Trosforsvar for (de fleste) naturalister

Fra Brandon:

The general structure of most naturalistic accounts:
(1) We know naturalism is true by clairvoyance.
(2) Everything else follows.

How one knows something cannot be ignored in argument because the status of premises (and thus the evaluation of arguments) partly rests on it.

Den kjente naturalistiske fysikeren Sean Carroll har for eksempel nettopp skrevet et forsvar for at spørsmålet «hvorfor eksisterer noe fremfor ingenting» kan løses for en ikke-teist.

Les også:
Some problems of Naturalism

Den ateistiske bevisbyrden

James Chastek kommenterer hvordan Carroll forsøker å bare definere seg til konklusjonen ved å sitere fra ham:

We can now turn to the question proper: why is there something rather than nothing? The first issue to be addressed is whether physical reality requires something external to itself to account for its existence: either something to sustain it, if the universe exists eternally, or something to bring it into existence, if the universe had a beginning. We can consider each scenario in turn.

For definiteness let’s imagine that some form of quantum mechanics is the correct description of the physical world at its most fundamental level…. then the dynamics of the theory are described by Schrödinger’s equation:

H |Ψ⟩ = i ∂ |Ψ⟩. (1) ∂t

This equation applies to the dynamics of any isolated quantum system, including relativistic quantum field theories and presumably quantum gravity; all one has to do is specify the right Hilbert space and Hamiltonian. (We assume the universe is isolated, or else we should be including whatever influences it as part of the universe.)

Thus, Carroll will prove

physical reality [does not] require something external to itself to account for its existence,

from the assumption that

the universe is isolated, or else we should be including whatever influences it as part of the universe.

Eksisterte Jesus?

I siste episode av podcasten har jeg hatt gleden av å prate med Jon Romuld Håversen. Vi har pratet om selve eksistensgrunnlaget for kristen tro: Om de fire evangeliene er til å stole på. Dette reiser Håversen mye rundt og holder foredrag om.

Kan vi stole på dem som historiske kilder? Kan vi stole på at Jesus i det hele tatt var en faktisk historisk person? Og kan det til og med finnes historiske grunner til å tro at han sto opp igjen fra de døde?

Hør mer på linken over, søk den opp på iTunes, eller finn en fullstendig liste over alle publiserte podcast-episoder til nå her.

Heisenberg om Aristoteles og hvordan forstå forandring

Begrepsparet aktualitet og potensialitet er ikke de mest kjente for den gjengse nordmann. Men de har hatt en enorm innvirkning på filosofihistorien, og er en sentral del av thomisme. Og konsekvensene av å misforstå dem kan være veldig store, for både vår forståelse av grunnleggende virkelighet, godhet, moral, skjønnhet, kausalitet, naturvitenskap, osv, som eksempelvis forsøkt vist i forrige innlegg.

Les også:
Hvordan kan forandring skje

Det er grunn til å ettertrakte en tid hvor de mest fremstående fysikerne var pålagt å lære mer om filosofi og metafysikk i løpet av en master- og doktorgrad.  Vi lever tross alt i en tid hvor navn som Lawrence Krauss, Stephen Hawking og Neil deGrasse Tyson kan si helt idiotiske ting om grunnleggende virkelighet, og hvor folk flest likevel hører på dem i tro om at så intelligente folk må vite hva de prater om.

Men det har ikke alltid vært sånn.

Werner Heisenberg (1901-1976) er et strålende eksempel. Ja, det er han med den berømte uskarphetsrelasjonen. Han var en av historiens viktigste fysikere bak fremveksten av kvantemekanikken og kunne likevel mye om filosofi. Han skrev om det i Physics and Philosophy.

Heisenberg tok filosofiens problemer på alvor, og forsto at empiriske, vitenskapelige metoder krever en forankring i solid metafysikk. Han så dessuten at visse begreper fra klassisk filosofi var nødvendige for å gjøre tilstrekkelig rede for moderne fysikk. Mer spesifikt: Den om aktualitet og potensialitet.

Om det statistiske sannsynlighetsutfallet for et atom i kvantemekanikken, har han følgende å si på side 125:

One might perhaps call it an objective tendency or possibility, a “potentia” in the sense of Aristotelian philosophy. In fact, I believe that the language actually used by physicists when they speak about atomic events produces in their minds similar notions as the concept “potentia.” So the physicists have gradually become accustomed to considering the electronic orbits, etc., not as reality but rather as a kind of “potentia.

Og på side 12:

The probability wave of Bohr, Kramers, Slater… was a quantitative version of the old concept of “potentia” in Aristotelian philosophy. It introduced something standing in the middle between the idea of an event and the actual event, a strange kind of physical reality just in the middle between possibility and reality.

Og på side 22:

The probability function combines objective and subjective elements. It contains statements about possibilities or better tendencies (“potentia” in Aristotelian philosophy), and these statements are completely objective, they do not depend on any observer; and it contains statements about our knowledge of the system, which of course are subjective in so far as they may be different for different observers.

