Aquinas om Gud

Dette var vakkert skrevet og godt oppsummert av professor Brad East i denne lesverdige anmeldelsen av David Bentley Harts foreløpige forfatterskap.

Best to begin, following Thomas Aquinas, by saying what God is not. God is not the biggest being in the universe, or outside of the universe. God is not a discrete entity, like you or me, or a cloud or an atom or a quark, or (if one can put it this way) the universe itself as a whole. Nor is God the clockmaker, winding up time and matter and letting them run their course on their own.

God is the eternal and immaterial fullness of being and life that is the condition of there being anything at all. Infinitely rich and inexhaustibly beautiful, God is being itself, and as such, goodness and truth. Singular and simple, God lacks nothing yet, out of boundless and inexplicable love, creates what is other than himself, that which is not God. Distinct from God, what is not God — which is to say, everything: creation — is nevertheless bound to God, dependent at every moment and in every respect. Yet this dependence is not debilitating but enabling. It is the source of power and identity and, for living creatures, agency and, for rational creatures, freedom. To be is to depend on God for everything, and to acknowledge and celebrate this dependence is to be alive, fully alive, transparent to the source and end and empowering life that fills and moves all living things.

Hart describes this view as “entirely and ecstatically derivative: pure ‘classical theism,’ as found in the Cappadocians, Augustine, Denys, Thomas Aquinas, Ibn Sina, Mulla Sadra, Ibn Arabi, Shankara, Ramanuja, Philo, Moses Maimonides … well, basically, just about every significant theistic philosopher in human history.”

Les også:
Hva er thomisme?
Hva er Gud?
Gud og andre diktatorer – hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Hva ønsker du å høre på podcast?

Jeg har vurdert i en tid å lage en sporadisk podcast på fritida om hvordan en klassisk kristen virkelighetsforståelse kan være et godt alternativ i dag. En podcast med en samtale i lett format, som er raskt tilgjengelig på farta, og med en leken tone. Nå når har jeg tilgang til litt utstyr og erfaring til å få noe slikt raskt på iTunes og andre steder, er jo muligheten her.

Kunne det vært interessant? Hvilke temaer kunne folk her ønsket å høre mer om? (Flere svar er mulig i pollen under, samt å kunne legge til andre forslag)

Det går rykter om at Bjørn Are Davidsen kan dukke opp i en pilotepisode eller to, så da er begrensningene relativt få.

Facebook har følgende forslag til nå. Jeg holdt lenge en knapp på Harry Kane, men ser ut til at han faller gjennom. Det virker som en egen versjon av det ondes problem, men det definitivt ikke en versjon jeg vil klare å løse.

Noen tanker om Ottosens kronikk om ateister og moral

Espen Ottosen har skrevet en ny kronikk i Aftenposten med overskriften «Kan man være god uten Gud»?

Enkelte reaksjoner har vært så forutsigbare at du kan stille atomur etter dem. Hos rakettforskerne i Hedningsamfunnet hoverer de over hvor teit påstanden er, noen lettbeinte tvitrere bruker situasjonen til å skaffe emosjonelle likes, tilsynelatende uten å forstå ironien over hvor lite selvinnsikt man må ha for å tro at man som uutdannet tvitrer kan flire av problemet som storheter fra Platon til Nietzsche har dedikert store deler av hjernekraften sin til. Noen synes synd på Ottosen for å trenge en sint mann i Himmelen for å gjøre godt. Du har dessuten den vante gruppen som nøyer seg med å rase over overskriften, og avslører at de ikke lenger har konsentrasjonsevne til å lese mer enn seks ord før de blir slitne.

Overskriften var uten tvil redaksjonens valg, siden du får lave odds på at en slik provokasjon gir 10x mer klikk enn en mer presis tittel. Men at overskriften ikke er den reelle problemstillingen som diskuteres i teksten, gjør Ottosen klar raskt:

Jeg har skrevet noe lignende for tre år siden i denne teksten om godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanetikere.

Hvilket spørsmål blir mye misforstått – av både kristne og ateister? På Skepsisuka på Blindern sist uke fikk jeg et godt spørsmål fra salen som jeg møter overraskende ofte: «Kan en ateist være en god person»? Svaret her burde være klinkende klart. Ja. Ja! Absolutt! Helt klart ja! Det finnes ingen sofistikerte argumenter som sier noe annet.

