Tag Archives: thomisme

Foredrag: Hva er thomisme?

Den andre av to undervisningsøkter jeg hadde på Filosofiuka 2016 er nå ute på nett med video og slides.

Hva er thomisme? er en introduksjon til en av historiens største filosofiske skoler, i røttene fra personer som Aristoteles, Platon og St. Thomas Aquinas.

Mer om thomisme her.

Videosnutten fra andre halvdel etter pausen ble dessverre ødelagt, men her er fremdeles en god introduksjon med et alternativt narrativ til filosofihistorien. Enjoy!

Thomisme på pub

Et arrangement som er verdt å skrive et par ord om her, er torsdagens Teologi på tapp, arrangert av Katolsk studentlag. Arrangementet foregår annenhver torsdag på intime Cafe Mistral ved Majorstua, og tar opp vanskelige og aktuelle tema, i foredrag-, samtale- og debattform, med en fantastisk imponerende bredde av bidragsytere, fra Bernt Eidsvig, Ulf Ekman, Vegard Wyller, Henrik Syse og Morten Magelsen, til Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri. Alle er naturligvis velkomne til å komme, lytte og bidra, katolikk som ikke-katolikk, kristen som ikke-kristen.

Ordet thomisme henviser til den filosofiske tradisjonen som stammer fra Aristoteles, gjennom St. Thomas Aquinas, men den er på ingen måte begrenset til dem, men lever videre i dag, i samtale med moderne naturvitenskap, aktuelle debatter og konkurrerende filosofier. Mer om thomisme i min bloggrekke her:

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form
Hvordan kan forandring skje
Noen tanker om eksistens
Hva er en sjel

Førstkommende torsdag skal jeg prate litt om nettopp thomistisk trosforsvar, og hvorfor vi trenger det. Hvilken rolle spiller det i dagens diskusjoner for moderne mennesker? For den enkelte? For rasjonalitet? For natur? For moral? For menneskeverd? Hvorfor trenger vi noe slikt som thomisme?

Det korte svaret er: Fordi vi trenger et fundament å drive koherent filosofi fra. Som en liten innføring, finnes det knapt en bedre person å sitere, enn den alltid polemiske franske thomisten Etienne Gilson.

“Since, however, it had become clear to me that, technically speaking, the metaphysics of Descartes had largely been a clumsy overhauling of scholastic metaphysics, I decided to learn metaphysics  from those who had really known it, namely, those very Schoolmen whom my own professors of philosophy felt the more free to despise as they had never read them. Their study has wholly convinced me, not at all that to philosophize consists in repeating what they have said, but rather that no philosophical progress will ever be possible unless we first learn to know what they knew.

The chaotic condition of contemporary philosophy, with the ensuing moral, social, political, and pedagogical chaos, is not due to any lack of philosophical insight among modern thinkers; it simply follows from the fact that we have lost our way because we have lost the knowledge of some fundamental principles which, since they are true, are the only ones on which, today as well as in Plato’s own day, any philosophical knowledge worthy of the name can possibly be established.

(…)

The great curse of modern philosophy is the almost universally prevailing rebellion against intellectual self-discipline. Where loose thinking obtains, truth cannot possibly be grasped, whence the conclusion naturally follows that there is no truth.”
(Hentet fra God and Philosophy)

Eller for å si det enda mer provoserende med Edward Feser:

“The modern secularist, or at least the educated modern secularist, needs to be brought up to the level of the ancient pagan before he is likely to take Christian revelation seriously.  He needs a renewed understanding of the nature on which grace builds and apart from which faith, revelation, and the supernatural falsely seem to float in mid-air, without a foundation in reason or reality.  He needs natural theology and natural law — natural theology and natural law grounded in the truths even the pagans knew, natural theology and natural law as articulated and defended within Scholasticism, within Thomism — and he needs it now more than ever.”

Stikk gjerne innom kl. 19.30 på Mistral!

(NB: Hvis du planlegger å komme, er det fint om du melder deg på Facebook-arrangementet, slik at arrangørene får lagt til rette.)

studentlag_plakat_vår2015-page-001

Noen tanker om eksistens – hvorfor eksisterer noe?

