Sterris intellektuelle latskap

Publisert på Dagbladet 29.03.16. Skrevet sammen med Andreas Masvie.

Religionskritikk uten logikk eller vitenskapelighet.

Aksel Braanen Sterris «Religion er gift» synliggjør et ubehjelpelig tunnelsyn. Mye skyldes at den udefinerte størrelse «religion» brukes på en måte som bare gir mening i Sterris eget hode. For oss andre fremstår begrepsbruken som forvrengt og uten relevans for den opplyste offentlige diskurs. Og ikke bare det: Den bidrar til en destruktiv og unødvendig polarisering.

Hvorfor forsaker plutselig Sterri, som tidligere har vært forbilledlig i å etterstrebe logiske posisjoner, alt som kan minne om logikk og vitenskapelighet? Hvorfor forsaker han plutselig akademiske idealer som grundighet, etterrettelighet og soberhet?

Hvem er de religiøse? I kraft av å tilhøre en religion, anklages de religiøse for all verdens synd og skyld. Det er «klart at religion står i motsetning til de verdiene vi setter høyt», fastslår Sterri, og at de religiøse ufører «drøssevis med fæle handlinger som sekulære aldri kunne fått seg til å utføre».
Men vent litt, hvem er egentlig disse «religiøse»? Når vi spør, får vi presentert den perfekte tautologi: En religiøs er «en tilhenger av en religion». Men hvordan passer Stalins Gulag eller Maos Kulturelle revolusjon inn i denne virkelighetsforståelsen? Nårvi spør, får vi presentert den perfekte nonsense: Selv eksplisitte anti-religiøse ideologier kan plasseres i «religion»-kategorien — kriteriet er bare at de passer i kategorien.

Enhver som har lest litt religionsvitenskap vet hvor vanskelig det er å avgrense «religion» som kategori. Sterri anvender følgelig «religion»-kategorien som en slags svart boks, en udefinert størrelse der han — ikke ulikt retorikeren Christopher Hitchens i sin tid — plasserer alt han ikke liker. Sterri skaper på denne måten «religion» i sitt eget bilde, og menigheten lovpriser med løftede hender. Det er ikke første gang, bare i år har Erik Tunstad og Andreas Wahl Blomkvist avslørt et lignende lemfeldig forhold til akademiske spilleregler, henholdsvis på forskning.no ogaftenposten.no. Tunstads tekst ble kraftig kritisert av Kleiven, og Blomkvist av teologen Johan Sagrusten. Her vil vi, med utgangspunkt i Sterris tekst, fortsette med å undersøke den forunderlige bruken av «religion»-kategorien. Forhåpentligvis vil man i fremtiden tenke seg om en gang ekstra før man anvender kategorien så generaliserende og stemplende.

Religion, hevder Sterri, er «en parasitt [sic] på den verste delen av menneskehjernen, vår hang til å dele inn verden i oss og dem; vi som er innenfor og de som er utenfor.» Men det er naturligvis nettopp å dele opp i et «oss» og et «dem» Sterri selv gjør. Det «sekulære», som brukes i samsvar med det liberale, finner sin antitese i «religion». Dette er imidlertid bare sant dersom man definerer det «sekulære» som ensbetydende med «anti-religion».

Men hvorfor skal man gjøre det? En slik definisjon gir bare mening dersom man antar at våre liberale verdier vokser i styrke når religionen avtar i styrke. Det faller naturlig å ta utgangspunkt i det jødisk-kristne for å vurdere en slik påstand: Tvert imot finner selve ideen om menneskenes likeverd, én av de mest grunnleggende liberale verdier, sitt opphav i skapelsesberetningen. En slik verdi er vanskelig å begrunne logisk ut ifra et «ikke-religiøst» ståsted. Gud skapte «mennesket» i sitt bilde, og det er ikke forstått som den hvite og lytefrie mannen. Derfor kan man hver eneste søndag, som i Den katolske kirke, observere et yrende mangfold av etnisiteter og generasjoner. Alle tilber den samme Gud: Gamle og unge, mørke og hvite, kvinner og menn — side om side. Det er uvisst om det finnes noen annen norsk institusjon som så effektivt danner fellesskap på tvers av ulike kulturer o— et felleskap der liberale verdier, i pakt med konservativ teologi, står helt sentralt for den sosiale orden.