Å forsøke å skrive fornuftig om noe så omfattende som fundamentet for moralfilosofi under begrensningene i lengde og vokabular for å gjøre en slik tekst interessant for Aftenpostens lesere, er et ganske umulig prosjekt, men Ottosen skal ha for forsøket.

Hva diskuterer vi egentlig?

For problemstillingen er virkelig vanskelig. Kan det under en ateistisk naturalisme eksistere en referansestandard for «god», som gjør at vi kan si noe virkelig er godt og ondt utenfor menneskets subjektive oppfatning. På samme måte som ord som rød eller rund får mening av å vise til en referansestandard forbi seg selv, som individuelle ting som utviser rødhet og rundhet har, må god også referere til noe, for å være en størrelse det gir mening å prate om.

Platons svar var som kjent å henvise til denne ideelle formen av «det Gode», mens Nietzsche, ingen stor Platon-fan, mente at vi er “Beyond Good and Evil“.

Denne sofaen er lykkelig nå. Den har alltid drømt om å utvise rødhet og rundhet.

En ryggmargsreaksjon fra mange ateister, er at vi kan jo bare bruke naturvitenskap, opplysning, fornuft og andre flotte ord med uklar betydning til å bli enige om hva som er godt. Det er vel i hvert fall bedre enn å tro at denne skjeggete diktatorguden skal bestemme det liksom?

Les også:
Gud og andre diktatorer – hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Det svaret avslører imidlertid at man ikke har forstått substansen bak problemstillingen, og bare prøver å redde ansikt ved å kaste ut noen meningsløse slagord.

Kan naturvitenskap hjelpe oss å finne ut god moral?

La oss ta naturvitenskap. Kan ikke naturvitenskap avgjøre hva som er godt?

Nei. Si at naturvitenskap hjalp oss å identifisere en vaksine som effektivt bekjemper polio. Empiriske observasjoner bekrefter at dette er en god måte å redde og bedre menneskeliv på.

Har ikke da naturvitenskap hjulpet oss i å identifisere hva som er godt? Har vi ikke nå forstått at vi må ta i bruk vaksiner til å bedre menneskers situasjon på kloden vår?

På ingen måte. Resonnementet over hviler på en enkel logisk syllogisme.

P1: Vaksine X kan utrydde polio
P2: Om polio er utryddet, bedrer dette mulighetene for menneskelig blomstring
P3: <Manglende premiss>
K: Derfor burde vi ta i bruk vaksine X

Det manglende premisset, er det viktige her. Det er det som har det verdiladde, moralavgjørende innholdet. Ordet «burde» i konklusjonen, er nemlig normativt, og ikke bare deskriptivt. Det forteller oss ikke bare om tingenes tilstand , men det forteller oss at vi burde etterstrebe å realisere en ny beskrivelse av tingenes tilstand.

Men du vil aldri finne slike verdiladde påstander i naturvitenskapelige resultater alene. Du kan lete i så mange peer-reviewede forskningstekster du bare vil, men ikke finne noe slikt gjemt i dataene. I hvert fall ikke uten at forskeren har forsøkt å smugle inn sine egne meninger i tolkningsdelen. Det verdiladde er forut for all vitenskapelig utforskning, og moral kan derfor aldri avgjøres av naturvitenskap. Vaksiner kan hjelpe oss å utøve godhet, men det forutsetter at vi allerede har en eksisterende formening om godhet. Derfor må det manglende premisset være noe slikt som:

P3: Det er godt/ønskelig å bedre mulighetene for menneskelig blomstring over hele verden.

Men om David Hume har rett, slik den moderne ateistiske virkelighetsforståelsen langt på vei er avhengig av, kan vi ikke utlede et bør fra et er. Vi kan si at vi har oppdaget at vi er evolusjonært utviklet til å elske barna våre, men dette alene forteller oss lite om hvorvidt det er godt å elske barna våre. Om naturen ikke er verdiladd, kan vi like godt gjøre opprør mot den, og kaste barna våre utenfor en klippe. Det å observere naturen forteller i følge Hume oss nada niks om hvordan ting burde være.

Kan fornuft hjelpe oss til å bli enige om god moral?