Mer generelt om forholdet mellom materie og energi i moderne fysikk, skriver Heisenberg på side 108:

If we compare this situation with the Aristotelian concepts of matter and form, we can say that the matter of Aristotle, which is mere “potentia,” should be compared to our concept of energy, which gets into “actuality” by means of the form, when the elementary particle is created.

Merk at Heisenberg skriver om “potentia” som «tendenser» og en mellomposisjon på vei mot “reality”. Det er dessuten klart at når Heisenberg skriver om “potentia”, så omtaler han det ikke som noe som ikke er virkelig i det hele tatt, slik som enhjørninger, ydmyke bergensere eller gifte ungkarer, men som noe latent som kan bli aktualisert. Det som allerede er aktualisert virkelighet, mot det som bare er potensielt, er begge reelle beskrivelser av virkelighet, selv om de i en forstand er virkeligeulike måter.

Dette er ganske likt hvordan Aristoteles (og Aquinas) brukte begrepet potensialitet. Det oppsto som en måte hvor Aristoteles kunne gjøre rede for hvordan forandring kunne være mulig i det hele tatt, contra argumentene til Parmenides og Heraklites. Poenget til Aristoteles var at Parmenides’ distinksjon mellom væren og ikke-væren ble for trang å navigere og etterlot et forklaringsproblem. Hør raskt om dette i introduksjonen til denne podcast-episoden:

Videre mente Heisenberg at energi i moderne ordbruk ikke kunne lignes med hvordan vi omtaler materie, om dette er i samme forstand som hvordan Aristoteles brukte prime matter (materie uten form).  Energi i moderne forstand, forstått som å ha en spesifikk fysisk beskrivelse, har form.

Summa summarum forsvarer Heisenberg her en sentral påstand fra aristotelisk-thomistisk filosofi, som er at vi ikke kan gjøre rede for vårt fysiske univers uten å tilskrive den en viss iboende og virkelig kausal rettethet mot visse mål, som gjør at vi ikke unnslipper et teleologisk natursyn. Ikke fordi begreper som aktualitet og potensialitet trolig vil dukke opp i våre vitenskapelige teorier – men fordi de forutsetter dem, som nødvendige for å kunne gjøre rede for forandring i utgangspunktet. Det er det mange nyaristoteliske tenkere i vår tid, inkludert vitenskapsfilosofer som Brian Ellis, Nancy Cartwright, Tibor Molnar og flere, som har begynt å oppdage.

Hvordan kan noen tro på Gud?

Mange stiller seg uforstående til hvordan noen kan tro på Gud eller guder i en tid som vår. En tid hvor vi har fornuft og naturvitenskap. En tid hvor kloden er blitt brakt sammen, slik at kloke folk kan kommunisere og kunnskap kan deles i løpet av et øyeblikk. En tid hvor svar på mange spørsmål er tastetrykk unna, være seg fra Kvinneguiden eller fra anerkjente journaler.

Auch. Den svei.

Slike innvendinger er godt mulig å forstå. Vi er alle formet av de bakenforliggende antakelsene i den kulturen vi er vokst opp i. Antakelsene vi selv lever med i dag ble en gang unnfanget som spede refleksjoner av ledende tenkere for 1.000, 700, 300 eller 50 år siden. Mange av oss har kanskje knapt hørt om personer som William av Ockham, Duns Scotus, Thomas Hobbes, John Locke, Sir Francis Bacon, Niccoló Machiavelli, Baruch Spinoza, Rene Descartes, David Hume, Auguste Comte, osv, men de har like fullt hatt stor betydning for antakelsene våre og hvordan vi tenker her og nå.

Antakelser som siden ble undervist, adoptert, videreformidlet og som siden inntok popkulturen, skolen og familien vi ble oppdratt i. Noen antakelser blir deretter så selvfølgelige at vi knapt kan forestille oss hva alternativet kunne vært.

Å vokse opp i Norge i 2018 former bakgrunnsteppet vårt på en radikalt annen måte enn om vi var født et annet sted eller i en annen tid.  Men de fleste av oss har heller ikke tid til å utforske våre utallige antakelser til solen setter ned, og oppdager kanskje heller ikke dette.

En dominerende historie som ligger bakenfor vårt eget teppe, fortsetter vi å fortelle hverandre, likt hvordan vi fortalte eventyr fra Asbjørnsen & Moe eller Brødrene Grimm.

Vår historie handler om hvordan vi har beveget oss fra fortidens overtroiske, umoralske mørke, men hvor vi plukket opp fornuft, moral og vitenskap et nylig sted på veien, og nå er på vei mot lyset. Problemet er at ingen husket å røpe at dette også var et eventyr. Derfor reagerer mange med vantro når de hører at denne historien er både karikert og misvisende.

For mange, er nok derfor spørsmålet oppriktig ment, snarere enn et forsøk på å håne religiøse eller et ønske om å sette dem fast med et enkelt “Gotcha!”: Hvordan kan noen tro på dette?

For det er ukjent for de fleste at det eksempelvis finnes veldig gode grunner til å tenke at uten Gud som en del av dette bakgrunnsteppet, står ikke vår søken etter godhet, sannhet og mening lenger på solid grunn. Det er ytterst tvilsomt om det er meningsfullt å si at man kan «skape mening til eget liv», om det ikke finnes en referansestandard utenfor oss selv å hente mening fra.

