Heisenberg om Aristoteles og hvordan forstå forandring

Begrepsparet aktualitet og potensialitet er ikke de mest kjente for den gjengse nordmann. Men de har hatt en enorm innvirkning på filosofihistorien, og er en sentral del av thomisme. Og konsekvensene av å misforstå dem kan være veldig store, for både vår forståelse av grunnleggende virkelighet, godhet, moral, skjønnhet, kausalitet, naturvitenskap, osv, som eksempelvis forsøkt vist i forrige innlegg.

Les også:
Hvordan kan forandring skje

Det er grunn til å ettertrakte en tid hvor de mest fremstående fysikerne var pålagt å lære mer om filosofi og metafysikk i løpet av en master- og doktorgrad.  Vi lever tross alt i en tid hvor navn som Lawrence Krauss, Stephen Hawking og Neil deGrasse Tyson kan si helt idiotiske ting om grunnleggende virkelighet, og hvor folk flest likevel hører på dem i tro om at så intelligente folk må vite hva de prater om.

Men det har ikke alltid vært sånn.

Werner Heisenberg (1901-1976) er et strålende eksempel. Ja, det er han med den berømte uskarphetsrelasjonen. Han var en av historiens viktigste fysikere bak fremveksten av kvantemekanikken og kunne likevel mye om filosofi. Han skrev om det i Physics and Philosophy.

Heisenberg tok filosofiens problemer på alvor, og forsto at empiriske, vitenskapelige metoder krever en forankring i solid metafysikk. Han så dessuten at visse begreper fra klassisk filosofi var nødvendige for å gjøre tilstrekkelig rede for moderne fysikk. Mer spesifikt: Den om aktualitet og potensialitet.

Om det statistiske sannsynlighetsutfallet for et atom i kvantemekanikken, har han følgende å si på side 125:

One might perhaps call it an objective tendency or possibility, a “potentia” in the sense of Aristotelian philosophy. In fact, I believe that the language actually used by physicists when they speak about atomic events produces in their minds similar notions as the concept “potentia.” So the physicists have gradually become accustomed to considering the electronic orbits, etc., not as reality but rather as a kind of “potentia.

Og på side 12:

The probability wave of Bohr, Kramers, Slater… was a quantitative version of the old concept of “potentia” in Aristotelian philosophy. It introduced something standing in the middle between the idea of an event and the actual event, a strange kind of physical reality just in the middle between possibility and reality.

Og på side 22:

The probability function combines objective and subjective elements. It contains statements about possibilities or better tendencies (“potentia” in Aristotelian philosophy), and these statements are completely objective, they do not depend on any observer; and it contains statements about our knowledge of the system, which of course are subjective in so far as they may be different for different observers.

Mer generelt om forholdet mellom materie og energi i moderne fysikk, skriver Heisenberg på side 108:

If we compare this situation with the Aristotelian concepts of matter and form, we can say that the matter of Aristotle, which is mere “potentia,” should be compared to our concept of energy, which gets into “actuality” by means of the form, when the elementary particle is created.

Merk at Heisenberg skriver om “potentia” som «tendenser» og en mellomposisjon på vei mot “reality”. Det er dessuten klart at når Heisenberg skriver om “potentia”, så omtaler han det ikke som noe som ikke er virkelig i det hele tatt, slik som enhjørninger, ydmyke bergensere eller gifte ungkarer, men som noe latent som kan bli aktualisert. Det som allerede er aktualisert virkelighet, mot det som bare er potensielt, er begge reelle beskrivelser av virkelighet, selv om de i en forstand er virkeligeulike måter.

Dette er ganske likt hvordan Aristoteles (og Aquinas) brukte begrepet potensialitet. Det oppsto som en måte hvor Aristoteles kunne gjøre rede for hvordan forandring kunne være mulig i det hele tatt, contra argumentene til Parmenides og Heraklites. Poenget til Aristoteles var at Parmenides’ distinksjon mellom væren og ikke-væren ble for trang å navigere og etterlot et forklaringsproblem. Hør raskt om dette i introduksjonen til denne podcast-episoden:

Videre mente Heisenberg at energi i moderne ordbruk ikke kunne lignes med hvordan vi omtaler materie, om dette er i samme forstand som hvordan Aristoteles brukte prime matter (materie uten form).  Energi i moderne forstand, forstått som å ha en spesifikk fysisk beskrivelse, har form.

Summa summarum forsvarer Heisenberg her en sentral påstand fra aristotelisk-thomistisk filosofi, som er at vi ikke kan gjøre rede for vårt fysiske univers uten å tilskrive den en viss iboende og virkelig kausal rettethet mot visse mål, som gjør at vi ikke unnslipper et teleologisk natursyn. Ikke fordi begreper som aktualitet og potensialitet trolig vil dukke opp i våre vitenskapelige teorier – men fordi de forutsetter dem, som nødvendige for å kunne gjøre rede for forandring i utgangspunktet. Det er det mange nyaristoteliske tenkere i vår tid, inkludert vitenskapsfilosofer som Brian Ellis, Nancy Cartwright, Tibor Molnar og flere, som har begynt å oppdage.