Tag Archives: synd

Mer syndighet om fri vilje

Såkalte vitenskapelige demonstrasjoner av at fri vilje ikke eksisterer, er en lang metastudie i hvordan enkelte forskere utfører den imponerende aktiviteten av å lese sine forutgående antakelser inn i et gitt forsøk, for så å late som de blir overrasket når de leser det samme ut igjen i konklusjonen.

Kron – jeg vinner. Mynt – du taper.

Det er tilfellet med tolkningene av de kjente Libet-eksperimentene, og med Wegner. Endelig har vi et nytt og forfriskende eksempel.

Adam Bear og Paul Bloom har publisert en studie som (ifølge dem) viser at folk visstnok utfører valg ubevisst, for så å presentere post-hoc forklaringer som stiller dem selv i bedre lys. Men valgene i seg selv er altså en illusjon. Godt å vite at underbevissthetene til Bloom og Bear likevel bet på fristelsen til å velge å utføre eksperimentet, for så å velge å fortelle oss om det.

Eksperimentet ble utført ved at studenter ble stilt ovenfor en datamonitor som viste fem hvite knapper, hvorav en ble rød. De ble så spurt om å forutsi hvilken av de fem knappene som snart ville bli røde. Etterpå skulle studentene krysse av for om det hadde forutsett riktig eller ikke. Siden forskerne ikke befant seg i hodet til studentene, måtte de stole på deres vitnesbyrd.

Og her er twisten. Maskinen var programmert til å vise en knapp som rød helt tilfeldig. Det vil si at vi forventer at studentene bare kunne velge riktig i en av fem (20%) tilfeller. Om studentene fikk tilstrekkelig tid, konvergerte de mot å gjette riktig 20%. Men om studentene ble stresset og tvunget til å svare på kortere tid, rapporterte de at de hadde spådd riktig 30% av gangene.

What? Fikk de plutselig mer rett med mindre tid liksom?

Om vi nå tar en liten fot i bakken, og forsøker å få litt klarhet i dette. Hva er egentlig den beste tolkningen?

Om du som leser har et fnugg av selvinnsikt, har du allerede gjettet det. Særlig ved usikkerhet, ønsker vi mennesker å fremstå i et best mulig lys. Vi har stolthet. Det vet alle som har sittet i et styremøte, har støtt på nyateister, hørt venner gjenfortelle en historie om en utfordring de møtte på en dag, eller har hørt studenter reflektere over hvor godt de har løst en oppgave.

Enda bedre: Du kan høre på Donald Trump, som alene motbeviser Anselms ontologiske gudsbevis i å vise at det-hvis-intet-mer-fullkomment-kan-tenkes ikke er Gud, men Trump.

Ut fra dette, kan vi trekke følgende tankerekke, godt kjent fra både kirkehistorie og klassisk filosofi:

  1. Frihetens objekt er sannhet. Dette er det virkelige startpunktet for eksperimentet over, og ikke den moderne illusjonen om at frihet er en form for spontanitet. Avstanden mellom tanken og virkeligheten, er nettopp evidensen på at vi ikke er frie. Eksperimentet kunne like gjerne startet med å lese opp bibelverset Joh 8,32 som hypotese, nettopp fordi eksperimentet forutsetter at det var sannhet som gjorde fri. Fordi studentene ikke rapporterte sannhet, konkluderte Bear og Bloom med at de ikke var frie.

    Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»
    Joh 8,32

  2. Det finnes løgn i hjertet vårt som slavebinder oss. Siden frihet er umulig uten sannhet, og siden vi har en underbevisst tendens til å trekke oss vekk fra sannhet, er vi til en viss grad slavegjort. De fleste av oss vil innrømme dette i å fortelle overdrevne historier om prestasjonen vår på fotballbanen i dag, luke vekk lite smigrende detaljer når vi gjenforteller andre historier, påstått å ha valgt riktig i usikre situasjoner (som i eksperimentet over), osv. Denne usikkerheten er ofte langt fra uskyldig. Vi bruker den stadig vekk til å rasjonalisere dårlige valg og umoralsk atferd. “Jeg skal skjerpe meg, men først i morgen. Jeg fortjener å ha litt moro. Man må tråkke på noen tær for å få jobben gjort. Osv.”

    Hjertet er mer svikefullt enn noe annet,
    det kan ikke helbredes.
    Hvem kan forstå det?
    – Jer 17,9

  3. Løgnen er en form for stolthet. Eksperimentet viser virkelig bare at vi har en bias mot vår egen kompetanse og egne evner, selv til det nivået hvor vi avviser sannhet. Men, denne stolthet-til-nivå-av-å-avvise sannhet har et kjent navn: Det er synd. Når vi blir oppmerksomme på synd, blir vi skyldiggjort, og når denne skylden utvikles i oss, får vi en last. Disse lastene støtter opp om hverandre og vokser eksponensielt, slik at de i stadig større grad skjuler sannhet, for å beskytte stoltheten vår. Alle som har forsøkt å fortelle seg selv eller andre en ubehagelig sannhet, vet det.

