Gud og menneske i en person

Den hypostatiske unionen

Kjenner du tørrheten av ørkenstøv i ganen allerede ved dette første uttrykket? Tja, det er en grunn til at jeg ikke satte det som hovedoverskrift. Det ville jo vært dårlig BI-markedsføring. Men dette er faktisk ganske interessant. Just give it a try…

Jeg skrev tidligere et innlegg om Athanasius sin logikk bak inkarnasjonen. Altså tanken om at Gud ble menneske i personen Jesus Kristus. I forlengelsen av det kan man tenke at det tilsynelatende er noen vanskelige problemer, som vil bli behandlet i flere innlegg fremover under bloggkategorien Jesus Kristus.

Gud i Jesus Kristus, Logos i menneske, Ordet i kjød. Dette er som sagt et mysterium. Det betyr ikke at det er irrasjonelt eller krever blind tro, men at det er forbi hva vi kan vite med fornuften alene, og bare gjennom spesiell åpenbaring. Vår forståelse av dette får imidlertid en helt annen forståelse, når vi allerede har bakgrunnskunnskapen om at Gud er, og at Han kan åpenbare ting. I beste fall kan vi forsvare at inkarnasjonen ikke er logisk selvmotsigende, og kan brukes til å avsløre en dypere mening som strekker seg utover det språk og syllogismer alene klarer. I hvert fall at svake “kristendomskritikere” a là Dawkins, Grayling, Carrier og Harris ikke kan gi hverandre high-fives helt ennå, uten å gå i dybden først og gjøre grundig arbeid.

Inkarnasjonen blir forstått som at Jesus Kristus er 100% menneske og 100% Gud. En individuell menneskelig natur og en individuell guddommelig natur, i en person. Kristne er visst tross alt ikke helt stødige i verken matematikk eller logikk, og dette virker til å åpne opp for noen åpenbare spørsmål.

Ta for eksempel de klassiske demonstrasjonene av Guds eksistens. De viser at vi kan vite at Gud eksisterer som den uforandrede forandrer, eller ” ὃ οὐ κινούμενον κινεῖ” (the Unmoved Mover), for å bruke Aristoteles sine ord. Men innebærer ikke inkarnasjonen i Jesus Kristus at Gud selv blir nettopp…forandret? Å bli født som menneske må da være en forandring…eller?

Les også gudsbeviset på denne bloggen som starter her:
Argumenter for Guds eksistens: steg 1 – en nødvendig virkelighet

Men til dette argumentet. Jeg ser for meg noe som dette:

1.1 Gud kan ikke X

1.2 Kristus gjorde/var X

1.3 Derfor var Kristus ikke Gud

Du kan sette inn hva du selv ønsker for X. Det kan være “bli født”, “være gutt”, “dø”, “ha en kropp”, “lære ting”, “gå”, osv. Ting vi aldri kunne sagt at Gud kan gjøre, annet enn i en veldig overført, billedlig betydning. Gud er tross alt ikke en ting blant andre i naturen, som solguder, Zeus, Odin eller nyateistiske karikaturer, men ren aktualitet og eksistensen selv.

Den vanlige responsen til dette argumentet, er hva vi kaller for den hypostatiske unionen (pkt. II.2). Unionen av en menneskelig natur i en guddommelig person.

Det høres kanskje heavy ut, men den grunnleggende ideen er at når noe er tilknyttet en person, så vil alt som berører det, også berøre personen, selv om personen selv kunne eksistert uten det.

Hvis du berører handa mi, berører du meg. Kutter du av handa mi, skader du meg, selv om min person kan eksistere uten den, og selv om min person kunne ha eksistert før den, f.eks. som et foster uten utviklet hand. Det samme kan du si med andre ting, som eiendeler, klær og likhet. Du kan uttrykke ditt sinne mot meg gjennom å ødelegge tingene mine, osv.

Analogien over er ikke helt perfekt, siden den hypostatiske unionen er sui generis, altså noe helt unikt, men den grunnleggende tanken om tilknytning til personen holder. Det er fremdeles mange innvendinger som kan gis, men dette er et første svar til argumentet ovenfor.

hypostatic-union-before-resurrection

Vi skal se videre på hvorfor ikke personhet nødvendigvis er begrensa til en enkelt natur, men er noe som eksisterer over det.

Neste innlegg:
Kristus og vår forståelse av personhet