Men kan vi ikke bare bli enige om hvordan det er fornuftig for oss å leve, og hvordan det er fornuftig å etablere gode samfunn?

Problemet er at her finnes det to alternativer:

  1. Vi kan bli enige om at noe er godt, fordi vi har identifisert en godhet som eksisterer uavhengig av oss selv
  2. Vi kan bli enige om at noe er godt, men denne «godheten» er helt og fullt kontingent på oss selv

I første tilfellet, vil moralfilosofi være en rasjonell øvelse. Vi forsøker å oppdage noe som virkelig er der. Vi blir deretter enige om at dette er godt, slik vi blir enige om at evolusjonsteorien eller spesielle relativitet beskriver naturens funksjoner på en god måte. Det er naturligvis mindre enighet om dette, men det kan trolig begrunnes i at metafysikk – studiet av hva som er virkelig – er langt vanskeligere enn både biologi og fysikk.

I andre tilfellet, vil moralfilosofi være en a-rasjonell øvelse. Det vi driver med, har ingen faktisk sammenheng med virkeligheten utenfor oss selv. Det vil ikke gi egentlig mening å kalle noe som helst for «godhet», fordi det nå representerer bare «enighet». Hva vi kaller «godt», er helt og fullt kontingent på vår enighet.

Nordmenn er i stor grad enige om at likeverd er en god ting. Indere mener i stor grad at sortering av jenter kan forsvares, og har til og med tidligere praktisert enkebrenning i stor skala. Nordmenn setter ytringsfrihet høyt. Kinesere tenker at litt mer sensur er på sin plass.

Men vi har nå mistet alle våre ressurser til å fordømme indere og kinesere, fordi de bruker samme metode som oss, og så lenge det er stor nok enighet, er tross alt kineserne og inderne ganske mange flere enn oss. Kanskje det er vi som burde revurdere likeverd og ytringsfrihet?

I første tilfellet, sier vi at godhet er rasjonelt tilgjengelig for fornuften. Men om det fornuften oppdager, er i naturen, må det bety at naturen kan fortelle oss noe om godhet. At naturen ikke bare forteller oss om tingenes tilstand slik de er, men også om hvordan det burde være. Vi har da et normativt (også kalt teleologisk) natursyn, og Hume har feil (hvilket han har, men mer om det en annen gang).

Dette får oss farlig nær en aristotelisk virkelighetsforståelse, hvor klassisk teisme plutselig ligger og vaker rett i bakgrunnen.

I det andre tilfellet, er vår enighet ikke uttrykk for annet enn emosjonelle disposisjoner. Det har ingen sammenheng med noen rasjonell øvelse. Jeg kan si at jeg føler på ubehag ved å se en mann slå barna sine, eller sende jøder til konsentrasjonsleir, men jeg kan ikke si noe om hvorvidt dette virkelig er godt eller ondt. Det å oppdage moral kan ikke være en øvelse for intellektet, men bare ren vilje. Vi er nihilister nå. Vi er “Beyond Good and Evil”, hvilket var Nietzsches hypotese.

En av vår tids største moralfilosofer, Alasdair MacIntyre, hevder at vi egentlig bare har (1) Aristoteles og (2) Nietzsche å velge mellom. Om det jeg har skrevet over, stemmer i sånn tålelig grad, forstår vi nå hvorfor dette gir god mening.

Les også:
Enter moralfilosofi

Problemet om vi velger Aristoteles, er at vi sitter igjen med et klassisk virkelighetsforståelse, hvor Gud virker nærmest uunngåelig.

Problemet om vi velger Nietzsche, er at det gjør alle våre menneskelige prosjekter meningsløse. Det er ønsket om å være med å etterstrebe noe godt, uansett hvordan du definerer det, som får oss alle opp av senga om morran. Prisen for å velge dette alternativet, virker høy.

Ottosen har et poeng etter at karikaturene har fått legge seg. Det kan være en stor pris å betale å unngå Gud.

Hør mer:
Foredrag: Nietzsche vs. nyateistene

En ny titt på Aristoteles’ fysikk

En vanlig grunn til at moderne mennesker avfeier alt som heter aristotelisk filosofi, er fordi de har dårlige assosiasjoner til aristotelisk fysikk.

