Bentley Hart om ateismens absurditet

Jeg anser mange alternative virkelighetsforståelser som rasjonelle og mulige. Men ateisme er ikke blant dem. Så selv om jeg ikke hadde hatt grunner til å være kristen, vet jeg bare at jeg sannsynligvis ikke kunne vært ateist, men måtte funnet andre alternativ. Men så klart. Det at en virkelighetsforståelse ikke er rasjonell eller er absurd, er ikke i seg selv en grunn til å vite at den ikke er sann.

Ateisme i form av materialisme, troen på at materie med kvantitativ utstrekning i tid og rom er alt som eksisterer, er naturligvis et mye enklere mål enn naturalisme, troen på at det universet eksisterer alene som et kausalt lukket system. Førstnevnte er totalt uten troverdighet, men sistnevnte har både ontologisk og epistemisk rekkevidde til å få frem gode argumenter i sin favør. På mine kortere foredrag pleier jeg å oppsummere mine innvendinger mot naturalistisk ateisme i to bolker:

(1) Naturalismens avhengighet av ontologisk sirkeltenkning. Naturalisme må f.eks. bannlyse spørsmålet om hvor eksistens kommer fra, eller i det minste rettferdiggjøre hvorfor vi ikke trenger å stille det spørsmålet, som f.eks. å overbevise andre om at fornuften er for begrenset. Man må basere seg på en form for sirkeltenkning, hvor ting virker fornuftig (koherent) innad i systemet, men hvor man ikke kan touche med et fundament utenfor. Det er hva mange kjente ateister ofte baserer seg på, som f.eks. når de frenetisk forsøker å bygge opp forestillingen om at den relevante konflikten ligger mellom naturvitenskap og Gud, og det høres gjerne fornuftig ut, så lenge ingen får påpeke at de svever i løse lufta, og stiller feil type spørsmål. For det er gode grunner til at man ikke kan si at universet eller universene bare er, eller at naturlover bare eksisterer i og av seg selv og dermed kan representere dypeste virkelighet. Kanskje det finnes noen gode grunner for at man kan ekskludere disse spørsmålet, men jeg er stadig på leiting.

(2) Muligheten for fornuft. Hvis naturalistisk ateisme er et sant bilde av virkeligheten, så virker det som at mennesket er ute av stand til å ha eneste sann tanke om noe som helst. Rettere sagt, så virker det ikke som at det kan eksistere noe slikt som verken fornuft, sannhet, en sammenheng eller “målrettethet” mellom disse eller muligheten til å avdekke tilstander av objektive realiteter der ute, gjennom f.eks. fullstendig abstrakte verktøy som logikk, eller matematikk, som en gren av logikk.

Jeg har naturligvis ikke rettferdiggjort påstandene over tilstrekkelig på denne korte plassen, men det er en rask oppsummering. Du finner en rekke argumentasjonsrekker andre steder på bloggen.

Et lite utvalg:
Argumenter for Guds eksistens: En nødvendig virkelighet
En tegneserie – Hvordan vite at Gud eksisterer
Den ateistiske bevisbyrden
Kvantefysikk og første årsaker
Scientisme – filosofi uten fundament
Foredrag om Nietzsche og nyateistene – med lyd
Hvordan din immaterialitet muliggjør din kunnskap
Fri vilje under angrep

David Bentley Hart blir omtalt som en av de dyktigste nålevende teologene, og er, sikkert pga sin filosofiske trening, en av teologene der ute som er i stand til grundig, dyp, systematisk trening, i oppdatert kommunikasjon med pågående diskusjoner i resten av akademia. Han oppsummerer under noen av de samme innvendingene fra boka The Experience of God, anbefalt av selv ateister. Her forsvarer han ikke kristendom spesielt, men teisme generelt. Hvis du er en ikke-troende, er det ikke sikkert at du blir konvertert av boka, men det vil i hvert fall hjelpe deg til å sette pris på den intellektuelle dybden til motstridende synspunkter, og se at de ikke bare baserer seg på manglende ærlighet eller kunnskap om hvordan naturen fungerer. Og diskusjonen blir tross alt mye mer spennende om vi anstrenger oss for å oppsøke beste motstand, og forsøker å forstå motparten på best mulig vis. :)

When I say that atheism is a kind of obliviousness to the obvious, I mean that if one understands what the actual philosophical definition of “God” is in most of the great religious traditions, and if consequently one understands what is logically entailed in denying that there is any God so defined, then one cannot reject the reality of God tout court without embracing an ultimate absurdity.

This, it seems to me, ought to be an essentially inoffensive assertion. The only fully consistent alternative to belief in God, properly understood, is some version of “materialism” or “physicalism” or (to use the term most widely preferred at present) “naturalism”; and naturalism – the doctrine that there is nothing apart from the physical order, and certainly nothing supernatural – is an incorrigibly incoherent concept, and one that is ultimately indistinguishable from pure magical thinking.

The very notion of nature as a closed system entirely sufficient to itself is plainly one that cannot be verified, deductively or empirically, from within the system of nature. It is a metaphysical (which is to say “extranatural”) conclusion regarding the whole of reality, which neither reason nor experience legitimately warrants. It cannot even define itself within the boundaries of its own terms, because the total sufficiency of ‘natural’ explanations is not an identifiable natural phenomenon but only an arbitrary judgment.

(…)

It may be possible to believe in the materialist view of reality, I suppose, and in some kind of mechanical account of consciousness, but it is a belief that precludes any final trust in the power of reason to reflect the objective truths of nature. I happen to think that a coherent materialist model of mind is an impossibility.

I think also that the mechanistic picture of nature is self-evidently false, nothing more than an intellectual adherence to a limited empirical method that has been ineptly mistaken for a complete metaphysical description of reality. I believe that nature is rational, that it possesses inherent meaning, that it even exhibits genuine formal and final causes, and that therefore it can be faithfully mirrored in the intentional, abstractive, formal, and final activity of rational consciousness.

If I am wrong about all of these things, however, I think it also clear that what lies outside such beliefs is not some alternative rationalism, some other and more rigorous style of logic, some better way of grasping the truth of things, but only an abandonment of firm belief in any kind of reasoning at all. God explains the existence of the universe despite its ontological contingency, which is something that no form of naturalism can do; but God also explains the transparency of the universe to consciousness, despite its apparent difference from consciousness, as well as the coincidence between reason and reality, and the intentional power of the mind, and the reality of truth as a dimension of existence that is at once objective and subjective.

Here, just as in the realm of ontology, atheism is simply another name for radical absurdism — which, again, may be a perfectly “correct” view of things, if reason is just a physiological accident after all, and logic an illusion.
– David Bentley Hart, The Experience of God