Det er usannsynlig at vårt nye bakgrunnsteppe i det hele tatt tillater for fundamentale opplevelser, slik som bevissthet, fri vilje og fornuft.  Det er mer problematisk enn de fleste forstår å påstå at naturvitenskap kan være vår beste kilde til kunnskap, at naturvitenskapens fundament kan overleve uten Gud, eller overta rollen som religion hadde i en mørk fortid. Hør mer om dette på podcast:

Episode 1: Nietzsche og nyateistene
Episode 3: Meningen med livet
Episode 4: Religion versus fornuft og naturvitenskap
Episode 5: Hvordan kristen tanke trygger naturvitenskap
Episode 8: En innføring til bevissthet

Opphavet til gudstro

Så hvordan kan noen tro på Gud eller guder? Hvorfor er det så vanskelig for mange av oss å tro på slikt, når det tilsynelatende har vært så enkelt for den klare majoriteten av menneskeheten til alle tider? Om vi alle er preget av vårt eget bakgrunnsteppe, kan det være lurt å starte med å se utenfor vår eget lille hjørne i geografi og tid.

Vi liker gjerne å smigre oss selv ved å tenke at i en fjern steinalderfortid opplevde forfedrene våre en rekke fenomen de ikke forsto, og derfor tilskrev disse mysteriene til visse guder. Vi er smarte, snille og kunnskapsrike – men de var dumme, slemme og uvitende.

Gudene vi ser for oss var ganske lik mennesker på mange måter. De hadde tanker, følelser, temperament, fristelser, men også magiske evner. De befant seg noen ganger i kropper lik våre egne – og andre ganger ikke. Jøder, kristne og muslimer forsøkte kanskje å utvikle en mer sofistikert teologi, men det var ikke likevel ikke noen vesensforskjell mellom historiene våre om Yahweh eller Allah, og de gudehistoriene som våre enkle forfedrene fortalte rundt leirbålet.

Om dette hadde vært hele historien, hadde det ikke vært rart at etter hvert som vår kunnskap om naturen skred frem, så skulle disse gudene miste fotfeste, og Vitenskapen ville beseire Religion en gang for alle. Eneste gjenværende måte å rasjonalisere gudstro på i 2018, måtte derfor være at man ikke forstår vitenskap, at man ikke klarer å bruke fornuft eller lider av en solid dose ønsketenkning.

Forbi enkle forklaringer

Men det er ikke hele historien. Det er faktisk så mange feil i denne historien, at det er vanskelig å vite hvor man skal starte.

Klassisk teisme, virkelighetsforståelsen med en altoverskridende Gud, som ligger til grunn for all eksistens og alle mulige forklaringer, startet verken med jødedom eller kristendom. Klassisk teisme var aldri et forsøk på å forklare enkeltvise, naturlige fenomen som vi var uvitende om.

Det primære spørsmålet menneskene stilte seg, var ikke «Finnes det en gud?», men heller «Hvorfor eksisterer noe fremfor ingenting?».

Den før-sokratiske greske filosofen Parmenides formulerte omkring år 500 f.Kr. prinsippet: «Ut av ingenting, kommer ingenting.» (Ex nihilo nihil fit).

Om du ikke ønsker å tro på magi, er det et fint sted å starte. Til forskjell fra hva folk som Lawrence Krauss tror, er ingenting en tilstand hvor det ikke eksisterer noe som helst. Ingenting med potensial til å bli et noe. Ingen krefter med evne til å skape en forandring.

Parmenides brukte imidlertid dette prinsippet til å foreslå at forandring var umulig. Om ingenting kommer fra ingenting, kunne heller ikke nye ting, slik som en kald kaffekopp, et rødt eple eller en veltrent Joachim, eksistere, siden dette ville bety at noe som tidligere ikke eksisterte, nå eksisterer. Men eksistens kan jo ikke komme fra ikke-eksistens.

Aristoteles var heldigvis raskt på banen. Han forsto at forandring ikke kunne være umulig, siden alle våre opplevelser forutsetter at forandring er mulig, inkludert opplevelsen av å gi (eller høre) et argument mot forandring. Han løste Parmenides binære dilemma mellom (1) ikke-eksistens og (2) faktisk eksistens, ved å foreslå en tredje mellomkategori: (3) Potensiell eksistens.

Dermed var ingrediensene til et av filosofihistoriens viktigste begrepspar innført: Aktualitet (faktisk eksistens) og potensialitet (potensiell eksistens) – Act og potency. Forandring er mulig når faktisk eksisterende ting kan få potensielt eksisterende ting inn i eksistens, via fire former for kausalitet: Deres materielle bestanddeler (material cause), deres form og essensielle egenskaper (formal cause), deres direkte fysiske interaksjon (effective cause), og deres rettethet mot visse å kunne skape visse resultater (final cause).

Disse blir dessverre ofte ignorert i våre dager, med fatale konsekvenser.

