Tag Archives: pistis

Å ha grunn til å tro

I dag publiseres en dyktig gjestepost av Ingvild Hellenes, masterstudent i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.

Ingvild Hellenes

Først publisert på bloggen til Filosofisk Supplement 24.09.14 og gjengitt med tillatelse fra forfatter.

La meg begynne med å legge alle kort på bordet: Jeg er kristen, en som tror at Jesus fra Nasaret (ca. 0–33 e.Kr.) er Guds Sønn, ble menneske, drept ved korsfestelse, ble levende etter å ha vært død i tre dager og lever i dag.

Denne posisjonen kan selvsagt ikke betraktes som et nøytralt ståsted som enkelt kan aksepteres av alle og enhver: Min tro presenterer et bilde av virkeligheten som skyver ut mange andre virkelighetsoppfatninger. Nettopp derfor krever den en apologetikk.

Mitt første møte med ordet «apologetikk» kom ikke før jeg var i slutten av tenårene. Men da  konseptet kom min vei, ante jeg at en ny epoke kunne begynne. Selv om jeg hadde vært kristen hele livet, hadde jeg store utfordringer med å forstå min tro. Gjennom å ta høgskolestudier i apologetikk fikk jeg en av de beste gaver jeg noensinne har fått: ord for å beskrive troen og måter å forstå mer av hva det betyr når Jesus sier han er «veien, sannheten, og livet» (Joh 14,6, min kursivering).

Et av de mest fundamentale spørsmål for kristen apologetikk er: Hva vil det si å tro? Hva mener Jesus når han sier «tro på Gud og tro på meg»? (Joh 14,1). Noen setter automatisk «blind» og «tro» sammen i en setning hvis den skal gi mening, men for kristne er det ikke nok å satse på et lykketreff. Enten har Jesus stått opp fra de døde og lever i dag, eller så har han det ikke, og det hjelper ikke å tro at han lever hvis han ikke gjør det. I en kristen forståelse begrunnes tro i det man holder for å være sant.

Det nye testamentet ble skrevet på gresk, og ordet som hovedsakelig brukes om tro i tekstene, er pistis. Pistis kan oversettes til norsk med «tillit» eller «overbevisning». Tillit skapes på grunnlag av at noe er tillitsvekkende eller ser ut til å være til å stole på. Hvis vi legger denne definisjonen til grunn for å snakke om menneskers grunnleggende syn på virkeligheten, kan vi si at alle har en tro. Alle mennesker har en grunnleggende tillit til og forståelse av virkeligheten som de lever sine liv ut fra. Noen lever i tillit til at Gud eksisterer, mens andre ikke gjør det. Denne tilliten til hva virkeligheten består av, trenger ikke alltid være en bevisst gjennomtenkt tro. Tilliten kan være både ubevisst og ureflektert, men vil like fullt være et utgangspunkt som har konsekvenser for livet som leves.

Noen vil kanskje si at de ikke tror, men vet. Men når det gjelder de store spørsmålene i livet – hva er et menneske, hva er den ytterste virkelighet eller hvorvidt det finnes en mening med livet – mener jeg vi må snakke om grunner til å tro i stedet for bevis for å vite. I streng forstand er det veldig få ting vi kan vite, hvis vi bruker ordet i betydningen å ha en hundre prosent sikkerhet om noe, eller absolutte bevis. Når det gjelder det meste, er det mer riktig å snakke om sannsynliggjøring av at noe stemmer. For eksempel kan vi si at tyngdekraften har fungert godt fram til i dag, og forklare hvordan den fungerer. Men vi kan jo ikke bevise at den vil fungere i morgen. Allikevel er det god grunn til å tro på den og oppføre seg deretter. Jeg setter meg gladelig inn i flyet til England og regner med at tyngdekraften vil gjøre det mulig for oss å lande på Heathrow, i stedet for at flyet driver av gårde inn i universets store mørke. På den annen side kan tillit selvsagt også være dårlig begrunnet. Jeg kan ha tillit til og velge en bestemt type vaskemiddel, av ingen annen grunn enn at jeg har sett den fargerike reklamen for middelet flimre over skjermen dag inn og dag ut i flere uker. Men nettopp derfor er det viktig å sette ord på og forklare hvorfor vi har tillit eller tror som vi gjør, slik at vi selv og andre kan vurdere om grunnlaget for vår tro er god eller ikke.

