Category Archives: Offensivt trosforsvar

Bentley Hart om ateismens absurditet

Jeg anser mange alternative virkelighetsforståelser som rasjonelle og mulige. Men ateisme er ikke blant dem. Så selv om jeg ikke hadde hatt grunner til å være kristen, vet jeg bare at jeg sannsynligvis ikke kunne vært ateist, men måtte funnet andre alternativ. Men så klart. Det at en virkelighetsforståelse ikke er rasjonell eller er absurd, er ikke i seg selv en grunn til å vite at den ikke er sann.

Ateisme i form av materialisme, troen på at materie med kvantitativ utstrekning i tid og rom er alt som eksisterer, er naturligvis et mye enklere mål enn naturalisme, troen på at det universet eksisterer alene som et kausalt lukket system. Førstnevnte er totalt uten troverdighet, men sistnevnte har både ontologisk og epistemisk rekkevidde til å få frem gode argumenter i sin favør. På mine kortere foredrag pleier jeg å oppsummere mine innvendinger mot naturalistisk ateisme i to bolker:

(1) Naturalismens avhengighet av ontologisk sirkeltenkning. Naturalisme må f.eks. bannlyse spørsmålet om hvor eksistens kommer fra, eller i det minste rettferdiggjøre hvorfor vi ikke trenger å stille det spørsmålet, som f.eks. å overbevise andre om at fornuften er for begrenset. Man må basere seg på en form for sirkeltenkning, hvor ting virker fornuftig (koherent) innad i systemet, men hvor man ikke kan touche med et fundament utenfor. Det er hva mange kjente ateister ofte baserer seg på, som f.eks. når de frenetisk forsøker å bygge opp forestillingen om at den relevante konflikten ligger mellom naturvitenskap og Gud, og det høres gjerne fornuftig ut, så lenge ingen får påpeke at de svever i løse lufta, og stiller feil type spørsmål. For det er gode grunner til at man ikke kan si at universet eller universene bare er, eller at naturlover bare eksisterer i og av seg selv og dermed kan representere dypeste virkelighet. Kanskje det finnes noen gode grunner for at man kan ekskludere disse spørsmålet, men jeg er stadig på leiting.

(2) Muligheten for fornuft. Hvis naturalistisk ateisme er et sant bilde av virkeligheten, så virker det som at mennesket er ute av stand til å ha eneste sann tanke om noe som helst. Rettere sagt, så virker det ikke som at det kan eksistere noe slikt som verken fornuft, sannhet, en sammenheng eller “målrettethet” mellom disse eller muligheten til å avdekke tilstander av objektive realiteter der ute, gjennom f.eks. fullstendig abstrakte verktøy som logikk, eller matematikk, som en gren av logikk.

Jeg har naturligvis ikke rettferdiggjort påstandene over tilstrekkelig på denne korte plassen, men det er en rask oppsummering. Du finner en rekke argumentasjonsrekker andre steder på bloggen.

Et lite utvalg:
Argumenter for Guds eksistens: En nødvendig virkelighet
En tegneserie – Hvordan vite at Gud eksisterer
Den ateistiske bevisbyrden
Kvantefysikk og første årsaker
Scientisme – filosofi uten fundament
Foredrag om Nietzsche og nyateistene – med lyd
Hvordan din immaterialitet muliggjør din kunnskap
Fri vilje under angrep

David Bentley Hart blir omtalt som en av de dyktigste nålevende teologene, og er, sikkert pga sin filosofiske trening, en av teologene der ute som er i stand til grundig, dyp, systematisk trening, i oppdatert kommunikasjon med pågående diskusjoner i resten av akademia. Han oppsummerer under noen av de samme innvendingene fra boka The Experience of God, anbefalt av selv ateister. Her forsvarer han ikke kristendom spesielt, men teisme generelt. Hvis du er en ikke-troende, er det ikke sikkert at du blir konvertert av boka, men det vil i hvert fall hjelpe deg til å sette pris på den intellektuelle dybden til motstridende synspunkter, og se at de ikke bare baserer seg på manglende ærlighet eller kunnskap om hvordan naturen fungerer. Og diskusjonen blir tross alt mye mer spennende om vi anstrenger oss for å oppsøke beste motstand, og forsøker å forstå motparten på best mulig vis. :)

When I say that atheism is a kind of obliviousness to the obvious, I mean that if one understands what the actual philosophical definition of “God” is in most of the great religious traditions, and if consequently one understands what is logically entailed in denying that there is any God so defined, then one cannot reject the reality of God tout court without embracing an ultimate absurdity.

This, it seems to me, ought to be an essentially inoffensive assertion. The only fully consistent alternative to belief in God, properly understood, is some version of “materialism” or “physicalism” or (to use the term most widely preferred at present) “naturalism”; and naturalism – the doctrine that there is nothing apart from the physical order, and certainly nothing supernatural – is an incorrigibly incoherent concept, and one that is ultimately indistinguishable from pure magical thinking.

The very notion of nature as a closed system entirely sufficient to itself is plainly one that cannot be verified, deductively or empirically, from within the system of nature. It is a metaphysical (which is to say “extranatural”) conclusion regarding the whole of reality, which neither reason nor experience legitimately warrants. It cannot even define itself within the boundaries of its own terms, because the total sufficiency of ‘natural’ explanations is not an identifiable natural phenomenon but only an arbitrary judgment.

(…)

It may be possible to believe in the materialist view of reality, I suppose, and in some kind of mechanical account of consciousness, but it is a belief that precludes any final trust in the power of reason to reflect the objective truths of nature. I happen to think that a coherent materialist model of mind is an impossibility.

I think also that the mechanistic picture of nature is self-evidently false, nothing more than an intellectual adherence to a limited empirical method that has been ineptly mistaken for a complete metaphysical description of reality. I believe that nature is rational, that it possesses inherent meaning, that it even exhibits genuine formal and final causes, and that therefore it can be faithfully mirrored in the intentional, abstractive, formal, and final activity of rational consciousness.

If I am wrong about all of these things, however, I think it also clear that what lies outside such beliefs is not some alternative rationalism, some other and more rigorous style of logic, some better way of grasping the truth of things, but only an abandonment of firm belief in any kind of reasoning at all. God explains the existence of the universe despite its ontological contingency, which is something that no form of naturalism can do; but God also explains the transparency of the universe to consciousness, despite its apparent difference from consciousness, as well as the coincidence between reason and reality, and the intentional power of the mind, and the reality of truth as a dimension of existence that is at once objective and subjective.

Here, just as in the realm of ontology, atheism is simply another name for radical absurdism — which, again, may be a perfectly “correct” view of things, if reason is just a physiological accident after all, and logic an illusion.
– David Bentley Hart, The Experience of God

«Hvis ateisme er sant, så eksisterer ingen ateister»

Jeg kom tidligere over denne korte videoen fra Conor Cunningham. Cunningham har doktorgrad, og er professor i filosofi og teologi ved Universitetet i Nottingham. Han er kjent for å ha skrevet den prisvinnende BBC-dokumentaren Did Darwin Kill God? fra 2009, og har skrevet den informative boka Darwin’s Pious Idea, som også har mottatt mye kritikerros.

Cunningham er ikke redd for å skyte begge veier, og sier både at kreasjonistenes gudsbilde er et av de beste argumentene for ateisme, og samtidig at hardere varianter av filosofisk darwinisme er uten troverdighet. Førstnevnte er jeg fullstendig enig i, som jeg har skrevet om her. Sistnevnte er en påstand som ateisten Thomas Nagel også gjør i boka Mind and Cosmos, som jeg skrevet om i en del 1 og del 2.

Innholdet i videoen holder ikke det tittelen lover. Cunningham holder heller en rask liten appell om hva han mener ateisme medfører – nemlig at dersom ateisme er sant, så eksisterer ingen fri vilje, ingen fundament for etisk tenkning, ingen naturvitenskap, ingen skjønnhet og heller ingen ateister. Mer spesifikt ville det ikke eksistert noen personer. Ingen personer med trospåstander om verden. Dette er naturligvis ikke et spørsmål om hvorvidt en person tror at ateisme er en sann oppfatning, men avhenger av at ateisme faktisk er en sann forståelse av virkeligheten vi lever i. En ateist, ifølge Cunningham, kan fremdeles eksistere, men bare dersom han lever i et univers hvor teisme er sant.

Det virker som litt ambisiøse påstander for en video på bare 12 min, men for dem som kjenner litt bakgrunn på disse temaene fra før av, er det tydelig at det ligger konkrete tankerekker bak. Derfor burde du lese disse postene i tillegg, for å få poengene litt utdypet:

Hvis Richard Dawkins har rett, så eksisterer ikke Richard Dawkins

Nietzsche er dessuten en av få ateister som virkelig forsto hvilket post-apokalytisk tilværelse vi ville befinne oss i når Gud er død.

Nietzsche vs. nyateistene

Cunningham sier at ateisme medfører filosofisk materialisme, troen på at fysisk materie er det eneste som eksisterer. Videre sier han at materialisme fører til nihilisme, siden det ikke kan eksistere noen mening i et slikt univers. Og til syvende og sist, eksisterer det ingen personer, siden alt som vi står igjen med da, er “matter thus and matter so“. Altså materie konfigurert på ulike måter, uten noen egentlig mening. Materien som utgjør deg, er ikke vesensforskjellig fra materien som utgjør en firfisle, et furutre eller en stor stein. Det må være noe mer på gang i virkeligheten hvis vi skal starte å lage distinksjoner.

Dette studiet av hvordan vi skal forstå deler og helhet, kaller vi mereologi. Det var studiet av mereologi som gjorde meg selv overbevist om at det er bortimot umulig å forstå verden, uten å virkelig inkorporere innsikten vi får gjennom Platon og Aristoteles’ lære om former. Den har jeg skrevet litt om tidligere på linken her.