“It was their wonder, astonishment, that first led men to philosophize and still leads them”
– Aristoteles

Se for deg at du er ute og går i skogen en solfylt vårmorgen. Grønne vekster springer frem overalt i en forgjeves kamp for å stenge ute horden av varme solstrålene som vil finne veien gjennom løvbladene og inn til huden din. En opplevelse av sinnsro og takknemlighet. Du ser rundt på trær og planter omkring deg.

Ikke noe rart med dette? Slik har det jo alltid vært på denne tiden.

Fra tid til annen dukker det opp en og annen turgåer på stien din. En aldrende mann. Et ungt kjærestepar. En pesende jogger i mørke tights og singlet. Det skaper gjerne nok distraksjon til å tiltrekke deg oppmerksomheten din, men det er fremdeles ikke noe unormalt i at andre sjeler finner veien ut i naturen på en slik strålende dag.

Du går videre. Plutselig kommer du til en klarning i skogen. Stien slutter. Foran deg er det en stor, åpen plass, dekket av et mykt, tynt teppe av gress. Midt på plassen ser du – en gigantisk kule. Solid og sort. En halv fotballbane bred. Mange etasjer høy. Du blir overraska, og stiller deg selv TO spørsmål:

1) Hvor kommer denne fra?

– Den var jo ikke her tidligere i uka. Hvem er det som har plassert denne midt uti skogen? Hvilken fabrikk kan ha satt sammen dette digre monsteret? Har de brukt helikopter? Beltebiler? Hva?

2) Hvorfor er den her?

­- Hvis noen har gått gjennom så mye bry for å få en svær kule ut hit, må det i det minste være en grunn til det? En filminnspilling med Harrison Ford i hovedrollen? Utprøving av et nytt militært våpen? Et PR-stunt av Pepsi? De nye lokalene til Framtiden i Våre Hender?

Se nå for deg at vi blåser opp størrelsen på kulen, til å bli på samme størrelse med universet. Det merkelige er, at vi fortsatt må stille de samme spørsmålene. Det som er underlig, er ikke at du ble overraska over kula, men at du ikke ble mer overraska over å se naturen, sola og turgjengerne.

2xcluster

Som barn er vi flinke til å stille spørsmål. Til å kjenne på. Til å prøve ut. Alt er eksotisk. Alt er nytt. Men som eldre faller vi raskt inn i vårt vante mønster, hvor vi ikke lenger setter pris på den enkle gleden. Føler for å stille de mest barnslige spørsmålene.

Fordi det som faller deg inn, er at alt dette er så himla..fryktelig unødvendig. Det skulle ikke vært her. Skulle ikke…eksistert.

Og du! Deg! Den fantastiske, mirakuløse og unike personen du! For hva ville hele dette universet vært for deg? Med all dens majestet. Med all dens vitalitet, masse og energi, dersom ikke nettopp DU var her for å oppleve det? For å undre deg. For å gripe skjønnheten av det. For å elske. For å tørste etter å utforske mer.

Nå, analogien mellom kula og universet er ikke helt perfekt, men den får likevel frem det viktigste poenget. Hva er eksistens? Hvorfor eksisterer dette? Hvorfor eksisterer noe?

Det meste av moderne prat om eksistens, har tendens av å være en avledningsmanøver for å unngå det vanskeligste spørsmålet. Istedenfor å prate om eksistensen i seg selv, prater man om å prate om eksistens, og later som at det har dekket oppgaven. Men eksistens er ikke  et predikat eller en egenskap ved en ting per se, men det er en forutsetning for at en ting skal ha predikater eller egenskaper i det hele tatt!

Absurditeten topper seg når folk påstår ting som at fysikken ennå ikke har funnet ut hva som er naturen til eksistens. Når folk kan spørre om hva som er den fysiske naturen til eksistens, lukter det kategorifeil lang vei. Akkurat som om matematiske modeller skulle oppdage et eksperiment eller mønster som gjør at ting eksisterer i utgangspunktet?

Nå, det kan selvfølgelig ikke finnes en fysisk forklaring på eksistens, siden alt som er fysisk allerede per definisjon eksisterer, og noe alle fysiske ting deltar i. Eksistens utgjør et uendelig kvalitativt gap mellom ikke-væren og væren. Et gap som aldri kan krysses, uavhengig av hvor mye kvantitativt, hvor mange naturlover, mørk materie og energi, fundamentalpartikler, matematikk, genmutasjoner, nerveceller eller årtusener med naturvitenskapelig fremgang du skulle legge til.

