Filosofenes Gud og Bibelens Gud

Publisert i tidsskriftet Fast Grunn 3/2016.

Hvor nær en sann gudsforståelse kan man komme via fornuften? De store filosofene har kommet nær, men det finnes også en grense.

Spørsmål om Gud og hans identitet har til alle tider vært objekt for heftig diskusjon blant historiens klokeste hoder. I vår tid tenker man at det er ekstremt vanskelig, om ikke umulig, å demonstrere Guds eksistens forbi enhver fornuftig tvil. Men dette har ikke alltid vært tilfellet. Majoriteten av disse hodene ville faktisk vært uenige i at det er umulig. Paulus hevder i Romerbrevet 1,19 at Gud har lagt ned viten om seg selv blant det skapte. Gitt de rette forutsetningene for grunnleggende tenkning er det ikke så vanskelig å resonnere seg bakover fra observasjoner om naturen vi lever i, til eksistensen av en guddommelig skaper, samt noen egenskaper denne skaperen må ha.

Disponert for tro. Mennesket virker til å være naturlig disponert til å tro på Gud, men bare i samme betydning som at vi er disponert mot å være moralsk gode eller utvikle kunst og musikk. Vi kan ha noen talenter i utgangspunktet, men vi vil ikke kunne utfylle vårt potensial uten både disiplin og utdanning. Vi kan ignorere dem, eller vi kan starte i det enkle med å trekke et likhetstegn mellom Gud og sola, tenke at Gud er en kosmisk trollmann, eller at Gud er en oppblåst versjon av oss selv, som blant de greske eller norrøne gudene. Men filosofien kan klare opp noen distinksjoner om hvordan en skaper må være.

De første kristne befant seg i en kontekst hvor det var nær allment akseptert at det eksisterte en Gud, den som hadde åpenbart seg for Moses og profetene. Det nye spørsmålet der var hvorvidt den nylige Jesus var Sønnen og Messias. Men snart spredte kristendommen seg langt utover jødiske grenser, og kom i en kontekst hvor gresk filosofi leverte rammene for diskusjonen. Her var det fremdeles ofte enighet om mye.

Augustin og Aquinas. St. Augustin bemerket på tidlig 400-tall i boka Om Gudsstaten hvordan nyplatonismen, den filosofiske tradisjonen etter greske Platon som levde åtte århundrer tidligere, gjerne anså den ene Gud som skaperen av den materielle verdenen. Denne tradisjonen var viktig i Augustins konvertering til kristen tro, til det som skulle gjøre han til en av våre største kirkefedre.

St. Thomas Aquinas, en italiensk dominikanermunk som levde på 1200-tallet, kastet seg i vei med prosjektet om å samle opp det beste av menneskelig kunnskap til dags dato. Det betydde å samle opp visdommen fra historiens største tenkere, blant navn som Platon, Aristoteles, Augustin, Maimonides og Avicenna, og utvikle et rammeverk for hvordan vi tenkte fornuftig om virkeligheten.

Aquinas ramset opp en rekke ting som tilhørte kategorien han kaller for «preambula fidei», som er latin for noe slikt som «det som kommer før tro». Blant disse var eksistensen av Gud. Mennesket kan vite med fornuften alene, mente Aquinas, som mange før ham, at Gud eksisterer. Ingen behov for profetier, hellige skrifter, indre intuisjoner, stemmer i brennende busker, tegn på veggen eller bønnesvar.

Forandring skjer. En kategori av gudsdemonstrasjoner, med sterke linker tilbake til Aristoteles, startet med den enkle observasjonen av at forandring skjer. Deretter fortsatte de med å utforske noen nødvendige forutsetninger for at forandring kan skje i et univers som vårt. En ting, oppdaget man, var at virkeliggjøreren av forandring i en ting, var utenfor tingen selv. En eikenøtt som blir til et eiketre var avhengig av vann og næring utenfra. Et bål eller en fyrstikk som tennes opp må få tilført noe utenfra. Et menneskebarn som spiller fotball eller vokser opp, er alltid avhengig av å benytte energien det får tilført fra noe annet enn seg selv. Hvis disse tingene kunne forandret seg helt selv, ville de allerede ha gjort det.

Derfra fortsatte resonnementet til å observere at ikke bare nøtter, fyrstikker og mennesker, men alle eksisterende ting var i forandring, og at alle ting hentet sin evne til forandring utenfra seg selv. Vi sto nå i fare for å løpe en evig lang rekke etter å finne ut hvordan det kunne være forandring i utgangspunktet.

