Apologetikk for dummies

Publisert i tidsskriftet FOLK 4/16.

Kristne kan la seg inspirere av Sokrates i oppgaven om å holde et forsvar. Den kristne virkelighetsforståelsen er ikke bare et attraktivt budskap, men vi har dessuten gode grunner til å tenke at den samsvarer med virkeligheten.

Så da vil jeg utføre mitt forsvar, og i løpet av den korte tiden jeg har fått, vil jeg forsøke å avlive de ondsinnede påstandene om meg som dere har trodd på så lenge. Jeg håper at jeg vil lykkes, dersom dette er til det beste for meg og dere, og at mine ord finner velvilje hos dere. Men jeg vet at å lykkes med dette ikke vil bli lett – jeg ser utfordringen. La så dette skje slik Gud ønsker: i lydighet til loven vil jeg utføre mitt forsvar.
– Platon i Sokrates forsvarstale

Slik åpner Sokrates sin forsvarstale – hans apologia. Sokrates står for den greske retten i år 399 f.Kr., beskyldt blant annet for å korrumpere de unge med sine mange spørsmål, og for å ikke tro på de samme gudene som den greske staten.

Et forsvar – ikke unnskyldning

Men Sokrates ønsker ikke å beklage oppførselen sin. Han hevder at han ikke trenger å unnskylde seg for å få ungdommen til å tenke på viktige spørsmål. Spørsmål som hva rettferdighet og dyd er. Likedan kan han ikke klandres for å ikke tro på hele det greske spekteret av guder, for Sokrates mener at disse gudene var uverdige. De var oppblåste menneskelignende utgaver med et voldsomt temperament, sjalusi, grådighet, dårskap og andre menneskelige laster. Sokrates trodde derimot det måtte være en høyerestående guddommelighet. En verdig til å være guide for kunnskap, godhet, moral og rettferdighet.

Sokrates mener å formidle sannheten. Det er det han nå skal forsvare. At det han har pratet om hele tiden, faktisk er sant, og at beskyldningene dermed vil falle sammen.

Ordet apologetikk kommer fra samme stamme som Sokrates’ apologia, og oversettes gjerne til noe slikt som trosforsvar. Alle mennesker er trosforsvarere. For livssyn. For politikk. For moral. For preferanser, om det er beste fotballag, mat eller tv-serie. Vi påstår noen grunnleggende ting om hva som er sant og godt om virkeligheten.

Den kristne kan la seg inspirere av Sokrates i oppgaven om å holde et forsvar, for å holde fast ved at den kristne virkelighetsforståelsen ikke bare er et attraktivt budskap, men at vi dessuten har gode grunner til å tenke at det samsvarer med virkeligheten.

Den kristne trenger heller ikke å unnskylde seg for det han holder for sant, men burde vise at hun er en som oppriktig søker sannhet. Derfor krever apologetikk at vi dessuten er villige til å utforske hvor sannheten virkelig ligger.

Klok tro

Du har sikkert erfaringer med at mange av dine tidligere trospåstander har vist seg å være feil. Bestekompisen var ikke til å stole på. Sydney var ikke hovedstaden i Australia. NSB-toget kom ikke til tiden. Etter all sannsynlighet er det fremdeles mye av det du tror på, som vil vise seg å være feil. Det betyr ikke nødvendigvis at alt det du nå tror er sant, snart vil vise seg å være galt, eller at ikke kjernen i din kristne virkelighetsforståelse holder vann. Men det betyr at vi skylder å oppsøke de beste argumentene med et lyttende øre, ikke bare for det vi nå tror på, men for hva våre meningsmotstandere hevder, om det skulle være seg at Gud er Allah og Muhammed er hans profet, eller om det er påstanden om at Gud ikke eksisterer i det hele tatt. Vi kan vise andre den samme generøsiteten som vi selv ønsker å bli møtt med.

Den kristne virkelighetsforståelsen er likevel det tankesystemet som har tålt tidenes tann aller best, i møte med vidt ulik motstand til alle tider. Fra å møte etterfølgere av Zeus, Apollo og Athena, til de romerske Jupiter, Venus og Mars. Jødene ville ikke godta at Gud kunne bli menneske, mens muhammedanerne påsto at Mohammed var Guds sanne profet noen århundrer senere. Fra Østen kom forestillingen om at livets mål var å slippe ut av en evig syklus med gjenfødelser, mens den moderne materialisten vil påstå at hele oss og alt vi erfarer kan reduseres til fundamentalpartikler i bevegelse, hvor alt annet er overflødige hypoteser.