Vi kunne brukt tid på å tvile på om i det hele tatt noe eksisterer, men det er ikke et spørsmål tenkere innen thomistisk realisme trenger å kaste bort tiden på, siden det er såkalt selvinnlysende, frem til man har en reell grunn til å tvile på det. En av tingene den franske 1600-tallsfilosofen Rene Descartes eller den mer moderne Ayn Rand faktisk hadde rett i, er at du kan vite at du eksisterer, nettopp i øyeblikket du stiller deg det spørsmålet.

I Aquinas sin tradisjon, skiller man mellom essens og eksistens. Dette er flere lange argumenter, men henger sammen med at det er nødvendig for at ekte kunnskap om objektive virkeligheter skal være mulig. Vi kan tenke oss ting som har en klart definert essens, slik som enhjørninger eller trehodede troll. Noe du tydelig forstår konseptet av, men som ikke har eksistens. Noe du forstår hva er, men ikke at det er. Hvis du skulle være i tvil om slike essenser eller former (de betyr nesten det samme) virkelig eksisterer, har jeg forsøkt å overbevise deg her og her.

Unicorn-pic

Så hvis alle ting henter eksistens utenfra seg selv, må vi, på samme måte som med forandring, spore alt tilbake til et første medlem for at eksistens i det hele tatt skal være mulig her og nå. Et medlem som ikke bare har en essens med tilført eksistens, men hvor dets essens er det samme som dets eksistens. Som ikke bare deltar i eksistens, men som er Eksistensen selv. (Puuuh, ta en pause, og les det om igjen).

Dette er ikke en horisontal og tidsbestemt serie hvor alt har en endelig eller uendelig begynnelse i store smell eller multivers, men en vertikal serie som virker i hvert eneste øyeblikk. Ikke bare “hvordan startet det”, men “hvordan pågår det”. Det utgjør derfor ingen forskjell om materien som utgjør tingene i teorien kan ha evig eksistens, selv om det er mindre sannsynlig. Enda en grunn til at multiversteorier er irrelevant for selve spørsmålet om Guds eksistens.

Som vi husker fra forrige innlegg, må all forandring forklares ved begreper som aktualitet og potensialitet. Eksistens er en type aktualitet som realiserer en ting. Essens igjen, er en form for potensialitet. Et potensielt menneske eller univers eksisterer ikke, men et foster eller babyunivers har fått tilført aktualitet, og har derfor nå væren og eksistens. Men ingenting kan få seg selv inn i eksistens. Og hvis alle ting i teorien kan gå inn og ut av eksistens, som vi observerer hele tida, ville ingenting eksistert her og nå. Årsaken til eksistensen må være noe allerede eksisterende. Noe nødvendig.

If something exists, either its existence follows from its nature (it cannot but exist), or it is brought about by something other than itself.”
– Brian Davies i The Thought of Thomas Aquinas

Eksistensen må være noe absolutt simpelt. Uten deler. Ren aktualitet og dermed ren væren og ren eksistens. Det absolutte, nødvendige opphavet til alt kontingent og unødvendig. Av utallige grunner kan ikke dette være universet selv.

Et av Guds navn – er ren Væren. Et annet – er Eksistensen selv.

Hvordan kan forandring skje?

Til neste viktige del av et aristotelisk-thomistisk rammeverk. Tidligere har vi vært gjennom de fire årsakene, og hvorfor former virkelig eksisterer. Denne gangen introduserer jeg en av de viktigste metafysiske ingrediensene for å bevise Guds eksistens – nemlig Act og Potency. Litt tyngre post denne gang, men åpne en Red Bull (fare: produktplassering) og bit tenna sammen, så vil du snart bli belønnet for det!

A thomist could probably teach the whole history of modern thought as an overlooking of the distinction between potency and act.
– James Chastek, Just Thomism

Aristoteles brukte ordet “motion”, som kanskje bedre kan oversettes med forandring enn bevegelse (og derfor ofte misforstått), siden vi snakker om mange typer av forandring.

