Category Archives: Aktuelt

Noen oppsummerende tanker om dødshjelp – til nå

Tidligere leder i Norges Venstrekvinnelag, Amanda Schei, har skrevet et interessant tilsvar i Minerva på mine egne publiserte tirader mot dødshjelp i løpet av den siste uka.

Les også:
Dødshjelp er en dårlig idé
Dødshjelp er å godta et brutalisert menneskesyn
Dødshjelp er fremdeles å godta et brutalisert menneskesyn

Likevel synes jeg tilsvaret bekrefter at problemstillingen er så veldig mye vanskeligere enn den kan virke ved første øyekast. Jeg gikk selv fra å være mer liberal, til å tenke at vi må være tilbakeholdne, for det er mye som står på spill. For å utdype mer:

(1) Hun skriver:

Vi har mulighet til å innføre vår egen variant.

Men et annet sted skriver hun rett ut at hun ikke er sikker på hvordan noe slikt kan se ut. Burde hun ikke da heller stå «det kan hende vi har mulighet til å innføre vår egen variant»? Det virker jo til at det ikke er dekning for det som skrives. Hun later til å vite at vi kan unngå den såkalte «skråplanseffekten», men den forsikringen mister all sin styrke når det ikke engang pekes mot hvordan det skal være mulig.

Det er gjerne konfrontert i møte med praktisk utforming at helsepersonell og politikere, både i Norge og utlandet, ender opp med å vende om, og ser at det finnes dypere prinsipper på spill enn et enkeltstående nobelt og godsinnet ønske om å hjelpe individer.

Det virker kort sagt å være grunner til at vi må starte fra et makro- fremfor et mikroperspektiv, i møte med slike grenseoverskridelser som potensielt kan påvirke hele samfunnsutviklingen vår.

(2) Hun skriver:

En ”vi vet bedre enn deg hva som er bra for deg”-holdning synes jeg ikke viser til noe overlegent menneskesyn. Det er god, gammeldags paternalisme.

Men igjen. De fleste er en like stor paternalist her. Amanda vil selv diskriminere allerede i tredje avsnitt, og dermed forteller utvalgte mennesker at deres sykdom eller livstretthet ikke «kvalifiserer».

Om vi ikke går den radikale veien til å faktisk la selvbestemmelse være enerådende, virker derfor beskyldningen om «paternalisme» til å være et irrelevant skjellsord – en avsporing.

(3) Hun skriver jo til og med:

En annen tolkning av verdighetsbegrepet tar også som utgangspunkt at mennesker har en sterk moralsk status, men innebærer i tillegg at respekt for verdighet betyr respekt for menneskets autonomi.

Men når heller ikke hun respekterer menneskets autonomi i disse situasjonene, er det vel hun som krenker menneskets verdighet i henhold til en slik revidert definisjon?

Kanskje vi ikke burde revidere?

(4) Hun skriver til slutt.

Vi velger ikke om vi blir født, men vi har råderett over vårt eget liv, derfor bør vi også få bestemme om vi vil avslutte det.

Men det stemmer ikke helt. Vi har ikke «råderett» over livet vårt. Livet vårt er ikke noe vi «eier», på linje med annen eiendom vi måtte ha. Livet er derimot det mest fundamentale – det er forutgående for hele vår eksistens, og all vår mulighet for både eierskap og annet. Når vi ikke lenger lever, dør vi, og avslutter å være.

Når hun så omtaler at det er i tråd med menneskets verdighet å avslutte livet, virker det som en selvmotsigelse. Verdighet er noe som tilhører et menneske, men når mennesket slutter å være, så finnes det heller ingen ting for denne verdigheten å knyttes til. Når mennesket opphører å være, så opphører også verdigheten dens. Derfor virker det mer koherent å knytte denne verdigheten til mennesket qua menneske selv, og ikke en egenskap ved mennesket (som f.eks. vilje eller rasjonalitet).

Når jeg snakker om rett til liv, følger det fra dette. Om vi er enige om at vi har en rett til liv, og om vi sier at det eneste kriteriet for å ha rett til liv, er å være et menneske, eller eventuelt en menneskelig person, slik vi har gjort i lang tid, som eksempelvis i menneskerettserklæringen, er ikke det noe man kan si fra seg mens man fortsatt er et menneske eller en menneskelig person.

En (uperfekt) parallell, er at vi har en stemmerett i kraft av å være den vi er (norsk statsborger, over 18 år, osv). Ingen kan ta fra din stemmerett uten å lage en ny definisjon som plasserer deg utenfor (bare bergensere får stemme, aldersgrense økes til 70 år, osv). Om man likevel skulle ombestemme seg på valgdagen, kan ingen holde deg utenfor valglokalet, uten å foreta en slik manøver.

Så det å åpne for at man kan si fra seg retten til liv, (om noe slikt eksisterer), hevder jeg at man må redefinere retten til liv til å være knyttet til noe annet, som menneskets egenskaper, snarere enn mennesket selv.

Dette er et av de radikale konseptuelle skiftene man må gjøre for å åpne for dødshjelp, og jeg vil si at det kvalifiserer til å med rette kunne kalles et *brutalisert* menneskesyn. (Merk at brutalisert er en gradbøyning, og ikke en absolutt. Jeg mener ikke nødvendigvis at alle som støtter dødshjelp har et *brutalt* menneskesyn. Et boblebad kan bli kaldere, og fortsatt ha en tålelig temperatur.)

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Dødshjelp er en dårlig idé

Publisert i Vårt Land 15.05.17. Skrevet sammen med Ingjerd Våge.

Det finnes gode grunner til å holde dødshjelp vekk fra samfunnet vårt. Den viktigste er å beskytte oss mot et relativisert menneskesyn.

I En idé hvis tid er kommet, som sto på trykk i Vårt Land på torsdag, tar Ragnvald Sagen til orde for at dødshjelp burde tas opp i Norge i sin fulle bredde. Denne debatten inngår i en viktig samtale om hvordan vi skaper et godt samfunn for alle, så vi takker Sagen for initiativet.

Sagen har rett i at noen undersøkelser viser et flertall i befolkningen som støtter en begrenset adgang til dødshjelp. Det Sagen ikke nevner, er at ikke bare politikere, men også helsepersonale er langt mer negative. Både Legeforeningen, sykepleiernes og farmasøytenes foreninger, er aktive motstandere.

Forskjellen mellom befolkningen og disse kan kanskje forklares med at sistnevnte lever tett på pasientene til daglig. Det er de som vil få ansvaret for å sette dødssprøytene, og regulere rammeverkene rundt praksisen. Derfor ser de gjerne flere faremomenter og praktiske utfordringer.