Vi står heldigvis ikke alene. Mange av verdenshistoriens klokeste hoder har til alle tider adressert alle tenkelige utfordringer til en kristen virkelighetsforståelse, som hvorfor vi trenger Gud for å forklare at vi har et skaperverk med lovmessighet i det hele tatt, til hvorfor Gud ble menneske i Jesus Kristus, til hvordan en god, allmektig Gud kan sameksistere med at det også er ondskap i verden. Helt siden Paulus’ dager i diskusjon på Areopagos.

Ulike publikum krever ulike tilnærminger. Det virker bortkastet å overbevise en troende jøde om at det eksisterer en allmektig, evig Gud bak det hele, og en buddhist vil neppe lytte ivrig til diskusjonen om hvilket dåpssyn som er det rette.

Helhetlig tro

Man er aldri bare kristen. Man er alltid kristen-istedenfor-noe-annet. Det finnes andre alternative måter å betrakte verden på. Det nye ved vår egen tid, er gjerne at vi ikke bare lever nær en eller to av disse alternativene, men at de eksisterer overalt omkring oss. En pluralisme av ulikt innhold, som alle hevder å vite noe om sannhet, nytte, godhet og mening.

All sannhet er Guds sannhet, skrev St. Thomas Aquinas på 1200-tallet. Alle mennesker er skapt i Guds bilde, med evne til å avdekke visse sannheter. Antakeligvis er det derfor sannhet å spore i alle disse tradisjonene. Men den kristne sannheten finnes bare fullt og helt i lys av den kristne tradisjonen og Gud som inkarnerer sin fornuft – sitt Logos i skaperverket.

Men om all sannhet er Guds sannhet, betyr det også at vi burde lytte til all ekte kunnskap, siden den forteller noe om Guds skapelse. Uansett om den kommer fra fysikk, biologi, sosialantropologi, etikk, filosofi eller teologi. Uansett om den kommer fra en muslim eller en ateist. Den kristne må søke å integrere alt dette inn i en helhetlig kristen virkelighetsforståelse, hvor både partikkelfysikk og kosmologi forteller noe om funksjonene av Guds skaperverk, og hvor biologien og filosofien forteller noe virkelig om mennesker, skapt i Guds bilde.

God apologetikk kan bryte ned barrierer til kristen tro, som myter om at moderne vitenskap står i konflikt til den kristne virkelighetsforståelsen. Den kan også ta vare på den unge troende, som møter disse problemstillingene på studier og sosiale settinger, som nå forstår at man kan være en tenkende kristen, og stille alle de ekte spørsmålene som ekte mennesker gjerne bærer med seg.

Tiden for å reise har nå kommet, og vi skal gå hver våre veier. Jeg for å dø, og dere for å leve. Hva som er bedre, det vet bare Gud.

Det ender ikke godt for Sokrates. Han tirrer på seg dommerne, og blir dømt til døden med 281 mot 220 stemmer. Men Sokrates fortviler ikke. Han vet at Gud ser hans uskyld og oppriktighet. Hans lojalitet til rettferdighet og sannhet, er større enn hans lojalitet til menneskers skiftende oppfatninger og sitt eget liv.

Some problems of naturalism

I don’t usually write in English. With a vast amount of readily available excellent material in English from amazingly intelligent people, both in books, articles and in the blogosphere, I pretty much figured out that only in Norwegian could I fool some of you to think I’m not an amateur, and hope to be in any way competitive as a blogger on philosophy, science and God.

However, at seldom times I write in English to write assignments, in mail exchanges or in some obscure magazine. And even more rarely, those writings could actually turn out to be interesting for the audience of this blog. So from now on, I’ll create an English tab, and leave an occasional text here in English. If any English-speaking audience decides to make some noise, that might become more common.

This text is regarding naturalism, which is the most popular way of framing a positive worldview for atheists. Following David Bentley Hart, I personally find naturalism absurd, circular, incompatible with any form of reasoning at all, and amounts to little more than a series of categorical mistakes. But being a paper, I had to write in a more polite manner. The paper is on the distinction between methodological and metaphysical naturalism, along with its problems. I chose to highlight the latter.

