Hvorfor du burde avvise konsekvensetikk

Her skal jeg presentere en hypotese. Den hypotesen er at ekte konsekvensetikk, med undergruppen utilitarisme, er enten (1) å ligne med en fullstendig triviell påstand, som at tre epler er bedre enn to, eller er (2) en ond moralfilosofi, som burde forkastes av enhver rasjonell, klartenkende og god person.

Hva er konsekvensetikk?

Konsekvensetikk er en av tre mest kjente etiske teorier i dag, sammen med pliktetikk og dydsetikk. En slik etisk teori tar gjerne sikte på å forklare noe om hva som er moralsk riktig og galt. Om hva som er godt eller ondt, bedre eller verre, og hva som eventuelt er tillatt, obligatorisk, forbudt, prisverdig eller forkastelig. De fleste av oss ønsker å gjøre det gode, og unngå å gjøre det onde, men hvordan identifiserer vi hva som er hva?

De fleste har gjerne hatt en grunnleggende innføring i konsekvensetikk på ungdomsskole- eller videregående, og husker at det kjennetegnende er at vi vurderer konsekvenser av handlinger, og ikke handlingen i seg selv.

Det fundamentale målet med konsekvensetikk er å maksimere verdi. Det oppnås ved å maksimere ønskede konsekvenser.

Man kan si at det eneste målet er å maksimere verdi, men ikke alle konsekvensetikere vil være enig i det. Konsekvensetikere finnes i mange varianter, og jeg vil neppe gjøre rettferd for alle i løpet av en slik kort tekst. De er ofte uenig i hvordan denne størrelsen “verdi” skal forstås, samt ulike forbehold til når og hvordan man skal maksimere denne.

De fleste konsekvensetikere vil dessuten si at alle personers preferanser eller mulighet til å oppnå verdi telles like mye. Som den kjente utilitaristen Jeremy Bentham skrev:

Everybody to count for one, and nobody for more than one.

Så oppsummert, står vi med tre enkle huskeregler:

  1. Det er konsekvenser av handlinger som er det avgjørende.
  2. Målet er å maksimere ønskede konsekvenser.
  3. Alle personers preferanser telles like mye.

Hvorfor være konsekvensetiker?

Det første spørsmålet vi kan stille oss, er hvilken intuitiv kraft en slik moralfilosofi vil ha i utgangspunktet.

På ovenfornevnte skole fikk du nok presentert flere case hvor du tenkte i ditt stille sinn:

“Joda, dette høres fornuftig ut. Selv om det å lyve vanligvis er en uting, må det jo være bra å lyve når nazistoffiseren på døra spør om du vet lokasjonen til jøden som gjemmer seg i kjelleren din. Selv om man vanligvis ikke burde stjele, må det være greit å knabbe noen brød fra en rik bakerikjede, dersom alternativet er at fattige barn sulter ihjel”.

Hvis regelrytteri skulle fått oss til å handle annerledes i slike situasjoner, ville vi vel bare bidratt til å skape en dårligere verden? Eller hur?

Å maksimere verdi virker dessuten veldig praktisk. Det er noe som ved første øyekast er enkelt å forstå for de fleste, og som er lett å anvende i eget liv, i mange slags typer situasjoner.

Slike betraktninger gjorde nok at jeg selv var en konsekvensetiker en gang i tida, og selv kunne finne på å gjøre narr av de slemme pliktetikerne som kunne ende opp med å røpe hvor jøden befant seg, bare fordi de var blendet av sin egen merkelige forpliktelse til ikke å lyve.

Mange tenker nok i det minste raskt at dette må være den mest rasjonelle teorien, om ikke å ende opp, så i det minste for å starte arbeidet for å konstruere en god moralfilosofi.

Det handler jo tross alt om å maksimere, ikke sant? Og mer er jo bedre enn mindre, ikke sant?

Vi vil nok tenke oss at det er dette selv Gud, om Gud eksisterer, ville ha gjort, er det ikke? Å skape, som den kristne, tyske matematikeren Gottfried Leibniz ville sagt:

Die beste aller möglichen Welten. Den beste av alle mulige verdener.

Ville ikke den beste mulige verdenen bestå av at Gud bare ville ha ønsket å maksimere verdi i verdenen han har skapt? Er det ikke det som også gir det ondes problem sin sterke intuitive kraft? For vi kan tenke oss en gasillion måter Gud kunne skapt denna verdenen på, og skapt enda litt mer verdi. Bare litt mindre smerte. Bare litt mer glede. Bare litt mer fred. Bare litt mer kjærlighet. Om Gud ikke oppfyller disse av våre forestillinger om hva Gud burde ha gjort, så anser vi Gud som moralsk kritikkverdig. Kanskje med god grunn.

