Tag Archives: sokrates

Apologetikk for dummies

Publisert i tidsskriftet FOLK 4/16.

Kristne kan la seg inspirere av Sokrates i oppgaven om å holde et forsvar. Den kristne virkelighetsforståelsen er ikke bare et attraktivt budskap, men vi har dessuten gode grunner til å tenke at den samsvarer med virkeligheten.

Så da vil jeg utføre mitt forsvar, og i løpet av den korte tiden jeg har fått, vil jeg forsøke å avlive de ondsinnede påstandene om meg som dere har trodd på så lenge. Jeg håper at jeg vil lykkes, dersom dette er til det beste for meg og dere, og at mine ord finner velvilje hos dere. Men jeg vet at å lykkes med dette ikke vil bli lett – jeg ser utfordringen. La så dette skje slik Gud ønsker: i lydighet til loven vil jeg utføre mitt forsvar.
– Platon i Sokrates forsvarstale

Slik åpner Sokrates sin forsvarstale – hans apologia. Sokrates står for den greske retten i år 399 f.Kr., beskyldt blant annet for å korrumpere de unge med sine mange spørsmål, og for å ikke tro på de samme gudene som den greske staten.

Et forsvar – ikke unnskyldning

Men Sokrates ønsker ikke å beklage oppførselen sin. Han hevder at han ikke trenger å unnskylde seg for å få ungdommen til å tenke på viktige spørsmål. Spørsmål som hva rettferdighet og dyd er. Likedan kan han ikke klandres for å ikke tro på hele det greske spekteret av guder, for Sokrates mener at disse gudene var uverdige. De var oppblåste menneskelignende utgaver med et voldsomt temperament, sjalusi, grådighet, dårskap og andre menneskelige laster. Sokrates trodde derimot det måtte være en høyerestående guddommelighet. En verdig til å være guide for kunnskap, godhet, moral og rettferdighet.

Sokrates mener å formidle sannheten. Det er det han nå skal forsvare. At det han har pratet om hele tiden, faktisk er sant, og at beskyldningene dermed vil falle sammen.

Ordet apologetikk kommer fra samme stamme som Sokrates’ apologia, og oversettes gjerne til noe slikt som trosforsvar. Alle mennesker er trosforsvarere. For livssyn. For politikk. For moral. For preferanser, om det er beste fotballag, mat eller tv-serie. Vi påstår noen grunnleggende ting om hva som er sant og godt om virkeligheten.

Den kristne kan la seg inspirere av Sokrates i oppgaven om å holde et forsvar, for å holde fast ved at den kristne virkelighetsforståelsen ikke bare er et attraktivt budskap, men at vi dessuten har gode grunner til å tenke at det samsvarer med virkeligheten.

Den kristne trenger heller ikke å unnskylde seg for det han holder for sant, men burde vise at hun er en som oppriktig søker sannhet. Derfor krever apologetikk at vi dessuten er villige til å utforske hvor sannheten virkelig ligger.

Klok tro

Du har sikkert erfaringer med at mange av dine tidligere trospåstander har vist seg å være feil. Bestekompisen var ikke til å stole på. Sydney var ikke hovedstaden i Australia. NSB-toget kom ikke til tiden. Etter all sannsynlighet er det fremdeles mye av det du tror på, som vil vise seg å være feil. Det betyr ikke nødvendigvis at alt det du nå tror er sant, snart vil vise seg å være galt, eller at ikke kjernen i din kristne virkelighetsforståelse holder vann. Men det betyr at vi skylder å oppsøke de beste argumentene med et lyttende øre, ikke bare for det vi nå tror på, men for hva våre meningsmotstandere hevder, om det skulle være seg at Gud er Allah og Muhammed er hans profet, eller om det er påstanden om at Gud ikke eksisterer i det hele tatt. Vi kan vise andre den samme generøsiteten som vi selv ønsker å bli møtt med.

Den kristne virkelighetsforståelsen er likevel det tankesystemet som har tålt tidenes tann aller best, i møte med vidt ulik motstand til alle tider. Fra å møte etterfølgere av Zeus, Apollo og Athena, til de romerske Jupiter, Venus og Mars. Jødene ville ikke godta at Gud kunne bli menneske, mens muhammedanerne påsto at Mohammed var Guds sanne profet noen århundrer senere. Fra Østen kom forestillingen om at livets mål var å slippe ut av en evig syklus med gjenfødelser, mens den moderne materialisten vil påstå at hele oss og alt vi erfarer kan reduseres til fundamentalpartikler i bevegelse, hvor alt annet er overflødige hypoteser.