Det er også derfor jeg holder til at Aristoteles’ innsikt fremdeles er overlegen til mesteparten av moderne filosofi, siden vi sjeldent kommer ned til et så dypt (men nødvendig) nivå lenger.

Det jeg derimot ikke er overbevist om, er at ateisme nødvendigvis medfører filosofisk materialisme. Dersom filosofisk materialisme er sant, tror jeg at jeg er enig med Cunningham i at det impliserer disse absurde konsekvensene.

Men jeg mistenker at man kan være ateist, unnslippe materialisme, og undersøke andre måter å adressere disse tingene på. Selv om en ateist fremdeles vil være forplikta til en naturalisme som kan problematiseres på flere måter. Det avhenger selvfølgelig av at man er en mer sofistikert ateist enn Richard Dawkins.

Les også:
Den ateistiske bevisbyrden

John Grays sanne illusjoner

Sannhet. Artig tema. Jeg stilte tidligere spørsmålet om sannhet kan gjøre fri, med en påstand om at en ateist neppe kan hevde noe slikt.

Les også:
Skal sannheten sette deg fri?

John Gray har noen interessante tanker.

Jeg liker å lese John Gray. Han utfordrer tankene mine.  Hans virkelighetsoppfatning er så fjernt fra min egen, at det tvinger meg til å evaluere både hans og min egen, på ny og på ny.

512wnAlJSCLJohn Gray er ateist og professor i europeiske tenkning ved London School of Economics. Han slo gjennom for alvor i offentligheten med boka Straw Dogs: Thoughts on Humans and Other Animals i 2002. Gray har siste året skrevet spennende tekster i Guardian om både ondskap og nyateister. Jeg har referert til ham ofte i rosende ordlag, som en særs klartenkt ateist. Nå skal jeg forsøke å rive ham ned igjen.

Gray kan minne om noe nær vår tids Nietzsche, selv om han selv har både kritikk og ros av Nietzsche. Gray faller ikke for fristelsen til den vanlige platte “sekulære” (hva nå enn det er) feel-good retorikken som dominerer vår offentlighet. Noe som liksom skal presentere et opplyst “alternativ” til “religion” (hva nå enn det er), nærmere bestemt dens jødisk-kristne monoteistiske røtter, mens den i virkeligheten er uløselig og parasittisk på den.

Les også:
Nyateistene vs. Nietzsche

For John Gray er moderne sekulære humanister de mest forvirrede av alle mennesker. De lever i blind tro. Blind tro på sannhet, mening, verdi og menneskets fremskritt, og velter seg dermed i illusjoner.

“Atheism is the late bloom of a Christian passion for truth. (…) The worship of truth is a Christian cult.”
Fra Straw Dogs (s. 127)

Jeg, som kristen, ifølge Gray, har grunn til å følge sannhet, mening og humanisme. Han anser naturligvis meg også for å leve i en illusjon, men alt bunner i det minste ut i min sjefsillusjon. Nemlig at Gud eksisterer, og sikrer virkeligheten fra å skli ut i total absurditet.

So far – so good. Jeg kan leve med det.

you-cant-handle-the-truth

Men derfra går det nedover. Gray klarer nemlig ikke å løsrive seg fra å lese sine egne filosofiske forgjengere inn i hans eget forhåndsbestemte bilde.

Så Gray ender med å skrive mange merkelige ting, og med forbausende stor selvtillit. Han skriver f.eks. at for polyteister handler religion om praksis, mens for monoteistisk kristendom handler det om å tro de riktige tingene. Derfra starter kulten mot sannhet. Men dette er veldig simplistisk. Det er ingen måte å skille kristen tro fra praksis på. Tro handler mindre om å tenke de riktige tankene, og mer om levd liv. Derfor kan vi også avvise vrangforestillingene om at “religion” (hva nå enn det er) eller selv livssyn, per impossibile, er noe privat.

Gray skriver videre at mens målet med gresk filosofi var lykke, var det først kristne filosofer som fikk det for seg at sannhet var viktig. Dette virker misforstått. Du skal i det minste ha en veldig snever forståelse av sannhet, for at det er en eim av sannhet i dette.

For hvordan kan man hevde noe slikt om både romere og grekere, som Platon og Aristoteles, som utvikler både korrespondanseteori og klassisk logikk, nettopp for å finne ut hva samsvarer med virkeligheten.

For sjefen sjæl, Aristoteles, var ikke lykke en følelse, forårsaket av en spontan masseutløsning av endorfiner. Lykke var heller noe synonymt med det å leve i samsvar med vår naturgitte væren. Vårt telos. Å leve etter dydene. For Aristoteles ligger menneskets lykke i å leve i tjeneste til Gud. Aquinas viderefører dette når han omtaler det å leve etter telos som det å leve sant. Og Gud var synonymt med Sannheten selv. Så lykke, selv hos Aristoteles, er uløselig fra det å gjenkjenne, og følge, det sanne. Gray sin dikotomi er kortsynt.

Gray gjør også andre tabber, som å tro at statusen til moderne nevrovitenskap sår tvil om menneskets spesielle status, at vi har eget selv, eller vår frie vilje. Kategorifeil som jeg ikke er den første til å peke ut. Les gjerne Alfred Mele sin nye perle for å kaste lys over det, så slipper jeg en altfor lang post her.

Så problemet med Gray, som blir klarere jo mer jeg leser av ham, er at han ikke er grundig nok eller konsekvent nok. Han er klar, men ikke klar nok. Han er ærlig, men ikke ærlig nok. For i det ene øyeblikket avviser han menneskets mulighet for fornuft, søken etter sannhet, og opphøyer kampen for å løsrive seg fra disse tingene, og leve mest mulig bekymringsfritt.

For Gray skriver artikler og bøker. Dermed er det dødelige spørsmålet allerede i lufta.

Hvorfor gjør han det?

Ikke bare skriver han bøker. Gray skriver bøker med hensikt til å rasjonelt overbevise mennesker om hva virkeligheten er. Med andre ord: hva som er sant. Han presenterer til og med…argumenter. Du trenger ikke være Sokrates for å lukte ironien. Inkoherens.

“If belief in human rationality were a scientific theory it would long since have been falsified and abandoned.”
Fra Silence of Animals (s. 7)

Mennesker som dedikerer seg til å fortelle mennesker sannheten om at ingen sannhet er mulig, utgjør et interessant studieobjekt.

For Gray er egentlig overbevist om at dette er illusjoner. Alle disse. Sannhet. Fornuft. Mening. Fremskritt. Menneskets eget selv.

Så hvem skriver Gray for?

Gray sitt budskap er at ateister ikke kan leve i jakt på sannhet. I jakt på noen tilstand der fremme hvor ting er bedre enn de er nå. En frelsesvisjon.

Hadde Gray virkelig trodd på det han selv skrev, ville vi aldri ha hørt om Gray. For Gray ville ikke ha skrevet bøker. Gray ville ikke ha forsøkt å være rasjonell. Gray ville ha levd uten illusjoner.

Kanskje det eksisterer en mer konsekvent Gray der ute. En vi aldri vil få høre om. Den personen vil ikke skrive bøker. En slik person hadde vært mer troverdig.

Naturvitenskap og argumenter for ateisme – Gudsdebatt for nybegynnere

I dag hadde jeg et hyggelig intervju med Universitas igjen (tidligere intervju her). Denne gangen handlet det om naturvitenskap og religion. For hvordan kunne vel en religiøs person forholde seg til naturvitenskap? Det fikk meg igjen til å tenke på hvorfor jeg ble spurt om noe slikt i utgangspunktet, som om det skulle være en utfordring. Vi lever i en merkelig tid.

To tidligere innlegg om naturvitenskap og kristen tro her:
The final showdown: Kristen tro vs. vitenskap
Er Gud en erstatning for vitenskapelige forklaringer?

Jeg skal ikke gjenta så mye som jeg allerede har skrevet i disse to postene. Mitt svar på intervjuet var i korte trekk at tanken om at det historisk har vært, eller nødvendigvis eksisterer en motsetning mellom kristen tro og vitenskap, er en direkte barnslig tanke, uten hold i reell historie og solid vitenskapsfilosofi. Jeg utdyper det litt i postene ovenfor. Snarere kan man argumentere for at en grundig, ikke-naturalistisk (ikke-ateistisk), skolastisk modell er nødvendig for å redde fundamentet til hele det vitenskapelige prosjektet.

Med et så dårlig belegg, skulle man ikke tro at dette var en tanke som ble tatt seriøst lenger, men den ble altså lagt frem på ny av filosof Anders Solli Sal i gårsdagens gudsdebatt på Blindern, i et åpningsinnlegg med flere merkelige og løse skudd fra hofta enn det var antall rumperistinger i Nicky Minaj’ sin siste musikkvideo.

Så hvordan blir man en ateistisk debattant? Oppskriften er av samme gamle merket:

Tidligere trodde man X aka <sett inn irrelevant påstand her>, men nå vet vi Y aka <sett inn ny irrelevant påstand her>, så derfor eksisterer det neppe noen Gud. Vi vet tross alt mye bedre nå.

Aquinas-Meme-6-640x422

What? Ikke sammenhengende? Men joda; prøv heller følgende strategi:

En usynlig tekanne/drage/koalabjørn/<sett inn ditt foretrukne eksempel her>, lar seg ikke måle med disse empiriske måleinstrumentene. Påstå så at Gud egentlig ikke er noe annerledes fra disse. Ignorer gjerne det faktum at ingen store teistiske tenkere gjennom historien har argumentert for Gud som en slik “ting” i universet som lar seg måle på denne måten. Husk så å ignorere at dersom Gud faktisk var noe som lot seg måle på denne måten, ville han i prinsippet aldri kunne vært universets opphav, men bare en kontigent superhelt-aktig størrelse innenfor universet som skrek ut etter en ny forklaring. En demiurge.

