Enter moralfilosofi

I løpet av tiden fremover håper jeg å kikke litt mer på moralfilosofi. Filosofi handler om å utforske fundamenter. For hvordan kan vi si at noe er godt eller ondt? Bra eller dårlig? Bedre eller verre? Finnes det en objektiv standard, eller representerer alt bare subjektive meninger, hvor min mening ikke strengt tatt kan sies å være bedre enn din? Er vi forpliktet til å handle i henhold til biokjemi eller innlærte evolusjonære overlevelsesmekanismer, eller er ikke den evolusjonære delen av historien tilstrekkelig? Kan vi virkelig sies å ha en fri vilje for moralske valg, eller er vi etterdiltende slaver for våre omgivelser?

Fare: Bildet over kan være et symptom på en kultur som nærmer seg et historisk lavmål i moralsk diskusjon
Fare: Bildet over kan være et symptom på en kultur som nærmer seg et historisk lavmål i moralsk diskusjon, hvor forfatter ikke engang forstår hva som diskuteres.

Needless to say. Jo mindre vi diskuterer fundament, jo en fattigere privat og offentlig samtale om moral vil vi få. Og siden moral virker inn på det meste av levd liv, valgte valg, kunnskapssøk, samfunn og politikk, ender vi i verste fall opp med å bli overfladiske mennesker – og et overfladisk samfunn, hvor relativismen har fritt spillerom fordi man har innbilt seg at det ikke eksisterer bedre alternativ. Etikk er ikke et sted hvor vi kan ha luksusen av å hoppe over alle de viktige og grunnleggende spørsmålene. For mye står på spill.

Jeg har skrevet en liten intro før, som svar på et spørsmål om ateister kan være gode mennesker. Fungerer også som kommentar til bildet like ovenfor:
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister

Harde kritikker av konsekvensetikk ligger på tegnebrettet. Folk som Mill, Locke, Singer, Dawkins, Dennett, Sam Harris, Kant, Kierkegaard og relativisme skal alle granskes.

Kom gjerne med kommentarer, innspill og kritikk på veien.

Jeg vil først og fremst utforske teorien til Alasdair MacIntyre. At valget vårt for en forsvarlig moralteori egentlig bare står mellom en av to. Naturretten og dydsetikken til Aristoteles (med Aquinas og store deler av Den romersk-katolske kirke etter ham) eller den moralske nihilismen til Nietzsche. En hypotese jeg selv jobba mye med, frem til jeg fant dette detaljert formulert hos MacIntyre. Nietzsche kjente sin klassisk filosofi, og virker til å kunne diskutere etisk fundament på et mye dypere og mer seriøst nivå enn hva som ofte gjøres i dag. Nietzsche fortjener altså beundring, uansett hvor uenig man måtte være med ham på slutten av dagen.

Så for å avslutte med MacIntyre:

“What I had recognized was that the failure of the Enlightenment project left open two alternatives: to reconstruct the moral theory and communal practice of Aristotelianism in whatever version would provide the best theory so far, explaining the failure of the Enlightenment as part of the aftermath of the breakdown of a tradition; or, instead, to understand the failure of the Enlightenment as a symptom of the impossibility of discovering any rational justification for morality as hitherto understood, a sign of the truth of Nietzsche’s diagnosis. So the choice posed by After Virtue was: Aristotle or Nietzsche?”

Problemet i vår tid er ikke en overvurdering av fornuften, men en sterk begrensning av den.

Scientisme – en filosofi uten fundament

PS: En oppdatert versjon av denne teksten er inkludert i en annen tidsskrift-tekst fra juni 2017.

Jeg har lovet en utfyllende kritikk av filosofien scientisme lenge, og her er den, publisert i siste utgave av Filosofisk supplement med tema: Apologetikk. Altså trosforsvar.

Scientisme er doktrinen om at all ekte kunnskap er naturvitenskapelig kunnskap, eller selv at naturvitenskap er vår beste kilde til kunnskap. Følgelig må f.eks. all metafysikk som er verdt å vurdere, være den som allerede vi finner fra den vitenskapelige metoden.