Som klassisk filosof, skrev Aristoteles om det meste som rørte seg mellom himmel og jord. Han skrev om metafysikk, etikk, politikk, religion, biologi, fysikk og mye mer. Han måtte sette det hele i system, som kan være både en styrke og en svakhet. Han var altså ganske ulik våre hyperspesialiserte akademikere, som kan ende med å vie hele livet sitt til et lite subfelt innen språkfilosofi eller kvantefeltsteori, og knapt nok har tid til å lese seg opp på mye annet.

Aristoteles’ sin fysikk er blitt beskyldt for å være intuitiv, fundert på dårlig teori og empiri, og har i verste fall holdt vitenskapelig fremgang tilbake for et par årtusener.

Jeg har tidligere foreslått at Aristoteles’ sin metafysikk og filosofi, inkludert hans geniale tanker om fire årsaker, forandring muliggjort av aktualitet og potensialitet, former, moral, lykke og sjel, på ingen måte avhenger av Aristoteles sine tanker om fysikk. De er av ulik art, slik at disse ideene står på egne bein, uansett om Aristoteles skulle ha vist seg å ta feil om fysikk.

Men Carlo Rovelli har nylig foreslått at kanskje det også er å gå litt for raskt. Han mener at Aristoteles’ sine tanker om fysikk har fått urettferdig mye tyn, og faktisk er en ganske god tilnærming til Newtons senere gjennombrudd.

Aristoteles og hans likesinnede virket til å dele fysikk opp i ren matematikk, som studerer abstraksjoner, og naturfilosofi, som forsøkte å gjøre rede for helheten av den naturlige verdenen.

Først ved René Descartes ble det en populær tanke at all fysikk skulle behandles matematisk. Derfra var veien kort til Newton, hvis tanker gir oss det første eksempelet på en slik teori om fysikk, hvor Newton benytter matematikk helt fra starten av.

Det betyr naturligvis ikke at vi ikke fremdeles trenger god naturfilosofi til å fylle ut vår helhetlige forståelse av den naturlige verdenen. Fysikk som forsøker å tilnærme seg ren matematikk, er dømt til å bare kunne behandle abstraksjoner fra virkelighet, og ikke virkelighet slik den er i seg selv. Det betyr ikke at den er uviktig. På ingen måte, men det betyr heller ikke at den er tilstrekkelig.

Som den kjente Bertrand Russell skriver:

It is not always realised how exceedingly abstract is the information that theoretical physics has to give. It lays down certain fundamental equations which enable it to deal with the logical structure of events, while leaving it completely unknown what is the intrinsic character of the events that have the structure. We only know the intrinsic character of events when they happen to us. Nothing whatever in theoretical physics enables us to say anything about the intrinsic character of events elsewhere. They may be just like the events that happen to us, or they may be totally different in strictly unimaginable ways. All that physics gives us is certain equations giving abstract properties of their changes. But as to what it is that changes, and what it changes from and to—as to this, physics is silent.
(My Philosophical Development, s. 13)

Men tilbake til Rovelli og teksten. Rovelli er en filosofisk skolert fysiker av beste slag, så han er vel verdt å lese. Her finner du hele teksten: Aristotle’s Physics: a Physicist’s Look. Abstract følger her:

I show that Aristotelian physics is a correct and non-intuitive approximation of Newtonian physics in the suitable domain (motion in fluids), in the same technical sense in which Newton theory is an approximation of Einstein’s theory. Aristotelian physics lasted long not because it became dogma, but because it is a very good empirically grounded theory.

Rovelli har studert grundig, og funnet frem til en rekke kvalitative prinsipper for aristotelisk fysikk [referanser til førstehåndskilder på engelsk]:

