Tag Archives: scientisme

Bill Nye, the philosophically ignorant guy

Bill Nye er kjent som “The Science Guy”. Hans formelle utdanning består riktignok bare av en bachelor i maskinteknikk, men man kan fint ha mye kunnskap uten formaliserte studiepoeng og doktoravhandlinger på papiret.

Likevel går Bill Nye under dette navnet, primært på grunn av hans fine innsats for å gjøre grunnleggende vitenskapelig tenkning attraktivt for barn, gjennom et TV-program for Disney/PBS i perioden 1992-1998. Såkalt “Edutainment”. Og slike programmer er verdifulle og sårt trengt. Når jeg eventuelt får egne barn, er det topp om det eksisterer gode programmer som kombinerer underholdning og læring, slik at barna mine får noe mer ut av TV-titting enn å la seg rive med av tenåringens utfordringer mellom cheerleading og amerikansk fotball, popularitet og sladder, show, utseende og sjekking.

Men dessverre falt også Bill Nye for fristelsen av å bli med klanen av medlemmer som Lawrence Krauss, Stephen Hawking, Steven Weinberg, Neil deGrasse Tyson og Richard Dawkins i den anti-intellektuelle oppgaven av å bruke (ironisk nok) filosofiske resonnementer til å avskrive et fagområde de har demonstrert å ikke ha det minste snev av innsikt i.

Big Think er en kanal med mye interessant innhold, men som har en tendens, mer enn mange andre steder, til å tiltrekke seg Bad Thinking, ved å være litt for liberale i å la smarte mennesker uttale seg om ting som er langt utenfor deres kompetanseområde. Denne gangen er det filosofistudent Mike som stiller spørsmålet til Bill Nye om naturvitenskap kan gi oss alle svarene, eller om filosofi har en oppgave her. Se gjerne videoen:

Det som følger i komedien videoen over er et trist eksempel på en mann som ikke innser sine egne begrensninger, sier ting som kvalifiserer til strykkarakter selv på videregående skole-nivå, og derfor misbruker sin opparbeidede autoritet til å gjøre denne verdenen litt…dummere.

Vi kan jo gå stegvis gjennom Nye sitt svar for å illustrere, til skrekk, humor og advarsel. Avskriften er hentet herfra.

Mike innleder med å vise til deGrasse Tyson og Dawkins’ avvisning av filosofi, og lurer på hva Nye mener om det. Svarene hans følger under:

I’m not sure that Neil deGrasse Tyson and Richard Dawkins, two guys I’m very well-acquainted with have declared philosophy as irrelevant and blown it off, in you term. I think that they’re just concerned that it doesn’t always give an answer that’s surprising. It doesn’t always lead you someplace that is inconsistent with common sense.

Nye gir åpenbart Tyson og Dawkins for mye slack etter min mening. Det resterende fortjener to bemerkninger.

  1. De fleste filosofer vil være overrasket over å høre at filosofi ikke kan lede deg til overraskende resonnementer og svar. Leibniz’ vil irritere seg over at du ikke har hørt om hvordan han beskriver universet som konstruert av immaterielle, fornemmende monader. Platon vil gjerne fortelle deg om hans former. Searle vil få deg til å reflektere over hvorfor mennesket ikke er en filosofisk zombie. Ned Block vil eksperimentere med tanken om hvorvidt mange nok kinesere som etterapet alle funksjonene til en vanlig menneskehjerne, kunne fremskaffet en egen bevissthet. John Gray vil si at sannhet er uoppnåelig for oss simple menneskedyr. Berkeley vil foreslå til deg at den materielle verdenen er overflødig, og at alt du observerer er ideer, mens moderne gærninger filosofer vil fortelle deg at du verken har evne til å tenke rasjonelt eller har et vedvarende selv.
  2. Men som en thomist, i tanketradisjonen etter Aristoteles og Thomas Aquinas, holder jeg til at filosofi burde være “sofistikert common sense”, og at naturvitenskap og filosofi kan jobbe sammen i harmoni for å strekke våre kognitive evner lengst mulig. Kjente eksempler av den sexy fortellingen om at moderne naturvitenskap snur opp ned på alt vi trodde var sant, henger, vil en thomist påstå, mer sammen med feilslutningen av å forveksle en delvis årsak for hele årsaken, enn faktisk virkelighet. Å ekstrapolere en metode til en hel metafysikk. Hvorfor det skulle være noe galt med dette, gir Nye oss ingen indikasjoner på. Det er sikkert ikke sexy nok.

