Tag Archives: verdi

Nietzsche vs. nyateistene

Okay. Denne posten blir litt lang, men det er en post jeg har hinta altfor mye til, og som jeg har hatt lyst til å skrive lenge. Helt siden jeg la fra meg Moral Landscape for første gang. Mye raffinering av tanker for min egen del, og fantastisk om det kan være til verdi for andre som måtte være interessert. Og litt for å introdusere at du nå kan følge danieljoachim.org på Facebook. (Pause for jubel)

Hør også på:
Nietzsche og nyateistene – med lyd

For en ting som alltid har forbauset meg, er hvordan noen oppriktig, intellektuell ateist kan foretrekke nyateistene fremfor Nietzsche. En annen ting som har forundret meg, er hvorfor nyateistene aldri henviser til Nietzsche. Kan det være fordi han er…ubehagelig?

b82fd36e465c753db42730aee7f4f311de7719610346fd0e2bb3d7f68d7467db

Vel, bortsett fra Hitchens, som faktisk bruker Nietzsche’s berømte sitat “Gud er død”, men som aldri viser tegn til at han forstår hva han gjengir. Han virker faktisk til å tro at “Gud er død” bokstavelig talt henviser til at en slags superperson ved navn “gud” på en eller annen måte har sovnet inn, kontra til Nietzsche sin noe skarpere analyse av at når Gud er død – borte, så forandres alt. Vi kan ikke lenger praktisere den late og selektive “skeptisismen” som preger vår egen moderne tid, men hele vår virkelighetsforståelse må re-evalueres. Huset rister. Ingen ting står trygt.

Morallover? Mening? Ontologisk startpunkt? Farvel! Sayonara! Hit the road, Jacques!

“Once the Buddha was dead, people displayed his shadow for centuries afterwards in a cave, an immense and dreadful shadow. God is dead: —but as the human race is constituted, there will perhaps be caves for millennia yet where people will display his shadow. And we—we have yet to overcome his shadow!”
– Nietzsche i The Gay Science

nietzsche
Nietzsche – den opprinnelige Kanye West

 

Uansett, og paradoksalt nok, har gudstroende mye å takke nyateistene for, jf. her og her.

I den anledning er det interessant at den alltid lesverdige ateistiske filosofen John Gray nylig var ute med et nytt innlegg i The Guardian, med tittelen What Scares the New Atheists. Her er et tankevekkende utdrag:

“[1] The new atheists rarely mention Friedrich Nietzsche, and when they do it is usually to dismiss him. [2] This can’t be because Nietzsche’s ideas are said to have inspired the Nazi cult of racial inequality – an unlikely tale, given that the Nazis claimed their racism was based in science. [3]The reason Nietzsche has been excluded from the mainstream of contemporary atheist thinking is that he exposed the problem atheism has with morality. [4] It’s not that atheists can’t be moral – the subject of so many mawkish debates. [5] The question is which morality an atheist should serve.”

Fem setninger som krever fem kommentarer:

  1. Stemmer. Og det er merkelig. Samt uten å vise tegn på at de faktisk forstår det de har lest.
  2. At nazistisk rasisme skal ha vært basert på vitenskap, utelukker ikke andre kilder. Det virker sannsynlig at det kan finnes en rød tråd mellom Nietzsche og grunnlaget for nazisme, men ikke noe jeg er kvalifisert til å spekulere over nå.
  3. Amen my brotha’ from anotha’ LSE studieretning.
  4. Selvfølgelig! Indeed. Mange ateister er mer “moralske” enn mange teister. Men dette, selv om det er en vanlig innvending, unngår hele det virkelige spørsmålet i denne typen diskusjoner. Det handler ikke om hvem som kan gjøre hva, men hvem som kan rettferdiggjøre hva, basert på hvilket filosofiske fundament. Jf. innlegget:
    Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister
  5. Njaaa, hopper vi ikke litt fort frem nå? Er ikke et bedre spørsmål noe slikt som:

(Q) Kan det eksistere noen moral, noen morallov, som en ateist kan rettferdiggjøre å holde seg selv ansvarlig til, og rettferdiggjøre å holde andre ansvarlig til?

