Category Archives: Moralfilosofi

Hvorfor du burde avvise konsekvensetikk

Her skal jeg presentere en hypotese. Den hypotesen er at ekte konsekvensetikk, med undergruppen utilitarisme, er enten (1) å ligne med en fullstendig triviell påstand, som at tre epler er bedre enn to, eller er (2) en ond moralfilosofi, som burde forkastes av enhver rasjonell, klartenkende og god person.

Hva er konsekvensetikk?

Konsekvensetikk er en av tre mest kjente etiske teorier i dag, sammen med pliktetikk og dydsetikk. En slik etisk teori tar gjerne sikte på å forklare noe om hva som er moralsk riktig og galt. Om hva som er godt eller ondt, bedre eller verre, og hva som eventuelt er tillatt, obligatorisk, forbudt, prisverdig eller forkastelig. De fleste av oss ønsker å gjøre det gode, og unngå å gjøre det onde, men hvordan identifiserer vi hva som er hva?

De fleste har gjerne hatt en grunnleggende innføring i konsekvensetikk på ungdomsskole- eller videregående, og husker at det kjennetegnende er at vi vurderer konsekvenser av handlinger, og ikke handlingen i seg selv.

Det fundamentale målet med konsekvensetikk er å maksimere verdi. Det oppnås ved å maksimere ønskede konsekvenser.

Man kan si at det eneste målet er å maksimere verdi, men ikke alle konsekvensetikere vil være enig i det. Konsekvensetikere finnes i mange varianter, og jeg vil neppe gjøre rettferd for alle i løpet av en slik kort tekst. De er ofte uenig i hvordan denne størrelsen “verdi” skal forstås, samt ulike forbehold til når og hvordan man skal maksimere denne.

De fleste konsekvensetikere vil dessuten si at alle personers preferanser eller mulighet til å oppnå verdi telles like mye. Som den kjente utilitaristen Jeremy Bentham skrev:

Everybody to count for one, and nobody for more than one.

Så oppsummert, står vi med tre enkle huskeregler:

  1. Det er konsekvenser av handlinger som er det avgjørende.
  2. Målet er å maksimere ønskede konsekvenser.
  3. Alle personers preferanser telles like mye.

Hvorfor være konsekvensetiker?

Det første spørsmålet vi kan stille oss, er hvilken intuitiv kraft en slik moralfilosofi vil ha i utgangspunktet.

På ovenfornevnte skole fikk du nok presentert flere case hvor du tenkte i ditt stille sinn:

“Joda, dette høres fornuftig ut. Selv om det å lyve vanligvis er en uting, må det jo være bra å lyve når nazistoffiseren på døra spør om du vet lokasjonen til jøden som gjemmer seg i kjelleren din. Selv om man vanligvis ikke burde stjele, må det være greit å knabbe noen brød fra en rik bakerikjede, dersom alternativet er at fattige barn sulter ihjel”.

Hvis regelrytteri skulle fått oss til å handle annerledes i slike situasjoner, ville vi vel bare bidratt til å skape en dårligere verden? Eller hur?

Å maksimere verdi virker dessuten veldig praktisk. Det er noe som ved første øyekast er enkelt å forstå for de fleste, og som er lett å anvende i eget liv, i mange slags typer situasjoner.

Slike betraktninger gjorde nok at jeg selv var en konsekvensetiker en gang i tida, og selv kunne finne på å gjøre narr av de slemme pliktetikerne som kunne ende opp med å røpe hvor jøden befant seg, bare fordi de var blendet av sin egen merkelige forpliktelse til ikke å lyve.

Mange tenker nok i det minste raskt at dette må være den mest rasjonelle teorien, om ikke å ende opp, så i det minste for å starte arbeidet for å konstruere en god moralfilosofi.

Det handler jo tross alt om å maksimere, ikke sant? Og mer er jo bedre enn mindre, ikke sant?

Vi vil nok tenke oss at det er dette selv Gud, om Gud eksisterer, ville ha gjort, er det ikke? Å skape, som den kristne, tyske matematikeren Gottfried Leibniz ville sagt:

Die beste aller möglichen Welten. Den beste av alle mulige verdener.

Ville ikke den beste mulige verdenen bestå av at Gud bare ville ha ønsket å maksimere verdi i verdenen han har skapt? Er det ikke det som også gir det ondes problem sin sterke intuitive kraft? For vi kan tenke oss en gasillion måter Gud kunne skapt denna verdenen på, og skapt enda litt mer verdi. Bare litt mindre smerte. Bare litt mer glede. Bare litt mer fred. Bare litt mer kjærlighet. Om Gud ikke oppfyller disse av våre forestillinger om hva Gud burde ha gjort, så anser vi Gud som moralsk kritikkverdig. Kanskje med god grunn.