A thomist could probably teach the whole history of modern thought as an overlooking of the distinction between potency and act.
– James Chastek, Just Thomism

Disse ideene fantes også latent allerede i Platon, læreren til Aristoteles, og ble deretter utviklet i diverse nyplatonske og stoiske tradisjoner. De ble båret videre frem av middelalderens skolastiske tenkere, fra både jødiske, kristne og islamske tradisjoner, og ga senere et fruktbart grunnlag for at vitenskapelige revolusjoner og lignende kunne skje.

Hvorfor er dette relevant, tenker du kanskje nå?

Jo, for på denne måten endte store tenkere fra vidt ulike tradisjoner mot en rekke viktige aksiomer ved virkeligheten vi lever i:

  1. Universet er kontingent. I klartekst betyr dette: Det er ingenting ved universet, inkludert alle universets bestanddeler, som tilsier at de måtte eksistere. Vi observerer snarere det motsatte: At alle ting går mot forandring, og til slutt destruksjon og opphør av eksistens. For å si det mer teknisk: Universets essens er separat fra dets eksistens.

  2. Universet er kausalt sammenhengende. Alle aktuelle og potensielle realiteter i verden jobber sammen på ulike måter, for å kunne realisere gamle, nye, varierte og fantastiske ting, fra blomster og blader som våkner til liv en ny vår, til modne epler og trygge hus, til vaksiner og romskip.
  3. Universet utvikler seg. En beskrivelse av universet forandrer seg fra øyeblikk til øyeblikk på en forutsigbar måte. Frø vokser til å bli trær, atomer reagerer mot hverandre for å bli molekyler, objekter faller mot et gravitasjonelt sentrum, osv. Det gjør naturvitenskap til et meningsfullt prosjekt, som kan fortelle oss noe virkelig om naturens fremtreden.
  4. Potensialer kan være (1) aktive krefter eller en (2) passiv kapasitet for forandring. Forandringen kan dessuten være (A) essensielt ordnet eller (B) aksidentell ordnet. Dette var vanskelige begrep, så la oss stave ut hva begge betyr: Selv om du enda ikke i bevegelse eller er forelder, kan du i deg selv (1) realisere dine aktive krefter til å gå ut til kjøkkenet eller få barn. Barna kan dessuten (B) fortsette å eksistere uten deg i en aksidentell ordnet årsakskjede. Men en gitar har bare en (2) passiv kapasitet for å skape musikk, som må virkeliggjøres av en musiker. Musikken eksisterer dessuten simultant med musikeren, og eksisterer (A) bare så lenge musikeren fortsetter å spille i en essensielt ordnet årsakskjede. Essensielle kjeder betyr altså at alle medlemmene av kjeden avhenger av sin årsak (som musikken), mens aksidentelle ordnede kjeder er uavhengig til sin årsak så snart den eksisterer (som barnet).
  5. Ting som bare er passive potensialer, kan ikke virkeliggjøre seg selv. Et barn som enda ikke eksisterer, kan ikke bringe foreldrene sine sammen. En bare potensiell flamme kan ikke tenne en fyrstikk. Et vannmolekyl som enda ikke eksisterer (H₂O), kan ikke bringe sammen hydrogen og oksygen for å bli virkelig. Dette gjelder selv om vi strekker rekken av potensielle ting ut i det uendelige. En uendelig lang malekost kan ikke male uten en hand med evne til å skape forandring. En uendelig lang rekke med motorløse lokomotiv-vogner (eller vogner koblet sammen i en sirkel) kan ikke bevege seg uten et første lokomotiv med evne til å skape bevegelse, osv.
  6. Alle universets eksisterende ting inneholder både slike aktive krefter, men også passive potensialer. Et lokomotiv har aktive krefter til å kunne trekke vogner etter seg, men har også passive avhengigheter, slik som en lokfører, drivstoff og vedlikehold. Du kan gå, løpe, snakke og få barn, men du trenger fremdeles mat og vann for å leve.
  7. Vi er personer med aktive og potensielle krefter selv. Vi er rasjonelt kapable vesener med intensjoner og fri vilje. Derfor kan våre observasjoner og tanker gi oss troverdig informasjon om universet vi lever i.

Fra disse resonnementene, og spesielt resonnementet med essensielt ordnede årsakskjeder fra punkt 4, utledet de store tenkerne at det måtte eksistere noe slikt som ren aktualitet (Actus Purus), for å i det hele tatt komme fra startstreken i en tilfredsstillende forklaring av denne virkeligheten, fylt av ting med aktuelle og potensielle krefter. Denne ren aktualitet, måtte være den uavhengige og kontinuerlige kilden til all eksistens og forandring, uten selv å ha potensialer og avhengigheter. Når tenkerne utledet konseptet om ren aktualitet videre, fant de ut at denne måtte være:

  1. Evig – Opphavet til, men ubegrenset av tid og rom.
  2. Uforanderlig – Uten potensialer som kan forandres til noe annet enn de allerede er.
  3. Enkel – En essensiell enhet, uten deler med utstrekning i tid og rom eller slike begrensede egenskaper som skiller fysiske ting.
  4. Allmektig – Ubegrenset i aktive krefter.
  5. Allestedsværende – Det som alle eksisterende ting avhenger av til enhver tid.
  6. Allvitende – Opphavet til alt som derfor kjenner til alt eksisterende.
  7. Personlig – I forstand av å være opphav til personhet som sådan, og må derfor ha noe analogt til hva vi omtaler som personlighet.
  8. Forankring – Som den intensjonelle årsaken til alt, er Actus Purus kilden til alle tings mening, godhet, verdi, hensikt og forståelighet.