Les også:
Gud og andre diktatorer

Så dersom selveste Gud ville vært en konsekvensetiker, burde vi vel alle være det, kristen som buddhist og ateist?

Må ikke den gode, etiske handlingen bare være den som skaper best mulige konsekvenser?

Ut av paradis

Men siden oppstår noen problemstillinger. Selv om vi skulle hoppe over åpenbare problemer, som gjør teorien mindre intuitiv enn ved første øyekast, som at det f.eks. ofte er umulig å forutse tilstrekkelig med konsekvenser av ens handlinger, eller at en ofte er tvunget til å raske valg uten muligheten til å kalkulere disse, så er det desto mer alvorlige ting å ta tak i.

Hva i det alle dager er egentlig denna verdien som vi ønsker å maksimere? Mest lykke? Mest rikdom? Mest frihet? Mest likhet?  Mest brorskap?

Hvordan måler vi hva som er mest? Hvordan oversetter vi alt dette over i en slags enslig, standardisert måleenhet hvor alle verdier kommer til sin rett? Kan mine 24 positive lykkeenheter over å kaste deg uti vannet, i tillegg til tilskueres akkumulerte 92 positive lykkeenheter over synet av å se deg våt og forfjamset, trumfe dine 54 negative lykkeenheter, slik at handlingen min blir moralsk god? Regnestykket går da tross alt solid i pluss? Hvordan kan jeg fastsette og kvantifisere disse enhetene, uten å være fullstendig arbitrær?

Eller for å ta litt mer brukt historisk eksempel: Kan vi hive kristne eller slaver til å rives i fillebiter av løver, dersom bare nok romere på tribunen av Colosseum får nok verdi-enheter av det? Nok glede? Hvorfor? Hvorfor ikke?

Her kommer utilitarismen på banen, og foreslår nytte – utility – som det overordnede målet.

Men de samme problemstillingene gjenstår? Hvordan i alle dager kan vi oversette alle relevante størrelser inn i en type “nytteenheter”, uten å være fullstendig arbitær? Hvordan veier man romeres “nytte” fra underholdningen av å se deg spist av løver, opp mot din “nytte” av å unngå en smertefull død som løvemat? Hvordan tilfredsstiller vi utilitaristens kvantifiseringsmani?

Men hva om ikke alt lar seg kvantifisere fint på denne måten?

Hvorfor du ikke burde være en konsekvensetiker

Så vi begynner å se noen grunner til at teorien ikke er så intuitiv likevel, og virker ofte ganske tilfeldig – arbitrær – men vi kan gå lenger.

For den er ikke bare mindre intuitiv enn vi skulle trodd, men konsekvensetikk og dens avledede barn, utilitarisme, er en ond moralfilosofi.

Store ord? Ja, så la meg utdype det ved å peke ut i det minste et par sentrale ting.

Den første innvendingen er kjent blant de fleste, men får ikke mindre kraft av å være kjent. Det er det at en konsekvent konsekvensetikk vil måtte tillate, og kreve, handlinger som er åpenbart grusomme.

Et vanlig eksempel er dommeren som står ovenfor å måtte dømme en uskyldig person til døden, i visshet om at en ustyrlig folkemengde vil ta livet av minst hundre personer om hun ikke gjør det. Et annet eksempel er legen som tar livet av en pasient, for å skaffe nok friske organer til å redde fem andre pasienter.

Det er ikke vanskelig å finne desto flere eksempler, hvor konsekvensetikk ikke bare tillater, men krever, at vi utfører handlinger som slår oss som både grusomme og dypt urettferdige, hvor vi må frarøve personer både deres rettigheter og frihet. Alt fordi det er maksimering av verdi som står i høysetet av moralfilosofien, og alle andre prinsipper må bøye seg for det.

En ikke-konsekvensetiker vil gjerne ikke ha noe problem med å si at visse ting er for grusomme til at vi noensinne kan tillate dem, uansett hvor mye (ofte arbitært utregnet) nytte vi kan få ut av det til syvende og sist.

Den kjente dydsetiske moralfilosofen Elizabeth Anscombe påstår at selv det å vurdere hvorvidt man skal dømme en uskyldig mann til døden for å tilfredsstille en sint folkemengde, er å vise at man har et allerede moralsk korrumpert sinn. En person som mener at dette er verdt å debattere, sier hun, er ikke en person du burde i det hele tatt debattere med.

Parering gjennom regler

Men vent. Kan ikke konsekvensetikeren redde seg i land fra slike tilfeller, ved å f.eks. hevde at vi må respektere ting som menneskets frihet, rett til selvbestemmelse og egne ønsker, eller menneskeverd?