Den første beveger. Vi kan på dette tidspunktet stoppe opp og legge merke til at det eksisterer to typer slike årsaksrekker. En lineær rekke, hvor medlemmene i rekken kan fortsette å eksistere selv om det forrige medlemmet ikke gjør det, som når en sønn fortsetter å leve selv om faren avgår ved døden. Den andre typen årsaksrekke derimot, er vertikal, hvor alle medlemmer til enhver tid er avhengig av det første medlemmet. For at du skal kunne eksistere her og nå, var du ikke bare avhengig av mor og far en gang i tiden, men du er f.eks. avhengig av at visse såkalte «naturlover» holder materien i kroppen din sammen, slik at hud, hjerte, hjerne og hår kan utøve sine rettmessige funksjoner, helt til nivået av molekyler og ned til fundamentalpartikler, i ethvert øyeblikk. Det moderne mennesket kan ikke bortforklare dette som en «naturlov», siden det ikke vet hva en «naturlov» er. Alt vi vet, er at det er visse mystiske krefter som fungerer i naturen, som vi har oppdaget at vi kan sette matematiske ligninger på.

Se for deg et høyt antall roterende tannhjul eller en stor mengde lokomotivvogner som suser forbi over horisonten. Du vet at ingen av tannhjulene eller vognene har evne til å bevege eller forandre seg selv. Det gjelder uansett om de hadde vært en eller uendelige mange. Du kan tenke deg frem til at gitt forandring, det finnes et første medlem i denne rekken, selv om du ikke kan se det direkte. Et medlem som ikke selv trenger å forandres, men som er utgangspunktet som gir mulighet for forandring i alt annet. Dette er hva Aristoteles og Aquinas kaller for «ren aktualitet». Det som allerede er alt det kan være.

Et fast holdepunkt. Siden naturvitenskap er begrenset til å utforske naturlige ting som allerede gjennomgår forandring, vil en slik demonstrasjon være bunnsolid, uberørt av vitenskapelig fremgang, men derimot kunne forklare forutsetningen for at vi har en natur og kan utøve naturvitenskap i det hele tatt. Fagfeltet metafysikk forsøker nettopp å forstå disse grunnleggende kategoriene for virkeligheten, for forandring og bestandighet, eksistens, enhet og mangfold, årsak og effekt, og identifisere hvordan slikt i prinsippet kan være mulig. Ting vi tar helt for gitt i det daglige, om vi så går en tur for å se på livet i skogen, eller om vi isolerer ut vitenskapelige eksperimenter i et laboratorium eller i en partikkelakselerator.

Fra kunnskapen om at denne «ren aktualitet» eksisterer, kan vi dessuten dedusere at det må være absolutt én, evig, immateriell, allmektig, allvitende, allestedsværende, perfekt god, osv. Ingen tro kreves. Om navnet «Gud» klinger dårlig, kan man kalle det for hva man ønsker, men det er åpenbart at det er akkurat dette kristne, jøder og muslimer mener med «Gud».

Fornuftens grense. Dette får oss frem til det vi gjerne kaller «Filosofenes Gud». Den Gud alle mennesker kan vite noe om med fornuften alene. Man lærer at et «noe» står bak det hele, men vi har fremdeles ikke en utfyllende beskrivelse. Dette er skjelettet vi senere kan ikle med kjøtt, i form av ekstra-rasjonelle (!) spesielle åpenbaringer, som i den kristne åpenbaringen.

Den kristne tradisjonen tilfører kjøtt i forstand av at Gud er en relasjonell Gud, som både har skapt mennesket i sitt bilde, er treenig, og inkarnerte sitt Logos som Sønnen, forent med en menneskelig natur i personen Jesus Kristus.

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Comments

comments

  • Kenneth Øvrid Holter

    “Du kan tenke deg frem til at gitt forandring, må det finnes et første medlem i denne rekken, selv om du ikke kan se det direkte.”

    Her hopper du elegant over et ganske viktig problem: Vi vet ikke om det “må” finnes noe som er først i rekken. Uendelighet betyr jo nøyaktig dette; at det ikke finnes begynnelse (eller slutt). Religiøst troende tenker seg at det må finnes en begynnelse, og når de har funnet svaret (en gud), så er det ikke lenger så nøye med årsaker, fordi Gud godt kan være uendelig (uten årsak).

    Ateister stopper årsaksrekken ett trinn før, fordi det neste trinnet er en “tenkt” årsak, som bare kan filosoferes frem på den måten du her har gjort. Siden det er mennesker som tenker, gir det oss en menneskeskapt gud.

