Tag Archives: moralfilosofi

Hvorfor du burde avvise konsekvensetikk

Her skal jeg presentere en hypotese. Den hypotesen er at ekte konsekvensetikk, med undergruppen utilitarisme, er enten (1) å ligne med en fullstendig triviell påstand, som at tre epler er bedre enn to, eller er (2) en ond moralfilosofi, som burde forkastes av enhver rasjonell, klartenkende og god person.

Hva er konsekvensetikk?

Konsekvensetikk er en av tre mest kjente etiske teorier i dag, sammen med pliktetikk og dydsetikk. En slik etisk teori tar gjerne sikte på å forklare noe om hva som er moralsk riktig og galt. Om hva som er godt eller ondt, bedre eller verre, og hva som eventuelt er tillatt, obligatorisk, forbudt, prisverdig eller forkastelig. De fleste av oss ønsker å gjøre det gode, og unngå å gjøre det onde, men hvordan identifiserer vi hva som er hva?

De fleste har gjerne hatt en grunnleggende innføring i konsekvensetikk på ungdomsskole- eller videregående, og husker at det kjennetegnende er at vi vurderer konsekvenser av handlinger, og ikke handlingen i seg selv.

Det fundamentale målet med konsekvensetikk er å maksimere verdi. Det oppnås ved å maksimere ønskede konsekvenser.

Man kan si at det eneste målet er å maksimere verdi, men ikke alle konsekvensetikere vil være enig i det. Konsekvensetikere finnes i mange varianter, og jeg vil neppe gjøre rettferd for alle i løpet av en slik kort tekst. De er ofte uenig i hvordan denne størrelsen “verdi” skal forstås, samt ulike forbehold til når og hvordan man skal maksimere denne.

De fleste konsekvensetikere vil dessuten si at alle personers preferanser eller mulighet til å oppnå verdi telles like mye. Som den kjente utilitaristen Jeremy Bentham skrev:

Everybody to count for one, and nobody for more than one.

Så oppsummert, står vi med tre enkle huskeregler:

  1. Det er konsekvenser av handlinger som er det avgjørende.
  2. Målet er å maksimere ønskede konsekvenser.
  3. Alle personers preferanser telles like mye.

Hvorfor være konsekvensetiker?

Det første spørsmålet vi kan stille oss, er hvilken intuitiv kraft en slik moralfilosofi vil ha i utgangspunktet.

På ovenfornevnte skole fikk du nok presentert flere case hvor du tenkte i ditt stille sinn:

“Joda, dette høres fornuftig ut. Selv om det å lyve vanligvis er en uting, må det jo være bra å lyve når nazistoffiseren på døra spør om du vet lokasjonen til jøden som gjemmer seg i kjelleren din. Selv om man vanligvis ikke burde stjele, må det være greit å knabbe noen brød fra en rik bakerikjede, dersom alternativet er at fattige barn sulter ihjel”.

Hvis regelrytteri skulle fått oss til å handle annerledes i slike situasjoner, ville vi vel bare bidratt til å skape en dårligere verden? Eller hur?

Å maksimere verdi virker dessuten veldig praktisk. Det er noe som ved første øyekast er enkelt å forstå for de fleste, og som er lett å anvende i eget liv, i mange slags typer situasjoner.

Slike betraktninger gjorde nok at jeg selv var en konsekvensetiker en gang i tida, og selv kunne finne på å gjøre narr av de slemme pliktetikerne som kunne ende opp med å røpe hvor jøden befant seg, bare fordi de var blendet av sin egen merkelige forpliktelse til ikke å lyve.

Mange tenker nok i det minste raskt at dette må være den mest rasjonelle teorien, om ikke å ende opp, så i det minste for å starte arbeidet for å konstruere en god moralfilosofi.

Det handler jo tross alt om å maksimere, ikke sant? Og mer er jo bedre enn mindre, ikke sant?

Vi vil nok tenke oss at det er dette selv Gud, om Gud eksisterer, ville ha gjort, er det ikke? Å skape, som den kristne, tyske matematikeren Gottfried Leibniz ville sagt:

Die beste aller möglichen Welten. Den beste av alle mulige verdener.

Ville ikke den beste mulige verdenen bestå av at Gud bare ville ha ønsket å maksimere verdi i verdenen han har skapt? Er det ikke det som også gir det ondes problem sin sterke intuitive kraft? For vi kan tenke oss en gasillion måter Gud kunne skapt denna verdenen på, og skapt enda litt mer verdi. Bare litt mindre smerte. Bare litt mer glede. Bare litt mer fred. Bare litt mer kjærlighet. Om Gud ikke oppfyller disse av våre forestillinger om hva Gud burde ha gjort, så anser vi Gud som moralsk kritikkverdig. Kanskje med god grunn.