Dette blir min lengste publiserte tekst til nå. Kan lastes ned som .pdf under. Totalt 11 sider og 4069 ord utenom referanseliste. Hvis det skulle skje problemer under nedlasting, er det bare å ta kontakt gjennom mailadressen på venstre side. Etter nedlasting, er det bare å kjøpe med seg en ølpølse på tilbud fra Rema, sprette en blåbærsmoothie og benke seg til på hedersplassen i sofakroken.

PDF_Logo

Scientisme – en filosofi uten fundament

Jeg anbefaler dessuten å skaffe deg hele utgaven om apologetikk. En innholdsliste finner du her.

Skulle du i tillegg være priviligert nok til å bo i Oslo og ha fredagskvelden ledig, er det mulig å stikke innom slippfest med foredrag av Bjørn Are Davidsen om “apologetikk for allmenne sannheter”. Link her.

Filosofisk_supplement_Omslag_3_2014-page1

Noen sitater fra teksten min:

«Men hva er det store problemet med scientisme? Min påstand er at det er en av de mest inkoherente og dogmatiske filosofiene som eksisterer, hvor de vanligste argumentene i filosofiens favør svikter, men som derimot står ovenfor kritiske motargumenter. Å underlegge alle spørsmål en kritisk vitenskapelig utprøving gir vann i munn og tiltrekker seg nok av selverklærte skeptikere, men ender paradoksalt nok opp med selv å bli et paradigmatisk eksempel på manglende kritisk tanke.»

«Scientisme er selvmotsigende, og kan bare forsvares på bekostning av å bli en triviell sannhet.»

«Naturvitenskapelig metode kan i teorien aldri gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.»

«Hva vi ofte kaller naturlover, som naturvitenskapen henviser til for å beskrive naturlige fenomen, kan selv ikke i prinsippet gi oss en komplett beskrivelse av virkeligheten.»

«Hva som sannsynligvis blir ansett av proponentene som hovedargumentet for scientisme – nemlig argumentet fra de prediktive og teknologiske fremskrittene til moderne fysikk og dens relaterte vitenskaper – har overhodet ingen styrke.»

«Hvis ikke et fundament for mening, struktur og universets forståelighet fantes som et objektivt faktum ved skaperverket fra før av, kunne vi ikke avledet selv fiktive eller pragmatiske utgaver av disse, uansett hvor mye håndveiving og omveier vi forsøker å legge inn.»

«Å svare med at [naturlover] representerer en regelmessighet eller en beskrivelse av et mønster i naturen, er åpenbart ikke en forklaring, men en omformulering av spørsmålet med bruk av andre ord.»

«Naturlover er følgelig rene abstraksjoner, og kan ikke selv forklare noe, uten at vi må henvise til dypere metafysiske prinsipper.»

«Selv om scientisten raskt vil si at scientisme er ekvivalent med vitenskap, er et angrep på scientisme ikke et angrep på vitenskap. Det er et forsvar for vitenskap, og en avvisning av en tillagt filosofi. Sagt på en annen måte: det er et angrep på moderne overtro.»

Trosforsvarskonferanse i Grimstad, lørdag 11. oktober

Trosforsvar virker til å være i solid vekst i Norge. Bjørn Are Davidsen skriver bøker og blogg av høy kvalitet, og Per Eriksen utga nettopp denne lille, lettleste perlen, for å nevne noen få eksempler. Mange konferanser, menigheter, studiesteder og ungdomsklubber arrangerer ulike arrangementer, ofte til fulle hus. Gleden er stor over at teisme finner tilbake til noe av det den historisk sett er verdens beste på: nemlig intellektuell utprøving

Bibelskolen i Grimstad, NKSS Laget og NLA Høyskolen skal ha honnør for å bidra til dette. Konferansen Veritas arrangeres for andre gang i år i deres lokaler i Grimstad 11. oktober.

Inviter med en venn, fyll opp en bil, en buss, en trikk eller en luftbåt, og kom.

logo

Sjekk ut programmet her og oversikt over talere her.