Videre.

And it gets back — it often, often gets back to this question. What is the nature of consciousness? Can we know that we know? Are we aware that we are aware? Are we not aware that we are aware? Is reality real or is reality not real and we are all living on a pingpong ball as part of a giant interplanetary pingpong game and we cannot sense it.

Mange ulike spørsmål, som berører mange ulike fagfelter. Noe merkelig formulert, men okay.

Filosofer stiller ofte vanskelige spørsmål, og legger ut på spekulative tankeeksperimenter. Men målet er gjerne alltid å komme tilbake for å finne ut hvordan helheten av virkeligheten faktisk henger sammen, og ikke levere innhold til science fiction-filmer. Målet med å forestille seg scenarioer, som det av en hjerne som flyter i et kjemisk stoff i en krukke på et laboratorium, med gale vitenskapsmenn som presser på nervetrådene for å gi oss innbilte opplevelser, er ikke å foreslå at dette kanskje er den faktiske situasjonen, men heller å gi verdifull input til refleksjoner om hva mennesket kan tilegne seg av troverdig kunnskap.

These are interesting questions. But the idea that reality is not real or what you sense and feel is not authentic is something I’m very skeptical of. I mean I think that your senses, the reality that you interact with with light, heat, sense of touch, taste, smell, hearing, absolutely hearing. These are real things.

Etter å ha noe nedsettende uttrykt sin fascinasjon over slike spørsmål, erklærer Nye seg som en filosofisk realist, ved å uttrykke sin mening om at virkeligheten stort sett er slik vi observerer den. Det er jeg også, så det er supert. Men det er en filosofisk posisjon, som det eksisterer mye og god kritikk av, og som mange, både filosofer og vitenskapsmenn, avviser. Ironien ligger i at det virker ikke engang som at Nye er klar over dette, og det er derfor grunn til å mistenke at han ikke har reflektert så veldig kritisk over det.

And to make a philosophical argument that they may not be real because you can’t prove — like, for example, you can’t prove that the sun will come up tomorrow. Not really, right. You can’t prove it until it happens. But I’m pretty confident it will happen. That’s part of my reality. The sun will come up tomorrow.

Nå er vi vel for lengst entret kategorien av ren rambling, som politikere som blir bedt om å uttale seg om ting de kan lite om, men fremdeles ønsker å si noe med et kamera rettet mot dem. Hva skal dette vise? Nei, man kan kanskje ikke “bevise”, i en strikt forstand, at solen vil stå opp i morgen, men vi er berettiget i å tro at den vil gjøre det, både basert på tidligere erfaring og naturlig kunnskap om planeters rotasjoner. Det vil nok både vitenskapsmenn, filosofer, Ola og Kari Nordmann være enig i. Men det gir liten grunn til å tro at Nye har reflektert over, eller kan svare på Humes induksjonsproblem.

Det begynner å bli åpenbart på dette tidspunktet at Nye vet lite om hva filosofi faktisk driver med. Helt fra Aristoteles utviklet klassisk logikk, til dagens vitenskapsfilosofer, som f.eks. jobber for å raffinere konseptene naturvitenskap arbeider med, tolke empiriske resultater inn i en større helhet, og avklare deres relasjon til den faktiske virkeligheten.

And so philosophy is important for a while, but it’s also — I get were Neil and Richard might be coming from, where you start arguing in a circle where I think therefore I am. What if you don’t think about it? Do you not exist anymore? You probably still exist even if you’re not thinking about existence.

Og der kom det endelige beviset på det. Det er tydelig at Nye henviser til Descartes’ cogito ergo sum her: jeg tenker, derfor er jeg. Men å insinuere at Descartes’ poeng med dette var å foreslå at du ville forsvinne ut av eksistens i det du sluttet å tenke på eksistens, og ikke for å etablere et startpunkt for hans metodologiske tvil, ville vært ren og skjær humor om det ikke kom fra en respektert intellektuell. Det kunne blitt en fin Monty Python-sketsj, men neppe noe mer. Det er tydelig at Nye ikke har mer kjennskap til en av de største figurene i filosofihistorien, René Descartes, enn noe han har hørt via noen løse bemerkninger fra kassedama på nærmeste Wal-Mart.