Så vi starter med en enkel observasjon som både jeg, Aristoteles og 2Pac er enige i (tidenes trio). Ting er i forandring. Hele tida. Ting forandrer posisjon innenfor rom – fra en plassering til en ny. De forandrer posisjon innenfor tid – fra et tidspunkt til et annet. De gjennomgår også kvalitative forandringer. Varm kaffe blir kald, spebarn blir voksne, og grønne epler blir røde.

Men hvordan kan dette ha seg?

Ancient-Greek-and-Roman-Philosophy-Workshop
“Jaha Sokrates, hvem tror du ryker i neste episode av Paradise?”

For å forstå miljøet Aristoteles svarer til, må vi raskt besøke to eldre før-sokratiske tenkere – nemlig Parmenides og Heraklites.

Heraklites mente at universets grunntilstand var kontinuerlig forandring, og at alt konstant derfor måtte være en illusjon.

All is flux, nothing stays still.

Parmenides derimot, mente at Virkeligheten er En. Alt mangfold og forandring er umulig. Hvorfor? Jo, for å eksistere er jo å være i en tilstand av being/væren. Dersom forandring skal skje, må det bety at noe går fra å ikke eksistere – til å plutselig eksistere. Fra non-being til being. Flammen som ikke var der tidligere, men som plutselig er der. Men vi vet jo at det er umulig!

From nothing, nothing comes.

Noen intuitive responser kan vi gi til begge to. For at Heraklites skal fremføre argumentet sitt, er det meningsløst dersom det ikke er den samme personen som starter og avslutter argumentet. Han må dessuten fremføre argumentet ved å vise til ord som har en bestemt betydning, og som ikke kan være in flux.

Parmenides’ sitt argument er ikke så dumt som det først kan virke, men han er også avhengig av å anerkjenne forandring, bare for å fremføre argumentet. Leppene må beveges, og han er avhengig av at tilhører må foreta mentale forandringer – bare for å la seg overbevise!

Så hva er Aristoteles’ sin løsning på dette? Aristoteles er nemlig helt enig med Parmenides i at ikke noe kan komme fra ingenting, men er derimot uenig i at det er det som faktisk skjer. For dette noe dukker ikke opp fra ingenting, men fra et potensial som allerede ligger i tingen.

Flamme i dag også? Nei, så spennende du!
Flamme i dag også? Nei, så spennende du!

Når fyrstikken skaper en flamme, kommer ikke flammen fra ikke-eksistens, men fra et potensial som allerede var reellt til stede i fyrstikken, i kraft av sin form, og som ble aktualisert av f.eks. en ekstern fyrstikkeske. Et såkorn har potensial for å ta til seg næring og vokse opp til å bli en plante. En rød gummiball har potensial for å bli malt blå eller bli smeltet til ren guffe. Gull har allerede et reellt potensial for å smelte og bli formet til en giftering, osv. Du skjønner poenget.

Alle ting inneholder derfor en kombinasjon av aktualitet (act) og potensialitet (potency). Vel, bortsett fra Gud, som er Pure Act, men det er et argument til senere. Ting som allerede har mange aktualiteter, men som potensielt kunne hatt mange andre aktualiteter. Kaninen som aktuelt spiser gulrot i buret i hagen, men som potensielt kunne ha løpt ut i regnet til skogen, blitt våt, stått på to bein og spist løvetann. Et potensial som faktisk kan bli reellt, dersom kaninen velger (og har mulighet) for å aktualisere det.

kanin1
Kaninulf ville gjerne bli til en LED-TV, men fikk dessverre ikke lov av sin egen natur

Men det betyr ikke (som ofte blir misforstått) at en ting kan være potensielt alt. En eikenøtt kan ikke bli til en gorilla. En kanin kan ikke bli til en 42 tommers LED-TV. En fyrstikk kan ikke skape gulrøtter og lavendelsparfyme. Disse potensialene er ikke reellt i nøtten, kaninen, fyrstikken, sulfuren eller whatever.

Videre kan ingenting være ren potensialitet, siden det da ikke vil eksistere i utgangspunktet, og siden det da ikke vil være noe som har potensial til å gjøre noe som helst. Mennesket, i kraft av sin menneskeform/natur, vil ha aktualisert større andel av sitt potensial i sin normale naturlige tilstand, enn hvis det hadde hatt såkalte “negasjoner/defekter”, som manglende lem, dårlig kosthold, manglende hjernefunksjon, avskåret tunge, osv.

