Meninger uten fakta

Austveg svarer på kritikken vår fra Klassekampen 06.10 med overskriften «Meninger og fakta». Men akkurat som i boken, er største svakheten hennes at hun aldri presterer mer enn en overfladisk diskusjon av sine meningsmotstandere.

Publisert i Klassekampen 19.10.17. Skrevet sammen med Maria Elisabeth Selbekk.

Hun sår fremdeles tvil om hvorvidt et tidlig menneske faktisk er levende, og virker å tro at om man referer til to kontroversielle forskere, er saken lagt død.

Austveg henviser eksempelvis til at ikke alle befruktede eggceller fester seg, eller at det nye individet kan bli tvilling kort tid etter unnfangelse. Men det er viktig å se at dette ikke er reelle argumenter mot at det tidlige fosteret er et levende individ av menneskearten. For vi kan føye til:

I storparten av historien har også spedbarnsdødeligheten vært veldig høy, og vi kan i teorien klone voksne mennesker. Men selvsagt betyr ikke dette at et spedbarn eller en voksen person ikke er et levende individ.

I korte trekk kan vi eksempelvis vise en vanlig introduksjon til molekylærbiologi. Her kan man lese følgende:

 “Generally, it is accepted that something is alive if it can grow and reproduce, at least during some stages of its existence. (…) Perhaps the key factor that characterizes life is the ability to self-replicate. (…) This brings us to another characteristic of life, which is that it evolves.”
(Clark & Pazdernik 2012)

Om dette kjennetegner livet, er det klart at et nytt menneske fra zygote-stadiet er levende. Kildeeksemplene kan suppleres til et nivå hvor vi ser at dette standpunktet er fundert på normalvitenskap.

Men Austveg diskuterer aldri versjoner av slike argumenter, men avfeier det heller som «livsmystikk». Hun presenterer aldri et alternativ, og uttalelsene hennes lukter mer av hersketeknikk enn edruelig omgang med litteraturen. Vi kan jo spørre: Hvis det er «livsmystikk» å hevde at et menneske i mors mage er levende, hvorfor er det ikke like fullt «livsmystikk» å hevde at Berit Austveg er levende?

Det er sant at det er vanskelig å måle befruktningen med matematisk presisjon. Det er en prosess som kan ta et døgn eller mer, men organismen er en dynamisk, selvorganiserende enhet fra første stund. Men vi kan være presise nok til å vise at befruktningen er starten på noe kvalitativt nytt på et veldig tidlig tidspunkt.

Vi kritiserer henne dessuten for å vise til konsekvensetikk først og fremst for å etterrasjonalisere sin foretrukne konklusjon. Austveg virker å tro at konsekvensetikk bare handler om å tenke på konsekvenser, og dermed at andre ikke tenker på konsekvenser. Det er en karikatur av hvordan etiske teorier fungerer. Konsekvensetikk forsøker å være en helhetlig teori om hvordan mennesker burde ta valg, og den legger som nødvendig premiss at konsekvenser er alt som teller, og at vi kan måle konsekvenser på en måte som forutsetter at alt kan deles opp og veies på.

Hun tar feil når hun påstår at konsekvensetikk er nært forbundet med menneskerettigheter. Menneskerettighetenes største fiende er konsekvensetikk, fordi rettigheter er kvalitative – de forutsetter at ikke alt kan deles opp og regnes på. Vi kan ikke uten videre overstyre viktige prinsipper, som ytringsfrihet, rett til liv eller kroppslig integritet, selv om noen mener at det på kort eller lang sikt kan gi bedre konsekvenser. Rettigheter og plikter overstyrer her Austvegs metode, nettopp fordi vi avviser konsekvensetikk som moralfilosofi.

Det er lett å sympatisere med ropet om å bedre situasjonen for fattige som velger å ta utrygge aborter, men vi kan fremdeles kjempe for begge menneskene samtidig. Det er lett å ha sympati for posisjonen av at vi av pragmatiske hensyn burde ha lovgivningen vi har i Norge, fordi nødvendige onder veies opp mot hverandre, men Austvegs posisjon går mye lenger enn som så.