And so, you know, this gets into the old thing if you drop a hammer on your foot, is it real or is it just your imagination? You can run that test, you know, a couple of times and I hope you come to agree that it’s probably real. It’s a cool question.

Dama på Wal-Mart hadde tydeligvis noen flere bemerkninger på lager. Nye referer her til et slags anekdotisk argument mot filosofisk idealisme og radikal skeptisisme, rettet fra Samuel Johnson mot Berkeley nevnt ovenfor. Johnson sa, mens han sparket til en stein, “I refute you thus”. Det er en morsom bemerkning, men berører aldri problemstillingene som fikk Berkeley til å foreslå idealisme i utgangspunktet. Johnsons tankefeil har til og med fått et eget navn, som Nye kunne ha googlet opp: argumentum ad lapidem. Eller kanskje mer presist, som William Vallicella foreslår: ignoratio elenchi.

It’s important, I think, for a lot of people to be aware of philosophy, but just keep in mind if you’re spending all this money on college this also may be where Neil and Richard are coming from. A philosophy degree may not lead you to, on a career path.

Kanskje dette hadde vært et godt poeng hvis Nye hadde hatt rett i karikaturen han fremstiller om hva filosofer faktisk gjør. Men han har ikke et godt poeng. You do the rest of the math.

Samfunnet trenger folk med kunnskap om filosofi, fordi samfunnet trenger folk som har evne til sofistikert tenkning i de fleste sektorer, fra vitenskap til utdanning og business. Hvis vi kan stå på skuldrene av intellektuelle giganter som har tenkt før oss, så når vi antakeligvis lenger enn hvis vi starter tankerekkene på gutterommet på egen hånd. Det er ikke verre enn som så.

It might, but it may not. And keep in mind humans made up philosophy too. Humans discovered or invented the process of science. Humans invented language. Humans invented philosophy. So keep that in mind that when you go to seek an absolute truth you’re a human seeking the truth. So there’s going to be limits. But there’s also going to be things beyond which it doesn’t matter. Drop the hammer on your foot and see if you don’t notice it.

Det var mennesker som startet feltet vi i dag kjenner som filosofi. Det er begrensninger til hva mennesket kan vite. Bah. Gress kan også være grønt, og Kim Kardashian har flere følgere på Twitter enn meg. Åpenbart nok.

Mer enn en grunn for Nye til å nedvurdere filosofi, så er det et desperat rop om mer filosofi.

Og dette var det. Ordene til en ellers veldig smart person, som tidligere forsøkte å motivere barn til å oppsøke karrierer for å forstå mer om verdenen vi lever i. Alt er tilgjengelig i videoen over. Mer enn noe annet, må det være en case study i hva som skjer med en ellers velfungerende hjerne i det det oppstår en mangelsykdom av det viktige næringsstoffet filosofi.

Ved å innta en slik holdning, har Nye resignert fra å være noe annet enn en formidler av kunnskap på et ganske overfladisk nivå.

Det er ikke noe galt i det. Vi trenger folk som er gode til å popularisere kunnskap, og ikke alle kan beherske alle fagområder. Men da må ikke Nye lure Mike til å tro at han har kompetanse på dypere tenkning.

En historie av selvdestruksjon

Apropos forrige innlegg, og scientisme generelt.

Det er fascinerende å undre seg over hvordan dette startet. Dette tilløpet til å gi argumenter, som bevisst eller ubevisst, i neste omgang treffer en tilbake og viser at ens argumentasjon ikke hadde noen kraft i utgangspunktet. Jeg kaller det, lite kreativt, for boomerang-effekten.

Den nåværende konflikten mellom vitenskap og “religion“, eller for den saks skyld mellom vitenskap og filosofi, er gjerne preget av visse aggressive vitenskapsmenn (og sporadiske filosofer) som skriver side opp og ned med ikke-vitenskapelig argumentasjon for hvorfor bare vitenskapelige argumentasjon gir oss troverdig kunnskap. Ironisk? Det virker sånn.

