialist dreams of growing up to be a robot.”
– David Bentley Hart

Puuuh. Tungt, sier du? Vel, les igjen. Dette er faktisk veldig interessant, fordi det å forklare hvordan deler blir til et hele, er et stort problem for majoriteten av moderne filosofi. The one and the many. Hvis du ikke har tenkt over disse tingene, kan du være et desto lettere bytte for avledende snarveier som forlater virkelighetens gylne og fornuftige middelvei.

Ateistisk materialisme ender dermed opp, mindre som en virkelig filosofi, snarere enn en diagnose for personer som ikke er i stand til å tenke grunnleggende. Men dette var bare min raske oppsummering. Bonnette legger det ut lenger og bedre enn meg.

Merk: Det finnes naturligvis andre og bedre ateistiske alternativ enn en slik materialisme, men de fleste av dem virker til syvende og sist til å være utsatt for mange av de samme svakhetene. Jf. Bonnette.

“Laws (red: and chemical reactions) describe what’s happening, but laws don’t make anything. Laws don’t create anything. They just describe what happens. You still have to explain why they happen.”
– Dennis Bonnette

Hvorfor naturvitenskap ikke kan være materialistisk

Med materialistisk her, mener jeg som i filosofien om at alt som eksisterer, er materie, i ulike former. Filosofisk materialisme. En overraskende vanlig filosofi hos ateister, bevisst eller ubevisst.

Det er altså ikke det samme her som i mer dagligdags bruk – at noen er litt for glad i materielle ting, liker å bruke mye penger eller ikke setter nok pris på menneskelig kontakt og de enkle gledene i livet.

Den filosofiske materialisten liker å late som at naturvitenskapens suksess, er et tegn på materialismens suksess.

Well, it’s not.

Argumentet som gis, er gjerne en variant av “men naturvitenskapen inkluderer ikke supernaturlige størrelser eller årsaker”. Et argument som bommer fullstendig på hele spørsmålet, men la oss godta det foreløpig “for the sake of argument”.

Og den enkleste måten å vise det på, er ved å fremføre min påstand som er at materialisme og naturvitenskap er til de grader uforenelig.

Se på ren matematikk. Matematikk er ekte og tilhører vår virkelighet. Det må den gjøre, gitt matematikkens utrolige effektivitet i å beskrive vår verden. Samtidig er den noe vi alle deler, og er ikke reduserbar til materie i noen som helst relevant forstand for en materialist.

F.eks. aritmetikk og matematiske teorem,  dersom de er sanne, er sanne uavhengig av hvilken person som tenker dem, hvor mye materie de instansieres i (eks. at 2 epler + 2 epler = 4 epler eller at vinklene i det kvadratiske rommet mitt summeres opp til 360 grader), eller hvor mange papirer de er skrevet ned på.

Og naturvitenskap uten matematikk er neppe hva noen ønsker seg. Det ville betydd slutten på fysikk, og vi vet at fysikken minst har stor påvirkning på mange felter innenfor kjemi og biologi.

Det betyr ikke at matematikken er et spesielt unntakstilfelle, men bare en start på en tankerekke som får oss til å sette pris på at virkeligheten er mye rikere enm hva materialisten tillater seg å utforske. Når vi dukker litt ned, så ser vi at materialisme er en fullstendig usannsynlig filosofi.

Det betyr heller ikke at naturvitenskapen blir et mindre fantastisk verktøy av den grunn, men at verktøyets effektivitet skyldes at det ble utarbeidet med en mengde begrensninger, og at vi som mennesker er best tjent med å ikke skyte avgårde begrensende filosofiske påstander (som materialisme) på et såkalt “vitenskapelig” grunnlag.

Les også:
Naturvitenskap og begrensninger – igjen.

Det er nemlig…grunnløst. Naturvitenskapens metoder tilhører ingen filosofisk posisjon. I utgangspunktet tilhører den ikke naturalisme, ikke materialisme, ikke buddhisme, og den tilhører ikke kristendom. Den trenger ikke teisme, og den trenger ikke ateisme.

Noen påstår at naturvitenskap er ateistisk, siden vitenskapsmenn ikke gjør noen spesifikke referanser til Gudstro. Men vitenskapsmenn gjør heller ikke noen spesifikke referanser til ateisme. Dersom naturvitenskap er ateistisk, så er også gjengvoldtekt det. Hvorfor tro at man kan stoppe logikken i et slikt argument når man selv føler for det?

Utforsker vi litt videre, ser vi imidlertid straks at naturvitenskap og materialisme ikke kan fungere sammen.

Det er en grunn til at selv den hardbarka ateisten Willard Quine måtte ty til platonisme til slutt.

Mer om supernaturlig matematikk her og platonske former her.

Er Gud en erstatning for vitenskapelige forklaringer?

1. Før i tiden måtte man dra inn en gud for å forklare naturlige ting.
2. Nå i dag vet vi mye bedre, og vet at alt dette kan forklares med ulike former for fysikk, biologi og kjemi.
3. Hypotesen om gud er blitt overflødig.

Høres det kjent ut? Vel, ikke så rart. Dette er den moderne god-of-the-gaps-historien som gjerne blir fortalt i vår kultur.

Jaså, du vet ikke hvorfor det tordner? Hvorfor tørken tok avlinga di sist vår? Hvorfor det var stjerneskudd på himmelen i går natt? Hvorfor fetteren din døde av byllepest?
– Vel, bare sett inn en “gud” som forklaring, så slipper du å tenke mer over det!

Vi kristne er nemlig så dumme at vi ikke forstår slikt. Derfor må vi postulere en gud for å dekke over uvitenheten vår. At vi fremdeles kan gjøre dette i 2013, hvor vitenskapen har gjort slike fremskriftt, er bare en gåte. Vi må i beste fall lide av ønsketenkning eller uvitenhet, eller i verste fall; psykiske sinnslidelser.

Det er dermed lett å bruke påstanden som våpen videre til å hevde at: “Jo mer vitenskapen oppdager, desto mindre plass blir det dermed for en gud”.

then-a-miracle-occurs-cartoon

Den er så populær at det nesten er synd å måtte erklære den som…rent oppspinn!

Som tidligere skrevet, eksisterer det ikke en krig mellom kristen tro og vitenskap, men bare mellom kristen tro og filosofisk materialisme. Fra en annen tidligere post, er det heller ingen grunn til å starte med utgangspunktet om at materialisme er sant, men snarere tvert imot.

Påstanden er i beste fall enda en kuriositet i “opplysningsforfatternes” frie lek med historien og kognitiv dissonans fra mennesker som ønsker å slå seg til ro med historien om at religion egentlig bare er oppspinn, at alle religiøse egentlig vet dette selv, at religion egentlig er destruktivt for menneskeheten, og egentlig ikke har noe fornuftig å komme med i 2013. Tips: Neste gang du hører påstanden; spør personen hvor hun/han har kildene sine fra. Sjansen for at det er hentet fra troverdig akademisk litteratur er sannsynligvis mindre enn muligheten for at Miley Cyrus bidrar omfattende til neste utgave av Norsk Salmebok.