Men hvorfor bry seg om argumenter som folk faktisk har sagt, eller tingenes faktiske tilstand? Vi vet allerede at de alle bare var overtroiske uansett, right? Middelalderske og sånn.

milkshake1

Eller for å si det i gode aristotelisk-thomistiske termer. Gud er ren aktualitet.
Video med “An Aristotelian Proof of the Existence of God”
Min egen post om aktualitet og potensialitet

(Merk dessuten at det å stille spørsmålet om hvem som skapte Gud blir fullstendig meningsløst når vi går inn i klassisk filosofi med en slik dybde, og avslører at enkelte aspekter av moderne filosofi neppe har gjort menneskeheten noen stor tjeneste.)

Å hevde at tro på Gud er på epistemologisk nivå med tro på tekanna, er heller useriøst. Det finnes en mengde rasjonelle grunner til å tro på Gud, og ingen for å tro på en tekanne. At en ateist som innehar en kunnskapsteori snevret inn til en selvutslettende, ekstremempiristisk positivistisk filosofi ikke velger å anerkjenne dette, kan knapt anses som noe stort problem.

Så funka ikke det? Vel, du kan alltids prøve følgende retoriske perle:

Si at universet er “akkurat slik vi skulle forvente dersom Gud ikke eksisterte”. Husk å ikke nevne ubetydelige faktum som at innen ortodoks teistisk tanke kunne universet umulig begynt å eksistere eller holde seg i eksistens uten Gud. Få vekk oppmerksomheten fra at setningen du har sagt er…fullstendig meningsløs, på linje med “universet er akkurat slik vi skulle forvente dersom sitroner var gule”, “universet er akkurat slik vi skulle forvente dersom Nicky Minaj lager musikkvideoer”, eller “koalabjørnen Fido liker å gå med nisselue”. Overse at setningene ikke tilfører noen informasjon, og aldri fortalte noe i det hele tatt.

For at Guds eksistens skal være troverdig, er det ingen grunn til å kreve at naturlovene skal brytes kontinuerlig. Hva vi forventer er snarere at det eksisterer noe slikt vi kan kalle lovmessighet og “naturlover” i utgangspunktet.

Men likte du ikke det? Så hvorfor ikke bare prøve esset vi har i ermet:

Si at tidligere benyttet man Gud til å forklare det meste i naturen, men etter hvert som naturvitenskapens ustoppelige vesen har skredet fremover, har Gud blitt forvist stadig lenger vekk, helt til Gud bare kan…*grøss*…forklare eksistensen.

Fasiten er heller at naturvitenskapen ikke har forandret Guds rolle det minste, og at de store linjene i gudsbildet til de store intellektuelle teistiske tradisjonene har vært stort sett uforandret siste 2300 år. Den monoteistiske Gud sin primære rolle blant de store tenkerne har aldri vært å fly rundt som en fysisk superhelt eller en gresk skjeggemann med lyn i handa, som liker å bruke fritiden på å gå lange turer på stranda, forårsake torden, jordskjelv og gode avlinger, eller fungere som en vitenskapelig hypotese på naturlige fenomen vi ikke forstår. Selv filosofen Thales fra Milet omkring år 600 f.Kr, henviste ikke til noen guddom som en naturvitenskapelig forklaring.

Guds posisjon har vært, og vil fortsatt være, skaper og opprettholder av all eksistens til hvert eneste øyeblikk, inkludert natur, gravitasjonslover, elektromagnetisme, kjemiske substanser, kvantepartikler og koalabjørner. Et slikt gudsbilde er neppe blitt mer overflødig med årene, og har alltid vært fundamentert med fornuft som øverste dyd. Hvor ateisters løse behandling av historie oppstår fra, er og blir en gåte.

F.eks. hvor eksistensen av noe som helst kommer fra, vil per definisjon aldri være et naturvitenskapelig spørsmål, uansett hvor mye håndveiving og positivistiske antakelser man baker inn, men vil alltid være en utfordring rettet mot filosofiens og metafysikkens verden. Således er filosofi og naturvitenskap komplementære, og ikke gjensidig utelukkende alternativer, men med filosofi som fundament for naturvitenskap. Naturvitenskapen maler noen gode sort-hvite linjer, men vi trenger fremdeles mer arbeid for å utfylle et helt vakkert, fargerikt maleri. Guds eller sjelens eksistens er følgelig lite truet av noe slikt som naturvitenskap.

Merk at disse poengene begynner å bli kjedelige å gjenta opp og i mente, så fint om vi kan legge den stråmannsballen død snart. Slike ting gir bare mening dersom vi tillater oss friheten av å hoppe over samtlige viktige spørsmål, mens vi later som om det aldri skjedde i utgangspunktet – Pepe style. Det var kanskje kult en gang, og imponerer fort en utrent lytter. But now – not so much.

Aquinas-Meme-1

En lengre definisjon av Gud finner du her (Anders ga meg den honnøren av å sitere gudsdefinisjonen min på debatten, med påfølgende kommentar om at han ikke skjønte hva det ville si at Gud var “ren Væren” eller “Eksistensen selv”. Min påstand er at han heller ikke har gjort et så stort forsøk på å løsrive seg fra sine egne dogmer, og at dette knapt utgjør et særlig problem for klassisk filosofi).

“We all know that there are regions of the human spirit untrammeled by the world of physics. In the mystic sense of the creation around us, in the expression of art, in a yearning towards God, the soul grows upward and finds the fulfillment of something implanted in its nature. The sanction for this development is within us, a striving born with our consciousness or an Inner Light proceeding from a greater power than ours. Science can scarcely question this sanction, for the pursuit of science springs from a striving which the mind is impelled to follow, a questioning that will not be suppressed. Whether in the intellectual pursuits of science or in the mystical pursuits of the spirit, the light beckons ahead and the purpose surging in our nature responds.”
– Sir Arthur Eddington

For naturvitenskap er virkelig en av menneskehetens største bragder og et alldeles fantastisk verktøy til å beskrive de aspektene av naturen som den var beregnet til å beskrive – nemlig kvantifiserbare størrelser som lar seg underlegge matematiske modeller for kontroll og prediksjon. Fullstendig sanne forklaringer, men utilstrekkelige forklaringer, i påvente av videre arbeid. Så samtidig er naturvitenskap en øvelse som blir brukt og misbrukt til det ugjenkjennelige, av både ateister og gudstroende. Naturvitenskap i seg selv, er fullstendig harmløst for en ortodoks troende, med tro fremdeles klassisk definert som noe strekker seg ut fra et fundament av fornuft. Det er derimot filosofien som blir tillagt den, som man må granske kritisk.

Faith-and-Science-meme

Det er nemlig en lang vei fra å hevde at “naturvitenskap er et fantastisk verktøy for å undersøke disse aspektene av naturen”, til å hevde  en variant av “naturvitenskap forteller oss alt meningsfylt vi kan vite om virkeligheten”. Grovt sett tilhører denne typen filosofi en bredere filosofisk familie under samlebetegnelsen positivisme. En filosofi som oftere blir antatt (bevisst eller ubevisst) enn faktisk argumentert for. En filosofi med store begrensende og forklaringsmessige problemer, og som (mener jeg) hindrer virkelig god filosofi og metafysikk i å hjelpe oss å utforske hvordan den helhetlige virkeligheten henger sammen.

“Hence philosophy, and not science, is a stronger candidate for being the very paradigm of rationality.”
– John Kekes

I neste nummer av Filosofisk Supplement, som kommer ut i midten av september, har jeg en lengre, mer detaljert tekst hvor jeg går inn for å peke på alle de fundamentale og uløselige problemene med en slik måte å tenke på. Alt med et utgangspunkt, men ikke begrenset til, min egen analytiske, thomistiske tradisjon. Løp og kjøp!

For er det virkelig slik at naturvitenskap har gjort tanken om Gud mer usannsynlig? Kan vi regne naturvitenskapens suksess siste århundrer som et argument i ateistisk favør? Nærmere bestemt – kan naturvitenskapens metode regnes som en type bevis for metafysisk naturalisme (MN), hypotesen om at “alt som eksisterer er den spatiotemporale verden som et lukket system”.

Hvordan kan man hevde noe slikt? Kanskje vi kan se for oss at ateisten forsøker å argumentere noe slikt:

  1. Naturvitenskapene generelt, og fysikk spesielt, har vært ekstremt vellykket i å forklare mye om verden.
  2. Denne forklarende suksessen, selv om den nå er ytterst ufullstendig, vil en dag være komplett: alt som kan sies om den fysiske verdenen vil til slutt ha en naturvitenskapelig forklaring innenfor rammene til metafysisk naturalisme.
  3. Hvis en komplett forklaring av den fysiske verden, og alt i den, inkludert mennesker og deres kulturelle fenomen, kan legges under en naturvitenskapelig modell innenfor rammene til metafysisk naturalisme, så finnes det ingen grunner til å ikke være en metafysisk naturalist.
  4. Derfor burde man være en metafysisk naturalist (ateist)

Problemet med dette argumentet, er premiss 2. Den er utelukkende et sprang i blind tro. Man appellerer til fremtiden i håp om at det skal berge ens nåværende problemer.

Pirk i en positivist, og se gap-argumentene blø ut av ham.

