Å ha grunn til å tro

I dag publiseres en dyktig gjestepost av Ingvild Hellenes, masterstudent i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.

Ingvild Hellenes

Først publisert på bloggen til Filosofisk Supplement 24.09.14 og gjengitt med tillatelse fra forfatter.

La meg begynne med å legge alle kort på bordet: Jeg er kristen, en som tror at Jesus fra Nasaret (ca. 0–33 e.Kr.) er Guds Sønn, ble menneske, drept ved korsfestelse, ble levende etter å ha vært død i tre dager og lever i dag.

Denne posisjonen kan selvsagt ikke betraktes som et nøytralt ståsted som enkelt kan aksepteres av alle og enhver: Min tro presenterer et bilde av virkeligheten som skyver ut mange andre virkelighetsoppfatninger. Nettopp derfor krever den en apologetikk.

Mitt første møte med ordet «apologetikk» kom ikke før jeg var i slutten av tenårene. Men da  konseptet kom min vei, ante jeg at en ny epoke kunne begynne. Selv om jeg hadde vært kristen hele livet, hadde jeg store utfordringer med å forstå min tro. Gjennom å ta høgskolestudier i apologetikk fikk jeg en av de beste gaver jeg noensinne har fått: ord for å beskrive troen og måter å forstå mer av hva det betyr når Jesus sier han er «veien, sannheten, og livet» (Joh 14,6, min kursivering).

Et av de mest fundamentale spørsmål for kristen apologetikk er: Hva vil det si å tro? Hva mener Jesus når han sier «tro på Gud og tro på meg»? (Joh 14,1). Noen setter automatisk «blind» og «tro» sammen i en setning hvis den skal gi mening, men for kristne er det ikke nok å satse på et lykketreff. Enten har Jesus stått opp fra de døde og lever i dag, eller så har han det ikke, og det hjelper ikke å tro at han lever hvis han ikke gjør det. I en kristen forståelse begrunnes tro i det man holder for å være sant.

Det nye testamentet ble skrevet på gresk, og ordet som hovedsakelig brukes om tro i tekstene, er pistis. Pistis kan oversettes til norsk med «tillit» eller «overbevisning». Tillit skapes på grunnlag av at noe er tillitsvekkende eller ser ut til å være til å stole på. Hvis vi legger denne definisjonen til grunn for å snakke om menneskers grunnleggende syn på virkeligheten, kan vi si at alle har en tro. Alle mennesker har en grunnleggende tillit til og forståelse av virkeligheten som de lever sine liv ut fra. Noen lever i tillit til at Gud eksisterer, mens andre ikke gjør det. Denne tilliten til hva virkeligheten består av, trenger ikke alltid være en bevisst gjennomtenkt tro. Tilliten kan være både ubevisst og ureflektert, men vil like fullt være et utgangspunkt som har konsekvenser for livet som leves.

Noen vil kanskje si at de ikke tror, men vet. Men når det gjelder de store spørsmålene i livet – hva er et menneske, hva er den ytterste virkelighet eller hvorvidt det finnes en mening med livet – mener jeg vi må snakke om grunner til å tro i stedet for bevis for å vite. I streng forstand er det veldig få ting vi kan vite, hvis vi bruker ordet i betydningen å ha en hundre prosent sikkerhet om noe, eller absolutte bevis. Når det gjelder det meste, er det mer riktig å snakke om sannsynliggjøring av at noe stemmer. For eksempel kan vi si at tyngdekraften har fungert godt fram til i dag, og forklare hvordan den fungerer. Men vi kan jo ikke bevise at den vil fungere i morgen. Allikevel er det god grunn til å tro på den og oppføre seg deretter. Jeg setter meg gladelig inn i flyet til England og regner med at tyngdekraften vil gjøre det mulig for oss å lande på Heathrow, i stedet for at flyet driver av gårde inn i universets store mørke. På den annen side kan tillit selvsagt også være dårlig begrunnet. Jeg kan ha tillit til og velge en bestemt type vaskemiddel, av ingen annen grunn enn at jeg har sett den fargerike reklamen for middelet flimre over skjermen dag inn og dag ut i flere uker. Men nettopp derfor er det viktig å sette ord på og forklare hvorfor vi har tillit eller tror som vi gjør, slik at vi selv og andre kan vurdere om grunnlaget for vår tro er god eller ikke.