Les også:
Gud og andre diktatorer

Så dersom selveste Gud ville vært en konsekvensetiker, burde vi vel alle være det, kristen som buddhist og ateist?

Må ikke den gode, etiske handlingen bare være den som skaper best mulige konsekvenser?

Ut av paradis

Men siden oppstår noen problemstillinger. Selv om vi skulle hoppe over åpenbare problemer, som gjør teorien mindre intuitiv enn ved første øyekast, som at det f.eks. ofte er umulig å forutse tilstrekkelig med konsekvenser av ens handlinger, eller at en ofte er tvunget til å raske valg uten muligheten til å kalkulere disse, så er det desto mer alvorlige ting å ta tak i.

Hva i det alle dager er egentlig denna verdien som vi ønsker å maksimere? Mest lykke? Mest rikdom? Mest frihet? Mest likhet?  Mest brorskap?

Hvordan måler vi hva som er mest? Hvordan oversetter vi alt dette over i en slags enslig, standardisert måleenhet hvor alle verdier kommer til sin rett? Kan mine 24 positive lykkeenheter over å kaste deg uti vannet, i tillegg til tilskueres akkumulerte 92 positive lykkeenheter over synet av å se deg våt og forfjamset, trumfe dine 54 negative lykkeenheter, slik at handlingen min blir moralsk god? Regnestykket går da tross alt solid i pluss? Hvordan kan jeg fastsette og kvantifisere disse enhetene, uten å være fullstendig arbitrær?

Eller for å ta litt mer brukt historisk eksempel: Kan vi hive kristne eller slaver til å rives i fillebiter av løver, dersom bare nok romere på tribunen av Colosseum får nok verdi-enheter av det? Nok glede? Hvorfor? Hvorfor ikke?

Her kommer utilitarismen på banen, og foreslår nytte – utility – som det overordnede målet.

Men de samme problemstillingene gjenstår? Hvordan i alle dager kan vi oversette alle relevante størrelser inn i en type “nytteenheter”, uten å være fullstendig arbitær? Hvordan veier man romeres “nytte” fra underholdningen av å se deg spist av løver, opp mot din “nytte” av å unngå en smertefull død som løvemat? Hvordan tilfredsstiller vi utilitaristens kvantifiseringsmani?

Men hva om ikke alt lar seg kvantifisere fint på denne måten?

Hvorfor du ikke burde være en konsekvensetiker

Så vi begynner å se noen grunner til at teorien ikke er så intuitiv likevel, og virker ofte ganske tilfeldig – arbitrær – men vi kan gå lenger.

For den er ikke bare mindre intuitiv enn vi skulle trodd, men konsekvensetikk og dens avledede barn, utilitarisme, er en ond moralfilosofi.

Store ord? Ja, så la meg utdype det ved å peke ut i det minste et par sentrale ting.

Den første innvendingen er kjent blant de fleste, men får ikke mindre kraft av å være kjent. Det er det at en konsekvent konsekvensetikk vil måtte tillate, og kreve, handlinger som er åpenbart grusomme.

Et vanlig eksempel er dommeren som står ovenfor å måtte dømme en uskyldig person til døden, i visshet om at en ustyrlig folkemengde vil ta livet av minst hundre personer om hun ikke gjør det. Et annet eksempel er legen som tar livet av en pasient, for å skaffe nok friske organer til å redde fem andre pasienter.

Det er ikke vanskelig å finne desto flere eksempler, hvor konsekvensetikk ikke bare tillater, men krever, at vi utfører handlinger som slår oss som både grusomme og dypt urettferdige, hvor vi må frarøve personer både deres rettigheter og frihet. Alt fordi det er maksimering av verdi som står i høysetet av moralfilosofien, og alle andre prinsipper må bøye seg for det.

En ikke-konsekvensetiker vil gjerne ikke ha noe problem med å si at visse ting er for grusomme til at vi noensinne kan tillate dem, uansett hvor mye (ofte arbitært utregnet) nytte vi kan få ut av det til syvende og sist.

Den kjente dydsetiske moralfilosofen Elizabeth Anscombe påstår at selv det å vurdere hvorvidt man skal dømme en uskyldig mann til døden for å tilfredsstille en sint folkemengde, er å vise at man har et allerede moralsk korrumpert sinn. En person som mener at dette er verdt å debattere, sier hun, er ikke en person du burde i det hele tatt debattere med.

Parering gjennom regler

Men vent. Kan ikke konsekvensetikeren redde seg i land fra slike tilfeller, ved å f.eks. hevde at vi må respektere ting som menneskets frihet, rett til selvbestemmelse og egne ønsker, eller menneskeverd?