For enda verre, er at premiss 2 i prinsippet aldri kan være sann. For som William Vallicella beskriver, finnes det ingen mulighet for at naturvitenskapen under begrensningene til en metafysisk naturalisme noen gang kan ha siste ord og beskrive f.eks. følgende kvalitative fakta på en tilfredsstillende ikke-håndveivende, ikke-questionbegging måte:

  • Eksistensen av det fysiske universet.
  • Hvordan liv oppsto fra abiotisk materie. (Liv eksisterer tross alt)
  • Hvordan mulighet for sansing oppsto fra det kun levende.
  • Hvordan selvbevissthet – muligheten til å kunne tenke om seg selv i første person – oppsto fra det kun levende eller fra det kun sansende.
  • Hvordan intensjonalitet – vår evne til å rette sinnet vårt mot ting – oppsto fra det kun levende.
  • Hvordan noe slikt som et førstepersonsperspektiv i det hele tatt er mulig, hvis foruten vi aldri kunne hatt noen type “tredjepersonsperspektiv” for den nødvendige objektiviteten som vitenskapelig utforskning forutsetter.
  • Den iboende forståeligheten til universet som vitenskapelig utforskning forutsetter.
  • Opphavet til naturlovene. (Og deres natur)
  • Hvorfor de fysiske konstantene (som gravitasjonskraften, kjernekreftene eller den kosmologiske konstanten) har nettopp de verdiene de har (og hvorfor de eventuelt mer fundamentale konstantene vil ha de verdiene de har).
  • Intellektets normative funksjon og hvordan den forårsaker mentale prosesser. (Vi er tross alt noe helt annet enn maskiner)
  • Anvendbarheten til matematikk for å beskrive naturlige fenomen: ingen matematikk – ingen fysikk!
  • Eksistensen av matematiske objekter og sannheten av matematiske proposjoner. (Min tidligere post om matematikkens merkverdige objektive eksistens her)

Merk at jeg ikke påstår at naturvitenskapen ikke kan hjelpe oss å beskrive mye av dette dette, men at den aldri i prinsippet vil kunne gi en tilfredsstillende forklaring innenfor rammene til MN. De er kvalitative spørsmål til virkeligheten vår, som aldri vil tilhøre forklaringsdomenet til naturvitenskap qua naturvitenskap.

Philosophy to the rescue!

“It is true, that a little philosophy inclineth man’s mind to atheism; but depth in philosophy bringeth men’s minds about to religion.”
– Sir Francis Bacon

Godhet, moralske ateister og forvirra britiske humanister

Hvilket spørsmål blir mye misforstått – av både kristne og ateister? På Skepsisuka på Blindern sist uke fikk jeg et godt spørsmål fra salen som jeg møter overraskende ofte: “Kan en ateist være en god person”?

Svaret her burde være klinkende klart. Ja. Ja! Absolutt! Helt klart ja! Det finnes ingen sofistikerte argumenter som sier noe annet.

Det interessante spørsmålet her ligger imidlertid som en del av det første spørsmålet: Hvordan vet vi, eller hvorfor tror vi, at det eksisterer noe vi mennesker med god grunn kan kalle for godt?

Finnes det noe som kan kalles for objektivt og universelt godt, eller kan alt spores tilbake til naturlig seleksjon med tilfeldig genetikk eller sosiale konstruksjoner? Og hvis sistnevnte; hvordan bygger vi best mulig sosiale konstruksjoner? Hva er målet? Her kommer vi inn på ratiōnāle for det som kalles for moralteori. Dydsetikk, pliktetikk, konsekvensetikk, naturlovsetikk, med fler.

Så det interessante spørsmålet her er altså ikke hvem som kan være gode eller onde. Ateister kan være, og de fleste er virkelig…fantastiske mennesker. Men spørsmålet er heller: Gitt virkeligheten vi lever i; hvordan kan vi ha et rasjonelt grunnlag for å si at noen handlinger eller situasjoner er gode eller onde? At de er verre eller bedre enn andre?

Food Halo Effect

Årsaken til den opprinnelige misforståelsen her bunner nok ut i at mange gudstroende vil si at Gud selv er standarden for godhet (og dermed gjør Euthrypo’s dilemma meningsløst), enten direkte i seg selv eller indirekte gjennom iboende teleologi i naturen, men dette sier ingenting om at man må tro på Gud for å følge denne. Altså selv gitt Guds eksistens vil det være fullstendig koherent å tenke at en ateist kan være et forbilledlig moralsk menneske av ypperste grad. Paulus skriver:

“For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarer dem.”
Rom 2,15-16

For kan det finnes noe som er objektivt godt? Som ikke er avhengig av meningsmålinger, lovgivning eller evolusjonære fordeler? Er voldtekt av barn eller bevisst forurensning av naturen objektiv moralsk galt, eller representerer det egentlig bare subjektive preferanser vi har ervervet oss fra evolusjon og DNA? Kan det finnes absolutte størrelser for moral og godhet? På steder som et universitet er det antakeligvis nettopp denne tanken som vil møte størst motstand. I løpet av et 30 sek på en mikrofon er det vanskelig å gi et fullgodt svar.

Spørsmålet er dessuten om disse absoluttene eller objektive størrelsene har ontologisk eksistens. Det vil si om de eksisterer i virkeligheten, slik den er i seg selv, selv om vi mennesker kan ha ulik grad av subjektiv oppfatning eller grad av forståelse av denne. At folk kan være uenig om hva som er godt, er derfor ikke et definitivt motargument.

Screenshot 2014-03-28 15-35-20-png

For det er vanskelig å se, gitt ateisme, hvordan det kan finnes slike objektive eller absolutte størrelser for hva som er godt eller ondt. Nå, den kanskje vanligste protesten på dette, er også den mest intetsigende og meningsløse. “Men vi trenger ingen Gud for å vite hva som er godt. Det kan den menneskelige fornuften vår finne ut av helt på egenhånd.”

Jaha, sier du det? Men det ga vel ikke et nytt alternativ og svarte ikke på noen ting, annet enn å unngå selve problemstillingen? For hvordan kan fornuften eller intuisjonen vår i så fall finne ut at noen ting er ondt eller godt, rett eller galt, bedre eller verre? Spesielt dersom man ikke kan tillate noe slikt som en platonsk form for godhet eller iboende mening i naturen, men at det dypest sett “ikke er noen mening eller hensikt. At DNA verken vet eller bryr seg, men at vi bare danser til musikken dens”, for å løst sitere biolog og nyateist, Richard Dawkins.

For å holde denne posten kort, skal jeg ikke i denne omgang forsøke å argumentere sterkere for objektive, absolutte størrelser, for en teistisk moralteori, eller mot en naturalistisk moralteori utover disse små, men viktige presiseringene. Jeg kan love at f.eks. konsekvensetikk/utilitarisme vil få hard omgang senere, fra John Stuart Mill til Peter Singer.

morals

Til slutt vil jeg bare kommentere på en nylig hendelse som virker til å få stor oppmerksomhet.

De britiske humanistene er ute med en ny videoserie med Stephen Fry på fire videoer for å promotere deres eget livssyn. En av dem har tilogmed havnet på Upworthy etter å ha gått viralt. Første gang jeg så videoene, falt haka mi sakte, men sikkert mot kragebeina. Holdt de virkelig så lavt nivå, eller hadde jeg oversett noen forklaringsvideo eller noe annet vesentlig?

Videoen hopper ikke bare elegant over selve kjernespørsmålet nevnt ovenfor, men har også nerver nok til å påberope seg naturvitenskap som en guide for seg selv. Vel, hvordan skal egentlig et deskriptivt verktøy for å utforske naturen fortelle oss om normative verdier og hvordan vi bør behandle andre mennesker i livene våre? Bjørn Are Davidsen har skrevet en god post om hvorfor naturvitenskap ikke er humanisme.

Du skal smugle inn ganske mange hjelpemidler inn bakveien, ta en rekke ulovlige snarveier  og benytte deg av en god håndfull med logiske tankefeil og sirkulære argument for å få til et slikt prosjekt, mens man håper at ingen observante tilskuere legger merke til jukset som foregår bak sceneteppet. Eller sagt på en annen måte: Du må ta en Sam Harris!

“In a strictly naturalistic view — one in which the world is taken on its own terms, without reference to a creator or any spiritual realm — there is no hierarchy of value with humans somewhere near the top. There are simply multifarious animals, each with its own needs. Human uniqueness is a myth inherited from religion, which humanists have recycled into science.”
– John Gray, ateist og professor i vestlig tanke ved LSE. Fra boka Silence of Animals.

Jeg må innrømme at jeg er litt ambivalent til sekulærhumanisme. På den ene sida er jeg umåtelig glad for at de finnes som et areligiøst alternativ til nihilisme, og de står for mye godt. Norske humanister, i det minste den nye generasjonen, virker mange hakk sterkere enn de britiske. Men på den andre sida, sliter jeg med å se hvordan de kan rettferdiggjøre humanismen sin rasjonelt, og virker høyst utsatt for kritikk som den av John Gray. Det er en fin tanke at man kan skape mening til eget liv og arbeide for menneskeverd, men spørsmålet utsetter man dermed bare til neste runde: Hvordan kan man rettferdiggjøre noe slikt, gitt et underliggende materialistisk eller naturalistisk virkelighetsforståelse?

