Ayn Rand om abort

Det burde være liten tvil om at Ayn Rand har en ufortjent høy popularitet. Som filosof bringer hun ikke stort til bordet, men likevel nevnes hun ofte i disse valgkamptider, og er en ledestjerne for en spesiell variant av individualistiske unge voksne over hele den vestlige verden.

Det få vet, er at hun også har skrevet om abort. Et par sitater kan finnes her:

An embryo has no rights. Rights do not pertain to a potential, only to an actual being. A child cannot acquire any rights until it is born. The living take precedence over the not-yet-living (or the unborn).

Abortion is a moral right—which should be left to the sole discretion of the woman involved; morally, nothing other than her wish in the matter is to be considered. Who can conceivably have the right to dictate to her what disposition she is to make of the functions of her own body?

Heldigvis er det få mennesker som lever etter disse ordene, eller så ville det ha vært fritt frem for å ta livet av fullt utviklede barn på fødestua helt frem til ferdig fødsel (som om romlig plassering av barnet innenfor- eller utenfor – mors mage skulle ha noe å si).

Om dette hadde vært sagt av en fremmed på gata, ville vi smilt medlidende til vedkommende, før vi hadde gått videre. Men det er ikke sagt av en fremmed, men av kvinnen som har skrevet et par av bøkene med størst innflytelse i det moderne Vesten.

I det første avsnittet samstiller Rand det ufødte barnet med det «ennå-ikke-levende». Hvilket allerede er sludder. Enhver jordmor som har tittet inn under en påbegynt fødsel, vet at det vesenet som er på vei ut av magen er eksakt like levende i starten av ferden, som når jordmoren står med det fødte barnet i armene.

Men mer enn det. Om vi ignorerer påstandene til en variant av den irrasjonelle filosofien scientisme, (hvilket vi burde), er det liten tvil om at fosteret er levende helt fra sin tidlige utvikling. Om vi leter etter liv, gjerne definert som de mest simple organismer, i verdensrommet, burde vi ha null problem med å innrømme at et menneske i sin embryonale fase er levende fra første stund. I hvert fall om vi godtar en aristotelisk definisjon (hvilket vi burde) av liv som «evne til å bevege seg selv». Et menneske i sin embryonale fase er selv-organiserende og arbeider til gode for hele den kollektive organismen fra første stund.

Neste eksempel, er at Rand omtaler embryoet som et potensielt vesen, eller for å ha potensiell væren. Men siden væren stort sett er overlappende med…eksistens, så ville potensiell væren betydd ganske enkelt…ikke-eksistens. Og noe som ikke eksisterer, kan ikke ha rettigheter. Det er helt klart. Men embryoet er ikke ikke-eksisterende, men refererer til noe som eksisterer. Et embryo er et menneske i sitt tidligste stadie, hvor en unik, individuell DNA-kode er satt fra første stund. Om ikke noe uregelmessig oppstår, vil et menneske i embryonal fase, utvikle seg til å bli et menneske i fosterstadiet, en baby, et barn, et voksent og et aldrende menneske. Det er enkel Biologi 101. Det har faktisk væren.

Det er ikke et potensielt vesen, men et aktuelt vesen – hva skulle det ellers være?

Å omtale fosteret som ikke-enda-levende eller et potensielt vesen, er åpenbart mer basert i ideologi, og ønsket om å nå en forhåndsbestemt konklusjon, enn en konklusjon fra et grundig vitenskapelig informert filosofisk resonnement. Dette er en vanlig fremgangsmåte på mange temaer hos Ayn Rand (nytt eksempel kommer i neste innlegg), og er en av grunnene til at vi burde gjenkjenne henne som en veldig dårlig filosof, som ikke er egnet til å være ledestjerne for noe rasjonelt menneske.

Vi burde utvikle terminologi med mål om at de skal samsvare med virkelighet, ikke for å tjene forhåndsbestemt ideologi. Selv ikke en mer sofistikert marxist vil være helt uenig i det.

Det andre avsnittet til Rand henviser til abort som en moralsk rettighet, men ligner mer et nytt eksempel på arbitrær terminologi i ideologiens tjeneste. Om abort er galt, kan det ikke være en moralsk rettighet. Om barnet i magen har moralsk status, er ikke kvinnens rett til egen kropp nødvendigvis noe mer enn ren retorikk – et valgkampslagord godt egnet til å bevege emosjoner – men ikke fornuft.

