Tag Archives: platon

Hvordan din immaterialitet muliggjør din kunnskap

Kognisjon er ganske enkelt mentale aktiviteter som tenkning, forståelse, læring og minne.

Men noen deler av kognitiv aktivitet kan ikke spores tilbake til den materielle hjernen alene. Som argumentet under går, ville ekte kunnskap vært umulig dersom det hele grunnleggende sett kunne reduseres til materie som responderte på annen materie. Dersom alt som foregikk bare var nerveceller som prosesserte abstrakte virkeligheter som matematikk, konsepter og logisk tenkning.

Innen aristotelisk tenkning holder man at menneskets rasjonelle sjel innebærer to spesifikke ting vi har, i tillegg til våre animalske egenskaper. Nemlig vilje og intellekt, som ikke kan foregå strengt materielt. Det er nettopp dette intellektet som gjør at vi kan gripe essensen av ting, the what is av en ting, som en stol, et menneske, menneskehet, et eiketre, “trehet”, eller en tallrekke, og omgjøre dette til kunnskap.

Og som alltid, når vi snakker om immaterialitet, er første procedure å legge vekk alle fancy Hollywood-bilder. Vi snakker ikke om spøkelser som svever rundt, “universets krefter”, spektralkrystaller, New Age, eller noe annet spooky. Alt vi sier, er at enkelte modernisters skarpe skille mellom det materielle og ikke-materielle er høyt fiktivt, en forvrengning av hva vi vet om virkeligheten og ofte bare et forsøk på å definere seg ut av å måtte besvare de virkelige vanskelige spørsmålene.

Men våre argumenter for intellektets immaterialitet må vise til mer enn det faktum at vi ikke aner hva det i utgangspunktet ville bety at: “materie kan tenke”. For vi har i utgangspunktet ikke noe bedre begrep om hva det ville si at noe “immaterielt kan tenke”. Ikke-fysisk eksistens er ikke åpenbart mer kognitivt enn fysisk eksistens.

Antikkens grekere snakket om det å kognitivt gripe en form. Form viste her ganske enkelt til det som var forståelig om en ting. Det som var intelligibelt. At vi f.eks. forsto en samling av atomer som et eple, med noen kjennetegn og egenskaper, mens en annen akkumulasjon av atomer heller utgjorde en klump med kobber, med helt andre kjennetegn og egenskaper.

Platon, som du lærte i ExPhil, tok det som var forståelig om en ting, formen, og plasserte den separat fra tingen selv, i en såkalt “ideverden”. Han var en ekstrem realist. Aristoteles derimot, tok det som var forståelig om den, og plasserte den tilbake i den materielle tingen selv. Han var en moderat realist.

Mer om dette i min postrekke på thomisme.

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form

Hvis Platon hadde rett, er det enkelt å forstå hvorfor intellektuell virksomhet er ikke-materiell. Hvis det å vite hva en ting er, er å gripe noe som er separat fra tingen selv, ville intellektet være rettet mot en plass utenfor det materielle kosmos.

Men Aristoteles sin versjon leder oss til dette på en litt mer subtil måte, men like direkte. Hvis kunnskap betyr å ha kunnskap om strukturen som gjør en ting forståelig for oss, så må den ha det på en helt annen måte enn den materielle tingen med den strukturen.

For det er nettopp ved å ha denne strukturen at en ting er materiell, (red: altså at det ikke bare er masse sub-atomiske partikler som svever hjelpesløst rundt uten å være subordinert under en form. Aristoteles kalte dette for prime matter) og våre kognitive evner forstår eller leser av former på en måte som ikke selv gjør dem til materielle ting.

Dette gir kognisjon en form for immaterialitet, selv om vi trenger et par ekstra premisser for å forstå hvordan dette gjør intellektet vårt immaterielt i en absolutt forstand, og ikke bare i relasjon til den materielle tingen den forstår.

Så hvis vi skulle utviklet en kunnskapsteori som ikke kunne benytte et slikt immaterielt aspekt, måtte vi sagt at enten består ikke kunnskap i å ha noen ekte forståelighet av en tings struktur, eller at denne strukturen verken fantes innenfor eller uten tingene selv.

