Naturvitenskap og argumenter for ateisme – Gudsdebatt for nybegynnere

I dag hadde jeg et hyggelig intervju med Universitas igjen (tidligere intervju her). Denne gangen handlet det om naturvitenskap og religion. For hvordan kunne vel en religiøs person forholde seg til naturvitenskap? Det fikk meg igjen til å tenke på hvorfor jeg ble spurt om noe slikt i utgangspunktet, som om det skulle være en utfordring. Vi lever i en merkelig tid.

To tidligere innlegg om naturvitenskap og kristen tro her:
The final showdown: Kristen tro vs. vitenskap
Er Gud en erstatning for vitenskapelige forklaringer?

Jeg skal ikke gjenta så mye som jeg allerede har skrevet i disse to postene. Mitt svar på intervjuet var i korte trekk at tanken om at det historisk har vært, eller nødvendigvis eksisterer en motsetning mellom kristen tro og vitenskap, er en direkte barnslig tanke, uten hold i reell historie og solid vitenskapsfilosofi. Jeg utdyper det litt i postene ovenfor. Snarere kan man argumentere for at en grundig, ikke-naturalistisk (ikke-ateistisk), skolastisk modell er nødvendig for å redde fundamentet til hele det vitenskapelige prosjektet.

Med et så dårlig belegg, skulle man ikke tro at dette var en tanke som ble tatt seriøst lenger, men den ble altså lagt frem på ny av filosof Anders Solli Sal i gårsdagens gudsdebatt på Blindern, i et åpningsinnlegg med flere merkelige og løse skudd fra hofta enn det var antall rumperistinger i Nicky Minaj’ sin siste musikkvideo.

Så hvordan blir man en ateistisk debattant? Oppskriften er av samme gamle merket:

Tidligere trodde man X aka <sett inn irrelevant påstand her>, men nå vet vi Y aka <sett inn ny irrelevant påstand her>, så derfor eksisterer det neppe noen Gud. Vi vet tross alt mye bedre nå.

Aquinas-Meme-6-640x422

What? Ikke sammenhengende? Men joda; prøv heller følgende strategi:

En usynlig tekanne/drage/koalabjørn/<sett inn ditt foretrukne eksempel her>, lar seg ikke måle med disse empiriske måleinstrumentene. Påstå så at Gud egentlig ikke er noe annerledes fra disse. Ignorer gjerne det faktum at ingen store teistiske tenkere gjennom historien har argumentert for Gud som en slik “ting” i universet som lar seg måle på denne måten. Husk så å ignorere at dersom Gud faktisk var noe som lot seg måle på denne måten, ville han i prinsippet aldri kunne vært universets opphav, men bare en kontigent superhelt-aktig størrelse innenfor universet som skrek ut etter en ny forklaring. En demiurge.

Men hvorfor bry seg om argumenter som folk faktisk har sagt, eller tingenes faktiske tilstand? Vi vet allerede at de alle bare var overtroiske uansett, right? Middelalderske og sånn.

milkshake1

Eller for å si det i gode aristotelisk-thomistiske termer. Gud er ren aktualitet.
Video med “An Aristotelian Proof of the Existence of God”
Min egen post om aktualitet og potensialitet

(Merk dessuten at det å stille spørsmålet om hvem som skapte Gud blir fullstendig meningsløst når vi går inn i klassisk filosofi med en slik dybde, og avslører at enkelte aspekter av moderne filosofi neppe har gjort menneskeheten noen stor tjeneste.)

Å hevde at tro på Gud er på epistemologisk nivå med tro på tekanna, er heller useriøst. Det finnes en mengde rasjonelle grunner til å tro på Gud, og ingen for å tro på en tekanne. At en ateist som innehar en kunnskapsteori snevret inn til en selvutslettende, ekstremempiristisk positivistisk filosofi ikke velger å anerkjenne dette, kan knapt anses som noe stort problem.

Så funka ikke det? Vel, du kan alltids prøve følgende retoriske perle:

Si at universet er “akkurat slik vi skulle forvente dersom Gud ikke eksisterte”. Husk å ikke nevne ubetydelige faktum som at innen ortodoks teistisk tanke kunne universet umulig begynt å eksistere eller holde seg i eksistens uten Gud. Få vekk oppmerksomheten fra at setningen du har sagt er…fullstendig meningsløs, på linje med “universet er akkurat slik vi skulle forvente dersom sitroner var gule”, “universet er akkurat slik vi skulle forvente dersom Nicky Minaj lager musikkvideoer”, eller “koalabjørnen Fido liker å gå med nisselue”. Overse at setningene ikke tilfører noen informasjon, og aldri fortalte noe i det hele tatt.

For at Guds eksistens skal være troverdig, er det ingen grunn til å kreve at naturlovene skal brytes kontinuerlig. Hva vi forventer er snarere at det eksisterer noe slikt vi kan kalle lovmessighet og “naturlover” i utgangspunktet.