Vi godtar ikke uten videre at noen mennesker tar livet av andre uskyldige mennesker i andre situasjoner, heller ikke at en siamesisk tvilling tar livet av sin andre sammenbundne halvdel, så da er det umiddelbart uklart hvorfor det skal være noen forskjell her.

Det må vi overbevises om. Det burde alle livsvernsforkjempere ønske å bli overbevist om, slik at de slipper å bekymre seg på vegne av alle disse sårbare, uskyldige menneskene som med viten og vilje avlives hver eneste dag.

For kanskje er det en forskjell likevel. Kanskje ikke. Men det er i det minste der spørsmålet ligger. Og gudene veit at Ayn Rand har tilført lite til å hjelpe oss i å løse det spørsmålet.

Les også:
En dialog om abort – del 1

Finnes mening?

Finnes mening? Sånn virkelig? Der ute?

Nei, vil den moderne kynikeren si med den største selvfølgelighet. Det kan kanskje virke sånn, men ikke sånn egentlig. Kynikeren kan kanskje mene at så klart det ikke kan eksistere noen magisk størrelse som korresponderer med «mening» der ute. Ingen samling av fundamentalpartikler i naturen kan vel utgjøre en størrelse ved navn mening. Ingen samling av nerveceller i hjernen kan vel ha identitet med mening. Hvordan skulle det sett ut?

Om det faktisk ikke finnes mening, og mennesket heller ikke kan skape mening, er det uklart hvorfor mennesket skulle gidde å tenke eller gjøre noe som helst. Men dette mennesket ville definitivt ha motsagt seg selv, i samme øyeblikket det handler for å oppnå et mål, og påstår å ha grunner til å velge dette målet fremfor et annet. En grunn til å donere til Røde Kors fremfor Nordisk Motstandsbevegelse. En grunn til å klemme barnet sitt fremfor å sette fyr på det.

Om denne kynikeren har et humanistisk tilsnitt, vil det nok likevel forsøke seg på: «Men mennesket kan skape sin egen mening.»

Men om mennesket kan skape sin egen mening, har det to alternativer. Enten skaper mennesket denne meningen i samsvar med noe «der ute». Hvis ikke, så finner dette mennesket opp denne «meningen» helt og holdent inne i sitt eget hode – trukket ut av sin egen spontane subjektivitet.

Men om mennesket skaper denne meningen i samsvar med noe der ute, så skaper ikke mennesket meningen selv, men benytter seg av noe som allerede eksisterer. Kilden til mening er derfor egentlig «der ute», et sted utenfor vår egen subjektivitet.

I motsatt tilfelle, ville denne «meningen» vært helt og holdent et resultat av vilje, uten veiledning av intellekt – som prosesserer kunnskap – som tross alt begynner i sansene (jf. Aristoteles). Men om denne «meningen» bare er et resultat av vilje, er den vilkårlig. Da gir det lite mening å kalle det for mening i det hele tatt – pun intended. For den er nettopp det: Spontanitet – Ren vilkårlighet – en helt tilfeldig størrelse, som ikke har noen faktisk grunn til å være noe fremfor noe annet. Vi er nå nihilister. Den moderne kynikeren er en nihilist.

Men mennesket benytter seg åpenbart av mening, i alt fra målene det setter for sitt eget liv, til dagligdagse handlinger, og språket det bruker. At hver minste lille bit av dette skulle være vilkårlig, står i strid med enhver persons overveldende erfaring, og ville i praksis gjort all fornuft, argumentasjon, kommunikasjon, intensjon, målrettet handling og øvrig kausalitet umulig. Om det ikke eksisterte mening, mister umiddelbart ethvert argument mot mening all mening, og kan derfor trygt ignoreres.

Vi skaper derfor ikke vår egen mening. Mening eksisterer allerede. Der ute.

Universet er ikke meningsløst likevel, men er bærer av mening rundt hvert et hjørne. Velkommen til en aristotelisk naturfilosofi. Ganske overlegen til den moderne.

Les mer:
Hva vil det si å være en ting?
Fire årsaker som forandrer alt
En indre dialog om blinde naturkrefter

Illustrasjonsbilde fra Unsplash.