Tag Archives: Vårt Land

Den gode moralismen

Publisert i Vårt Land 06.02.17.

Vi er alle moralister. Et godt samfunn krever aktiv moralisme. Når vi er klar over det, kan vi begynne å snakke om hvordan vi moraliserer på en god måte.

Vi omtaler alltid moralistene som «de andre». De som forsøker å formidle feil moral. Moralisme regnes som et skjellsord for de fleste i dag. Det trekkes frem selektivt, for å karakterisere ytringene til personer vi ønsker å avskrive.

De siste dagene har det vært flere hendelser hvor folk har oppført seg moralistisk. Etter Kirkemøtets vedtak har formaninger om hva som er god moral flydd begge veier. Donald Trump har sittet som president i et par uker. Vi har for lengst sluttet å bare kommentere Trumps handlinger. De fleste av oss snakker nå villig vekk om hans private sfære. Vi forstår at en mann som stadig lyver, skryter av umoralsk oppførsel, og er breddfull av stolthet, må ha alvorlige brister i sin moralske karakter. Det er noe galt når mødre og fedre må advare mot han som skulle ha vært et forbilde for staut, samfunnsengasjert amerikansk ungdom.

På den andre sida ble det moralisert fra arrangørene av kvinnemarsjene rundt om i verden sist uke. Ikke bare mot Trumps åpenbare kvinnesjåvinisme, men også om hva som var akseptabelt for feminister å mene. Slik ble eksempelvis pro-life-grupper ekskludert fra å være med som partnere. Mange pro-life-feminister delte mange av bekymringene bak marsjen, som utstrakt kvinnehat, kvinners rett til helsehjelp, utdanning, men kunne ikke stå inne for paroler som også holdt frem liberal aborttilgang som en rettighet.

Ofte vil man bruke ordet moralisme om de etiske meningene man anser som dårlig begrunnet. Men moralisme brukes samtidig gjerne av dem som ikke har tatt seg bryet med å høre på begrunnelsene fra den andre sida. Da blir det fort en hersketeknikk hvor man impliserer at meningsmotstanderen er irrasjonell, og kan erklære seg som vinner på walkover. For å unnskylde oss selv fra å lytte og stille oppfølgende spørsmål.

En antakelse som gjerne ligger under, er at moral mer enn noe annet handler om subjektiv smak eller preferanser, og at vi derfor har ingen rett til å belære hverandre. Det er feil. Ingen lever slik i praksis. Selv filosofer som Richard Rorty kunne levere sofistikerte argumenter om hvordan vi ikke kan ha kunnskap om objektiv moral, men er i neste omgang raske til å levere ut moralske bedømmelser og fordømmelser, om alt fra handlinger til holdninger.

Etikk er en vitenskap som handler om kunnskap. Kunnskap om rett og galt, bedre og dårligere. Naturligvis ikke den typen kunnskap som gir matematisk presisjon, men det gir oss ingen grunn til full skepsis. Kunnskap kommer i ulike former. Etikk er en rasjonell disiplin, demonstrert ved at den kan formidles, læres bort og diskuteres, selv mellom folk med ulike rammeverk. Man kan godt ha grunner for å hevde at andre tar feil.

Et eksempel er Aristoteles’ dydsetikk – den mest innflytelsesrike moralfilosofien i historien. Den tok utgangspunkt i en objektivt tilgjengelig fellesnevner – vår utviklede biologiske menneskenatur. Han fremhevet det å leve dydig som målet med livet, hvor gode handlinger naturlig vil strømme fra en god karakter. Han mente at vi burde benytte de ressursene vi er født med, både som sosiale, rasjonelle medlemmer av menneskearten, men også som unike individer.

Mennesket er naturlig sosialt, og søker sammen i samfunn. Et samfunn konstitueres av dets individuelle borgere, som små atomer ligger til grunn for et større hele. Aristoteles beskriver likedan målet med et godt samfunn som å være et samfunn hvor det er enkelt å leve som en god person. Aristoteles hevder at våre gode dyder og onde laster kommer fra vanedannende interaksjoner i et sosialt miljø – en polis. Nevrologiske mønstre må dannes for at vi enklere skal kunne handle modig, generøst, uselvisk, måteholdent, rettferdig og vist. Slik dyd krever trening, så vi må hjelpe hverandre for å leve opp til å være gode personer. Det er sivilsamfunnets oppgave.