Les også:
Scientisme – filosofi uten fundament

Det kan virke til at denne måten å argumentere på i vår tid startet med selveste Immanuel Kant. I sin berømte kritikk av metafysikk, brukte Kant ikke-empiriske argumenter for å vise hvorfor ikke-empirisk argumentasjon er umulig. Ironisk? Det virker sånn.

Sentrale figurer i moderne filosofi påstår at en slags normativ moralfilosofi er umulig – altså en verden hvor vi ikke bare selv har våre egne subjektive meninger om moral, men også er berettiget til å hevde at andre burde handle på samme vis, eller dele meningene våre. Samme personer er gjerne raskt ute like etter i sitt beundringsverdige moralske engasjement, om det er i kritikk av kirke, puritanere, liberalister, konservative, kapitalister, kommunister, løgnere eller annet avskum. Ironisk? Mjaaa.

Personer i vår egen tid påstår at fri vilje, rasjonalitet, eller et varende selv er umulig, tilsynelatende uten å se ironien i hvem som er ment å avgi og motta argumentene for det synspunktet, samt muligheten for å evaluere troverdigheten av det som nettopp er argumentert for. Selv den store Friedrich Nietzsche hadde et visst ironisk, altruistisk preg over seg, i det den påståtte nihilsten skrev bøker i forsøket på å hjelpe andre menneske fri fra deres illusjoner.

Les også:
Fri vilje under angrep
John Grays sanne illusjoner
Skal sannheten sette deg fri?
Nietzsche og nyateistene – et foredrag

Så hvordan kan noe menneske la seg overbevise av denne typen anti-argumentasjon? Hvis mennesker skrev dikt om umuligheten av poesi, eller fremførte sanger om umuligheten av musikk, ville vel ingen ha ansett det som noe annet enn morsom satire? En god latter på Latter, men lite mer. Eller som litt mer vulgære stemmer enn meg ville sagt: Fighting for peace is like screwing for virginity.

Uavhengig av om Kant visste hva han drev med, så virker det til at filosofien hans fungerte nettopp fordi den hadde som hensikt å ødelegge seg selv. Den latet ikke som den var noe annet. Tauet som bandt sammen Das Ding an Sich og Das Ding Für Mich ble filt over med vitende vilje. Målet var kanskje aldri at filosofi og vitenskap skulle leve side om side, men å få filosofi til å begå selvmord. Vi ville da sittet igjen med bare vitenskap, eller empirisk kunnskap, som er det høyeste nivået noen med (bare) vårt nivå av intelligens kan håpe på. En slik verden inneholder bare de tingene som er enklest å forstå, fordi de ble opplyst bare med verktøyene vi kjenner best.

Enhver påstand om ikke-vitenskapelig kunnskap vil være, ikke bare feilaktig eller umulig, men selv meningsløs, som pekte ut en klar vei videre til (den nå diskrediterte) positivismen på 1900-tallet, men som fortsatt er en oppfatning mange deler i dag. Det er åpenbart at den skeptisismen mange påstår å praktisere i dag, hvis de virkelig forsto den, ville høvlet ned brorparten av deres egne påstander om virkeligheten.

Ironisk? Det virker sånn.

Jeg foretrekker en ærlig Pyrrho over en skeptikerposør (nyord ©Meg 2016) enhver dag.

pyrrhoWinsLottery

“But the new rebel is a skeptic, and will not entirely trust anything. He has no loyalty; therefore he can never be really a revolutionist. And the fact that he doubts everything really gets in his way when he wants to denounce anything. For all denunciation implies a moral doctrine of some kind; and the modern revolutionist doubts not only the institution he denounces, but the doctrine by which he denounces it. . . . As a politician, he will cry out that war is a waste of life, and then, as a philosopher, that all life is waste of time. A Russian pessimist will denounce a policeman for killing a peasant, and then prove by the highest philosophical principles that the peasant ought to have killed himself. . . . The man of this school goes first to a political meeting, where he complains that savages are treated as if they were beasts; then he takes his hat and umbrella and goes on to a scientific meeting, where he proves that they practically are beasts. In short, the modern revolutionist, being an infinite skeptic, is always engaged in undermining his own mines. In his book on politics he attacks men for trampling on morality; in his book on ethics he attacks morality for trampling on men. Therefore the modern man in revolt has become practically useless for all purposes of revolt. By rebelling against everything he has lost his right to rebel against anything.”
– G. K. Chesterton, Orthodoxy