Hvis du bare husker en ting fra denne posten

…så bør det være at alle ting er en kombinasjon av act og potency. Aktuelt sitter jeg nå ved PC’en og skriver dette, men potensielt kunne jeg løpt meg en tur, slått til på badeutfordringer på Facebook, spist en Skyr, blitt full på Hansa Fatøl, skriki ut supportersangen til Odd Grenland eller tatt push-up’s mens jeg står på henda. (Okay, nå prøver jeg bare å imponere deg. Jeg klarer egentlig ikke det)

090802_odd2
Ekte sort og ekte hvit. I motsetning til alle dere falske sorte og hvite der ute

Act og potency kan videre deles opp i mange flere distinksjoner som aktiv potensialitet, passiv potensialitet, operativ aktualitet, entitativ aktualitet, osv, men dette holder i denne omgang for å få frem poenget mitt.

Det kommer nok uansett flere poster med utvidelser av dette.

Men synes du at alt dette er tåkeprat, og har lyst til å bare avvise det? Problemet er at da du gi et bedre alternativ, ellers viser du bare en sløv intellektuell latskap, og melder deg ut av all meningsfull diskusjon. Det er ufattelig hvilken visdom man oppnår når man argumenterer fremfor å bare anta. Det er i det hele tatt vanskelig å se hvordan man kan komme seg unna act og potency på en logisk sammenhengende måte. Naturvitenskapens suksess alene virker derimot til å slå fast alle disse aristoteliske idèene en gang for alle.

Poenget her er naturligvis ikke å gi et alternativ til den naturvitenskapelige forklaringen av at f.eks. varme henger sammen med molekyltetthet- og hastighet, men å gi en bedre komplementær metafysisk forklaring på hvordan dette i det hele tatt kan skje. En metafysisk forklaring vi alle må forholde oss til – ateist som monoteist som panteist – for å komme til dypet av noe som helst. En forklaring som mange moderne mennesker dessverre virker totalt ute av stand til å reflektere over.

It is not always realised how exceedingly abstract is the information that theoretical physics has to give. It lays down certain fundamental equations which enable it to deal with the logical structure of events, while leaving it completely unknown what is the intrinsic character of the events that have the structure. We only know the intrinsic character of events when they happen to us. Nothing whatever in theoretical physics enables us to say anything about the intrinsic character of events elsewhere. They may be just like the events that happen to us, or they may be totally different in strictly unimaginable ways. All that physics gives us is certain equations giving abstract properties of their changes. But as to what it is that changes, and what it changes from and to—as to this, physics is silent.
– Bertrand Russell i My Philosophical Development

Å, kjære Russell. Hvordan du ville vridd deg i graven hvis du hadde sett de hjemmesnekrede “argumentene” til mange av dagens ateister.

Motargumenter?

Et par innvendinger er nok mulig å forutse, så vi kan jo allerede adressere dem? Kom gjerne med fler!

Men vi vet vel at forandring er grunntilstanden i universet? Elektroner som svever rundt kjernen? Kvantepartikler som popper inn og ut av vakuum? <sett inn eget eksempel her>?
– Dette er egentlig bare en ny fremføring av Heraklites’ argument og kan avvises av samme grunner. Poenget her er å gi en forklaring på forandring på substansnivå.

Men slike former og substanser er overtro vel? Jeg kan jo ikke måle dem matematisk?
– Artig at du skulle spørre om det. Nederst i dette innlegget gir jeg en rekke grunner til hvorfor former og substanser har en reell eksistens!

Men forandring skyldes vel bare meningsløse konfigurasjoner av subatomiske partikler?
– Spør deg selv: Er dette i det hele tatt litt sannsynlig? Meningsløse homogene atomer som gir opphav til alt fra stein og grus til trær, sommerfugler og mennesker. Som bringer oss videre til…

Men dette skyldes da bare kjemiske sammensetninger?
– Det er ikke noe svar i det hele tatt, men du har bare omformulert spørsmålet. Hvis du er en modernist, aner du ikke hva en kjemisk sammensetning dypest sett er, like lite som du aner hva en naturlov er. De er ikke tilgjengelige i verktøyskrinet ditt som reelle forklaring. Det interessante er ikke bare hvordan H og O kommer sammen til å danne H²O, som igjen gir opphav til vannets nye egenskaper som verken hydrogenet eller oksygenet hadde hver for seg, men også hvorfor de holdes i eksistens i hvert eneste øyeblikk. Hvilken naturlov har evne til å gjøre noe slikt?

