Her om dagen tenkte jeg over et fenomen. Nemlig hvorfor vi er så raske til å psykologisere hverandre. Altså hvorfor vi er så raske til å spekulere i grunnene til hvorfor person A fremsier påstand X, snarere enn å faktisk granske innholdet i påstand X. Vi er så raske, at jeg til og med foreslo å opprette et eget fagfelt ved navn meta-meta-psykologi, som forsøker å forstå psykologien bak dem med stor trang til å psykologisere.
Hvorfor er dette viktig? Vel, fordi det ofte tar livet av rasjonell diskusjon. Siden jeg har lest mye populær «religionskritikk», inklusive nyateisme, har jeg sett det spesielt utbredt der, men tviler ikke på at det også er en vanlig del av den politiske diskursen.
Implisitte og eksplisitte kritikere av religioners sannhetsgehalt, som Dawkins, Krauss, deGrasse Tyson, Boghossian eller Erik Tunstad har verken bakgrunnskunnskap eller kapasitet til å forklare hvorfor de filosofiske utlegningene til hundrevis av religiøse tenkere fra Aristoteles til Brian Davies er feilaktige, hvordan deres egen epistemiske utgangspunkt unngår å være ren scientisme – en av de mest irrasjonelle eksisterende posisjonene – eller hvorfor deres egne filosofiske alternativ er bedre, langt mindre hvorfor de når opp til et minimumsnivå av status rasjonelt. Du hører sjeldent popateister rettferdiggjøre hvordan fornuft er mulig gitt deres virkelighetsforståelse, eller hvorfor vi skal holde sannhet som viktig i en verden uten mulighet for transcendens.
Da er det lettere å gå omveien til å diskutere hvorfor religiøse tenker som de gjør. Det er lett å ramse opp årsaker fra ønsketenkning til manipuleringstrang. Alle empiriske data kan passe inn i en slik teori, om du bare vrir det på riktig måte. Eventuelt går man veien om rene kost/nytte-betraktninger, som hvorvidt det fører til krig, bidrar til endorfin-produksjon hos enkeltmennesker, bidrar til 2016 sine populære preferanser for organisering av et liberalt, sekulært samfunn, eller i Tunstad sitt tilfelle noe så absurd som hvorfor det ikke produserer vaksiner. Mer eller mindre irrelevante poenger gitt spørsmålet, uavhengig av om de skulle stemme eller ikke.
Jeg har fått mitt eget forsvar for fri vilje kritisert i diverse fora, ikke ved å faktisk samhandle med det som står der, og det jeg holder for å være flere anerkjente, kritiske argumentasjonsrekker for hvorfor man ikke kan rasjonelt argumentere mot fri vilje, men heller ved at jeg har fått min motivasjon for å forsvare fri vilje og en medfølgende rikere naturfilosofi, trukket i tvil. Slikt er gjespende kjedelig stoff å svare på senere.
På steder som Verdidebatt finner du dessuten diverse kristne som omgår innholdet i muslimers innlegg med begrunnelse i at forfatteren utøver Taqqiya, eller ateister som overses, mistenkt for ønsket om å utradere kristen kulturarv, rasjonalisere sin syndige livsstil eller lignende.
Og det er nesten for åpenbart å nevne diverse kommentarfelt i nettaviser, hvor anklager om sosialisme, fascisme og politisk islam henger løst innen de første fem kommentarene.
Det er naturligvis ikke noe galt i å tenke over årsaker til hvorfor mennesker tenker slik de tenker, og oftest gjør en innsats i å forstå en motpart fra dens egen ståsted oss til bedre samtalepartnere. Det vi derimot ikke kan gjøre, er å åpne diskusjonen med å parere alle de relevante spørsmålene, ved å fortsette til psykologisering og andre perifere problemstillinger, som i eksemplene ovenfor.