En tvetydig utvikling

Kampanjene i verden for å tillate dødshjelp, er dessuten ikke i entydig medgang, slik Sagen vil ha det til. Overlege Morten Horn skriver i Morgenbladet 05.05.17 at vi observerer blandede signaler rundt i verden. Legaliseringsbølgen man forventet i USA kom ikke, men derimot ble forslag om dødshjelp avvist i de fleste delstater. I Storbritannia ble nylig saken behandlet på høyeste nivå, før den ble nedstemt med stort flertall. I de fleste tilfeller, skyldes det store vansker med å regulere dødshjelp på en trygg og rettferdig måte.

Kampen om dødshjelp er i stor grad en kamp om språket vi bruker. Å presentere anekdoter om enkeltskjebner kan være på sin plass. Men når Sagen viser til Bjørnar Kanlis post-mortem brev fra 2008, hvor Kanli skriver at han ble «tvunget av våre styrende [til å utføre selvmord]», tar det litt overhånd.

Hva kan det bety? Var ikke Kanli fri til å ta sitt eget liv? Er det legitimt å kalle noe for «tvang» om man ikke kan forlange at statlig ansatte skal ta ens eget liv, eller risikerer man da å vanne ut språket fullstendig?

Kampen om språket fortsetter når Sagen hevder at det viktigste argumentet for dødshjelp, er selvbestemmelse. Dette mener Sagen skal respekteres, og følgelig må enhver motstander ha «meget gode grunner for å gå imot».

Men det stemmer ikke. Det er bare et retorisk middel. Dødshjelp handler ikke egentlig først og fremst om selvbestemmelse. Det handler om å redefinere konsepter, som etterlater oss med et relativisert menneskesyn.

Hvordan skal vi diskriminere?

Alle forslag om å innføre dødshjelp, inneholder forsøk på å avgrense hvem som skal ha tilgang og ikke. Alle, bortsett fra et fåtall radikale, er enige om at vi må diskriminere mellom lidelser som skal kvalifisere til dødssprøyte. Om en 21-åring opplever tung kjærlighetssorg, en alvorlig nok opplevelse for den det gjelder, og ønsker hjelp til å sitt eget liv, vil vi (forhåpentligvis) nekte dem det. Hva så med en person som ønsker hjelp til å ta livet sitt, uten å oppgi noen grunn overhodet? Vi vil antakeligvis diskvalifisere deres dødsønske for å være foretatt på manglende grunnlag.

Om det viktigste argumentet virkelig var selvbestemmelse, skulle ikke grunnene ha noe å si. Da ville vi kjempet for dødssprøyter til alle som måtte be om det. Det er derfor åpenbart at selvbestemmelse ikke kan være det avgjørende kriteriet. Hva en dødshjelp-forkjemper egentlig forsøker å innføre, er ideen om at man kan ha grunner til å ønske ikke-eksistens for et menneske. Men om man først åpner opp for det, vil definisjonskampen deretter stå om hva som er god nok grunn.

Kan vi virkelig åpne for at leger skal ta livet av eldre med kort tid igjen å leve, men fortelle personer med alvorlige kroniske og psykiske sykdommer at deres sykdom ikke «kvalifiserer»? Hva med dem som lider, men ikke er nær ved å dø? Hva med mildere sykdommer? Hva med ren livstretthet, som nå diskuteres i Nederland?

Dødshjelp forutsetter visstnok et fritt, kompetent valg. Men hva med personer som er uheldige nok til å ikke være kompetente i valgøyeblikket, som barn eller demente med store lidelser. Kan vi la dem leve slik, dersom vi tenker at de ville ønsket å dø? De mest høylytte forsvarerne for frivillig dødshjelp, er forbausende tause i å avvise muligheten for såkalte ikke-frivillige eller ufrivillige medisinske drap.

Forsvar mot et relativisert menneskesyn

Om vi åpner for at det kan være gode grunner for med viten og vilje å avslutte uskyldige menneskeliv, har vi allerede et relativisert menneskesyn, og samfunnet mister et sterkt forsvar for våre sårbare medlemmer. Morten Horn konkluderer med god grunn i sin tidligere nevnte tekst med: «Særlig de funksjonshemmede frykter å bli tildelt retten til å eliminere seg selv som en byrde for samfunnet».

Uten dette prinsipielle forsvaret, har vi liten beskyttelse mot at nye generasjoner vil komme på banen og skyve grensene stadig lenger i uønsket retning. Den filosofiske gravitasjonskraften har en tendens til å skyve argumenter mot sine logiske endestopp. Før vi foretar tilsynelatende små endringer, må vi utforske hvordan et slikt samfunn kan se ut.

Sagen mener at siden vi eier vårt eget liv, må vi også kunne bestemme hvor lenge vi vil eie det. Men man «eier» ikke et liv. Vi er et levende menneske. Vi har en ubetinget rett til liv, som alle mennesker har, bare i kraft av å eksistere som menneske. Det er ikke uten videre noe man kan fraskrive seg, men er et startpunkt for alt annet, og en begynnelse på all moralfilosofi.

Tanken om at vi kan «kurere» pasienter som skattebetalt helsetjeneste ved at leger, forpliktet i årtusener til eden om å beskytte liv, plutselig skal ta livet av dem, er en radikal omveltning. Å åpne døren for at samfunnet i større grad inviteres til å anse enkeltmennesker som en byrde for samfunn, familie eller helsevesen, tar oss et langt stykke på vei mot et brutalisert menneskesyn hvor vi er tannhjul i et maskineri.

Når vi begynner å lempe på våre tunge, velfungerende prinsipper om at det er absolutt galt å ta uskyldige liv, at menneskelivet har ubetinget verdi, samt den absolutte retten til liv, bryter vi ned våre viktigste forsvarslinjer mot at ting kan gå galt av sted.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Hværsaagod Takkskalduha Hvaerdetduforsøkeraasi?

Hvorfor klager folk over post-fakta samfunnet nå, når nyateismen har vært hos oss siden minst 2004?

Om du ønsker å høre mer om hva som er galt med nyateisme, samt hvorfor Nietzsche & Co holdt en helt annen standard, kan du høre denne underholdende, lille forelesningen.

Jeg hadde stor glede av å høre komiker Espen Thoresen på radio i min ungdom, men alle gode ting må visst komme til en slutt. Han skrev nylig dette innlegget i Dagbladet, som har fått en del oppmerksomhet. Det er noe dypt fascinerende med slike komikere, salig overbevist om at timer med vitsing fremfor timer med studier har gjort dem til gudenes gave til fornuften, i det de presenterer enkle, bastante svar på filosofihistoriens vanskeligste spørsmål.