Dette er viktig, fordi Austveg holder et ytterliggående standpunkt. Hun forsøker å introdusere problematiske kriterier som evne til tenkning og føling for verdien av et menneske. Hun nekter for at det å ta livet av mennesker, selv et mindre utviklet, kan være et «nødvendig onde», og uttrykker langt på vei et mål om å tie ned all offentlig debatt i intervjuet med Klassekampen.

Vi er ikke redde for at Austvegs forslag kan føre til en nedvurdering av mennesket, men at hennes retorikk er et tegn på at den allerede er her.

Om Gud, Eutyfrons dilemma, godhet og Jesus

I den evige diskusjonen om Gud og moral, eller Gud og godhet, som blusset opp igjen siste ukene, er det overraskende å se hvor mange som nærmest tar for gitt at Eutyfrons dilemma ennå ikke er besvart på en tilfresstillende måte til tross for å være 2.400 år gammelt. Det å være et gammelt argument, trenger på ingen måte å være negativt. Jeg tenker selv at Aristoteles svar til Zenon og Parmenides, ved å foreslå at all forandring må forklares ved aktualitet og potensialitet, fremdeles er en av filosofiens uovertrufne oppdagelser.

Du kan derimot være sikker på at nok av tilskuere som aldri har lest annet av klassisk gresk filosofi, men hører om Eutyfrons dilemma for første gang i en populær aviskronikk, vil være skråsikker på at argumentet setter spikeren i kista for all link mellom Gud og moral. Dette til tross for at de neppe egentlig helt forstår argumentet Eutyfron mener å gi, eller konteksten Eutyfron gir det i,

En av de mer interessante kritikkene av Ottosens opprinnelige tekst, kom fra Ole Martin Moen med blant annet nettopp Eutyfrons dilemma, og samme innvending dukket opp fra kloke folk i kommentarfeltene på Facebook.

Men er dette et godt argument?

Eutyfrons dilemma finner vi i en av Platons tidlige dialoger. Tankegangen er noe slikt, oversatt til vår egen kontekst:

Gud kommanderer det som er godt. Men (1) er noe godt fordi Gud kommanderer det, eller (2) kommanderer Gud det fordi det er godt?

Ingen av svarene vi kan gi på dette dilemmaet virker ved første øyekast tilfredsstillende.

Om (1), virker det gode heller vilkårlig. Da foreslår Moen at Gud like godt kunne kommandert voldtekt og tortur til å være godt. Men om vi ender opp med (2), virker det til å tvinge oss til å godta at det gode er forut for Gud selv, og at referansestandarden for godhet derfor er uavhengig av Gud. Det er også i strid med klassisk monoteisme, kristen som jødisk og islamsk.

Så hvordan løser vi problemet?

Ved å svare verken (1) eller (2). Dilemmaet er, i hvert fall fra perspektivet til en klassisk teist, et falskt et. Det er tilsvarende å spørre kompisen din om han har sluttet å slå kona si enda. Svarer han ja, blir det feil, og svarer han nei, blir det også feil.

For i begge tilfellene ligger det en implisitt antagelse til grunn, som rigger dilemmaet mot misforståelse.

I sistnevnte dilemma, er den usagte antagelsen at kompisen i det hele tatt slår kona.

I Eutyfrons dilemma, er antagelsen at det gode er noe eksternt til Gud, slik at Gud står atskilt fra det gode, slik at man kan stille spørsmål om deres relasjon til hverandre i utgangspunktet.

Men om ikke godhet er eksternt til Gud, må det vel bety at det er internt til Gud? Men hva i alle dager vil det si?

Som så mange ganger før, krever det at vi røsker tak i noen av våre selvfølgeligheter. Jeg har tidligere nevnt at en kritikk som tar utgangspunktet i Eutyfron, kanskje er virksom mot en liten-g-gud under nominalisme, men har ingen brodd mot stor-g-Gud, intellektualisme og klassisk teisme.