Ellers ville alt vært “loose and separate”, og det er bortimot bare tilfeldigheter at både jeg og du som leser begge forstår samme ting som en stol, fargen hvit, tallet to eller betydningen av Pytagoras’ teorem. Kulturelle konvensjoner som ikke tar utgangspunkt i noe ekte. Men hvor lenge kan et slikt argument bare ta ting et steg bakover, før det kortslutter? Høres ut som starten på en inkoherent uendelig regress for min del.

Merk forresten at det ikke er ordet vi bruker når vi karakteriserer f.eks. fargen hvit som er poenget her. Om vi sier, skriver eller leser “hvit”, “white”, “weiß” eller “blanco” er fullstendig likegyldig. Det er meningen disse ordene peker mot bakenfor seg selv.

In your face, relativisme!

Takk til James Chastek.

Forført ut av form

Jeg fortsetter fra to uker siden med å tegne opp rammeverket for å forsvare den filosofiske posisjonen jeg selv holder; nemlig et aristotelisk-thomistisk syn, i tradisjon fra Aristoteles og Thomas Aquinas, heretter kalt A-T. Første del handlet om de fire årsakene.

Nå, visste du at former virkelig eksisterer, og at hele denne posten forsøker å gi definitive argument for det? At vi må forstå naturen ut fra formene til mennesker, dyr, trær, vann, edelstener, fyrstikker, organer, stoler, mikrofoner og den tekniske duppeditten du leser dette på.

Dagens tenkemåte stammer fra Demokrites i antikkens Hellas som nektet for at det fantes slike sammenhenger i naturen, men at alt bare var en tilfeldig sammensetning av homogene atomer. Dagens argumenter for denne posisjonen har ikke større slagkraft enn Demokrites, som senere skulle bli satt på plass av Platon og Aristoteles.

Når dagens tenkemåte har gått bortifra dette, har det sammenheng med innflytelse fra naturvitenskapens metode for å f.eks. abstrahere fra konkret natur og dele opp ned til grunnleggende fysiske enheter som sub-atomiske partikler og kvarker, for så å plassere inn i matematiske modeller, egnet for å kontrollere og forutsi utfallet. Det store problemet her, er bare at matematikken dermed gir oss en viss innsikt, men gir oss langtifra en tilstrekkelig forklaring av naturlige fenomen. Like lite som informasjonen om gjennomsnittsvekten av passasjerene på det siste Boeing 747 på vei til New York gir oss en tilstrekkelig forklaring av passasjerene.

Å mistolke matematikken som forsøker å beskrive aspekter ved virkeligheten for å være virkeligheten selv. Det er gjerne en av de sentrale tankefeilene til mange moderne og de som hevder at naturvitenskap er beste kilde til kunnskap om virkeligheten (kontra filosofi og teologi). Sammen med manglende mulighet til å bruke naturlover som ultimate forklaringer.

“Philosophy always buries its undertakers.”
– Etienne Gilson

Du begynner kanskje å ane hvorfor Sir Francis Bacon sa at liten innsikt i filosofi drar en mot ateisme, mens en dybde i filosofi får tankene over på religion?

Men trær, passasjerer og mikrofoner kan ikke forklares som tilfeldige sammensetninger av kvarker og kjemiske reaksjoner, og forsøk på å gjøre det virker sterkt misledende. En reell formlære er avgjørende for å gjøre sammenhenger i naturen forståelige, inkludert essenser, eksistens og kausalitet.