Aristoteles kalte denne Actus Purus for Den Ubevegede Bevegeren, eller kanskje bedre: Den Uforandrede Forandreren. Jøder, kristne og muslimer forsto at uansett hva Actus Purus måtte være, måtte det være det samme som tradisjonene deres gradvis hadde frembrakt kunnskap om.

Til tross for onde rykter, utgjør fremdeles disse aristoteliske analysene av eksistens og forandring vår beste forståelse av grunnleggende virkelighet, og refereres til, direkte eller indirekte, av alle som driver med et hvilket som helst studiefelt, fra fysikk, biologi og kjemi til filosofi, metafysikk og teologi.

Detaljene varierer naturligvis, men hele det naturvitenskapelige prosjektet vi holder så kjært, avhenger på alle nivåer av kategoriserbare regelmessigheter, mulighet for forandring, forståelighet, samt at menneskets fornuft har evne til å erverve seg kunnskap om noe av dette.

Vi forstår nå at det å henvise til naturvitenskap for å så tvil om aristotelisk naturfilosofi eller Guds eksistens, er å snu hele bildet på hodet. Hver bit av kosmologi, genetikk, den periodiske tabell, fra spesiell relativitet til kvantefysikk, ble gjort mulig av Aristoteles innsikt, som videreutviklet av Aquinas, og er fremdeles avhengig av den. Vi forstår dessuten at populære vrangforestillinger om f.eks. det kosmologiske gudsargumentet, om «hva som skapte Big Bang» eller om at «alle ting har en årsak, derfor er Gud årsaken», begår dype misforståelser.

Det er i de essensielle årsakskjedene at de kosmologiske gudsargumentene finner sin virkelige styrke. Eneste empiriske input som trengs for å demonstrere Guds eksistens, er derfor en eneste ting som eksisterer på et hvilket som helst tidspunkt. Datamaskinen foran deg, eller kaffekoppen ved din side, holder i massevis.

Et par ofte misforståtte påstander om Gud burde i det minste være lettere å forstå riktig på dette tidspunktet:

  1. Gud er ikke «en gud».
    Mindre sofistikerte ateister liker gjerne å omtale gud med liten g som en blant mange. En vanlig soundbite fremføres av Richard Dawkins i God Delusion:

    “I have found it an amusing strategy, when asked whether I am an atheist, to point out that the questioner is also an atheist when considering Zeus, Apollo, Amon Ra, Mithras, Baal, Thor, Wotan, the Golden Calf and the Flying Spaghetti Monster. I just go one god further.”

    Poenget er at vi visstnok begge er tilnærmet ateister, siden det ikke er noen vesensforskjell mellom alle disse gudene, men at Dawkins & Co bare går en lenger. Den observante leseren vil nok ha forstått nå at problemet med disse «gudene», er at de befinner seg i en helt annen kategori fra «Gud» i klassisk teisme. De gudene ovenfor ligner uendelig mye mer på oss mennesker enn på Gud, De er bundet av tid og rom, menneskelignende egenskaper, temperamenter, potensialer og begrensninger. Gud er derimot ingenting av dette, men kilden til all eksistens og forandring. Aristoteles demonstrasjon av Gud gjorde at de greske gudene sakte kunne miste sin posisjon. Å referere til Gud som «en gud» er ikke god polemikk eller en treffende fornærmelse, men en alvorlig kategorifeil som gjør at du nå er avskrevet fra en alvorlig samtale om temaet inntil du har mer kunnskap.

  2. Gud er ingen hypotese.
    Naturvitenskap bearbeider data og tolker dem inn i en større helhet. Man begynner med noe som lar seg reprodusere (f.eks. oppførselen til ulike atomer under i ulike omstendigheter eller temperaturvariasjoner i den kosmiske bakgrunnsstrålingen). Man etablerer deretter ulike hypoteser for å gjøre rede for dataene, og de(n) mest plausible av disse utredes i formelle termer, etterfulgt av ny datainnsamling, hypoteseformulering, osv. Om videre eksperimenter bekrefter det teorien forutsier, øker troverdigheten dens, og vice versa. I denne forstanden, må hypoteser generere testbare prediksjon for å meningsfullt kalles vitenskapelige.Men ta aksiomene 1 til 7 øverst. Selv om alle er basert på observasjoner per se, kan de ikke kalles «data» i den forstand som denne vitenskapelige øvelsen krever. Hvordan kunne man laget et datasett som er ment å kvantifisere og validere konseptene om aktualitet og potensialitet, fundamentet for all eksistens eller menneskets frie vilje? Vi snakker her om metafysiske aksiomer om den underliggende naturen av universet. Gud er ikke en hypotese vi postulerer for å få forstå dem, men en konklusjon vi formelt kan resonnere oss frem til. Hvilket får oss til…
  3. Ateisme er ingen nullhypotese.
    En lat ateist forsøker gjerne å falle tilbake på enda en soundbite om han vil unngå diskusjon. Nemlig at ateisme ikke er noe som trengs å forsvares, fordi det kan lignes med hvordan sult er et måltid, å ikke samle frimerker er en hobby, en ateist avviser bare en positiv påstand, bla, bla, bla. Om du har lest et eneste kommentarfelt under en religionsrelatert sak, vet du hva som menes. Sam Harris skrev følgende i Letter to a Christian Nation:

    “’Atheism’ is a term that should not even exist. No one ever needs to identify himself as a ‘non-astrologer’ or a ‘non-alchemist.” … Atheism is nothing more than the noises people make in the presence of unjustified religious beliefs.”