Vi står heldigvis ikke alene. Mange av verdenshistoriens klokeste hoder har til alle tider adressert alle tenkelige utfordringer til en kristen virkelighetsforståelse, som hvorfor vi trenger Gud for å forklare at vi har et skaperverk med lovmessighet i det hele tatt, til hvorfor Gud ble menneske i Jesus Kristus, til hvordan en god, allmektig Gud kan sameksistere med at det også er ondskap i verden. Helt siden Paulus’ dager i diskusjon på Areopagos.

Ulike publikum krever ulike tilnærminger. Det virker bortkastet å overbevise en troende jøde om at det eksisterer en allmektig, evig Gud bak det hele, og en buddhist vil neppe lytte ivrig til diskusjonen om hvilket dåpssyn som er det rette.

Helhetlig tro

Man er aldri bare kristen. Man er alltid kristen-istedenfor-noe-annet. Det finnes andre alternative måter å betrakte verden på. Det nye ved vår egen tid, er gjerne at vi ikke bare lever nær en eller to av disse alternativene, men at de eksisterer overalt omkring oss. En pluralisme av ulikt innhold, som alle hevder å vite noe om sannhet, nytte, godhet og mening.

All sannhet er Guds sannhet, skrev St. Thomas Aquinas på 1200-tallet. Alle mennesker er skapt i Guds bilde, med evne til å avdekke visse sannheter. Antakeligvis er det derfor sannhet å spore i alle disse tradisjonene. Men den kristne sannheten finnes bare fullt og helt i lys av den kristne tradisjonen og Gud som inkarnerer sin fornuft – sitt Logos i skaperverket.

Men om all sannhet er Guds sannhet, betyr det også at vi burde lytte til all ekte kunnskap, siden den forteller noe om Guds skapelse. Uansett om den kommer fra fysikk, biologi, sosialantropologi, etikk, filosofi eller teologi. Uansett om den kommer fra en muslim eller en ateist. Den kristne må søke å integrere alt dette inn i en helhetlig kristen virkelighetsforståelse, hvor både partikkelfysikk og kosmologi forteller noe om funksjonene av Guds skaperverk, og hvor biologien og filosofien forteller noe virkelig om mennesker, skapt i Guds bilde.

God apologetikk kan bryte ned barrierer til kristen tro, som myter om at moderne vitenskap står i konflikt til den kristne virkelighetsforståelsen. Den kan også ta vare på den unge troende, som møter disse problemstillingene på studier og sosiale settinger, som nå forstår at man kan være en tenkende kristen, og stille alle de ekte spørsmålene som ekte mennesker gjerne bærer med seg.

Tiden for å reise har nå kommet, og vi skal gå hver våre veier. Jeg for å dø, og dere for å leve. Hva som er bedre, det vet bare Gud.

Det ender ikke godt for Sokrates. Han tirrer på seg dommerne, og blir dømt til døden med 281 mot 220 stemmer. Men Sokrates fortviler ikke. Han vet at Gud ser hans uskyld og oppriktighet. Hans lojalitet til rettferdighet og sannhet, er større enn hans lojalitet til menneskers skiftende oppfatninger og sitt eget liv.

Skal sannheten sette deg fri?

«Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»
– Jesus (Joh 8,31b-32)

«Hva er sannhet?»
– Pontius Pilatus (Joh 18,32)

En ny post i kategorien: Ting jeg ofte tenker på, og trenger å få skrevet ned noen ord om.

En sentral tanke innen kristendommen er at sannhet gjør fri. Det virker til å ha en intuitiv appell til de fleste mennesker, på tvers av livssyn. Sannhet setter oss fri til å leve et liv uten illusjoner og vrangforestillinger. Til å leve i henhold til “noe ekte”. Sannhet virker til å ha en sterk, iboende verdi. Den er et mål i seg selv. Noe vi bruker andre ting som midler for å komme frem til.

Så de fleste ateister, og kanskje spesielt de som kaller seg humanister, holder også til at sannhet gjør fri. Men gitt at ateisme var sant – hvorfor i alle dager skal vi tro på det? Sånn hvis vi utforsker dypere, utover dets rent intuitive appell?

For gitt ateisme, er det vanskelig å rettferdiggjøre menneskets lengsel etter sannhet, eller å godta uten videre hvorfor vi skal ettertrakte sannhet, og at dette til og med kan gjøre oss…frie. Hvorfor skal vi ikke like gjerne tenke at sannhet vil…ødelegge oss?

Kanskje det finnes et godt svar, men hittil har jeg lett mye og forgjeves.