Les innlegget. Dette må være noe nær et nytt lavmål til nå, og de samme gudene veit at gode kandidater har dukket i Dagbladet tidligere. Mannen prøver jo ikke engang. Selv i ettertid på Facebook er han ute av stand til å svare direkte på selv de enkleste spørsmål, uten å spore av og ty til retorisk pjatt. Men Dagbladet vet at dette gir plenty av delinger og klikk fra folk som stopper å lese ved overskriften, men er enig i den, så  redaksjonen utviser god evne til markedsorientering i å kjøre på.

Thoresen nevner hundre ulike ting i løpet av en kort tekst, men tar seg aldri tiden til å stoppe opp for å føre et eneste logisk argument, samhandle med fagkunnskap, vise til støtte for store påstander, ramse opp historiske fakta eller i det hele demonstrere at han har nok studiepoeng i statistikk til å forstå kausalitetsretninger.

Det er kort sagt ingen – INGEN – substans å ta tak i for en villig sjel som kunne ha lyst til å skrive en interessant motkronikk. Når man skifter målskive for annenhver setning, er det uklart hvilket mål man kan ha for øye ved å skrive en slik tekst, annet enn å tydeligvis mene at KRLE er teit, at Hareide likevel virker ålreit, at Bush Jr. sa dumme ting og at (moderne) bokstavelig bibeltolkning er lame.

Men det kunne han fått vite om han hadde oppsøkt rabbinske tolkningstradisjoner fra tusenvis av år tilbake, hadde oppsøkt de mengdene som eksisterer av kristen teologisk litteratur på disse områdene, eller generelt hadde giddet å forhøre seg med en hvilken som helst utdannet religiøs person før han langet i vei mot nevnte stråmenn.

Han mottar neppe en kule (eller engang en ferdigtygd tyggis) i posten for dette, men denne typen kritikk ender nok på historiens søppelhaug, sammen med annen populær nyateistisk kritikk. Ikke fordi den er ubehagelig, men fordi den er uinformert, og slikt kan spesielt sadomasochistiske religiøse oppsøke mange av på dusinet i tusenvis av kommentarfelter hver dag.

Vårt mål burde heller være at vi snart kan høyne det intellektuelle nivået og se mer informert kritikk av religiøse filosofer, samt religiøses oppførsel. Men om det ikke eksisterer et minimum av presisjon, er målgruppen for kritikken rettferdiggjort i å ignorere det hele.

Et illustrerende eksempel fra teksten likevel:

Opplysningstiden har debunket ethvert bevis på at guder finnes, men om dette fører til at jeg ender som samvittighetsfange, bring it on.

Dette er noe av det søteste jeg har lest. Skjønt, det er litt mistenkelig at alle som fremmer slike generelle, ambisiøse påstander gjerne unnlater å vise til et eneste eksempel. Mener han at det etter opplysningstida vokste frem naturvitenskapelig evidens som har satt spikeren i kista for Gud? I så fall: Hvilke da?

Mener han at det var Kants innvendinger mot Anselms ontologiske argument som var dødelige? Mener han at Humes reviderte epistemologi ødela for vår evne til å vite noe om størrelser forbi vår direkte empiriske tilgang, selv ikke ved å vise til fullt logiske resonnementer fra effekt til årsak? Alt dette er adressert, også av meg, så fint om han i det minste kunne brukt sin åpenbart ekstraordinære innsikt til å peke oss i riktig retning.

Har han lest noe fra opplysningstenkerne i det hele tatt? Jeg har lest en god del, og har lest mye av folk som har lest desto mer, men verken jeg eller de forstår fremdeles hva han kan sikte til. Men siden han er så skråsikker, og tydeligvis bare trenger en setning på å avfeie argumentene til verdenshistoriens største tenkere, fra Aristoteles til Descartes, kunne han jo kostet på seg et bitte-pitte-litte eksempel, slik at han kunne avfeid den overveiende mistanken om hybris?

Klassisk vs. moderne lykke – om meningen med livet

På Veritaskonferansen holdt jeg et kortseminar om bevissthetsfilosofi som ligger her.

Langseminaret var derimot et filosofisk foredrag om hvordan lykke forstås i vår tid kontra en mer klassisk, teleologisk forståelse (eudaimonia) som har vært utstrakt frem til ganske nylig. Jeg hevder at det er vår moderne nyoppfinnelse som er radikalt utilstrekkelig.

Hør hvorfor. Om ikke annet, så kanskje den hjelper til å forstå hvorfor andre kan tenke som de gjør. :)

Foredraget er inspirert ut fra dette innlegget:
Lykke vs. lykke – Om meningen med livet

Se den på Youtube under, eller last ned på Soundcloud.

Alle nylige foredrag med video/lyd ligger nå ute på samlet fane her.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

En liten appell mot kreasjonistforeningen Skaper

Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

Dette er en appell til norske kristne, og ikke minst kristne rektorer, om å avvise denne importen fra moderne amerikansk fundamentalisme.

En ny forening av ungjordskreasjonister har startet opp på det blide Sørlandet. Denne gjengen tror på ramme alvor at universet bare er 6.000-10.000 år gammelt. Nå har de skrevet brev til kunnskapsministeren for å få dette inn i norsk skoleverk også.

Det vil de naturligvis aldri klare. Men alt er ikke vel og godt av den grunn. Sida deres er en samling med skolestiler, skrevet av personer uten relevant utdannelse eller spesielt god innsikt i verken naturvitenskap, filosofi eller klassisk kristen teologi. Resultatet blir fort en rekke ad hoc-historier og karikaturer av andre posisjoner, som i beste fall er slurvete skrevet, eller i verste fall viser en dypt mangelfull kompetanse.

Enkelte kreasjonisters kognitive forsvarsmekanisme virker deretter å være å kirsebærplukke perifere problemstillinger i rådende normalvitenskap, lulle seg inn i bibelvers tatt ut av kontekst, og fortellinger om at de andre er frafalne eller står for «denne verdens visdom» i møte med Guds evige ord. Kritikk blir dermed en bekreftelse på at de har rett. Hvis det bare var så lett.

Det er sant at naturvitenskapen og vår forståelse av evolusjon og univers er tentativ, og vil helt sikkert utvikle seg videre. Men den er også kumulativ, og det er ingen tegn på at den vil gjøre helomvending til å bekrefte fantasien om et nyfødt univers på bare noen tusen år.