Undertegnede bidrar med en times underholdende innføring i thomisme. Kom og hør om noen av de viktigste idèene i filosofien etter Aristoteles og Aquinas har om hvordan vi tenker om første prinsipper, eksistens, menneske, natur og Gud, hvorfor de fremdeles er høyst aktuelle, og hvorfor disse løser opp mange av de såkalte “problemene” vi har i 2014. Det hele blir avsluttet med en rask gjennomgang av noen av Aquinas sine gudsbevis. Det blir naturligvis mulighet til å stille kritiske spørsmål, utfordre, spytte på, synge til, kommentere, breakebattle eller spørre om utfyllende svar på tema til slutt. Passer for både nybegynnere og mer viderekommende.

Det burde også nevnes at Bibelskolen i Grimstad trolig åpner en egen linje med trosforsvar neste år. Sånn i tilfelle du nærmer deg slutten av videregående skole, og synes at temaet er spennende.

All info finner du på:
http://veritaskonferansen.no/

Argumenter for Guds eksistens: steg 2 – et absolutt enkelt opphav

Les først:
Argumenter for Guds eksistens: steg 1 – en nødvendig virkelighet

Les etterpå:
Argumenter for Guds eksistens: steg 3 – bare en dypeste virkelighet
Argumenter for Guds eksistens: steg 4 – en kontinuerlig Skaper

Vi fortsetter gudsbeviset fra posten over, som er en form av Aquinas’ tredje vei fra Summa Theologica, men tilpasset med moderne eksempler. Inspirert av Spitzer og Norris Clarke. Så vi har fra forrige gang konkludert med at det må eksistere minst en ubetinget virkelighet. Nemlig noe som ikke må være betinget av noe annet for sin eksistens. Men hva kan dette være?

Påstanden her er videre at opphavet til alt vi ser omkring oss, må være absolutt enkelt. Fullstendig uten “deler” og sammensetning.

For vi kan tenke oss at for at en ubetinget virkelighet (UBV) kan eksistere, må det være i et av følgende to alternativer (hvis du tror det finnes flere, så bidra gjerne):

  1. UBV eksisterer gjennom seg selv.
  2. UBV eksisterer gjennom å få oppfylt betingelsene sine av seg selv. Sagt litt enklere, og uten fare for å skape forvirring: UBV må være sin egen årsak.

Sistnevnte henviser til begrepet causa sui, og stammer helt tilbake til nyplatonisten Plotinus. Det ble også avvist av Aquinas, fordi det er misforstått å si at en virkelighet kan være sin egen årsak, fordi det må i såfall bety at en virkelighet eksisterte før den eksisterte, for å få seg selv inn i eksistens. En umulig sirkel.

“There is no case known (neither is it, indeed, possible) in which a thing is found to be the efficient cause of itself; for so it would be prior to itself, which is impossible.”
– Thomas Aquinas i Summa Theologica 1.2.3

Så vi står igjen med alternativ 1, og konkluderer med at en ubetinget virkelighet må eksistere gjennom seg selv. Men hva betyr det?

Her hjelper det å ta inn et uttrykk som enkelhet. For dersom den ubetingede virkeligheten ikke eksisterer gjennom å oppfylle sine egne betingelser, må det være fordi den ikke har noen betingelser å oppfylle for sin egen eksistens. Den er….absolutt enkel. Uten deler. Vi står altså med:

2.1 En ubetinget virkelighet, vurdert i seg selv, kan ikke ha deler. UBV kan ikke være avhengig av en del “d” for sin eksistens, siden den er ubetinget, og UBV kan ikke ha deler som ikke har innvirkning på dens eksistens, for da vil uansett UBV eksistere uavhengig fra delene.