Et vanlig forsøk på det er å innføre noe som kalles for regelkonsekvensetikk eller regelutilitarisme. Mens en handlingsutilitarist søker å oppnå mest mulig nytte i hver enkelt handling, hevder en regelutilitarist at vi skal handle som om vi handlet etter den regelen som ville maksimert nytte i et større fellesskap. Så vi kan altså muligens forsvare dommeren eller legen, ved å vise til handlingsregler som ville maksimert nytten i et samfunn. Det er tross alt vanskelig å se for seg at et samfunn hvor man kan dømmes uskyldig, eller skjæres opp mot sin vilje for å redde andre, ville vært et stabilt og godt samfunn på sikt.

Men vi lider fremdeles av den svakheten at målet vårt være å maksimere verdi, eller nytte.

For kan vi ikke se for oss samfunn med regler som tillater for, eller krever, at vi straffer og torturerer uskyldige personer, undertrykker minoriteter, nedvurderer kvinner eller funksjonshemmede, tillater slaveri, tyveri, voldtekt, korrupsjon, og så videre? Ja, har ikke en rekke slike samfunn faktisk eksistert i historien?

En regelutilitarist kan kanskje påstå at slike samfunn aldri maksimerer nytte, men da kommer det åpenbare spørsmålet:

Hvordan i alle dager kan de vite det?

Må ikke regelutilitaristen i det minste være åpen for disse tingene, dersom de faktisk hadde maksimert nytte? Noe annet ville da vært grenseløst naivt? Regelutilitaristen er på ingen måte rettferdiggjort i å tro at det eksisterer en slags metafysisk nødvendighet i at rettferdighet og godhet vil vinne alle regnestykker til slutt.

Regelutilitaristen kan forsøke å kontre ved å hevde at enkelte grusomheter er så ille at ingen gode konsekvenser kan veie opp for dem, men da har de effektivt forlatt enhver moralfilosofi som kan kalles utilitarisme eller konsekvensetikk i noen som helst meningsfull forstand.

Men kanskje regelutilitaristen heller kan godta et slikt scenario, og se for seg et godt, stabilt samfunn hvor flertallet lever under gode vilkår, men hvor en liten minoritet av uskyldige mottar grusom behandling. Igjen kan vi fint se for oss at noe slikt er realistisk, både fra historien og vår egen forestillingsevne.

Regelutilitaristen kan videre hevde at vi må bygge inn noen ekstra prinsipper i regelutilitarismen vår for å beskytte disse. Prinsipper som f.eks. frihet, respekt, rettferdighet eller likeverd.

Men igjen. Ved å innføre slike regler, samt medfølgende kriterier og argumentasjon for hvorfor nettopp disse reglene, og hvorfor ikke andre regler, har den nå forlatt enhver meningsfull forstand av konsekvensetikk.

Fint for dem. Fint for menneskeheten.

Men tilbake til den allmenne konsekvensetikeren. Kanskje han vil bite over kula, og si at det ikke er noe urettferdig i å dømme den uskyldige for å tilfredsstille den sinte folkemengden. Dommeren ville ha vært indirekte ansvarlig for at disse hundre personene mistet livet. Kanskje han hevder at det virkelig urettferdige ville vært å ikke redde de hundre andre personene, når man hadde muligheten til å gjøre det. Det er tross alt det overordnede bildet som teller, hvor vi må være fokusert på å maksimere verdi.

En slik argumentasjonsrekke forutsetter naturligvis at vi har gode grunner til å akseptere konsekvensetikerens grunnsyn i utgangspunktet. Men enda verre, er at et slikt tilsvar ville vært direkte overfladisk og lite overbevisende.

Dommeren kunne så klart sørget over livene til alle disse, men hun vil ikke være det minste ansvarlig for at disse livene gikk tapt. Det er folkemengden sin feil, siden handlingene tilhørte dem, og ingen andre.

Hvis vi skal begynne å spekulere i om hver og en av oss har ansvar for hva vi kunne ha gjort, ender vi raskt opp med absurde følger. Vi blir ansvarlige for hvert enkelt sårbare liv vi kunne ha reddet ved å bryte opp og sette oss på neste fly til Mogadishu eller Manila, hver enkelt ensom pensjonist som ikke mottar vårt besøk, eller kanskje selv hver dugnad, fjern og nær, vi ikke stilte opp på.

Selv om vi klart burde anstrenge oss for å orientere livene våre etter godhet, er det totalt virkelighetsfjernt å operere med en slik forestilling av ansvarlighet.