Modern humanism is the faith that through science humankind can know the truth – and so be free. But if Darwin’s theory of natural selection is true this is impossible. The human mind serves evolutionary success, not truth. To think otherwise is to resurrect the pre-Darwinian [and Christian cardinal error] – that humans are different from all other animals.
– John Gray, ateistisk filosof ved LSE, i Straw Dogs (s. 26)

Læring fra Darwin forteller oss at mennesket er rettet mot overlevelse, og ikke mot sannhet. Kanskje sannhet mot umiddelbare, trivielle ting, som hvorvidt vi kan identifisere mellom uskyldige eller fiendtlige dyrearter, som er ute etter å ta livet vårt, men vi har også eksempler på det motsatte; tilfeller der bedrag og særlig selvbedrag øker overlevelsesevne. Som Elizabeth Trivier peker ut, favoriserer evolusjon “useful errors”, og en forståelse av evolusjonsprosessen som en som nødvendigvis vil konvergere mot en stadig mer komplett identifisering av sannhet, er grenseløst naivt.

For det virker ikke til å finnes noen måte å lappe gapet mellom tilpasningsdyktighet og menneskets evne til å gjenkjenne sannhet om selv dype, abstrakte ting, som universets dypeste virkeligheter, matematiske kalkulasjoner eller dypere logiske resonnementer. Som virker å være muliggjort ved menneskets unike, kvalitativt forskjellige, intellekt. Eksemplifisert ved at korrelasjonen virker å være negativ mellom filosofisk interesse og spredning av gener – eller forsåvidt høy utdannelse og spredning av gener generelt. :)

Behovet for en så gjennomgående, totalødeleggende skeptisisme, har lite med naturvitenskap å gjøre, men er bare sann på en naturalistisk filosofisk fortolkning av evolusjonsnarrativet. Et narrativ det finnes uavhengige grunner til å stille spørsmålstegn ved. Den klassiske filosofen har bedre grunner til å være kritisk til John Gray, enn den moderne ateistiske humanisten har.

“The unexamined life is not worth living.”
– Socrates

For i klassisk filosofi, med Sokrates og klassisk kristendom, virker saken langt bedre. Innen klassisk tanke er sannhet, væren og godhet den samme tingen, betraktet fra ulike perspektiv. Sannhet og godhet beskriver akkurat det samme.

Videre. Sannhet, sammen med godhet og skjønnhet, utgjør de tre transcendentalene av væren. Sannhet er altså noe som i en forstand “stiger over” vår fysiske naturlige verden, på samme måte som f.eks. eksistens åpenbart er forut for all fysisk natur. Og så klart, i siste instans, er Gud identifisert som “Goodness Itself“. Det øverste målet for både intellektet og viljen vår.

Innen klassisk tanke, er frihet, ikke å forstå som vårt moderne konsept om noe nær total autonomi for viljen, men frihet er mer presist: frihet til å søke det gode. Til å bli fri fra alle destruktive tilbøyeligheter som hindrer oss fra å identifisere og velge det gode. Tilbøyeligheter som hindrer oss fra å nå målet med tilværelsen vår. Det som kalles, med et mer kristent språk…synd. Klassisk forstått er ikke lykke en følelse, men et lykkelig menneske kan bare sies å være et menneske som sto livet ut i en aktiv søken etter…det gode. Hvis sannhet hjelper oss i å søke det gode, til frihet, er det dermed lett å se logikken bak hvordan Sokrates og Jesus kan si at sannhet vil gjøre fri.

Målet for mennesket identifiseres objektivt gjennom menneskets telos, som vi alle har i kraft av vår menneskenatur. Vår telos er i siste instans rettet mot “Truth itself”, aka “Goodness itself”. Sokrates var villig til å gå helt i døden, fordi han mente at sannhet hadde ikke-kompromissbar iboende verdi. Han fulgte sitt telos, og det viste seg å være en dårlig overlevelsesstrategi. Dette ville vært vanskelig å rettferdiggjøre i et ateistisk livssyn.

Den moderne ateistiske humanisten på sin side, virker til å ha sterke pseudo-religiøse tendenser, med plukk av tanker fra både Sokrates og kristendom. Sokrates, i forstand av at kunnskap peker mot det gode, som gjør fri. Kristendom, i forstand av at denne friheten er tilgjengelig for…alle. Tanker som vanskelig står i en grundig utforskning av hans egen virkelighetsforståelse. For hvorfor skal han tenke, med Sokrates, at det uutforskede liv ikke er verdt å leve, dersom utforskningen ikke bidrar til tilpasning, overlevelse, økt nytte, nytelse eller whatever?

For Sokrates, og for den kristne, er utforskningen uendelig viktig, fordi den representerer telos – fordi den peker mot…evigheten.

“Modern humanism differs from Socratic philosophy chiefly in failing to recognize its irrational origins – and in the hubris of its ambitions.”
– John Gray i Straw Dogs (s. 25)

Moderne moralfilosofi, som vi skal undersøke gjennom de neste par postene, har aldri klart å komme seg til hektene igjen etter å ha forlatt konseptet om menneskets telos. Alt er løst og usammenhengende. Men det finnes en medisin.