At vår grunnleggende tillit til virkeligheten påvirker hvordan vi møter verden, kommer til syne i spørsmålet om man kan ha tillit til eller bli overbevist om at Jesus sto opp fra de døde. For å ta det med en gang: Å tro på en oppstandelse er ikke det samme som å si at naturlovene ikke eksisterer eller ikke er til å stole på. Fra et kristent perspektiv betyr det bare at Gud, som har skapt naturlovene, er fri til å gripe inn i det Gud har skapt og gjøre at noe på et gitt tidspunkt fungerer annerledes enn det vanligvis gjør. En slik inngripen kan man kalle et «under» eller «mirakel». I møte med påstanden om at en oppstandelse har skjedd, kan man legge til grunn en tro på at undere ikke kan skje. Hvis man møter de historiske kildene som påstår at Jesus har oppstått fra de døde med denne overbevisningen om virkeligheten, er konklusjonen klar allerede før man har vurdert kildenes troverdighet: En oppstandelse har ikke skjedd fordi den ikke kan skje.

Ettersom spørsmålet om Jesus har stått opp er så grunnleggende for kristen tro, er dette punktet avgjørende i den kristne apologetikken og også for meg. Siden historiske tekster påstår at Jesu oppstandelse har skjedd, må vi finne ut om det er grunn til å tro at dette virkelig stemmer. Kan man stole på at de fire evangeliene, våre hovedkilder til kunnskap om Jesus, tegner et sant bilde av hva som skjedde med ham? I kristen apologetikk kan man blant annet ta for seg sannsynlige forklaringer på at graven var tom eller sannsynlige forklaringer på hvorfor kristen tro spredde seg med høyt tempo etter at øyenvitner mente de hadde møtt den oppstandne Jesus. Her vil jeg kort se på argumentet for en troverdig historisk overlevering. For når man ser på den historiske tilblivelsen av de fire evangeliene, er det i hvert fall to ledd der overleveringen kunne gått galt.

Det første er tiden fra hendelsene skjedde, til de ble skrevet ned. De fire evangeliene er fire ulike beretninger av fire ulike forfattere. De dateres, med noen års ulikhet hos forskjellige forskere, til å ha blitt nedskrevet mellom år 50 til 90. Det vil si fra mellom tjue til seksti år etter hendelsene. I antikk tid er dette en veldig rask nedskrivning, og også i vår egen tid kan biografier omtale hendelser som skjedde for seksti år siden. Øyenvitner til Jesu liv var fremdeles i live da evangeliene ble skrevet. Påstander i evangeliene kunne dermed lett blitt tilbakevist i samtiden hvis de ikke stemte. Det kan også nevnes at den muntlige tradering og dermed kollektive hukommelsen hadde en sterk posisjon i den jødiske kulturen, og dermed kunne man i historisk overlevering operere med en stor presisjon også utenfor det skriftlige mediet.

Det andre leddet i den historiske overleveringen er kopieringen av evangeliemanuskriptene. Når en av evangelieforfatterne skrev sin tekst, sendte han den til andre. Disse tok så kopier av teksten og sendte videre. Slik fortsatte det, og det ble mange kopier. Her kunne man for eksempel tenke seg at ting har blitt gjort om eller gått tapt i prosessen.

I dag har vi, på lik linje med alle andre antikke tekster, ingen originale manuskripter av evangeliene. Men vi har rundt 5500 hele eller deler av kopier av de nytestamentlige tekstene. Det første fragmentet fra Johannes-evangeliet vi har, er fra ca. år 120, som er omtrent tretti år etter at den originale teksten ble skrevet. Siden vi har så mange kopier, er det lett å sammenligne for å finne avvik eller potensielle feil i tekstene, noe det er viser seg å være veldig lite av. Til sammenligning har man ti kopier av skrifter av Julius Cæsar, hvor den tidligste er fra år 900, altså omtrent tusen år etter den ble skrevet.1

For meg ser det ut som at det først og fremst er evangelienes uvanlige påstander som gjør at deres generelle troverdighet som historiske kilder blir trukket i tvil. Anvender vi kriterier som ellers brukes på antikke kilder, er det veldig mange grunner til å stole på at de refererer til historiske hendelser. Men jeg forstår at en som har en grunnleggende annerledes tro på hvordan virkeligheten fungerer enn meg, har ekstra store krav til påstander som virker lite sannsynlige. Hvis man har problemer med å tro at undere kan skje, er oppstandelser fra de døde drøy kost. Og man kan argumentere for at alvorligheten i de framsatte påstandene krever en ekstra grundig undersøkelse av materialets troverdighet.

