Tag Archives: nyateisme

Foredrag om Nietzsche og nyateistene

Foredraget mitt om Nietzsche og nyateistene er nå ute i lydformat. Last ned klippet direkte fra Soundcloud til telefonen, ta på noen ørepropper, stikk på treningsstudio, jogg deg en tur i skogen gjør unna ukens dagligvarehandel, gå Halloween-runden utkledd som Donald Trump, dans til mine rytmiske setninger, eller sykle til Kirkenes, mens du forhåpentligvis får plantet noen nye, interessante tanker i hodet.

Du får i det minste presentert noen grunner til hvorfor du ikke burde ta Dawkins, Hitchens, Harris og Dennett så veldig seriøst, og hvorfor tiden din er bedre brukt på kaliberet til personer som Nietzsche.

PS: Mikrofonen ble først slått på et par minutter ut i foredraget, men du har stort sett bare gått glipp av en kort introduksjon og noen vitser. Men publikum lo av dem asså. Jeg er egentlig morsom. I hvert fall litt. Jeg lover.

Bare still spørsmål dersom noe er uklart, og del gjerne med noen som kan interessere seg for temaet.

Case study i moderne populærateisme: Dawkins & Gervais

Fascinerende. Ytterst fascinerende. En stadig økende mengde empiri viser altså at populærateisme aldri har nådd et så lavt intellektuelt nivå som i 2015. Merk at dette ikke er ment som en kritikk av ateisme per se. Bare den som tydeligvis genererer mest klikk, og deles villig på Facebook.

Jeg skal gjøre dette likt gåtene du fant i barndommens Donald-blad, og la deg finne feilene selv. Og som i Donald-bladene, skal dette være en nesten like enkel oppgave som å oppdage at Mikke Mus har flosshatt og stokk på bildet til venstre, men ikke på bildet til høyre. Ganske passende, siden samtalen nettopp ligner en mellom to 12-åringer, høye på både ønsketenkning, stråmenn og testosteron.

Om ikke annet, får du deg en god latter. I know I did.

PS: Hvis du nå har sett videoen, og fremdeles er bekymret for at et eneste av poengene deres er gyldige, enten det handler om “religion”, determinisme, fri vilje, vitenskapsfilosofi, ateisme eller gudsargumenter, er du velkommen til å poste dem her.

Dette er min personlige favoritt. Fra Gervais:

(…) their best argument, ironically, is that it’s just faith. It’s pathetic, but they [believers in God] mustn’t ever engage in logic. It’s like top trumps. They mustn’t pick logic on their cards. They’ve got to go faith 100 percent, and then they go: ‘Sorry, you’re not gonna win’. That’s the only way they could win this top trumps. They’ve got to keep away (…)

Gervais glemte tydeligvis at menneskene som har funnet opp bortimot alle logiske grener siste 2500 år, er nesten uten unntak…gudstroende. Muslimer sto til og med for det vi kaller “the golden age of logic” i beste middelalder. Samt det lille, ubehagelige faktumet at de i samme tid har brukt denne logikken i stor skala, fra å demonstrere Guds eksistens forbi enhver fornuftig tvil, til å rasjonelt forsvare ulike jødiske, muslimske eller kristne doktriner, samt å legge et grunnlag for en naturfilosofi som kunne gi opphav for det vi kjenner som moderne naturvitenskap. Gervais glemte kanskje også at katolisisme faktisk eksplisitt fordømmer tro uten fornuft som vranglære.

Men sånt skjer. Gervais har sikkert åpnet mange akademiske bøker på disse feltene i sin genuine søken etter sannhet. Han har sikkert pratet med mange intelligente meningsmotstandere for å finne ut hva de egentlig mener. Tror du ikke? Det ville jo vært ironisk om hans egne synspunkter var “100 percent faith-based”? Hans egne one-linere i videoen viser tross alt at logikk er et felt han mestrer. <ironi slutt>

Ingen tvil om at hans karakter Derek mest sannsynlig ville gjort en bedre jobb her.derek_pds_008_h (1)derek

No offence til Derek. Han virker som en trivelig fyr.

For mer lesestoff på denne bloggen om lignende tema:

Kan naturvitenskapens suksess få frem argumenter i favør av ateisme – Gudsdebatt for nybegynnere
Er Gud en erstatning for vitenskapelige forklaringer?
Scientisme – filosofi uten fundament
Den ateistiske bevisbyrden
Mindblowing og andre eventyr
Bad Atheism – Om Gud, guder og spaghettimonstre
Bad Atheism – Bare en gud til?