Men likte du ikke det? Så hvorfor ikke bare prøve esset vi har i ermet:

Si at tidligere benyttet man Gud til å forklare det meste i naturen, men etter hvert som naturvitenskapens ustoppelige vesen har skredet fremover, har Gud blitt forvist stadig lenger vekk, helt til Gud bare kan…*grøss*…forklare eksistensen.

Fasiten er heller at naturvitenskapen ikke har forandret Guds rolle det minste, og at de store linjene i gudsbildet til de store intellektuelle teistiske tradisjonene har vært stort sett uforandret siste 2300 år. Den monoteistiske Gud sin primære rolle blant de store tenkerne har aldri vært å fly rundt som en fysisk superhelt eller en gresk skjeggemann med lyn i handa, som liker å bruke fritiden på å gå lange turer på stranda, forårsake torden, jordskjelv og gode avlinger, eller fungere som en vitenskapelig hypotese på naturlige fenomen vi ikke forstår. Selv filosofen Thales fra Milet omkring år 600 f.Kr, henviste ikke til noen guddom som en naturvitenskapelig forklaring.

Guds posisjon har vært, og vil fortsatt være, skaper og opprettholder av all eksistens til hvert eneste øyeblikk, inkludert natur, gravitasjonslover, elektromagnetisme, kjemiske substanser, kvantepartikler og koalabjørner. Et slikt gudsbilde er neppe blitt mer overflødig med årene, og har alltid vært fundamentert med fornuft som øverste dyd. Hvor ateisters løse behandling av historie oppstår fra, er og blir en gåte.

F.eks. hvor eksistensen av noe som helst kommer fra, vil per definisjon aldri være et naturvitenskapelig spørsmål, uansett hvor mye håndveiving og positivistiske antakelser man baker inn, men vil alltid være en utfordring rettet mot filosofiens og metafysikkens verden. Således er filosofi og naturvitenskap komplementære, og ikke gjensidig utelukkende alternativer, men med filosofi som fundament for naturvitenskap. Naturvitenskapen maler noen gode sort-hvite linjer, men vi trenger fremdeles mer arbeid for å utfylle et helt vakkert, fargerikt maleri. Guds eller sjelens eksistens er følgelig lite truet av noe slikt som naturvitenskap.

Merk at disse poengene begynner å bli kjedelige å gjenta opp og i mente, så fint om vi kan legge den stråmannsballen død snart. Slike ting gir bare mening dersom vi tillater oss friheten av å hoppe over samtlige viktige spørsmål, mens vi later som om det aldri skjedde i utgangspunktet – Pepe style. Det var kanskje kult en gang, og imponerer fort en utrent lytter. But now – not so much.

Aquinas-Meme-1

En lengre definisjon av Gud finner du her (Anders ga meg den honnøren av å sitere gudsdefinisjonen min på debatten, med påfølgende kommentar om at han ikke skjønte hva det ville si at Gud var “ren Væren” eller “Eksistensen selv”. Min påstand er at han heller ikke har gjort et så stort forsøk på å løsrive seg fra sine egne dogmer, og at dette knapt utgjør et særlig problem for klassisk filosofi).

“We all know that there are regions of the human spirit untrammeled by the world of physics. In the mystic sense of the creation around us, in the expression of art, in a yearning towards God, the soul grows upward and finds the fulfillment of something implanted in its nature. The sanction for this development is within us, a striving born with our consciousness or an Inner Light proceeding from a greater power than ours. Science can scarcely question this sanction, for the pursuit of science springs from a striving which the mind is impelled to follow, a questioning that will not be suppressed. Whether in the intellectual pursuits of science or in the mystical pursuits of the spirit, the light beckons ahead and the purpose surging in our nature responds.”
– Sir Arthur Eddington

For naturvitenskap er virkelig en av menneskehetens største bragder og et alldeles fantastisk verktøy til å beskrive de aspektene av naturen som den var beregnet til å beskrive – nemlig kvantifiserbare størrelser som lar seg underlegge matematiske modeller for kontroll og prediksjon. Fullstendig sanne forklaringer, men utilstrekkelige forklaringer, i påvente av videre arbeid. Så samtidig er naturvitenskap en øvelse som blir brukt og misbrukt til det ugjenkjennelige, av både ateister og gudstroende. Naturvitenskap i seg selv, er fullstendig harmløst for en ortodoks troende, med tro fremdeles klassisk definert som noe strekker seg ut fra et fundament av fornuft. Det er derimot filosofien som blir tillagt den, som man må granske kritisk.

