Misforstått sekularitet

(Publisert på Minervanett 21.10.14. Publisert i Vårt Land 23.10.14. Publisert i Dagbladet Dagen 27.10.14.)

Begrepet sekularitet misforstås av dem som ønsker å ta det til inntekt for egne ideologier.

I offentlige diskusjoner står vi noen ganger ovenfor en ganske uklar forståelse av hva sekulariseringsbegrepet egentlig inneholder. Et eksempel på dette kan vi se i noe av kritikken MDG sin ordførerkandidat, Shoaib Sultan, har møtt etter sin flagging av religiøst standpunkt. Tom Hedalen, styreleder for Human-Etisk Forbund, oppfordrer i Aftenposten 22.september Sultan til å holde sitt religiøse standpunkt i den private sfære der det hører hjemme, av hensyn til et pluralistisk samfunn.

Denne ideen om at et religiøst livssyn er noe privat, er en illusjon. Religiøse livssyn vil selvsagt alltid være personlige, i den forstand av at de tilhører enkeltpersoner. Men de kan aldri i prinsippet være private. Livssyn, både religiøse og ikke-religiøse, henger uløselig sammen med helhetlige mennesker som har holdninger, livsmål og idéer. Mennesker som gjør prioriteringer, verdsetter og resonnerer ulikt. Mennesker med ulik kulturell og livssynsmessig bakgrunn. Retorikken som brukes når man vil kreve at ”religion skal være noe privat” legger gjerne til grunn at religiøse livssyn er en slags hobby eller et valgfritt tillegg som kan utelates om individet velger det. Dette blir altfor enkelt, og veldig fjernt fra en reell virkelighet.

Dessuten kan man ikke sette likhetstegn mellom sekularitet og ikke-religiøsitet. Sekularitet, slik det oftest blir forstått i norsk offentlighet i 2014, henviser simpelthen til en negasjon, eller et fravær. Et fravær av særbehandling til fordel for noe spesielt religiøst eller ikke-religiøst livssyn. Ifølge dette rådende perspektivet er dermed oppgaven til en sekulær stat ikke å fjerne eller dekke til religiøse (eller ikke-religiøse) uttrykk eller begrunnelser fra det offentlige politiske rom, men heller å legge til rette for en fri utveksling av og konkurranse mellom idéer og argumenter.

De fleste er enige om at man bør kreve at argumentene som fremmes i en slik sekulær offentlig sfære skal være rasjonelle, koherente og være allment tilgjengelige. Men at begrunnelser er allment tilgjengelig, betyr ikke at de må være akseptert av alle. Ideelt sett bør vi altså forsøke å legge til rette for rasjonelle diskusjoner om hvordan vi kan argumentere for dette. Det må være mulig å bli enige om ting selv om vi forblir uenige om hvorvidt «det gode» til sist må begrunnes i materielle prosesser, prinsippløs pragmatikk, immaterielle platonske ideer, eller i Guds egen natur, for den saks skyld.  Det vi derimot ikke kan gjøre, er å sette likhetstegn mellom sekularitet og en type metodologisk ateisme, ved å la naturalistiske dogmer få fortrinnsrett. På samme måte kan vi ikke diskvalifisere fullstendig rasjonelle argumenter selv om de skulle være nært forbundet med en religiøs tradisjon eller ha slike konsekvenser.

At menneskeverdet er absolutt, at frihet er et gode, eller at en viss likestilling i lønn og anseelse er en kampsak, må begrunnes i mer grunnleggende idéer. Når alle idéene våre bygger på et fundament som er utviklet gjennom komplekse prosesser, er det ikke gitt at vi enkelt kan fjerne konteksten disse har oppstått i, men fremdeles kunne beholde vårt foretrukne overbygg.

Fortellingen Hedalen og mange med ham fremholder holder altså ikke helt vann. Det finnes neppe noen livssynstradisjon (inkludert den human-etiske) som forstår seg selv som et fullstendig privat intellektuelt, åndelig eller eksistensialistisk ståsted, isolert fra praktiske uttrykk i den offentlige sfære. Utfordringen er dermed å gi plass til dette, samtidig som man anerkjenner at i et felles rom der mye står på spill for mange, så må det gjelde visse føringer.

Slike føringer skaper vi ikke ved å ignorere åpenbare og relevante forskjeller mellom mennesker, som hudfarge, navn, politiske ideologier, grunnfilosofi og religiøse standpunkt. Det vi tvert imot trenger er en sekulær offentlighet med plass for hele mennesker.