Hvis noen påstår til meg at den økende innvandringen av muslimer er en trussel mot viktige bærebjelker i vår egen kultur, holder det ikke for meg å tenke at han påstår det fordi han stemmer et bestemt parti, eller er oppvokst i et slikt miljø, og derfor har et bestemt konsept av islam eller muslimer. Informasjon om kontekst kan hjelpe meg til å forstå hvorfor personen argumenterer som han gjør, og hva ordene personen bruker er ment å bety, men fritar meg ikke fra ansvaret i å høre og vurdere hva som blir sagt.
Men som så ofte før, så er ikke jeg den første som reflekterer over dette. Så alt dette var egentlig bare en innføring til en tekst av den kjente C. S. Lewis, med det heldige biproduktet av at jeg fikk linket til en rekke tidligere tekster, i et opportunistisk håp om å endelig runde 100.000 unike sidetreff. Det er naturligvis også grunnen til at jeg skriver dette, om noen skulle trenge å trene på psykologiseringsevnene sine.
C. S. Lewis har nemlig en interessant tekst, skrevet i 1941, hvor han innfører ordet «Bulverisme» for å beskrive dette fenomenet. Så heretter kan jeg også innføre bulverisme til mitt eget ordforråd, og kan henvise til denne teksten hver gang jeg bruker det. :)
Hele teksten er verdt en titt. Et utdrag under:
In other words, you must show that a man is wrong before you start explaining why he is wrong. The modern method is to assume without discussion that he is wrong and then distract his attention from this (the only real issue) by busily explaining how he became to be so silly. In the course of the last fifteen years I have found this vice so common that I have had to invent a name for it. I call it “Bulverism.” Some day I am going the write the biography of its imaginary inventor, Ezekiel Bulver, whose destiny was determined at the age of five when he heard his mother say to his father – who had been maintaining that two sides of a triangle were together greater than the third – “Oh, you say that because you are a man.” “At that moment,” E. Bulver assures us, “there flashed across my opening mind the great truth that refutation is no necessary part of argument. Assume your opponent is wrong, and then explain his error, and the world will be at your feet. Attempt to prove that he is wrong or (worse still) try to find out whether he is wrong or right, and the national dynamism of our age will thrust you to the wall.” That is how Bulver became one of the makers of the Twentieth Century.
I find the fruits of his discovery almost everywhere. Thus I see my religion dismissed on the grounds that “the comfortable parson had every reason for assuring the nineteenth century worker that poverty would be rewarded in another world.” Well, no doubt he had. On the assumption that Christianity is an error, I can see clearly enough that some people would still have a motive for inculcating it. I see it so easily that I can, of course, play the game the other way round, by saying that “the modern man has every reason for trying to convince himself that there are no eternal sanctions behind the morality he is rejecting.” For Bulverism is a truly democratic game in the sense that all can play it all day long, and that it give no unfair advantage to the small and offensive minority who reason. But of course it gets us not one inch nearer to deciding whether, as a matter of fact, the Christian religion is true or false. That question remains to be discussed on quite different grounds – a matter of philosophical and historical argument. However it were decided, the improper motives of some people, both for believing it and for disbelieving it, would remain just as they are.
I see Bulverism at work in every political argument. The capitalists must be bad economists because we know why they want capitalism, and equally Communists must be bad economists because we know why they want Communism. Thus, the Bulverists on both sides. In reality, of course, either the doctrines of the capitalists are false, or the doctrines of the Communists, or both; but you can only find out the rights and wrongs by reasoning – never by being rude about your opponent’s psychology.
Until Bulverism is crushed, reason can play no effective part in human affairs. Each side snatches it early as a weapon against the other; but between the two reason itself is discredited. And why should reason not be discredited? It would be easy, in answer, to point to the present state of the world, but the real answer is even more immediate. The forces discrediting reason, themselves depend of reasoning. You must reason even to Bulverize. You are trying to prove that all proofs are invalid. If you fail, you fail. If you succeed, then you fail even more – for the proof that all proofs are invalid must be invalid itself.