I intellektualisme følger Guds vilje på Guds intellekt, som følger på Guds godhet. Så Gud kan per definisjon ikke ville ondskap. Gud kan ikke ville ødeleggelse og grusomheter. Det å gjøre godt, er en perfeksjon, så dette er ikke en begrensning hos Gud, men en følge av Guds perfekte natur. Så forslaget om at Gud potensielt kan kommandere voldtekt eller annen umoral, slik at disse plutselig kan være gode handlinger, gir her ingen mening.

Dette er noe av det sikreste vi kjenner til om Gud dersom et slikt gudsbilde skal gi noen mening.

NB: På dette tidspunktet vil nok mange ønske å innvende med at det finnes bibelvers som antyder at Gud ikke virker særlig god, men hvor Gud kommanderer tilsynelatende forferdelige ting. Men da har vår kunnskap om hvordan Gud må være, ha forrang for vår bibeltolkning, slik at vi forstår at disse bibelhistoriene er preget av sin samtid, hvor poenget med historien er et annet, eller at forfatteren som har nedskrevet historiene rett og slett kan ha tolket det hele feil.

Dette er ikke et så radikalt forslag som det kan virke. Når Bibelen beskriver Gud med øyne eller vandrende i en hage, vet vi allerede at Gud er immateriell, slik at det ikke kan være meningen at dette skal forstås bokstavelig (i vår betydning). Dette samsvarer også godt med hvordan jødiske rabbier og kirkehistorien har lest disse bibelversene. At de alle må leses bokstavelig som en utfyllende historiebok, er en heller moderne trend i visse protestantiske miljøer. Å høre kristne som forsvarer at åpenbart grusomme handlinger likevel er gode, fordi de er utført av Gud, er en ganske pervers rasjonalisering av tekstene.

Så hvordan forstår vi de subtile forskjellene her?

Vi tenker, gjerne ubevisst, i nominalistiske, voluntaristiske termer. Dette høres kanskje ut som gresk for de fleste, men i korte trekk er det verdt å nevne at dette har hatt enorme konsekvenser, og har vært en enorm innflytelse for senere tankegods, og frem til store deler av moderne filosofi.

Voluntarisme vs. intellektualisme var en stor strid i middelalderen, hvor Ockham og Duns Scotus sto på førstnevntes side mot personer som Aquinas. Voluntaristene ønsket å fremheve Guds absolutte suverenitet, og frigjorde derfor Guds vilje fra alt annet i Gud, inkludert Guds godhet. Dette er hvor muligheten for at Gud kan kommandere forferdelige ting nå dukker opp.

Les mer om dette på Fesers blogg:
Razor boy (Om Ockham)
Voluntarism and PSR

Dette er også et stort steg i retning av å gjøre Gud til en forvokst person, men fremdeles på mange måter som oss, snarere enn Eksistensen selv, den nødvendige forutsetningen og opprettholderen for hele universet til enhver tid.

NB: Mens mesteparten av klassisk, kristen teologi har holdt til en mer intellektualistisk retning, er voluntarisme mer vanlig i islamsk teologi. Hvilket kan være en stor grunn til hvordan samfunn preget av henholdsvis kristen og islamsk teologi har utviklet seg.

Den som tror at teologi er irrelevant for å forstå verden vi lever i, kan ikke nok teologi. Om man tenker at Gud er dypeste virkelighet, slik mesteparten av menneskene i verdenshistorien har gjort, snarere enn ren materie eller magiske “brute facts”, blir alt, i en forstand, teologi. Det gjelder fra naturfilosofi og vitenskap til etikk, rettsfilosofi og politisk filosofi.

I et tidligere innlegg var påstanden at i en moralfilosofi, for at den skal være normativ, og ikke bare deskriptiv, må vi velge mellom Nietzsches nihilisme og Aristoteles’ teleologi. Dette er en rask oppsummering av sistnevnte, som også er valget vi burde foretrekke.