Denne raske gjennomgangen av gode grunner til å ha tillit til evangeliene som historiske kilder kan selvsagt diskuteres og nyanseres. Men mitt poeng er at i møte med det historiske materialet som omtaler Jesu oppstandelse, kreves en apologetikk. Det er realt å kreve grunner for å tro på at en oppstandelse har skjedd. Men det trengs også grunner for en posisjon som holder fast på at undere ikke kan skje, i møte med et historisk materiale som sier det motsatte.

Din overbevisning om virkeligheten legger premissene for hvordan du møter den. Og nettopp fordi våre trosposisjoner gjør krav på et bilde av virkeligheten slik den faktisk er, må vi drive med apologetikk – altså begrunne det vi tror på. For det sannhetssøkende mennesket er det essensielt å stille seg selv spørsmålet: I et mylder av oppfatninger, hvilke svar er mest sannsynlige? Kristen apologetikk er en disiplin som benytter seg av alle relevante og tilgjengelige kilder for å vise at kristen tro er relevant og sann. Det kan være filosofiske argumenter for den kristne Guds eksistens, historisk argumentasjon for Jesu liv og virke, teologiske argumenter som viser at det kristne verdensbildet stemmer overens med virkeligheten slik den faktisk er, eller erfaringer fra mennesker som forteller at de har møtt en levende Gud.

Og det er nettopp i erfaringen at det grunnleggende aspektet ved tro som tillit kommer til syne. Gode grunner til å tro finnes ikke bare innenfor området av intellektuell resonnering, men hentes fra alle steder mennesket søker visdom. For meg har det vært mange intellektuelle spørsmål å se nærmere på, men side om side står de eksistensielle spørsmål og banker på døra: Hvordan kan jeg være lykkelig, er det en mening med livet mitt, hvor finner jeg kjærlighet? Før det overnevnte sitatet av Jesus – «tro på Gud og tro på meg» – sier han: «La ikke hjertet blir grepet av angst.» Kristen tro er ikke bare et svar på fornuftens søken etter å få grep om virkeligheten, men også en tillit til en Gud som vil forvandle selve livet. I en tid med usikkerhet, angst og bekymring har jeg tillit til at Jesus bærer mitt liv, og at smerte, død og ondskap en dag skal vike for fred, rettferdighet og godhet.

Så hvorfor mener jeg det er viktig at vi kan snakke om og gi grunner for det vi tror på? Fordi jeg tror det finnes tilnærmelser til sannhet som er mer riktige enn andre. Og at tro og ideer har konsekvenser. Fordi sannheten, ifølge Jesus, gjør mennesker fri (Joh 8, 31–32). Jeg tror opplysningstenkerne tok feil i sin tillit til at fornuftens autonomi skulle sette mennesker fri. Denne troen forutsetter at menneskene er underlagt fornuften selv: satt i fangenskap av det begrensede, som fornuften til små mennesker i et stort univers tross alt er. Den menneskelige fornuft kan hjelpe oss til å søke det som er sant. Men fornuften er ikke alt vi har: Vi har følelser, sanser, instinkter og intuisjon. Viktigere enn dette er at jeg ikke tror fornuften bestemmer hva som er virkelig. Virkeligheten er, uavhengig av om jeg forstår den eller ikke. Og som kristen tror jeg at Gud – som er kilden til all visdom – kan vise oss sannhet. «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti», sier forfatteren av Salme 119 (vers 105). Dette nedgraderer ikke den menneskelige fornuft, men setter den i en sammenheng som er større enn den selv.