“The prevailing secular worldview is a pastiche of current scientific orthodoxy and pious hopes.  Darwin has shown that we are animals; but–as humanists never tire of preaching–how we live is ‘up to us.’  Unlike any other animal, we are told, we are free to live as we choose.  yet the idea of free will does not come from science.  its origins are in religion–not just any religion, but the Christian faith against which humanists rail so obsessively.(…)

In the world shown us by Darwin, there is nothing that can be called progress.  To anyone reared on humanist hopes this is intolerable.  As a result, Darwin’s teaching has been stood on its head, and Christianity’s cardinal error–that humans are different from other animals–has been given a new lease on life.”
– John Gray fra Straw Dogs

Utfordringene stikker mye dypere. For dersom hele historien er at universet virkelig er mekanisk og materielt; hvilken mulighet har egentlig molekyler i bevegelse til å sette pris på skjønnheten i tanken om et ukrenkelig menneskeverd? Hvordan kan de hensiktsløse naturlovs-determinerte sub-atomiske partiklene som (tydeligvis) utgjør sinnet ditt, ha potensial til å skape mening…selv til eget liv? Hvor mange nerveceller eller rette symboler i DNA-koden må til for å skape god moral? For å skape bevissthet? For å skape personer? Hvordan kan man finne frem til at andres lykke er viktig, selv i situasjoner hvor man selv taper på det? Dø for ens neste? Ha intensjoner? Utføre logisk nødvendige resonnementer? Tenke rasjonelt i det hele tatt? For mer om slike ting, les tidligere poster om Thomas Nagel.

Det er ikke noe galt med at britiske humanister ønsker å reklamere for seg selv. Det som er galt, er at samtlige videoer er fulle av dårlig filosofi, manglende logisk sammenheng, falske diktonomier, beviselig falsk erkjennelsesteori, misrepresentasjoner av (ikke-naturalistiske) alternativ og såkalt “question-begging“.

For eksempel er det et forsøk på et billig poeng at religiøse bare leser en religiøs bok for å finne ut hva som er godt, men heller at de finner belegg for sin egen moralske intuisjon og filosofiske prinsipper i en transcendental størrelse eller som et innebygget element i en hensiktsfull natur. Å konkludere med at alle dette “finner vi inne i oss” er en fin catch-phrase, men forteller oss lite konstruktivt og avleder oppmerksomheten fra de virkelige spørsmålene, som vist ovenfor.

“Stephen Fry – a stupid person’s idea of what an intelligent person is like.”
Peter Hitchens

Refleksjoner rundt bevisbyrden til en ateist

Warning: Not as smart as you may think
Warning: Not as clever as you may think

(Merk: Denne teksten er senere videreutviklet til en aviskronikk her)

Overskriften er provoserende nok. Intuitivt har noen kanskje lyst til å slutte å lese på dette punktet, scrolle ned til kommentarfeltet, og taste inn med en god blanding av caps lock, Cheese Doodles-smuler og utropstegn: “NEI, ateister tror ikke på NOE!!!!!! Vi forholder oss bare til ting som er bevist!! Ateisme er bare fravær av tro siden det ikke finnes noen bevis for guder, Zeuser eller svømmende fettuccinemonstre (copyright pending, danieljoachim.org @2014). Hvis ateisme er en tro, er sult et måltid, skallet er en hårfarge, og manglende samling på frimerker er en hobby!!!” Osv, osv. Tror du meg ikke, er det bare å lese et tilfeldig nettforum eller kommentarfelt på Dagbladet. Slike catchy memer har de gjerne igjen resirkulert fra en religionsfiendtlig bok eller hørt fra en religionsfiendtlig lærer eller kompis. Et retorisk grep for å vise at “jeg holder meg til bevis mens du tror, og derfor kan jeg sette meg i lenestolen mens du må bevise for meg.”

Nå finnes det heldigvis mer dialogsvillige og fornuftige ateister som i det minste gir meg credit nok til å lese helt ned først, for så på en logisk sammenhengende måte forklare hvorfor de eventuelt er uenige. Kritiske (men seriøse) tilbakemeldinger er ønskelige, siden jeg også holder på å utvikle flere argumenter om dagen.

Siden vi diskuterer vår relasjon til troen på en Gud, kan det være greit å presisere hva Gud innen klassisk teisme…er, så du ikke lander på de vanlige dumme karikaturene. Du finner hele historien i den nylagde fanen på toppen av sida. Kortversjonen er at Gud ikke selv er en del av naturen ved siden av andre, men er selve Eksistensen, opprettholder universet i eksistens i ethvert øyeblikk, ikke har “deler” og er opphavet til alt. Innen klassisk tradisjon kan man kjenne Gud ved fornuften alene, men vi kan bare prate om Gud analogisk siden Guds fulle natur er utenfor vår kognitive rekkevidde. Man trenger ikke vente på brudd i naturlovene for å bevise Ham, men logiske resonnementer holder langt. Har du forstått dette, er du allerede bedre rustet til å drive seriøs gudskritikk enn 99,8% av ateister i dag.

Ateisme, slik det blir brukt idag, har gjerne to betydninger. Svak/myk ateisme, som en enkel negasjon eller fravær av troen på Gud eller sterk/hard ateisme, som en positiv påstand om at det eksisterer ingen Gud. Førstnevnte er egentlig ekvivalent til agnostisisme, mens sistnevnte proklamerer å ha reelle argumenter for at det ikke eksisterer en Gud. I denne forstand er også steiner og kyllinger ateister, uten at det forteller noe om et fravær av rasjonelle grunner for å tro på en allmektig Gud.

Svak ateisme avslører i enkelte tilfeller en viss historisk ignoranse. Ordets opprinnelse var tross alt ikke norsk eller engelsk, men kommer fra gresk, nærmere bestemt α-θεός (a-theos). Bokstavelig oversatt betyr dette gudløs og var ikke en negasjon av troen på Gud, men en negasjon av Gud selv. Vi forstår at det her kreves argumenter for at personen mener at Gud kan avskrives.

Selv om vi likevel skulle tillate ateisten en slik definisjon, kan vi uansett angripe problemet på andre måter. For hva ligger til grunn for ateistens motivasjon i å beskrive seg selv på denne måten? Jo, han ønsker å hevde at han selv innehar en slags “default” utgangsposisjon, slik at han kan sette opp det enveiskjørte skiltet for bevisføring mot han selv. En type ærlig tvil som det naturlige startstedet for kritisk utprøvning. Dessverre er det en misforstått tvil, som fratar han fra en virkelig kritisk utprøving på et dypere nivå.

For dette forutsetter en annen antakelse. Nemlig en virkelighetsforståelse som i det hele tatt kan gjøre det rasjonelt å ikke operere med en Gud i utgangspunktet. Her har ateisten to muligheter, grovt forstått. Nemlig filosofisk materialisme, troen på at fysisk materie er alt som eksisterer, eller filosofisk naturalisme, troen på at natur (i bred forstand) er alt som eksisterer i et kausalt lukket system. Mens materialisten ikke kan tillate ikke-materielle virkeligheter i universet, kan naturalisten i verste fall anerkjenne f.eks. at menneskelig bevissthet skyldes immaterielle egenskaper ved hjernen (jf. property dualism), at moralske sannheter eksisterer som en slags evig, immateriell form (som Tim Maudlin i Q&A) eller at matematikk faktisk har en reell, objektiv, platonsk eksistens, fri fra hjernen til alle mennesker, som overraskende nok de fleste matematikere holder ved (mange av dem uten å vite hvorfor).

Personlig mener jeg at alle sistnevnte forsøk til slutt er inkoherente med et konsekvent naturalistisk virkelighetssyn, men jeg er interessert i å lese meg opp på forsøk som gjøres.

Her er det viktig å presisere at materialisme eller naturalisme er noe som ateisten tror på, uavhengig av hva han selv sier. Men dette trenger ikke være noe negativt, siden kristen tro selv bygger på fornuften, og snarere representerer en slags forpliktelse til hva fornuften har funnet frem for en. Naturalistens tro kan holde seg til rasjonelle grunner for å konkludere med sitt syn, på samme måte som den kristnes tro.

Så det relevante spørsmålet er heller: Hvorfor starte fra et utgangspunkt av materialisme eller naturalisme, snarere enn teisme? Naturalisten vil gjerne si at teisme kanskje var en plausibel “hypotese” i middelalderen, men peker på naturvitenskapens fremgang siste 300 år for å vise at naturalisme i dag er det mest plausible. Fordi naturvitenskapen har jo “bevist” at evolusjonen bare har fysiske årsaker, at evolusjonsfortrinn utgjør menneskelig moral, som dermed ikke har et objektivt opphav, at fri vilje må være en illusjon, at menneskesinnet er fysisk, at universet bare innehar mekaniske årsaker mellom meningsløse, fundamentale fysiske enheter. Eller?

Problemet er at dette er fullstendig feil. Jeg har skrevet to lengre poster om dette tidligere her og her, så nå holder jeg meg til å si at naturvitenskapen selv ikke hevder slike påstander. Alt dette verktøyet gjør, er å frembringe agnostiske resultater. Det er eventuelt naturalisten selv som forlenger dette til konklusjonene ovenfor. Men da driver han med filosofi, og ikke med naturvitenskap.

scientism

Materialisten kan si at han selv har den mest åpenbare utgangsposisjonen, siden han aldri har sett noe som ikke er fysisk. Men her gjør han tankefeilen “question-begging” ved å anta at sansene er eneste vei til kunnskap, og antar at materialisme er sant for å vise at materialisme mest sannsynlig er sant. Sirkulær, defekt logikk. På samme måte kan naturalisten si at vi ikke kan vite noe om ting som er utenfor naturen, men da gjør han allerede en påstand om verktøy for menneskelig erkjennelse som er stikk i strid med hva den klassiske teisten vil si. Han “beviser” at motparten tar feil ved å først anta at motparten tar feil.

En stor del av årsaken til at vi har fått en samfunnsholdning hvor naturalisme kan virke som et naturlig utgangspunkt, henger mye sammen med den største revolusjonen ved at man forlot en aristotelisk-thomistisk filosofi for 300 år siden. Noe som virker til å være en kjempetabbe.

