En skeptikervenn la ut denne fine utfordringen på Facebook her, med meg tagget. Jeg gjorde meg noen refleksjoner i forsvar for min skolastiske metafysikk som kanskje ville være interessant for noen her.
Godt poeng for eller indikator på hvorfor jeg tror ikke-«scientistisk»/naturalistisk metafysikk i utgangspunktet er et umulig prosjekt:
«At any point in time, a remarkably broad consensus – amounting to almost unanimity – obtains among competent practitioners in mathematics and logic concerning the truth of a vast number of mathematical and logical claims. Moreover, the scope of this consensus has grown wider and wider with over time, that is, competent practitioners at later times agree on more mathematical and logical truths than … at earlier times. In metaphysics, by contrast, we observe neither phenomenon; we instead observe persistent disagreement concerning what is true. This disagreement is strong prima facie evidence that contemporary [analytic, and even more, classical] metaphysics do not have reliable methods for discovering metaphysical truths.»
Fra Melnyk, Can metaphysics be naturalized? If so, how?
Spørsmålet setter altså opp utfordringen av at hvis metafysikk hadde troverdige metoder for å tilegne seg kunnskap, så ville vi forventa en like stor konvergens blant utøverne der, som den vi ville funnet innen logiske og matematiske disipliner. Noen av mine tanker:
Min stripe av klassisk metafysikk holder til at kunnskap starter med empiri, men av en ganske annen sort enn den vi gjerne finner i moderne empirisme.
Som Atle [Søvik] kom meg i forkjøpet med, virker jo dette til å slå beina på all type metafysikk, inkludert naturalisme. Men jeg forstår at du og han neppe anser det som et stort problem.
Så la meg heller presentere noen umiddelbare tanker til den siterte teksten.
Først. Argumentet ovenfor kan vel like gjerne anses som en bekreftelse på at oppdagelsene innen metafysikk er ‘mer grunnleggende’, og derfor trolig også ‘vanskeligere’, enn oppdagelser i matematikk. Så jeg tror det avvæpner mye av kraften i denne prima facie-tanken. En naturfagsbok som er et par tiår gammel, er gjerne utdatert. Med filosofi, lener jeg meg mer mot Nagel i at:
“The world is an astonishing place, and the idea that we have in our possession the basic tools needed to understand it is no more credible now than it was in Aristotle’s day.”
Måleenheten for progresjon kan ikke være lik over altfor heterogene øvelser. Jacques Maritain skilte mellom «problemer» og «mysterier». Problemer er noe vi løser, og finner distinkte svar på, mens mysterier gjerne er sannheter som gradvis utfolder seg for oss, og hvor vekslende kontekst og metode kan få ting til å fremstå annerledes, og vi ender med resonnementer av ulik grad av sannhet og usannhet.
Du fremstiller for øvrig sitatet som en grunn til å tenke at ikke-scientistisk metafysikk er et umulig prosjekt.
I så fall lurer jeg på om det er en kategorifeil her i tillegg. Matematikere og logikere kan gjerne enes om hva som følger, gitt at man enes om forutsetningene i deres utvalgte subfelt, men det er gjerne bred uenighet om hva som fundamenterer deres aksiomer, eller hvordan man bygger broen over til virkeligheten. F.eks. har jeg hørt at de fleste utøvende matematikerne er platonister, men jeg tipper at det er mange som ikke har reflektert så mye over hvordan nettopp det kan være mulig.
Og uenigheten som herjer blant metafysikere, handler vel stort sett om dette – hvordan man grunngir metafysiske sannheter, inkludert den ontologiske statusen til matematikk. Matematikere kan overlate jobben med å avklare ontologisk status til noen høyere i næringskjeden, men det kan ikke metafysikeren. Så metafysikeren har den tunge ekstra jobben med å både måtte konstruere verktøyene, samtidig som man benytter dem, mens f.eks. matematikk bare undersøker hva som følger deduktivt fra hva.
Innad blant metafysikere på sin side er det enighet om mye, og vi ser en distinkt utvikling i mange diskusjoner etter hvert som , f.eks. om at ex nihilo – nihil fit, at væren ikke kan være selvmotsigende, at Plantinga har løst den deduktive versjonen av det ondes problem, osv.
Så kan konsensus sikkert gi oss indikasjoner, men det er vanskelig å slå fast noe med dem. Kan f.eks. utbredt enighet om moralske påstander få oss til å konkludere med sannheten av moralsk realisme?
Mye kunne nok vært sagt, men jeg har spammet nok allerede, og gitt deg mer enn jeg kan forvente at du skal respondere på, så jeg avslutter tankerekka der.
Helt til slutt. Og hvorfor skal man ikke vente med å bygge en metafysikk til man er i kjølvannet av fundamental fysikk, og ikke gjøre metode til metafysikk? Vel, fordi metodene ikke virker egnet til det, og gir oss ikke en utfyllende beskrivelse av ting vi virker å kunne vite om virkeligheten vi lever i. For å oppsummere i ordene til Michael Flynn, dog noe generalisert:
«[Francis Bacon’s] goal of “mastering and possessing” nature necessarily focused scientists on just those aspects of nature that could be predicted and controlled; and this required Descartes’ quantitative, mathematical approach. Baconian science thus ensured that Nature would be “quantifiable, predictable, and controllable” by defining nature as quantifiable, predictable, and controllable.»
Og som jeg vel har nevnt tidligere, så tror jeg størrelsene naturvitenskap selv studerer, må betraktes i lys av et større filosofisk rammeverk, inkludert en koherent metafysikk, som kan kontekstualisere, grunngi og hjelpe oss til å plassere empiriske funn inn i en større helhet. Jeg påstår at dette kan gjøres særs elegant i en bred skolastisk metafysikk, men forstår at du vil være uenig i det.
Les også:
Scientisme – filosofi uten fundament
E. A. Burtt om metafysikk
«Without metaphysics, the ultimate foundations of all other sciences are left insecure. In other sciences, we presuppose and take for granted such things as the principles of contradiction and of causality, the multiplication of individuals in the same species, the possibility of change, etc. If we accept all these things without examining their value, the whole structure built upon them stands on insecure grounds and thus leaves everything open to doubt. On the other hand, if we do not accept them, scientific knowledge of any kind will be impossible. Hence, in order to make true science possible, these principles and presuppositions must be examined, and their validity established.”
– Henry J. Koren