So here goes:

Some problems of naturalism

A description of the distinction between methodological and metaphysical naturalism is likely to differ, depending of which naturalist you ask. One main reason seems to be that the term naturalism itself is very hard to define. Norwegian philosopher Duenger Bøhn recently stated in an interview that he hated the expression naturalism, because nobody really know what it is[1].

If we start off with Alex Rosenberg, he defines naturalism as a “philosophical theory that treats science as our most reliable source of knowledge and scientific method as the most effective route to knowledge”[2]. That is a claim about methodology, not ontology. But if you were to press Rosenberg for an ontology, then naturalism would probably be just whatever the sciences, or more precisely, whatever physics, discover to exist.

As he says in another essay: “What is the world really like? It’s fermions and bosons, and everything that can be made up of them, and nothing that can’t be made up of them. All the facts about fermions and bosons determine or “fix” all the other facts about reality and what exists in this universe or any other if, as physics may end up showing, there are other ones. Another way of expressing this fact-fixing by physics is to say that all the other facts—the chemical, biological, psychological, social, economic, political, cultural facts supervene on the physical facts and are ultimately explained by them. And if physics can’t in principle fix a putative fact, it is no fact after all”[3]. So with Rosenberg, it seems that there is a close and necessary link between methodological and metaphysical naturalism. Metaphysical naturalism just follows upon methodological naturalism.

It seems unfair to describe naturalism in this way, as few naturalists would identify with such an extreme scientistic view. And since there are some very pressing problems with scientism as a philosophy[4], it would be unfair to reject naturalism in its entirety just because one finds good reasons to reject scientism. Philosopher (and atheist) Timothy Williamson rebukes this ambiguity of terms like “science”, the circularity of Rosenberg’s argument, and the recognition that the natural sciences need both preliminary and interpretive tools to its own operations, and can in no way stand as an island by itself[5].

Hence, Williamson’s approach seems like a better way to untie the chain between methodological and metaphysical naturalism, and examine each in turn.

Methodological naturalism then, is a view about practice. It is the practice that, for the sake of the method, we’re only going to allow for naturalistic explanations. Commonly assumed, such explanations are continuous with the natural sciences. When one looks for scientific explanations, one is not going to include magic, God or supernatural entities into one’s explanations, but only that which are natural. So even for a person that believes in the supernatural, one can assume methodological naturalism for a limited time being of performing some experiment or develop a theory about biological organisms.

Metaphysical naturalism, on the other hand, is a view about ontology. It is a way of describing what exist in the reality we all find ourselves participating in. More precisely, it is the statement that all that exist is natural. For most naturalists, that entails the causal closure of the natural, and the belief that the deepest reality just is the physical universe and the natural laws that accompanies it, however you’d like to express this.

Of course, both expressions above struggle with ambiguity of words like natural or physical. Because what should really be counted as natural? Can mental states properly be ascribed as natural? Can God and souls exist, and still count as natural? E.g. Aristotle obviously have a completely natural concept of soul in mind in De Anima. How can we proceed to determine whether mathematics is natural? Moral truths, if such exist? Aesthetics? Concepts? How can we even state what the so-called natural laws are, and how we decide whether these can be described as natural? And that leads us to some of Williamson’s objections.

Timothy Williamson object to characterizing himself as a naturalist, because of problem as those just considered. He states that if the description of naturalism relies on being just the sum of what the scientific method discovers, and if we assume that one criteria of a scientific method is that it proceeds according to the hypothetico-deductive method, then e.g. mathematics appears as a challenge. Natural sciences rely on mathematics, but mathematics itself does not fit as a science as now described. Mathematics proceeds by pure reasoning, often completely abstracted from physical reality itself.

The same could be said for other subjects, as logic, linguistics, history, literary theory and even many philosophical subjects. If we adjust the scientific method to include all of these, it really loses most of its meaning, and if the scientific method excludes these, then naturalism has little credibility left as a description of reality. And if it is impossible to find a reasonable place to draw up a clean border, then why believe in naturalism? It just becomes another dogma, where we’re flexible in refusing or including whatever entities that does or does not fit our picture of reality[6].