At vår grunnleggende tillit til virkeligheten påvirker hvordan vi møter verden, kommer til syne i spørsmålet om man kan ha tillit til eller bli overbevist om at Jesus sto opp fra de døde. For å ta det med en gang: Å tro på en oppstandelse er ikke det samme som å si at naturlovene ikke eksisterer eller ikke er til å stole på. Fra et kristent perspektiv betyr det bare at Gud, som har skapt naturlovene, er fri til å gripe inn i det Gud har skapt og gjøre at noe på et gitt tidspunkt fungerer annerledes enn det vanligvis gjør. En slik inngripen kan man kalle et «under» eller «mirakel». I møte med påstanden om at en oppstandelse har skjedd, kan man legge til grunn en tro på at undere ikke kan skje. Hvis man møter de historiske kildene som påstår at Jesus har oppstått fra de døde med denne overbevisningen om virkeligheten, er konklusjonen klar allerede før man har vurdert kildenes troverdighet: En oppstandelse har ikke skjedd fordi den ikke kan skje.

Ettersom spørsmålet om Jesus har stått opp er så grunnleggende for kristen tro, er dette punktet avgjørende i den kristne apologetikken og også for meg. Siden historiske tekster påstår at Jesu oppstandelse har skjedd, må vi finne ut om det er grunn til å tro at dette virkelig stemmer. Kan man stole på at de fire evangeliene, våre hovedkilder til kunnskap om Jesus, tegner et sant bilde av hva som skjedde med ham? I kristen apologetikk kan man blant annet ta for seg sannsynlige forklaringer på at graven var tom eller sannsynlige forklaringer på hvorfor kristen tro spredde seg med høyt tempo etter at øyenvitner mente de hadde møtt den oppstandne Jesus. Her vil jeg kort se på argumentet for en troverdig historisk overlevering. For når man ser på den historiske tilblivelsen av de fire evangeliene, er det i hvert fall to ledd der overleveringen kunne gått galt.

Det første er tiden fra hendelsene skjedde, til de ble skrevet ned. De fire evangeliene er fire ulike beretninger av fire ulike forfattere. De dateres, med noen års ulikhet hos forskjellige forskere, til å ha blitt nedskrevet mellom år 50 til 90. Det vil si fra mellom tjue til seksti år etter hendelsene. I antikk tid er dette en veldig rask nedskrivning, og også i vår egen tid kan biografier omtale hendelser som skjedde for seksti år siden. Øyenvitner til Jesu liv var fremdeles i live da evangeliene ble skrevet. Påstander i evangeliene kunne dermed lett blitt tilbakevist i samtiden hvis de ikke stemte. Det kan også nevnes at den muntlige tradering og dermed kollektive hukommelsen hadde en sterk posisjon i den jødiske kulturen, og dermed kunne man i historisk overlevering operere med en stor presisjon også utenfor det skriftlige mediet.

Det andre leddet i den historiske overleveringen er kopieringen av evangeliemanuskriptene. Når en av evangelieforfatterne skrev sin tekst, sendte han den til andre. Disse tok så kopier av teksten og sendte videre. Slik fortsatte det, og det ble mange kopier. Her kunne man for eksempel tenke seg at ting har blitt gjort om eller gått tapt i prosessen.