    Stolthet kommer før sammenbrudd,
    hovmod før fall.
    Bedre å være ydmyk med de fattige
    enn å dele bytte med de stolte.
    – Ordsp 16,18-19

Les også:
Noen korte notater om fri vilje
En indre dialog om fri vilje
Fri vilje under angrep

I vitenskapelige journaler er det naturligvis lettere å prate om illusjoner, enn noe så religiøst som…synd. Men alt dette er altså helt som vi skulle forvente, og er ikke mer sjokkerende enn hva prester, bønder og Ola Nordmann har tatt for gitt i tusenvis av år.

Men hvor i alle dager kom konklusjonen om at de frie valgene våre var en illusjon? Du gjetta det: Den ble antatt av Bear og Bloom.

Så klart. Å late som at man har avvist fri vilje er mye mer sexy for å få oppmerksomhet, og kunne skrive innlegg i Scientific American, enn å rapportere den langt mer velkjente og kjedelige, men fornuftige tolkningen:

At mennesket er syndig.

Om synd, korset og imperialistiske humanetikere

imperialism: the policy, practice, or advocacy of extending the power and dominion of a nation especially by direct territorial acquisitions or by gaining indirect control over the political or economic life of other areas;

Jeg har kritisert humanetikere tidligere, og vil nok gjøre det flere ganger fremover. Det største problemet deres, etter mitt skjønn, skrev jeg om sist gang:

Jeg må innrømme at jeg er litt ambivalent til sekulærhumanisme. På den ene sida er jeg umåtelig glad for at de finnes som et areligiøst alternativ til nihilisme, og de står for mye godt. Norske humanister, i det minste den nye generasjonen, virker mange hakk sterkere enn de britiske. Men på den andre sida, sliter jeg med å se hvordan de kan rettferdiggjøre humanismen sin rasjonelt, og virker høyst utsatt for kritikk som den av John Gray. Det er en fin tanke at man kan skape mening til eget liv og arbeide for menneskeverd, men spørsmålet utsetter man dermed bare til neste runde: Hvordan kan man rettferdiggjøre noe slikt, gitt en underliggende materialistisk eller naturalistisk virkelighetsforståelse?

De svever med andre ord som oftest i et vakuum, uten egentlig evne til å slå den ene eller den andre veien. Uten en gjennomgående refleksjon av det fundamentet de selv har bygget sitt slott på.

Siste mann på banen, er lege Morten Andreas Horn. En person jeg har stor respekt for, med en forbilledlig diskusjonsvilje og menneskesyn. Men i dette siste innlegget etterlyser han en kirkesplittelse hvor de som ønsker å forlate synds- og fortapelsesbegrepet går sin egen vei. Jeg har et umiddelbart tilsvar like under. Det meste jeg ikke rekker å skrive her, står allerede der.

For Horn sitt utspill er veldig, veldig tåpelig, og viser i realiteten en ekstrem nedlatenhet, kamuflert inn i et tomt språk av platte, fine ord og intolerant toleranse. Men verre enn nedlatenheten, er at den ikke engang forsøkes forsvart, men bare antas. “Joda, vi er tolerante, men bare dersom dere mener det samme som vi mener at dere burde mene”. Religion er vel bare en luksusvare uansett? Man kan vel selv velge de ingrediensene som passer en best? Dere tror vel ikke egentlig på det? Sannhet er bare sooo last year lzm. Yolo!

Hvem kan si: «Jeg har holdt hjertet rent,
jeg er renset for synd»?
Ordsp 20,9

Det finnes uansett ingen grunn til hvorfor Horn skal slippe bevisbyrden av å måtte rettferdiggjøre sin egen virkelighetsforståelse, eller hvorfor denne skal ha forrang på noen som helst vis. Noe han gang på gang feiler å argumentere for selv. Den “sekulære fornuften” er en myte.

“Thus, the misguided notion that we can just reject God and then live in our commonsense, natural world without any consequences is wholly misguided.”
– Conor Cunningham i Darwin’s Pious Idea

Utspillet kunne fint vært rettferdiggjort dersom kritikken kom utenfra, som religionskritikk mot den kristne tro. Da ville den vært et kjærkomment bidrag som kunne diskuteres på sine egne premisser. Men Horn setter seg i posisjon som kirkens strategiske rådgiver selv.

For det er ikke noe galt i at Horn ikke selv tror på alt dette, men problemet er at rådene hans viser en total manglende forståelse for det store teologiske narrativet dette er en del av, med Gud selv som inkarneres i menneskeform og gjenoppretter balansen med mennesket ved å kontinuerlig ta synden på seg i en manifestasjon av Guds uendelige nåde. Derfor fortjener Horn kritikk selv.

Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.
2 Kor 5,21

For siden syndsbegrepet er helt fundamentalt for kristen tro, og utgjør mye av konteksten for hvorfor Jesus måtte dø på et kors – en ikke helt perifer del av den kristne historien – så ber Horn egentlig kirken om å bryte ut i en del som ikke er kristendom i det hele tatt. En kirke som ikke forvalter himmelrikets nøkler. En kirke som egentlig bare er…Human-Etisk Forbund. Et får i gudeklær. Imperialisme.