Dette får interessante konsekvenser. For det betyr at UBV ikke kan være en virkelighet med utstrekning innenfor tid og rom, siden enhver virkelighet med utstrekning i tid og rom per definisjon har deler. Hvis UBV har utstrekning i rom, må den ha en del som strekker seg fra sted A til sted B. Hvis UBV har utstrekning innen tid, må dens eksistens strekke seg fra tid t til tid t+1, som igjen er annerledes fra tid t+1 til t+2. Derfor konkluderer vi med:

2.2 En ubetinget virkelighet, vurdert i seg selv, kan ikke ha en utstrekning innenfor tid og rom. Den må altså være det vi kaller for…immateriell og evig (i forstand av utenfor tid, ikke i forstand av uendelig antall år).

Fra 2.2 vet vi at en ubetinget virkelighet også må være uforanderlig, fordi enhver forandring foregår innenfor tid, i forstand av at noe har egenskapen x på tidspunkt t og egenskapen y på tidspunkt t+1.

2.3 En ubetinget virkelighet, vurdert i seg selv, er uforanderlig. Og for å unngå misforståelser, kan vi jo presisere at den er uforanderlig i forstand av at den ikke kan forandres innen tid og rom.

Merk at alle disse disse punktene vurderer UBV i seg selv. De sier ingenting om hvorvidt UBV kan ha ikke-essensielle deler eller om UBV kan samhandle med betingede virkelighet for å få utstrekning i tid og rom (som f.eks. en skapelse ex nihilo).

Vi har hittil bevist at det må eksistere en ubetinget virkelighet som, vurdert i seg selv, er immateriell, evig og uforanderlig.

I kommende poster gjenstår det å vise enda tydeligere at denne ubetingede virkeligheten, også må være absolutt unik, ubegrenset og være kontinuerlig opprettholder av hele skaperverket til enhver tid. Du kan vente til det, eller få en videre utdypning av dagens tema nedenfor.

At den ytterste virkeligheten er absolutt enkel, kommer neppe som noen overraskelse. Majoriteten av klassiske teister har holdt til doktrinen som kalles for divine simplicity – Gud som absolutt enkel.

Hva innebærer absolutt enkelhet? Vel, vi kan vise det tydeligere gjennom noen illustrasjoner. Fare: Hvis du fortsetter rett nedover, vil det bli mye heavy lesning. Hvis du derimot bare vil det gøy på Richard Dawkins’ bekostning nederst før du forlater denne sida igjen, kan du hoppe over neste overskrift.

Bruce-Lee-Simplicity-is-the-key-2-brilliance

Videre illustrasjoner

For å illustrere dette litt videre. “Absolutt enkelhet” kan defineres som “et fullstendig fravær av indre og eksterne grenser”, og “uten inkombitable tilstander med andre”. F.eks. en trekant vil ha ytre streker som avgrenser den fra rommet rundt. Så lenge strekene har tatt form av en trekant, er den inkompatibel med å bli f.eks. en sirkel eller et kvadrat. Videre vil to trekanter satt sammen til et parallellogram, ha både indre og ytre grenser, som vist under. Den er nå blitt til en mer kompleks figur. Hadde vi fjernet den midterste streken, ville den blitt enklere igjen.

parallelogram1_499x300

Men merk enda en ting. Dersom vi tar bort den midtre streken, blir også parallellogrammet mer “inklusivt” enn hva som var der tidligere. Det vil si, at parallellogrammet inneholder mer areal enn hva trekantene gjorde hver for seg. Mer presist; det inneholder nå samme mengde areal som det trekantene tidligere inneholdt til sammen, Mindre kompleksitet impliserer mer inklusivitet.

Liker du ikke geometri? Selv om ikke argumentet avhenger av det, kan dette faktisk eksemplifiseres videre i lys av moderne kvantemekanikk og feltteori.

Et elektron frastøter seg andre elektroner. Protoner på sin side, tiltrekker seg elektroner. Grensebetingelsene til elektroner og protoner er i konflikt med hverandre, som betyr at ingenting kan være et proton og elektron på samme tid og i samme forstand. Men både protoner og elektroner kan samhandle med hverandre gjennom en enklere virkelighet – et elektromagnetisk felt. Her er elektronet kompatibelt med feltet, og tillater også samhandling mellom elektroner og protoner.