Men det er også sant at kristen tanke har en lang, stolt tradisjon for å benytte ulike tolkningsnøkler i møte med Bibelen (Augustin hadde fire), og la vår beste kunnskap om naturen informere hvordan vi går frem.

Jeg møter sjeldent mer motstand enn når jeg kritiserer kreasjonisme. De er jo kristne, så de må jo liksom få være i fred. Vi er kalt til enhet, osv.

Men nei. Om vi følger Jesu’ forbilde, må vi være inneforstått med at vi ikke er begrenset til å nikke med som snille, tause lam, men at det å refse vranglærere, kalle dem for ormeyngel og velte noen bord på tempelplassen kan være blant alternativene for akseptabel oppførsel. Særlig når man rydder opp innenfor egne rekker.

Alle har rett til å uttrykke det de mener, eller organisere seg i denne typen organisasjoner. Men at håpløst dårlig belagte posisjoner skriker ut etter respekt og anerkjennelse, betyr ikke at de automatisk skal få det, eller skal slippe å møte motstand, like lite som at Joel Osteen eller Flat Earth Society skal få det.

Min motivasjon for fortsatt kritikk bunner i ha møtt endel kristne som har vokst opp i denne typen miljøer, som ikke fikk rom til å puste og undre. Resultatet er enten at de hadde en klar tanke om at vitenskap står i konflikt med kristen tro, eller endte opp med å miste hele troa. Jeg har dessuten møtt en rekke ungdommer som i fullt alvor har presentert «Big Bang» og «evolusjon» som årsak til å ikke tro på Gud. Det burde aldri ha vært tilfelle.

Det er min motivasjon. At (1) unge kristne ikke skal bli foret med et usunt budskap som gjør at de senere vil miste troa eller leve med dårlig teologi, og at (2) vi skal ha troverdighet når vi forteller ikke-troende budskapet om evangeliet (som.på ingen måte henger sammen med budskapet om kreasjonisme).

I USA foregår det i storstilt skala at ungdomspastorer forteller ungdommer at de må velge mellom slike ting, for så å miste ungdommene når de forsvinner fra de lukkede miljøene og ut til universitetene. Det er etter min mening ikke den beste importen vi kan ta hit til Norge.

Et eksempel til slutt

denne siden skriver Skaper f.eks. følgende påstand:

Gjennom moderniteten for litt over 100 år siden ble mange menneskelige tanker både innen filosofi, psykologi og vitenskap prøvd forent med kristen tro.

Jeg kunne nok ikke skrevet en bedre parodi på det narrativet kreasjonister tror på, dersom jeg hadde prøvd. Jeg er sikker på at forfatteren(e) hadde et klart poeng i tankene når han/hun/de skrev dette, men det kan neppe sies å komme til uttrykk. Det svekker naturligvis poenget ytterligere at det ikke utbroderes hva som menes, eller henvises til kilder for en så banebrytende og revolusjonerende påstand.

Så jeg klarer ikke å unngå fristelsen til å adressere det som helt visselig og åpenbart står der. Og dette er ikke skrevet i en helt annen historisk-kulturell kontekst på hebraisk eller koiné-gresk for flere tusen år sida, så det virker forsvarlig å gjøre:

Ja, det er innmari kjipt at man nå plutselig for 100 år sida prøvde å se filosofi, psykologi og vitenskap i lys av kristen tro og dermed beriket dem begge.

Noen skulle varslet dette lille, tilfeldige utvalget av fæle modernister om hvor ille det kunne gå:
Augustin
Justin Martyr
Origenes
John Philoponus
Gregor av Nyssa
Hildegard av Bingen
Robert Grosseste
Thomas av Aquino
Albert den store
Nicole Oresme
Nikolaus av Cusa
Peter Abelard
Anselm av Canterbury
Bonaventura
Boethius
Francisco Suarez
John Duns Scotus
Francis Bacon
Blaise Pascal
Georges Cuvier
Carl von Linne
Joseph Lister
Nikolaus Kopernikus
Roger Bacon
Gottfried Leibniz
Joseph Louis Lagrange
Johannes Kepler
Galileo Galilei
William Thomson Kelvin
Louis Pasteur
Georges Lemaître
Kurt Gödel
Leonhard Euler
Andre Marie Ampere
Antoine Lavosier
Asa Gray
Robert Boyle
James Maxwell
Gregor Mendel
Isaac Newton

Fy skamme seg alle sammen!

De skriver videre:

Denne tilnærmingen fører uten unntak til at man gjør kompromiss med det Bibelen faktisk sier og det er alltid Bibelen som må bære byrden av kompromisset, aldri de skiftende menneskelige tankene. Det bør være et paradoks for den som ønsker å tro.

Strå. Strå. Strå overalt!

Det florerer med slike bastante, høyst tvetydige sitater, samt noen kontekstløse, kirsebærplukkede bibelvers som sikkert er ment å støtte deres sak, men som med lik styrke kan vinkles mot dem.

Det bør heller være et paradoks at man blir nødt til å skrive slik for alle dem som er fullstendig blinde for alle alternative tolkningstradisjoner til deres egen moderne konstruerte tradisjon.

Hvem trenger fiender med slike venner….?

PS: Jeg er selv overbevist om at universet er skapt, og at universet er kontinuerlig avhengig av Skaperen. Jeg er ingen IDer selv, men kan ha sympati med for f.eks. Intelligent Design-bevegelser som jevnlig bidrar med matnyttig kritikk som kan bringe kunnskapen vår om naturens funksjoner fremover. Jeg er fan av at kristne privatskoler kan skape mangfold i norsk utdanningsflora, men håper ingen av dem faller for å ta inn dette.

Jeg er dessuten fan av initiativ for å tenke klarere om skillelinjene mellom filosofi og naturvitenskap, men nettopp slik at vi slipper vrøvlet til Dawkins og Coyne på den ene sida, og fra kreasjonister på den andre.

Vendepunkt

Korttekst publisert i spalten Vendepunkt i Korsets Seier, uke 7.

Min eldste bror flyttet ut når jeg var ca. 9 år. Likevel hadde jeg allerede rukket å knabbe mange eksemplarer fra hans Illustrert Vitenskap-abonnement før de rakk å nå ham. Jeg var alltid nysgjerrig. Godtok ikke enkle svar.

Kulturen fortalte meg at «religion» var fiende av fornuft og vitenskap. Noe som tilhørte fortida. På slutten av videregående måtte jeg ta et valg. Ingen ville vel tro på noe som var idioti, men man vil tro på det man har gode grunner til å holde for sant. Så jeg måtte rette nysgjerrigheten mot dette, før jeg kunne vurdere å kalle meg en «personlig kristen».