    Det høres kanskje smart ut for den enkle leseren, men det er ren latskap, og diskvalifiserer deg på nytt fra en seriøs diskusjon. Men den ateistiske bevisbyrden oppstår ikke i møte med den enkle påstanden: Tror du på Gud/guder, hvor du kan slippe unna all lesing og tenking for å huke av i en boks for «ja» eller «nei».

    Nei, den oppstår i møte med observasjoner som aksiomene 1 til 7 øverst. Vi foreslår ingen enkle hypoteser om naturen, som at kyr føder lam, eller at tidevann skyldes magnetisme. En ateist må derfor avvise en rekke metafysiske aksiomer, og må fremføre sine egne, før påstanden i det hele tatt kan tas på alvor og granskes.

Han må i det minste levere noen kontra-aksiomer, lignende disse:

  1. Universet er en brute fact. Det er et noe som selv i prinsippet ikke kan gjøres forståelig med en forklaring. Naturvitenskap kan oppdage en hel del om dens indre funksjoner, men til syvende og sist kan vi ikke etterspørre en forklaring på hvorfor ting er på denne måten, snarere enn uendelig av andre muligheter. Du må slutte å spørre spørsmål selv i mangel på tilfredsstillende svar, eller som Bertrand Russell formulerte det i den berømte debatten med Copleston:

    I should say that the universe is just there, and that’s all.”

  2. Om universet kom inn i eksistens for 13,7 mrd år siden, er også dette en brute fact. Det finnes ikke en forklaring. Det var ingenting, så var det noe, og det er alt vi kan si om det. Eller så har det eksistert uendelig antall tilstander før vår egen, eller uendelig antall univers. Men da må noe alltid ha eksistert, og det er alt vi kan si om det.
  3. Det finnes ikke noe slikt som kausalitet. Det er bare hendelser som etterfølger hverandre. Ting i naturen samhandler ikke egentlig med hverandre, men hendelser bare skjer uten noen større sammenheng eller regelmessigheter som ligger til grunn for det hele. Men selv disse hendelsene er til syvende og sist, slik David Hume forklarer det, “loose and separate”. De har ikke noen iboende relasjon til hverandre. De gjør ikke ting bedre, eller verre, og de avdekker ikke noe underliggende, men de bare skjer.
  4. Materie har ingen iboende egenskaper. Materielle ting har ingen essensielle naturer eller noe som kan beskrives ved hjelp av aktualitet og potensialitet. Virkeligheten består bare av biter, som mekanisk støter borti hverandre og gir opphav til hendelser som bare helt tilfeldigvis lar seg beskrive i visse matematiske termer. Men hvordan er det muli….nei, hysj! Det kan vi ikke snakke mer om.
  5. Det finnes ingen iboende rasjonalitet til universet. Ta det vi kaller «naturlover» for eksempel. Det finnes ingen videre forklaring til hvordan de kan eksistere, eller få noe til å skje, eller samhandle med materielle ting. Det finnes ingen videre forklaring til hvordan materielle ting oppfører seg i henhold til visse forutsigbare mønstre, som igjen kan la seg beskrive av disse merkelige, abstrakte verktøyene vi kaller for matematikk. De gjør faktisk ikke det i det hele tatt. Det finnes bare hendelser som er “loose and separate”, og alt annet er et lykketreff.
  6. Ting foregår “loose and separate” nettopp fordi virkeligheten er blind. Det finnes ikke noe underliggende som kan dirigere naturlige ting mot visse “ends” (final cause), fordi alt i universet, inkludert oss, er biprodukter av vilkårlige, meningsløse hendelser – i henhold til det Dawkins kaller for “blind, pitiless indifference”.  Alt, inkludert moral, er enten nihilistisk eller er i beste fall rent subjektivt. Dawkins kan forsøke å påstå at genene våre er egoistiske, men selv dette er å gå for langt ifølge Mary Midgley:

    “Genes cannot be selfish or unselfish, any more than atoms can be jealous, elephants abstract or biscuits teleological.”

  7. Bevissthet og personhet er en illusjon. For å sitere David Hume igjen, er vi bare “bundles of percepts” som bor i deterministiske klumper av materier. Det er faktisk ikke noen «jeg» som bor der i det hele tatt, men ordet «jeg» gir liten mening i å beskrive det som bare er et komplekst nettverk av nervetråder som tilfeldigvis skjer innenfor en viss romlig avstand. Utover det, er du ikke noe mer en person med fri vilje enn det en enkelt utgave av Candy Crush er.
  8. Vi kan likevel forstå. Selv om vi er vilkårlige “bundles of percepts”, gir våre sanser, våre konsepter og vår evne til å resonnere troverdig kunnskap om universet og oss selv. Og den forteller oss at de som tror på Gud, er de som må være overtroiske ønsketenkere som lider av forhistoriske vrangfo…….fnis, unnskyld. Jeg klarer ikke engang å fullføre den setningen.