Så for å oppsummere noen av de viktigste punktene. Det finnes ingen handling så grusomt at en ekte konsekvensetiker ikke kan finne en måte å rettferdiggjøre den. Det finnes ingen rettigheter en person kan ha, som rett til liv, frihet eller likeverd, som ikke i prinsippet kan trumfes av andre hensyn. Det finnes ingen grenser som kan stoppe standardene fra å flyte fritt når feil type personer ønsker å rettferdiggjøre feil type handlinger. Det finnes ingen måte å tenke på en iboende verdi av menneskelig verdighet, eller gode relasjoner, siden alt til syvende og sist bare er et middel for å oppnå denne maksimerte verdien. Det finnes ingen verdi som ikke kan (ofte arbitrært) presses inn i en standardenhet, som skal kunne måles og veies opp mot hverandre.

Anscombe virker til å ha rett. Bare å vurdere tanken om at dette er korrekt, er å allerede vise tegn på en tankegang som har slått inn på fullstendig gale tankebaner.

Så hva forteller dette oss? Jo, det forteller oss i det minste at det finnes noen gode grunner til å hevde at ingen god, klartenkende rasjonell person burde akseptere slike doktriner, som dem presentert av et konsekvensetisk system.

Som bringer oss tilbake til utgangspunktet.

Mye mer kunne naturligvis vært sagt, inkludert spesifikke problemstillinger fra spesifikke utilitarister, som Peter Singer, men dette får holde for nå. Singer pumper ut nok av groteske skriverier. Et lite utvalg:

The language of rights is a convenient political shorthand. It is even more valuable in the era of thirty-second TV news clips (…)
(Animal Liberation, s. 80)

Killing a snail or a day-old infant does not thwart any desires of this kind [for the future], because snails and newborn infants are incapable of having such desires.
(Practical Ethics, s. 90)

I am not convinced that the notion of a moral right is a helpful or meaningful one.
(Ibid, s. 96)

[I]f we are preference utilitarians, we must allow that a desire to go on living can be outweighed by other desires (…)
(Ibid, s. 99)

[I]n some cases it would be right to kill a person who does not choose to die on the grounds that the person will otherwise lead a miserable life
(Ibid, s. 100)

Killing a disabled infant is not morally equivalent to killing a person. Very often it is not wrong at all.
(Ibid, s. 191)

Vanligvis ville det å foreslå at man i prinsippet kan forsvare å ta livet av personer, på grunnlag av ens egne vurderinger om dens totale forventede lykke eller fra summen av preferanser, kvalifisere til stilling som “innlagt borgermester” på Gaustad psykiatriske sykehus. I andre miljøer, konstruert på visse ehmm…mangelfulle filosofiske grunnlag, kvalifiserer det bare til å anses som en respektabel…”moralfilosof”.

Men kanskje mer om det en annen gang.

Illustrasjonsbilde: Dreamstime.

Nietzsche mot Vesten

So in other news. Jeg leser litt ekstra av Friedrich Nietzsche, før Veritas førstkommende helg. Nietzsche skriver følgende i Twillight of the Idols, i kapittelet Skirmishes of an Untimely Man, del 5:

“They are rid of the Christian God and now believe all the more firmly that they must cling to Christian morality. That is an English consistency; we do not wish to hold it against little moralistic females a la Eliot. In England one must rehabilitate oneself after every little emancipation from theology by showing in a veritably awe-inspiring manner what a moral fanatic one is. That is the penance they pay there.

We others hold otherwise. When one gives up the Christian faith, one pulls the right to Christian morality out from under one’s feet. This morality is by no means self-evident: this point has to be exhibited again and again, despite the English flatheads. Christianity is a system, a whole view of things thought out together. By breaking one main concept out of it, the faith in God, one breaks the whole: nothing necessary remains in one’s hands. Christianity presupposes that man does not know, cannot know, what is good for him, what evil: he believes in God, who alone knows it. Christian morality is a command; its origin is transcendent; it is beyond all criticism, all right to criticism; it has truth only if God is the truth–it stands or falls with faith in God.

When the English actually believe that they know ‘intuitively’ what is good and evil, when they therefore suppose that they no longer require Christianity as the guarantee of morality, we merely witness the effects of the dominion of the Christian value judgment and an expression of the strength and depth of this dominion: such that the origin of English morality has been forgotten, such that the very conditional character of its right to existence is no longer felt. For the English, morality is not yet a problem.”

Bytt ut “the English” med “the secularist Western”, så har du en utfordring som bærer like stor relevans i dag som på slutten av 1800-tallet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt eller lest setninger som har erklært med største selvfølgelighet “vi kan vite selv, uten kristendom, hva som skal til være moralske”, eller “fornuften er vår beste kilde til moral”. Men vår moralske intuisjon, eller selv fornuft, lever ikke i et vakuum, som nødvendigvis kan trekkes fra sin historie og større kontekst. Nietzsches utfordring, ligger i at ideer har konsekvenser, og at helheten spiller en rolle for delene. Vi må kanskje begynne å stille irriterende spørsmål, som hvems intuisjon, hvilken fornuft, hvems rettferdighet og hvilken rasjonalitet? En utfordring som bærer gjenklang i dagens verker av John Gray.