Døperen Johannes (ca. 1. f.Kr.– 29 e.Kr.), Jesu tremenning, var en av dem som bygget sitt liv i tillit til at Jesus var Guds Sønn. Han levde i ødemarken rundt Jordan-elven i Israel, og folk kom reisende til ham for å høre budskapet om Messias, verdens redning, få vite hvordan de kunne vende om til Gud og bli døpt. Johannes fikk selv døpe Jesus og trodde at han var den jødene hadde ventet på. Senere ble Johannes fengslet fordi han hadde kritisert daværende landsfyrste Herodes for hans livsstil. Mens han satt i fengsel, begynte han å tvile på om Jesus virkelig var den han hadde trodd, og sendte folk til Jesus for å spørre om han hadde tatt feil. Da Jesus fikk denne beskjeden, anklaget han ikke Johannes for hans tvil, men viste til grunnene for at Johannes kunne være sikker: «Gå og fortell Johannes hva dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Luk 7,22).2 Jesus selv oppfordret mennesker til å undersøke grunnene for å tro på ham.

Som kristen i dag er det lett å kjenne seg igjen i det Johannes opplevde. Selv om jeg tror, og har grunner for det, er det ikke alltid lett å leve i tillit til Gud. Spørsmålene jeg kjemper med, er mange: Er Gud god når ondskap skjer, hvordan skal jeg forstå Bibelen, hva med andre religioner, eller hvordan ble verden til? I tillegg til spørsmålene erfarer jeg at relasjoner er vanskelig å finne ut av, både i møte med Gud og mennesker. Men tvil handler om å forholde seg til virkeligheten som jeg forstår deler av, men som også er overveldende og for stor til å fatte. Tvil handler om å leve med vekslende følelser i møte med det jeg tenker. Og jeg har funnet ut at tvilen i stor grad er en venn, for den gjør at jeg vil finne ut mer. Tvil er ikke det motsatte av å tro. Tvil gjør at jeg igjen kjemper for å finne ut om jeg har grunn til å tro, og sannheten er aldri redd for tvilen.

Litteratur

Bibelen: Den hellige skrift : Det gamle og Det nye testamentet, 2011 Oslo, Det Norske Bibelselskap.

Edgar, W. og Oliphint, K.S. (red.) 2009, Christian Apologetics Past and Present, Crossway Books, Wheaton.

Moreland, J.P., 2007, «The Historicity of the New Testament», [online], bethinking.org. Tilgjengelig fra:
http://www.bethinking.org/is-the-bible-reliable/the-historicity-of-the-new-testament [16.09.14].


  1. For en komprimert gjennomgang av forskning på evangelienes troverdighet, se J.P. Morelands artikkel «The Historicity of the New Testament» på
    http://www.bethinking.org/is-the-bible-reliable/the-historicity-of-the-new-testament. Her finnes også mange henvisninger videre til grundigere gjennomganger av forskningen. 
  2. For mer om Døperen Johannes, se Matt 3; 11; 14, Mark 1; 6, Luk 1; 3; 7 og Joh 1; 3. 

Hva er tro?

Kort versjon

“Faith requires blind trust, in the absence of evidence, even in the teeth of evidence”
– Richard Dawkins, evolusjonsbiolog og nyateist

Det å tro på ting uten noen form for bevis kan være harmløst, det kan være av liten betydning, men det kan også være skadelig. Det kan i hvert fall vanskelig brukes for å få menneskeheten videre. Det å tro på noe som går PÅ TVERS av bevis, er definitivt ikke en god ting, og burde bekjempes. En slik tro ville jo være i konflikt med vitenskap, og en trussel mot opplysningen.

faith-and-reason

Ofte når jeg diskuterer tro med ikke-religiøse, må jeg bruke de første 5 minuttene på å nedbygge fordommer om hva “tro” egentlig er. Ut fra teksten ovenfor, ut fra nyateistiske misforståelser av hva “tro” egentlig er (bevisst eller ubevisst?) og ut fra mye av allminnelig norsk tankegang, er det ofte vanlig å tenke at “religiøs tro” automatisk er det samme som “blind tro”. Noe som ikke trenger å forklares fordi det bare “er der”, men er noe som man bare “må ha”. Lars Gule, tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund, beskrev det på følgende måte i Natt og Dag. (Jeg skrev et tilsvar på innlegget i samme magasin her.)

“Så har du den troen som ikke har noen begrunnelse. Som ikke er understøttet av erfaring. Og det er religiøs tro. Den religiøse troen er basert på – sier de mer finurlige teologene – at “man må bare tro”. Det er troens kjennetegn, at den ikke har noen logisk eller empirisk begrunnelse.”

