Alan Turing og feilslåtte imitasjonsleker

Alan Turing. For en fascinerende mann.

Hans nylige Hollywood-initierte comeback til rampelyset, glitrende fremstilt av Benedict Cumberbatch, skaper oppmerksomhet. Et ungt mattegeni. Livreddende kodeløser under andre verdenskrig. Den moderne computerens far. Det er mange gode grunner til å beundre Turing. Det gir oss også en god mulighet til å kikke på en av hans mer merkverdige ideer.

Selve “The Imitation Game”. Turing-testen.

Dette tankeeksperimentet stammer fra den ekte Turing sin tekst fra 1950 ved navn Computing Machinery and Intelligence.

Den grunnleggende ideen her, er at en avhører sitter med et tastatur og en monitor, og kommuniserer med to deltakere som han ikke selv ser. Disse deltakerne sitter på hvert sitt lukkede rom. Men det viktige her er, at bare en av deltakerne er et menneske. Den andre deltakeren er en maskin. Og det interessante her, er: Kan maskinen programmeres på en slik måte at avhøreren ikke kan finne ut hvilken av deltakerne som er mennesket? Kan maskiner tenke?

Turing foreslår dette andre spørsmålet som erstatning for det første. Så hvis spørsmålet er ja på det første, burde det samme gjelde for det siste. Det er litt usikkert hva Turing selv mener svaret er, men det virker åpenbart at han går en lang vei i å mene at maskinen faktisk tenker.

Sounds good, eh? Dessverre. Ikke helt. Turing sine evner som matematiker overgår hans ferdigheter som filosof. For dette involverer en rekke filosofiske spørsmål.

Jeg har tidligere kritisert Turing-testen med kinesiske rom og tilsvarende godterier her, men la oss nå velge en annen tilnærming.

For et annet sted sier Turing at spørsmålet om hvorvidt en maskin kan tenke, er “for meningsløst til å fortjene diskusjon”. Det interessante, mener han, er om en maskin kan passere Turing-testen. Altså om en maskin kan imitere menneskets tankeevne så godt, at den like godt kan passere for å ha den selv.

Du lukter kanskje noe muffens allerede? I såfall gjør du det med god grunn, og vi aner at ikke Turing lenger her er på sin egen hjemmebane.

Hvorfor? Vel, se for deg at jeg har en bit med pyritt (svovelkis) og en bit med ekte gull. De er ganske like, ikke sant? Uten for mye trening, kunne du nok lett forveksla dem.

Pyrite_Gold
And in other news: Pyritt og gull kan også tenke, bare vi omdefinerer hva det vil si å tenke!

Se nå for deg at noen spør deg om pyritt virkelig er gull. La oss videre forestille oss at du svarer: “Det spørsmålet er for meningsløst til å fortjene diskusjon. Det interessante her, er ikke om pyritt virkelig er gull, men om vi kan få pyritt til å fremstå som gull.”

Vent. Er ikke dette bare å unngå spørsmålet? Om pyritt virkelig er gull, eller om vi kan få pyritt til å bli forvekslet med gull, er bare to forskjellige spørsmål, uansett hvordan man vrir og vender på det. Så hvorfor er spørsmålet “kan maskiner tenke?” mer meningsløst enn “er pyritt virkelig gull?”

Siden denne bloggen ikke har noen aldersgrense, kan jeg dessverre heller ikke røpe hvilke skitne tanker denne maskinen har akkurat nå.
Siden denne bloggen ikke har noen nedre aldersgrense, kan jeg dessverre heller ikke røpe hvilke skitne tanker denne maskinen har akkurat nå.

Forskjellen mellom et menneske som tenker, og en maskin som imiterer tenkning, er at mennesket virkelig har en iboende evne til å tenke, mens maskinens “tenkning” er fullstendig avledet. En forlenget arm fra den menneskelige intelligensen som programmerte der i utgangspunktet. En funksjon vi har påført maskinen. Computeren, overlatt til seg selv, har derfor ingen evne til å tenke eller konversere, like lite som metallbitene som utgjør klokka på hånda di, virkelig kan fortelle deg tida. Mer om det her.

Det finnes ingen måte du kan krysse denne overgangen på, uten å samtidig bare bytte spørsmålet over på noen annet, like lite som du kan få pyritt til å virkelig bli gull ved å få pyrittbiten til å fremstå likt.

Derfor argumenterer Saul Kripke for at det ikke eksisterer noen observatør-uavhengig fakta om hvilket program en computer kjører, eller selv hva som er gyldig som en computer i utgangspunktet.

Men videre kan du kanskje si at Turing-testen være gyldig, siden en slik metode kanskje er eneste måte vi kan benytte naturvitenskapelige metoder til å fortelle oss hva tenkning er. Dette er hva E. A. Burtt kaller for tankefeilen av å  “mak[ing] a metaphysics out of [one’s] method…“. Nemlig å tvinge virkeligheten til å passe til ens egen metode, snarere enn å tilpasse ens egne metoder til å samsvare med virkeligheten. Ethvert slikt argument virker til å falle av samme grunner som jeg har forsøkt å legge frem i denne lengre teksten.

turingbatch
“- Burtt? What a funny name. Burtt, Burtt…Burrrrtt!”

Motargumentet du kanskje heller ønsker å fremme, er at kanskje maskinen ikke virkelig tenker, men det gjør ikke mennesket heller. Du ønsker kanskje å påstå at mennesket bare følger en type fastsatte regler. En type algoritmer, lignende computerens, men at på samme måte som vi har programmert inn funksjonene til computeren, har biologiske prosesser programmert inn våre funksjoner.

Jeg skal gjerne innrømme at det er en catchy analogi, og ganske populær i våre IT-dager. Men fremdeles ikke en særlig troverdig en. Ikke la deg lure hvis noen innbiller deg at det er en vitenskapelig konklusjon, fordi det er fremdeles en filosofisk påstand. Og vi har sett på uavhengige grunner i rekkene her og her til å være skeptiske til slik filosofi, og den vil uansett føre til en kjip konklusjon: Nemlig at ingen av tankene vi tenker er til å stole på i utgangspunktet, fordi det finnes ingen “utenfor-algoritmisk” måte å vurdere om de samsvarer med virkelig sannhet på, inkludert tankene som førte oss inn på dette argumentet. Self-defeating.

Hvis du føler deg forplikta til dogmatikken i en mer materialistisk filosofi, føler du deg kanskje presset til å finne en måte hvor dette må fungere på. Men resten av oss trenger med andre ord ikke å være redde for tenkende maskiner med det første. :)

Det som er litt søtt, er at den ekte Turing faktisk har presentert et forsvar mot såkalte “teologiske innvendinger” i originalteksten sin. Siden jeg ikke helt skjønner hvilke teologer Turing har pratet med (dyr har jo faktisk sjel), og siden innvendingen hans egentlig ikke inneholder noe annet argument enn “men hvis Gud er allmektig, kan jo dette være mulig” , ser jeg liten grunn til å adressere den.

Turing. Geni på noen områder – mindre sofistikert på andre. Det kan skje med de beste av oss.