Tag Archives: nietzsche

Foredrag om Nietzsche og nyateistene

Foredraget mitt om Nietzsche og nyateistene er nå ute i lydformat. Last ned klippet direkte fra Soundcloud til telefonen, ta på noen ørepropper, stikk på treningsstudio, jogg deg en tur i skogen gjør unna ukens dagligvarehandel, gå Halloween-runden utkledd som Donald Trump, dans til mine rytmiske setninger, eller sykle til Kirkenes, mens du forhåpentligvis får plantet noen nye, interessante tanker i hodet.

Du får i det minste presentert noen grunner til hvorfor du ikke burde ta Dawkins, Hitchens, Harris og Dennett så veldig seriøst, og hvorfor tiden din er bedre brukt på kaliberet til personer som Nietzsche.

PS: Mikrofonen ble først slått på et par minutter ut i foredraget, men du har stort sett bare gått glipp av en kort introduksjon og noen vitser. Men publikum lo av dem asså. Jeg er egentlig morsom. I hvert fall litt. Jeg lover.

Bare still spørsmål dersom noe er uklart, og del gjerne med noen som kan interessere seg for temaet.

Nietzsche mot Vesten

So in other news. Jeg leser litt ekstra av Friedrich Nietzsche, før Veritas førstkommende helg. Nietzsche skriver følgende i Twillight of the Idols, i kapittelet Skirmishes of an Untimely Man, del 5:

“They are rid of the Christian God and now believe all the more firmly that they must cling to Christian morality. That is an English consistency; we do not wish to hold it against little moralistic females a la Eliot. In England one must rehabilitate oneself after every little emancipation from theology by showing in a veritably awe-inspiring manner what a moral fanatic one is. That is the penance they pay there.

We others hold otherwise. When one gives up the Christian faith, one pulls the right to Christian morality out from under one’s feet. This morality is by no means self-evident: this point has to be exhibited again and again, despite the English flatheads. Christianity is a system, a whole view of things thought out together. By breaking one main concept out of it, the faith in God, one breaks the whole: nothing necessary remains in one’s hands. Christianity presupposes that man does not know, cannot know, what is good for him, what evil: he believes in God, who alone knows it. Christian morality is a command; its origin is transcendent; it is beyond all criticism, all right to criticism; it has truth only if God is the truth–it stands or falls with faith in God.

When the English actually believe that they know ‘intuitively’ what is good and evil, when they therefore suppose that they no longer require Christianity as the guarantee of morality, we merely witness the effects of the dominion of the Christian value judgment and an expression of the strength and depth of this dominion: such that the origin of English morality has been forgotten, such that the very conditional character of its right to existence is no longer felt. For the English, morality is not yet a problem.”

Bytt ut “the English” med “the secularist Western”, så har du en utfordring som bærer like stor relevans i dag som på slutten av 1800-tallet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt eller lest setninger som har erklært med største selvfølgelighet “vi kan vite selv, uten kristendom, hva som skal til være moralske”, eller “fornuften er vår beste kilde til moral”. Men vår moralske intuisjon, eller selv fornuft, lever ikke i et vakuum, som nødvendigvis kan trekkes fra sin historie og større kontekst. Nietzsches utfordring, ligger i at ideer har konsekvenser, og at helheten spiller en rolle for delene. Vi må kanskje begynne å stille irriterende spørsmål, som hvems intuisjon, hvilken fornuft, hvems rettferdighet og hvilken rasjonalitet? En utfordring som bærer gjenklang i dagens verker av John Gray.

Jeg har skrevet mer om disse spørsmålene i de to følgende innleggene:
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister
Nietzsche vs. nyateistene

Det forfriskende med Nietzsche, kontra nyateistene, er at han forstår at hvorvidt vi velger gudstro eller ikke, ikke er en triviell preferansesak, hvor vi kan velge vår foretrukne perifere konsumvare, mens alt annet får forbli stående uberørt. Som Cunningham sier, er det å velge inn eller bort Gud, ikke som å velge mellom om man skal drive med streetjazz eller ballett, eller ha Everton eller Liverpool som favorittlag (selv om det kan være alvorlig nok), men det er heller fotballspillet selv som står på prøve her. Endrer vi de første premissene for spillet, må vi begynne å utforske på nytt hvorfor de påfølgende spillereglene er tegnet opp som de er.