Senest er det karakteristisk at vår alles kjære påståtte filosof, Lars Gule, som stort sett baserer det meste av sin “religionskritikk” på å “avsløre” god-of-the-gaps (i tillegg til å være vår nasjonale forsvarer av den ikke-akkurat-rasjonelle filosofiske posisjonen scientisme), fikk gjennomgå i post og kommentarfelt hos vår alles kjære påståtte sivilingeniør, Bjørn Are Davidsen. (Nok til at en atskillelig mindre belest utgave av meg selv turte å legge meg ut med hans noe merkelige virkelighetsforståelse i Natt&Dag allerede i januar).

For sannheten er nemlig at mens oldtidens egyptere og babylonere hadde en lang tradisjon med å tilskrive ulike fenomener til å være forårsaket av guder, tok dette slutt i vestlig tradisjon allerede ved før-sokratene omkring 600 år før Kristus.

Kjennetegnet deres var at de ønsket å finne ut de fundamentale prinsippene for hvordan universet var bygget opp, og til tross for gudstro, tilskrev de fenomen til helt naturlige forklaringer. Den greske filosofen Thales, som hevdet at universets grunnelement var vann, forklarte dermed naturfenomenet jordskjelv, ikke ved å peke på Poseidon, men ved å vise til helt naturlige strømninger i nettopp vann.

Water

Klassisk aristotelisk/jødisk/kristen/muslimsk monoteisme (tro på en Gud) har aldri operert med en Gud som har formål i å erstatte naturlige forklaringer. Ingen store teistiske tenkere har gitt argumenter av typen vi-forstår-ikke-dette-naturlige-fenomenet-så-[sett inn en gud]-som forklaring-her.

NB: Du vil sikkert finne en person fra bygda eller en tyngre religiøs herremann fra Texas med en litt mer primitiv forståelse, men det er fullstendig irrelevant. Man argumenterer ikke mot evolusjonsteorien ved å angripe argumenter gitt av en lekmann med en enkel populærforståelse av teorien? Dessverre nøyer mange ateister seg med det ekvivalente av å avskrive alt rasjonelt fundament for evolusjonsteorien ved å vise til de som tror at apemødre fødte menneskebarn et sted i fortiden, etterfulgt av high-fives fra sine likemenn.

CWAF

Tilgi oss også noen bokstavelige kreasjonister, som har oppstått først etter at ateister begynte å spre mytene på 1800-tallene. Flertallet av oss har ingen problemer med evolusjonsteorien, og det er interessant å se hvordan en av Darwin’s fremste støttespillere, var en evolusjonist, botanist og kristen diakon ved navn Asa Grey. I god ånd etter St. Augustin, leses Bibelen informert av rådende vitenskap. (Så lenge det faktisk er vitenskap og ikke tillagt materialistisk filosofi).

Derfor kan vi si med sikkerhet at naturvitenskap de siste årtusener trolig ikke har rokket på en eneste sentral doktrine innen kristendommen.

“We don’t believe in a God-of-the-gaps. We believe in a God of the whole show!”
– John Lennox, britisk professor i matematikk ved Oxford University

Ateisten vil likevel ofte protestere med filosofisk tankespinn av typen: “Men naturlovene forklarer alt (Jf. Hawking eller Krauss)”. Dette til tross for at de ikke aner f.eks. hva gravitasjon er, hvordan den virker eller hvor den kommer fra. Naturlover har heller ingen iboende skapende, kreativ kraft, men de såkalte naturlovene eller regelmessighetene i naturen samsvarer bare “tilfeldigvis” med denne fiffige oppdagelsen (ikke oppfinnelsen) matematikk, organisert i nyttige modeller for å kunne kalkulere bevegelse. Vi trenger tydeligvis en bedre naturfilosofi enn den materialistiske, mekaniske for å komme lenger.

“This most beautiful system of the sun, planets and comets, could only proceed from the counsel and dominion of an intelligent and powerful Being.”
– Sir Isaac Newton

Dette handler i stor grad om å forstå forskjellen på en årsak gjennom identity og supervenience. Mange ateister beskylder kristne for å tro på identity, nemlig at Gud bokstavelig talt er en slags kraft som har en finger med i spillet i naturlige fenomener. Supervenience derimot, krever at Gud vises gjennom metafysiske demonstrasjoner (som langt overgår rent empiriske bevis i verdi) ved å vise til at det ikke engang kan foregå en effekt B, C eller Z, uten en nødvendig årsak A, som selv må inneholde noe analogt til effekten. Som Stephen Barr viser til, var f.eks. sannsynligvis The Everywhere Stretch/Big Bang en fullstendig naturlig begivenhet, men vi trenger fremdeles en kvalifisert metafysisk nødvendig årsak til å forklare “hvorfor noe eksisterer istedenfor ingenting”. Og ikke nok med det, men også: Hvordan noe kan eksistere, bevege seg og endres her og nå. Dette er selve grunnen til at Aquinas med flere bruker hundrevis av sider til å legge ut eksistensen og egenskapene til f.eks. en “Unmoved Mover”, “First Cause” og “Supreme Intelligence”.

Gud er ikke her en tilfeldig probabilistisk hypotese som settes inn for å gi en kvasivitenskapelig forklaring på et naturlig fenomen, men demonstrasjoner fra f.eks. kausalitens metafysikk eller universets ikke-nødvendighet, hvor empirisk vitenskap har nada å fortelle oss nå, og hvor den heller i prinsippet aldri kan gjøre det. En forpliktelse til at objektive sannheter og virkeligheten omkring oss faktisk er tilgjengelig for rasjonell analyse. En konklusjon av ting som eksistensen av noe vi kan kalle et univers, regelmessigheter i naturen, innebygde hensikter i naturen, personer, moralske sannheter, skjønnhet, osv.

Beautiful-Nature-Desktop

Men det krever mye bakgrunnsinformasj0n, som vi får kaste oss over snart. For nå holder det å nevne at selv Thomas Aquinas på midten av 1200-tallet klarte å forutse slike vanlige anklager fra ateister i dag. Aqunias hadde nemlig vanen for å forutse de beste mulige protestene mot påstandene hans, og besvarte dem omfattende i Summa Theologica. I mellomtida har Dawkins, Hitchens and the likes en heller lengre historie for å kaste seg over en heller enkel motstander, bruke ham til å avfeie et helt fagfelt med en overvekt av emosjonelt ladede, logisk substansløse argumenter, for så å vandre ut til hyllesten av folk som ikke kan stoffet godt nok til å vite at hva de nettopp har sagt er et hån mot enhver form for intelligent diskusjon.