Faith-and-Science-meme

Det er nemlig en lang vei fra å hevde at “naturvitenskap er et fantastisk verktøy for å undersøke disse aspektene av naturen”, til å hevde  en variant av “naturvitenskap forteller oss alt meningsfylt vi kan vite om virkeligheten”. Grovt sett tilhører denne typen filosofi en bredere filosofisk familie under samlebetegnelsen positivisme. En filosofi som oftere blir antatt (bevisst eller ubevisst) enn faktisk argumentert for. En filosofi med store begrensende og forklaringsmessige problemer, og som (mener jeg) hindrer virkelig god filosofi og metafysikk i å hjelpe oss å utforske hvordan den helhetlige virkeligheten henger sammen.

“Hence philosophy, and not science, is a stronger candidate for being the very paradigm of rationality.”
– John Kekes

I neste nummer av Filosofisk Supplement, som kommer ut i midten av september, har jeg en lengre, mer detaljert tekst hvor jeg går inn for å peke på alle de fundamentale og uløselige problemene med en slik måte å tenke på. Alt med et utgangspunkt, men ikke begrenset til, min egen analytiske, thomistiske tradisjon. Løp og kjøp!

For er det virkelig slik at naturvitenskap har gjort tanken om Gud mer usannsynlig? Kan vi regne naturvitenskapens suksess siste århundrer som et argument i ateistisk favør? Nærmere bestemt – kan naturvitenskapens metode regnes som en type bevis for metafysisk naturalisme (MN), hypotesen om at “alt som eksisterer er den spatiotemporale verden som et lukket system”.

Hvordan kan man hevde noe slikt? Kanskje vi kan se for oss at ateisten forsøker å argumentere noe slikt:

  1. Naturvitenskapene generelt, og fysikk spesielt, har vært ekstremt vellykket i å forklare mye om verden.
  2. Denne forklarende suksessen, selv om den nå er ytterst ufullstendig, vil en dag være komplett: alt som kan sies om den fysiske verdenen vil til slutt ha en naturvitenskapelig forklaring innenfor rammene til metafysisk naturalisme.
  3. Hvis en komplett forklaring av den fysiske verden, og alt i den, inkludert mennesker og deres kulturelle fenomen, kan legges under en naturvitenskapelig modell innenfor rammene til metafysisk naturalisme, så finnes det ingen grunner til å ikke være en metafysisk naturalist.
  4. Derfor burde man være en metafysisk naturalist (ateist)

Problemet med dette argumentet, er premiss 2. Den er utelukkende et sprang i blind tro. Man appellerer til fremtiden i håp om at det skal berge ens nåværende problemer.

Pirk i en positivist, og se gap-argumentene blø ut av ham.

For enda verre, er at premiss 2 i prinsippet aldri kan være sann. For som William Vallicella beskriver, finnes det ingen mulighet for at naturvitenskapen under begrensningene til en metafysisk naturalisme noen gang kan ha siste ord og beskrive f.eks. følgende kvalitative fakta på en tilfredsstillende ikke-håndveivende, ikke-questionbegging måte:

  • Eksistensen av det fysiske universet.
  • Hvordan liv oppsto fra abiotisk materie. (Liv eksisterer tross alt)
  • Hvordan mulighet for sansing oppsto fra det kun levende.
  • Hvordan selvbevissthet – muligheten til å kunne tenke om seg selv i første person – oppsto fra det kun levende eller fra det kun sansende.
  • Hvordan intensjonalitet – vår evne til å rette sinnet vårt mot ting – oppsto fra det kun levende.
  • Hvordan noe slikt som et førstepersonsperspektiv i det hele tatt er mulig, hvis foruten vi aldri kunne hatt noen type “tredjepersonsperspektiv” for den nødvendige objektiviteten som vitenskapelig utforskning forutsetter.
  • Den iboende forståeligheten til universet som vitenskapelig utforskning forutsetter.
  • Opphavet til naturlovene. (Og deres natur)
  • Hvorfor de fysiske konstantene (som gravitasjonskraften, kjernekreftene eller den kosmologiske konstanten) har nettopp de verdiene de har (og hvorfor de eventuelt mer fundamentale konstantene vil ha de verdiene de har).
  • Intellektets normative funksjon og hvordan den forårsaker mentale prosesser. (Vi er tross alt noe helt annet enn maskiner)
  • Anvendbarheten til matematikk for å beskrive naturlige fenomen: ingen matematikk – ingen fysikk!
  • Eksistensen av matematiske objekter og sannheten av matematiske proposjoner. (Min tidligere post om matematikkens merkverdige objektive eksistens her)

Merk at jeg ikke påstår at naturvitenskapen ikke kan hjelpe oss å beskrive mye av dette dette, men at den aldri i prinsippet vil kunne gi en tilfredsstillende forklaring innenfor rammene til MN. De er kvalitative spørsmål til virkeligheten vår, som aldri vil tilhøre forklaringsdomenet til naturvitenskap qua naturvitenskap.

Philosophy to the rescue!

“It is true, that a little philosophy inclineth man’s mind to atheism; but depth in philosophy bringeth men’s minds about to religion.”
– Sir Francis Bacon