Barron om Aquinas og hvorfor nyateistene har rett

Som en god og dogmatisk thomistisk side, må nesten St. Thomas Aquinas refereres til her med jevne mellomrom. Blant andre ting, er Aquinas en av mange som hjelper oss å avkle en rekke banale og inkoherente forestillinger om Gud.

True story.
True story.

Les også:
Hva er Gud.

Hvis Gud hadde vært en person blant andre personer. Ja, selv om Gud var den “største personen“, hadde det ikke vært noen grunn til å holde det for rasjonelt at Gud eksisterer. Hvis Gud hadde vært en årsak, blant andre årsaker. Hvis Gud bare hadde vært en eksisterende ting, blant andre eksisterende ting, og ikke Eksistensen selv. Da kunne han like gjerne vært et spaghettimonster, eller en tekanne.

Men det er dessverre nettopp slik vi ofte tenker om Gud i norsk kultur i dag. Da er det ikke rart at man får se mye rar “religionskritikk”. Da er det ikke rart at man ofte “leter” etter feil ting, og diskuterer andre ting som er fullstendig irrelevante. Da er det ikke rart at en type nyateistisk kritikk plutselig fremstår som “skarp” og “intelligent” i noens ører.

Kritikk som antakeligvis ville fått mer reflekterte ateister som Nietzsche til å plante begge henda godt på ansiktet, for så å stange hodet i veggen, og ønske seg bort fra denna verdenen.

Les også:
Nietzsche vs. nyateistene.

Den gode kommunikatoren Robert Barron har nylig gitt ut en tale hvor han argumenterer for hvorfor nyateistene har rett. Han formulerer på en dyktig måte den thomistiske doktrinen om at Gud ikke er en summum ens, men en ipsum esse subsistens. The Subsistent Being.

En god innføring til hvordan vi bør tenke om Gud!

Hvis Richard Dawkins har rett, så eksisterer ikke Richard Dawkins

På forhånd beklager. Nå er det vel allerede en stund sida det var akseptert å bringe opp navnet Richard Dawkins i sofistikerte lag. Blant annet fordi…

  • Det tragiske med Richard Dawkins, er at de temaene han uttaler seg mest om, også er de temaene han ikke er interessert i å lese seg opp på.
  • Det triste med Richard Dawkins, er at han har etterfølgere som ikke har nok bakgrunnskunnskap om disse teamene, til å forstå hvorfor de kanskje burde være litt mer skeptiske enn å  glatt kjøpe “argumentene” som allerede viser det de selv ønsker å være enige i. Fordi de selv tror at de er på riktig side i fornuftens kamp mot ignoranse og overtro. Heh, ønsker vi ikke alle det? (PS: Du kan alltid regne med Richard Dawkins Foundation for Clever Soundbites and Weak Metaphysical Presuppositions for en god latter.)
  • Det interessante med Richard Dawkins, er at når man først begynner å pakke ut alle de metafysiske forutsetningene for filosofien hans (som han selv hopper glatt over), så finner man trolig en type “naturvitenskapelig/ateistisk materialisme”, som faktisk er et av de minst troverdige alternativene for filosofi der ute i dag, og har lite å gjøre med faktiske konklusjoner av naturvitenskap. Mer om det snart.
  • Det komiske med Richard Dawkins, er at dersom han har rett…så vil han ikke eksistere.

Du kan selvfølgelig ignorere dette, og heller bli med “the Dawkins Circle”. $1.000 i året for “Reason Circle”, $2.500 for “Science Circle” eller bare $5.000 for “Darwin Circle”. Sekterisk moro for alle!

Så dermed har jeg en innrømmelse å komme med. Dette handler ikke egentlig om Richard Dawkins. Dette var bare et mine nye BI-inspirerte PR-stunt for å lure deg inn hit.

Les også:
Hvis ateisme er sant, så eksisterer ingen ateister.

Dette er heller en anbefaling av en ny tale som nå har blitt lagt ut fra den pensjonerte thomistiske filosofiprofessoren, Dennis Bonnette. Der tar han for seg en del antakelser som ateistisk materialisme gjør, og hvorfor en type klassisk aristotelisk filosofi er et langt bedre alternativ. Dawkins er bare brutalt utnyttet her til å hjelpe oss til å illustrere noe langt mer interessant.