Les også:
Gud og andre diktatorer

Så dersom selveste Gud ville vært en konsekvensetiker, burde vi vel alle være det, kristen som buddhist og ateist?

Må ikke den gode, etiske handlingen bare være den som skaper best mulige konsekvenser?

Ut av paradis

Men siden oppstår noen problemstillinger. Selv om vi skulle hoppe over åpenbare problemer, som gjør teorien mindre intuitiv enn ved første øyekast, som at det f.eks. ofte er umulig å forutse tilstrekkelig med konsekvenser av ens handlinger, eller at en ofte er tvunget til å raske valg uten muligheten til å kalkulere disse, så er det desto mer alvorlige ting å ta tak i.

Hva i det alle dager er egentlig denna verdien som vi ønsker å maksimere? Mest lykke? Mest rikdom? Mest frihet? Mest likhet?  Mest brorskap?

Hvordan måler vi hva som er mest? Hvordan oversetter vi alt dette over i en slags enslig, standardisert måleenhet hvor alle verdier kommer til sin rett? Kan mine 24 positive lykkeenheter over å kaste deg uti vannet, i tillegg til tilskueres akkumulerte 92 positive lykkeenheter over synet av å se deg våt og forfjamset, trumfe dine 54 negative lykkeenheter, slik at handlingen min blir moralsk god? Regnestykket går da tross alt solid i pluss? Hvordan kan jeg fastsette og kvantifisere disse enhetene, uten å være fullstendig arbitrær?

Eller for å ta litt mer brukt historisk eksempel: Kan vi hive kristne eller slaver til å rives i fillebiter av løver, dersom bare nok romere på tribunen av Colosseum får nok verdi-enheter av det? Nok glede? Hvorfor? Hvorfor ikke?

Her kommer utilitarismen på banen, og foreslår nytte – utility – som det overordnede målet.

Men de samme problemstillingene gjenstår? Hvordan i alle dager kan vi oversette alle relevante størrelser inn i en type “nytteenheter”, uten å være fullstendig arbitær? Hvordan veier man romeres “nytte” fra underholdningen av å se deg spist av løver, opp mot din “nytte” av å unngå en smertefull død som løvemat? Hvordan tilfredsstiller vi utilitaristens kvantifiseringsmani?

Men hva om ikke alt lar seg kvantifisere fint på denne måten?

Hvorfor du ikke burde være en konsekvensetiker

Så vi begynner å se noen grunner til at teorien ikke er så intuitiv likevel, og virker ofte ganske tilfeldig – arbitrær – men vi kan gå lenger.

For den er ikke bare mindre intuitiv enn vi skulle trodd, men konsekvensetikk og dens avledede barn, utilitarisme, er en ond moralfilosofi.

Store ord? Ja, så la meg utdype det ved å peke ut i det minste et par sentrale ting.

Den første innvendingen er kjent blant de fleste, men får ikke mindre kraft av å være kjent. Det er det at en konsekvent konsekvensetikk vil måtte tillate, og kreve, handlinger som er åpenbart grusomme.

Et vanlig eksempel er dommeren som står ovenfor å måtte dømme en uskyldig person til døden, i visshet om at en ustyrlig folkemengde vil ta livet av minst hundre personer om hun ikke gjør det. Et annet eksempel er legen som tar livet av en pasient, for å skaffe nok friske organer til å redde fem andre pasienter.

Det er ikke vanskelig å finne desto flere eksempler, hvor konsekvensetikk ikke bare tillater, men krever, at vi utfører handlinger som slår oss som både grusomme og dypt urettferdige, hvor vi må frarøve personer både deres rettigheter og frihet. Alt fordi det er maksimering av verdi som står i høysetet av moralfilosofien, og alle andre prinsipper må bøye seg for det.

En ikke-konsekvensetiker vil gjerne ikke ha noe problem med å si at visse ting er for grusomme til at vi noensinne kan tillate dem, uansett hvor mye (ofte arbitært utregnet) nytte vi kan få ut av det til syvende og sist.

Den kjente dydsetiske moralfilosofen Elizabeth Anscombe påstår at selv det å vurdere hvorvidt man skal dømme en uskyldig mann til døden for å tilfredsstille en sint folkemengde, er å vise at man har et allerede moralsk korrumpert sinn. En person som mener at dette er verdt å debattere, sier hun, er ikke en person du burde i det hele tatt debattere med.