Til sist virker det ikke til å være noe galt med moralisering i seg selv. Et godt samfunn krever aktiv moralisme, for at vi kan hjelpe hverandre til å leve opp til den beste utgaven av oss selv. Vi kan kanskje heller prate om god og dårlig moralisering.

Moralisering ser stygt ut når vi er mest opptatt av å ha rett. Når moralisering er et kjøretøy for vår egen selvbekreftelse og stolthet. Et resultat er gjerne at vi ikke tar oss tid til å lytte til andres opplevelser og innvendinger, men går over lik. Moralisme på sitt beste betraktes gjennom brillene av nestekjærlighetsbudet. Hver gang vi genuint opptrer til det beste for hverandre og samfunnet vi lever i. Når vi møter mennesker ved å lytte og ha øyekontakt, men likevel er ærlig nok til å hevde at ens egen moralske kunnskap er bedre, og at samtalepartneren gjør lurt i å tenke en gang til, og forsøke å leve annerledes.

Det moderne liberale samfunnet bygger på en slags ikke-aggresjonspakt vi har arvet fra tenkere tilbake til Hobbes og Rosseau. Vi blir her som borgere forventet å følge våre egne preferanser, men ikke forstyrre andre som ønsker å gjøre det samme. Det ligner mer på en legitimering av egoisme og selvopptatthet, enn moral eller nestekjærlighet.

Men all politikk er i en forstand resultat av moralisme. Det handler alltid om å holde opp noe man holder som moralsk riktig eller bedre enn annet. Om det så er å innføre progressiv skatt for at de fattige i et land skal komme bedre fra det, øke skatt for å finansiere eldreomsorg, eller øke alkoholavgifter for å fremme måtehold blant norske borgere. I disse diskusjonene henter vi begrunnelsene våre fra ulike steder, og vi vekter dem forskjellig. Vi henter dem fra tradisjon, kultur og religion, som legger tolkningsgrunnlag for vitenskap og ytterligere kunnskap.

Vår dannelse som nye generasjoner av samfunn med mennesker er avhengig av at vi fortsetter å holde løpende diskusjoner om god moral og godt samfunn, og ikke stenger dem ned med enkle merkelapper.

Vi bør være gode, samfunnsengasjerte moralister.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Holm finner filosofiske røtter

Sverre Holm, professor i informatikk ved UiO, skriver et tilsvar i dagens Vårt Land til kronikken min fra forrige uke, Kirken – fornuftens fanebærer.

Han snakker varmt om å undersøke tro og vitenskap i harmoni, og viser til sin egen historie.

“Dét å utforske skaperverket ble også en form for gudstjeneste.”

Den er publisert på det vanlige vepsebolet Verdidebatt. Veldig interessant. Les den der.

Fra kritikk til renessanse

(publisert i Vårt Land 06.08.13)

Nyateismen har avslørt seg som intellektuelt uholdbar. Dawkins og kompani ender opp med å skyggebokse mot fiktive motstandere, i noe som grenser til en eneste sekterisk high five-klubb. Nå, hvordan kan vi bruke dette til noe godt?

Den nye bevegelsen, betegnet som “nyateismen” av Wired Magazine i 2006, dukket opp i kjølvannet av 9/11 og økende religionskritikk. Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Daniel Dennett representerte etter sigende det største innen popateisme siden Bertrand Russell, og ble utnevnt til de fire apokalyptiske ryttere som skulle fri fremtidens samfunn fra det irrasjonelle og manipulerende fenomenet kalt religion. I fire bøker på New York Times’ bestselgerliste ble nyanser, mangfold og kompleksitet skiftet ut med overforenklinger og karikaturer.

