Tag Archives: religionskritikk

Hværsaagod Takkskalduha Hvaerdetduforsøkeraasi?

Hvorfor klager folk over post-fakta samfunnet nå, når nyateismen har vært hos oss siden minst 2004?

Om du ønsker å høre mer om hva som er galt med nyateisme, samt hvorfor Nietzsche & Co holdt en helt annen standard, kan du høre denne underholdende, lille forelesningen.

Jeg hadde stor glede av å høre komiker Espen Thoresen på radio i min ungdom, men alle gode ting må visst komme til en slutt. Han skrev nylig dette innlegget i Dagbladet, som har fått en del oppmerksomhet. Det er noe dypt fascinerende med slike komikere, salig overbevist om at timer med vitsing fremfor timer med studier har gjort dem til gudenes gave til fornuften, i det de presenterer enkle, bastante svar på filosofihistoriens vanskeligste spørsmål.

Les innlegget. Dette må være noe nær et nytt lavmål til nå, og de samme gudene veit at gode kandidater har dukket i Dagbladet tidligere. Mannen prøver jo ikke engang. Selv i ettertid på Facebook er han ute av stand til å svare direkte på selv de enkleste spørsmål, uten å spore av og ty til retorisk pjatt. Men Dagbladet vet at dette gir plenty av delinger og klikk fra folk som stopper å lese ved overskriften, men er enig i den, så  redaksjonen utviser god evne til markedsorientering i å kjøre på.

Thoresen nevner hundre ulike ting i løpet av en kort tekst, men tar seg aldri tiden til å stoppe opp for å føre et eneste logisk argument, samhandle med fagkunnskap, vise til støtte for store påstander, ramse opp historiske fakta eller i det hele demonstrere at han har nok studiepoeng i statistikk til å forstå kausalitetsretninger.

Det er kort sagt ingen – INGEN – substans å ta tak i for en villig sjel som kunne ha lyst til å skrive en interessant motkronikk. Når man skifter målskive for annenhver setning, er det uklart hvilket mål man kan ha for øye ved å skrive en slik tekst, annet enn å tydeligvis mene at KRLE er teit, at Hareide likevel virker ålreit, at Bush Jr. sa dumme ting og at (moderne) bokstavelig bibeltolkning er lame.

Men det kunne han fått vite om han hadde oppsøkt rabbinske tolkningstradisjoner fra tusenvis av år tilbake, hadde oppsøkt de mengdene som eksisterer av kristen teologisk litteratur på disse områdene, eller generelt hadde giddet å forhøre seg med en hvilken som helst utdannet religiøs person før han langet i vei mot nevnte stråmenn.

Han mottar neppe en kule (eller engang en ferdigtygd tyggis) i posten for dette, men denne typen kritikk ender nok på historiens søppelhaug, sammen med annen populær nyateistisk kritikk. Ikke fordi den er ubehagelig, men fordi den er uinformert, og slikt kan spesielt sadomasochistiske religiøse oppsøke mange av på dusinet i tusenvis av kommentarfelter hver dag.

Vårt mål burde heller være at vi snart kan høyne det intellektuelle nivået og se mer informert kritikk av religiøse filosofer, samt religiøses oppførsel. Men om det ikke eksisterer et minimum av presisjon, er målgruppen for kritikken rettferdiggjort i å ignorere det hele.

Et illustrerende eksempel fra teksten likevel:

Opplysningstiden har debunket ethvert bevis på at guder finnes, men om dette fører til at jeg ender som samvittighetsfange, bring it on.

Dette er noe av det søteste jeg har lest. Skjønt, det er litt mistenkelig at alle som fremmer slike generelle, ambisiøse påstander gjerne unnlater å vise til et eneste eksempel. Mener han at det etter opplysningstida vokste frem naturvitenskapelig evidens som har satt spikeren i kista for Gud? I så fall: Hvilke da?