Dog. Jeg er enig med Nietzsche i mangt, men mange av hans karakteristikker av kristendom er bare…merkelig. Et eksempel er at det ville blitt klart for den tidlige teologistudenten Nietzsche, at dersom han hadde fortsatt litt til på studiet, ville han funnet ut at Paulus skriver i Romerne nettopp at moralloven er skrevet inn i menneskets hjerte, og at det kristne standpunktet er dermed at mennesket, ateist og muslim som kristen, kan vite noe om godt og ondt fra naturens side. Den kristne forutsetter ikke at et menneske ikke naturlig kan vite noe om det onde og det gode, eller at kristen moral bare er en “kommando”, immunisert fra all mulighet for kritikk, men tvert imot. Job eller Salmene i Bibelen selv er ikke helt ukjente for å fremme kritikk.

Det eksisterer dessuten mennesker som holder til en variant av denne typen teleologisk naturrettstenkning, uten å tro på at Gud, som Larry  Arnhart og Philippa Foot, samt majoriteten av vestlige lærde av alle striper frem til 1700-tallet. Jeg, som Aquinas, mener at et konsept om teleologi i naturordenen leder ned en vei hvor vi finner en demonstrasjon av Guds eksistens i andre enden, men Arnhart og Foot er åpenbart ikke enig.

Det er fair. For nå.

Jeg klarte uansett ikke å legge ut sitatet her, uten å måtte kommentere nettopp disse setningene fra Nietzsche.

Nietzsche kan ta feil, men Nietzsche får oss til å ønske å grave dypere. Det er fint.

Nietzsche vs. nyateistene

Okay. Denne posten blir litt lang, men det er en post jeg har hinta altfor mye til, og som jeg har hatt lyst til å skrive lenge. Helt siden jeg la fra meg Moral Landscape for første gang. Mye raffinering av tanker for min egen del, og fantastisk om det kan være til verdi for andre som måtte være interessert. Og litt for å introdusere at du nå kan følge danieljoachim.org på Facebook. (Pause for jubel)

Hør også på:
Nietzsche og nyateistene – med lyd

For en ting som alltid har forbauset meg, er hvordan noen oppriktig, intellektuell ateist kan foretrekke nyateistene fremfor Nietzsche. En annen ting som har forundret meg, er hvorfor nyateistene aldri henviser til Nietzsche. Kan det være fordi han er…ubehagelig?

b82fd36e465c753db42730aee7f4f311de7719610346fd0e2bb3d7f68d7467db

Vel, bortsett fra Hitchens, som faktisk bruker Nietzsche’s berømte sitat “Gud er død”, men som aldri viser tegn til at han forstår hva han gjengir. Han virker faktisk til å tro at “Gud er død” bokstavelig talt henviser til at en slags superperson ved navn “gud” på en eller annen måte har sovnet inn, kontra til Nietzsche sin noe skarpere analyse av at når Gud er død – borte, så forandres alt. Vi kan ikke lenger praktisere den late og selektive “skeptisismen” som preger vår egen moderne tid, men hele vår virkelighetsforståelse må re-evalueres. Huset rister. Ingen ting står trygt.

Morallover? Mening? Ontologisk startpunkt? Farvel! Sayonara! Hit the road, Jacques!

“Once the Buddha was dead, people displayed his shadow for centuries afterwards in a cave, an immense and dreadful shadow. God is dead: —but as the human race is constituted, there will perhaps be caves for millennia yet where people will display his shadow. And we—we have yet to overcome his shadow!”
– Nietzsche i The Gay Science

nietzsche
Nietzsche – den opprinnelige Kanye West

 

Uansett, og paradoksalt nok, har gudstroende mye å takke nyateistene for, jf. her og her.