  1. “Voldelig” bevegelse, eller unaturlig bevegelse. [Ph 254b10]
  2. Naturlig bevegelse. [He 300a20]
  3. Etter at effekten fra aktøren som forårsaket den unaturlige bevegelsen er brukt opp, opphører den unaturlige bevegelsen.
    (Merk: Ordet unaturlig må her ikke forveksles med overnaturlig, men betyr bare noe slikt som til forskjell fra naturens vanlige forløp.)Red: De neste par punktene krever litt rask bakgrunn om aristotelisk kosmologi. Han tenker at kosmos er konstruert av fem grunnelementer: Jord, vann, luft, ild [He312a30] og eter. Utenfor jorda er det roterende sfæriske skall som alle himmellegemene er festet på, som gjør at vi ser sola, stjerner og planeter der oppe.
  4. Den naturlige bevegelsen til eteren på himmelen er sirkulær rundt et sentrum. [He 26915]
  5. Den naturlige bevegelsen til jord, vann, luft og ild er vertikal, rettet ned mot den naturlige posisjonen av enhver substans. [He 300b25]
  6. Tunge objekter faller med større hastighet: deres naturlig vertikale bevegelse foregår raskere. [Ph 215a25, He 311a19-21]
  7. Det samme objektet faller med større hastighet gjennom et medium med lavere tetthet. [Ph 215a25]
  8. Hastigheten v av et fall er proporsjonalt til vekten W av massen, og er omvendt proporsjonal til tettheten p av mediumet.
  9. Formen på massen (…) avgjør om det faller med større eller lavere hastighet. [He 313a14]
  10. I et vakuum med minskende tetthet vil en tung masse kunne falle mot uendelig hastighet. [Ph 216a]
  11. “Fra det jeg nå har sagt, er det klart at et absolutt tomrom ikke kan eksistere (…)”. [Ph 217b20]

Der. Rovellis forslag er at aristotelisk fysikk er en korrekt tilnærming til newtonsk fysikk fra et spesifikt perspektiv, som også er det perspektivet hvor mennesket utforsker fra. Dette perspektivet er formet av objekter i en symmetrisk, sfærisk gravitasjonsfelt (planeten Jorden), innhyllet i en fluid (gass eller væske), hvor de store himmellegemene er synlige fra jorda. Den totale kraften på slike objekter er gitt av:

Total kraft = gravitasjon + oppdrift + viskositet (væskeresistans) + ekstern kraft.

Innenfor den newtonske modellen, hjelper fysikeren Luke Barnes til å foreslå hvordan vi kan omformulere prinsippene til Aristoteles:

  1. “Voldelig” (unaturlig) bevegelse foregår når det virker en ekstern kraft.
  2. Naturlig bevegelse foregår når det ikke virker en ekstern kraft.
  3. På grunn av viskositet, forsvinner effekten av den unaturlige bevegelsen innen en gitt tid.
  4. Bevegelsen av planeter innenfor gravitasjonsfelt, sett fra den roterende jorden, kan beskrives ved bruk av sirkulære baner.Red: Eksentrisiteten til de kjente planetbanene vi kan observere herfra er på nær 0, så man kan komme ganske langt før man må involvere Johannes Keplers elliptiske planetbaner.
  5. En masse med oppdrift, som i utgangspunktet er i ro og innhyllet i en fluid (gass eller væske), vil umiddelbart bevege seg oppover eller nedover, avhengig av om tettheten dens er høyere eller lavere enn tettheten av fluiden den befinner seg i. Derfor vil jorda uansett bevege seg nedover. Vann vil bevege seg nedover i luft. Luft vil bevege seg oppover i vann. Osv.
  6. Terminalfarten av en masse som faller i en viskøs fluid vil øke med massens vekt. Derfor, når vi ser bort fra overgangsperioden forårsaket av akselerasjon, hvor gravitasjon er dominerende, vil tunge objekter falle raskere.
  7. Terminalfarten av et objekt (hvis man ignorerer oppdrift) er omvendt proporsjonal til (kvadratroten av) tettheten av mediumet.
  8. Fra pkt. 6 og 7 får vi Aristoteles’ lov, hvor terminalfarten av en masse er proporsjonal til kvadratroten av vekten, delt på tetthet.Rovelli kommenterer her at Aristoteles hadde rett i alle sine faktapåstander, men mangelen på konsepter som kvadratrot, ville gjort utregningene vanskelig for ham.
  9. Konstanten til loven i pkt. 8 avhenger av formen på massen.Vi bruker gjerne denne kunnskapen når vi skal utforme mest mulig aerodynamiske objekter, som jetfly, speedbåter og missiler.
  10. Noe overraskende, er dette en korrekt vurdering ut fra den newtonske modellen (før Einsteins relativitet), i at når tettheten nærmer seg null, vil terminalfarten nærme seg uendelig. Dette skjer naturligvis ikke, og identifiserer en urealistisk antakelse: nemlig at gravitasjonsfeltet overalt er uniformt. I virkeligheten, vil det fallende objektet før eller siden treffe på massen som skapte attraksjonen i utgangspunktet.
  11. Om vi skulle fulgt konklusjonene fra pkt. 10, og antatt at uendelig hastighet er umulig, måtte vi ha konkludert med at et ekte tomrom er umulig. Det er tvilsomt om det følger, så det er en interessant leksjon i faren av å ekstrapolere fysiske teorier utenfor sitt domene.