“Sometimes it’s said that Thomistic and Aristotelian philosophy is just sophisticated common sense. I have no problem with that.”
– Dennis Bonnette

Mer om thomisme i min bloggrekke her, eller start på:
Fire årsaker som forandrer alt

Så hva er argumentet for at Richard Dawkins ikke ville eksistert? Vel, for å forsøke å oppsummere raskt:

For at personen Richard Dawkins skal eksistere, så forutsetter det noe slikt som at et selv er mulig. En menneskelig person, med en menneskenatur. Men for at vi skal kunne ha noe slikt som en enhetlig personhet med en menneskenatur, krever dette et overordnet prinsipp som virker i naturen. En essens, som en aristotelisk form, som subordinerer alle delene under seg. Som gjør at Dawkins’ bestandeler, som natrium-ioner, klor-ioner, hydrogen, karbon, fosfor og masse mer, ikke lenger er bare disse kjemiske bestanddelene, men plutselig er blitt til deler av personen Richard Dawkins. Altså grunnen til at mennesket faktisk er et menneske, og ikke bare en samling med et eller annet. At alle delene av mennesket, er menneske, med dets unike egenskaper. Egenskaper som aldri eksisterte i delene selv, men som først trer frem når menneskeformen er på plass.

Men dersom Dawkins har rett, er han selv bare en tilfeldig konfigurasjon av en type subatomiske partikler.  Det er de som er det eneste virkelige. I hans virkelighetssyn kan det ikke eksistere noe slikt som et overordnet kvalitativt prinsipp, som samler delene under et hele. Dawkins vil ikke være Dawkins, men det som ser ut som Dawkins, vil bare være summen av mengden med milliarder av elementer av typen hydrogen, nitrogen, fosfor, natrium, kalsium, karbon, magnesium, osv i kroppsmassen hans.

Et lignende argument kan du gi for alle ting som eksisterer, fra lenestoler til stjerner, mennesker og koalabjørner.

Virkelighetssynet til Dawkins kan altså ikke gjøre rasjonelt rede for at det eksisterer personer, mennesker, koalabjørner, lenestoler, atomer, naturvitenskap eller noe som helst. Foundation of Reason and Science…virkelig? Neppe.

“Yet nothing so excites the modern materialist as the possibility of proving that consciousness is reducible to physiology, that freedom is an illusion, that mind is a ghostly epiphenomenon of unconscious metabolisms. Every aspiring young materialist dreams of growing up to be a robot.”
– David Bentley Hart

Puuuh. Tungt, sier du? Vel, les igjen. Dette er faktisk veldig interessant, fordi det å forklare hvordan deler blir til et hele, er et stort problem for majoriteten av moderne filosofi. The one and the many. Hvis du ikke har tenkt over disse tingene, kan du være et desto lettere bytte for avledende snarveier som forlater virkelighetens gylne og fornuftige middelvei.

Ateistisk materialisme ender dermed opp, mindre som en virkelig filosofi, snarere enn en diagnose for personer som ikke er i stand til å tenke grunnleggende. Men dette var bare min raske oppsummering. Bonnette legger det ut lenger og bedre enn meg.

Merk: Det finnes naturligvis andre og bedre ateistiske alternativ enn en slik materialisme, men de fleste av dem virker til syvende og sist til å være utsatt for mange av de samme svakhetene. Jf. Bonnette.

“Laws (red: and chemical reactions) describe what’s happening, but laws don’t make anything. Laws don’t create anything. They just describe what happens. You still have to explain why they happen.”
– Dennis Bonnette

Fra kritikk til renessanse

(publisert i Vårt Land 06.08.13)

Nyateismen har avslørt seg som intellektuelt uholdbar. Dawkins og kompani ender opp med å skyggebokse mot fiktive motstandere, i noe som grenser til en eneste sekterisk high five-klubb. Nå, hvordan kan vi bruke dette til noe godt?

Den nye bevegelsen, betegnet som “nyateismen” av Wired Magazine i 2006, dukket opp i kjølvannet av 9/11 og økende religionskritikk. Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Daniel Dennett representerte etter sigende det største innen popateisme siden Bertrand Russell, og ble utnevnt til de fire apokalyptiske ryttere som skulle fri fremtidens samfunn fra det irrasjonelle og manipulerende fenomenet kalt religion. I fire bøker på New York Times’ bestselgerliste ble nyanser, mangfold og kompleksitet skiftet ut med overforenklinger og karikaturer.