I dag har vi, på lik linje med alle andre antikke tekster, ingen originale manuskripter av evangeliene. Men vi har rundt 5500 hele eller deler av kopier av de nytestamentlige tekstene. Det første fragmentet fra Johannes-evangeliet vi har, er fra ca. år 120, som er omtrent tretti år etter at den originale teksten ble skrevet. Siden vi har så mange kopier, er det lett å sammenligne for å finne avvik eller potensielle feil i tekstene, noe det er viser seg å være veldig lite av. Til sammenligning har man ti kopier av skrifter av Julius Cæsar, hvor den tidligste er fra år 900, altså omtrent tusen år etter den ble skrevet.1

For meg ser det ut som at det først og fremst er evangelienes uvanlige påstander som gjør at deres generelle troverdighet som historiske kilder blir trukket i tvil. Anvender vi kriterier som ellers brukes på antikke kilder, er det veldig mange grunner til å stole på at de refererer til historiske hendelser. Men jeg forstår at en som har en grunnleggende annerledes tro på hvordan virkeligheten fungerer enn meg, har ekstra store krav til påstander som virker lite sannsynlige. Hvis man har problemer med å tro at undere kan skje, er oppstandelser fra de døde drøy kost. Og man kan argumentere for at alvorligheten i de framsatte påstandene krever en ekstra grundig undersøkelse av materialets troverdighet.

Denne raske gjennomgangen av gode grunner til å ha tillit til evangeliene som historiske kilder kan selvsagt diskuteres og nyanseres. Men mitt poeng er at i møte med det historiske materialet som omtaler Jesu oppstandelse, kreves en apologetikk. Det er realt å kreve grunner for å tro på at en oppstandelse har skjedd. Men det trengs også grunner for en posisjon som holder fast på at undere ikke kan skje, i møte med et historisk materiale som sier det motsatte.

Din overbevisning om virkeligheten legger premissene for hvordan du møter den. Og nettopp fordi våre trosposisjoner gjør krav på et bilde av virkeligheten slik den faktisk er, må vi drive med apologetikk – altså begrunne det vi tror på. For det sannhetssøkende mennesket er det essensielt å stille seg selv spørsmålet: I et mylder av oppfatninger, hvilke svar er mest sannsynlige? Kristen apologetikk er en disiplin som benytter seg av alle relevante og tilgjengelige kilder for å vise at kristen tro er relevant og sann. Det kan være filosofiske argumenter for den kristne Guds eksistens, historisk argumentasjon for Jesu liv og virke, teologiske argumenter som viser at det kristne verdensbildet stemmer overens med virkeligheten slik den faktisk er, eller erfaringer fra mennesker som forteller at de har møtt en levende Gud.

Og det er nettopp i erfaringen at det grunnleggende aspektet ved tro som tillit kommer til syne. Gode grunner til å tro finnes ikke bare innenfor området av intellektuell resonnering, men hentes fra alle steder mennesket søker visdom. For meg har det vært mange intellektuelle spørsmål å se nærmere på, men side om side står de eksistensielle spørsmål og banker på døra: Hvordan kan jeg være lykkelig, er det en mening med livet mitt, hvor finner jeg kjærlighet? Før det overnevnte sitatet av Jesus – «tro på Gud og tro på meg» – sier han: «La ikke hjertet blir grepet av angst.» Kristen tro er ikke bare et svar på fornuftens søken etter å få grep om virkeligheten, men også en tillit til en Gud som vil forvandle selve livet. I en tid med usikkerhet, angst og bekymring har jeg tillit til at Jesus bærer mitt liv, og at smerte, død og ondskap en dag skal vike for fred, rettferdighet og godhet.