Stor var overraskelsen i påfølgende år da jeg oppsøkte faglitteratur, og fant ut at mediers, læreres og medelevers påstander stort sett var resultat av kategorifeil, manglende kunnskap og mytefortellinger.

Jeg lærte at kristen tro langt på vei fasiliterte de vitenskapelige revolusjonene, og at en religiøs virkelighetsforståelse – ikke en sekulær – er nødvendig for å kunne gjøre god rede for natur, fornuft, moral og sannhet i utgangspunktet. slik vi har kjent den helt siden Platon og Aristoteles’ dager. Tross all vitenskapelig fremgang, ga de overlegne svar på virkelig grunnleggende spørsmål. Svar som tilfredsstilte nysgjerrigheten. Svar som ikke var for enkle svar.

Forelskelsen til klassisk filosofi hadde startet, og den gjorde det lettere å være kristen.

Den gode moralismen

Publisert i Vårt Land 06.02.17.

Vi er alle moralister. Et godt samfunn krever aktiv moralisme. Når vi er klar over det, kan vi begynne å snakke om hvordan vi moraliserer på en god måte.

Vi omtaler alltid moralistene som «de andre». De som forsøker å formidle feil moral. Moralisme regnes som et skjellsord for de fleste i dag. Det trekkes frem selektivt, for å karakterisere ytringene til personer vi ønsker å avskrive.

De siste dagene har det vært flere hendelser hvor folk har oppført seg moralistisk. Etter Kirkemøtets vedtak har formaninger om hva som er god moral flydd begge veier. Donald Trump har sittet som president i et par uker. Vi har for lengst sluttet å bare kommentere Trumps handlinger. De fleste av oss snakker nå villig vekk om hans private sfære. Vi forstår at en mann som stadig lyver, skryter av umoralsk oppførsel, og er breddfull av stolthet, må ha alvorlige brister i sin moralske karakter. Det er noe galt når mødre og fedre må advare mot han som skulle ha vært et forbilde for staut, samfunnsengasjert amerikansk ungdom.

På den andre sida ble det moralisert fra arrangørene av kvinnemarsjene rundt om i verden sist uke. Ikke bare mot Trumps åpenbare kvinnesjåvinisme, men også om hva som var akseptabelt for feminister å mene. Slik ble eksempelvis pro-life-grupper ekskludert fra å være med som partnere. Mange pro-life-feminister delte mange av bekymringene bak marsjen, som utstrakt kvinnehat, kvinners rett til helsehjelp, utdanning, men kunne ikke stå inne for paroler som også holdt frem liberal aborttilgang som en rettighet.

Ofte vil man bruke ordet moralisme om de etiske meningene man anser som dårlig begrunnet. Men moralisme brukes samtidig gjerne av dem som ikke har tatt seg bryet med å høre på begrunnelsene fra den andre sida. Da blir det fort en hersketeknikk hvor man impliserer at meningsmotstanderen er irrasjonell, og kan erklære seg som vinner på walkover. For å unnskylde oss selv fra å lytte og stille oppfølgende spørsmål.

En antakelse som gjerne ligger under, er at moral mer enn noe annet handler om subjektiv smak eller preferanser, og at vi derfor har ingen rett til å belære hverandre. Det er feil. Ingen lever slik i praksis. Selv filosofer som Richard Rorty kunne levere sofistikerte argumenter om hvordan vi ikke kan ha kunnskap om objektiv moral, men er i neste omgang raske til å levere ut moralske bedømmelser og fordømmelser, om alt fra handlinger til holdninger.

Etikk er en vitenskap som handler om kunnskap. Kunnskap om rett og galt, bedre og dårligere. Naturligvis ikke den typen kunnskap som gir matematisk presisjon, men det gir oss ingen grunn til full skepsis. Kunnskap kommer i ulike former. Etikk er en rasjonell disiplin, demonstrert ved at den kan formidles, læres bort og diskuteres, selv mellom folk med ulike rammeverk. Man kan godt ha grunner for å hevde at andre tar feil.

Et eksempel er Aristoteles’ dydsetikk – den mest innflytelsesrike moralfilosofien i historien. Den tok utgangspunkt i en objektivt tilgjengelig fellesnevner – vår utviklede biologiske menneskenatur. Han fremhevet det å leve dydig som målet med livet, hvor gode handlinger naturlig vil strømme fra en god karakter. Han mente at vi burde benytte de ressursene vi er født med, både som sosiale, rasjonelle medlemmer av menneskearten, men også som unike individer.

Mennesket er naturlig sosialt, og søker sammen i samfunn. Et samfunn konstitueres av dets individuelle borgere, som små atomer ligger til grunn for et større hele. Aristoteles beskriver likedan målet med et godt samfunn som å være et samfunn hvor det er enkelt å leve som en god person. Aristoteles hevder at våre gode dyder og onde laster kommer fra vanedannende interaksjoner i et sosialt miljø – en polis. Nevrologiske mønstre må dannes for at vi enklere skal kunne handle modig, generøst, uselvisk, måteholdent, rettferdig og vist. Slik dyd krever trening, så vi må hjelpe hverandre for å leve opp til å være gode personer. Det er sivilsamfunnets oppgave.

Til sist virker det ikke til å være noe galt med moralisering i seg selv. Et godt samfunn krever aktiv moralisme, for at vi kan hjelpe hverandre til å leve opp til den beste utgaven av oss selv. Vi kan kanskje heller prate om god og dårlig moralisering.

Moralisering ser stygt ut når vi er mest opptatt av å ha rett. Når moralisering er et kjøretøy for vår egen selvbekreftelse og stolthet. Et resultat er gjerne at vi ikke tar oss tid til å lytte til andres opplevelser og innvendinger, men går over lik. Moralisme på sitt beste betraktes gjennom brillene av nestekjærlighetsbudet. Hver gang vi genuint opptrer til det beste for hverandre og samfunnet vi lever i. Når vi møter mennesker ved å lytte og ha øyekontakt, men likevel er ærlig nok til å hevde at ens egen moralske kunnskap er bedre, og at samtalepartneren gjør lurt i å tenke en gang til, og forsøke å leve annerledes.

Det moderne liberale samfunnet bygger på en slags ikke-aggresjonspakt vi har arvet fra tenkere tilbake til Hobbes og Rosseau. Vi blir her som borgere forventet å følge våre egne preferanser, men ikke forstyrre andre som ønsker å gjøre det samme. Det ligner mer på en legitimering av egoisme og selvopptatthet, enn moral eller nestekjærlighet.