På samme måte er bølger inkompatible med partikler. Mens bølger sprer seg utover, er partikler lukket i seg selv. Partikler kolliderer dersom de møter hverandre, men bølger vil blande seg sammen og skape interferensmønstre. En rekke slike eksempler viser oss at en virkelighet ikke kan inneha grensene til en bølge og en partikkel på samme måte på samme tid. De er ekskluderende. Men visse nylige forsøk, som Aspect-eksperimentet og dobbeltspalte-eksperimentet, viser at samme virkeligheten kan ha grensene til en bølge og en partikkel på samme tid. Hvordan kan det forklares?

Jo, ved prinsippet om enkelhet. På samme måte som med det elektromagnetiske feltet i forrige eksempel, må det eksistere en enklere kvantetilstand som ikke har de ekskluderende grensene til verken partikkel eller bølge, men er en enklere tilstand som vil ha færre grenser, og derfor færre inkompatible tilstander og være mer inklusiv.

Så vi ser altså at enklere virkeligheter innebærer færre inkompatible tilstander og færre interne og eksterne grenser. Ergo, vil en absolutt enkel virkelighet være fullstendig kompatibelt med alt, og fullstendig uten grenser. Her vist ved “the tree of being”.

pic

Absolutt enkelhet kan innebære to ting, eksemplifisert med begrepene aktualitet og potensialitet. Enkelhet i potensialitet, er enkel nettopp fordi den bare er potensiell. Den har ingen grenser, men på samme måte som tallet 0 ikke har noen grenser. Den er altså et fravær av virkelighet og aktualitet.

Enkelhet i aktualitet derimot, har ingen grenser fordi den ikke har noen begrensninger på sin aktualitet. Den må være kompatibel med alle andre virkeligheter, og inkludere i seg alle virkeligheter under seg selv i “the tree of being”, inkludert protoner, sirkler, bølger, elektromagnetiske felt og en eventuell absolutt grunnleggende naturlov (Grand unified theory). Den ubetingede virkeligheten må altså være absolutt enkelhet i aktualitet – ren aktualitet, som er Aristoteles’ og Aquinas’ beskrivelse på Gud. I klassisk teisme kommer vi helt til bunns, og nyter ikke luksusen av brute facts som i ateistisk naturalisme og materialisme som de tar seg frihet til.

Så når vi prater om Gud i vanlig kjerkesnakk, og sier at Gud alltid er med deg, så er ikke dette tomt poetisk pjatt, men han inkluderer deg bokstavelig talt i seg selv, og ligger til grunn for din væren. Det er derfor personen deg kan eksistere til enhver tid. Dette er hva vi kaller Guds altinklusive forsyn (divine providence på engelsk). Uten Gud – ingen deg.

Så hva må til at noe i det hele tatt skal kunne eksistere? Svaret må være enkelt!

2.4 En ubetinget virkelighet, vurdert i seg selv, må være absolutt enkel.

Dawkins special

Richard Dawkins. Et av denne bloggens foretrukne mobbeofre (først og fremst fordi han har gjort seg fortjent til det selv med sin egen hånlige retoriske tone og fullstendig ignoranse om temaene han skriver om), skriver i kapittel 4 av The God Delusion om sitt stjerneargument for hvorfor “det nesten helt sikkert ikke eksisterer en Gud”. Argumentet i kort form tar utgangspunkt i at universet er veldig komplekst, og derfor i utgangspunktet virker veldig usannsynlig. Noen overtroiske tullinger kunne nok begynt å mistenke at det befinner seg en slags “designer” her, men heldigvis redder Dawkins dagen. Han staver det aldri ut selv, men argumentet kan sammenfattes som noe slikt:

x.1 Komplekse ting er veldig usannsynlige dersom det ikke er noen forklaring på deres eksistens.

x.2 Dersom Gud er forklaringen på et komplekst univers, må Gud selv være desto mer kompleks.

x.3 Derfor må Gud være enda mer usannsynlig (fra x.1, x.2 og hva Dawkins kaller “argumentet fra usannsynlighet” på side 139)

Målet er naturligvis å få oss til å forstå at Gud aldri kan være en sannsynlig forklaring på noe som helst, men bare gjør saken verre. Dawkins er også mannen som for alvor forsøker å ta vitenskapens navn i søla ved å få seg til å tro at Gud kan lignes med en “naturvitenskapelig hypotese”, noe som vi allerede har sett er en tabbe på lavt nivå.