“The God Delusion makes me embarrased to be an atheist”
– Michael Ruse, ateistisk filosof

Ikke overraskende er nyateismens største kritikere å finne blant ateister selv. Det er vanskelig å se figurer som evolusjonsbiologen Dawkins plaske uti ukjente filosofiske farvann uten at mye skurrer. Når Dawkins i tillegg fremstiller det som en dyd ikke å sette seg inn i hva motparten egentlig mener, ender nyateister gjerne opp med å bygge opp under hverandres myter, uten eksterne innspill. På samme tid er det en merkelig mangel på kritisk refleksjon over ubegrunnede premisser i deres egne ortodokse materialistiske verdensbilder, som filosof Thomas Nagel sier at folk “vil finne latterlig om en generasjon eller to”. Utfordringer som at mennesker har en overraskende rasjonell sans, mind-body, opphav til objektiv moral, verdens lovmessighet, universiell realisme, en åpenbar målrettethet i universet, osv.

Et av nyateismens fremste våpen er å få tilbake den gamle krigen mellom tro og vitenskap som ble avblåst av de fleste vitenskapshistorikere for over 50 år siden. Sannheten er vel snarere at kristendommen har vært avgjørende for fremveksten av moderne vitenskap, i henhold til personer som Jürgen Habermas og Loren Eiseley. Et annet er dogmet om at kristen tro bygger på “blind tro i fravær av bevis, og til og med i strid med bevis”. Kristendommens historie har aldri manglet rasjonelle tilnærminger, logiske resonnementer og tillit til troverdige vitnesbyrd.

Det sies at en av marxismens strategier var å sende nye rekrutter rett ut av døra og ut på gatene for diskusjon. Naturligvis ville de bli overkjørt, men med høy motivasjon for å tilegne seg kunnskap for neste debatt. Uten sammenligning forøvrig, er kristendommens største vekstperioder kjennetegnet av tung kritikk. I dag opplever religion og kristendom en vekst uten sidestykke i verdenshistorien på global basis. En nylig undersøkelse utført av Centre for the Study of Global Christianity viser at antall religiøse i verden har steget fra under 82% i 1970 til 88% i 2010, med prosjektert vekst til nesten 90% i 2020, hvor kristendom utgjør over en tredjedel. Dette er mye takket være veksten til det globale sør og kommunismens fall. Likevel representerer deler av Vesten unntaket.

Bakgrunnen for det må sees i lys av at de aller største filosofene i første halvdel av forrige århundre var ateister. Særlig takket være at Alfred Ayer’s bok fra 1936 stadfestet den såkalte verifikasjonismen, også kalt logisk positivisme. Tanken var at bare påstander som var empirisk bevisbare, gjerne ved hjelp av vitenskapelig metode, var meningsfulle å diskutere. Gud falt utenfor denne kategorien. Verifikasjonismen avslørte seg som logisk selvmotsigende omkring 1960 og måtte forkastes, fordi den ikke selv lot seg verifisere. Ayer kunne ikke stå inne for sine tidligere ideer, og man måtte godta at flere verktøy kunne brukes for å tilegne seg kunnskap. Resultatet var en oppblomstring av kristen filosofi.

Kanskje kan angrepet fra nyateismen også riste liv i unge, kloke troende som endelig må stå til ansvar for håpet som er blitt gitt dem. Seminarer om f.eks. tro og vitenskap tiltrekker mange mennesker på festival om dagen, og selv på konfirmantleirer er slik undervisning i stand til å bryte ned mange fordommer. Trosforsvar kan skape et fundament for at evangeliet i større grad kan utspille sitt fulle potensial hos nye og gamle tilhørere.

Når vi innser at vi står på skuldrene til kjemper, fra tenkere som Platon, Aristoteles og Aquinas til mange av dagens skarpeste hjerner, ser vi at vi kan legge til rette det intellektuelle klimaet som gjør at neste generasjon i Vesten igjen kan oppleve (en rasjonelt begrunnet) kristen tro som det mest forsvarlige og tiltrekkende alternativet i valg av livssyn.

God filosofi som tilsvar på dårlig filosofi. Fra kritikk… til renessanse.