Tag Archives: scapegoat mechanism

René Girard om Jesus og andre geiter

En rask innføring. Mannen er kanskje ikke den mest kjente i vårt hjørne av verden idag, men han er forsatt meget interessant.

René Girard (1923- ) er blant annet en innflytelsesrik fransk-amerikansk historiker, kritiker, kulturanalytiker og antropolog. Han er særlig kjent for konseptet om “the scapegoat mechanism” – et kulturelt artefakt som tilsier at etter en periode med rivaliserende imitasjon, skaper samfunn ofte fred igjen, paradoksalt nok, ved å erstatte ‘mer vold’ med ‘mindre vold’. Det er måten den akkumulerte volden slipper å eksplodere blant oss selv. Det å ha en felles fiende virker samlende på mennesker ved å fasilitere volden videre på en tredjepart, selv for dem som tidligere var fiender.

Girard1

Bare tenk på hvor usannsynlig det ellers ville vært at Sovjet og USA kunne komme sammen gjennom flere verdenskriger, mens det likevel fungerte når Tyskland var deres felles fiende. Tenk på islams første militære ekspansjon, fordi det som tidligere var spredte stammekulturer nå kunne samles under et flagg mot “de andre”. Tenk på samtlige kulturer og religioners konsept om det onde, som holder oss vekk fra perfeksjon, om det så personifiseres med Satan, Hades, Kali, The Joker, Voldemort eller “The Dark Side”. Mens noen mer moderne mytikere på sin side holder til at det er denne vage størrelsen “religion” som er roten til alt ondt.

Tenk på vårt eget behov for å finne noen å skylde på for at vi lever i et av verdens rikeste land – og fremdeles opplever ufullkommenhet.

Derav ordet…scapegoat. Syndebukk.

Derfor kan nok mye oppsummeres i følgende korte klipp.

Tanken om scapegoats ligger over og under mye av hva vi kjenner til fra både eldre og nyere religiøse og kulturelle myter. Men Girard hevder at i disse er scapegoaten alltid skyldig. Dermed kan Girard også si at kristendom ikke bare er enda en slik tradisjonell myte, nettopp fordi den er først ute med å vise til en uskyldig scapegoat.

Gjennom Jesus, ifølge Girard, blir menneskeheten i stand til å gjennomskue sine voldelige, rivaliserende tendenser, og kan bryte syklusen. Vi skal visstnok imitere Ham isteden.

Så til slutt er en kanskje litt mer seriøs innføring til mange av Girards tanker.