“The God Delusion makes me embarrased to be an atheist”
– Michael Ruse, ateistisk filosof

Ikke overraskende er nyateismens største kritikere å finne blant ateister selv. Det er vanskelig å se figurer som evolusjonsbiologen Dawkins plaske uti ukjente filosofiske farvann uten at mye skurrer. Når Dawkins i tillegg fremstiller det som en dyd ikke å sette seg inn i hva motparten egentlig mener, ender nyateister gjerne opp med å bygge opp under hverandres myter, uten eksterne innspill. På samme tid er det en merkelig mangel på kritisk refleksjon over ubegrunnede premisser i deres egne ortodokse materialistiske verdensbilder, som filosof Thomas Nagel sier at folk “vil finne latterlig om en generasjon eller to”. Utfordringer som at mennesker har en overraskende rasjonell sans, mind-body, opphav til objektiv moral, verdens lovmessighet, universiell realisme, en åpenbar målrettethet i universet, osv.

Et av nyateismens fremste våpen er å få tilbake den gamle krigen mellom tro og vitenskap som ble avblåst av de fleste vitenskapshistorikere for over 50 år siden. Sannheten er vel snarere at kristendommen har vært avgjørende for fremveksten av moderne vitenskap, i henhold til personer som Jürgen Habermas og Loren Eiseley. Et annet er dogmet om at kristen tro bygger på “blind tro i fravær av bevis, og til og med i strid med bevis”. Kristendommens historie har aldri manglet rasjonelle tilnærminger, logiske resonnementer og tillit til troverdige vitnesbyrd.

Det sies at en av marxismens strategier var å sende nye rekrutter rett ut av døra og ut på gatene for diskusjon. Naturligvis ville de bli overkjørt, men med høy motivasjon for å tilegne seg kunnskap for neste debatt. Uten sammenligning forøvrig, er kristendommens største vekstperioder kjennetegnet av tung kritikk. I dag opplever religion og kristendom en vekst uten sidestykke i verdenshistorien på global basis. En nylig undersøkelse utført av Centre for the Study of Global Christianity viser at antall religiøse i verden har steget fra under 82% i 1970 til 88% i 2010, med prosjektert vekst til nesten 90% i 2020, hvor kristendom utgjør over en tredjedel. Dette er mye takket være veksten til det globale sør og kommunismens fall. Likevel representerer deler av Vesten unntaket.

Bakgrunnen for det må sees i lys av at de aller største filosofene i første halvdel av forrige århundre var ateister. Særlig takket være at Alfred Ayer’s bok fra 1936 stadfestet den såkalte verifikasjonismen, også kalt logisk positivisme. Tanken var at bare påstander som var empirisk bevisbare, gjerne ved hjelp av vitenskapelig metode, var meningsfulle å diskutere. Gud falt utenfor denne kategorien. Verifikasjonismen avslørte seg som logisk selvmotsigende omkring 1960 og måtte forkastes, fordi den ikke selv lot seg verifisere. Ayer kunne ikke stå inne for sine tidligere ideer, og man måtte godta at flere verktøy kunne brukes for å tilegne seg kunnskap. Resultatet var en oppblomstring av kristen filosofi.

Kanskje kan angrepet fra nyateismen også riste liv i unge, kloke troende som endelig må stå til ansvar for håpet som er blitt gitt dem. Seminarer om f.eks. tro og vitenskap tiltrekker mange mennesker på festival om dagen, og selv på konfirmantleirer er slik undervisning i stand til å bryte ned mange fordommer. Trosforsvar kan skape et fundament for at evangeliet i større grad kan utspille sitt fulle potensial hos nye og gamle tilhørere.

Når vi innser at vi står på skuldrene til kjemper, fra tenkere som Platon, Aristoteles og Aquinas til mange av dagens skarpeste hjerner, ser vi at vi kan legge til rette det intellektuelle klimaet som gjør at neste generasjon i Vesten igjen kan oppleve (en rasjonelt begrunnet) kristen tro som det mest forsvarlige og tiltrekkende alternativet i valg av livssyn.

God filosofi som tilsvar på dårlig filosofi. Fra kritikk… til renessanse.