If we cannot use science or even observation to decide upon what should count as natural, then what reason do we have to be naturalist? Prominent physicist and naturalist Sean Carroll obviously recognize some of the issues, and try to reframe a position he calls poetic naturalism, where the latter naturalism-part can be summarized in three claims:

  1. There is only one world, the natural world.
  2. The world evolves according to unbroken patterns, the laws of nature.
  3. The only reliable way of learning about the world is by observing it[7].

Of course, one could protest that terms are still ambiguous, in the same way as natural. What is this one natural world? Is mathematics a part of this one world? Are God and souls? What are these things we call the laws of nature, and how could we ever determine that they are unbroken patterns? If only one person discovers an event where these patterns of these natural laws are broken, then how could we trust her? And if the patterns are broken repeatedly, wouldn’t we just include this by proposing new patterns that the world is governed by? How do we know that the only reliable way of learning about the world is by observing it? Then what about history, which cannot be directly observed, but is transferred by testimony? What about pure mathematics?

It seems that the only way of accepting Carroll’s claims, is to accept them to a large extent as dogmas of faith. And why should we limit ourselves to these? And those points pretty much repeats Williamson’s original critique.

 

[1] Olsen, J. A. (2016, 22th of April). Dette gir livet mening, ifølge filosofen. Forskning.no. Retrieved from http://forskning.no/filosofiske-fag/2016/04/sjonglerer-med-de-store-sporsmal

[2] Rosenberg, A. (2011, 17th of September). Why I Am a Naturalist. New York Times. Retrieved from http://opinionator.blogs.nytimes.com/2011/09/17/why-i-am-a-naturalist/

[3] Rosenberg, A. (2014). Disenchanted Naturalism. B. Bashour, og H.D. Muller (Ed.), Contemporary Philosophical Naturalism and Its Implications. London: Routledge.

[4] Kleiven, D. J. (2014). Scientisme – en filosofi uten fundament. Filosofisk supplement, 03/2014. Retrieved from https://www.danieljoachim.org/wp-content/uploads/2014/09/Scientisme-en-filosofi-uten-fundament1.pdf

[5] Williamson, T. (2011). What is Naturalism? New York Times. Retrieved from http://opinionator.blogs.nytimes.com/2011/09/04/what-is-naturalism

[6] Ibid

[7] Carroll, S. (2016). The Big Picture: On the Origins of Life, Meaning, and the Universe Itself. London: Oneworld Publications.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Kristne ledere – skap en kultur for spørsmål

Publisert i Dagen 07.11.16.

Den årlige trosforsvarskonferansen Veritas samlet over 450 deltakere i Normisjonshallen i Grimstad forrige helg. Der var mange dyktige mennesker invitert for å gi bidrag om alle slags mulige tema. Om teologi, naturvitenskap, filosofi, Bibel, tro og tvil, sannhet, mulighet for kunnskap, korstog, skam, populærkultur, det ondes problem, hvorfor så mange kristne kan være så ulik til Jesus og mye mer. Deltakerne kunne lære mer, både på fellesmøter, valgseminarer og i samtaler.

Antallet på konferansen har steget over flere år siden den forsiktige oppstarten i 2013, og vil trolig fortsette å gjøre det. Det virkelig interessante, er at nesten alle deltakerne befinner seg i alderen 18-30 år. Historien som går igjen blant mange, er at de kommer fra miljøer hvor det ikke har virket naturlig å stille spørsmål. Å nå komme til en konferanse hvor man blir oppfordret til det, er dermed som å entre en frisk oase.

Det er ikke sikkert at noen må klandres for at det ikke har vært naturlig å stille spørsmål i disse miljøene. For mange har nok bare fokuset havnet i blindsonen, i forsøk på å få en oppbrøket stilling til å gå rundt med konfirmantarbeid, ungdomsarbeid, turer, administrasjon og annet. Det har jeg selv erfaring med.

Men vi kan ikke forvente at 14- og 15-åringer, eller selv unge voksne, med variert grad av selvsikkerhet, skal ta initiativ selv. I en utfordrende periode har de ofte nok å stri med. Vi som voksne ledere må selv sette standarden for den kulturen vi ønsker å skape, hvor det er enkelt for andre å følge etter.