“The presence or absence of a creative super-intelligence is unequivocally a scientific question, even if it is not in practice—or not yet—a decided one.” (Side 82)

Det kan godt stemme, dersom vi ser for oss Gud som en slags flyvende, kjempesmart, men fremdeles kontingent Supermann. Det er derfor bare synd at store klassiske teistiske tenkere holder til Gud som “den Absolutte” eller “Eksistensen selv”. La oss derfor overse det faktum at Dawkins aldri virker til å ha forstått filosofi, og derfor ikke forstår sin egen vitenskap eller det klassiske konseptet av Gud. Vel, det kan likevel komme noe godt ut av alt.

At Gud må være mer kompleks, følger overhodet ikke. Han må derimot være, som vi har vist ovenfor, absolutt enkel. Ren aktualitet.

Mennesket vs. datamaskinen

(Publisert i Dagen 02.09.14. Opprinnelig utkast finnes her.)

Mennesket er et merkverdig vesen. Vi er skapt på skremmende, underfullt vis.

Sinnet vårt, kilden til opplevelsene våre og personligheten vår, virker til tider ubegripelig. At vi er i stand til å formulere formelle tanker som på en eller annen måte samsvarer med virkeligheten omkring oss, er kanskje det mest fantastiske av alt.

At vi kan gjenkjenne Logos.

En arkjæ en ho Logos. I begynnelsen var Ordet. Joh 1,1a – på transskribert koinègresk og norsk.

Ved innføringen av det newtonske verdensbildet på 1700-tallet ble det stadig vanlig å se på universet som en gigantisk klokke, hvor delene i seg selv ikke hadde noen dypere mening, men hvor man kunne tvinge på en mening utenfra. En tidsvisende funksjon. Analogien var i beste fall misvisende den gang, og har ikke blitt mindre misvisende i dag.

Å sammenligne mennesker med maskiner er populært i våre dager. Problemet er bare at sammenligningen er feil. Veldig feil. Mennesket har nemlig lite til felles med en maskin. Menneskesinnet ligner overhodet ikke noen virkelig forstand på en datamaskin, annet i en fjern, overført betydning.

La oss denne gang se på symboler for å forklare. Si at du har en ting X som kan symbolisere en ting eller en annen, eller ingen ting i det hele tatt. Kanskje det symboliserer en ting for en spesiell person og en annen ting for en annen?

La oss ta et bilde av Eiffeltårnet som eksempel på X.

For en person kan X symbolisere den romantiske reisen til Paris med kjæresten for to år siden. For en arkitekt kan den signalisere inspirasjon til eget arbeid. For en franskmann kan den vise til nasjonal stolthet, mens for en person som aldri har reist utenfor sin egen isolerte landflekk, kan den bare fremstå som en symmetrisk samling av metall. Men i seg selv er det jo egentlig bare en samling av papir og fargeblekk.

Dette betyr at de fysiske egenskapene ved X ikke kan forklare hvorfor den symboliserer den ene eller andre tingen, eller noe som helst i det hele tatt. Kai ho Logos en pros ton Theon. Og Ordet var hos Gud. Joh 1,1b.

Men fra erfaring vet vi alt vi observerer, er en type X. Vi leser bokstaven a, som betyr helt ulike ting på latin, fransk eller på engelsk. En handling av å stå opp på en pult, betyr noe helt annet når det blir akkompagnert av ordene «O Captain! My Captain!» Det får en helt annen betydning for en som bare har lest Walt Whitman, har sett Robin Williams i filmen Dead Poets Society eller ikke har gjort noen av delene.