Jeg har skrevet mer om disse spørsmålene i de to følgende innleggene:
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister
Nietzsche vs. nyateistene

Det forfriskende med Nietzsche, kontra nyateistene, er at han forstår at hvorvidt vi velger gudstro eller ikke, ikke er en triviell preferansesak, hvor vi kan velge vår foretrukne perifere konsumvare, mens alt annet får forbli stående uberørt. Som Cunningham sier, er det å velge inn eller bort Gud, ikke som å velge mellom om man skal drive med streetjazz eller ballett, eller ha Everton eller Liverpool som favorittlag (selv om det kan være alvorlig nok), men det er heller fotballspillet selv som står på prøve her. Endrer vi de første premissene for spillet, må vi begynne å utforske på nytt hvorfor de påfølgende spillereglene er tegnet opp som de er.

Dog. Jeg er enig med Nietzsche i mangt, men mange av hans karakteristikker av kristendom er bare…merkelig. Et eksempel er at det ville blitt klart for den tidlige teologistudenten Nietzsche, at dersom han hadde fortsatt litt til på studiet, ville han funnet ut at Paulus skriver i Romerne nettopp at moralloven er skrevet inn i menneskets hjerte, og at det kristne standpunktet er dermed at mennesket, ateist og muslim som kristen, kan vite noe om godt og ondt fra naturens side. Den kristne forutsetter ikke at et menneske ikke naturlig kan vite noe om det onde og det gode, eller at kristen moral bare er en “kommando”, immunisert fra all mulighet for kritikk, men tvert imot. Job eller Salmene i Bibelen selv er ikke helt ukjente for å fremme kritikk.

Det eksisterer dessuten mennesker som holder til en variant av denne typen teleologisk naturrettstenkning, uten å tro på at Gud, som Larry  Arnhart og Philippa Foot, samt majoriteten av vestlige lærde av alle striper frem til 1700-tallet. Jeg, som Aquinas, mener at et konsept om teleologi i naturordenen leder ned en vei hvor vi finner en demonstrasjon av Guds eksistens i andre enden, men Arnhart og Foot er åpenbart ikke enig.

Det er fair. For nå.

Jeg klarte uansett ikke å legge ut sitatet her, uten å måtte kommentere nettopp disse setningene fra Nietzsche.

Nietzsche kan ta feil, men Nietzsche får oss til å ønske å grave dypere. Det er fint.

Etikk + livssyn = sant

(Publisert i Vårt Land 01.07.15)

For å fostre etisk refleksjon hos vår neste generasjon, må vi formidle en banal sannhet: Ting…henger…sammen.

Skjermbilde 2015-07-01 16.05.50.png

Humanetiker Morten Horn skriver i spalten Klartekst i Vårt Land 22.06 et forslag om å innføre doktrinen gjensidighetsprinsippet og noen tanker til hvordan vi kan fostre folkeskikk hos våre fremtidige generasjoner. Teksten forkludrer dessverre mer enn den forklarer. Men den er en fin inngang for å ta opp et større og viktig tema.

På kort spalteplass motsier Horn seg selv imponerende mange ganger med bare få setningers mellomrom. Se f.eks. følgende:

(1) «Hjemme hos oss snakker vi ikke så mye om kristendom, religion og livssyn. (…) (2) Derimot snakker vi en god del om etikk»

For i hvilken verden kan man prate om etikk uten å prate om et livssyn? Et livssyn forteller oss ikke bare hvordan mennesket ser på livet, men også forsøker å sette hele den opplevde virkeligheten i system. Det er grunnsetningene for at mennesket holder ting for verdifullt, meningsfullt og…moralsk.

En virkelighetsforståelse hvor alt kan deles inn i rene, atskilte, plastiske rom- hvor vi kan legge fra oss all bakgrunnen vår for å møtes i harmoni i et nøytralt, felles rom på midten, er høyt kunstig. Det er heller ikke ønskelig.

Mennesker er komplekse og helhetlige vesener. I realiteten preger religion og livssyn de utøvende livene til alle mennesker. Det vi holder for godt, og hva vi holder for sant. Tankene, valgene og handlingene våre utgår først og fremst fra dem. Det er ikke noe alternativ.

Hvorfor ikke?

Ord som «etisk» eller «godt» er fullstendig uten mening frem til man kvalifiserer det i termer som er uløselig knyttet til livssyn. For hva et enkeltmenneske kaller «godt» kan aldri være uladet på verdier.