Parering gjennom regler

Men vent. Kan ikke konsekvensetikeren redde seg i land fra slike tilfeller, ved å f.eks. hevde at vi må respektere ting som menneskets frihet, rett til selvbestemmelse og egne ønsker, eller menneskeverd?

Et vanlig forsøk på det er å innføre noe som kalles for regelkonsekvensetikk eller regelutilitarisme. Mens en handlingsutilitarist søker å oppnå mest mulig nytte i hver enkelt handling, hevder en regelutilitarist at vi skal handle som om vi handlet etter den regelen som ville maksimert nytte i et større fellesskap. Så vi kan altså muligens forsvare dommeren eller legen, ved å vise til handlingsregler som ville maksimert nytten i et samfunn. Det er tross alt vanskelig å se for seg at et samfunn hvor man kan dømmes uskyldig, eller skjæres opp mot sin vilje for å redde andre, ville vært et stabilt og godt samfunn på sikt.

Men vi lider fremdeles av den svakheten at målet vårt være å maksimere verdi, eller nytte.

For kan vi ikke se for oss samfunn med regler som tillater for, eller krever, at vi straffer og torturerer uskyldige personer, undertrykker minoriteter, nedvurderer kvinner eller funksjonshemmede, tillater slaveri, tyveri, voldtekt, korrupsjon, og så videre? Ja, har ikke en rekke slike samfunn faktisk eksistert i historien?

En regelutilitarist kan kanskje påstå at slike samfunn aldri maksimerer nytte, men da kommer det åpenbare spørsmålet:

Hvordan i alle dager kan de vite det?

Må ikke regelutilitaristen i det minste være åpen for disse tingene, dersom de faktisk hadde maksimert nytte? Noe annet ville da vært grenseløst naivt? Regelutilitaristen er på ingen måte rettferdiggjort i å tro at det eksisterer en slags metafysisk nødvendighet i at rettferdighet og godhet vil vinne alle regnestykker til slutt.

Regelutilitaristen kan forsøke å kontre ved å hevde at enkelte grusomheter er så ille at ingen gode konsekvenser kan veie opp for dem, men da har de effektivt forlatt enhver moralfilosofi som kan kalles utilitarisme eller konsekvensetikk i noen som helst meningsfull forstand.

Men kanskje regelutilitaristen heller kan godta et slikt scenario, og se for seg et godt, stabilt samfunn hvor flertallet lever under gode vilkår, men hvor en liten minoritet av uskyldige mottar grusom behandling. Igjen kan vi fint se for oss at noe slikt er realistisk, både fra historien og vår egen forestillingsevne.

Regelutilitaristen kan videre hevde at vi må bygge inn noen ekstra prinsipper i regelutilitarismen vår for å beskytte disse. Prinsipper som f.eks. frihet, respekt, rettferdighet eller likeverd.

Men igjen. Ved å innføre slike regler, samt medfølgende kriterier og argumentasjon for hvorfor nettopp disse reglene, og hvorfor ikke andre regler, har den nå forlatt enhver meningsfull forstand av konsekvensetikk.

Fint for dem. Fint for menneskeheten.

Men tilbake til den allmenne konsekvensetikeren. Kanskje han vil bite over kula, og si at det ikke er noe urettferdig i å dømme den uskyldige for å tilfredsstille den sinte folkemengden. Dommeren ville ha vært indirekte ansvarlig for at disse hundre personene mistet livet. Kanskje han hevder at det virkelig urettferdige ville vært å ikke redde de hundre andre personene, når man hadde muligheten til å gjøre det. Det er tross alt det overordnede bildet som teller, hvor vi må være fokusert på å maksimere verdi.

En slik argumentasjonsrekke forutsetter naturligvis at vi har gode grunner til å akseptere konsekvensetikerens grunnsyn i utgangspunktet. Men enda verre, er at et slikt tilsvar ville vært direkte overfladisk og lite overbevisende.

Dommeren kunne så klart sørget over livene til alle disse, men hun vil ikke være det minste ansvarlig for at disse livene gikk tapt. Det er folkemengden sin feil, siden handlingene tilhørte dem, og ingen andre.

Hvis vi skal begynne å spekulere i om hver og en av oss har ansvar for hva vi kunne ha gjort, ender vi raskt opp med absurde følger. Vi blir ansvarlige for hvert enkelt sårbare liv vi kunne ha reddet ved å bryte opp og sette oss på neste fly til Mogadishu eller Manila, hver enkelt ensom pensjonist som ikke mottar vårt besøk, eller kanskje selv hver dugnad, fjern og nær, vi ikke stilte opp på.