penfig2

Hvis du har hatt ExPhil, husker du kanskje at Platon først utviklet læren om formene. Han mente at formene måtte eksistere i et slags “tredje rike”, atskilt fra det materielle og det mentale. Disse er immaterielle og objektive, men tilgjengelig for menneskets intellekt. For mens alle tegnede triangler er ulike, kan vi forstå formen av triangularitet. Formen til triangularitet er en lukket figur med tre kanter, uavhengig av farge, tykkelse på streker eller materiale. Slik forstår vi også hva som er de substansielle egenskapene til et enkelttriangel, og hva som er de tilfeldige egenskapene. Et triangel kan være blått, rødt, tegnet med penn eller blyant, men det utgjør ingen forskjell, og vil bare være en tilfeldig egenskap. Den norske staten kan erklære unntakstilstand, og sende ut infobrev om at alle triangler fra nå av skal ha fire kanter, og alle forsøk på å si noe annet skal regnes som rasisme, men det forandrer ikke noe. Triangularitet, rødhet og Pytagoras’ teorem hadde vært en objektiv sannhet, lenge før det første mennesket ble utviklet, og selv etter alle mennesker skulle ha bli utslettet i en atomeksplosjon i morgen.

Høres dette spaca ut? Du kan protestere og si at siden disse formene ikke er fysiske, så kan de ikke være virkelige. Men det viser bare en intellektuell sløvhet vi må løsrive oss fra, og innse at det ikke er noen god grunn til at virkeligheten nødvendigvis trenger å være fullstendig fysisk, eller at kunnskap trenger å være begrensa til sansene. Posisjonen hans gjør Platon til en ekstrem rasjonalist (kunnskap gjennom intellekt), kontra empirist (kunnskap gjennom sanser).

Aristoteles derimot, trakk Platon ned på jorda, modererte hans ekstreme realisme, og inntok en gyllen middelvei mellom rasjonalisme og empirisme. Dette er løsninga vi skal utforske videre.

Disse essensene kan deretter forklares ved de fire årsakene fra første post. Disse poengene vil nok gi større mening dersom de to leses i sammenheng.

Uten å gå inn i for mange flere detaljer rundt dette, kan vi nevne at Aristoteles mente at formene ikke kunne eksistere i et tredje rike, men eksisterer simpelthen som abstraksjoner i tingene selv. Formen til mennesket eksisterer i mennesket selv, og formen av en gullbarre eksisterer i barren selv, men disse har ingen objektiv eksistens atskilt fra tingen den manifesterer seg i. Igjen forstår vi Aristoteles sin viktige lære om hylomorfisme, nemlig at alle ting i naturen er en sammensetning av materie og form. Disse formene har så mange egenskaper og disposisjoner, som eksemplifisert i forrige post. Dette skal senere utvikles videre til et argument for hvorfor det må være nettopp Gud som konserverer alle ting i eksistens til hvert eneste øyeblikk.

På samme måte er essensen av mennesket å ha plantens evne til reproduksjon og ernæring, dyrets evne til sanseinntrykk, bevegelse og mentale representasjoner, men mennesket har også…en rasjonell sjel. Denne har to spesielle egenskaper: Nemlig intellekt og vilje. Intellektet gjør at vi kan fatte universalier, konsepter, matematikk og logikk, mens viljen gjør oss moralsk ansvarlige. Intellektets prosesser er strengt immaterielle, og kan ikke reduseres til fysiske enheter.

Uforståelig? Tørt? Merkelig? Skeptisk? Noen klargjøringer som må foretas? Si gjerne fra i feltet under! Neste post om A-T blir om aktualitet og potensialitet, ingrediensene som kreves for å gjøre et komplett bevis for Guds eksistens.

Ekstra del

Mye mer burde naturligvis vært sagt om alt dette. David Oderberg og Brian Ellis er f.eks. to store forsvarere for en slik essensialisme idag, men det krever fort mye teknisk, tørt språk. For spesielt interesserte, kan vi forklare på en enkel måte hvorfor en slik “immateriell realitet” virkelig må eksistere, og ikke bare befinner seg i den fysiske hjernen din. Dette er den kjente striden mellom realisme og nominalisme, hvor former begrenset til hjernen din representerer sistnevnte. Her er en bare noen realistiske argumenter for hvorfor disse ikke bare er generaliseringer eller fiktive verktøy, men virkelige:

1. En over mange

“Triangularitet”, “rødhet”, “menneskehet”, osv, kan ikke reduseres til et spesielt triangel, rød ting eller menneske. Alle triangler, røde ting og mennesker kunne sluttet å eksistere, og disse begrepene ville fortsatt gitt mening, så de er tydelig ikke avhengig av menneskesinnet.