Mener han at det var Kants innvendinger mot Anselms ontologiske argument som var dødelige? Mener han at Humes reviderte epistemologi ødela for vår evne til å vite noe om størrelser forbi vår direkte empiriske tilgang, selv ikke ved å vise til fullt logiske resonnementer fra effekt til årsak? Alt dette er adressert, også av meg, så fint om han i det minste kunne brukt sin åpenbart ekstraordinære innsikt til å peke oss i riktig retning.

Har han lest noe fra opplysningstenkerne i det hele tatt? Jeg har lest en god del, og har lest mye av folk som har lest desto mer, men verken jeg eller de forstår fremdeles hva han kan sikte til. Men siden han er så skråsikker, og tydeligvis bare trenger en setning på å avfeie argumentene til verdenshistoriens største tenkere, fra Aristoteles til Descartes, kunne han jo kostet på seg et bitte-pitte-litte eksempel, slik at han kunne avfeid den overveiende mistanken om hybris?

Religion + krig = Sant?

Publisert i Stavanger Aftenblad 17.03.15. Takk til alle som tok dere tiden til peer review. Det er høyt verdsatt.

Aftenbladet 17.03.15 Religion og krig-page-001

Bjørn Stærk skriver i Aftenposten 20.02.15 om hvordan uvitende og slurvete religionskritikere slipper for lett unna. Vi er alle tjent med å oppsøke kunnskap og forstå våre meningsmotparters side best mulig, artikulert av dens beste representanter. Ikke minst ser vi dette når vi diskuterer teisme (gudstro). Det er ikke sikkert det vitner om god tenkning når noen får det for seg at verdenshistoriens desidert største intellektuelle tradisjon er hjelpeløs mot argumentene man nettopp snekra sammen i kjelleren.

Vi ser tilsvarende for dette vage uttrykket «religion», som vi alle liker å bruke slik det passer vårt eget umiddelbare formål. Ordet vekker sterke følelser som kan få de fleste til å legge vekk en god dose kritisk sans. Vi vil vel alle tilhøre de «opplystes side» i kampen mot fordommer, overtro og ondskap. Nyanser, kilder, dialog og kompleksitet må ofres på alteret, til fordel for enkle fiendebilder og lett populærhistorie.

En av de mest vanlige moderne mytene er at kristendom er iboende anti-vitenskapelig, til tross for at «konfliktmyten» har vært avskrevet av nærmest samtlige akademiske vitenskapshistorikere i godt over 50 år. Vi ser tilsvarende for myten om at det egentlig er ekstremistene som viser «det sanne ansiktet» til religion x eller y, med sine fullt bokstavelige lesninger av hellige skrifter? Forresten et høyst moderne fenomen. Det er lett å fremstille disse som hva vi egentlig må frykte.

Selv om du sikkert vil finne utvalgte religiøse du kan bringe opp som eksempler for å krydre mytene, tilhører de heldigvis en minoritet, og representerer ikke de normative ideene bak verdens overveldende religiøse befolkning, fra sikher, hinduister og buddhister til jøder, kristne og muslimer. Få av mytene vil tåle kritisk granskning. Men dette er mye å gripe over, så la oss her se på bare en av dem.

Religion + Krig = Sant?

I sin mer aggressive form er gjerne fortellingen en variant av «finnes ikke religion, finnes ikke noe å krige for», eller i det minste «religion er hovedårsak for krig eller hat». Komikeren George Carlin, i sin morsomme fremføring av de ti bud, sier at flere folk er drept i Guds navn enn noe annet.

Så stemmer dette?

Mange vil fort ta Carlins ord som sannhet. For trenger du bevis, behøver vi jo ikke å lete så lenge? «En-to- trrrrKorstog-inkvisisjoner-Galilei-heksebrenning-Nord-Irland-Midtøsten-9/11-Charlie….trenger jeg virkelig å si mer?»

Vel. Ja, det gjør du. Selv om «religion» i noen tilfeller har vært hovedårsaken til konflikt, viser en mer grundig gjennomgang at dette bare utgjør en brøkdel. Selv når vi ikke tar oss friheten til å nyansere historier som heksebrenning, korstog eller Galilei her, har vi fortsatt mye å ta tak i.