(En god artikkel med mer om den manglende forståelsen til de såkalte nyateistene her)

Objection 2. Further, it is superfluous to suppose that what can be accounted for by a few principles has been produced by many. But it seems that everything we see in the world can be accounted for by other principles, supposing God did not exist. For all natural things can be reduced to one principle which is nature; and all voluntary things can be reduced to one principle which is human reason, or will. Therefore there is no need to suppose God’s existence.

Reply to Objection 2. Since nature works for a determinate end under the direction of a higher agent, whatever is done by nature must needs be traced back to God, as to its first cause. So also whatever is done voluntarily must also be traced back to some higher cause other than human reason or will, since these can change or fail; for all things that are changeable and capable of defect must be traced back to an immovable and self-necessary first principle, as was shown in the body of the Article.

– Summa Theologica. Del 1. Spørsmål 2. Artikkel 3 (Merk at artikkelen bare inneholder et sammendrag av gudsbevis og innvendinger, som er utlagt i større grad andre steder).

The final showdown: Kristen tro vs. vitenskap

(NB: Overskrift må leses med Europe spillende i bakgrunnen)

Beklager, det virker forresten som om det har sneket seg inn en liten skrivefeil i overskriften til denne posten. Huff, der holdt jeg nesten på å miste all min intellektuelle troverdighet som forsøkende filosof. Den korrekte tittelen skal naturligvis være “kristen tro vs. materialisme”. Filosofisk materialisme her forstått som troen på at hele virkeligheten nødvendigvis er materiell.

Det bringer oss direkte til kjernen av poenget. Det er nemlig veldig få vitenskapshistorikere og vitenskapsfilosofer som har tatt tanken om at det finnes en konflikt mellom kristen tro og vitenskap seriøst de siste 50 åra. Vitenskapshistoriker Colin Russell sier at denne hypotesen samsvarer så lite med virkeligheten, at det eneste som trenger forklaring, er hvordan denne myten oppsto i utgangspunktet. Vi burde derfor heller ikke ta dette seriøst. Likevel er det denne uvitende historien man ofte hører på populærnivå.

En venninne jeg kjenner fortalte meg at læreren hennes på videregående skole hadde spurt klassen om “typiske eksempler på motsetninger”. Et av svarene læreren ga var “tro og vitenskap”. Norsk lærerutdanning; du trenger mer filosofi!

Den egentlige krigen står mellom filosofisk materialisme (vanlig forstått) og religion. Disse er gjensidig utelukkende, men ingen av disse kan ta empirisk naturvitenskap til inntekt for seg selv, uten å sette det i kontekst av et bredere naturfilosofisk og metafysisk system. Spørsmålet er ikke om vi skal blindt tro på Gud eller på rasjonell vitenskap. Spørsmålet er om vi skal ha en rasjonelt begrunnet tro på materialisme, eller om vi kan ha en rasjonelt begrunnet tro på noe annet enn materialisme.

Foto: Frekk Forlag
Foto: Frekk Forlag

Dette ble godt eksemplifisert av astrofysiker og ateist Øystein Elgarøy i gårsdagens debatt med Davidsen og Pajchel om «naturvitenskap gjør religion overflødig» (litt som å spørre om en åre gjør båten overflødig?) på Litteraturhuset. Ryktene skal ha det til at Elgarøy konverterte fra kristendom til ateisme i godt voksen alder i møte med nyateistene Hitchens og Dawkins. Nå er det sjeldent et godt tegn å bli overbevist av slike filosofiske analfabeter med en åpenbar manglende forståelse for virkelighet (uavhengig av om de er religiøse eller ateistiske), men Elgarøy virker som en sympatisk fyr, så inntil det er bekreftet, skal vi la ham få tvilen til gode.

Han sa imidlertid følgende (NB: Jeg tok ikke notater, men tror jeg gjengir dette ganske presist): “Materialisme er ikke en forutsetning jeg tar med. Materialisme er mer en konklusjon av vitenskapelige resultater siste par hundre år”.

Dette viser en grunnleggende filosofisk tankefeil hos altfor mange høyst intelligente og mindre intelligente ateister. Troen på at naturvitenskap på noen som helst måte etablerer et filosofisk materialistisk virkelighetssyn, er overtro. Filosofisk materialisme er en positiv påstand, og kan ikke gjemme seg bak den negative men-ateisme-er-jo-bare-fravær-av-tro-så-jeg-trenger-ikke-å-bevise-noe-retorikken. Materialisme må støttes av gode filosofiske argumenter, i beste fall informert av naturvitenskap. Å tro at empirisk naturvitenskap kan gjøre denne jobben alene, er ekvivalent til å si at suksessen til skrujernet i verktøyskrinet, beviser at virkeligheten egentlig bare består av skruer. Eventuelt at suksessen til metalldetektoren i å finne metall, beviser at virkeligheten egentlig bare består av metall. Når det ikke er gode grunner for å tro at filosofisk materialisme er bevist, men heller grunner til å tro at det er falsifisert, slår dette beina under hele Elgarøy sitt ståsted.

Naturvitenskap, riktig forstått, har vært i konflikt med få, om noen, virkelige doktriner i jødisk-kristen tro gjennom århundrene. Verken Bacon, Galilei, Newton, Darwin, Hawking, Dawkins eller noen andre. Noen sier at kristen tro er mistenkelig flinke til å “tilpasse” seg naturvitenskap (som om det skulle være en retrett-strategi?). De har trolig en lav forståelse av vitenskapshistorie eller vitenskapsfilosofi. Flere av kirkefedrene, inkludert St. Augustin, rådet allerede i de første århundrene at Bibelen skulle tolkes i lys av rådende kunnskap/vitenskap (et stikk mot dagens kreasjonister):

“Usually, even a non-Christian knows something about the earth, the heavens, and the other elements of this world, about the motion and orbit of the stars and even their size and relative positions, about the predictable eclipses of the sun and moon, the cycles of the years and the seasons, about the kinds of animals, shrubs, stones, and so forth, and this knowledge he hold to as being certain from reason and experience. Now, it is a disgraceful and dangerous thing for an infidel to hear a Christian, presumably giving the meaning of Holy Scripture, talking nonsense on these topics; and we should take all means to prevent such an embarrassing situation, in which people show up vast ignorance in a Christian and laugh it to scorn. The shame is not so much that an ignorant individual is derided, but that people outside the household of faith think our sacred writers held such opinions, and, to the great loss of those for whose salvation we toil, the writers of our Scripture are criticized and rejected as unlearned men. If they find a Christian mistaken in a field which they themselves know well and hear him maintaining his foolish opinions about our books, how are they going to believe those books in matters concerning the resurrection of the dead, the hope of eternal life, and the kingdom of heaven, when they think their pages are full of falsehoods and on facts which they themselves have learnt from experience and the light of reason?