2. Argument fra geometri

I geometri opererer man med “perfekte sirkler”, “perfekte linjer”, osv. Disse er objektive, nødvendig, uforanderlige fakta, men kan aldri manifisteres i en materiell gjenstand. Derfor er de ikke avhengig av den materielle verdenen.

3. Argument fra generell matematikk

Matematiske sannheter er nødvendig og uforanderlige. Objekter som tall, nummer eller regneregler er ikke avhengig av en verden eller et menneskesinn i stadig forandring. Videre, er tallrekken uendelig lang, men antallet fysiske ting i verden eller sinnet er aldri uendelige. Derfor kan ikke f.eks. tallrekker være noe fysisk eller mentalt.

4. Argument fra proposisjoner

Proposisjoner kan ikke identifiseres med noe fysisk eller mentalt. Noen proposisjoner er nødvendigvis sanne (f.eks. 2+2=4 eller konklusjonen fra premisser til “Sokrates er dødelig”), og ville derfor vært det uten et eneste menneskesinn til å eksistere eller tenke det. Selv enkelte kontigente proposisjoner, som det eksisterer ingen materiell verden eller et eneste menneskesinn ville også vært sanne.

5. Argument fra naturvitenskap

Naturlover og ulike klassifikasjoner er generelle og universelle, og naturvitenskap handler om å oppdage universelle, objektive, sinns-uavhengige fakta. Så å akseptere resultater av naturvitenskap, er også å akseptere sinns-uavhengige fakta. Naturvitenskap benytter også matematikk, som inneholder haugevis av abstrakte objekter, som forplikter deg til å tro på en reell, objektiv eksistens av abstrakte objekter.

6. Argument fra en uendelig regress

Ting ligner på hverandre, og dette kan ikke ignoreres. Som Bertrand Russell bemerka, er selv uttrykket likhet et universal. En brannbil og et stoppskilt ligner hverandre på et punkt – rødhet. Hulken og gress ligner hverandre på et punkt – grønnhet. Hvis nominalisten forsøker å unngå dette ved å bare si at de har en viss likhet, uten å spesifisere hvordan, vil han bare møte eksakt samme problem igjen på et senere punkt, selv om han forsøker i det uendelige.

7. Argument fra ord

Ordet rød er selv et universal. Hvis du sier ordet rød, jeg sier ordet rød og Sokrates sier ordet rød, er det tydelig at vi alle uttaler det samme ordet, som ikke kan reduseres til en spesifikk uttale av det. Nominalisten kan si at vi ikke uttaler samme ord i det hele tatt, men at de bare ligner hverandre, men dette ville umuliggjøre kommunikasjon, siden vi bare kan prate til oss selv, men aldri sammen på et felles fundament.

8. Argument fra objektivitet av konsepter og kunnskap

Når meg og deg tenker på konseptet hund, tenker vi begge på det samme, uavhengig av hvilket språk vi bruker. Når vi begge tenker på Pytagoras teorem, tenker vi begge på samme sannhet, og ikke ulike sannheter. Disse kan derfor ikke reduseres til et enkelt sinn, og må eksistere uavhengig.

9. Argument fra kommunikasjon

I forlengelsen av forrige argument. Når jeg sier: “Snøen er hvit” eller andre setninger, sikter jeg til konsepter og proposisjoner som ville vært meningsløse for andre dersom de bare hadde reflektert prosesser i mitt eget sinn.

Avslutningsvis kan jeg jo nevne at siste argument også fungerer mot forslag om at menneskelig intelligens kan imiteres av en computer. Nettopp fordi ord og andre symboler som datamaskinen bruker, ikke har mening for datamaskinen selv, men bare i det øyeblikket vi mennesker avleser kunnskapen, uavhengig av hvor bra datamaskinen skulle være programmert.