Naturvitenskap og begrensninger…igjen

For et par uker siden hadde jeg æren av å ha den kvartalsvise fellesandakten på Kristen Videregående skole Trøndelag med ca. 400 personer i salen.

Forhør deg gjerne om et foredrag selv gjennom mailen i boksen til venstre. Denne lørdagen (22.11.14) er jeg i Bryne på Uanz-konferansen. Stikk gjerne dit om du er i området, eller så er det hyggelig om du gjør ansiktet ditt kjent dersom du er en av leserne på denne bloggen. :)

"Så det var altså disse tre bukkene som skulle til seters..."
“Så det var altså disse tre bukkene som skulle til seters…” Foto: Knut Ståle Nygård

I Trondheim var temaet var nok en gang tro og vitenskap. Myter ble begravet og noen avgjørende spørsmål ble klaret opp. Kjente tema allerede for rutinerte lesere her:

The final showdown: kristen tro vs. vitenskap
Er Gud en erstatning for vitenskapelige forklaringer
Kan naturvitenskapens suksess regnes som argument for ateisme?

Som at naturvitenskapen aldri kan brukes som et argument mot Gud, og at den virkelige konflikten mellom ateisme og teisme ligger på filosofisk nivå. Når vi så begynner å diskutere de virkelige spørsmålene, som hvordan det kan eksistere natur i utgangspunktet, hvorfor det kan være noe slikt som naturlover som kan flytte på masser, hvordan det kan være intelligente observatører som oss og forstå det, og f.eks. hvordan det kan eksistere noe slikt som matematikk vi kan bruke til å modellere naturen med.

Når vi kommer ned til det nivået, slipper ikke ateisten unna med et par kjappe one-linere om evolusjon, kosmologi, teite kristne i historien eller <putt inn ditt foretrukne tema her>, men alt vi sier her blir irrelevant fram til vi klarer å diskutere tingene på et dypere nivå.

yeahsciencebitch
“All of your arguments are now invalid.”

Etter fremføringen var det en rekke gode spørsmål, både fra kristne og ikke-kristne elever.

Men, så var det også de som fremførte en vanlig innvending mot påstanden min om at naturvitenskapen ikke kan forklare alt, eller aldri vil kunne forklare alt, selv ikke alt ved naturen. Det er en gjentakende innvending, så jeg kan like godt skrive litt om det:

“- Men det kan jo ikke du vite. Det er feil!”

Jaha. Jeg kan kanskje ikke det? Må man kunne påstå allvitenhet eller synske evner, for å virkelig vite at naturvitenskapen aldri kan forklare alt? Hvordan kan man si noe slikt med sikkerhet?

Påstanden min burde egentlig være ganske lite kontroversiell, og gjør ikke naturvitenskapen i seg selv eller dens bragder mindre fantastiske av den grunn.

Scientisme – en filosofi uten fundament

Jeg har skrevet mer om det i den lange artikkelen ovenfor, men for å ta kortversjonen.

Grunnen til at man kan si noe slikt med sikkerhet, ligger i reell kunnskap om hva den naturvitenskapelige metoden er utviklet til å utforske. Som vi har sett her, var motivasjonen bak utviklingen av den vitenskapelige metoden, nettopp to ting: prediksjon og kontroll. Forutsigbarhet og å minimere risiko.

Det var altså ikke å komme opp med en helhetlig sann forklaring av virkeligheten vi lever i, men nettopp de aspektene som lar seg utforske for kontroll og prediksjon. Grunnen til at den har vært så vellykka siste 3-400 år, er fordi den har fått fokusere på dette, og overlatt de andre spørsmålene til andre disipliner – som filosofi og teologi.