Selv om vi klart burde anstrenge oss for å orientere livene våre etter godhet, er det totalt virkelighetsfjernt å operere med en slik forestilling av ansvarlighet.

Så for å oppsummere noen av de viktigste punktene. Det finnes ingen handling så grusomt at en ekte konsekvensetiker ikke kan finne en måte å rettferdiggjøre den. Det finnes ingen rettigheter en person kan ha, som rett til liv, frihet eller likeverd, som ikke i prinsippet kan trumfes av andre hensyn. Det finnes ingen grenser som kan stoppe standardene fra å flyte fritt når feil type personer ønsker å rettferdiggjøre feil type handlinger. Det finnes ingen måte å tenke på en iboende verdi av menneskelig verdighet, eller gode relasjoner, siden alt til syvende og sist bare er et middel for å oppnå denne maksimerte verdien. Det finnes ingen verdi som ikke kan (ofte arbitrært) presses inn i en standardenhet, som skal kunne måles og veies opp mot hverandre.

Anscombe virker til å ha rett. Bare å vurdere tanken om at dette er korrekt, er å allerede vise tegn på en tankegang som har slått inn på fullstendig gale tankebaner.

Så hva forteller dette oss? Jo, det forteller oss i det minste at det finnes noen gode grunner til å hevde at ingen god, klartenkende rasjonell person burde akseptere slike doktriner, som dem presentert av et konsekvensetisk system.

Som bringer oss tilbake til utgangspunktet.

Mye mer kunne naturligvis vært sagt, inkludert spesifikke problemstillinger fra spesifikke utilitarister, som Peter Singer, men dette får holde for nå. Singer pumper ut nok av groteske skriverier. Et lite utvalg:

The language of rights is a convenient political shorthand. It is even more valuable in the era of thirty-second TV news clips (…)
(Animal Liberation, s. 80)

Killing a snail or a day-old infant does not thwart any desires of this kind [for the future], because snails and newborn infants are incapable of having such desires.
(Practical Ethics, s. 90)

I am not convinced that the notion of a moral right is a helpful or meaningful one.
(Ibid, s. 96)

[I]f we are preference utilitarians, we must allow that a desire to go on living can be outweighed by other desires (…)
(Ibid, s. 99)

[I]n some cases it would be right to kill a person who does not choose to die on the grounds that the person will otherwise lead a miserable life
(Ibid, s. 100)

Killing a disabled infant is not morally equivalent to killing a person. Very often it is not wrong at all.
(Ibid, s. 191)

Vanligvis ville det å foreslå at man i prinsippet kan forsvare å ta livet av personer, på grunnlag av ens egne vurderinger om dens totale forventede lykke eller fra summen av preferanser, kvalifisere til stilling som “innlagt borgermester” på Gaustad psykiatriske sykehus. I andre miljøer, konstruert på visse ehmm…mangelfulle filosofiske grunnlag, kvalifiserer det bare til å anses som en respektabel…”moralfilosof”.

Men kanskje mer om det en annen gang.

Illustrasjonsbilde: Dreamstime.

En historie om moralfilosofiens fall

Noen ting formidles bedre i historieform. Bli derfor med på et tankeeksperiment.

Se for deg at naturvitenskapene plutselig opplevde en katastrofe. Befolkningen anklaget vitenskapsmenn for å forårsake en rekke miljøkriser. Gatene preges av opptøyer. Laboratorier brennes ned. Fysikere lynsjes, mens bøker og instrumenter ødelegges. En politisk bevegelse tar over makten, og lykkes i å få naturvitenskap ut av skoler og universiteter, mens resten av vitenskapsmennene settes i fengsel.

En stund etter dette skjer det en reaksjon til denne destruktive bevegelsen, og noen opplyste spirer forsøker å gjenopplive naturvitenskapens metoder, men de har i stor grad glemt hvordan de var. Alt som gjenstår – er fragmenter.

Data fra utførte eksperimenter, men frakoblet fra det teoretiske grunnlaget som ga dem betydning i utgangspunktet. Deler av teorier som ikke henger sammen, verken med hverandre eller eksperimentene de resulterte i. Redskaper som ingen lenger forstår bruken av. Halvbrente kapitler fra bøker, enkeltsider fra artikler, delvis oppspist av tid og hærverk.

Likevel forsøkes disse fragmentene satt i stand til praksiser som går under gjenopplivede navn, som fysikk, kjemi og biologi. Voksne mennesker krangler om realiteten av relativitetsteorien, evolusjon og flogiston, selv om de sitter med veldig sporadisk kunnskap om alle. Barn lærer seg utenat gjenværende deler av den periodiske tabellen, og synger viser med biter av Euklids teoremer.