Hvis dette spørsmålet har et negativt svar, så kollapser også Gray sitt logisk påfølgende spørsmål (5).

Og det er et vanskelig spørsmål å kjempe med. De fleste av oss i Vesten, vil godta at det eksisterer i det minste et minimum av en morallov som vi alle står ansvarlig ovenfor. Barnemishandling, drap av uskyldige, voldtekt, grov løgn, tyveri, svindel, brannstiftelse, underslag, osv. Når vi løfter stemmen vår for å protestere mot denne typen urett, sier vi implisitt at disse moralske bedømmelsene har mer enn bare en rent subjektiv betydning. Og hvis ikke du vil høre det fra meg, så hør det fra Batman. Alle hører på Batman.

Batman-vs.-Relativism-Part-1

Når eiendelene dine blir stjålet, eller naboen din er blitt uskyldig myrdet, holder vi til at det i minst en forstand har skjedd en objektiv urett. En moralsk defekt…fra noen. Mens når morderen blir pågrepet, har gjennomgått en rettssak og holdt til dom, tenker vi i minst en forstand at noe i objektivt rettferdig har skjedd. Og ikke minst: dersom en faktisk uskyldig person hadde blitt dømt for mordet, forstår vi likedan at noe objektivt urettferdig har foregått.

Batman-vs.-Relativism-Part-2

Så kan jeg begrense meg til påstanden om denne relativt forsiktige og intuitive sannheten i denne omgang, og slippe å tenke på alle mulige gråsoner. Det er alt jeg trenger for å få frem argumentet mitt. Eksistensen av grå – selv ikke 50 nyanser av grå – er et argument mot eksistensen av sort og hvit. Og er det noe vi i Vesten kan enes om, så er det at det i det minste eksisterer noe felles moralsk enighet, selv mellom ateist og teist, og mellom liberal og konservativ.

Batman-vs.-Relativism-Part-4

Men det spørsmålet (Q) ovenfor stiller oss, er om fundamentet for noen ansvarliggjørende moralsk kode. Det er ikke et sosiologisk spørsmål, og ikke et empirisk spørsmål. Rop på biologi, evolusjonært tilpassede prosesser i kroppen, eller psykologiske studier hos våre evolusjonære slektninger alt du vil. Det er irrelevant…akkurat nå.

For spørsmålet er meta-etisk: hva kan moral hvile på…hvis noe?

Det eksisterer naturligvis mange moralteorier der ute. Noen gode. Noen dårlige. Noen så forferdelige at bare folk som Peter Singer slipper unna med dem. Noen vil si at du trenger et “supernaturlig” fundament for moral, mens andre fnyser av det, og tenker at man kan nøye seg med noe strikt naturlig. Men hvordan naturalisme i prinsippet kan kunne rettferdiggjøre noe slikt, er et mysterium.

Merk at alternativene våre ikke er å velge mellom å “tenke selv”, eller postulere en kosmisk diktator som overdommer. Det som blir fremført av mang en mer banal ateist som såkalt argumentasjon. Det vi må undersøke, er hvor langt ned vi kommer i å forstå virkeligheten. Må vi bare stoppe opp et sted med magiske “brute facts”, som naturalisme så notorisk er kjent for, eller er virkeligheten gjennomgående “intelligible”, helt ned til første prinsipper?

Det virker som at det enten må være minst noe “der ute” allerede, av disse kvalitative konseptene som “mening” og “godhet”, som vi i hvert fall kan starte å jobbe med, eller så faller alt.

