Materialist Anthem

Glem Ylvis og The Fox. Denne musikkvideoen er så fantastisk utført at den fortjener en Nobelpris i…noe. Men den har også en dypere mening. Mye dypere enn hva artistene og regissøren antakeligvis vet selv.

For å gjøre forrige innlegg om Nagel litt mer forståelig, kan vi jo her gi et veldig praktisk eksempel. HVIS mekanisk materialisme (eliminative style) var en SANN beskrivelse av verden, så ville ALL musikk høres slik for deg. Nickelback, Miley Cyrus, Metallica, Avicii, Jay Z, Kaizers Orchestra (og du som trodde de var vanskelige nok å forstå fra før av?), Sigvart Dagsland, you name it!

Enkelt oppsummert fordi ordene vi bruker, ikke ville reflektere noen objektiv sannhetsverdi om det bakenforliggende som ordene viste til, og rasjonaliteten vår (som du egentlig ikke ville hatt) ville ikke hatt evne til å finne frem til det. Derfor ville ordene jeg formet i hjernen min, og som kom ut av kjeften min, uansett ikke gitt noen mening for deg (nei, Dawkins’ meme-teori redder deg ikke her). I beste fall kunne vi muligens hatt ET universelt språk. Et felles språk ved navn “gibberish”.

Sangen ble opprinnelig laget som en parodi på alle italienere som gikk rundt og digga engelsktalende hits, uten å ane hva som ble sagt. Den ble en stor hit, til tross for at ingen av ordene har noen mening, selv om de kanskje høres engelske ut (de synger da tross alt “oll’ raight”).

Og dansinga! Dansinga! Dansinga er virkelig noe av det beste (aka morsomste) jeg har sett, til tross for at jeg har bodd sammen med norgesmesteren i swing i et år, og som daglig trente på kjøkkenet vårt. Fare: Du kan bli hekta.

Gibber me up, hon’. It’s the one and only: Prisencolinensinainciusol!

…jeg gleder meg allerede til karaoke-versjonen!