Hva som utgjør 1,7 meter eller “høyt” betyr ganske enkelt ingenting, før det kvalifiseres med en referansestandard for ordet «meter», eller «høyt i forhold til…(f.eks. en dørlist, en sjiraff eller en skyskraper)». Frem til vi viser til en mening som ligger bak ordene selv, kan vi like gjerne grynte intetsigende lyder. Dette gjelder altså også ordet «godt», «god etikk» eller «god oppførsel». Det finnes ingen allmenngyldig og nøytral måte, frarevet fra all religiøs og livssynsavhengig refleksjon, å utlede hva «det gode» er.

Tenk på konseptet om likhet. Hvis vi skal bedømme ut fra empirisk kunnskap alene, har vi på ingen måte likhet. Ikke fysisk, psykisk, moralsk, sosialt, politisk, økonomisk eller noe. Ved ingen empirisk standard kan mennesker sies å ha likhet. Vi er strikt ulike. Men på en eller annen måte, har vi fremdeles likhet som personer. Vi har lik verdi.

Hvorfor det?

Vi kan si at de har større kompleksitet. At vi er ekstremt komplekse fysiske systemer. At vi er selve kronen på evolusjonsverket. Men hvordan tar vi spranget fra kompleksitet til verdi? Fra overlevelse til humanisme? Fra hvilken standard bedømmer vi at noe som er mer komplekst har mer verdi enn noe som er mindre komplekst?

Immanuel Kant sa at enten er den menneskelige personen et middel for å oppnå et slags «mål», eller så er det et mål i seg selv. Det krever et bestemt livssyn for å si at mennesket er et middel. Det krever et bestemt livssyn for å si at det er et mål. Det finnes mengder av vanskeligere eksempler man kan gi. Religionens og livssynets rolle er nettopp å utforske disse dypere kvalitative spørsmålene, hvor andre metoder ikke strekker til.

Hva som er meningen. Hva som er det riktige. Hva som er det gode. Konsepter vi alle har.

Så la oss slutte å tolerere intetsigende ideer som at religion og livssyn kan være noe privat, eller at etikk er noe annet enn livssyn.

Å fortelle barn at man kan prate om etikk uten å prate om religion og livssyn, er med på å formidle et fiktivt og fordummende skille, og hindrer dem i verste fall fra å tenke kritisk rundt fundamentet for sin egen moralteori og religion/livssyn. Når fortidens doktriner byttes ut med nye doktriner, men med andre avsendere og nytt innhold, trenger vi skarpere blikk til å evaluere dem.

Men så langt er dette egentlig ikke noe problem. Barn tilhører foreldrene, og de må få oppdra dem som de vil. Horn er fremdeles en veldig fin mann med gode verdier som kjemper viktige bioetiske kamper. Men arrogansen tar dessverre overhånd mot den mer normative avslutningen på teksten hans.

«Det er synd at skolen skal bruke så mye tid på det forgjengelige – slik som de ulike religioner og fortidens forklaringsmodeller. Framtidens utfordring blir hvordan fostre folkeskikken uten folkekirken.»

Det er ingen grunn til å tro at mennesket har blitt bedre på dannelse med årene, eller hvorfor nåværende forklaringsmodeller har gjort fortidige overflødige. Horns kronologiske snobberi til fortiden er grunnløst. En ignoranse til fortida gjør oss derimot ignorante til nåtiden. En manglende refleksjon rundt hvor vi kommer fra, samt hva og hvorfor vi fremdeles holder noe for verdifullt, gjør oss ukritiske og sløve.

For å fostre de neste generasjonene kreves en skole som legger til rette for visdom. Visdom til å møte morgendagens etiske utfordringer. En nysgjerrighet til å forstå. Til å utforske selv grunnleggende filosofiske sannheter. En innsikt om at ting…henger…sammen.

En historie om moralfilosofiens fall

Noen ting formidles bedre i historieform. Bli derfor med på et tankeeksperiment.

Se for deg at naturvitenskapene plutselig opplevde en katastrofe. Befolkningen anklaget vitenskapsmenn for å forårsake en rekke miljøkriser. Gatene preges av opptøyer. Laboratorier brennes ned. Fysikere lynsjes, mens bøker og instrumenter ødelegges. En politisk bevegelse tar over makten, og lykkes i å få naturvitenskap ut av skoler og universiteter, mens resten av vitenskapsmennene settes i fengsel.

En stund etter dette skjer det en reaksjon til denne destruktive bevegelsen, og noen opplyste spirer forsøker å gjenopplive naturvitenskapens metoder, men de har i stor grad glemt hvordan de var. Alt som gjenstår – er fragmenter.

Data fra utførte eksperimenter, men frakoblet fra det teoretiske grunnlaget som ga dem betydning i utgangspunktet. Deler av teorier som ikke henger sammen, verken med hverandre eller eksperimentene de resulterte i. Redskaper som ingen lenger forstår bruken av. Halvbrente kapitler fra bøker, enkeltsider fra artikler, delvis oppspist av tid og hærverk.