Fire årsaker som forandrer alt

Siden jeg har kritisert mange andre, er det på tide å begynne å tegne rammeverket for den posisjonen jeg selv forsvarer, og finner overlegen til andre posisjoner i beskrive virkeligheten (spesielt materialistiske varianter): Nemlig et aristotelisk-thomistisk influert syn, heretter kalt A-T. Du vil raskt forstå hvorfor dette er relevant for hvordan vi ser på virkeligheten, inkludert en Gud og en udødelig sjel.

“The world is an astonishing place, and the idea that we have in our possession the basic tools needed to understand it is no more credible now than it was in Aristotle’s day.”
– Thomas Nagel

Posisjonen har sine røtter i både Platon og Aristoteles fra den greske antikken omkring 400 f.Kr., har blitt utviklet videre gjennom Thomas Aquinas og skolastikerne i middelalderen, og raffinert av thomister og neo-aristotelister (og andre som forsvarer enkeltdeler av dette synet) opp til idag for å møte dagens utfordringer og diskusjoner. A-T ble av mange forlatt på 1700-tallet i verdenshistoriens største revolusjon. Dette er mye av grunnen til at det er mulig å være ateist på et rasjonelt grunnlag idag, og har gitt oss mange av de moderne “filosofiske problemene”, som kausalitet, induksjon, mind-body, osv.

Problemet nå, er bare at det å ignorere A-T for 300 år siden, var fullstendig uten filosofisk eller vitenskapelig forsvar, og var sannsynligvis en av menneskehetens største tabber. Ikke fordi det ble mulig å være ateist (hold lettkjøpt psykologi utenfor), men fordi vi nå har store problemer med å forklare den helhetlige…virkeligheten. Aristoteles hadde feil i hans syn på datidens fysikk, men det er fullstendig irrelevant for hans lære om metafysikk (ulikt hva ellers dyktige Sean Carroll tror), siden dette utgjør en helt annen kategori, og derfor fremdeles står imot tidens tann, som Nagel vitner om.

Aristotelisme holder til en moderat realisme (ikke ekstrem realisme som Platon), og kalles ofte for “common sense-posisjonen”. Det vil si, at mens moderne intellektuelle virker besatt av å vise at tingene du opplever egentlig er en illusjon, holder A-T til at virkeligheten virkelig i stor grad er slik du oppfatter den. Faktisk, er det ingen logisk sammenhengende måte du kunne oppfattet virkeligheten slik i utgangspunktet, dersom den ikke virkelig var sånn på et nivå. Farger er ikke bare fotoner i bevegelse, matematikk og logikk er ikke bare en fiktiv tilnærming lokalisert i hjernen din, bevisstheten din er ikke bare en illusjon, skapt av av nerveceller som fyrer i visse mønstre og DU, iPoden, vann eller treet i hagen din er ikke bare en samling av sub-atomiske partikler i bevegelse.

Naturligvis eksisterer fotoner, nerveceller og sub-atomiske partikler, men de utgjør ikke hele historien. Problemet med moderne materialisme er at den amputerer seg vekk fra å forstå virkeligheten vi lever i på et høyere nivå, og ender opp med et dypt inkoherent bilde, hvor man ikke på sitt eget intellektuelt fundament (uten å låne verktøy den ikke har tilgang til) er i stand til å finne sannhet, menneskehet, moral eller sammenhenger i naturen. A-T kan fortsette lenge etter materialismen slutter, og når mye lenger, helt til en sammenhengende forståelse av universet.

Arven fra Platon og Aristoteles er sentral i det vi kaller klassisk teisme, som har vært det dominerende synet til grunn for teistisk filosofi siste 2300 år, inkludert kristendom, islam og jødedom.

ballSå, til å forklare A-T i en serie av poster, om noe forenklet. Vi starter med en av de viktigste byggestenene, som er HELT nødvendig å forstå, for å forstå noe som helst. Nemlig de fire årsakene, som først beskrevet av Aristoteles.