Men all politikk er i en forstand resultat av moralisme. Det handler alltid om å holde opp noe man holder som moralsk riktig eller bedre enn annet. Om det så er å innføre progressiv skatt for at de fattige i et land skal komme bedre fra det, øke skatt for å finansiere eldreomsorg, eller øke alkoholavgifter for å fremme måtehold blant norske borgere. I disse diskusjonene henter vi begrunnelsene våre fra ulike steder, og vi vekter dem forskjellig. Vi henter dem fra tradisjon, kultur og religion, som legger tolkningsgrunnlag for vitenskap og ytterligere kunnskap.

Vår dannelse som nye generasjoner av samfunn med mennesker er avhengig av at vi fortsetter å holde løpende diskusjoner om god moral og godt samfunn, og ikke stenger dem ned med enkle merkelapper.

Vi bør være gode, samfunnsengasjerte moralister.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Moralfilosofi i Westworld

En forkortet versjon av denne teksten er publisert i Aftenposten 05.02.17.

I TV-serien Westworld tildeles vi et frikort til å behandle andre mennesker som objekter. HBO beskriver serien som “a dark odyssey about the dawn of artificial consciousness and the future of sin”Men serien ender opp mer som et speil til vår nåtidige syndighet, enn en ren fremtidsvisjon.

Ta steget forbi virtuell virkelighet. Tenk deg en fornøyelsespark, hvor omgivelsene er både ekte og falske på samme tid. Overveldende kulisser og kunstige mennesker er konstruert for at du skal kunne leve ut fantasiene dine i en kopi av Ville Vesten. Support-teamet løper døgnet rundt bak sceneteppet for å skape en mest mulig sømløs opplevelse. De kunstige menneskene, kalt «verter», er omhyggelig scriptet for å fremstå virkelige, men er designet til å aldri skade deg.

– So how does this work? Is there an orientation?
– No orientation. No guidebook. Figuring things out is half the fun. All you do is make choices.

J. Abrams og HBO har tatt opp tråden fra Westworld-filmen i 1973. TV-serien har nettopp fullført sin første sesong på HBO, og skisserer en forretningsmodell rettet mot rike «nykommere», på jakt etter et fristed fra den mer tungmanøvrerte virkeligheten. I Westworld er du fri fra fare mens du kan blåse hodet av motstanderen i en revolvermatch, vinne en av de mange narrativlinjene i spillet, og feire seieren med å høvle over et par unge skjønnheter på det lokale bordellet. Alt før sola senkes i vest.

Det hele tvinger oss tilbake til antikke, kjente spørsmål. Kan menneskenaturen skille mellom hva den er og det den gjør? Hva gjør det med oss å utslette vår menneskelighet for noen skarve øyeblikk med nytelse? Å manipulere, håne og selv torturere, voldta og myrde vesener som ytre sett er helt identiske med oss selv? Hva kunne vi selv ha funnet på å gjøre, hvis vi ikke måtte konfrontere ofrene dagen etter? Fordi de har blitt reparert og fått visket ut hukommelsen i løpet av natta?

Forsvinner syndigheten ved slike handlinger når det ikke er noen reelle ofre? Forblir vi upåvirket av slik oppførsel?

Intuitivt vil vi si at det klart er en forskjell. Vi ville ikke hatt samvittighetskvaler med å demontere PCen vi akkurat satte sammen. Noen ville nok rynke på nesa om du kuttet av den skalpen med en indianerkniv eller presset genitaliene dine mot den. Men det var aldri noen grunn til å tro at det var noen «til stede» i maskina, selv om den kjører diverse simuleringer lignende dem vi utfører.

I realiteten er det en utbredt debatt om hva som skiller kunstig intelligens fra vår menneskelige. Har vi grunn til å tro at en eller flere bevissthetsstrømmer kan oppstå om prosessene i maskinen blir komplekse nok? John Searle, filosofen som nylig besøkte Norge, har nok levert den mest kjente kritikken mot en slik sterk AI-teori. Han hevder at maskiner bare kan prosessere syntaks, men aldri semantikk. Maskiner kan utføre algoritmer, men aldri forstå. Mens maskiner er dømt til å utføre symbolmanipulering, har maskinens produksjon bare verdi i møte med noen i stand til å avlese mening, og forstå det i en større helhet – et menneske.

– Are you real?
– Well, if you can’t tell – does it matter?

Varsel: Den følgende teksten inneholder milde spoilere.

Westworld trenger ikke å ta stilling til disse problemstillingene for å skape et godt show. Her nøyer de seg med å konstatere at skaperne ikke bare vil simulere bevissthet, men på et punkt viske ulikhetene ut. Skapningene får ikke bare simulere, men skaperne gir rom for improvisasjon. De åpner for å bryte ut av scriptet et øyeblikk for å forsøke en ny dialog eller handlingsmønster. Og det siste elementet som fullfører skapningenes tre-stegsmodellen mot selvstendig bevissthet? Lidelse! Med mangfoldige iterasjoner med lidelse, blir de kunstige skapningene stadig mer menneskelige.

På et tidspunkt finner en av hovedpersonene bak prosjektet ut at vedkommende selv er kunstig – en av de første skapningene. Like etter svarer et kunstig menneske med å finne ut, overbevist om at det hadde brutt fri fra skaperens marionett-tråder, at hele dets rebelske opprør var innprogrammert i forkant.

– Everything you do, it’s because the engineers upstairs programmed you to do it.
– Nobody tells me what do to, sweetheart.
– Yeah, but that’s part of your character. You’re hard to get.

Skillelinjene mellom kunstig og naturlig er for alvor satt på prøve. Men hva med moralske implikasjoner?

En av de besøkende, Logan, mener at fornøyelsesparken appellerer til menneskets basale instinkter. Underforstått, er det fritt frem for å underholde seg med å drikke, manipulere, pule og drepe. Men hos de fleste av oss, vil moralske instinkter skrike ut om at noe er galt med slik oppførsel, selv om det bare er et spill. Vi forstår at moral ikke bare kan handle om konsekvenser, men også noe om hvordan mennesker velger å være. Ikke bare hva det gjør med andre, men hva det gjør med seg selv.

Aristoteles mente også at menneskenaturen la føringer til hvordan vi burde leve, men trakk en radikalt annen konklusjon. Hans analyse av den sosiale orden som et samspill mellom natur, vane og fornuft. Disse tre elementene la grunnlaget for hans dydsetiske tenkning. Han ville kritisert Logan for å ikke yte rettferdighet til mennesket. Aristoteles’ tre elementer ble tatt videre av tenkere som Cicero og Aquinas, og har fått store ringvirkninger i utviklingen av vestlig sivilisasjon.