Så en liten ting gjenstår for å komme i mål. Så vi står med at Guds vilje følger på Guds godhet. Det naturlige universet som vi befinner oss i, strømmer fra Gud, og er rettet tilbake mot Gud. Følgelig finnes det også en rettethet i naturen, hvor alt søker mot et mål, som legger føringer for hvordan vi skal tenke om det å leve gode liv og moral. Et telos.

Les også:
Gud og andre diktatorer – hvem ønsker vel ikke å være ateist?

Alle ting i naturen utviser denne rettetheten, som legger føringer, ikke bare for hvordan ting er, men for hvordan de burde være. Vi kan utlede dette ganske enkelt fra observasjoner av hva det vil si å være en ting, slik som et tre, et ekorn, en hammer eller et menneske. Vi kan utlede det fra det vi kaller deres essens.

Eksempelvis forstår vi at basert på hva det vil si å være et tre, er det godt for treet å motta rent vann og sollys, slik at det kan vokse, formere seg og utføre fotosyntese. Det leder til treets blomstring (flourishing). Det vil ikke vært godt for treet å bli gravd opp og plassert i en mørk kjeller, eller bare motta Red Bull fremfor rent vann. Det skyldes at treet utviser en rettethet mot noen ting fremfor andre, som er satt av treets egen essens.

For et ekorn, er det godt å utfolde seg i en fri skog og spise eikenøtter, fremfor å sitte i bur og spise Colgate-tannkrem. Men et menneske er også en del av denne naturordenen, så vi er intet unntak. Det finnes visse ting fra vår natur sin side, møysommelig utviklet av millioner av år med evolusjon og skapt i Guds bilde, som er godt for oss, og som bidrar til vår “flourishing”. Det forteller oss en hel del om hva som er godt for oss å gjøre.

Nature does nothing in vain.
– Aristotle

Vi burde eksempelvis utvikle og utfolde våre generelle evner som del av menneskearten, samt våre unike evner som individuelt menneske. Vi har intellekt, slik at vi kan oppdage det gode, og vi har vilje, slik at vi kan velge det gode. På denne måten imiterer vi Gud, ved å forsøke å følge viljen så tett som mulig på intellektet. Vi søker å komme tettest mulig på det Logos som universet ble skapt ved.

Et godt menneske, har et intellekt som oppdager det gode rent og klart, samt har trent viljen sin til å følge dette. Det gode mennesket har disiplinert seg ved å ha utviklet vaner, inkorporert i nervesystemet vårt, som gjør det enklest mulig å handle godt. For et godt menneske, er det ikke et strev å hjelpe en gammel dame over veien, elske sin ektefelle, ære sine foreldre, eller gi av penger og tid til et godt formål, men det oppleves lett og naturlig.

Men vi er ikke bare i stand til å etterstrebe det gode for oss selv, men også for våre medskapninger. En klassisk definisjonen på kjærlighet er nettopp å aktivt ville andres gode, slik at dette gir oss en del føringer for hvordan vi skal oppføre oss i møte med andre mennesker og hele skaperverket.

Dette er også hva Jesu’ velkjente dobbelte kjærlighetsbud (Matt 22) referer til. Å elske Gud = å elske mennesker = å hjelpe alle ting mot deres telos. Dette ligner mistenkelig mye på å gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss selv. Gud er kjærlighet, og er derfor grunnen til at denne rettethet finnes i det hele tatt.

Vi er målrettet mot det gode, selv om vi ofte velger å vike fra dette. Vi er skapt, slik som alle andre naturlige ting, til likhet med Logos, men siden viljen og intellektet vårt er atskilt, slik det ikke er i Gud, kan vi i dette livet velge bort det gode. Men takket være at Logos ble menneske, er vi likevel gitt en mulighet.

Vi kan gjenforenes med Logos gjennom personen Jesus Kristus. Folk flest kan slippe høytflyvende filosofiske resonnementer som de ovenfor, og vi kan praktisk gjenkjenne hvordan vi skal leve livene våre ved å se på Jesus. Vi er skapt i Imago Dei, men er skapt til Imitatio Christi – imitasjon av Kristus.