En annen sentral liberal verdi, er ideen om at individet bør få gjøre som det vil, så sant dette ikke går utover andre borgere. Denne ideen har sitt opphav i at individet står ansvarlig ovenfor Gud, og videre: at det er nytteløst å tvinge noen til å leve moralsk. Moralitet forutsetter frivillighet. Derfor skiller Jesus, for å si det som Martin Luther, mellom det de to regimenter: det åndelige og det verdslige regiment. I forlengelsen av dette ser vi hvordan fremveksten av klassisk liberalisme, den politiske filosofien som Norges Grunnlov tar utgangspunkt i, ble formulert av kristne opplysningsfilosofer á la John Locke. Mennesker er feilbarlige fornuftsvesen. Derfor er eneveldet uegnet og demokratiet egnet. Vi trenger kontrollorganer og maktbalanse. Sannhet erkjennes først når forskjellige resonnementer hevdes i frihet, forteller Johan Stuart Mill. Derfor har selv feilaktige resonnementer en viss verdi, ved å utfordre og skjerpe de riktige resonnementene.

Men nå forteller Sterri at de religiøse må akseptere fullbyrdelsen av én spesifikk anti-religiøs versjon av den liberale ideologien. Dersom de religiøse ikke aksepterer det, må de «bekjempes med makt». Det er uvisst hva Sterri ilegger det å «bekjempes med makt», og han fortjener benefit of the doubt, men det høres i hvert fall ikke videre hyggelig ut (men å anmelde ham av den grunn, det er patetisk). Ett er imidlertid sikkert: Sterris posisjon må karakteriseres som et brudd med den liberale tradisjonen fremfor en videreføring av den. Sterri hevder at man må utøve makt ettersom den religiøse ikke viser tilstrekkelig grad av fornuft og kritisk tenkning. For hadde vedkommende vist tilstrekkelig grad av kritisk tenkning, hadde han naturligvis landet på Sterris konklusjoner. Hvem som skal bestemme når det er grunnlag for å bruke «makt» er like uklart som hvordan Sterri kan tro at hans egen artikkel er forbilledlig i bruken av fornuft og kritisk tenkning, for ikke å si selvkritikk.

Undertegnende er begge bekjennende kristne, og faller følgelig trolig i Sterris «religion»-kategori. Så, hva slags andre mennesker befinner seg i den kategorien? Snur vi oss til den ene siden, finner vi aztekiske menneskeofrere, snur vi oss til den andre siden, finner vi buddhistiske munker som har oppgitt alt av personlige eiendeler. Om vi i første omgang begrenser oss til de fem store verdensreligionene, er det snakk om 5,3 milliarder mennesker. Dette er mennesker med vidt forskjellige fortolkningsrammer, vidt forskjellige sosiokulturelle kontekster. Alle disse menneskenes tilslutning, forteller Sterri, skal presses inn i et samlet religionsbegrep. Og alle, i kraft av sin religiøsitet, er fiender av det liberale samfunnet.

I et lengre Minerva-essay har Masvie vist, sammen med filosof Henrik Syse, hvordan det liberale samfunnet ikke kan løsrives fra jødisk-kristen tenkning. Men Sterri hever seg over logiske begrunnelser: «Religion og liberalisme henger nemlig ikke sammen». Punktum finale. En av vår tids mest anerkjente sosiologer, den ikke-religiøse Jürgen Habermas, er imidlertid av noe annen oppfatning. I Times of Transitions forklarer han:

Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love. This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage. Everything else is just idle postmodern talk.

Vi har allerede trukket noen politisk-idéhistoriske linjer som viser hvorfor dette er tilfelle, noe som også gjøres mer utførlig i Minerva-essayet. Her vil vi fortsette med å se nærmere på det vestlige fornuftsbegrepet, og dets forhold til kristendom, som er vestens nærmeste «religion».