Alle ting i naturen kan forklares ved hjelp av fire årsaker. La oss bruke en blå gummiball som eksempel for å hjelpe oss med å vise poenget. Disse er:

Materiell årsak

Hva er tingen laget av? Jo, i dette tilfellet er ballen laget av gummi. Enkelt nok.

Men gummi kommer i mange ulike former. Ikke bare gummiballer, men også bildekk, volleyballer og kondomer. Hva gjør at akkurat dette er en gummiball? Det forklarer vi ved…

Formal årsak

Dette er formen, strukturen og mønsteret som materien utgjør. Med ballen, kan vi her se at komposisjonen gir visse egenskaper. Den er solid, spretten, kuleform, blå.

Denne ureduserbare kombinasjonen av materie OG form er spesielt viktig for senere idèer, og er det vi kaller for hylomorfisme. (Fra gresk: Hyle = Materie + Morphe = Form)

Men hvordan kom denne ballen inn i eksistens? Tidligere eksisterte ikke ballen. Nå gjør den det. Hvordan? Det bringer oss til…

Effektiv årsak

Hvordan ble tingen skapt? Med ballen, er løsningen igjen åpenbar. Handlingene til arbeiderne og maskiner på en fabrikk som fulgte veien fra rågummi til ferdig ball. Så til slutt, og kanskje viktigst: Hvorfor eksisterer ballen?

Final årsak

Dette utgjør målet eller hensikten til tingen. Ballen har tidligere eksistert i sinnet på den som kom opp med idèen til å lage den, og skal sannsynligvis f.eks. bringe glede til et barn.

4causes

Hele historien

Disse årsakene gir en komplett forklaring, og er viktig lære for mye av det vi kommer tilbake til. Du kan naturligvis spørre videre hvor gummien kom fra, hvordan den ble formet, hvorfor fabrikken eksisterer, osv, men svaret vil alltid være nye eksempler av materielle, formale, effektive og finale årsaker. Eksistensen av de finale årsakene viser dessuten at universet ikke er meningsløst og mekanisk, men har en iboende teleologi (Fra gresk: Telos = Mot et mål, ende) som viser at den er målrettet. Dette er som sagt ikke et spørsmål om vitenskap, men filosofi.

Men disse fire årsakene gjelder ikke bare for menneskelige artefakter, som blå gummiballer. De gjelder for alle ting, både organiske og inorganiske, naturlige og menneskeskapte.

I biologien har vi f.eks. nyrer og hjerter, som er effektivt forårsaket av visse embryoniske celler og har final årsak i (er rettet mot å) rense blod og pumpe det rundt i kroppen. Evolusjonsbiologer bruker denne typen språk hele tiden, selv om de egentlig ikke har lov til det, og viser at A-T lever videre ubevisst, i forsøk på å gjøre den materialistiske forklaringen med en formålsløs natur litt mindre irrasjonell. Mange tror at Darwin ga det endelige nådestøtet til Aristoteles, men i virkeligheten var det sannsynligvis stikk omvendt; han styrket Aristoteles! Merk at dette ikke har noe å gjøre med Intelligent Design eller kreasjonisme. Teleologi er ikke et alternativ til moderne kosmologi eller evolusjon, men utgjør et bedre fundament for dem. (For deg som ønsker å tjuvstarte; les Gilson)

“If the Nobel Prize could be awarded posthumously, I think they should consider Aristotle for the discovery of the principle implied in DNA. (…) ..the reason for the lack of appreciation, among scientists, of Aristotle’s scheme lies in our having been blinded for 300 years by the Newtonian view of the world”
– Max Delbrück, tysk-amerikansk biofysiker og nobelprisvinner

Moderne mennesker kuttet ut formale og finale årsaker (siden de ikke passet inn i en matematisk modell), og beholdt  bare materielle og effektive årsaker. Men som vi skal se var dette en stor tabbe, siden disse to selv blir uforklarlige uten de resterende årsakene.

Men hvor eksisterer disse formene? Hvorfor skal vi tro at slike formale og finale årsaker virkelig eksisterer? Og selv om de skulle gjøre det; kan vi ikke bare fortsette å ignorere dem?

Det kommer vi tilbake til i neste post.

Edit: Neste post – Forført ut av form

Why – damn it – it’s medieval,” I exclaimed; for I still had all the chronological snobbery of my period and used the names of earlier periods as terms of abuse.”
– C. S. Lewis, Surprised by Joy