Og siden Logos er evig, kan vi oppnå evighet ved å gjenforenes med Logos. Dette er vår mulighet til å oppnå evig liv med Gud.

Les også:
Athanasius om årsaken til inkarnasjonen

Nei, har du sett? Det som startet med Eutyfrons dilemma, endte opp med en minipreken. Dette er gigantiske temaer forsøkt behandlet på kort plass, så mye mer burde definitivt vært sagt om mye mer. Men jeg håper i hvert fall det er en pekepinn på hvordan Eutyfrons dilemma kan løses, ved å vise til hvorfor det er et falskt dilemma, samt hvordan det kristne narrativet er ment å fungere i lys av dette.

En leksjon i thomisme kan være nyttig for å forstå naturfilosofien som ligger til bakgrunn for det ovenfor.

Les også:
Hva er thomisme?

Etisk argumentasjon uten etisk refleksjon

Berit Austveg lover oss etisk argumentasjon for abort i sin nye bok, men den kom aldri.

Publisert i Klassekampen 06.10.17. Skrevet sammen med Maria Elisabeth Selbekk.

I gårsdagens Klassekampen ble Berit Austveg intervjuet om sin nye bok, «Abort – en etisk argumentasjon» (Humanist forlag, 2017). Boka var lovende lesning, helt til vi innså at den lovede etiske argumentasjonen aldri kom.

Austveg forsøker å abortere livsviktige og nødvendige debatter

Austveg har tilegnet seg mye kunnskap gjennom en lang, internasjonal karriere i nær kontakt med disse spørsmålene. Hennes gjennomgang av historiske forløpere og situasjonen for internasjonal abortlovgivning- og praksis i dag er vel verdt å lese for alle med interesse for abortspørsmålet. Hun kritiserer sine meningsmotstandere. Noen ganger er kritikken rettferdig, mens andre ganger er den karikert. Men Austveg virker å ha brukt mindre energi på å forsøke å forstå hvordan noen kan lande på et annet standpunkt enn henne selv.

Det er paradoksalt når Austveg åpner boka med å skissere, helt korrekt, hvordan mange i slike saker først bestemmer seg først for konklusjonen, og deretter forsøker å finne argumenter til å underbygge den. Paradoksalt, for dette synes som en særlig treffende beskrivelse av Austvegs selv. Hun lover oss etisk argumentasjon, men innfrir aldri. Hun diskuterer sjeldent etikk, annet enn noen heller usammenhengende referanser til konsekvensetikk og Emmanuel Lévinas, før hun heller bruker tida på å moralisere over meningsmotstanderne.

Det hun ikke nevner, er at når hun kaster ut pekere mot konsekvensetikk og Lévinas, står disse for uforenelige moralfilosofier. Samt at den konsekvensetikken hun nå har valgt å holde seg med, i neste omgang vil frarøve henne muligheten til å forsvare andre ting hun holder kjær, som menneskerettigheter, inkludert retten til kroppslig integritet. For om vi først skal forplikte oss til den vilkårlige konsekvensetikkens univers, kan det ikke eksistere rettigheter, for slikt samsvarer ikke med denne etikkens forutsetning, som er muligheten til å kunne veie og regne på alle størrelser. Om det å bryte menneskerettigheter kan gi oss «bedre konsekvenser», definert av noen, burde vi gjøre det.

Om vi derimot kirsebærplukker mellom ulike moralfilosofier på veien til et ønsket svar, har vi innrømmet at vi ikke bryr oss mye om godt og ondt, eller om rasjonelt forsvarlige tankerekker, men bare forsøker å rasjonalisere et ønske. Moralfilosofen David Oderberg, har nettopp bemerket at denne hangen til å rasjonalisere ønsker fra uforenelige moralfilosofier, er et stort problem i bioetiske diskusjoner i vår tid, og et tegn på vår irrasjonalitet. Dette er Austveg et eksempel på.