Reckless and incompetent expounders of Holy Scripture bring untold trouble and sorrow on their wiser brethren when they are caught in one of their mischievous false opinions and are taken to task by those who are not bound by the authority of our sacred books. For then, to defend their utterly foolish and obviously untrue statements, they will try to call upon Holy Scripture for proof and even recite from memory many passages which they think support their position, although they understand neither what they say nor the things about which they make assertion.”
– St. Augustin. Hentet fra «The Literal Meaning of Genesis».

477px-Saint_Augustine_by_Philippe_de_Champaigne

Siden dette grunnleggende sett handler om filosofi, på samme måte som naturvitenskap opprinnelig springer ut fra enkeltgrenen “Philosophy of Nature”, våger jeg den små-arrogante påstanden om at det virker som om vitenskapsmannen Elgarøy ikke virker til å helt vite hva vitenskap er i den store sammenhengen. Noe som kan virke litt kjennetegnende for personer som påstått omvendes til ateisme gjennom nettopp vitenskap, før forhåpentligvis dybde i filosofi kan bringe dem tilbake.

Elgarøy fortsetter så med: “(…) og hittil har vi ikke observert noe som en sjel eller Gud”. Jeg kan selv bare spekulere i at med å “observere” mener Elgarøy å “empirisk verifisere”. Siden Gud ikke inngår i den materielle naturen som et fysisk vesen (à là Odin eller flygende spaghettimonstre) blant andre vesener, og sjelen bare delvis gjør det, er dette derfor igjen å definere seg ut av muligheten for forståelse.

Elgarøy supplerer dette med å si at “(…) vitenskapen har vist oss de ulike formene for kausalitet og har funnet ut at naturlovene samsvarer godt med virkeligheten”. Dette er et stykke på vei sant, men misvisende dersom det forsøkes brukt til forsvar for egen virkelighetsforståelse, siden vi fortsatt ikke har en anelse om hva kausalitet er, eller hva naturlover er. En forståelse som virker umulig for en mekanisk, materialistisk forståelse. Materialisme må operere med mange “brute facts”, som den trolig i prinsippet er definert ut av å kunne besvare.

Jaså, naturlovene bare er sier du? Hva vil det egentlig si? Hva har du svart på? Nancy Cartwright ønsker deg lykke til med å besvare det! (PS: Problemet forsvinner i stor grad med en aristotelisk-thomistisk forståelse).

“I pay these guys [physicists] next door to find out what the natural laws really are, and they’re only letting me down”
– John Searle i forelesning

Går vi derimot løs på den filosofiske oppgaven, kan jeg som prøvende thomist og tilhenger av aristotelisk metafysikk “verifisere” sjelen gjennom det å være et menneske, siden sjelen ikke er noe mer magisk enn “formen” til mennesket. En “rational soul”. Det som gjør meg til den (forholdsvis) rasjonelle personen Daniel Joachim, og ikke en biologisk, automatisert zombie. Jeg verifiserer dette ved å være i stand til å bruke intellektet mitt og ved å ha muligheten til å velge. Jeg kan “verifisere” Gud gjennom min eksistens, universets eksistens, mønstre i Hans naturlige åpenbaring, og ved å spore muligheten for kausalitet og forandring akkurat nå tilbake til det Aquinas beskriver gjennom hundrevis av sider som “Unmoved Mover”, “First Cause” og “Supreme Intelligence”. Et vesen som er “Pure Act”, og samsvarer med hva klassisk teisme beskriver som Gud.

Naturvitenskap er agnostisk (uavhengig) i dette tilfellet, og man må heller gå løs på den mye mer kompliserte oppgaven med å filosofere over hvilken virkelighetsforståelse som gir best koherens (sammenheng) med hva vi oppfatter som sant i det store bildet, inkludert naturvitenskap. Noe annet vil være et overgrep mot naturvitenskapen selv. Siden dette er en umåtelig tung og kritisk prøvende oppgave, er det ikke vanskelig å forstå at enkelte materialistiske vitenskapsmenn forsøker å ta et par snarveier. Snarveier vi ikke må tillate dem (som f.eks. filosofisk scientisme).

Naturvitenskap hviler på en rekke metafysiske og filosofiske premisser som ikke kan verifiseres av naturvitenskap selv. Da blir spørsmålet om virkelighetsforståelse veldig aktuelt. Som biolog E. O. Wilson bekrefter, er det ikke tilfeldig at vitenskapelig metode derfor måtte oppstå i et område som hadde disse godt etablert gjennom en jødisk-kristen gudstro, kontra f.eks. et annet velutviklet område som Kina:

“Of probably even greater importance, Chinese scholars abandoned the idea of a supreme being with personal and creative properties. No rational Author of Nature existed in their universe; consequently the objects they meticulously described did not follow universal principles, (…) In the absence of a compelling need for the notion of general laws – thoughts in the mind of God, so to speak – little or no search was made for them.”

Siden jeg ble hardt kritisert på Facebook for å si at Den katolske kirke var sentral i utviklingen av f.eks. vitenskapelig metode og faktisk ikke motarbeidet vitenskap (check it out. Underholdende lesning), er det kanskje greit å skrive mer om hvordan kristen tro kan støtte naturvitenskaps metafysiske fundament, og også avsløre mange av mytene opplysningstiden plutselig fant opp om den forferdelige “krigen mellom Kirken og vitenskap, som Galilei, Bacon, bibliotekbrenning og kunnskapshatende paver. Det er mildt sagt merkelig hvor mye kritisk sans mennesker er villig til å gi slipp på for å få støtte i sitt ønske om å tro at Kirken virkelig er fæl. Kognitiv dissonans sa visst noen?

catholic anto science

Som Stephen Barr skriver, var det ikke vitenskapen som “avmagifiserte” naturen. Det klarte den hebraiske Toraen fint alene. Gud skapte en rasjonelt tilgjengelig natur, som ikke var bebodd av ånder, følende trær, bevisste soler, forfedre og magiske vesener. Jødisk-kristen tro drev derfor muligheten for vitenskap gjennom troen på muligheten for å utforske verden midt blant konkurrerende hedninger og overtro i form av magi, samt poly- og panteisme.

Så finnes det gode grunner til å tro at nye naturvitenskapelige resultater langt på vei hjelper til å diskvalifisere moderne materialistisk metafysikk, og at naturvitenskap har større koherens med en metafysisk forståelse som i mye større grad konkluderer med en allmektig, monoteistisk Gud. De fem siste postene om menneskesinnet er et eksempel, men vi kommer tilbake til mer…

Så det virker ikke som om materialisten eller ateisten lenger uten videre kan ta vitenskap til inntekt for sitt eget syn, og har mistet et av sine største ess i ermet. Spesielt når religiøse må trå til for å redde muligheten for rasjonalitet, og gjenopprette troen på menneskets kognitive evner.

One of the main problems of modernity is the constriction of reason
– G. K. Chesterton, gjenfortalt av Pave Benedikt XVI

Man kan jo bli religiøs av mindre? :)

Din tanke er fri – fri fra materie

(Publisert i Vårt Land 06.11.13)

Det var en tid hvor folk tvilte på om Gud eksisterte. Nå tviler de, ironisk nok, på om de selv eksisterer.