Aristotelisk fysikk er åpenbart ikke perfekt. Rovelli identifiserer en rekke problematiske områder, som at den har et manglende rammerverk for kvantiativ undersøkelse, eksperimenter, og ikke tar tilstrekkelig høyde for treghet, akselerasjon.

Men den gjør faktisk en god jobb i sitt riktige domene, ved å oppsummere den mer komplette modellen til Newton. Et par av Rovellis konklusjoner til slutt:

Aristotelian physics is often presented as the dogma that slowed the development of science. I think that this is very incorrect. The scientists after Aristotle had no hesitation in modifying, violating, or ignoring Aristotle’s physics. … In the Middle Ages the physics of Aristotle was discussed and modified repeatedly, but it took Copernicus, Galileo, Kepler and Newton to find a more powerful theory. … The reason Aristotelian physics lasted so long is not because it became dogma: it is because it is a very good theory. … With all its limitations, it is great theoretical physics.

(…)

The bad reputation of Aristotle’s physics is undeserved, and leads to widespread ignorance: think for a moment, do you really believe that bodies of different weight fall at the same speed? Why don’t you just try: take a coin and piece of paper and let them fall. Do they fall at the same speed? Aristotle never claimed that bodies fall at different speed “if we take away the air”. He was interested in the speed of real bodies falling in our real world, where air or water is present. It is curious to read everywhere “Why didn’t Aristotle do the actual experiment?”. I would retort: “Those writing this, why don’t they do the actual experiment?”. They would find Aristotle right.

Roger Scruton om rettighetsreligionen

Dette synes jeg er et godt og ekstremt interessant innlegg fra en av vår tids ledende konservative, Roger Scruton.

Point of View er et ukentlig BBC-program, hvor en klok person får i oppgave å lese opp et essay. De mest interessante, kommer gjerne fra John Gray eller nettopp Scruton.

http://www.bbc.co.uk/programmes/b092gkks

Såkalte naturlige rettigheter pleide å være uttrykk for at mennesket har en normativ «rettethet» fra naturen eller Gud sin side. Alle ting var rettet mot «det gode», og det vi kalte rettigheter samsvarte bare med våre plikter til å overholde hverandres muligheter til å leve mot det gode, og dermed etterstrebe meningen med våre liv. Jf. f.eks. den amerikanske uavhengighetserklæringens formulering med “pursuit of happiness”.

Les også: Lykke vs. lykke – om meningen med livet

Tanken over er opphavet til vår moderne menneskerettighetserklæring, selv om man kan protestere på at den ikke er overtatt i en like robust form i vår tid.

Dagens måte å omtale rettigheter på, virker stadig mer å være som et religionssurrogat – en appell til en transcendens som vi ikke lenger tror er der – for å trygge våre politiske kampsaker. En rettighet er heller ikke lenger i samsvar med plikter, men en strategi hvor man forsøker å kapre et konstruert rettighetsstempel på sin siste kampsak, om det så er retten til dødshjelp eller til internett. Lykkes man, har man samtidig langt på vei avfeid (selv rasjonelt begrunnet) motstand. Hvem kan vel protestere mot en rettighet?

Absurditeten (etter min mening) kommer tydeligst frem når vi nå forsøker å appellere til noe som «en menneskerettighet til abort», hvilket i en klassisk forståelse av rettigheter er en rendyrket selvmotsigelse, siden det bryter med den mest fundamentale menneskerettigheten – forut for alle goder et menneske kan etterstrebe – nemlig retten til liv. En rett til abort er her som en firkantet sirkel. Det kan ikke eksistere.