Et vanlig forsøk på det er å innføre noe som kalles for regelkonsekvensetikk eller regelutilitarisme. Mens en handlingsutilitarist søker å oppnå mest mulig nytte i hver enkelt handling, hevder en regelutilitarist at vi skal handle som om vi handlet etter den regelen som ville maksimert nytte i et større fellesskap. Så vi kan altså muligens forsvare dommeren eller legen, ved å vise til handlingsregler som ville maksimert nytten i et samfunn. Det er tross alt vanskelig å se for seg at et samfunn hvor man kan dømmes uskyldig, eller skjæres opp mot sin vilje for å redde andre, ville vært et stabilt og godt samfunn på sikt.

Men vi lider fremdeles av den svakheten at målet vårt være å maksimere verdi, eller nytte.

For kan vi ikke se for oss samfunn med regler som tillater for, eller krever, at vi straffer og torturerer uskyldige personer, undertrykker minoriteter, nedvurderer kvinner eller funksjonshemmede, tillater slaveri, tyveri, voldtekt, korrupsjon, og så videre? Ja, har ikke en rekke slike samfunn faktisk eksistert i historien?

En regelutilitarist kan kanskje påstå at slike samfunn aldri maksimerer nytte, men da kommer det åpenbare spørsmålet:

Hvordan i alle dager kan de vite det?

Må ikke regelutilitaristen i det minste være åpen for disse tingene, dersom de faktisk hadde maksimert nytte? Noe annet ville da vært grenseløst naivt? Regelutilitaristen er på ingen måte rettferdiggjort i å tro at det eksisterer en slags metafysisk nødvendighet i at rettferdighet og godhet vil vinne alle regnestykker til slutt.

Regelutilitaristen kan forsøke å kontre ved å hevde at enkelte grusomheter er så ille at ingen gode konsekvenser kan veie opp for dem, men da har de effektivt forlatt enhver moralfilosofi som kan kalles utilitarisme eller konsekvensetikk i noen som helst meningsfull forstand.

Men kanskje regelutilitaristen heller kan godta et slikt scenario, og se for seg et godt, stabilt samfunn hvor flertallet lever under gode vilkår, men hvor en liten minoritet av uskyldige mottar grusom behandling. Igjen kan vi fint se for oss at noe slikt er realistisk, både fra historien og vår egen forestillingsevne.

Regelutilitaristen kan videre hevde at vi må bygge inn noen ekstra prinsipper i regelutilitarismen vår for å beskytte disse. Prinsipper som f.eks. frihet, respekt, rettferdighet eller likeverd.

Men igjen. Ved å innføre slike regler, samt medfølgende kriterier og argumentasjon for hvorfor nettopp disse reglene, og hvorfor ikke andre regler, har den nå forlatt enhver meningsfull forstand av konsekvensetikk.

Fint for dem. Fint for menneskeheten.

Men tilbake til den allmenne konsekvensetikeren. Kanskje han vil bite over kula, og si at det ikke er noe urettferdig i å dømme den uskyldige for å tilfredsstille den sinte folkemengden. Dommeren ville ha vært indirekte ansvarlig for at disse hundre personene mistet livet. Kanskje han hevder at det virkelig urettferdige ville vært å ikke redde de hundre andre personene, når man hadde muligheten til å gjøre det. Det er tross alt det overordnede bildet som teller, hvor vi må være fokusert på å maksimere verdi.

En slik argumentasjonsrekke forutsetter naturligvis at vi har gode grunner til å akseptere konsekvensetikerens grunnsyn i utgangspunktet. Men enda verre, er at et slikt tilsvar ville vært direkte overfladisk og lite overbevisende.

Dommeren kunne så klart sørget over livene til alle disse, men hun vil ikke være det minste ansvarlig for at disse livene gikk tapt. Det er folkemengden sin feil, siden handlingene tilhørte dem, og ingen andre.

Hvis vi skal begynne å spekulere i om hver og en av oss har ansvar for hva vi kunne ha gjort, ender vi raskt opp med absurde følger. Vi blir ansvarlige for hvert enkelt sårbare liv vi kunne ha reddet ved å bryte opp og sette oss på neste fly til Mogadishu eller Manila, hver enkelt ensom pensjonist som ikke mottar vårt besøk, eller kanskje selv hver dugnad, fjern og nær, vi ikke stilte opp på.

Selv om vi klart burde anstrenge oss for å orientere livene våre etter godhet, er det totalt virkelighetsfjernt å operere med en slik forestilling av ansvarlighet.

