Barron om Aquinas og hvorfor nyateistene har rett

Som en god og dogmatisk thomistisk side, må nesten St. Thomas Aquinas refereres til her med jevne mellomrom. Blant andre ting, er Aquinas en av mange som hjelper oss å avkle en rekke banale og inkoherente forestillinger om Gud.

True story.
True story.

Les også:
Hva er Gud.

Hvis Gud hadde vært en person blant andre personer. Ja, selv om Gud var den “største personen“, hadde det ikke vært noen grunn til å holde det for rasjonelt at Gud eksisterer. Hvis Gud hadde vært en årsak, blant andre årsaker. Hvis Gud bare hadde vært en eksisterende ting, blant andre eksisterende ting, og ikke Eksistensen selv. Da kunne han like gjerne vært et spaghettimonster, eller en tekanne.

Men det er dessverre nettopp slik vi ofte tenker om Gud i norsk kultur i dag. Da er det ikke rart at man får se mye rar “religionskritikk”. Da er det ikke rart at man ofte “leter” etter feil ting, og diskuterer andre ting som er fullstendig irrelevante. Da er det ikke rart at en type nyateistisk kritikk plutselig fremstår som “skarp” og “intelligent” i noens ører.

Kritikk som antakeligvis ville fått mer reflekterte ateister som Nietzsche til å plante begge henda godt på ansiktet, for så å stange hodet i veggen, og ønske seg bort fra denna verdenen.

Les også:
Nietzsche vs. nyateistene.

Den gode kommunikatoren Robert Barron har nylig gitt ut en tale hvor han argumenterer for hvorfor nyateistene har rett. Han formulerer på en dyktig måte den thomistiske doktrinen om at Gud ikke er en summum ens, men en ipsum esse subsistens. The Subsistent Being.

En god innføring til hvordan vi bør tenke om Gud!