Merk at ingen av disse kontra-aksiomene bare er avvisninger av de første til den klassiske teisten, men de må være selvstendige forsøk på å gjøre rede for virkeligheten. Vi kan fint avvise spaghettimonstre, solguder og usynlige drager uten mye forklaring. Men vi kan ikke avvise Gud av klassisk teisme uten å begi oss utpå et prosjekt uten historisk sidestykke. Hvilket er nettopp hva Hume, Nietzsche, Russell og Flew forsøkte, med mer og mindre vellykkede resultater.

Disse prosjektene kan man respektere og lære av, men hos den late ateismen som preger vår egen tid, selv blant selverklærte rasjonelle og intellektuelle, er det lite å finne av verdi.

Du er ateist, men kjenner deg ikke igjen i kontra-aksiomene ovenfor, sier du? Tja, kan det være fordi du er oppvokst i en kultur og tanketradisjon som er utviklet i en solid monoteisme? Fordi du bare er ateist i navnet, men lever som en teist på alle områder ellers? Slik Nietzsches madman forsøkte å fortelle folket:

The madman jumped into their midst and pierced them with his eyes. “Whither is God?” he cried; “I will tell you. We have killed him — you and I. All of us are his murderers. But how did we do this? How could we drink up the sea? Who gave us the sponge to wipe away the entire horizon? What were we doing when we unchained this earth from its sun? Whither is it moving now? Whither are we moving? Away from all suns? Are we not plunging continually? Backward, sideward, forward, in all directions? Is there still any up or down? Are we not straying, as through an infinite nothing? Do we not feel the breath of empty space? Has it not become colder? Is not night continually closing in on us? Do we not need to light lanterns in the morning? Do we hear nothing as yet of the noise of the gravediggers who are burying God? Do we smell nothing as yet of the divine decomposition? Gods, too, decompose. God is dead. God remains dead. And we have killed him.

“How shall we comfort ourselves, the murderers of all murderers? What was holiest and mightiest of all that the world has yet owned has bled to death under our knives: who will wipe this blood off us? What water is there for us to clean ourselves? What festivals of atonement, what sacred games shall we have to invent? Is not the greatness of this deed too great for us? Must we ourselves not become gods simply to appear worthy of it? There has never been a greater deed; and whoever is born after us — for the sake of this deed he will belong to a higher history than all history hitherto.”

Om du ikke kjenner deg igjen, er det enten fordi (1) du lever på en løgn i en teistisk virkelighet, eller fordi (2) jeg tar feil i det ovenfor. Men selv i forsøket av å vise at jeg tar feil, må du forsøke å konstruere egne kontra-aksiomer, som kan komme nær å gi en meningsfull forklaring på universet og dine egne opplevelser. Og for å entre det prosjektet, må vi forbi kjedelige og late soundbites, og inn i den vanskelige oppgaven med å gjøre rede for selve…virkeligheten.

Om vi kommer dit, er i hvert fall dette innlegget allerede verdt det.

Thanks needs be given to Scott Church for inspiration for this post.

Dere skal elske hverandre! – Om kjærlighet

Som kristen har man i det minste en fordel: Det er ikke vanskelig å finne ut den grove oppskriften på hvordan man burde leve.

Hør dette innlegget som podcast:

Jesus gjør det uttrykkelig klart flere ganger. I Johannesevangeliet kommer det til uttrykk på denne måten:

Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»
Joh 13,34-35

Når han blir spurt om å oppsummere loven med det største budet i Matteus 22, svarer han følgende:

Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene.»
Mat 22,37-40

Jesus trekker likhetstegn mellom å elske Gud og elske vår neste. Det er utfordrende, men det blir verre. Den kanskje mest utfordrende befalingen kommer noen kapitler tidligere:

Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som  mishandler dere og forfølger dere.
Matt 5,43-44

Men hva betyr det så å elske? I vår hollywoodske tidsalder, høres det å elske ut som noe som har mye med følelser å gjøre. Men hvem av oss klarer å mane frem gode følelser for fremmede? Ja, selv for fiender? For folk vi egentlig har lyst til å hate?

Det hjelper å tenke litt gjennom hva det egentlig vil si å elske, og hva kjærlighet kan bety, i denne konteksten. Som alltid kan nok vår kjære Thomas Aquinas hjelpe oss. Aquinas lærer oss at det å elske er et verb. Det å elske er å ville det gode for den andre. Det å ville er noe vi gjør. Mer utdypende:

As the Philosopher says (Rhet. ii, 4), “to love is to wish good to someone.”  Hence the movement of love has a twofold tendency: towards the good which a man wishes to someone (to himself or to another) and towards that to which he wishes some good.  Accordingly, man has love of concupiscence towards the good that he wishes to another, and love of friendship towards him to whom he wishes good.