Og forresten. En ateist trenger naturligvis ikke å være en strikt naturalist. Han kan f.eks. holde til at godhet og mening er noe “ekte”, i forstand av noe slikt som platonske former, men hvor Gud er overflødig. Men det virker til å bare skyve problemet tilbake et ledd, og en av Nietzsche sine argumenter er nettopp at Gud og platonske størrelser står og faller sammen. Nietzsche var tross alt godt utdannet i klassisk filosofi, som platonisme. Man kan fremdeles fortsatt argumentere for at det ikke er tilfelle, og det er absolutt verdt å oppsøke slike argumenter (de er tross alt kanskje de eneste ateistiske variasjonene som er verdt å granske), men jeg har fremdeles ikke funnet noe spesielt overbevisende.

Så hvis Nietzsche har rett: Ingen Gud -> ingen bindende moralkode. Tilbake til teksten av John Gray. Det neste trekket hans er interessant. For nyateistene, som ofte er liberale tenkere, vil gjerne påstå at verdiene deres springer ut fra “fornuft” og “opplysningtid”.

“Awkwardly for these atheists, Nietzsche understood that modern liberalism was a secular incarnation of these religious traditions. [. . .]  Nietzsche was clear that the chief sources of liberalism were in Jewish and Christian theism: that is why he was so bitterly hostile to these religions. He was an atheist in large part because he rejected liberal values. To be sure, evangelical unbelievers adamantly deny that liberalism needs any support from theism. If they are philosophers, they will wheel out their rusty intellectual equipment and assert that those who think liberalism relies on ideas and beliefs inherited from religion are guilty of a genetic fallacy. Canonical liberal thinkers such as John Locke and Immanuel Kant may have been steeped in theism; but ideas are not falsified because they originate in errors. The far-reaching claims these thinkers have made for liberal values can be detached from their theistic beginnings; a liberal morality that applies to all human beings can be formulated without any mention of religion. Or so we are continually being told. The trouble is that it’s hard to make any sense of the idea of a universal morality without invoking an understanding of what it is to be human that has been borrowed from theism.”

Overbevisende, men vi kan kanskje bruke et eksempel for å tydeliggjøre det enda mer.

Tenk på konseptet om likhet. Hvis vi skal bedømme ut fra empirisk kunnskap alene, har vi på ingen måte likhet. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha likhet. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles likhet som personer. Vi har lik verdi.

Immanuel Kant sa at enten er den menneskelige personen et middel for å oppnå en slags “end”, eller så er han en “end” i seg selv.

Alt som har en pris, kan i teorien erstattes av andre ting for samme pris. Det er selve grunnen til at ting har pris, og at vi har utviklet pengesystemet vårt. En eplebonde selger epler. En jeger selger kjøtt. En baker selger brød. Isteden for at disse tre og tusen yrkesaktive til, skal fortsette å bytte varene sine internt, veksler de alt inn i en felles enhet…penger. Men prinsippet som ligger bak, er like klart. Dersom en enhet kjøtt er verdt 10 kroner, og en enhet brød er verdt 10 kroner – kan du bytte en enhet med kjøtt mot en enhet med brød.

Men veldig få her i Vesten vil si at mennesket har en pris. Vi sier at det har en uendelig egenverdi, bare i kraft av å være en menneskelig person. Likeverdet mellom personer, er allerede en forutsetning for likebehandling, som de fleste av samfunnsinstitusjonene våre bygger på. All politikk er – i en forstand – moral. Fordi all politikk sier noe om hva som er ønskelig – hva som er godt – hvor vi vil hen…kollektivt.

Igjen – vi har ikke likeverd fra noen empirisk standard. Vi er ikke like som dyr, eller engang som rasjonelle dyr. Men vi har visstnok likhet som personer – som vesener med evne til å oppleve – som frie aktører. Men hva annet kan en menneskelig person være, om ikke et levende menneskelig dyr? Og gitt hvor mange slike dyr som eksisterer der ute – hvordan kan vi si at noe slikt er uendelig verdifullt?