Selv mener jeg at materialisme er et så lite troverdig alternativ, at eneste måten det kan overleve på, er ved å antas a priori uten kritisk utprøving. Naturalisme har selv en rekke utfordringer, og en naturalist må starte fra skratch for å vise hvordan/om rasjonalitet, kausalitet, objektive sannheter, eksistens, moral, menneskeverd, matematikk, logikk, naturlover, fri vilje, menneskesinn, osv, kan eksisterere, gitt hans syn.

Nå er ikke formålet med denne posten å gi et detaljert argument mot materialisme eller naturalisme, siden jeg gjør det i mange av mine andre poster. Her kan jeg nøye meg med å peke på at ateisten uansett har en bevisbyrde i forhold til å presentere argumenter for hvorfor hans materialistiske eller naturalistiske syn er mest koherent med virkeligheten vi erkjenner omkring oss. Dersom materialisme og naturalisme viser seg å være lite plausibelt, skal du slite hardt med å bevare din ateisme.

Hvis vi ikke kan forutsette naturalisme a priori, er det like absurd å si at et spebarn er ateist i sitt fravær av en bevisst tro på Gud, som å si at spebarnet er teist i sitt fravær av en bevisst vantro på Gud. Både ateisme og teisme inneholder nemlig positive påstander om universets ontologiske tilstand. Hvis ikke det eksisterer noe som en metafysisk nødvendig skaper-Gud, påstår du implisitt også at universet på en eller annen måte har klart å komme inn i eksistens (uavhengig av en eventuell temporal begynnelse) og opprettholde seg selv i eksistens fra sekund til sekund.

Dersom han ikke vil gjøre det, er apateist (likegyldig til Guds eksistens) en bedre beskrivelse enn ateist. Apatisten kan leve uten interesse for disse store spørsmålene, men han kan aldri hevde ting som at ateisme er mer fornuftig enn teisme eller vice versa. Langt mindre skrive en bok om at Gud er en vrangforestilling.

“[T]he great majority of naturalist philosophers have an unjustified belief that naturalism is true and an unjustified belief that theism (or supernaturalism) is false.”
– Quentin Smith, ateistisk filosof i “The Metaphilosophy of Naturalism”

The final showdown: Kristen tro vs. vitenskap

(NB: Overskrift må leses med Europe spillende i bakgrunnen)

Beklager, det virker forresten som om det har sneket seg inn en liten skrivefeil i overskriften til denne posten. Huff, der holdt jeg nesten på å miste all min intellektuelle troverdighet som forsøkende filosof. Den korrekte tittelen skal naturligvis være “kristen tro vs. materialisme”. Filosofisk materialisme her forstått som troen på at hele virkeligheten nødvendigvis er materiell.

Det bringer oss direkte til kjernen av poenget. Det er nemlig veldig få vitenskapshistorikere og vitenskapsfilosofer som har tatt tanken om at det finnes en konflikt mellom kristen tro og vitenskap seriøst de siste 50 åra. Vitenskapshistoriker Colin Russell sier at denne hypotesen samsvarer så lite med virkeligheten, at det eneste som trenger forklaring, er hvordan denne myten oppsto i utgangspunktet. Vi burde derfor heller ikke ta dette seriøst. Likevel er det denne uvitende historien man ofte hører på populærnivå.

En venninne jeg kjenner fortalte meg at læreren hennes på videregående skole hadde spurt klassen om “typiske eksempler på motsetninger”. Et av svarene læreren ga var “tro og vitenskap”. Norsk lærerutdanning; du trenger mer filosofi!

Den egentlige krigen står mellom filosofisk materialisme (vanlig forstått) og religion. Disse er gjensidig utelukkende, men ingen av disse kan ta empirisk naturvitenskap til inntekt for seg selv, uten å sette det i kontekst av et bredere naturfilosofisk og metafysisk system. Spørsmålet er ikke om vi skal blindt tro på Gud eller på rasjonell vitenskap. Spørsmålet er om vi skal ha en rasjonelt begrunnet tro på materialisme, eller om vi kan ha en rasjonelt begrunnet tro på noe annet enn materialisme.

Foto: Frekk Forlag
Foto: Frekk Forlag

Dette ble godt eksemplifisert av astrofysiker og ateist Øystein Elgarøy i gårsdagens debatt med Davidsen og Pajchel om «naturvitenskap gjør religion overflødig» (litt som å spørre om en åre gjør båten overflødig?) på Litteraturhuset. Ryktene skal ha det til at Elgarøy konverterte fra kristendom til ateisme i godt voksen alder i møte med nyateistene Hitchens og Dawkins. Nå er det sjeldent et godt tegn å bli overbevist av slike filosofiske analfabeter med en åpenbar manglende forståelse for virkelighet (uavhengig av om de er religiøse eller ateistiske), men Elgarøy virker som en sympatisk fyr, så inntil det er bekreftet, skal vi la ham få tvilen til gode.

Han sa imidlertid følgende (NB: Jeg tok ikke notater, men tror jeg gjengir dette ganske presist): “Materialisme er ikke en forutsetning jeg tar med. Materialisme er mer en konklusjon av vitenskapelige resultater siste par hundre år”.

Dette viser en grunnleggende filosofisk tankefeil hos altfor mange høyst intelligente og mindre intelligente ateister. Troen på at naturvitenskap på noen som helst måte etablerer et filosofisk materialistisk virkelighetssyn, er overtro. Filosofisk materialisme er en positiv påstand, og kan ikke gjemme seg bak den negative men-ateisme-er-jo-bare-fravær-av-tro-så-jeg-trenger-ikke-å-bevise-noe-retorikken. Materialisme må støttes av gode filosofiske argumenter, i beste fall informert av naturvitenskap. Å tro at empirisk naturvitenskap kan gjøre denne jobben alene, er ekvivalent til å si at suksessen til skrujernet i verktøyskrinet, beviser at virkeligheten egentlig bare består av skruer. Eventuelt at suksessen til metalldetektoren i å finne metall, beviser at virkeligheten egentlig bare består av metall. Når det ikke er gode grunner for å tro at filosofisk materialisme er bevist, men heller grunner til å tro at det er falsifisert, slår dette beina under hele Elgarøy sitt ståsted.

Naturvitenskap, riktig forstått, har vært i konflikt med få, om noen, virkelige doktriner i jødisk-kristen tro gjennom århundrene. Verken Bacon, Galilei, Newton, Darwin, Hawking, Dawkins eller noen andre. Noen sier at kristen tro er mistenkelig flinke til å “tilpasse” seg naturvitenskap (som om det skulle være en retrett-strategi?). De har trolig en lav forståelse av vitenskapshistorie eller vitenskapsfilosofi. Flere av kirkefedrene, inkludert St. Augustin, rådet allerede i de første århundrene at Bibelen skulle tolkes i lys av rådende kunnskap/vitenskap (et stikk mot dagens kreasjonister):

“Usually, even a non-Christian knows something about the earth, the heavens, and the other elements of this world, about the motion and orbit of the stars and even their size and relative positions, about the predictable eclipses of the sun and moon, the cycles of the years and the seasons, about the kinds of animals, shrubs, stones, and so forth, and this knowledge he hold to as being certain from reason and experience. Now, it is a disgraceful and dangerous thing for an infidel to hear a Christian, presumably giving the meaning of Holy Scripture, talking nonsense on these topics; and we should take all means to prevent such an embarrassing situation, in which people show up vast ignorance in a Christian and laugh it to scorn. The shame is not so much that an ignorant individual is derided, but that people outside the household of faith think our sacred writers held such opinions, and, to the great loss of those for whose salvation we toil, the writers of our Scripture are criticized and rejected as unlearned men. If they find a Christian mistaken in a field which they themselves know well and hear him maintaining his foolish opinions about our books, how are they going to believe those books in matters concerning the resurrection of the dead, the hope of eternal life, and the kingdom of heaven, when they think their pages are full of falsehoods and on facts which they themselves have learnt from experience and the light of reason?

Reckless and incompetent expounders of Holy Scripture bring untold trouble and sorrow on their wiser brethren when they are caught in one of their mischievous false opinions and are taken to task by those who are not bound by the authority of our sacred books. For then, to defend their utterly foolish and obviously untrue statements, they will try to call upon Holy Scripture for proof and even recite from memory many passages which they think support their position, although they understand neither what they say nor the things about which they make assertion.”
– St. Augustin. Hentet fra «The Literal Meaning of Genesis».

477px-Saint_Augustine_by_Philippe_de_Champaigne

Siden dette grunnleggende sett handler om filosofi, på samme måte som naturvitenskap opprinnelig springer ut fra enkeltgrenen “Philosophy of Nature”, våger jeg den små-arrogante påstanden om at det virker som om vitenskapsmannen Elgarøy ikke virker til å helt vite hva vitenskap er i den store sammenhengen. Noe som kan virke litt kjennetegnende for personer som påstått omvendes til ateisme gjennom nettopp vitenskap, før forhåpentligvis dybde i filosofi kan bringe dem tilbake.

Elgarøy fortsetter så med: “(…) og hittil har vi ikke observert noe som en sjel eller Gud”. Jeg kan selv bare spekulere i at med å “observere” mener Elgarøy å “empirisk verifisere”. Siden Gud ikke inngår i den materielle naturen som et fysisk vesen (à là Odin eller flygende spaghettimonstre) blant andre vesener, og sjelen bare delvis gjør det, er dette derfor igjen å definere seg ut av muligheten for forståelse.

Elgarøy supplerer dette med å si at “(…) vitenskapen har vist oss de ulike formene for kausalitet og har funnet ut at naturlovene samsvarer godt med virkeligheten”. Dette er et stykke på vei sant, men misvisende dersom det forsøkes brukt til forsvar for egen virkelighetsforståelse, siden vi fortsatt ikke har en anelse om hva kausalitet er, eller hva naturlover er. En forståelse som virker umulig for en mekanisk, materialistisk forståelse. Materialisme må operere med mange “brute facts”, som den trolig i prinsippet er definert ut av å kunne besvare.