I den omfattende boka Encyclopedia of Wars, av Phillips og Axelrod, har forfatterne gått nøye gjennom dokumentert historie for krigføring. Av 1763 kriger, klassifiseres bare 123 med en medvirkende religiøs årsak. Dette utgjør 7% av antall kriger, og 2% av antall omkomne.

Selv om man anslår at 1-3 millioner mistet livet i korstogene, og kanskje 3.000 under inkvisisjonen, havner dette fullstendig i skyggen av siste århundrer med «sekulær» krigføring alene. Ser vi bare raskt på første verdenskrig, kan vi trolig regne minst 30 millioner bare her. Og vi har ikke engang startet å regne med de ateistiske regimene i Sovjet, Kina og Kambodsja på 1900-tallet. Forsvarere vil gjerne påpeke at disse også var så totalitære at de egentlig kan kalles «religioner». Enda et eksempel på hvor flytende og meningsløst ordet «religion» kan brukes.

To prosent er ille nok, og kan på ingen måte unnskyldes. Men historiene vi møter i media og debatter reflekterer ikke realiteter. Krig i antikk historie, handlet sjeldent, kanskje aldri, om religion, verken hos egyptere, babylonere, persere, grekere eller romere. I middelalder og renessanse kriget bystater om kontroll og ressurser, ofte med en type støtte fra Kirken, men langt fra som igangsetter. Du skal ha ganske stor motivasjon for å tolke dette til å dreie seg om religion, selv om presteskapet kunne være en viktig politisk støtte og klostre uunnværlige som sanitet for sårede tropper. På samme tid kunne mongolene fint slakte store deler av verdens befolkning uten religiøs motivasjon.

Selv de såkalte «religionskrigene» på 15-1600-tallet er ved nærmere undersøkelse hovedsakelig et resultat av dannelsen av den moderne uavhengige nasjonsstaten. Mens det Kirken i tidligere tider i noen grad hadde brukt staten til å fremme sine formål, ble det nå staten som brukte Kirken som alibi for kontroll og makterobring.

William Cavanaugh kan oppsummere myten om «religiøs voldelighet» på følgende måte:

“The myth of religious violence should finally be seen for what it is: an important part of the folklore of Western societies. It does not identify any facts about the world, but rather authorizes certain arrangements of power in the modern West. It is a story of salvation from mortal peril by the creation of the secular nation-state.”

Jeg hører ofte rapporter om nye fremføringer av disse mytene i klasserom på ungdomskole og videregående. Vi fortsetter å fortelle hverandre kildeløse narrativ som stempler det som er, og vil fortsette å være, verdens overveldende religiøse befolkning. Vi skiller mennesker i et klart «oss» mot «de andre». Vi bremser muligheten for god dialog på tvers av ulike teistiske og ateistiske virkelighetssyn. Det som er synd med det, er at vi svekker religionenes klart fredsbyggende potensiale, og tar opp ressurser til å forske på virkelige årsaker til voldelighet, basert på mer troverdige kategorier.

Vi er ikke alltid tjent med å plassere alle fiendene utenfor oss selv. Som forfatteren G.K. Chesterton skrev, er vår syndige natur den eneste kristne doktrinen med overveldende empirisk støtte. Den ateistiske filosofen John Gray er enig i dette når han forkaster ideen om at et nærmest uunngåelig fremskritt, som faktisk en kristen myte.

Vi liker å fortelle oss selv at det først er vi som er de opplyste og humane, til forskjell fra «de andre». Men hva med å sjekke faktisk historie først?

Er religion menneskeskapt?

Ja. Case closed. Neste spørsmål. Dette var produktivt.

Nei, men seriøst. Flere ganger den siste tida har jeg møtt flere som har fremført dette som om det skulle være en seriøs innvending mot denne mystiske størrelsen religion.

Asså. Til og med Jesus, som var fullt menneske, overrekker budskapet om å starte den første kirke til mennesket Peter i Matt 16. Men kanskje disse dumme kristne bare har prøvd å bortforklare det i alle disse årene?