En kirke som bedriver en slags metodologisk ateisme. En kirke som forkynner kristen humanisme – men som godt kan la kristendommen være. En kirke som forkynner nåde – men som godt kan la sannheten ligge. Er den så farlig da…? Vi lever da tross alt i 2014?
(Fra Verdidebatt)

Horn gjør det snart tydelig at han ikke prater til meg, men at han som humanetiker synes det er lettere å forholde seg til kristne som ikke snakker om synd. Vel, jeg synes generelt det er lettere å forholde meg til kristne som er ærlige om synd enn humanetikere. Jeg synes det er tøysete å høre enkelte ateister diskutere hvordan mekaniske, materielle prosesser i prinsippet kan ha skapt noe slikt som et menneskesinn med individuell personhet, men jeg må likevel ta med arbeidet av å argumentere mot dem. Jeg synes også det er lettere å forholde meg til folk som er fotballinteresserte, enn de som liker opera. Hvem sier at Horn sitt ønske skal veie tyngre enn mitt? Merkelig manøver.

Om Horn videre ønsker å appellere til kristne som ikke kan nok kristen teologi og antropologi (uten at de skal klandres for det – vi har ulike interesser) til å forstå at syndsbegrepet er fundamentalt i kristen tro, er det en heller skitten strategi. At Horn ikke har gjort sitt forarbeid er greit nok. At han forsøker å råde andre fra å gjøre det, er verre.

“For the crucifixion, in its sublime gruesome blasphemousness, lays bare the true meaning of sin. It is Non serviam, “My will, not thine, be done!” pushed through consistently. To rationalize evil, we must obliterate the Good. To justify lawlessness, we must put to death the Lawgiver. And yet there can be no “rationalization” of any action in the absence of Good. There can be no “justification” without Law. In the crucifixion we see the sheer, satanic madness of sin. 

And we cannot possibly atone. Yet we are not without hope. For the Supreme Lawgiver against Whom we offend is also Infinite Mercy. The God Who can lay down His life can raise Himself up again. And He lays it down willingly, for those He calls His “friends” – for us, His very killers! Even as we commit the greatest of crimes against Him, His thoughts are – astoundingly – with us: “Father, forgive them, for they know not what they do.” Having put Him on a cross, we can but humbly kneel before it – in sorrow, in thanks, in worship.”
– Edward Feser i “The Meaning of the Passion

Jeg regner altså med at Fri Tanke (ofte et ironisk navn) lett vil trykke mitt neste strategiske forslag: At Human-Etisk Forbund burde splittes, få en egen del som forlater den grunnleggende naturalistiske eller “sekulære” troen og omfavner en teistisk virkelighetsforståelse og en mer tradisjonell filosofi. Bedre i stand (etter mitt skjønn) til å gjøre rede for ting som et ukrenkelig menneskeverd og eksistensen av reell godhet. Disse kan gjerne fordele seg fritt utover Den norske kirke, Den katolske kirke, Det mosaiske trossamfunn og Central Jamaat-E Ahl-E Sunnat.

“Has the self-belittlement of man, his will to self-belittlement, not progressed irresistebly since Copernicus? Alas, the faith in the dignity and uniqueness of man, in his irreplaceability in the great chain of being, is a thing of the past – he has become an animal, literally and without reservation or qualification, he who was, according to his old faith, almost God. (…) Since Copernicus man seems to have got himself on an inclined plane – now he is slipping faster and faster away from the centre into – what? Into nothingness? Very well!”
– Friedrich Nietzsche

Hvis det skulle være noen tvil: Jeg for min del oppfordrer Den norske kirke til å ta sterk avstand fra akkurat dette utsagnet, og stå samlet som forvalteren av en sannhet og et kjærlighetsbegrep som ikke er begrenset til en lukket kulturell forståelse i et lite tidsrom omkring Norge i 2014. La den ha mot til å være ærlig om synd. Både at den eksisterer – og at vissheten om den er nødvendig for kampen mot den, sett i lys av Guds nåde. En frimodig kirke med ryggrad til å forandre verden – snarere enn å bli forandret av den. Ingen splittelse med andre ord.

Dette burde være lite kontroversielt, uavhengig av om du som leser tror på Gud, kaller deg kristen, eller ikke.

Så kan det jo hende at det dukker opp mer fruktbare samarbeidsarenaer med HEF senere. Horn er en verdifull samtalepartner, men bare ikke akkurat her.

Religiøs analfabetisme og komfortisme er farlige i hverandres selskap…

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.
1 Joh 1,8

Les også:
Noen tanker om kjærlighet og homofili

Red: I all rettferdighet kan jeg nevne at Horn har skrevet et tilsvar til dette, men at han ikke selv har Facebook til å få postet det her. Det ligger her:
http://www.verdidebatt.no/debatt/post11504585.zrm