John Grays sanne illusjoner

Sannhet. Artig tema. Jeg stilte tidligere spørsmålet om sannhet kan gjøre fri, med en påstand om at en ateist neppe kan hevde noe slikt.

Les også:
Skal sannheten sette deg fri?

John Gray har noen interessante tanker.

Jeg liker å lese John Gray. Han utfordrer tankene mine.  Hans virkelighetsoppfatning er så fjernt fra min egen, at det tvinger meg til å evaluere både hans og min egen, på ny og på ny.

512wnAlJSCLJohn Gray er ateist og professor i europeiske tenkning ved London School of Economics. Han slo gjennom for alvor i offentligheten med boka Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals i 2002. Gray har siste året skrevet spennende tekster i Guardian om både ondskap og nyateister. Jeg har referert til ham ofte i rosende ordlag, som en særs klartenkt ateist. Nå skal jeg forsøke å rive ham ned igjen.

Gray kan minne om noe nær vår tids Nietzsche, selv om han selv har både kritikk og ros av Nietzsche. Gray faller ikke for fristelsen til den vanlige platte “sekulære” (hva nå enn det er) feel-good retorikken som dominerer vår offentlighet. Noe som liksom skal presentere et opplyst “alternativ” til “religion” (hva nå enn det er), nærmere bestemt dens jødisk-kristne monoteistiske røtter, mens den i virkeligheten er uløselig og parasittisk på den.

Les også:
Nyateistene vs. Nietzsche

For John Gray er moderne sekulære humanister de mest forvirrede av alle mennesker. De lever i blind tro. Blind tro på sannhet, mening, verdi og menneskets fremskritt, og velter seg dermed i illusjoner.

“Atheism is the late bloom of a Christian passion for truth. (…) The worship of truth is a Christian cult.”
Fra Straw Dogs (s. 127)

Jeg, som kristen, ifølge Gray, har grunn til å følge sannhet, mening og humanisme. Han anser naturligvis meg også for å leve i en illusjon, men alt bunner i det minste ut i min sjefsillusjon. Nemlig at Gud eksisterer, og sikrer virkeligheten fra å skli ut i total absurditet.

So far – so good. Jeg kan leve med det.

you-cant-handle-the-truth

Men derfra går det nedover. Gray klarer nemlig ikke å løsrive seg fra å lese sine egne filosofiske forgjengere inn i hans eget forhåndsbestemte bilde.

Så Gray ender med å skrive mange merkelige ting, og med forbausende stor selvtillit. Han skriver f.eks. at for polyteister handler religion om praksis, mens for monoteistisk kristendom handler det om å tro de riktige tingene. Derfra starter kulten mot sannhet. Men dette er veldig simplistisk. Det er ingen måte å skille kristen tro fra praksis på. Tro handler mindre om å tenke de riktige tankene, og mer om levd liv. Derfor kan vi også avvise vrangforestillingene om at “religion” (hva nå enn det er) eller selv livssyn, per impossibile, er noe privat.

Gray skriver videre at mens målet med gresk filosofi var lykke, var det først kristne filosofer som fikk det for seg at sannhet var viktig. Dette virker misforstått. Du skal i det minste ha en veldig snever forståelse av sannhet, for at det er en eim av sannhet i dette.

For hvordan kan man hevde noe slikt om både romere og grekere, som Platon og Aristoteles, som utvikler både korrespondanseteori og klassisk logikk, nettopp for å finne ut hva samsvarer med virkeligheten.

For sjefen sjæl, Aristoteles, var ikke lykke en følelse, forårsaket av en spontan masseutløsning av endorfiner. Lykke var heller noe synonymt med det å leve i samsvar med vår naturgitte væren. Vårt telos. Å leve etter dydene. For Aristoteles ligger menneskets lykke i å leve i tjeneste til Gud. Aquinas viderefører dette når han omtaler det å leve etter telos som det å leve sant. Og Gud var synonymt med Sannheten selv. Så lykke, selv hos Aristoteles, er uløselig fra det å gjenkjenne, og følge, det sanne. Gray sin dikotomi er kortsynt.

Gray gjør også andre tabber, som å tro at statusen til moderne nevrovitenskap sår tvil om menneskets spesielle status, at vi har eget selv, eller vår frie vilje. Kategorifeil som jeg ikke er den første til å peke ut. Les gjerne Alfred Mele sin nye perle for å kaste lys over det, så slipper jeg en altfor lang post her.

Så problemet med Gray, som blir klarere jo mer jeg leser av ham, er at han ikke er grundig nok eller konsekvent nok. Han er klar, men ikke klar nok. Han er ærlig, men ikke ærlig nok. For i det ene øyeblikket avviser han menneskets mulighet for fornuft, søken etter sannhet, og opphøyer kampen for å løsrive seg fra disse tingene, og leve mest mulig bekymringsfritt.

For Gray skriver artikler og bøker. Dermed er det dødelige spørsmålet allerede i lufta.

Hvorfor gjør han det?

Ikke bare skriver han bøker. Gray skriver bøker med hensikt til å rasjonelt overbevise mennesker om hva virkeligheten er. Med andre ord: hva som er sant. Han presenterer til og med…argumenter. Du trenger ikke være Sokrates for å lukte ironien. Inkoherens.

“If belief in human rationality were a scientific theory it would long since have been falsified and abandoned.”
Fra Silence of Animals (s. 7)

Mennesker som dedikerer seg til å fortelle mennesker sannheten om at ingen sannhet er mulig, utgjør et interessant studieobjekt.

For Gray er egentlig overbevist om at dette er illusjoner. Alle disse. Sannhet. Fornuft. Mening. Fremskritt. Menneskets eget selv.

Så hvem skriver Gray for?

Gray sitt budskap er at ateister ikke kan leve i jakt på sannhet. I jakt på noen tilstand der fremme hvor ting er bedre enn de er nå. En frelsesvisjon.

Hadde Gray virkelig trodd på det han selv skrev, ville vi aldri ha hørt om Gray. For Gray ville ikke ha skrevet bøker. Gray ville ikke ha forsøkt å være rasjonell. Gray ville ha levd uten illusjoner.

Kanskje det eksisterer en mer konsekvent Gray der ute. En vi aldri vil få høre om. Den personen vil ikke skrive bøker. En slik person hadde vært mer troverdig.