Jaså, naturlovene bare er sier du? Hva vil det egentlig si? Hva har du svart på? Nancy Cartwright ønsker deg lykke til med å besvare det! (PS: Problemet forsvinner i stor grad med en aristotelisk-thomistisk forståelse).

“I pay these guys [physicists] next door to find out what the natural laws really are, and they’re only letting me down”
– John Searle i forelesning

Går vi derimot løs på den filosofiske oppgaven, kan jeg som prøvende thomist og tilhenger av aristotelisk metafysikk “verifisere” sjelen gjennom det å være et menneske, siden sjelen ikke er noe mer magisk enn “formen” til mennesket. En “rational soul”. Det som gjør meg til den (forholdsvis) rasjonelle personen Daniel Joachim, og ikke en biologisk, automatisert zombie. Jeg verifiserer dette ved å være i stand til å bruke intellektet mitt og ved å ha muligheten til å velge. Jeg kan “verifisere” Gud gjennom min eksistens, universets eksistens, mønstre i Hans naturlige åpenbaring, og ved å spore muligheten for kausalitet og forandring akkurat nå tilbake til det Aquinas beskriver gjennom hundrevis av sider som “Unmoved Mover”, “First Cause” og “Supreme Intelligence”. Et vesen som er “Pure Act”, og samsvarer med hva klassisk teisme beskriver som Gud.

Naturvitenskap er agnostisk (uavhengig) i dette tilfellet, og man må heller gå løs på den mye mer kompliserte oppgaven med å filosofere over hvilken virkelighetsforståelse som gir best koherens (sammenheng) med hva vi oppfatter som sant i det store bildet, inkludert naturvitenskap. Noe annet vil være et overgrep mot naturvitenskapen selv. Siden dette er en umåtelig tung og kritisk prøvende oppgave, er det ikke vanskelig å forstå at enkelte materialistiske vitenskapsmenn forsøker å ta et par snarveier. Snarveier vi ikke må tillate dem (som f.eks. filosofisk scientisme).

Naturvitenskap hviler på en rekke metafysiske og filosofiske premisser som ikke kan verifiseres av naturvitenskap selv. Da blir spørsmålet om virkelighetsforståelse veldig aktuelt. Som biolog E. O. Wilson bekrefter, er det ikke tilfeldig at vitenskapelig metode derfor måtte oppstå i et område som hadde disse godt etablert gjennom en jødisk-kristen gudstro, kontra f.eks. et annet velutviklet område som Kina:

“Of probably even greater importance, Chinese scholars abandoned the idea of a supreme being with personal and creative properties. No rational Author of Nature existed in their universe; consequently the objects they meticulously described did not follow universal principles, (…) In the absence of a compelling need for the notion of general laws – thoughts in the mind of God, so to speak – little or no search was made for them.”

Siden jeg ble hardt kritisert på Facebook for å si at Den katolske kirke var sentral i utviklingen av f.eks. vitenskapelig metode og faktisk ikke motarbeidet vitenskap (check it out. Underholdende lesning), er det kanskje greit å skrive mer om hvordan kristen tro kan støtte naturvitenskaps metafysiske fundament, og også avsløre mange av mytene opplysningstiden plutselig fant opp om den forferdelige “krigen mellom Kirken og vitenskap, som Galilei, Bacon, bibliotekbrenning og kunnskapshatende paver. Det er mildt sagt merkelig hvor mye kritisk sans mennesker er villig til å gi slipp på for å få støtte i sitt ønske om å tro at Kirken virkelig er fæl. Kognitiv dissonans sa visst noen?

catholic anto science

Som Stephen Barr skriver, var det ikke vitenskapen som “avmagifiserte” naturen. Det klarte den hebraiske Toraen fint alene. Gud skapte en rasjonelt tilgjengelig natur, som ikke var bebodd av ånder, følende trær, bevisste soler, forfedre og magiske vesener. Jødisk-kristen tro drev derfor muligheten for vitenskap gjennom troen på muligheten for å utforske verden midt blant konkurrerende hedninger og overtro i form av magi, samt poly- og panteisme.

Så finnes det gode grunner til å tro at nye naturvitenskapelige resultater langt på vei hjelper til å diskvalifisere moderne materialistisk metafysikk, og at naturvitenskap har større koherens med en metafysisk forståelse som i mye større grad konkluderer med en allmektig, monoteistisk Gud. De fem siste postene om menneskesinnet er et eksempel, men vi kommer tilbake til mer…

Så det virker ikke som om materialisten eller ateisten lenger uten videre kan ta vitenskap til inntekt for sitt eget syn, og har mistet et av sine største ess i ermet. Spesielt når religiøse må trå til for å redde muligheten for rasjonalitet, og gjenopprette troen på menneskets kognitive evner.

One of the main problems of modernity is the constriction of reason
– G. K. Chesterton, gjenfortalt av Pave Benedikt XVI

Man kan jo bli religiøs av mindre? :)

Zombier, Mary og en kinesisk nasjon mot materialisme

Fire av de siste innleggene har vært konsentrert om det fantastiske og unike menneskesinnet. Poster om Thomas Nagel her og her, aviskronikk og forsvar av denne. For å plusse på et par ekstra spikre til kista, følger her en skissering av et par ekstra argumenter for hvorfor menneskesinnet ikke kan forklares med en amputert materialistisk virkelighetsforståelse.

For er det en ting vi vet sikkert, så er det at bevissthet virkelig eksisterer (om du ikke er en virkelighetsfjern eliminativ materialist).

Zombielicious

I am a conservative, but I am not a zombie.
– Glenn Beck

Kan vi se for oss mennesker som går, snakker og oppfører seg akkurat som et vanlig menneske, men som ikke ville hatt en bevissthet, et sinn eller en opplevelse av det å være en person? Altså en ekte zombie?
– Naturligvis!

For alt du vet, kan alle andre mennesker være forhåndsprogrammert til å oppføre seg, si visse fraser, og svare “ja” hver gang du spør om de virkelig er en person. Du kan sparke en zombie i beinet som stimulerer c-fibrene til å sende signaler opp gjennom ryggmargen, som igjen får zombien til å strekke ut beinet i refleks mens signaler sendes opp til hjernen. Dette resulterer i kompliserte nerveprosesser som får zombien til å gnisse tenner og rope “auch”! Men zombien vil fortsatt ikke ha et mentalt liv, og vil ikke subjektivt oppleve sin egen smerte. Den mangler selve førstepersonsopplevelsen. Altså det vi kaller for qualia.

Du kan faktisk ikke vite om du er den eneste personen i universet med et reellt sinn. Såkalt sollipsisme. Vi kjenner simpelthen til vår egen opplevelse av det å ha et mentalt liv, og ekstrapolerer denne til andre. En rasjonelt begrunnet tro (på samme måte som en kristen tro er).

Så det virker metafysisk mulig at et fullt fungerende menneske i prinsippet kan være en zombie. Det vil si at det finnes en mulig verden hvor et slikt vesen eksisterer. Men hvis et slikt vesen kan eksistere, så virker det som om heller vårt sinn ikke kan reduseres til fysiske forklaringer. Dette er et videreutviklet argument fra den geniale logikeren Saul Kripke’s arbeid på muligheter og nødvendigheter.

(Her er det viktig å skille mellom hva som er metafysisk mulig, men fysisk umulig og hva som er metafysisk umulig. Det er f.eks. metafysisk mulig at du kan hoppe fem meter opp i været eller løpe 100-meteren på 5 sekunder, i en mulig verden hvor muskelstrukturen til mennesket eller naturlovene hadde vært annerledes. Det er derimot metafysisk umulig å tenke seg en verden hvor det finnes kvadratiske sirkler, gifte ungkarer eller hvor vann ikke er det samme som H2O.)

Something-About-Mary-mf01

There’s something about Mary

Den australske filosofen Frank Jackson ga først dette argumentet i 1982. Se for deg en kvinne ved navn Mary. Hun blir født og vokser opp i et sort-hvitt rom uten farger. Men Mary er en høyt intelligent kvinne, og blir snart en av verdens beste innen neurovitenskap. Hun vet alt det finnes å vite om de fysiske fakta angående fysikk og fysiologi for fargepersepsjon. Selv om hun aldri har sett rødfarge selv, vet hun nøyaktig hva som foregår i andre menneskers øyne og nervesystemer når de ser fargen. Hun vet alle relevante fakta rundt lysbølger, refleksjoner på overflaten av røde objekter, osv.

Til slutt, i godt voksen alder, får Mary forlate det sort-hvite rommet. Hun får da se fargen rød selv.

Har hun lært noe nytt?
– Selvfølgelig! Nå vet hun hvordan det oppleves å se fargen rød!

Er det sannsynlig at neurovitenskap kommer til å finne frem til ny kunnskap som kommer til å erstatte læringen av denne opplevelsen?
– Nei, det er en non-starter, og nok en grunn til at menneskesinnet dypest sett må være et filosofisk, og ikke et naturvitenskapelig spørsmål, men kan være informert av naturvitenskap.

Fysikalisme påstår at det holder å vite de fysiske faktaene om ting og mennesker for å kjenne til alle mulige fakta om dem…punktum. Men qualia, among others, virker til å være helt utilgjengelig for materialister, og er dermed et hardtslående argument mot dette synet.

En god videre lesning av hvilket fundamentalt problem qualia utgjør for materialisten, er Nagels berømte “What is it Like to be a Bat“.