Vi kan si at de har større kompleksitet. At de er ekstremt komplekse fysiske systemer. At de er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe mer komplekst har mer verdi enn noe mindre komplekst?

Hvis vi har ulikhet som dyr, selv menneskelige dyr, men likhet som personer, så må det være noe ved personhet som vi setter uavhengig av vår biologiske rase. Hva er så en person? Hva gir dem lik verdi? Uendelig verdi? Like rettigheter? Naturlige rettigheter?

Morsomt at du skulle spørre.

For det virker troverdig at teisme, altså gudstro, kan svare bedre på dette, og det er i hvert fall tåpelig å protestere på at det har gjort det historisk sett. Den kjente ateistiske sosiologen Jürgen Habermas sier, ikke uten grunn, følgende:

“Universell egalitarisme, fra hvor idealene utløper om frihet, kollektiv solidaritet, aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv etter den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken. (…) Alt annet er bare postmoderne snakk.”

I dette bildet er grunnen til at vi er personer, og ikke dyr alene, er at vi er skapt i bildet og likheten til Den Ene. Til den Suverene Person. Altså ikke til gud (med liten g), som nyateistene gjerne “argumenterer” mot, men til Gud, som Nietzsche argumenterer mot. Innen denne filosofien opprinner ikke verdien vår i vår biologi, men er avledet fra vårt felles opphav, som også er det felles opphavet til all eksistens, rasjonalitet, verdi og “intelligibility”. Vi er, for å bruke en velkjent metafor, sønner og døtre av den samme Far. Vi har uendelig verdi, fordi vi peker “forbi” oss selv. Vår likhet til Gud gjør oss ikke bare til dyr, men til rasjonelle dyr, med intellekt og vilje (aristotelisk forstått). Vi har en høyere hensikt som ikke er begrenset til vår tilværelse som komplekse dyr.

Så hvis du avviser teisme – hvordan kan du fremdeles holde til, som Kant, at mennesket ikke kan være et middel, men en “end” i seg selv? Hvordan kan det ikke ha en pris, men ha en ukrenkelig verdi?

Tanken på at mennesket har en pris, og prinsipielt kan kjøpes og selges, vil slå deg som forkastelig. Men hvorfor gjør den det, dersom vi har avvist den jødisk-kristne forståelsen av Gud? Hvordan kan det forsvares? Vi trenger et svar som går utover noe slikt som at “det er selvinnlysende”, “du er teit som i det hele tatt spør”, eller “det bare er sånn”. Vi lever fremdeles på bølgen av den jødisk-kristne tradisjonen, men hva vil skje når denne bølgen renner ut?

Det er enkelt å se at det gir ingen mening å prate om noe eller noen som skapninger, dersom det ikke er en Skaper. Det er litt vanskeligere å se, men like virkelig, at det gir lite mening å beholde konsepter som likhet eller uendelig verdi, når den kristne metafysikken er slått vekk under beina våre.

Problemet til Nietzsche med nyateistene (og Human-Etisk Forbund), er derfor, at de er altfor “kristne”. De har ikke forstått – virkelig forstått- hva det vil si at Gud er død. Så dette er Nietzsche sin utfordring til nyateistene. Ingen Gud – glem liberale verdier. Hvis religiøse ikke er sterke nok til å innse virkeligheten, så er sannelig ikke liberale det heller. Verden tilhører dem med den sterkeste viljen. Til de hardeste diamantene.

“Here one must think profoundly to the very basis and resist all sentimental weakness: life itself is essentially appropriation, injury, conquest of the strange and weak, suppression, severity, obtrusion of peculiar forms, incorporation, and at the least, putting it mildest, exploitation – but why should one for ever use precisely these words on which for ages a disparaging purpose has been stamped?”
– Friedrich Nietzsche i Beyond Good and Evil

Som vi tidligere har sett på, hinter Alasdair MacIntyre, en av mine favoritter på moralfilosofi, til at vi må velge. Mellom Aristoteles og Nietzsche. Enten er det noe der, eller så er det ikke. Heldigvis har vi fremdeles Aristoteles, som en alliert til kristne. Men mer om det senere.