Jeg har aldri hørt om noen som har mistet troen fordi de ble tillatt å stille spørsmål, og samtidig anerkjent og møtt med disse. Jeg har derimot hørt om et hundretalls mennesker som har forlatt troen i sinne, fordi de ikke opplevde å bli tatt på alvor med hele seg. De har siden ikke sett seg tilbake, eller i verste fall blitt ateistiske misjonærer som taler høyt om irrasjonaliteten og skadeligheten til miljøet de kom fra.

For mange mennesker, både innen- og utenfor kristne miljøer, kan ha hatt få arenaer å ta opp de store spørsmålene på. Det var kanskje aldri naturlig ved middagsbordet hjemme. Heller ikke i vennegjengen. Det er ofte tabu på skole og arbeidsplass. Og jo mindre vi er vant til å prate om de store spørsmålene til vanlig, jo mer ubehagelig kan det være å oppsøke de. Vi er redde for å virke uerfarne og lite gjennomtenkte. Men samtidig er de viktige spørsmålene med oss alle. Det hører med å leve som menneske. Spørsmål om opphav, mening, dybde og retning. Viktige spørsmål vi kan få frem i fellesskap, eller spørsmål som vil forbli liggende under overflaten.

Den nye hverdagen vi må ta innover oss, er en av pluralisme og enkel tilgang til informasjon. Vi er omgitt av radikalt annerledestenkende på alle kanter, og med så mye informasjon at vi ofte ikke klarer å skille gull fra gråstein. Hvis ikke vi legger grunnlaget for et solid fundament vil ungdommene våre lett vippes av pinnen, i møter på videregående, høyskoler, universiteter, sosiale medier, diskusjonsforum og ulike treff på Google.

Miljøer med kultur for å stille spørsmål, har også en tendens til å være miljøer med høy takhøyde for konstruktiv kritikk. Er det en ting som gjentar seg fortløpende i det offentlige søkelyset, så er det oppdagelsen at destruktivt lederskap henger nært sammen med en manglende evne til å motta og møte kritikk. En god leder tenker store tanker, men leder samtidig gjennom tjenerskap. Hun eller han lytter til sine medarbeidere, og forsøker å dyrke frem andre til å fremstå dyktigere enn en selv. Dette kan lederen gjøre, når lederen finner sin identitet i å være skapt i Guds bilde, snarere enn gjennom sine prestasjoner og menneskelige rykte. Lederen handler fra kjærlighet – ikke for anerkjennelse.

Hvis vi ønsker å skape en slik kultur, må vi aktivt skape den selv. Vi må ta initiativ til å stille spørsmål. Vi må vise at det er ufarlig. Vi må vise at ingen eksistensielle spørsmål er dumme. Vi må gjøre gode ressurser lett tilgjengelige. Vi må arrangere temakvelder eller grupper. Vi kan invitere folk som er gode på tanker og samtale. Vi må være ærlige om at vi ikke forstår alt, men fremdeles peke mot at det finnes store mengder fantastisk gode ressurser i den kristne tradisjonen i møte med alt fra skam og skyld til naturvitenskap og det ondes problem.

Selv når det kan virke fristende å gi enkle, betryggende svar, har gode spørsmål en tendens til å åpne mer opp. Det er ikke uten grunn til at den såkalt sokratiske metoden har overlevd to og et halvt millennium. Ved å ledes til gode tankerekker med kloke spørsmål, kan ungdommen oppleve seg møtt, kjenne mestring og bli motivert til å lære mer på egen hånd. Spørsmål er fint forenelig med kristen ortodoksi.

Det kristne virkelighetsforståelsen burde legge til rette for å se hele mennesker, med opplevelser og følelser, tanker og intellekt.

Det dobbelte kjærlighetsbud forteller oss:

«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» (Mark 12,30-31)

Ordet «sinn» i første setning kommer her fra den greske grunnteksten διανοίας [Dianoias].

Dianoia fra gresk kan kanskje bedre oversettes med intellekt –grundig, kritisk tenkning og evnen til å se flere sider av en sak. Det kan nærmest virke at å forsøke dette, med utgangspunkt i evnene vi er skapt med, er obligatorisk for den som påstår å elske Gud og mennesker. En slik person viser at den benytter potensialet i intellektet vi er skapt med.