Så naturvitenskapens metoder kan per definisjon bare utforske de tingene den er designet til å finne. Det har aldri forandret seg i historien, og det vil ikke gjøre det i framtiden, uansett hvor mange nanoroboter vi produserer. Et enkelt eksempel jeg pleier å bruke for å illustrere dette, er hva liv er.

Naturvitenskap kunne bare forklart hva liv er på bekostning av at den måtte ha sluttet å være strikt naturvitenskap, men innlemme andre fagområder. Men dersom naturvitenskapen til slutt defineres så vagt som…kunnskap eller selv kunnskap om naturlige ting, blir dette en helt triviell og overfladisk sannhet.

Jeg snakket i tillegg med en biolog senere, for å få litt input i hvordan de pleier å beskrive liv. Så hva gjør man? Man ser på kjennetegn eller man ser på materialvalg av ting som lever. Kanskje man finner ut at reproduksjon og ernæring er viktig for liv, eller at levende ting består av karbon, nitrogen, fosfor, osv. Med andre ord: ting som kan måles. Men å observere hva som skjer når liv allerede eksisterer i en organisme er fullstendig uinteressant for å forklare og faktisk pinpointe hva liv er.

At naturvitenskapen ikke alene kan gi en tilfredsstillende forklaring på hva liv er, betyr ikke at liv ikke er noe helt naturlig (i hvert fall om man overser enkelte modernisters forståelse av “naturlig”, men hvem bryr seg om dem?). Filosofer peker på et virkelig aspekt ved den naturlige verden, men som unnslipper metodologien til empiriske vitenskaper. Det betyr ikke noe mer grusomt enn at vi trenger flere rasjonelle verktøy for å forstå virkeligheten vi lever i. Mer om liv i postene under:

Science gone wrong – når liv ikke eksisterer
Hva er en sjel

Siste innvendingen var:

“- Men hva om vi finner ut at liv bare er en slags kraft, på samme måte som man oppdaget hva en gravitasjonskraft var tidligere.”

Jeg vet ikke helt hva dette skal bety i det hele tatt. Så klart, hvis vi ikke er så nøye i ordbruken vår, så kan vi si at liv er en slags kraft. Men uansett om vi for argumentets del skulle tillate at en slags livskraft kunne oppdages som skulle være noe analogt til gravitasjonskraft, vil det ikke hjelpe oss i det hele tatt.

Grunnen? Vel, naturvitenskap kan heller ikke si noe om hva gravitasjonskraft er, men bare se på kjennetegn etter at gravitasjonskraften først fungerer eller bruke matematiske modeller til å kalkulere forflytning av masser. Å se fallende epler og regne ut en likning som beskriver dem, er lite interessant for å forklare hva denne kraften, i seg selv, er.

Så for å avslutte med det mer kontroversielle: Liv eller naturlover kan aldri brukes som forklaring i en ateistisk filosofi? So much worse for the rationality of that philosophy then.

Men mer om det i en kommende serie om “the Principle of Sufficient Reason”, eller prinsippet om tilstrekkelig grunn om du vil.

Så da kan jeg jo bare avslutte med å gjenta listen fra denne posten, med eksempler på noen ting som naturvitenskapen, i seg selv, aldri vil kunne forklare tilfredsstillende, selv om den altså fint kan informere vår filosofiske forståelse. Hentet fra William Vallicella.

  • Eksistensen av det fysiske universet.
  • Hvordan liv oppsto fra abiotisk materie. (Liv eksisterer tross alt)
  • Hvordan mulighet for sansing oppsto fra det kun levende.
  • Hvordan selvbevissthet – muligheten til å kunne tenke om seg selv i første person – oppsto fra det kun levende eller fra det kun sansende.
  • Hvordan intensjonalitet – vår evne til å rette sinnet vårt mot ting – oppsto fra det kun levende.
  • Hvordan noe slikt som et førstepersonsperspektiv i det hele tatt er mulig, hvis foruten vi aldri kunne hatt noen type “tredjepersonsperspektiv” for den nødvendige objektiviteten som vitenskapelig utforskning forutsetter.
  • Den iboende forståeligheten til universet som vitenskapelig utforskning forutsetter.
  • Opphavet til naturlovene. (Og deres natur)
  • Hvorfor de fysiske konstantene (som gravitasjonskraften, kjernekreftene eller den kosmologiske konstanten) har nettopp de verdiene de har (og hvorfor de eventuelt mer fundamentale konstantene vil ha de verdiene de har).
  • Intellektets normative funksjon og hvordan den forårsaker mentale prosesser. (Vi er tross alt noe helt annet enn maskiner)
  • Anvendbarheten til matematikk for å beskrive naturlige fenomen: ingen matematikk – ingen fysikk!
  • Eksistensen av matematiske objekter og sannheten av matematiske proposjoner. (Min tidligere post om matematikkens merkverdige objektive eksistens her)