Religion er et like utbredt menneskelig fenomen som det politikk er. Og på samme måte som «Politikk er gift» ville vært et meningsløst utsagn, er det en fornærmelse mot intelligente mennesker å omtale et så omfattende og vagt begrep som «religion» som noe kritikkverdig eller kausalt interessant i seg selv. «Religion» kommer uten måleenhet eller skalaverdier.
Sterri har likevel rett i at den udefinerte størrelsen «religion» kan være en betydelig faktor i mange menneskers liv. Det gjelder imidlertid ikke bare for terrorister, men også for de fleste av historiens fremste kunstnere, tenkere, politikere og vitenskapsmenn.

«Religion er en trussel mot menneskets mulighet til å danne seg sin egen mening,» sier Sterri. Antagelig er det forholdet mellom fornuft og de hellige skriftene han tenker på. Men Sterri — som så altfor mange andre — opererer med en feilaktig fornuft versus hellig skrift-dikotomi. I kristen tradisjon åpenbarer disse supplerende sannheter, ikke konkurrerende. Naturens og rasjonalitetens bok og den åpenbarte bok setter oss i stand til å forstå dypere og bredere. Begge deler krever tenkning og tolkning, som det eksempelvis fremgår av middelalderens teologiske Sic et Non-tradisjon.

Dette er elementært, og kan spores helt tilbake til kirkefader Augustin og forbi. Ja, på mange måter har kristendommen vært en viktig forutsetning for vestens moderne filosofiske og vitenskapelige tradisjon.

Det vestlige fornuftsbegrepet ble til i en logosentrisk tradisjon. Det vil si at det ble utformet i den hellenistiske kulturen og videreutviklet av den kristne troen på at Logos — fornuften — skapte universet, lot seg inkarnere som menneske slik det fremgår i åpningen av Johannesevangeliet, og at alle har del i dens likhet. Logos ble dermed tilgjengelig for alle, ikke bare noen få. Kosmos var ordnet, og lot seg beskrive lovmessig med matematisk presisjon. Edward Grant er av mange vitenskapshistorikere som hevder at moderne vitenskap og opplysningstiden er vanskelig å forestille seg foruten fornuftens opphøyede posisjon i middelalderen.

Å late som at Sterris versjon av den «sekulære» er noe som står for det nøytrale og menneskelige, forberedt på å forsvare alt det vi holder kjært mot de ufyselige religiøse, vil få enhver idéhistoriker til å stange hodet i veggen. Sannheten er heller at vår vestlige sivilisasjon, på godt og vondt, er historisk betinget av arven etter egyptere, grekere, romere, jøder, muslimer, kristne og flere. Skjærer vi over disse røttene, faller fort treet til jorden. Dette inkluderer også Sterris eget egalitære politiske prosjekt, som forklart av Habermas.

Dersom teksten ikke hadde vært religionskritikk — der det meste synes å være tillatt — ville den vært Sterris intellektuelle selvmord. Det finnes ikke resonnementer, bare ubegrunnede påstander, kategorifeil, unaturlige generaliseringer og en påfallende mangel på selvkritisk evne.

Vi trenger skarp religionskritikk. Både religiøse og ikke-religiøse vil lære mye av å lese ateister som Nietzsche, Marx, Freud, Quine, Oppy, Wielenberg med flere. Dette er tenkere som tar dyp granskning på alvor, stiller relevante spørsmål, og utforsker hvordan synet på en objektiv virkelighet og allmenngyldige verdier, sannhet, godhet og eksistens kan bestå i fraværet av den garantifunksjonen Gud har hatt i hvert fall siden Platon. Dette er hardt arbeid, og er en del av den demokratiske erkjennelsesprosessen: Sannhet avdekkes når resonnementer prøves mot hverandre. Men da kan man ikke fortsette Sterris lemfeldige forhold til akademiske spilleregler.

Å erstatte det harde arbeidet som kreves for å forstå komplekse årsakssammenhenger med latskapen i enkle, generaliserte fiendebilder, resulterer i et lite konstruktivt sammensurium. Forhåpentligvis vil den logiske og kritiske Sterri returnere.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.