For kan det finnes noe som kan kalles for en sjel eller en selvstyrende «person», midt blant alle nerveceller, tilhørende molekyler og kjemiske koblinger? Er vi bare animerte, godtroende marionetter i en verden styrt av fastbestemte naturlover?

Bjørn Vassnes skriver 9. oktober i Aftenposten om en gradvis redusering av mennesket, takket være «vitenskap». Dette kan virke som en naturlig slutning dersom man ser på utviklingen de siste århundrene. Vi lærer stadig mer om hvordan mennesket fungerer, og kan putte det inn i detaljerte modeller.brain-machine-interface

For hvis virkeligheten består utelukkende av styrt fysisk materie og energi, må vel alt i prinsippet kunne forklares som rene lovmessigheter innen fysikk, kjemi og biologi? Med rent fysiske forklaringer, kan det ikke være tanker om noe, siden fysikk ikke har slike egenskaper, men kun er spinnende kvantepartikler.

Din frie vilje, dine ønsker, gleder, sorger og tanker om ting må være illusjoner, hvis alt utelukkende er fysisk determinert av nevroner i hjernen din som skyter rundt i faste mønstre. Hadde jeg visst plasseringen av alle atomer i kroppen din, inkludert alle lovene som virket inn mot dem, kunne jeg i prinsippet forutsett alle dine tanker og valg frem til den dagen du dør, i god ånd etter velkjente Laplaces demon. Demonen som kunne forutsi universets forløp til evig tid. Kan man tro noe annet som en konsekvent, materialistisk ateist?

Vent litt. Hva om det er alt dette som er overtro?

Det er nemlig ingen grunn til å kjøpe den materielle historien. Hvis dette er hele historien, er det ingen grunn til å tro at den fysiske materien og de kjemiske forbindelsene som utgjør deg, på noen som helst måte er i stand til rasjonell tankegang og objektiv kunnskap om verden. Analogier fra sinnet vårt til moderne computere er populære, men i beste fall sterkt misvisende, og hjelper deg ikke langt på vei. Det moderne mennesket har skapt seg en merkelig forestilling om at man har forklart en ting, dersom man kan dele det opp i små nok deler, kvantifisere det og plassere det inn under matematiske modeller. Men kvantitative forklaringer erstatter på ingen måte kvalitative. En bok forklares ikke av papir og innbinding, like lite som Ibsen forklares av nevrovitenskap.

Den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet var avhengig av å prioritere nytte og definerte seg selv ut av enhver mulighet for å skape bilder av helhetlige sannheter. Menneskets mentalitet var en av tingene som snart skulle bli ofret på pragmatismens alter. Sir Francis Bacon, en av grunnleggerne av moderne vitenskapelig metode, var klar over hva han bortprioriterte, og lot derfor å ikke den nyttige naturvitenskapen overkjøre hele hans virkelighetsforståelse, ulikt enkelte moderne.

Filosofen William Stace beskrev i 1948 denne revolusjonen som den største i menneskehetens historie, men den hadde mistenkelig nok lite med vitenskap å gjøre, men et skifte i «ethos» eller holdning til vitenskapens rolle som å «forutsi og kontrollere naturen». En utelukkende filosofisk avgjørelse.

Nå er det ingenting galt med naturvitenskap, men problemet er når vi blir historieløse og tror at naturvitenskapens metodologiske naturalisme, på noen som helst måte erstatter vårt behov eller mulighet for å finne sannheter utover dette. Å overse dette forandrer ikke den objektive virkeligheten, noe mer enn at det å nekte og ta av meg mine røde linser, gjør alle ting røde.

Vassnes viser til Churchlands, et filosofpar som ganske ukritisk lar naturvitenskapen overstyre rasjonell filosofi i å forklare menneskesinnet på en reduksjonistisk måte. Optimalt sett skal alt erstattes med begreper om kjemikalsammensetninger og nervefyringer, også i vanlig dagligtale. Man kan se for seg romantikken blomstre når praten først får gå fritt om endorfiner, enkefaliner, dopamin og serotonin på sengekanten.

Churchlands, lik andre meningskollegaer, er forbløffende sneversynte i å tro at vitenskap krever deres konklusjoner. Ulikt hva Vassnes måtte tro, er ikke slik at reduksjonisme er upopulært fordi den er usmakelig, men fordi den er hinsides all fornuft.  Konklusjoner som er bisarre, og beviselig falske. Så kan vi heller la Vassnes’ forskrudde historieforståelse om kardinalene ligge til en annen gang.

For det er grunn til å tro at den tilfeldige, materialistiske historien nærmer seg slutten. Thomas Nagel, uttalt ateist og den kanskje mest anerkjente filosofen i USA, viser en rekke punkter hvor den ikke kan gi en forklaring, selv ikke i prinsippet. Dette inkluderer ting som bevissthet, vilje, intensjonalitet, hvordan liv oppsto fra død materie, og enda mer. Argumentene er mange, gode og har kommet fra flere hold i en lang årrekke.

Merk at de fleste av disse ikke bare er usannsynligheter, men logisk umulige. Det er derfor lite troverdig å svare med at naturvitenskapen antakeligvis vil finne frem til svaret, bare den får nok tid. Tvil er ikke alltid en dyd, men kan også være en unnskyldning for å henge fast i utdatert tankegods. Som Thomas Nagel sier, har vi ikke bedre grunnleggende verktøy for å finne sannhet i dag enn i Aristoteles dager. Kanskje hadde nettopp Aristoteles og etterfølgeren Thomas Aquinas det riktige svaret hele tiden?

Vitenskapsfilosofene Michel Bitbol og Bernard D’Espagnat går så langt som å si at filosofisk materialisme er falsifisert. For hva gjør man når en filosofi for å forstå naturen har møtt veggen? Man fortsetter ikke å stenge hodet i veggen, men forkaster filosofien, og lar det sjelelige, mangfoldige mennesket komme til sin rett igjen.

God naturvitenskap må løsrives fra uvitenskapelig, materialistisk kvasireligion og settes inn i kontekst av et større og mer helhetlig bilde, hvis den skal gå fremover i å beskrive objektive virkeligheter.

(Red: Denne kronikken er forsvart i større grad i dette innlegget)

Mindblowing og andre eventyr

Menneskesinnet er fantastisk spennende. Nettopp fordi det angår hver og en av oss, og alt vi lærer og opplever i denne verdenen. Samtidig er “Philosophy of Mind” kanskje det området hvor du vil møte forbløffende mange korttenkte påstander, gjerne under falsk påskudd av “vitenskapelighet” og “ærlighet”. Påstander som at menneskesinnet BARE ER kjemiske reaksjoner, nevroner, oppførsel, en computer, osv. Forsøk på mindblowing!