Men om man får kapret språket til å ytre slike rendyrkede selvmotsigelser, burde det straks være klart at ordet menneskerettighet har mistet alt innhold, nå et resultat av ren vilje, og har nå bare samme plass som all annen politisk ideologi har hatt ellers siste par hundre år.

Scrutons forslag til løsning: Å vende tilbake til den klassiske forståelsen som funderte rettighetstenkning i utgangspunktet. Det dobbelte kristne kjærlighetsbudet, ikledd bekjennelse, tilgivelse og naturrett.

Og la meg legge til. For at det skal skje, må Humes sofistiske empirisme avvises, og naturens normativitet gjenopprettes. Hvilket vi alle gjør i praksis likevel, siden sofisme ikke holder i lengden.

Bertrand Russells deprimerende ateisme

Such, in outline, but even more purposeless, more void of meaning, is the world which Science presents for our belief. Amid such a world, if anywhere, our ideals henceforward must find a home. That man is the product of causes which had no prevision of the end they were achieving ; that his origin, his growth, his hopes and fears, his loves and his beliefs, are but the outcome of accidental collocations of atoms; that no fire, no heroism, no intensity of thought and feeling, can preserve an individual life beyond the grave ; that all the labours of the ages, all the devotion, all the inspiration, all the noonday brightness of human genius, are destined to extinction in the vast death of the solar system, and that the whole temple of Man’s achievement must inevitably be buried beneath the debris of a universe in ruins all these things, if not quite beyond dispute, are yet so nearly certain, that no philosophy which rejects them can hope to stand. Only within the scaffolding of these truths, only on the firm foundation of unyielding despair, can the soul’s habitation henceforth be safely built. . . .

Brief and powerless is Man’s life ; on him and all his race the slow, sure doom falls pitiless and dark. Blind to good and evil, reckless of destruction, omnipotent matter rolls on its relentless way j for Man, condemned to-day to lose his dearest, to-morrow himself to pass through the gate of darkness, it remains only to cherish, ere yet the blow falls, the lofty thoughts that ennoble his little day ; disdaining the coward terrors of the slave of Fate, to worship at the shrine that his own hands have built ; undismayed by the empire of chance, to preserve a mind free from the wanton tyranny that rules his outward life ; proudly defiant of the irresistible forces that tolerate, for a moment, his knowledge and his condemnation, to sustain alone, a weary
but unyielding Atlas, the world that his own ideals have fashioned despite the trampling march of unconscious power.
– Bertrand Russell, A Free Man’s Worship (1918)

Selv om det skal sies at Russell modererte seg litt utover karrieren, er sammenligningen til våre mer amatørslige ateister i dag slående. Ingen ting blir naturligvis heller usant bare fordi det er deprimerende, men Russell tar i det minste feil i at dette er en vitenskapelig virkelighetsforståelse. Om våre tanker bare er et resultat av a-rasjonelle kollisjoner mellom atomer, er det dessuten ingen grunn til å stole på vår egen fornuft, eller ha tro på verken vitenskapelige tolkninger eller Russells resonnement ovenfor.

For å gjenta mitt eget slagord: Enhver troverdig teori om virkeligheten må tillate for muligheten av de rasjonelle prosessene som kreves for å ytre den.

Russells virkelighetsforståelse faller slik på samme måte med en mer beundringsverdig nåtidig arvtaker – John Gray.

Men Russells måte å forstå verden på, er ikke en konklusjon av naturvitenskap i det hele tatt, men heller et motestyrt paradigmeskifte. Et resultat av å befinne seg et par århundrer etter menneskehetens største revolusjon, hvor følgene i 1918 hadde fått tid til å utfolde seg mot sine logiske endestopp. Et bilde vi som holder til et annet filosofisk utgangspunkt slipper å tro på.

Edwin A. Burtt kommenterer dette moderne perspektivet i sin mesterlige Metaphysical Foundations of Modern Science:

But, and this is now the interesting point, when the question is
raised in just this form, one soon realizes that a study of modern philosophy that is, of the writings of those men whose names fill the histories of modern philosophy gives one little help in the attempt to answer it. For modern metaphysics, at least beginning with the work of Berkeley and Leibniz, has another
and more significant connecting thread than that of its epistemological interest ; it is in large part a series of unsuccessful protests against this new view of the relation of man to nature. Berkeley, Hume, Kant, Fichte, Hegel, James, Bergson all are united in one earnest attempt, the attempt to reinstate man with his high spiritual claims in a place of importance in the cosmic scheme.