Så for å oppsummere noen av de viktigste punktene. Det finnes ingen handling så grusomt at en ekte konsekvensetiker ikke kan finne en måte å rettferdiggjøre den. Det finnes ingen rettigheter en person kan ha, som rett til liv, frihet eller likeverd, som ikke i prinsippet kan trumfes av andre hensyn. Det finnes ingen grenser som kan stoppe standardene fra å flyte fritt når feil type personer ønsker å rettferdiggjøre feil type handlinger. Det finnes ingen måte å tenke på en iboende verdi av menneskelig verdighet, eller gode relasjoner, siden alt til syvende og sist bare er et middel for å oppnå denne maksimerte verdien. Det finnes ingen verdi som ikke kan (ofte arbitrært) presses inn i en standardenhet, som skal kunne måles og veies opp mot hverandre.

Anscombe virker til å ha rett. Bare å vurdere tanken om at dette er korrekt, er å allerede vise tegn på en tankegang som har slått inn på fullstendig gale tankebaner.

Så hva forteller dette oss? Jo, det forteller oss i det minste at det finnes noen gode grunner til å hevde at ingen god, klartenkende rasjonell person burde akseptere slike doktriner, som dem presentert av et konsekvensetisk system.

Som bringer oss tilbake til utgangspunktet.

Mye mer kunne naturligvis vært sagt, inkludert spesifikke problemstillinger fra spesifikke utilitarister, som Peter Singer, men dette får holde for nå. Singer pumper ut nok av groteske skriverier. Et lite utvalg:

The language of rights is a convenient political shorthand. It is even more valuable in the era of thirty-second TV news clips (…)
(Animal Liberation, s. 80)

Killing a snail or a day-old infant does not thwart any desires of this kind [for the future], because snails and newborn infants are incapable of having such desires.
(Practical Ethics, s. 90)

I am not convinced that the notion of a moral right is a helpful or meaningful one.
(Ibid, s. 96)

[I]f we are preference utilitarians, we must allow that a desire to go on living can be outweighed by other desires (…)
(Ibid, s. 99)

[I]n some cases it would be right to kill a person who does not choose to die on the grounds that the person will otherwise lead a miserable life
(Ibid, s. 100)

Killing a disabled infant is not morally equivalent to killing a person. Very often it is not wrong at all.
(Ibid, s. 191)

Vanligvis ville det å foreslå at man i prinsippet kan forsvare å ta livet av personer, på grunnlag av ens egne vurderinger om dens totale forventede lykke eller fra summen av preferanser, kvalifisere til stilling som “innlagt borgermester” på Gaustad psykiatriske sykehus. I andre miljøer, konstruert på visse ehmm…mangelfulle filosofiske grunnlag, kvalifiserer det bare til å anses som en respektabel…”moralfilosof”.

Men kanskje mer om det en annen gang.

Illustrasjonsbilde: Dreamstime.

  • Michael Bloch

    Lurer jo da på om du ville røpet hvor jøden befant seg? ;) Og isåfall hvorfor/hvorfor ikke? Og hvordan begrunner du ditt valg i dette spørsmålet utifra Bibelen?

    • Jeg ville naturligvis ikke røpet det. Ikke begrunnet i konsekvensetikk, men heller noe nær klassisk dydsetikk. Jeg har ikke lagt ut om dydsetikk her, siden innlegget bare var ment som en kritikk av konsekvensetikk, som står seg godt selv uten å promotere noen spesifikke alternativ. :)

      Og som kristen tenker jeg ikke at min søken etter levd moral *starter* med å lete etter bibelvers, men med å være en utgave av arten menneske – et rasjonelt dyr, skapt i Guds bilde, og med moralloven skrevet i hjertet. (Rom 2,14-15)

      Fornuften vår kan identifisere denne, men viljen vår kan velge vekk det gode, og i verste fall korrumpere fornuften.

      • Michael Bloch

        Bra svar! Kritikken din mot konsekvensetikken er velbegrunnet, men jeg syns likevel at eksemplet med jøden taler til konsekvensetikkens fordel, selv om du velger å bruke dydsetikken for å begrunne at du ikke ville røpet hvor jøden befant seg. Syns også det er bra at du ikke starter med bibelvers men med moralloven som er skrevet i hjertet. Men blir ikke dette litt upresist? Hva gjør man hvis Bibelen tilsynelatende sier noe annet enn det moralloven i hjertet sier?

        • Vanskelig å si noe om det på generelt basis. Har du et eksempel? :)

          • Michael Bloch

            Ja, eksempelet med jøden funker fint det. Det står jo klart mange steder i Bibelen at man ikke skal lyve. Og jeg kan ikke se at det fins noe bibelsted hvor det står noe om eventuelle situasjoner hvor det er greit å lyve.

          • Jeg sa ikke at jeg ville lyvd. Å bevisst lyve er alltid en umoralsk handling, selv om omstendigheter utgjør en alvorlig gradsforskjell. Jeg sa at jeg ikke ville ha røpet det. :)