Ingen, eller i hvert fall få, forstår at det de driver med, ikke er naturvitenskap i noen virkelig forstand. For det de driver med er trukket ut av den større konteksten som ga den konsistens og koherens i utgangspunktet.

I en slik kultur, kan mennesker bruke uttrykk som ‘nøytrino’, ‘masse’, ‘spesifikk gravitasjon’, ‘atomvekt’ på måter som er systematiske, og ofte gjensidig relatert, og kan til en viss grad ligne  hvor disse uttrykkene ble brukt før kunnskapen om naturvitenskap gikk tapt. Men mye av grunnlaget for i det hele tatt å bruke disse uttrykkene vil ha gått tapt, så det hele virker ganske…tilfeldig, og de mange bruksområdene virker i det hele tatt merkelige.

Vitenskapsmennene blir beskyldt for å bare trylle med ord. Ord uten egentlig betydning. Subjektivistiske teorier om naturvitenskap vil dukke opp, og kritisere de som forsøkte å hevde at naturvitenskap fortalte noe virkelig om objektive sannheter.

Denne forestilte fantasien, høres ut som noe enkelte science fiction-forfattere kunne funnet på. Det virker til å være en verden, hvor naturvitenskapens språk og metoder, i hvert fall delvis, fremdeles blir brukt, men i en ugjenkjennelig og mishandlet stand.

Så hva var poenget med dette?

Jo, meninga var å komme med en påstand at dette faktisk har skjedd. Ikke med naturvitenskap, men med et desto viktig fagfelt – moralfilosofi. Dette virker å være statusen til moralfilosofi i dag.

Les også:
Skal sannheten gjøre deg fri?
Enter moralfilosofi

Aristoteles eller Nietzsche. Enten er det noe der, eller så er det ikke. Så hvorfor ikke bare vende tilbake, og se om det virkelig var noe der i utgangspunktet, som vi bare lever parasittisk på i dag? I dag, hvor svært få virker til å forstå hvilke spørsmål de skal starte å stille i det hele tatt, for å komme til bunns i dette?

Les også:
Nietzsche vs. nyateistene
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister

Så hva var det vi mistet, hva skjedde, og hva er galt med det vi har i dag? Heldigvis for meg, gir det en unnskyldning til å skrive om moralfilosofi videre. En kritikk av utilitarisme er neste post ut.

(Tankeeksperimentet er inspirert av MacIntyre og boka After Virtue. Den ønsker du nok å bestille allerede nå! :))

Nietzsche vs. nyateistene

Okay. Denne posten blir litt lang, men det er en post jeg har hinta altfor mye til, og som jeg har hatt lyst til å skrive lenge. Helt siden jeg la fra meg Moral Landscape for første gang. Mye raffinering av tanker for min egen del, og fantastisk om det kan være til verdi for andre som måtte være interessert. Og litt for å introdusere at du nå kan følge danieljoachim.org på Facebook. (Pause for jubel)

Hør også på:
Nietzsche og nyateistene – med lyd

For en ting som alltid har forbauset meg, er hvordan noen oppriktig, intellektuell ateist kan foretrekke nyateistene fremfor Nietzsche. En annen ting som har forundret meg, er hvorfor nyateistene aldri henviser til Nietzsche. Kan det være fordi han er…ubehagelig?

b82fd36e465c753db42730aee7f4f311de7719610346fd0e2bb3d7f68d7467db

Vel, bortsett fra Hitchens, som faktisk bruker Nietzsche’s berømte sitat “Gud er død”, men som aldri viser tegn til at han forstår hva han gjengir. Han virker faktisk til å tro at “Gud er død” bokstavelig talt henviser til at en slags superperson ved navn “gud” på en eller annen måte har sovnet inn, kontra til Nietzsche sin noe skarpere analyse av at når Gud er død – borte, så forandres alt. Vi kan ikke lenger praktisere den late og selektive “skeptisismen” som preger vår egen moderne tid, men hele vår virkelighetsforståelse må re-evalueres. Huset rister. Ingen ting står trygt.

Morallover? Mening? Ontologisk startpunkt? Farvel! Sayonara! Hit the road, Jacques!

“Once the Buddha was dead, people displayed his shadow for centuries afterwards in a cave, an immense and dreadful shadow. God is dead: —but as the human race is constituted, there will perhaps be caves for millennia yet where people will display his shadow. And we—we have yet to overcome his shadow!”
– Nietzsche i The Gay Science

nietzsche
Nietzsche – den opprinnelige Kanye West

 

Uansett, og paradoksalt nok, har gudstroende mye å takke nyateistene for, jf. her og her.