Kristen tro har imidlertid lite å gjøre med blind tro. Det gjør det vanskelig å diskutere tro med mennesker som er mer interessert i å kritisere fiktive størrelser som er de tror blindt på, altså uten eller på tvers av bevis. Som diskutert i forrige innlegg, henger dette blant annet sammen med utdaterte og avviste tanker som verifikasjonisme.

“Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.”
Hebr 11,1

Ordet som brukes i Det nye testamentet for positiv “tro”, er det greske ordet πίστις (Pistis). Pistis brukes aldri som motsetning til “viten” eller noe som kan ligne “blind tro” i Bibelen, og kan kanskje bedre oversettes med “tillit” eller “å bli overtalt”. En tro burde være godt reflektert , men å bli “bli overtalt” om dette og å ha en “tillit” til Jesus er helt avgjørende for at den skal få betydning i ens eget liv. En tro på at Jesus virkelig er verdig tilliten vår, og at Han kan være en vi kan etterfølge i ord, sinnelag og handlinger. Hvis troen skulle vært blind, rimer det dårlig med at Jesus selv ville bevise det gjennom mirakler mens han fortsatt var i live. At Han selv skulle være et bevis på Gud.

“Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen er i meg; eller tro i det minste på grunnlag av gjerningene mine.”
Joh 14,11 (New International Version)

Troen på Guds eksistens kan fint bare være en “intellektuell greie”, men den kristne tro forutsetter valget om å følge Jesus og er avhengig for relasjonen, for personlig omvendelse, for aksepten av Guds nåde gjennom Jesu’ offer på korset, og derfor for frelsen.

“Men vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus. Derfor satte også vi vår lit til Kristus Jesus, så vi skulle bli kjent rettferdige ved troen på Kristus og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger.”
Gal 2,16

Utvidet versjon

En historie fra Bibelen som nyateister som A. C. Grayling bruker for å støtte begrepet om “blind tro”, er historien om tvileren Tomas. En av disiplene som opplevde at Jesus døde på et kors, men litt etter hører at han visstnok skal ha stått opp igjen. Dette tror ikke Tomas på, og sier at han selv må kunne stikke fingrene inn i de hullene som de store naglene i Jesus’ kropp etterlot seg, før han skal klare å tro. Johannes 20, 27-29 forteller hva som så skjer når han endelig møter Jesus:

“Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»”

Dette blir imidlertid grovt misrepresentert, siden det her altså dreier seg om “å se”. Tomas nektet å godta vitnesbyrdene fra vennene sine, men måtte oppleve det selv med sine egne sanser. Jesus viser så til alle som siden ikke var heldige nok til å leve omkring tiden 30-35 e.Kr. for å se Ham med egne øyne, men som likevel kan ha en tro takket være vitnesbyrdene som ble tatt vare på fra første begynnelse (Paulus samlet inn vitnesbyrd bare 1-3 år etter Jesu’ himmelfart) gjennom evangeliene og brevene. Tvil kan fint leve parallelt med tro, og kan være sunt for å være kritisk til dårlig teologi, og hjelpe oss til å søke flere og bedre svar. Hvis vi følger Johannes 20 videre, så ser vi i vers 30 og 31:

“Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.”

Noen tror på Gud på grunn av vitenskapelige bevis og historiske argumenter, mens andre tror på grunnlag av refleksjon, personlige religiøse opplevelser, opplevelse av håp og/eller en rettmessig tro som en “properly basic” (Innlegg kommer). Kristen tro kan være underbygget av bevis og beste vitenskap, men en “properly basic” trenger ikke være det, og kan likevel være en rasjonell, ikke-blind tro. Nå er det imidlertid tilliten og den påfølgende personlige relasjonen til Jesus som gjør hele forskjellen.

For min egen del ville jeg opplevd at dersom jeg hadde et ønske om å ikke tro på Gud, viste Han null tillit, og ville leve som om Han ikke eksisterte, ville jeg fortsatt slitt med at hjernen min ville minnet meg på at Han fortsatt etter all sannsynlighet var like sann som før.

“Biblical faith is a trust in or a commitment to what we have reason to believe is true”
– J. P. Moreland, amerikansk filosof og teolog