Now the members of this division are related as primary and secondary: since that which is loved with the love of friendship is loved simply and for itself; whereas that which is loved with the love of concupiscence, is loved, not simply and for itself, but for something else.
(Summa Theologiae I-II.26.4)

Ikke nok med det. Å elske er noe vi gjør for den andre. Handlingene våre har mål i vår neste. Vi elsker for den personens skyld – ikke for oss selv. Vi elsker ikke for å få noe tilbake – verken status, berømmelse eller penger – men fordi vi vil den andres gode.

Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.
1 Joh 4,19-21

Positive følelser er ofte assosiert med kjærlighet. Vi opplever ofte følelser av glede og et ønske om være med den andre. Men disse er ikke i seg selv kjærlighet, men snarere en effekt av den.

Siden det å elske er å ville det gode for en annen, er det også en aktiv handling innenfor hva vi har kapasitet til, snarere enn en passiv handling. Når Jesus befaler oss å elske, betyr det altså at vi ikke at vi trenger å vente på en følelse eller en innskytelse for å elske, men det er noe vi kan gjøre selv når det ikke kjennes rett, eller det skaper noen glede i oss selv.

Jesus forventer ikke at vi skal gå rundt med masse varme følelser til naboen vår, den fremmede eller fienden vår. Men Jesus kommanderer oss til å ville – til å handle for vår nestes gode. Handlinger av ren hevn eller av hat er fjernet fra menyen for en kristen. Terror, vold eller skjellsord uten mål og mening er blitt utilgjengelige.

Problemet i vår kultur, er at vi har en inngrodd oppfatning om at kjærlighet samsvarer tett med følelser, snarere enn at følelser kan være en følge av kjærlighet i seg selv. Et dårlig resultat av dette, kan være at vi blir innadvente i å vente på kjærligheten i eget følelsesliv, snarere enn å være utadvent mot den andre. På en annen side, om følelsene er på plass, kan vi lure oss selv til å tro at det er tilstrekkelig, selv når de gode handlingene våre mot andre ikke følges opp. I verste fall kan kjærlighet bli selvrealisering, snarere enn det å ville det gode for den andre.

Et symptom på det, er om vi forteller oss selv at vi bare kan elske når følelsene er på plass – i ekteskap, i vennskap, i kristen nestekjærlighet – snarere enn å være et verb. En handling vi må trene oss opp til å velge igjen og igjen, og som vi kan velge uavhengig av hva slags sinnelag vi måtte befinne oss i.

Men det å la seg kontrollere mer av følelser enn fornuft, hører barndommen til, og et tegn på modning er å reversere dette forholdet.

Følelser er både naturlige og viktige, men intellektet vårt kan ta styringa over den skuta hvor følelser befinner seg under dekk. Denne treningsprosessen er viktig for oss.

Kant hevdet langt på vei at intellekt og følelser kunne betraktes helt separert. Den gode handlingen for Kant, var gjerne en handling hvor alt av følelser stritter imot, men vi likevel velger det rette. Hvor vi tvinger oss selv til å gi lommeboka tilbake til damen som mistet den, selv når det oppleves som en stor kostnad for oss.

Aristoteles og Aquinas har en litt mer nyansert forståelse. For dem er det viktigste å øve opp en karakter som er naturlig disponert mot gode dyder – hvor det til slutt fremstår lett for oss å elske og være gode – fordi det virker naturlig. Det er bedre å ha utviklet en karakter hvor det oppleves som gledelig å kunne overrekke lommeboka tilbake til damen, enn om det skulle oppleves som en stor kostnad.

Så elsk hverandre. Elsk din neste som deg selv. Elsk deres fiender. Tren på det. Forsøk å være en helgen. Hvilket annet alternativ kan det finnes for en som forsøker å etterfølge Jesus?

Det er ikke enkelt. Men man har mer enn nok å jobbe for et helt liv.

Og hva mer kan vel et menneske ønske seg, enn retning, mening og utfordring nok for et helt liv? Og kanskje forbi det også?

Må man være kristen for å leve slik? Nei, så klart ikke.

Men hvorfor skal man elske hverandre, om man ikke lever som kristen? Hvordan kan man gå så langt som å identifisere det som selve meningen med livet? Fordi det er godt, svarer du kanskje. Okay, men hvordan kan du vite at det er godt?

Å si at det er godt å elske hverandre, er en fantastisk ambisiøs påstand om objektiv og normativ moral. Det krever en tilsvarende solid forankring. Det krever at vi kan si noe mer om mennesker. Noe som går forbi å si at sporadiske disposisjoner mot å oppleve gode følelser mot hverandre kan være simple bieffekter av evolusjonsprosessen, flokkmentalitet, eller å si at vi er samlinger av meningsløs materie.

Så hva da? Tja. Det hjelper i det minste å tro at Gud er virkelighetens dypeste forankring. Det hjelper å tro på at Gud ble menneske, vandret blant oss, og viste oss helt konkret hvordan vi burde leve.

Illustrasjonsbilde er eget bryllupsbilde. Tatt av fantastiske Wide in Wonder.