I den anledning er det interessant at den alltid lesverdige ateistiske filosofen John Gray nylig var ute med et nytt innlegg i The Guardian, med tittelen What Scares the New Atheists. Her er et tankevekkende utdrag:

“[1] The new atheists rarely mention Friedrich Nietzsche, and when they do it is usually to dismiss him. [2] This can’t be because Nietzsche’s ideas are said to have inspired the Nazi cult of racial inequality – an unlikely tale, given that the Nazis claimed their racism was based in science. [3]The reason Nietzsche has been excluded from the mainstream of contemporary atheist thinking is that he exposed the problem atheism has with morality. [4] It’s not that atheists can’t be moral – the subject of so many mawkish debates. [5] The question is which morality an atheist should serve.”

Fem setninger som krever fem kommentarer:

  1. Stemmer. Og det er merkelig. Samt uten å vise tegn på at de faktisk forstår det de har lest.
  2. At nazistisk rasisme skal ha vært basert på vitenskap, utelukker ikke andre kilder. Det virker sannsynlig at det kan finnes en rød tråd mellom Nietzsche og grunnlaget for nazisme, men ikke noe jeg er kvalifisert til å spekulere over nå.
  3. Amen my brotha’ from anotha’ LSE studieretning.
  4. Selvfølgelig! Indeed. Mange ateister er mer “moralske” enn mange teister. Men dette, selv om det er en vanlig innvending, unngår hele det virkelige spørsmålet i denne typen diskusjoner. Det handler ikke om hvem som kan gjøre hva, men hvem som kan rettferdiggjøre hva, basert på hvilket filosofiske fundament. Jf. innlegget:
    Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister
  5. Njaaa, hopper vi ikke litt fort frem nå? Er ikke et bedre spørsmål noe slikt som:

(Q) Kan det eksistere noen moral, noen morallov, som en ateist kan rettferdiggjøre å holde seg selv ansvarlig til, og rettferdiggjøre å holde andre ansvarlig til?

Hvis dette spørsmålet har et negativt svar, så kollapser også Gray sitt logisk påfølgende spørsmål (5).

Og det er et vanskelig spørsmål å kjempe med. De fleste av oss i Vesten, vil godta at det eksisterer i det minste et minimum av en morallov som vi alle står ansvarlig ovenfor. Barnemishandling, drap av uskyldige, voldtekt, grov løgn, tyveri, svindel, brannstiftelse, underslag, osv. Når vi løfter stemmen vår for å protestere mot denne typen urett, sier vi implisitt at disse moralske bedømmelsene har mer enn bare en rent subjektiv betydning. Og hvis ikke du vil høre det fra meg, så hør det fra Batman. Alle hører på Batman.

Batman-vs.-Relativism-Part-1

Når eiendelene dine blir stjålet, eller naboen din er blitt uskyldig myrdet, holder vi til at det i minst en forstand har skjedd en objektiv urett. En moralsk defekt…fra noen. Mens når morderen blir pågrepet, har gjennomgått en rettssak og holdt til dom, tenker vi i minst en forstand at noe i objektivt rettferdig har skjedd. Og ikke minst: dersom en faktisk uskyldig person hadde blitt dømt for mordet, forstår vi likedan at noe objektivt urettferdig har foregått.

Batman-vs.-Relativism-Part-2

Så kan jeg begrense meg til påstanden om denne relativt forsiktige og intuitive sannheten i denne omgang, og slippe å tenke på alle mulige gråsoner. Det er alt jeg trenger for å få frem argumentet mitt. Eksistensen av grå – selv ikke 50 nyanser av grå – er et argument mot eksistensen av sort og hvit. Og er det noe vi i Vesten kan enes om, så er det at det i det minste eksisterer noe felles moralsk enighet, selv mellom ateist og teist, og mellom liberal og konservativ.

Batman-vs.-Relativism-Part-4

Men det spørsmålet (Q) ovenfor stiller oss, er om fundamentet for noen ansvarliggjørende moralsk kode. Det er ikke et sosiologisk spørsmål, og ikke et empirisk spørsmål. Rop på biologi, evolusjonært tilpassede prosesser i kroppen, eller psykologiske studier hos våre evolusjonære slektninger alt du vil. Det er irrelevant…akkurat nå.

For spørsmålet er meta-etisk: hva kan moral hvile på…hvis noe?