Aristoteles’ dydsetikk fremhevet det å leve dydig som målet med livet. Dermed bør vi best mulig benytte de ressursene vi er født med, både som medlem av menneskearten, men også som unike individer. Vi kan bli gode mennesker på samme måte som en håndverker blir en god håndverker – som å skape solide kvalitetsmøbler av gode materialer, fremfor skrøpelige møbler av råttent treverk.

Dyd krever trening. Likt hvordan en god fotballspiller må holde seg i form, eller en håndverker ikke kan forvente å lage en fullkommen stol på første forsøk, må et menneske leve i en gjentatt øvelse om å være god. Vi kan ikke forvente å ligge på sofaen, unndra oss ansvar eller være drittsekk mot medmennesker dag etter dag, for så å skulle stille opp når det virkelig gjelder. Nei, vaner inkorporeres tilbake i biologien vår, for at vi lettere kan leve opp til den vi ønsker å være dag etter dag.

Som analyse av mennesket som dyr, har Logan rett. Da er vi biologisk disponert mot trygghet, reproduksjon og ernæring. Men Logan tar ikke hensyn til menneskets særegenhet. Vi er ikke bare dyr, men sosiale og rasjonelle dyr, med intellekt og vilje. Aristoteles hevder at gode dyder og onde laster kommer fra vanedannende interaksjoner i et sosialt miljø – et polis.

Westworld er et slikt polis. Vi kan etterstrebe godhet og sannhet som høyere mål, og rette innsatsen vår mot disse. Vi er ikke dømt til å bare spise og løpe etter sengekamerater, men vi kan forstå og velge hvordan vi skal underordne aktivitetene våre mot et høyere gode. Som sosiale dyr kan vi holde sammen og skape trygge familier, som gir opphav til stabile samfunn. Vi kan kjenne lysten til det onde i vårt hjerte, men likevel velge det gode.

Et godt menneske er rettet mot bestemte moralske disposisjoner for å handle på en måte vi kan anse som god. F.eks. vil et modig menneske av natur handle med visdom og fryktløshet i møte med fare, på vegne av et høyere mål. Et generøst menneske deler villig og gledelig av sin overflod, med løse bånd til sine eiendeler, tid og egoisme.

I motsetning til Logan, starter kompisen William som et dydig menneske, som naturlig ønsker å hjelpe de kunstige innbyggerne av Westworld.

– Now I understand. It doesn’t cater to your lower self; it reveals your deepest self; it shows you who you really are

William kjemper mot sine moralske kvaliteter i Westworld. Han må i motsetning til Logan starte en lang nedbrytningsprosess for at samvittigheten ikke lenger skal hindre han fra å utøve vold og ondskap. Han forstår at handlingene hans i Westworld påvirker ham som moralsk karakter.

Aristoteles’ dydsetikk nyter bred støtte i hva vi har lært om biologi, genetikk og psykologi siden lenge før Darwin. Vi er ikke immaterielle sjeler som flyr rundt, men vi er først og fremst biologiske vesener plassert i fysiske kropper, selv om vi også kan være mer enn det.

En av Westworlds leksjoner, er at vi aldri kan løsrive det vi gjør fra den vi er. Det vi gjentatte ganger gjør resulterer i den vi blir. Det rikker ikke ved verdien vår som menneske, men forteller oss noe om vår moralske karakter, og at arbeidet med å bygge karakter er verdt å ta fatt på, selv om vi ikke skulle befinne oss i en simulering.

Jesus, Horus, Mithra og selvkritikk – Forslag til nyttårsforsett

Først publisert på egen Facebook-profil.

Mennesket – for en fascinerende art vi er.

Det over er siste innlegg på I Trust Science More Than Religion – en side som påstår å være for dem som stoler mer på “vitenskap” enn “religion”, hva nå enn det måtte bety. Sida har over 188.000 likes.

Likevel falt det aldri administratorene bak sida inn å gjøre et enkelt Google-søk før de videreformidlet nyreligiøse og konspirasjonsteoretiske myter, senest popularisert i den allment diskrediterte filmen Zeitgeist. Flere mennesker jeg ellers anser som høyst oppegående, delte for øvrig lignende ting i løpet av jula.

Ironien over at en side med et slikt navn kan legge ut dette er dermed ikke godt skjult.

Det er egentlig litt skummelt. Jeg forsøker hardt å lese og følge ulike sider av et spekter, både i media og på Facebook. Konservative og liberale. Venstre- og høyreorienterte. Harde ateister, muslimer og bygdekristne.

Mange skriver ting som isolert sett høres veldig fornuftig ut, så lenge man selv har all makt over hvordan man kan vinkle saken sin. Selv når det skrives fra helt ulike kanter av spekteret, og synspunktene er motstridende.

Se en YouTube-video som legger frem en konspirasjonsteori, og det er fascinerende hvor overbevisende den kan høres ut, helt frem til man leter etter kilder, eller finner kritikker.

Om man leser en filosofisk lærebok som ramser opp ulike etablerte teorier om et komplekst tema (f.eks. kausalitet), er det lett å la seg rive med i argumentasjonen for hver teori mens man blar fra et kapittel til et nytt. Frem til man zoomer ut, ser helheten, oppdager at mange er inkompatible med hverandre, og at noen åpenbart virker helt absurde.

Lærepenge?

Vi mennesker kan være villige til å tro blindt på de mest tåpelige påstander, så lenge det stemmer overens med våre egne fordommer. Det er naturligvis en stor bonus om man kan sile ut en annen “gruppe” man kan føle seg smartere og bedre enn. Tilsett muligheten av å være blant mindretallet som kan få den gode følelsen av å ha oppdaget den store Sannheten – den som snur opp-ned på alt – og du har full jackpot.

Nyttårsforsett?

La oss gjøre en større innsats med å være den første og ærligste kritikeren av våre egne synspunkter, jobbe for forstå hvor hverandre kommer fra, og stille oppfølgende spørsmål før vi river ned stråmenn. Alle konservative er ikke onde egoister, men tenker gjerne ut fra et annen fundament. Alle liberale er ikke naive idioter, men de starter ofte tankerekkene et annet sted.

Ingen grunn til å bli postmodernist av den grunn. Sannhet eksisterer nok fortsatt, og vi kan hevde at andre tar feil i mye, men vi burde elske sannhet mer enn konformitet.