Er du for gira på temaet til å vente? Bestill deg MacIntyre sin klassiker – After Virtue!

Nagel vs. røkla, del 2: En historie om det “overnaturlige” mennesket

Da fortsetter vi til andre del om Thomas Nagel (første del her), en eminent amerikansk filosof som i fjor forfattet perlen “Mind and Cosmos”. Disse to postene vil følges av mange poster med egne og andres refleksjoner om hvorfor jeg tror vi til slutt vil ende opp med Gud og et teleologisk (målrettet) univers som det mest rasjonelle (aka eneste) alternativet. PS: Gud er ikke her et vitenskapelig “hull” hvor vi fyller han inn (contrary to popular belief, har de største kristne tenkerne aldri drevet med God-of-the-gaps). Han er heller ikke en hypotese eller “sannsynlig forklaring”, men en klassisk Gud er her en helt nødvendig deduktiv konklusjon, gitt at rammeverket og resonnementet holder.

Reisen til Nagel viser et stort stykke ærlighet, integritet og evne til kritisk tanke som er sjelden å komme over i disse dager. Forrige post var mer et helhetlig sammendrag og innledning. Nagel, på samme måte som Rosenberg, er villig til å innse hvor bisarre implikasjonene av materialisme er, men i motsetning Rosenberg velger han heller å avvise det. Men helt konkret; hva er argumentene hans? Det må sies at Mind and Cosmos er en relativt kort sammenlegning (128 sider) over hans tidligere skriverier, hvor han utdyper det meste av dette i større detalj.

Kort oppsummert er Nagel sitt hovedargument følgende: Det er fire ting en standard materialistisk darwinistisk forklaring på mennesket mest sannsynlig ikke vil forklare, eller ikke i prinsippet kan forklare.Da Vinci

  1. Hvordan et livløst univers kunne utvikle liv på jorda med en slik ufattelig høy kompleksitet, i løpet av så “kort” tid.
  2. Utviklingen av et så utrolig mangfold av ekstremt komplekse livsformer fra de første livsformene, i løpet av så “kort” tid.
  3. Hvordan bevissthet oppsto fra rå materie.
  4. Eksistensen av objektiv rasjonalitet og verdi, i tillegg til at det eksisterer skapninger med en slik type kognitive fakulteter som er i stand til å fatte objektiv virkelighet og verdi, og som blir motivert av verdi. (My personal favorite)

Nagel kunne også supplert med ting som hvordan det i det hele tatt kan ha blitt skapt et univers ut av ingenting (uavhengig av om det er evig eller begrenset ut fra “The Everywhere Stretch” aka Big Bang). F.eks. noen punkter om den kosmiske fininnstillingen, hvor det finnes en mengde konstanter som er så <sett inn ufattelig forsterkende superlativ her> fininnstilte for at det i det hele skal kunne eksistere ting som stjerner, galakser, planeter, kretsløp, svigermødre, omskjæringsdebatter, osv. Disse konstantene virker også “designet” (de har ikke nødvendig eksistens, og alternativene blir derfor “sjanse” eller multivers, som selv må være fininnstilte), og er fininnstilte til en absurd liten sannsynlighetsgrad som bokstavelig talt er utenfor menneskets fatteevne. På sistnevnte er den unge, agnostiske kosmologen Luke Barnes en fantastisk kilde (ja, han feier naturligvis folk som Victor Stenger av banen). Robin Collins er for øvrig den kanskje mest kjente kilden til argumentet her, selv om jeg heller ville gått til Aquinas’ Fifth Way.