Det eksisterer naturligvis mange moralteorier der ute. Noen gode. Noen dårlige. Noen så forferdelige at bare folk som Peter Singer slipper unna med dem. Noen vil si at du trenger et “supernaturlig” fundament for moral, mens andre fnyser av det, og tenker at man kan nøye seg med noe strikt naturlig. Men hvordan naturalisme i prinsippet kan kunne rettferdiggjøre noe slikt, er et mysterium.

Merk at alternativene våre ikke er å velge mellom å “tenke selv”, eller postulere en kosmisk diktator som overdommer. Det som blir fremført av mang en mer banal ateist som såkalt argumentasjon. Det vi må undersøke, er hvor langt ned vi kommer i å forstå virkeligheten. Må vi bare stoppe opp et sted med magiske “brute facts”, som naturalisme så notorisk er kjent for, eller er virkeligheten gjennomgående “intelligible”, helt ned til første prinsipper?

Det virker som at det enten må være minst noe “der ute” allerede, av disse kvalitative konseptene som “mening” og “godhet”, som vi i hvert fall kan starte å jobbe med, eller så faller alt.

Og forresten. En ateist trenger naturligvis ikke å være en strikt naturalist. Han kan f.eks. holde til at godhet og mening er noe “ekte”, i forstand av noe slikt som platonske former, men hvor Gud er overflødig. Men det virker til å bare skyve problemet tilbake et ledd, og en av Nietzsche sine argumenter er nettopp at Gud og platonske størrelser står og faller sammen. Nietzsche var tross alt godt utdannet i klassisk filosofi, som platonisme. Man kan fremdeles fortsatt argumentere for at det ikke er tilfelle, og det er absolutt verdt å oppsøke slike argumenter (de er tross alt kanskje de eneste ateistiske variasjonene som er verdt å granske), men jeg har fremdeles ikke funnet noe spesielt overbevisende.

Så hvis Nietzsche har rett: Ingen Gud -> ingen bindende moralkode. Tilbake til teksten av John Gray. Det neste trekket hans er interessant. For nyateistene, som ofte er liberale tenkere, vil gjerne påstå at verdiene deres springer ut fra “fornuft” og “opplysningtid”.

“Awkwardly for these atheists, Nietzsche understood that modern liberalism was a secular incarnation of these religious traditions. [. . .]  Nietzsche was clear that the chief sources of liberalism were in Jewish and Christian theism: that is why he was so bitterly hostile to these religions. He was an atheist in large part because he rejected liberal values. To be sure, evangelical unbelievers adamantly deny that liberalism needs any support from theism. If they are philosophers, they will wheel out their rusty intellectual equipment and assert that those who think liberalism relies on ideas and beliefs inherited from religion are guilty of a genetic fallacy. Canonical liberal thinkers such as John Locke and Immanuel Kant may have been steeped in theism; but ideas are not falsified because they originate in errors. The far-reaching claims these thinkers have made for liberal values can be detached from their theistic beginnings; a liberal morality that applies to all human beings can be formulated without any mention of religion. Or so we are continually being told. The trouble is that it’s hard to make any sense of the idea of a universal morality without invoking an understanding of what it is to be human that has been borrowed from theism.”

Overbevisende, men vi kan kanskje bruke et eksempel for å tydeliggjøre det enda mer.

Tenk på konseptet om likhet. Hvis vi skal bedømme ut fra empirisk kunnskap alene, har vi på ingen måte likhet. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha likhet. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles likhet som personer. Vi har lik verdi.

Immanuel Kant sa at enten er den menneskelige personen et middel for å oppnå en slags “end”, eller så er han en “end” i seg selv.

Alt som har en pris, kan i teorien erstattes av andre ting for samme pris. Det er selve grunnen til at ting har pris, og at vi har utviklet pengesystemet vårt. En eplebonde selger epler. En jeger selger kjøtt. En baker selger brød. Isteden for at disse tre og tusen yrkesaktive til, skal fortsette å bytte varene sine internt, veksler de alt inn i en felles enhet…penger. Men prinsippet som ligger bak, er like klart. Dersom en enhet kjøtt er verdt 10 kroner, og en enhet brød er verdt 10 kroner – kan du bytte en enhet med kjøtt mot en enhet med brød.

Men veldig få her i Vesten vil si at mennesket har en pris. Vi sier at det har en uendelig egenverdi, bare i kraft av å være en menneskelig person. Likeverdet mellom personer, er allerede en forutsetning for likebehandling, som de fleste av samfunnsinstitusjonene våre bygger på. All politikk er – i en forstand – moral. Fordi all politikk sier noe om hva som er ønskelig – hva som er godt – hvor vi vil hen…kollektivt.