En datamaskin vil aldri komme seg forbi X. Her ligger også den fundamentale forskjellen. En maskin ser bare syntaks – sammensetningen av enkelttegn. Mennesket kan i tillegg lese semantikk. Altså meningen bak hvert enkelt symbol. På samme måte kan en maskin bare følge fastprogrammerte algoritmer. Den kan regne på samme måte som en dukke går, men kan like lite regne på egen hånd som en dukke kan gå av seg selv. Alltid begrenset til en simulasjon av menneskers evne til å tenke. En kunstig forlengelse av menneskelig intelligens. Aldri selvstendig.

En datamaskin er alltid avhengig av en ekstern programmerer og avleser, og arbeider bare i henhold til menneskets intensjoner.

Maskinen selv kan ikke kalkulere, tenke og glede seg over å oppdage at 2+3 virkelig er 5, men trenger et menneske for å tildele mening til resultatet.

Vi kunne like gjerne innkalkulert verdien «Van Gaal» for 2, ordene «Taper åpningskampen» for 3 og setningen «Man Utd rykker ned» for 5. Hadde vi så utført funksjonen 2+3=5 på maskinen, ville vi kommet frem til at når vi adderer Van Gaal med tapet over Swansea sist lørdag, kan vi konkludere med at Van Gaal burde angre på at han ikke valgte managerjobb i Tottenham, og ta den tunge veien ned i Championship med laget sitt.

En datamaskin ville aldri skjønt forskjellen. Det ville du. En datamaskin kan aldri peke direkte mot noe utenfor sin egen funksjon. Det kan du!

Hadde mennesket selv bare utført algoritmer, ville vi aldri hatt evne til å tenke rasjonelt og logisk. Langt mindre ville vi hatt grunn til å tro på et logisk resonnement som førte til at mennesket slik i utgangspunktet.

Som den kjente ateistiske filosofen Jacques Derrida selv anerkjente, måtte vår evne til å lese mening enten samsvare med mening utenfor oss selv, eller ville falle i fellen av å havne i en uendelig og derfor umulig rekke av indre, selv-henvisende årsaker. (F.eks. nervecelle 1270 som forteller nervecelle 1271 at du ser på en bil, som forteller nervecellen, ad infinitum).

Mening må altså eksistere som et ekte, objektivt fenomen ved naturen, i god ånd etter filosofien til Aristoteles og Thomas Aquinas.

For det er hva som skiller mennesket fra andre vesener og menneskeskapte duppedingser. Vi er ikke bare dyr – vi er rasjonelle dyr.

Det interessante ligger ikke i havet av likhet med våre evolusjonære slektninger, men i det uendelige kvalitative gapet som utgjør ulikheten.

En apekatt kan aldri le av poenget i en svenskevits.

En delfin kan aldri utføre logiske resonnement.

En datamaskin kan aldri velge å starte en kreativ prosess.

Roboter kan aldri bestemme seg for å gjøre opprør mot oss, som i diverse filmer fra den amerikanske vestkysten.

Enda mindre kan vi opplaste sinnet vårt til en eller flere humanoide roboter for å oppnå evig liv, slik visse transhumanister håper på. Teknologisk overtro er fortsatt overtro.

I kontrast til hva enkelte påstår, er naturen omkring oss tydelig fylt av iboende hensikt og mening.

Mennesket kan aldri spores tilbake til rent materielle prosesser, i det minste slik denne blir forstått av majoriteten av modernister, men vi er noe tillagt.

Vi er noe fundamentalt annerledes fra noe annet vi kjenner til i skaperverket. Vi er skapt til å forstå. Til å velge. Dette utgjør vår spesielt tydelige Imago Dei – gudbilledlighet.

Fornuften vår er skapt til å kjenne Logos. Universets Opphav. Verdens Orden. Religiøs tro og fornuft i harmoni.

La oss bruke begge i året som kommer!

Kai Theon en ho Logos. Og Ordet var Gud. Joh 1,1c.

Du er skapt på skremmende, underfullt vis!