Likevel forsøkes disse fragmentene satt i stand til praksiser som går under gjenopplivede navn, som fysikk, kjemi og biologi. Voksne mennesker krangler om realiteten av relativitetsteorien, evolusjon og flogiston, selv om de sitter med veldig sporadisk kunnskap om alle. Barn lærer seg utenat gjenværende deler av den periodiske tabellen, og synger viser med biter av Euklids teoremer.

Ingen, eller i hvert fall få, forstår at det de driver med, ikke er naturvitenskap i noen virkelig forstand. For det de driver med er trukket ut av den større konteksten som ga den konsistens og koherens i utgangspunktet.

I en slik kultur, kan mennesker bruke uttrykk som ‘nøytrino’, ‘masse’, ‘spesifikk gravitasjon’, ‘atomvekt’ på måter som er systematiske, og ofte gjensidig relatert, og kan til en viss grad ligne  hvor disse uttrykkene ble brukt før kunnskapen om naturvitenskap gikk tapt. Men mye av grunnlaget for i det hele tatt å bruke disse uttrykkene vil ha gått tapt, så det hele virker ganske…tilfeldig, og de mange bruksområdene virker i det hele tatt merkelige.

Vitenskapsmennene blir beskyldt for å bare trylle med ord. Ord uten egentlig betydning. Subjektivistiske teorier om naturvitenskap vil dukke opp, og kritisere de som forsøkte å hevde at naturvitenskap fortalte noe virkelig om objektive sannheter.

Denne forestilte fantasien, høres ut som noe enkelte science fiction-forfattere kunne funnet på. Det virker til å være en verden, hvor naturvitenskapens språk og metoder, i hvert fall delvis, fremdeles blir brukt, men i en ugjenkjennelig og mishandlet stand.

Så hva var poenget med dette?

Jo, meninga var å komme med en påstand at dette faktisk har skjedd. Ikke med naturvitenskap, men med et desto viktig fagfelt – moralfilosofi. Dette virker å være statusen til moralfilosofi i dag.

Les også:
Skal sannheten gjøre deg fri?
Enter moralfilosofi

Aristoteles eller Nietzsche. Enten er det noe der, eller så er det ikke. Så hvorfor ikke bare vende tilbake, og se om det virkelig var noe der i utgangspunktet, som vi bare lever parasittisk på i dag? I dag, hvor svært få virker til å forstå hvilke spørsmål de skal starte å stille i det hele tatt, for å komme til bunns i dette?

Les også:
Nietzsche vs. nyateistene
Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister

Så hva var det vi mistet, hva skjedde, og hva er galt med det vi har i dag? Heldigvis for meg, gir det en unnskyldning til å skrive om moralfilosofi videre. En kritikk av utilitarisme er neste post ut.

(Tankeeksperimentet er inspirert av MacIntyre og boka After Virtue. Den ønsker du nok å bestille allerede nå! :))

Skal sannheten sette deg fri?

«Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»
– Jesus (Joh 8,31b-32)

«Hva er sannhet?»
– Pontius Pilatus (Joh 18,32)

En ny post i kategorien: Ting jeg ofte tenker på, og trenger å få skrevet ned noen ord om.

En sentral tanke innen kristendommen er at sannhet gjør fri. Det virker til å ha en intuitiv appell til de fleste mennesker, på tvers av livssyn. Sannhet setter oss fri til å leve et liv uten illusjoner og vrangforestillinger. Til å leve i henhold til “noe ekte”. Sannhet virker til å ha en sterk, iboende verdi. Den er et mål i seg selv. Noe vi bruker andre ting som midler for å komme frem til.

Så de fleste ateister, og kanskje spesielt de som kaller seg humanister, holder også til at sannhet gjør fri. Men gitt at ateisme var sant – hvorfor i alle dager skal vi tro på det? Sånn hvis vi utforsker dypere, utover dets rent intuitive appell?

For gitt ateisme, er det vanskelig å rettferdiggjøre menneskets lengsel etter sannhet, eller å godta uten videre hvorfor vi skal ettertrakte sannhet, og at dette til og med kan gjøre oss…frie. Hvorfor skal vi ikke like gjerne tenke at sannhet vil…ødelegge oss?

Kanskje det finnes et godt svar, men hittil har jeg lett mye og forgjeves.