Så hvorfor mener jeg det er viktig at vi kan snakke om og gi grunner for det vi tror på? Fordi jeg tror det finnes tilnærmelser til sannhet som er mer riktige enn andre. Og at tro og ideer har konsekvenser. Fordi sannheten, ifølge Jesus, gjør mennesker fri (Joh 8, 31–32). Jeg tror opplysningstenkerne tok feil i sin tillit til at fornuftens autonomi skulle sette mennesker fri. Denne troen forutsetter at menneskene er underlagt fornuften selv: satt i fangenskap av det begrensede, som fornuften til små mennesker i et stort univers tross alt er. Den menneskelige fornuft kan hjelpe oss til å søke det som er sant. Men fornuften er ikke alt vi har: Vi har følelser, sanser, instinkter og intuisjon. Viktigere enn dette er at jeg ikke tror fornuften bestemmer hva som er virkelig. Virkeligheten er, uavhengig av om jeg forstår den eller ikke. Og som kristen tror jeg at Gud – som er kilden til all visdom – kan vise oss sannhet. «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti», sier forfatteren av Salme 119 (vers 105). Dette nedgraderer ikke den menneskelige fornuft, men setter den i en sammenheng som er større enn den selv.

Døperen Johannes (ca. 1. f.Kr.– 29 e.Kr.), Jesu tremenning, var en av dem som bygget sitt liv i tillit til at Jesus var Guds Sønn. Han levde i ødemarken rundt Jordan-elven i Israel, og folk kom reisende til ham for å høre budskapet om Messias, verdens redning, få vite hvordan de kunne vende om til Gud og bli døpt. Johannes fikk selv døpe Jesus og trodde at han var den jødene hadde ventet på. Senere ble Johannes fengslet fordi han hadde kritisert daværende landsfyrste Herodes for hans livsstil. Mens han satt i fengsel, begynte han å tvile på om Jesus virkelig var den han hadde trodd, og sendte folk til Jesus for å spørre om han hadde tatt feil. Da Jesus fikk denne beskjeden, anklaget han ikke Johannes for hans tvil, men viste til grunnene for at Johannes kunne være sikker: «Gå og fortell Johannes hva dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Luk 7,22).2 Jesus selv oppfordret mennesker til å undersøke grunnene for å tro på ham.

Som kristen i dag er det lett å kjenne seg igjen i det Johannes opplevde. Selv om jeg tror, og har grunner for det, er det ikke alltid lett å leve i tillit til Gud. Spørsmålene jeg kjemper med, er mange: Er Gud god når ondskap skjer, hvordan skal jeg forstå Bibelen, hva med andre religioner, eller hvordan ble verden til? I tillegg til spørsmålene erfarer jeg at relasjoner er vanskelig å finne ut av, både i møte med Gud og mennesker. Men tvil handler om å forholde seg til virkeligheten som jeg forstår deler av, men som også er overveldende og for stor til å fatte. Tvil handler om å leve med vekslende følelser i møte med det jeg tenker. Og jeg har funnet ut at tvilen i stor grad er en venn, for den gjør at jeg vil finne ut mer. Tvil er ikke det motsatte av å tro. Tvil gjør at jeg igjen kjemper for å finne ut om jeg har grunn til å tro, og sannheten er aldri redd for tvilen.

Litteratur

Bibelen: Den hellige skrift : Det gamle og Det nye testamentet, 2011 Oslo, Det Norske Bibelselskap.

Edgar, W. og Oliphint, K.S. (red.) 2009, Christian Apologetics Past and Present, Crossway Books, Wheaton.

Moreland, J.P., 2007, «The Historicity of the New Testament», [online], bethinking.org. Tilgjengelig fra:
http://www.bethinking.org/is-the-bible-reliable/the-historicity-of-the-new-testament [16.09.14].


  1. For en komprimert gjennomgang av forskning på evangelienes troverdighet, se J.P. Morelands artikkel «The Historicity of the New Testament» på
    http://www.bethinking.org/is-the-bible-reliable/the-historicity-of-the-new-testament. Her finnes også mange henvisninger videre til grundigere gjennomganger av forskningen. 
  2. For mer om Døperen Johannes, se Matt 3; 11; 14, Mark 1; 6, Luk 1; 3; 7 og Joh 1; 3.