The constant renewal of these attempts and their constant failure widely and thoroughly to convince men, reveals how powerful a grip the view they were attacking was winning over people’s minds, and now, perhaps even more than in any previous generation, we find philosophers who are eager above all things to be intellectually honest, ready to give up the struggle as settled and surrender the field. A philosophy akin to Russell’s in the relevant essentials, ventures to-day to call itself by the name naturalism,’ implying the assurance that a frank facing of the facts by a normal mind, free from malicious inner distortions, will inevitably lead to acquiescence in his results.

Heldigvis finnes det en annen måte å kontre Russells forståelse på, annet enn å lete hos Hume, Kant, Berkeley eller Hegel. Man kan lete i de før-moderne virkelighetsforståelsene, som var dem som ga opphav til de vitenskapelige metodene i utgangspunktet – som eksempelvis thomisme.

Arbeiderpartiet leder vei mot sortering

Men de virker ikke til å forstå det selv.

Først publisert på egen Facebook-side.

Det er skremmende når Torgeir Micaelsen, helsepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet, gir et så misvisende svar til Kristelig Folkepartis helt forståelige motvilje mot å samarbeide med AP.

Det er stort sett feil, når han (på tirsdag) sa at «Årsaken til at vi tilbyr fosterdiagnostikk skal være medisinske behov». Det er stort sett feil, når han sier her at «Våre dyktige fostermedisinere kan behandle flere og flere tilstander i mors liv.» Det er stort sett feil, når han sier her at «redde livet til helt vanlige barn som vi ellers vil miste hvis vi ikke gjør noe.»

AP kan neppe ha valgt å lytte til særlig mange leger i det hele tatt. De har nok heller ikke lest Kunnskapssenterets rapport om tidlig ultralyd (2012), hvor de konkluderer med: «Vi fant ingen dokumentasjon for helsemessig gevinst av rutinemessig tidlig ultralyd.»

De har nok heller ikke lest Bioteknologilovens formålsparagraf veldig nøye (§4-1):

«Med fosterdiagnostikk forstås i denne lov undersøkelse av føtale celler, foster eller en gravid kvinne med det formål (!) å få informasjon om fosterets genetiske egenskaper eller for å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret.»

Påfallende lite om «medisinske behov» eller «behandle tilstander» der.

Og kanskje viktigere: Selv om det hadde fantes «betydelige helsegevinster», er dette uansett ikke et legitimt argument, for da hadde man kunnet opplyse om disse, men ikke om hvorvidt fosteret har Downs syndrom, eller ev. disposisjon mot dysleksi, ADHD, hudutslett, flass, migrene, impotens, øreverk, benskjørhet, rødt hår, fedme eller hvorvidt fosteret kommer til å stemme på Arbeiderpartiet om 19 år, på samme måte som vi ikke gir tidlig informasjon om kjønn (annet enn i noen spesielle, medisinsk begrunnede tilfeller).

Vi kan pakke inn den brutale virkeligheten i misvisende ord, og ønske at mye var annerledes, men all praksis tilsier at fosterdiagnostikkens primære formål er å avdekke avvik (løst definert) som vi kan sortere for. Vi hadde ikke brukt et titalls millioner på denne scanningen, om det ikke hadde vært tilfelle. Av en eller annen grunn, er kjønn utenfor, men eksempelvis Downs syndrom innenfor, gruppen som staten allerede har definert det som «moralsk akseptabelt» å sortere for i dag.

Om vi virkelig tror på likeverd, må det få brutale konsekvenser i hvordan vi skaper samfunn, om det ikke bare skal bli tomme ord.

Dette er først og fremst politikernes ansvar. Ikke individet. Hvem vet hvem som faller utenfor statens definisjoner i morgen? Kanskje det er din «skavank» det da er greit å sortere for?

Hvis ikke en helsepolitisk talsmann har stålkontroll på disse tingene – hvem i AP skal da ha det?

Det er helt greit å ta feil, eller være upresis. Men det er mer skremmende når dette legitimerer Arbeiderpartiets posisjon som det fremste partiet som styrer oss i retning av et sorteringssamfunn.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.