Mind-Blown

I forkant av en kommende aviskronikk (Red: Nå publisert her) på nettopp dette temaet (som forhåpentligvis vil få endel kritikk hvis folk er nok engasjert), så kan jeg jo allerede nå (Prophetic Style) forsvare og skrive litt bakgrunnsinformasjon om temaet, basert på den kjente amerikanske filosofen John Searle. Searle er mannen bak boka “The Rediscovery of the Mind”, den glitrende artikkelen “Is the Brain a Digital Computer” og det kjente “Chinese Room”-argumentet. Searle er en elegant, men knalltøff kritiker av alle former for å avvise eksistensen av menneskesinnet, sammenligne det med en computer, eller redusere det ned til forklaringer på nerve- og partikkel-nivå.

Kort sagt alle forsøk på å blindt la empirisk naturvitenskap overstyre rasjonell filosofi i forsøk på å beskrive mennesket. Denne irrasjonelle tenkemåten vil du møte mange steder, ubevisst og bevisst, så vær svært kritisk. En forbannelse i vår tid er nettopp at mye popvitenskap (og flere nyateister) ironisk nok har klart å fremstille denne tenkemåten som intellektuell. Folk som ønsker merkelappen på seg selv, sprer så om seg med scientistisk nonsens på kommentarfelter, forum og andre steder. Sjekk f.eks. intervju om kritisk tenkning fra K7 eller reaksjoner på Torkel Brekke sin siste artikkel i Aftenposten.

Eliminativ materialisme

La oss så se hva reduktiv/eliminativ materialisme er og hvordan Searle beskriver det. Vi har allerede behandlet temaet såvidt i første innlegg om Nagel og tildelt posisjonen en egen theme-song. (En veldig fengende en indeed).

“Dette argumentet er så dårlig, at det faktisk er flaut å måtte presentere det for dere. Men mange kjente filosofer har forsvart argumentet, så jeg må nesten fortelle dere om det.”
– John Searle, under forelesning på Berkeley University om sinnsfilosofi

Eliminativ materialisme, enkelt forklart, går ut på at siden vi har klart å bryte opp ting som farger, materie, væske, og soliditet i mindre fysiske deler, som fotoner, lysbølger, kvantepartikler og molekylbevegelser, så har vi “forklart” farger, materie og soliditet. Siden ting i mennesket som bevissthet, ønsker, frykter, håp, tanker, osv, ikke lar seg bryte ned i mindre fysiske bestanddeler, må derfor disse være en illusjon. Et slags biprodukt av nervefyringer og kjemiske reaksjoner.

Dette er naturligvis svært misvisende. Som selv Bertrand Russell vitner om, har vi IKKE forklart ting som farger, materie, kausalitet og gravitasjonskrefter, tross matematiske ligninger. Det ironiske er at vi faktisk fremdeles ikke aner hva de ER. Selv om væske svarer til molekylbevegelser, så er væsken fortsatt flytende. Selv om f.eks. farger svarer til lengden på lysbølger som treffer retina i øyet ditt, sier dette lite om den objektive virkeligheten av at f.eks. sofaen min faktisk ER rød. Teorier om Humes psykologiske forventninger til årsak/effekt eller hvordan materie virker mot hverandre, sier heller ingenting om hva kausalitet eller materie ER.

Posisjonens mest kjente forsvarere er Alex Rosenberg, ekteparet Churchlands (som jeg angriper i kronikken), og antakeligvis også nyateisten Daniel Dennett. Den mest sofistikerte versjon av argumentet går slik: våre allmenne påstander om hvordan sinnet fungerer, med ovebevisninger, tanker, ønsker, håp, osv, utgjør en slags primitiv teori; en “folkepsykologi”. Men som med andre primitive teorier, kan innholdet bare forsvares dersom teorien er sann. Siden Churchland et al. konkluderer med at teorien “folkepsykologi” er motbevist, som mange andre “folketeorier” gjennom historien, kan vi heller ikke tro på ting som bevissthet, frykt og tanker, men disse må være illusjoner.

Searle beskriver et parallelt argument innen fysikk, hvor vi måtte sagt at siden “folkebegrep” som fotballag, stasjonsvogn og tennisracketer ikke er reduserbart til et enkelt lag, bil eller racket, så eksisterer ikke fotballag, stasjonsvogner eller tennisracketer. Argumentet hviler på det åpenbart falske premisset om at for enhver empirisk (kunnskap vi får gjennom sansene) teori med tilhørende ordbruk, må denne svare til enheter kjent fra basic vitenskap.

I forlengelsen av det er det overhodet ingen grunn til å tro at folkepsykologi er motbevist på noen som helst måte. Nok en gang ønsker scientisten å definere seg til seier.

Andre materialister i denne tradisjonen argumenterer med at mentale fenomen egentlig ikke eksisterer, siden de ikke korresponderer til en bestemt hjernetilstand. En analyse av tilstanden til en persons hjerne, vil aldri fortelle oss nøyaktig hva slags mentale fenomen den opplever. Tidligere var argumentet at mentale fenomen ikke kunne eksistere siden man trodde de korresponderte med en bestemt hjernetilstand. Et tydelig vitne på hvor desperat materialisten er i å kvitte seg med mentale tilstander.

“I cannot believe that these guys are actually taken seriously and have articles published in Philosophical journals”,
– John Searle i forelesning

Kort sagt: tre fryktelige argumenter!

Et av Searles mest kjente argumenter mot at menneskesinnet fungerer som en computer, er at vi ikke bare er i stand til å lese syntaks, men også semantikk. Jeg er ikke bare programmert til å trykke “4” på tastaturet når jeg blir stilt det generiske spørsmålet “2+2=?”, men jeg kan faktisk også analysere hva jeg svarer på, hva tegnet “4” betyr, og om svaret er riktig. Litt overforenklet betyr det at vi ikke bare tenker ord og tegn, men vi er også i stand til å identifisere meninger eller sannhetsverdier bak dem. Ifølge Chinese Room-argumentet og som kritikk av Turingtesten, kan derfor en computer aldri sies å forstå kinesisk, på samme måte som et menneske faktisk kan forstå kinesisk.

I tillegg husker vi fra forrige post om Nagel, at også han bekrefter at alle forsøk på å fjerne menneskesinnet eller redusere det ned til fysiske forklaringer som oppførsel eller nerveaktivitet, er logisk selvmotsigende.

Filosofer som Churchland, Rosenberg og Dennett burde ikke få en misvisende status som “vitenskap”, men behandles med en solid klype salt. Dette er ikke vitenskap, men bare dårlig filosofi.

Mind cannot be blown away!

Materialist Anthem

Glem Ylvis og The Fox. Denne musikkvideoen er så fantastisk utført at den fortjener en Nobelpris i…noe. Men den har også en dypere mening. Mye dypere enn hva artistene og regissøren antakeligvis vet selv.