I den anledning er det interessant at den alltid lesverdige ateistiske filosofen John Gray nylig var ute med et nytt innlegg i The Guardian, med tittelen What Scares the New Atheists. Her er et tankevekkende utdrag:

“[1] The new atheists rarely mention Friedrich Nietzsche, and when they do it is usually to dismiss him. [2] This can’t be because Nietzsche’s ideas are said to have inspired the Nazi cult of racial inequality – an unlikely tale, given that the Nazis claimed their racism was based in science. [3]The reason Nietzsche has been excluded from the mainstream of contemporary atheist thinking is that he exposed the problem atheism has with morality. [4] It’s not that atheists can’t be moral – the subject of so many mawkish debates. [5] The question is which morality an atheist should serve.”

Fem setninger som krever fem kommentarer:

  1. Stemmer. Og det er merkelig. Samt uten å vise tegn på at de faktisk forstår det de har lest.
  2. At nazistisk rasisme skal ha vært basert på vitenskap, utelukker ikke andre kilder. Det virker sannsynlig at det kan finnes en rød tråd mellom Nietzsche og grunnlaget for nazisme, men ikke noe jeg er kvalifisert til å spekulere over nå.
  3. Amen my brotha’ from anotha’ LSE studieretning.
  4. Selvfølgelig! Indeed. Mange ateister er mer “moralske” enn mange teister. Men dette, selv om det er en vanlig innvending, unngår hele det virkelige spørsmålet i denne typen diskusjoner. Det handler ikke om hvem som kan gjøre hva, men hvem som kan rettferdiggjøre hva, basert på hvilket filosofiske fundament. Jf. innlegget:
    Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister
  5. Njaaa, hopper vi ikke litt fort frem nå? Er ikke et bedre spørsmål noe slikt som:

(Q) Kan det eksistere noen moral, noen morallov, som en ateist kan rettferdiggjøre å holde seg selv ansvarlig til, og rettferdiggjøre å holde andre ansvarlig til?

Hvis dette spørsmålet har et negativt svar, så kollapser også Gray sitt logisk påfølgende spørsmål (5).

Og det er et vanskelig spørsmål å kjempe med. De fleste av oss i Vesten, vil godta at det eksisterer i det minste et minimum av en morallov som vi alle står ansvarlig ovenfor. Barnemishandling, drap av uskyldige, voldtekt, grov løgn, tyveri, svindel, brannstiftelse, underslag, osv. Når vi løfter stemmen vår for å protestere mot denne typen urett, sier vi implisitt at disse moralske bedømmelsene har mer enn bare en rent subjektiv betydning. Og hvis ikke du vil høre det fra meg, så hør det fra Batman. Alle hører på Batman.

Batman-vs.-Relativism-Part-1

Når eiendelene dine blir stjålet, eller naboen din er blitt uskyldig myrdet, holder vi til at det i minst en forstand har skjedd en objektiv urett. En moralsk defekt…fra noen. Mens når morderen blir pågrepet, har gjennomgått en rettssak og holdt til dom, tenker vi i minst en forstand at noe i objektivt rettferdig har skjedd. Og ikke minst: dersom en faktisk uskyldig person hadde blitt dømt for mordet, forstår vi likedan at noe objektivt urettferdig har foregått.

Batman-vs.-Relativism-Part-2

Så kan jeg begrense meg til påstanden om denne relativt forsiktige og intuitive sannheten i denne omgang, og slippe å tenke på alle mulige gråsoner. Det er alt jeg trenger for å få frem argumentet mitt. Eksistensen av grå – selv ikke 50 nyanser av grå – er et argument mot eksistensen av sort og hvit. Og er det noe vi i Vesten kan enes om, så er det at det i det minste eksisterer noe felles moralsk enighet, selv mellom ateist og teist, og mellom liberal og konservativ.

Batman-vs.-Relativism-Part-4

Men det spørsmålet (Q) ovenfor stiller oss, er om fundamentet for noen ansvarliggjørende moralsk kode. Det er ikke et sosiologisk spørsmål, og ikke et empirisk spørsmål. Rop på biologi, evolusjonært tilpassede prosesser i kroppen, eller psykologiske studier hos våre evolusjonære slektninger alt du vil. Det er irrelevant…akkurat nå.

For spørsmålet er meta-etisk: hva kan moral hvile på…hvis noe?