Modern humanism is the faith that through science humankind can know the truth – and so be free. But if Darwin’s theory of natural selection is true this is impossible. The human mind serves evolutionary success, not truth. To think otherwise is to resurrect the pre-Darwinian [and Christian cardinal error] – that humans are different from all other animals.
– John Gray, ateistisk filosof ved LSE, i Straw Dogs (s. 26)

Læring fra Darwin forteller oss at mennesket er rettet mot overlevelse, og ikke mot sannhet. Kanskje sannhet mot umiddelbare, trivielle ting, som hvorvidt vi kan identifisere mellom uskyldige eller fiendtlige dyrearter, som er ute etter å ta livet vårt, men vi har også eksempler på det motsatte; tilfeller der bedrag og særlig selvbedrag øker overlevelsesevne. Som Elizabeth Trivier peker ut, favoriserer evolusjon “useful errors”, og en forståelse av evolusjonsprosessen som en som nødvendigvis vil konvergere mot en stadig mer komplett identifisering av sannhet, er grenseløst naivt.

For det virker ikke til å finnes noen måte å lappe gapet mellom tilpasningsdyktighet og menneskets evne til å gjenkjenne sannhet om selv dype, abstrakte ting, som universets dypeste virkeligheter, matematiske kalkulasjoner eller dypere logiske resonnementer. Som virker å være muliggjort ved menneskets unike, kvalitativt forskjellige, intellekt. Eksemplifisert ved at korrelasjonen virker å være negativ mellom filosofisk interesse og spredning av gener – eller forsåvidt høy utdannelse og spredning av gener generelt. :)

Behovet for en så gjennomgående, totalødeleggende skeptisisme, har lite med naturvitenskap å gjøre, men er bare sann på en naturalistisk filosofisk fortolkning av evolusjonsnarrativet. Et narrativ det finnes uavhengige grunner til å stille spørsmålstegn ved. Den klassiske filosofen har bedre grunner til å være kritisk til John Gray, enn den moderne ateistiske humanisten har.

“The unexamined life is not worth living.”
– Socrates

For i klassisk filosofi, med Sokrates og klassisk kristendom, virker saken langt bedre. Innen klassisk tanke er sannhet, væren og godhet den samme tingen, betraktet fra ulike perspektiv. Sannhet og godhet beskriver akkurat det samme.

Videre. Sannhet, sammen med godhet og skjønnhet, utgjør de tre transcendentalene av væren. Sannhet er altså noe som i en forstand “stiger over” vår fysiske naturlige verden, på samme måte som f.eks. eksistens åpenbart er forut for all fysisk natur. Og så klart, i siste instans, er Gud identifisert som “Goodness Itself“. Det øverste målet for både intellektet og viljen vår.

Innen klassisk tanke, er frihet, ikke å forstå som vårt moderne konsept om noe nær total autonomi for viljen, men frihet er mer presist: frihet til å søke det gode. Til å bli fri fra alle destruktive tilbøyeligheter som hindrer oss fra å identifisere og velge det gode. Tilbøyeligheter som hindrer oss fra å nå målet med tilværelsen vår. Det som kalles, med et mer kristent språk…synd. Klassisk forstått er ikke lykke en følelse, men et lykkelig menneske kan bare sies å være et menneske som sto livet ut i en aktiv søken etter…det gode. Hvis sannhet hjelper oss i å søke det gode, til frihet, er det dermed lett å se logikken bak hvordan Sokrates og Jesus kan si at sannhet vil gjøre fri.

Målet for mennesket identifiseres objektivt gjennom menneskets telos, som vi alle har i kraft av vår menneskenatur. Vår telos er i siste instans rettet mot “Truth itself”, aka “Goodness itself”. Sokrates var villig til å gå helt i døden, fordi han mente at sannhet hadde ikke-kompromissbar iboende verdi. Han fulgte sitt telos, og det viste seg å være en dårlig overlevelsesstrategi. Dette ville vært vanskelig å rettferdiggjøre i et ateistisk livssyn.

Den moderne ateistiske humanisten på sin side, virker til å ha sterke pseudo-religiøse tendenser, med plukk av tanker fra både Sokrates og kristendom. Sokrates, i forstand av at kunnskap peker mot det gode, som gjør fri. Kristendom, i forstand av at denne friheten er tilgjengelig for…alle. Tanker som vanskelig står i en grundig utforskning av hans egen virkelighetsforståelse. For hvorfor skal han tenke, med Sokrates, at det uutforskede liv ikke er verdt å leve, dersom utforskningen ikke bidrar til tilpasning, overlevelse, økt nytte, nytelse eller whatever?

For Sokrates, og for den kristne, er utforskningen uendelig viktig, fordi den representerer telos – fordi den peker mot…evigheten.

“Modern humanism differs from Socratic philosophy chiefly in failing to recognize its irrational origins – and in the hubris of its ambitions.”
– John Gray i Straw Dogs (s. 25)

Moderne moralfilosofi, som vi skal undersøke gjennom de neste par postene, har aldri klart å komme seg til hektene igjen etter å ha forlatt konseptet om menneskets telos. Alt er løst og usammenhengende. Men det finnes en medisin.