For å gjøre forrige innlegg om Nagel litt mer forståelig, kan vi jo her gi et veldig praktisk eksempel. HVIS mekanisk materialisme (eliminative style) var en SANN beskrivelse av verden, så ville ALL musikk høres slik for deg. Nickelback, Miley Cyrus, Metallica, Avicii, Jay Z, Kaizers Orchestra (og du som trodde de var vanskelige nok å forstå fra før av?), Sigvart Dagsland, you name it!

Enkelt oppsummert fordi ordene vi bruker, ikke ville reflektere noen objektiv sannhetsverdi om det bakenforliggende som ordene viste til, og rasjonaliteten vår (som du egentlig ikke ville hatt) ville ikke hatt evne til å finne frem til det. Derfor ville ordene jeg formet i hjernen min, og som kom ut av kjeften min, uansett ikke gitt noen mening for deg (nei, Dawkins’ meme-teori redder deg ikke her). I beste fall kunne vi muligens hatt ET universelt språk. Et felles språk ved navn “gibberish”.

Sangen ble opprinnelig laget som en parodi på alle italienere som gikk rundt og digga engelsktalende hits, uten å ane hva som ble sagt. Den ble en stor hit, til tross for at ingen av ordene har noen mening, selv om de kanskje høres engelske ut (de synger da tross alt “oll’ raight”).

Og dansinga! Dansinga! Dansinga er virkelig noe av det beste (aka morsomste) jeg har sett, til tross for at jeg har bodd sammen med norgesmesteren i swing i et år, og som daglig trente på kjøkkenet vårt. Fare: Du kan bli hekta.

Gibber me up, hon’. It’s the one and only: Prisencolinensinainciusol!

…jeg gleder meg allerede til karaoke-versjonen!

Nagel vs. røkla, del 1: En historie om mot

Materialismen er under angrep, og denne gangen er det alvor!

Del 2 er publisert her.

Den amerikanske filosofen Thomas Nagel fortjener en hyllest, og jeg er ikke vond å be. Selv om jeg har kritisert konseptet om fritenker, må Nagel være en av nålevende personer som kommer nærmest i å fortjene tittelen. Hans nylige utgitte bok «Mind and CosmosWhy the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature Is Almost Certainly False» ble kåret av The Guardian til «Mest forhatte vitenskapsbok» i 2012. Noe som er ganske ironisk, siden de 128 sidene av boka inneholder utelukkende filosofi (uten at det er en dårlig ting). Noe som er enda mer ironisk, er at til tross for Nagels ateisme, så oser boka mildt sagt (bevisst eller ubevisst) av systematisk klassisk teisme (tro på EN Gud) og aristotelisk teleologi hele veien (del av et metafysisk syn som bl.a. viser at universet egentlig er “målrettet”, på samme måte som f.eks. en husbyggingsprosess er “målrettet” mot å bli et ferdig hus).

Boka blir forhåpentligvis stående som en av de viktigste dette tiåret, og kan inspirere stadig flere i Vesten til å avsløre mange av modernismens overfladiske “selvfølgeligheter”.

nagel_photo

Nagel er et lysende eksempel på hvordan enkelte vitenskapsmenns fanatisme (og nettdebattanter forgifta med “popvitenskap”) etter å forsvare sitt eget virkelighetssyn, får kirkens påståtte “kamp” mot Galileo Galilei til å virke som en sukkersøt episode av Teletubbies til sammenligning. I kamp om å beholde sine egne filosofiske synspunkter, blir filosofien kamuflert som “vitenskap”. Ingen vil da tross alt motsi virkelig vitenskap, vil man vel? Som i posten med 50 shades om Lawrence Krauss, må ekte vitenskap løsrive seg fra slike mislykkede forsøk for å komme til sin fulle rett i å beskrive realitetene, slik Nagel beskriver.

Dette virkelighetssynet er kalt materialisme, eller kanskje nærmere bestemt: Metafysisk mekanisk materialisme. Nemlig troen på at det ikke eksisterer noen virkelighet utenfor det materielle, at prosessene bak universet er fullstendig mekaniske og tilfeldige, og at alt til syvende og sist må kunne forklares med fysikk. Den mest konsekvente følgen av materialisme, blir derfor eliminitavisme. (Jeg personlig vil si at det er eneste konsekvente følge).

Vink dermed farvel til fri vilje, personhet (din opplevelse av å være en individuell person blant andre personer), mentale forestillinger, reell bevissthet, tanker, ønsker, minner, mening, lyder, smak, farger, varme, utvikling, filosofisk realisme (f.eks. at matematikk og “rødhet” har en ekte, objektiv eksistens, også utenfor hjernen din), objektiv virkelighet og moralske sannheter. Alt dette er en illusjon i et fullstendig reduksjonistisk, relativistisk univers. Sinnet ditt kan teoretisk forklares helt og fullt av den fysiske hjernen med tilhørende kropp, og du er en marionett for konfigurasjoner av materie, neuroner, kjemikalier og fysiske determinerte naturlover. Du er bare naiv om du tror noe annet!

Men hvorfor stoppe der? Du kan faktisk se langt etter rasjonalitet, språk og muligheten for vitenskap samtidig. Du har liten eller ingen grunn til å tro at hva evolusjonen har utstyrt deg med av kognitive fakulteter og tanker som forteller om verden rundt deg, har noen som helst kontakt med sannheter og realiteter. Eliminativ materialisme er imidlertid logisk selvmotsigende, og beviselig feil. Hadde en slik materialisme vært sann, ville du ikke engang vært i stand til å forme en sammenhengende, meningsfylt tanke som; “materialisme er sant”. Langt mindre kunne du fremmet noe som ligner en form for bevis. For further reasons that will be explained in time.

I fjor diskuterte de ateistiske filosofene Daniel Dennett og Alex Rosenberg om de kunne gjøre følgene av et slikt virkelighetssyn, som beskrevet av Francis Crick, kjent for “vanlige mennesker”. Rosenberg har gitt ut denne boken hvor han spiller med helt åpne kort, uansett hvor absurde de måtte virke (Rosenberg kommer faktisk til det punkt hvor han innrømmer at ordene som boken hans består av, ikke har mening). Espen Ottesen kommenterer denne boken kort på Aftenposten. Dennett på sin side ønsker å holde “sannheten” skjult, siden mangelen på fri vilje og personlig ansvar potensielt kan “undergrave hele vår sivilisasjon” (og ikke minst gjøre materialisme litt…mindre…attraktivt). Ikke at attraktivitet er et argument. Vi burde alltid søke sannhet i filosofiske spørsmål; ikke bare hva som er beleilig for oss. Problemet er bare at sannhetssøken helt fra startstreken er et umulig prosjekt, gitt metafysisk mekanisk materialisme.

Nå har imidlertid en av de største nålevende ateistiske filosofene tatt et høylytt steg ut av bobla. Han er langtifra den første, men som en høyt respektert intellektuell blir han likevel stemplet som en kjetter og en forræder av sine egne. Vel, hva er problemet med Nagel?