Den som f.eks. best skal kunne forsvare kristen tro, må også kunne gå inn i rollen som den beste ateistiske kritikeren. Milevis bedre enn Hedningsamfunnet, Rasjonalitet, Zeitgeist, Dawkins, Harris, Hitchens & Co.

Les også:
Irrasjonalitet på Rasjonalitet

Egentlig gjør dette livet ganske spennende. At vi kan forstå stykkevis og delt, hige etter mer, og ha friheten til å bare være…menneske.

Om du har kommet helt ned hit, har du lest min lille alvorsprat med meg sjæl disse 10 minuttene. Håper du fikk noe ut av den. :)

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Økende forfølgelse i India

Publisert i Vårt Land 21.01.17.

I 2016 skal flere kirker ha blitt brent ned i India alene enn i hele Midt-Østen. I løpet av de siste fire årene har India skutt i været fra 31. til 15. plass på rangeringen av trosforfølgelse.

Den internasjonale organisasjonen Åpne Dører (Open Doors) gir hvert år ut World Watch List, en internasjonalt anerkjent rapport om trosforfølgelse. Her beskrives de 50 landene hvor det forekommer mest forfølgelse. I rapporten kommer det frem at 215 millioner kristne forfølges i disse landene, som toppes av Nord-Korea, Somalia, Afghanistan og Pakistan.

Sprikende tall.

Men lenger nede på listen foregår det uhyggelige bevegelser i India. Åpne Dører melder at det trolig er så mye som 64 millioner kristne i India i henhold til konservative anslag. Det er høyere enn hos andre tradisjonelle kilder, hvor Pew Research anslår 30 millioner, mens Centre for the Study of Global Christianity melder om lag 58 millioner.

Nasjonalisme kan ha styrken av å demme opp mot sterke sekteriske, religiøse identitetsmarkører. Når land som Irak og Syria svekkes som definerte nasjoner, skapes et tomrom som religiøse autoriteter kan misbruke. På en annen side kan religiøs identitet skape en viktig motvekt mot autoritære regimer, ved å styrke sivilsamfunn og anerkjenne en større autoritet enn staten. Dette ser vi f.eks. i tidligere kommuniststater. I India har derimot syntesen av disse to skapt en farlig legering.

Stormakt.

India følger Kina tett som en kommende økonomisk stormakt, med attraktive handels- og investeringsmuligheter. Landet har i lange tider levd greit med stor sosial og religiøs pluralisme, men en hindunasjonalistisk bølge, kalt hindutva, har i de siste tiårene utnyttet et politisk vakuum til å rykke frem under verdens radar. Den moderne bevegelsen startet i 1923, da en anti-kolonial revolusjonær ved navn Vinayak Savarkar skrev teksten Essentials of Hindutva. Her la han grunnlaget for hindutva, ved å betrakte religiøse skillelinjer som nasjonale, hvor tilhørere av muslimer og kristne tradisjoner ble beskrevet som utenlandske og uberettigede innflytelser. Slik oversatte han tanken om en hindusitisk enhet til noe mer konkret: Den indiske nasjonsstaten.

Etter en periode vekk fra makten, har hindunasjonalismens vekst eskalert siden Narendra Modi og BJP, Indias folkeparti, fikk en brakseier i valget i 2014. Folkepartiet er kjent for å ha sin egen hindutva-fløy, som tidvis kommer med ganske ekstreme uttalelser. Sterke krefter ønsker nå å rendyrke Indias hinduistiske identitet, og om de får stor oppslutning i partiet med en majoritet i parlamentet, kan det være få hinder igjen.

Fiendtlighet.

India er ikke et land med bare hinduister. Men hindunasjonalistene har gjort det tydelig klart at personer med annen tro får leve i landet fullt og helt på Krishnas nåde. Den sosiale fiendtligheten i India mot andre religioner er en av de høyeste i verden, ifølge en studie fra Pew Research i 2013. Det forekommer stadige rapporter om religiøst motivert vold, som da muslimske Mohammad Akhlaq Saifi i 2015 ble steinet til døde av en lokal folkemengde i Uttar Pradesh-provinsen. Mohammad og hans familie var mistenkt for å ha feiret Eid-høytiden med å spise kjøtt fra en ku, et dyr som er ansett som hellig innen hinduismen. Etter henrettelsen viste det seg imidlertid at kjøttet var av geit. Myndighetene har lite å stille opp med mot slike hendelser over Indias store geografiske distanser.

Kristendom på fremmarsj.

Samtidig peker de fleste tall på at andelen av hinduister i India synker gradvis, mens islam og kristendom er på forsiktig fremmarsj. India har et kjent kastesystem med en tydelig sosial rangering av grupper med mennesker. Nederst på rangstigen finner vi kasteløse (daliter) og de urørlige (tribaler). Det er blant disse at kristendommen finner størst vekst. Budskapet om likeverd og et opphevet rangeringssystem fremstår forståelig nok som mer attraktivt her, selv om det kulturelle kastesystemet har vanskelig for å slippe taket i inderes kollektive psyke.

Som følge av det som ble ansett som et økende problem, lanserte radikale hinduister i 2014 et «hjemkomst-program» ved navn Ghar Vapsi, som tar sikte på å rekonvertere alle muslimer og kristne tilbake til hinduisme. En fremstående politiker i BJP har uttalt at dette programmet trolig vil fortsette helt til all konvertering er forbudt. I deres øyne representerer muslimer og kristne noe som ikke hører hjemme i det tradisjonelle India, og står i fare for å støtte opp om anti-nasjonale aktiviteter.

Mer enn religion.

Hinduisme blir noe mer enn en ren religion, men en nasjonal identitet og kultur. Å være hinduist gjøres synonymt til det å være en tradisjonell inder. Den Britisk-indiske kunstneren Anish Kapoor skrev for et år sida i Guardian at India i praksis styres av et hinduistisk Taliban, hvor det er få muligheter til å bryte med statens offisielle linje. Disse rapportene vil nok derimot finne lite medhold blant indere selv, hvor en rekordstor majoritet er begeistret for Modi sin linje, og hans innsats for å styrke Indias økonomi og globale rolle.

Hvilke av disse vitnesbyrdene som samsvarer best med sannheten, vil nok gradvis bli tydeligere i årene fremover.

En ting er sikkert. Om vi nå skulle få en stormakt i verden som identifiserer seg eksklusivt som hinduistisk, vil det virke sterkt polariserende, både innad i landet og utad for verdenspolitikken.

Vesten har en viktig rolle fremover i å tale varmt for en åpen sekularitetsmodell som skaper rom for mennesker av ulike livssyn, samtidig som den er ærlig om at staten burde funderes på et sett med normative verdier.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.