Det eksisterer naturligvis mange moralteorier der ute. Noen gode. Noen dårlige. Noen så forferdelige at bare folk som Peter Singer slipper unna med dem. Noen vil si at du trenger et “supernaturlig” fundament for moral, mens andre fnyser av det, og tenker at man kan nøye seg med noe strikt naturlig. Men hvordan naturalisme i prinsippet kan kunne rettferdiggjøre noe slikt, er et mysterium.

Merk at alternativene våre ikke er å velge mellom å “tenke selv”, eller postulere en kosmisk diktator som overdommer. Det som blir fremført av mang en mer banal ateist som såkalt argumentasjon. Det vi må undersøke, er hvor langt ned vi kommer i å forstå virkeligheten. Må vi bare stoppe opp et sted med magiske “brute facts”, som naturalisme så notorisk er kjent for, eller er virkeligheten gjennomgående “intelligible”, helt ned til første prinsipper?

Det virker som at det enten må være minst noe “der ute” allerede, av disse kvalitative konseptene som “mening” og “godhet”, som vi i hvert fall kan starte å jobbe med, eller så faller alt.

Og forresten. En ateist trenger naturligvis ikke å være en strikt naturalist. Han kan f.eks. holde til at godhet og mening er noe “ekte”, i forstand av noe slikt som platonske former, men hvor Gud er overflødig. Men det virker til å bare skyve problemet tilbake et ledd, og en av Nietzsche sine argumenter er nettopp at Gud og platonske størrelser står og faller sammen. Nietzsche var tross alt godt utdannet i klassisk filosofi, som platonisme. Man kan fremdeles fortsatt argumentere for at det ikke er tilfelle, og det er absolutt verdt å oppsøke slike argumenter (de er tross alt kanskje de eneste ateistiske variasjonene som er verdt å granske), men jeg har fremdeles ikke funnet noe spesielt overbevisende.

Så hvis Nietzsche har rett: Ingen Gud -> ingen bindende moralkode. Tilbake til teksten av John Gray. Det neste trekket hans er interessant. For nyateistene, som ofte er liberale tenkere, vil gjerne påstå at verdiene deres springer ut fra “fornuft” og “opplysningtid”.

“Awkwardly for these atheists, Nietzsche understood that modern liberalism was a secular incarnation of these religious traditions. [. . .]  Nietzsche was clear that the chief sources of liberalism were in Jewish and Christian theism: that is why he was so bitterly hostile to these religions. He was an atheist in large part because he rejected liberal values. To be sure, evangelical unbelievers adamantly deny that liberalism needs any support from theism. If they are philosophers, they will wheel out their rusty intellectual equipment and assert that those who think liberalism relies on ideas and beliefs inherited from religion are guilty of a genetic fallacy. Canonical liberal thinkers such as John Locke and Immanuel Kant may have been steeped in theism; but ideas are not falsified because they originate in errors. The far-reaching claims these thinkers have made for liberal values can be detached from their theistic beginnings; a liberal morality that applies to all human beings can be formulated without any mention of religion. Or so we are continually being told. The trouble is that it’s hard to make any sense of the idea of a universal morality without invoking an understanding of what it is to be human that has been borrowed from theism.”

Overbevisende, men vi kan kanskje bruke et eksempel for å tydeliggjøre det enda mer.

Tenk på konseptet om likhet. Hvis vi skal bedømme ut fra empirisk kunnskap alene, har vi på ingen måte likhet. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha likhet. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles likhet som personer. Vi har lik verdi.

Immanuel Kant sa at enten er den menneskelige personen et middel for å oppnå en slags “end”, eller så er han en “end” i seg selv.

Alt som har en pris, kan i teorien erstattes av andre ting for samme pris. Det er selve grunnen til at ting har pris, og at vi har utviklet pengesystemet vårt. En eplebonde selger epler. En jeger selger kjøtt. En baker selger brød. Isteden for at disse tre og tusen yrkesaktive til, skal fortsette å bytte varene sine internt, veksler de alt inn i en felles enhet…penger. Men prinsippet som ligger bak, er like klart. Dersom en enhet kjøtt er verdt 10 kroner, og en enhet brød er verdt 10 kroner – kan du bytte en enhet med kjøtt mot en enhet med brød.