Austveg er på sitt beste når hun lidenskapelig taler for alle kvinnene som dør årlig verden over som følge av utrygge aborter. Austveg har tidligere uttrykt frustrasjon over at fosteret får for mye oppmerksomhet i abortdebattene. Men hun ender selv med å havne i en annen grøft. Etter 150 sider, har hun knapt behandlet meningsmotstandernes argumentasjonsrekker, og har heller ikke noe systematisk forsøk på å begrunne sin egen posisjon. Det diskuteres sjeldent om fosteret kan være et unikt individ, med påfølgende egenverdi og egne interesser. Det vurderes knapt om vi kan kjempe for det samtidig som vi kjemper for kvinnene. Austveg ender heller i en ganske ekstrem posisjon, hvor hun ikke engang medgir at abort er et «nødvendig onde», eller avfeier all bekymring om det sorteringssamfunnet som vi beviselig har, uten særlig begrunnelse.

Et grunnleggende argument for livsvern er bemerkelsesverdig enkelt. Det går noe slikt som dette:

  1. Det er alltid galt med intensjon å ta livet av et uskyldig menneske
  2. Et foster er et uskyldig menneske
  3. Derfor, er det alltid galt med intensjon å ta livet av et foster

Om premissene her stemmer, følger konklusjonen nødvendig. Man kan i en større abortdiskusjon naturligvis stille spørsmål til begge premissene, men det finnes gode tilsvar til disse spørsmålene. Viktigst her, er det å legge merke til at en person som holder et så grunnleggende nøkkelargument, blir lite klokere av Austvegs bok, noe som må sies å være en merkelig utelatelse for en bok som påstår å handle om «etisk argumentasjon».

Heller velger Austveg en merkelig strategi ved å forsøke å så tvil om hvorvidt det tidlige embryoet er et unikt påbegynt menneskeliv. Dette er bortimot universelt anerkjent, og noe du vil finne i eksempelvis enhver elementær introduksjon til molekylærbiologi. Austveg motsier til og med seg selv når hun påstår at livet er et «kontinuum» (s. 73), ettersom selv et kontinuum ville forutsatt en start, og vi kan vise at livet til det ferske menneskeindividet uansett starter langt tidligere enn Austveg skulle ønske seg.

Stridsspørsmålet i abortdebatten står ikke der Austveg tror, men heller om den moralske statuen til dette menneskelivet. Det er liten tvil om at fosteret tidlig er (1) levende og (2) biologisk sett et menneske, men spørsmålet er heller om dette er tilstrekkelig for å ha en ukrenkelig rett til liv. Enkelte foreslår at det å være menneske i seg selv ikke er nok til å ha iboende verdi, men at det må et ytterligere kriterium til. De mener at man først trenger en viss utvikling av hjertet eller hjernen, at barnet må være bevisst, selvstendig levedyktig, eller ha et uttrykt ønske å fortsette å leve.

Problemet med alle disse forslagene, er at de er heller vilkårlige, og raskt ender med å åpne opp for spedbarnsdrap, drap på funksjonshemmede eller andre grusomheter i samme tankerekke.

Om vi ikke aksepterer at vi alle har et iboende, ukrenkelig menneskeverd bare i kraft av å være et unikt menneske, er det vanskelig å sette en logisk, forsvarlig skillelinje på et annet punkt. Men det er en annen og større diskusjon.

Oppsummert er «Abort – en etisk argumentasjon» kanskje godt egnet til å oppildne meningsfeller til kamp. Men boka er så ubalansert at den tilbyr lite til moderate eller meningsmotstandere, som gjerne ønsker å gå i dialog for å la oss overbevise om at det ikke er millioner av uskyldige mennesker årlig som får krenket sin mest grunnleggende menneskerettighet – retten til liv. Snarere får vi gjennom slike bøker bekreftet at vi har rett, og at vi må fortsette kampen for menneskets verdi, spesielt på sitt mest sårbare.

Illustrasjonsbilde fra Unsplash.