Fri vilje, eselet og målet om Gud

I forrige innlegg endte vi opp med å se at moderne nevrovitenskaps store kategorifeil, er å forveksle Buridans esel-valg med hvordan mennesker velger per se.

Det interessante med hvordan mennesket foretar valg, er ikke de valgene hvor vi ikke har noen grunner til å velge noe fremfor noe annet, men de hvor vi nettopp har grunner til å velge en ting over en annen ting.

Sam Harris’ tilsynelatende «nøkkelargument» i den mindre rasjonelle lille boka ved navn Free Will, starter med den indre observasjonen at tankene våre kommer til oss fra vi-vet-ikke-hvor eller ikke dukker opp fordi vi-vet-ikke-hvorfor. Sagt kort og godt: Vi kan ikke velge ut tankene som faller inn i hodet vårt.

Consider what it would take to actually have free will. You would need to be aware of all the factors that determine your thoughts and actions, and you would need to have complete control over those factors.
– Harris (s. 3)

Men hva ville det betydd? Hvordan kunne vi ha valgt ut en tanke vi enda ikke tenker på, for så å tenke den? Det er åpenbart at alternativet til Harris’ lille observasjon, er helt absurd. Det ville forutsatt at man kan både tenke og ikke-tenke på en tanke på en gang, for så å velge den ut til å tenke videre på den. Det er rart at Harris ikke vurderer hvorfor ingen andre har følt for å nevne denne selvinnlysende sannheten før ham i den minst 2.500 år lange historien med å tenke på hvorfor mennesker velger som de gjør. Er det fordi Harris er helt genial, eller fordi han er ehhmm…mindre genial?

Les også:
Why Our Will Causes Things, part 1 of 2
Why The Idea of Free Will is Not That Crazy, part 2 of 2

Men hva kan det bety å fremdeles velge fritt, selv når parametrene for valget ikke er bestemt av oss, eller de ulike motivene vi kan handle fra?

Dette forveksler igjen (1) Buridans esel-valg med (2) rasjonelt overveide, moralsk ansvarlige valg. Førstnevnte utføres av mennesker, men også andre dyr og selv datamaskiner. Sistnevnte derimot, tilskriver vi bare mennesker.

En viktigere observasjon, er hvordan alle aktører handler mot å være den beste mulige utgaven av sitt slag. Det virker til å eksistere en slags universell arete. Arete er ordet Sokrates innfører for hvordan det er mulig for noe å handle rett. Det er dette gode vi streber etter, og som gjør det meningsfullt å skille mellom bedre eller verre måter å være på.

For planter og esler, er det ingen stor magi i dette. De handler alle i henhold til noe som er godt for dem i kraft av å være nettopp plante eller esel. En plante har en viss struktur og visse egenskaper, utviklet gjennom en møysommelig naturlig prosess, som gjør at den naturlig «handler» mot å ta inn sollys og ernæring og omdanne dette til vekst, nyttestoffer og frø, som kan skape nye planter. Det foregår imidlertid ikke stort av rasjonelle overveielse i planten.

Et esel tar det hele et steg lenger, men prinsippet er fremdeles det samme: Den «handler» i henhold til noe som er godt for det i kraft av å være et esel, utviklet av denne naturlige prosessen. Planten ville aldri «handlet» mot å spise høy, fordi den ikke er utviklet for det. Eselet derimot vet at det å spise eksempelvis høy er godt for den som esel, men den bruker ikke mye tid på å rasjonelt overveie hvorvidt den skal gå mot den ene høyballen fremfor den andre, eller om den burde avstå fra høy nettopp nå i håp om å gå ned i vekt eller overholde en religiøs fastetid.

Det virker derfor til å være, ikke målet for handlingene våre i seg selv, men hvilke midler vi rasjonelt overveier for å komme dit, som utgjør vår «frie vilje». Mennesker er også, slik som planter og esler, en viss type naturlig skapning, hvor noen ting er gode for oss, men hvor vi kan overveie hvilke midler vi skal bruke for å oppnå disse. Vi kan velge bra og vi kan velge dårlig. Vi kan til og med velge gode eller onde midler. Vi kan vite at fred er godt, men vi må fremdeles vurdere om smiger, økonomisk hjelp, handelsavtaler, blokader, målrettede angrep eller full invasjon er beste middel for å oppnå fred. Enhver som har fulgt med på utenrikspolitikk over et par tiår, vet at dette er sant.

I en mer klassisk naturfilosofi, som en thomistisk, er frie valg nettopp dette. Målet vårt er allerede satt, fordi vi er født inn i menneskeslekten. Valget av midler følger deretter. Det er ingen vits for meg å vurdere midler om jeg enda ikke vet hva jeg ønsker å oppnå. Siden valg av midler alltid kommer etter vi har oppdaget et mål, dukker det vi kaller frie valg også opp først etter et objekt vi ikke har valgt selv.

Det bringer oss tilbake til Harris’ argument. Langt fra å umuliggjøre fri vilje, er tankene som dukker opp med på å muliggjøre frie valg.

Så hva er målet vårt som mennesket? Målet vårt defineres av den siste av Aristoteles fire årsakerden finale årsaken. Umiddelbart er det ulike ting vi identifiserer som gode, som tilfredsstillelse av sult, tørst, oppnåelse av vennskap, kjærlighet, reproduksjon og andre former for måloppnåelse.

Men fast forward – langt der fremme – kulminerer alle gode ting i det som er Godheten selv – nemlig Gud. Godhet i universet vårt er mulig, med alle gode ting vi gjenkjenner, har sin godhet avledet fra kilden for all godhet. Vi lengter til syvende og sist etter Gud, og vi handler mot Gud hver gang vi handler mot det faktisk gode. Enhver handling av virkelig kjærlighet og godhet, er et uttrykk for vårt forsøk på å nærme oss Gud, uavhengig av om den blir gjort av en kristen, en ateist eller en buddhist. Denne godheten blir dermed et uttrykk for tilbedelse, fremdeles selv om den skulle komme fra en ateist. Jo mer godhet vi kan utøve, jo mer ligner vi Gud selv, og jo lenger kommer vi i å nærme oss vårt mål som menneske.

Les også:
Om Gud, Eutyfrons dilemma, godhet og Jesus

Men vi kommer aldri frem til målet, og vi vil aldri bli tilfredsstilt i dette livet. Enhver vet at sporadiske opplevelser av fornøydhet, velvære og måloppnåelse, blir raskt avløst av ny rastløshet og kjedsomhet, nye negative opplevelser og nye mål å etterstrebe. Det er ikke en dårlig ting i seg selv, men heldigvis vil det ikke alltid være sånn. En dag kan vi nå…helt…frem. Det er det som kalles Himmelen. Ikke et sted fylt av skyer hvor vi kan spille golf og gitar til evig tid, men der hvor vi er gjenforent med vårt mål, og hvor vi er evig tilfredsstilt.

Great are you, O Lord, and exceedingly worthy of praise; your power is immense, and your wisdom beyond reckoning. And so we men, who are a due part of your creation, long to praise you – we also carry our mortality about with us, carry the evidence of our sin and with it the proof that you thwart the proud. You arouse us so that praising you may bring us joy, because you have made us and drawn us to yourself, and our heart is unquiet until it rests in you.

Grant me to know and understand, Lord, which comes first. To call upon you or to praise you? To know you or to call upon you? Must we know you before we can call upon you?
– Augustin i Confessions

Da endte visst enda en tekst opp i en ren andakt. Men hva annet hadde du forventet? :)