Nagel viser til hvordan den vitenskapelige revolusjonen var avhengig av en sterk begrensning helt fra starten. Nemlig å frata verden alle mentale stater, inkludert bevissthet, mening, hensikt og formål. De fysiske vitenskapene står igjen med deskriptive studier av de materielle elementene i universet, gjerne underlagt matematiske forklaringer, med kjente og ukjente lover som tilsynelatende påvirker deres oppførsel innenfor tid og rom.

Men muligheten for fysikk til å forklare alt (en såkalt “Theory of Everything”) er umulig av nettopp disse grunnene. Man vil aldri kunne komme inn i den subjektive førstepersonsopplevelsen som organismene selv har. Siden mentalitet er nettopp så viktig for å forklare utviklingen av levende organismer, fra encellede organismer, gjennom primitive dyr, til mennesker, må derfor den biologiske utviklingen inneholde mer enn rent fysiske prosesser. Nagel er dessuten tilhenger av Alvin Plantinga’s kjente evolusjonsargument mot naturalisme (EAAN), som kort går ut på at våre kognitive fakulteter ville vært fullstendig upålitelige dersom den materialistiske evolusjonære historien var hele forklaringen.

Det betyr at vitenskap, hvis den skal gå videre fremover i å forklare universet, må inkludere teorier om mentale fenomen, altså “mind”, og til syvende og sist alt vi lærer av kunnskap gjennom vår subjektive person, altså “kosmos”. (Mind AND Cosmos der altså. Litt samme sjarmen som når skuespilleren uttaler filmtittelen I LØPET AV filmen).

Nagel deler opp etablerte forklaringer slik. Vi kan…

  1. Forklare mentalitet ut fra egenskaper ved det fysiske, som mønstre for atferd eller neuronaktivitet.
  2. Nekte for at det mentale eksisterer, annet enn som en illusjon.
  3. Forklare det som en tilfeldighet eller en uforklart egenskap ved fysiske organismer.
  4. Tro at det har en forklaring, men ikke en som tilhører vitenskap, men teologi. Altså at menneskesinnet har blitt tilført den fysiske verden gjennom guddommelig inngripen.

Nagel avskriver de to første, med god grunn, som åpenbart selvmotsigende løsninger (selv om de har mange forsvarere). Man kan prøve lenge på å forklare at et eple EGENTLIG ER en appelsin, men før eller senere må du gi opp. Nr. 3 beskriver Nagel som fullstendig usannsynlig, men han godtar likevel ikke nr. 4, selv om han legger til at de fleste versjoner av teisme er kompitable med den vitenskapelige historien til nå. Årsakene til dette forklarer han med at man ikke burde gå utenfor universet for å se etter årsaker, og at han ikke VIL at teisme skal være sant.

Han sier selv at han foretrekker en naturalistisk, men ikke-materialistisk versjon (selv om jeg tror at han bare avviser en moderne misforstått Gud, mens han ville oppdaget at Gud fra klassisk teisme er akkurat det han er på utkikk etter). Nagel har ikke selv noen tydelige forslag til hvordan en slik løsning skal se ut (kanskje noe lignende neural monisme eller panpsykisme), men viser til at vitenskap må komme lenger enn sine nåværende kunstig innebygde begrensninger for å komme dit, som f.eks. gjennom en teleologisk (målrettet) forklaring på universet.

Men det finnes gode grunner til at vi burde foretrekke en klassisk teistisk forklaring på dette, fremfor en ateistisk, eller å måtte ty til en atskilt kartesisk dualisme, og at bevisene peker mot nettopp dette. Før nyateistene kaster seg over den siste setninga, mener jeg selvfølgelig inkludert de filosofiske bevisene, og ikke bare de empiriske (ingen får lov til å bevis-definere-seg-til-seier her). Det er jo tross alt virkeligheten vi har lyst til å lære om, og ikke blande inn dypt irrasjonell scientisme?

Følg med videre!