Geez. Mesterdetektiven Daniel Dennett gjorde til og med dette til et sentralt tema i boka si, tett fulgt av andre skarpe nyateister. Så mye tid som kunne vært spart på å bare snakke med en prest. Eller en imam. Eller en rabbi. Så mye bortkastet papir.

“[R]eligion and the churches, are manufactured, and this salient fact is too obvious to ignore.”
– Christopher Hitchens

“The Bible, it seems certain, was the work of sand-strewn men and women who thought the earth was flat and for whom a wheelbarrow would have been a breathtaking example of emerging technology.”
– Sam Harris

“All Bibles are man-made.”
– Thomas A. Edison

Bra, gutter. Godt observert. Hva forventer dere nå? Applaus? En kjærlighet-på-pinne? En skriftlig unnskyldning fra Paven eller Dalai Lama for at de forsøkte å lure dere?

Selvfølgelig er “religion” menneskeskapt. Hva skulle det ellers vært?  Hva tror dere ordet menneskeskapt betyr?

(Les nederst her om hvorfor jeg bruker ordet “religion” i hermetegn i denne sammenhengen.)

“Religion” eksisterer fordi mennesker eksisterer, ville ikke eksistert uten dem, og kommer til uttrykk i diverse sosiale og kulturelle praksiser. Etter hvert utvikler det seg systemer og til og med det-hvis-navn-ikke-må-nevnes…nemlig grøss…dogmer. Men mennesker trenger systemer, og vi har alle dogmer. Alternativet er at vi alle opererer individuelt og avviser all kunnskap ervervet fra andre mennesker, og setter seg selv tilbake til steinaldernivå. De virkelige dogmatiske menneskene, er de som ikke vet at de har dogmer, og derfor er ute av stand til å utforske deres rasjonelle status.

Noen mener naturligvis at all “kunnskap” som religiøse har, er de eneste virkelige irrasjonelle dogmene, mens f.eks. egne materialistiske hypoteser om hvordan alt startet og holdes oppe, hva eksistens er, virkelighet er, hva et menneske er, hvordan vi kan ha kunnskap, hva som er godt, og hva som er meningen med det hele, på en merkelig måte slipper unna undersøkelse med et get-out-of-jail-free-card.

F.eks. kristne dogmer står seg meget godt til sammenligning med materialistiske dogmer, og kan utforskes kritisk selv om de fremdeles er…dogmer. Og selv om man skulle finne ut at de….gosh…holder stand til tross for kritiske spørsmål.

Når vi vet at teistisk tradisjon er den desidert største intellektuelle tradisjonen i menneskehetens historie, er det neppe grunn til uten videre å ta slike beskyldninger seriøst. Alle vanskelige spørsmål du kan forestille deg er mest sannsynlig bearbeidet i mange skriftlige årsverk fra noen meget intelligente mennesker der ute, til å tilfredsstille både din skepsis og nysgjerrighet. Mange av postene på denne bloggen utforsker nettopp hvordan disse står seg i konkurranse med andre, så jeg skriver ikke mer om det i denne omgang.

Men at “religioner” er menneskeskapte, er helt irrelevant når vi skal utforske sannhetsgehalten bak dem. Hvorfor eksisterer universet? Er alt en illusjon? Eksisterer Gud? Er Gud Eksistensen selv? Har Han åpenbart noe spesielt i historien, utover å la seg kjenne gjennom fornuft og skaperverk? Er alt tilfeldig? Er det et telos i naturen, som kommer til uttrykk i alt fra verdensordenen til evolusjon? Finnes det noe godt som ikke bare arbitrært bestemmes av enkeltmennesket selv? Finnes det en mening? Er Kristus det Logos som gjør at universet er rasjonelt?

Endelige mennesker forsøker å utforske en uendelig Gud. At “religion” er menneskeskapt, gjør lite for å fortelle oss at Gud ikke er Gud. Alt det forteller er at mennesker ikke er Gud, men det visste de fleste av oss fra før av. Muligens med unntak av Zlatan og en sporadisk rockestjerne her og der.

But then again – han er virkelig Zlatan. Det har vi gode kilder på.

320x