    • Tulla

      Vår tids vitenskap sier vel også at det har vært en begynnelse; nemlig “The Big Bang”. Når det gjelder “Uendelighet” : Innenfor hinduismen finnes forestillingen om eksistensen som en evig syklus av skapelse, opprettholdelse og ødeleggelse. Den sykliske tidsforståelsen gjelder både universet og mennesket. Hinduismen er som kjent en religion. Ateister pleier jo å basere seg på vitenskap. Hva mener du egentlig når du sier at “Ateister stopper årsaksrekken ett trinn før …” ?

      • NB: Vitenskap “sier” aldri. Det er vitenskapsmenn som tenker, eksperimenter, diskuterer og sier, og de presenterer ofte gode, overbevisende grunner til hvorfor vi burde tenke som dem om hvordan virkelighets fysiske struktur og prosesser er satt sammen.

        Big Bang-standardmodellen er den mest anerkjente vitenskapelige teorien, men med mye uenighet om denne initielle ekspansjonen virkelig var begynnelsen eller ikke

        “Ateister pleier jo å basere seg på vitenskap.”

        Ikke nødvendigvis. Både ateister, kristne og hinduister kan forsøke, eller ikke forsøke, å basere seg på vitenskap. Etter min mening burde naturligvis alle forsøke å basere seg på vår beste vitenskap, uavhengig av hvilket livssyn de til slutt tilskriver seg. Men det er ingen logisk link mellom vitenskap som verktøy og ateisme som positiv filosofi. Alt dette er forsøk på å utforske hvordan virkeligheten ser ut forbi naturvitenskapens metodologiske begrensninger.

        • Tulla

          Jeg har uttrykt meg litt upresist og er enig i dine presiseringer. Nå det gjelder ateister så er det i hvert fall mange som henviser til naturvitenskapen for å begrunne sin manglende tro på en gud. Skrekkeksempelet er vel Richard Dawkins, som mener å kunne gjøre spørsmålet om Guds eksistens til en hypotese som det er naturlig og nødvendig å behandle med naturvtenskapelig metode.

          Jeg håper det går bra med bokprosjektet ditt, og så skulle jeg ønske at du ville fortsette diskusjonen med Andreas Wahl Blomkvist om “Fri vilje”!

    • Godt poeng. Her kommer vi inn på et moment jeg ikke rakk i min raske oppsummering her i håp om å komme under maks antall ord. Nemlig forskjellen på horisontale og vertikale rekker. Det er det Aquinas respektivt referer til som henholdsvis årsaksrekker per accidens og per se. Horisontale, temporale årsaksrekker kan, sier Aquinas, for arguments skyld, være uendelig lange (selv om Big Bang standardmodellen, hvis den faktisk var den reelle begynnelsen, kanskje sår tvil om det.)

      Men årsaksrekker per se kan verken ha et uendelig eller endelig antall med betingede medlemmer, for da ville aldri noen av medlemmene kunne vært der i utgangspunktet. Så jo, vi bryr oss fortsatt om årsaker, vi vet at det finnes et første medlem, samt en del om hvordan dette første medlemmet må være. En betydelig mer utlagt presentasjon av denne tankerekken jeg har skrevet tidligere finner du her:
      https://www.danieljoachim.org/2014/08/argumenter-guds-eksistens/

      “Siden det er mennesker som tenker, gir det oss en menneskeskapt gud.”

      Merkelig. Den logikken har jeg aldri hørt før, og jeg har hørt mye kritikk av denne typen argumenter. Denne typen deduktiv logikk, hvor vi resonnerer fra effekt til årsak, er da lite kontroversiell. Det er sant at det er mennesker som tenker, men det følger overhodet ikke at den størrelsen tankegangen vår forsøker å referere til, derfor må være “menneskeskapt”. Jeg tenker på planeten Mars, kvarker og dinosaurer akkurat nå, men fra det følger det på ingen måte at disse er “menneskeskapte”. Det er tvert imot reelle størrelser som tankene mine refererer til.

      Det er sant at det er begrenset hvor mye vi kan fatte om Gud. Gud er utenfor vår betingede fatteevne. Men vi kan altså si en hel del “preambula fidei”. Religiøs tro må gjerne strekke seg forbi (men ikke nødvendigvis mot) fornuften alene. Så f.eks. kristen tro påstår gjerne å være ekstrarasjonell, men ikke nødvendigvis irrasjonell.