Scientisme – en filosofi uten fundament

Jeg har lovet en utfyllende kritikk av filosofien scientisme lenge, og her er den, publisert i siste utgave av Filosofisk supplement med tema: Apologetikk. Altså trosforsvar.

Scientisme er doktrinen om at all ekte kunnskap er naturvitenskapelig kunnskap, eller selv at naturvitenskap er vår beste kilde til kunnskap. Følgelig må f.eks. all metafysikk som er verdt å vurdere, være den som allerede vi finner fra den vitenskapelige metoden.

Dette blir min lengste publiserte tekst til nå. Kan lastes ned som .pdf under. Totalt 11 sider og 4069 ord utenom referanseliste. Hvis det skulle skje problemer under nedlasting, er det bare å ta kontakt gjennom mailadressen på venstre side. Etter nedlasting, er det bare å kjøpe med seg en ølpølse på tilbud fra Rema, sprette en blåbærsmoothie og benke seg til på hedersplassen i sofakroken.

PDF_Logo

Scientisme – en filosofi uten fundament

Jeg anbefaler dessuten å skaffe deg hele utgaven om apologetikk. En innholdsliste finner du her.

Skulle du i tillegg være priviligert nok til å bo i Oslo og ha fredagskvelden ledig, er det mulig å stikke innom slippfest med foredrag av Bjørn Are Davidsen om “apologetikk for allmenne sannheter”. Link her.

Filosofisk_supplement_Omslag_3_2014-page1

Noen sitater fra teksten min:

«Men hva er det store problemet med scientisme? Min påstand er at det er en av de mest inkoherente og dogmatiske filosofiene som eksisterer, hvor de vanligste argumentene i filosofiens favør svikter, men som derimot står ovenfor kritiske motargumenter. Å underlegge alle spørsmål en kritisk vitenskapelig utprøving gir vann i munn og tiltrekker seg nok av selverklærte skeptikere, men ender paradoksalt nok opp med selv å bli et paradigmatisk eksempel på manglende kritisk tanke.»

«Scientisme er selvmotsigende, og kan bare forsvares på bekostning av å bli en triviell sannhet.»

«Naturvitenskapelig metode kan i teorien aldri gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.»

«Hva vi ofte kaller naturlover, som naturvitenskapen henviser til for å beskrive naturlige fenomen, kan selv ikke i prinsippet gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.»

«Hva som sannsynligvis blir ansett av proponentene som hovedargumentet for scientisme – nemlig argumentet fra de prediktive og teknologiske fremskrittene til moderne fysikk og dens relaterte vitenskaper – har overhodet ingen styrke.»

«Hvis ikke et fundament for mening, struktur og universets forståelighet fantes som et objektivt faktum ved skaperverket fra før av, kunne vi ikke avledet selv fiktive eller pragmatiske utgaver av disse, uansett hvor mye håndveiving og omveier vi forsøker å legge inn.»

«Å svare med at [naturlover] representerer en regelmessighet eller en beskrivelse av et mønster i naturen, er åpenbart ikke en forklaring, men en omformulering av spørsmålet med bruk av andre ord.»

«Naturlover er følgelig rene abstraksjoner, og kan ikke selv forklare noe, uten at vi må henvise til dypere metafysiske prinsipper.»

«Selv om scientisten raskt vil si at scientisme er ekvivalent med vitenskap, er et angrep på scientisme ikke et angrep på vitenskap. Det er et forsvar for vitenskap, og en avvisning av en tillagt filosofi. Sagt på en annen måte: det er et angrep på moderne overtro.»