Igjen – vi har ikke likeverd fra noen empirisk standard. Vi er ikke like som dyr, eller engang som rasjonelle dyr. Men vi har visstnok likhet som personer – som vesener med evne til å oppleve – som frie aktører. Men hva annet kan en menneskelig person være, om ikke et levende menneskelig dyr? Og gitt hvor mange slike dyr som eksisterer der ute – hvordan kan vi si at noe slikt er uendelig verdifullt?

Vi kan si at de har større kompleksitet. At de er ekstremt komplekse fysiske systemer. At de er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe mer komplekst har mer verdi enn noe mindre komplekst?

Hvis vi har ulikhet som dyr, selv menneskelige dyr, men likhet som personer, så må det være noe ved personhet som vi setter uavhengig av vår biologiske rase. Hva er så en person? Hva gir dem lik verdi? Uendelig verdi? Like rettigheter? Naturlige rettigheter?

Morsomt at du skulle spørre.

For det virker troverdig at teisme, altså gudstro, kan svare bedre på dette, og det er i hvert fall tåpelig å protestere på at det har gjort det historisk sett. Den kjente ateistiske sosiologen Jürgen Habermas sier, ikke uten grunn, følgende:

“Universell egalitarisme, fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. (…) Alt annet er bare postmoderne snakk.”

I dette bildet er grunnen til at vi er personer, og ikke dyr alene, er at vi er skapt i bildet og likheten til Den Ene. Til den Suverene Person. Altså ikke til gud (med liten g), som nyateistene gjerne “argumenterer” mot, men til Gud, som Nietzsche argumenterer mot. Innen denne filosofien opprinner ikke verdien vår i vår biologi, men er avledet fra vårt felles opphav, som også er det felles opphavet til all eksistens, rasjonalitet, verdi og “intelligibility”. Vi er, for å bruke en velkjent metafor, sønner og døtre av den samme Far. Vi har uendelig verdi, fordi vi peker “forbi” oss selv. Vår likhet til Gud gjør oss ikke bare til dyr, men til rasjonelle dyr, med intellekt og vilje (aristotelisk forstått). Vi har en høyere hensikt som ikke er begrenset til vår tilværelse som komplekse dyr.

Så hvis du avviser teisme – hvordan kan du fremdeles holde til, som Kant, at mennesket ikke kan være et middel, men en “end” i seg selv? Hvordan kan det ikke ha en pris, men ha en ukrenkelig verdi?

Tanken på at mennesket har en pris, og prinsipielt kan kjøpes og selges, vil slå deg som forkastelig. Men hvorfor gjør den det, dersom vi har avvist den jødisk-kristne forståelsen av Gud? Hvordan kan det forsvares? Vi trenger et svar som går utover noe slikt som at “det er selvinnlysende”, “du er teit som i det hele tatt spør”, eller “det bare er sånn”. Vi lever fremdeles på bølgen av den jødisk-kristne tradisjonen, men hva vil skje når denne bølgen renner ut?

Det er enkelt å se at det gir ingen mening å prate om noe eller noen som skapninger, dersom det ikke er en Skaper. Det er litt vanskeligere å se, men like virkelig, at det gir lite mening å beholde konsepter som likhet eller uendelig verdi, når den kristne metafysikken er slått vekk under beina våre.

Problemet til Nietzsche med nyateistene (og Human-Etisk Forbund), er derfor, at de er altfor “kristne”. De har ikke forstått – virkelig forstått- hva det vil si at Gud er død. Så dette er Nietzsche sin utfordring til nyateistene. Ingen Gud – glem liberale verdier. Hvis religiøse ikke er sterke nok til å innse virkeligheten, så er sannelig ikke liberale det heller. Verden tilhører dem med den sterkeste viljen. Til de hardeste diamantene.

“Here one must think profoundly to the very basis and resist all sentimental weakness: life itself is essentially appropriation, injury, conquest of the strange and weak, suppression, severity, obtrusion of peculiar forms, incorporation, and at the least, putting it mildest, exploitation – but why should one for ever use precisely these words on which for ages a disparaging purpose has been stamped?”
– Friedrich Nietzsche i Beyond Good and Evil

Som vi tidligere har sett på, hinter Alasdair MacIntyre, en av mine favoritter på moralfilosofi, til at vi må velge. Mellom Aristoteles og Nietzsche. Enten er det noe der, eller så er det ikke. Heldigvis har vi fremdeles Aristoteles, som en alliert til kristne. Men mer om det senere.

Er du for gira på temaet til å vente? Bestill deg MacIntyre sin klassiker – After Virtue!