Men veldig få her i Vesten vil si at mennesket har en pris. Vi sier at det har en uendelig egenverdi, bare i kraft av å være en menneskelig person. Likeverdet mellom personer, er allerede en forutsetning for likebehandling, som de fleste av samfunnsinstitusjonene våre bygger på. All politikk er – i en forstand – moral. Fordi all politikk sier noe om hva som er ønskelig – hva som er godt – hvor vi vil hen…kollektivt.

Igjen – vi har ikke likeverd fra noen empirisk standard. Vi er ikke like som dyr, eller engang som rasjonelle dyr. Men vi har visstnok likhet som personer – som vesener med evne til å oppleve – som frie aktører. Men hva annet kan en menneskelig person være, om ikke et levende menneskelig dyr? Og gitt hvor mange slike dyr som eksisterer der ute – hvordan kan vi si at noe slikt er uendelig verdifullt?

Vi kan si at de har større kompleksitet. At de er ekstremt komplekse fysiske systemer. At de er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe mer komplekst har mer verdi enn noe mindre komplekst?

Hvis vi har ulikhet som dyr, selv menneskelige dyr, men likhet som personer, så må det være noe ved personhet som vi setter uavhengig av vår biologiske rase. Hva er så en person? Hva gir dem lik verdi? Uendelig verdi? Like rettigheter? Naturlige rettigheter?

Morsomt at du skulle spørre.

For det virker troverdig at teisme, altså gudstro, kan svare bedre på dette, og det er i hvert fall tåpelig å protestere på at det har gjort det historisk sett. Den kjente ateistiske sosiologen Jürgen Habermas sier, ikke uten grunn, følgende:

“Universell egalitarisme, fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. (…) Alt annet er bare postmoderne snakk.”

I dette bildet er grunnen til at vi er personer, og ikke dyr alene, er at vi er skapt i bildet og likheten til Den Ene. Til den Suverene Person. Altså ikke til gud (med liten g), som nyateistene gjerne “argumenterer” mot, men til Gud, som Nietzsche argumenterer mot. Innen denne filosofien opprinner ikke verdien vår i vår biologi, men er avledet fra vårt felles opphav, som også er det felles opphavet til all eksistens, rasjonalitet, verdi og “intelligibility”. Vi er, for å bruke en velkjent metafor, sønner og døtre av den samme Far. Vi har uendelig verdi, fordi vi peker “forbi” oss selv. Vår likhet til Gud gjør oss ikke bare til dyr, men til rasjonelle dyr, med intellekt og vilje (aristotelisk forstått). Vi har en høyere hensikt som ikke er begrenset til vår tilværelse som komplekse dyr.

Så hvis du avviser teisme – hvordan kan du fremdeles holde til, som Kant, at mennesket ikke kan være et middel, men en “end” i seg selv? Hvordan kan det ikke ha en pris, men ha en ukrenkelig verdi?

Tanken på at mennesket har en pris, og prinsipielt kan kjøpes og selges, vil slå deg som forkastelig. Men hvorfor gjør den det, dersom vi har avvist den jødisk-kristne forståelsen av Gud? Hvordan kan det forsvares? Vi trenger et svar som går utover noe slikt som at “det er selvinnlysende”, “du er teit som i det hele tatt spør”, eller “det bare er sånn”. Vi lever fremdeles på bølgen av den jødisk-kristne tradisjonen, men hva vil skje når denne bølgen renner ut?

Det er enkelt å se at det gir ingen mening å prate om noe eller noen som skapninger, dersom det ikke er en Skaper. Det er litt vanskeligere å se, men like virkelig, at det gir lite mening å beholde konsepter som likhet eller uendelig verdi, når den kristne metafysikken er slått vekk under beina våre.

Problemet til Nietzsche med nyateistene (og Human-Etisk Forbund), er derfor, at de er altfor “kristne”. De har ikke forstått – virkelig forstått- hva det vil si at Gud er død. Så dette er Nietzsche sin utfordring til nyateistene. Ingen Gud – glem liberale verdier. Hvis religiøse ikke er sterke nok til å innse virkeligheten, så er sannelig ikke liberale det heller. Verden tilhører dem med den sterkeste viljen. Til de hardeste diamantene.