“I would be willing to bet that the present right-thinking consensus [red: materialism] will come to seem laughable in a generation or two – (…)”

Nagel er antakeligvis den mest anerkjente filosofen i hele USA. Essayet hans fra 1974 ved navn «How is it Like to be a Bat», ble raskt en klassiker. Med denne nye boka. som egentlig bare er et kort sammendrag av hans tidligere verk, gjør han noe så politisk ukorrekt som å stille spørsmål ved materialisme, tilsynelatende det eneste forsvaret en ateist har mot å stille døra åpen for oss innbilske, irrasjonelle teister (og enda verre; den gir ammunisjon til kreasjonister og Intelligent Design. Disclaimer: Jeg tilhører ingen av dem). For å være mer direkte, stiller ikke Nagel bare spørsmål, men viser til flere grunner til at hele materialisme-prosjektet ikke fortjener livets rett lenger. Noe slikt er selvfølgelig kjettersk, og blir ikke tolerert av hans likemenn, hvor han blir stemplet som bortimot gal. Alt til tross for at Nagel avviser Gud som forklaring, men prøver å finne en tredje vei til å forklare universet.

C. F. Payne
C. F. Payne

Selv som ateist, innrømmer han at dette valget handler mest om personlige preferanser, og at hans valg om å ikke tro på at universet er designet av en skaperkraft, er “ungrounded” (s. 12). Nagel er tross alt filosof, og reflektert nok til å skjønne at det verken er logisk sammenhengende eller fornuftig å forlange et empirisk bevis for Gud (ja kommentarfelts-nyateister, jeg snakker til dere). Nagel mangler det han kaller “sensus diviniatis” og ønsker bare ikke å leve i et univers hvor det finnes en Gud, men har, i motsetning til mange av sine kollegaer, ingen personlig vendetta mot religiøse.

“I want atheism to be true and am made uneasy by the fact that some of the most intelligent and well-informed people I know are religious believers. It isn’t just that I don’t believe in God and, naturally, hope that I’m right in my belief. It’s that I hope there is no God! I don’t want there to be a God; I don’t want the universe to be like that.”
(Hentet fra «The Last Word»)

En guddommelig (intensjonell) forklaring blir drøftet mange steder i boka. Noen steder blir den avvist, mens andre steder lar han konklusjonen stå åpen. Min personlige vurdering er at Nagel bare virker å avvise en moderne, snever, litt for “antropomorfisk” (menneskelignende) konsept av Gud, men at beskrivelsene hans faktisk ville passet perfekt med en klassisk Gud som beskrevet av Aristoteles og utledet frem mot Augustin og Aquinas (nr. 3 på lista). Send den mannen en reflektert katolsk filosof, og Nagel kunne fort oppdaget at Gud likevel var det mest rasjonelle svaret på hele hans livsverk. (Mannen vil jo ikke, men det ville ikke vår kjære C. S. Lewis heller).

I boka si tilkaller Nagel oppmerksomhet til fire områder hvor en neo-darwinistisk materialistisk forklaring simpelthen er prinsipielt umulig, og at vi er tvunget til å finne alternativ til dette virkelighetssynet.

Områdene Nagel beskriver direkte er:

– Naturens orden
– Bevissthet
– Kognisjon
– Verdi

Her er det viktig å skille mellom evolusjonslæren, som er bortimot universelt akseptert naturvitenskap i sin basice form: “Descent with modifications”. Mye av baggasjen til darwinisme derimot, er reinspikka filosofi, og tillater bare tilfeldige, materialistisk, mekaniske prosesser som en del av evolusjonsprosessen. Mange er forvirret over skillet mellom disse to, siden man fint kan akseptere nr. 1, og avvise nr. 2. Hvor mange ganger har du kanskje ikke hørt svada som hvordan evolusjonen “motbeviser” Gud? Derfor kaster heller ikke Nagel bort tida på naturvitenskapelige utlegninger, siden prosjektet feiler allerede på startstreken, og ikke vil kunne rettferdiggjøres av empiri (kunnskap fra sanseinntrykk).

Det er verdt å merke seg at dersom argumentene er vellykkede, er ikke dette bare “vitenskapelige hull” som vi kan fylle ut, men representerer en fullstendig stopp på hva moderne vitenskap kan finne ut om disse temaene innenfor dette rammeverket. Mulige “ærlige” responser som “men vi må bare vente til vitenskapen viser…” eller “men da må vi bare godta at vi ikke kan vite noe…”, er derfor lite meningsfulle på dette punktet. Vitenskapens enorme fremskritt siste par hundre år er heller ikke alliert med materialisme, og kan fint leve bedre i et annet rammeverk. På samme måte som at en blind mann med god hørsel, ikke vil miste hørselen dersom han får synet tilbake, men derimot vil ha flere muligheter for å utforske virkeligheten.

Hvorfor? Jo, fordi f.eks. den radikale overgangen fra objektive fakta (UTEN bevissthet og subjektive opplevelser) til subjektive fakta (MED bevissthet og opplevelser) er her i prinsippet like umulig som å få en firkant til å bli en sirkel, uavhengig av hvor mange kanter du legger til den for å imitere en sirkel.

Ødelegger dette evolusjonslæren? Tvert imot løsriver det den fra darwinismens klamme grep, og frigjør den til å begynne en grundigere undersøkelse med flere verktøy, som anerkjenner virkelighetens fulle kompleksitet.

“It is prima facie highly implausible that life as we know it is the result of a sequence of physical accidents together with the mechanism of natural selection.” 

Snarere enn å lansere et full-scale angrep MOT vitenskap, som han ofte blir kritisert for, er Nagel på vei til å redde vitenskap fra tillegget som er en ikke-vitenskapelig mekanisk materialistisk blindvei som, konsekvent fulgt, kan kutte av muligheten for både rasjonalitet og vitenskap altogether. Materialisme er et premiss, og IKKE et vitenskapelig “funn”. Et premiss som kan og burde forkastes når det blir funnet ubrukelig.

“My guess is that this cosmic authority problem is not a rare condition and that it is responsible for much of the scientism and reductionism of our time. One of the tendencies it supports is the ludicrous overuse of evolutionary biology to explain everything about life, including everything about the human mind.”
(Hentet fra «The Last Word»)

Materialisme har vært under angrep i tusenvis av år, blant annet av slike grunner som nevnt ovenfor. Denne gangen er det imidlertid ikke like sannsynlig at den slipper helskinnet unna. Kan evolusjonsteorien, paradoksalt nok, være det som setter nådestøtet?

Nå, hva er Nagel sine sentrale argumenter, hvor langt holder kritikken mot ham, og hvilke alternativ har vi til en mekanisk materialistisk forståelse av universet? Det kommer i neste post.

Hvis du er utålmodig i mellomtida, så anbefales Nagel-seriene til Feser og Vallicella, eller Nagel’s eget sammendrag.