“Here one must think profoundly to the very basis and resist all sentimental weakness: life itself is essentially appropriation, injury, conquest of the strange and weak, suppression, severity, obtrusion of peculiar forms, incorporation, and at the least, putting it mildest, exploitation – but why should one for ever use precisely these words on which for ages a disparaging purpose has been stamped?”
– Friedrich Nietzsche i Beyond Good and Evil

Som vi tidligere har sett på, hinter Alasdair MacIntyre, en av mine favoritter på moralfilosofi, til at vi må velge. Mellom Aristoteles og Nietzsche. Enten er det noe der, eller så er det ikke. Heldigvis har vi fremdeles Aristoteles, som en alliert til kristne. Men mer om det senere.

Er du for gira på temaet til å vente? Bestill deg MacIntyre sin klassiker – After Virtue!

Enter moralfilosofi

I løpet av tiden fremover håper jeg å kikke litt mer på moralfilosofi. Filosofi handler om å utforske fundamenter. For hvordan kan vi si at noe er godt eller ondt? Bra eller dårlig? Bedre eller verre? Finnes det en objektiv standard, eller representerer alt bare subjektive meninger, hvor min mening ikke strengt tatt kan sies å være bedre enn din? Er vi forpliktet til å handle i henhold til biokjemi eller innlærte evolusjonære overlevelsesmekanismer, eller er ikke den evolusjonære delen av historien tilstrekkelig? Kan vi virkelig sies å ha en fri vilje for moralske valg, eller er vi etterdiltende slaver for våre omgivelser?

Fare: Bildet over kan være et symptom på en kultur som nærmer seg et historisk lavmål i moralsk diskusjon
Fare: Bildet over kan være et symptom på en kultur som nærmer seg et historisk lavmål i moralsk diskusjon, hvor forfatter ikke engang forstår hva som diskuteres.

Needless to say. Jo mindre vi diskuterer fundament, jo en fattigere privat og offentlig samtale om moral vil vi få. Og siden moral virker inn på det meste av levd liv, valgte valg, kunnskapssøk, samfunn og politikk, ender vi i verste fall opp med å bli overfladiske mennesker – og et overfladisk samfunn, hvor relativismen har fritt spillerom fordi man har innbilt seg at det ikke eksisterer bedre alternativ. Etikk er ikke et sted hvor vi kan ha luksusen av å hoppe over alle de viktige og grunnleggende spørsmålene. For mye står på spill.

Jeg har skrevet en liten intro før, som svar på et spørsmål om ateister kan være gode mennesker. Fungerer også som kommentar til bildet like ovenfor:
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister

Harde kritikker av konsekvensetikk ligger på tegnebrettet. Folk som Mill, Locke, Singer, Dawkins, Dennett, Sam Harris, Kant, Kierkegaard og relativisme skal alle granskes.

Kom gjerne med kommentarer, innspill og kritikk på veien.

Jeg vil først og fremst utforske teorien til Alasdair MacIntyre. At valget vårt for en forsvarlig moralteori egentlig bare står mellom en av to. Naturretten og dydsetikken til Aristoteles (med Aquinas og store deler av Den romersk-katolske kirke etter ham) eller den moralske nihilismen til Nietzsche. En hypotese jeg selv jobba mye med, frem til jeg fant dette detaljert formulert hos MacIntyre. Nietzsche kjente sin klassisk filosofi, og virker til å kunne diskutere etisk fundament på et mye dypere og mer seriøst nivå enn hva som ofte gjøres i dag. Nietzsche fortjener altså beundring, uansett hvor uenig man måtte være med ham på slutten av dagen.

Så for å avslutte med MacIntyre:

“What I had recognized was that the failure of the Enlightenment project left open two alternatives: to reconstruct the moral theory and communal practice of Aristotelianism in whatever version would provide the best theory so far, explaining the failure of the Enlightenment as part of the aftermath of the breakdown of a tradition; or, instead, to understand the failure of the Enlightenment as a symptom of the impossibility of discovering any rational justification for morality as hitherto understood, a sign of the truth of Nietzsche’s diagnosis. So the choice posed by After Virtue was: Aristotle or Nietzsche?”

Problemet i vår tid er ikke en overvurdering av fornuften, men en sterk begrensning av den.