China_Crowd

Mange små kinesere

Funksjonalistiske materialister godtar (helt riktig) at det er ingenting med materialet i nervetråder og hjerneceller i seg selv som kan gi opphav til en unik ting som bevissthet og mentale prosesser. Den kan i teorien oppstå i andre materialer, som f.eks. silikonchips eller nervefibre i gull (kyborger?). Derfor argumenterer de for at det må være samspillet til det kausale systemet som gir opphav til bevisstheten.

Men hva må til for å få dette systemet til å fungere? Hvilken årsaks/virknings-prosesser må foregå, før bevissthet og mentalt liv kan finne sted?

Se for deg et enormt antall kinesere plassert utover et stort geografisk område. La oss så tenke oss samlingen av kinesere i hodet til en gigantisk, kompleks, robotisk struktur. Sammen utgjør de “China-head” og simulerer helt perfekt nerveprosessene og kommunikasjonen som foregår i hjernen av roboten. Når roboten opplever smerte, sender den ut et signal til, først noen få kinesere, deretter mange, deretter en stor del av dem, før de sender signal tilbake til roboten, som endelig kan gripe tak i smertestedet og skrike: “Auuchh!”

Betyr dette at China-head dermed plutselig opplever bevissthet? Får den et mentalt liv? Er alle kineserne plutselig er en del av et “super-mind”? Hvorfor ikke? Funksjonalister fortalte jo at det bare var det kausale samspillet som ga opphav til dette i utgangspunktet? Hjelper det hvis vi legger til flere kinesere? Hvis kineserne består av et annet materiale?
– Åpenbart ikke!

giant-robot-5

Et kanskje enda mer overbevisende argument mot materialisme, virker til å være James Ross’ “Immaterial Aspects of Thought“, igjen utviklet fra idèene av Kripke. Når jeg forstår det godt nok til å forklare det (forholdsvis) enkelt, kommer det nok en ny post som inkluderer den! :)

Sånn hvis zombiene ikke allerede har overbevist deg. Zombier har en tendens til å være overbevisende, i hvert fall i filmene jeg har sett!

Din tanke er fri – fri fra materie

(Publisert i Vårt Land 06.11.13)

Det var en tid hvor folk tvilte på om Gud eksisterte. Nå tviler de, ironisk nok, på om de selv eksisterer.

For kan det finnes noe som kan kalles for en sjel eller en selvstyrende «person», midt blant alle nerveceller, tilhørende molekyler og kjemiske koblinger? Er vi bare animerte, godtroende marionetter i en verden styrt av fastbestemte naturlover?

Bjørn Vassnes skriver 9. oktober i Aftenposten om en gradvis redusering av mennesket, takket være «vitenskap». Dette kan virke som en naturlig slutning dersom man ser på utviklingen de siste århundrene. Vi lærer stadig mer om hvordan mennesket fungerer, og kan putte det inn i detaljerte modeller.brain-machine-interface

For hvis virkeligheten består utelukkende av styrt fysisk materie og energi, må vel alt i prinsippet kunne forklares som rene lovmessigheter innen fysikk, kjemi og biologi? Med rent fysiske forklaringer, kan det ikke være tanker om noe, siden fysikk ikke har slike egenskaper, men kun er spinnende kvantepartikler.

Din frie vilje, dine ønsker, gleder, sorger og tanker om ting må være illusjoner, hvis alt utelukkende er fysisk determinert av nevroner i hjernen din som skyter rundt i faste mønstre. Hadde jeg visst plasseringen av alle atomer i kroppen din, inkludert alle lovene som virket inn mot dem, kunne jeg i prinsippet forutsett alle dine tanker og valg frem til den dagen du dør, i god ånd etter velkjente Laplaces demon. Demonen som kunne forutsi universets forløp til evig tid. Kan man tro noe annet som en konsekvent, materialistisk ateist?

Vent litt. Hva om det er alt dette som er overtro?

Det er nemlig ingen grunn til å kjøpe den materielle historien. Hvis dette er hele historien, er det ingen grunn til å tro at den fysiske materien og de kjemiske forbindelsene som utgjør deg, på noen som helst måte er i stand til rasjonell tankegang og objektiv kunnskap om verden. Analogier fra sinnet vårt til moderne computere er populære, men i beste fall sterkt misvisende, og hjelper deg ikke langt på vei. Det moderne mennesket har skapt seg en merkelig forestilling om at man har forklart en ting, dersom man kan dele det opp i små nok deler, kvantifisere det og plassere det inn under matematiske modeller. Men kvantitative forklaringer erstatter på ingen måte kvalitative. En bok forklares ikke av papir og innbinding, like lite som Ibsen forklares av nevrovitenskap.

Den vitenskapelige revolusjonen på 1600-tallet var avhengig av å prioritere nytte og definerte seg selv ut av enhver mulighet for å skape bilder av helhetlige sannheter. Menneskets mentalitet var en av tingene som snart skulle bli ofret på pragmatismens alter. Sir Francis Bacon, en av grunnleggerne av moderne vitenskapelig metode, var klar over hva han bortprioriterte, og lot derfor å ikke den nyttige naturvitenskapen overkjøre hele hans virkelighetsforståelse, ulikt enkelte moderne.

Filosofen William Stace beskrev i 1948 denne revolusjonen som den største i menneskehetens historie, men den hadde mistenkelig nok lite med vitenskap å gjøre, men et skifte i «ethos» eller holdning til vitenskapens rolle som å «forutsi og kontrollere naturen». En utelukkende filosofisk avgjørelse.

Nå er det ingenting galt med naturvitenskap, men problemet er når vi blir historieløse og tror at naturvitenskapens metodologiske naturalisme, på noen som helst måte erstatter vårt behov eller mulighet for å finne sannheter utover dette. Å overse dette forandrer ikke den objektive virkeligheten, noe mer enn at det å nekte og ta av meg mine røde linser, gjør alle ting røde.

Vassnes viser til Churchlands, et filosofpar som ganske ukritisk lar naturvitenskapen overstyre rasjonell filosofi i å forklare menneskesinnet på en reduksjonistisk måte. Optimalt sett skal alt erstattes med begreper om kjemikalsammensetninger og nervefyringer, også i vanlig dagligtale. Man kan se for seg romantikken blomstre når praten først får gå fritt om endorfiner, enkefaliner, dopamin og serotonin på sengekanten.

Churchlands, lik andre meningskollegaer, er forbløffende sneversynte i å tro at vitenskap krever deres konklusjoner. Ulikt hva Vassnes måtte tro, er ikke slik at reduksjonisme er upopulært fordi den er usmakelig, men fordi den er hinsides all fornuft.  Konklusjoner som er bisarre, og beviselig falske. Så kan vi heller la Vassnes’ forskrudde historieforståelse om kardinalene ligge til en annen gang.

For det er grunn til å tro at den tilfeldige, materialistiske historien nærmer seg slutten. Thomas Nagel, uttalt ateist og den kanskje mest anerkjente filosofen i USA, viser en rekke punkter hvor den ikke kan gi en forklaring, selv ikke i prinsippet. Dette inkluderer ting som bevissthet, vilje, intensjonalitet, hvordan liv oppsto fra død materie, og enda mer. Argumentene er mange, gode og har kommet fra flere hold i en lang årrekke.

Merk at de fleste av disse ikke bare er usannsynligheter, men logisk umulige. Det er derfor lite troverdig å svare med at naturvitenskapen antakeligvis vil finne frem til svaret, bare den får nok tid. Tvil er ikke alltid en dyd, men kan også være en unnskyldning for å henge fast i utdatert tankegods. Som Thomas Nagel sier, har vi ikke bedre grunnleggende verktøy for å finne sannhet i dag enn i Aristoteles dager. Kanskje hadde nettopp Aristoteles og etterfølgeren Thomas Aquinas det riktige svaret hele tiden?

Vitenskapsfilosofene Michel Bitbol og Bernard D’Espagnat går så langt som å si at filosofisk materialisme er falsifisert. For hva gjør man når en filosofi for å forstå naturen har møtt veggen? Man fortsetter ikke å stenge hodet i veggen, men forkaster filosofien, og lar det sjelelige, mangfoldige mennesket komme til sin rett igjen.

God naturvitenskap må løsrives fra uvitenskapelig, materialistisk kvasireligion og settes inn i kontekst av et større og mer helhetlig bilde, hvis den skal gå fremover i å beskrive objektive virkeligheter.

(Red: Denne kronikken er forsvart i større grad i dette innlegget)

Mindblowing og andre eventyr

Menneskesinnet er fantastisk spennende. Nettopp fordi det angår hver og en av oss, og alt vi lærer og opplever i denne verdenen. Samtidig er “Philosophy of Mind” kanskje det området hvor du vil møte forbløffende mange korttenkte påstander, gjerne under falsk påskudd av “vitenskapelighet” og “ærlighet”. Påstander som at menneskesinnet BARE ER kjemiske reaksjoner, nevroner, oppførsel, en computer, osv. Forsøk på mindblowing!

Mind-Blown

I forkant av en kommende aviskronikk (Red: Nå publisert her) på nettopp dette temaet (som forhåpentligvis vil få endel kritikk hvis folk er nok engasjert), så kan jeg jo allerede nå (Prophetic Style) forsvare og skrive litt bakgrunnsinformasjon om temaet, basert på den kjente amerikanske filosofen John Searle. Searle er mannen bak boka “The Rediscovery of the Mind”, den glitrende artikkelen “Is the Brain a Digital Computer” og det kjente “Chinese Room”-argumentet. Searle er en elegant, men knalltøff kritiker av alle former for å avvise eksistensen av menneskesinnet, sammenligne det med en computer, eller redusere det ned til forklaringer på nerve- og partikkel-nivå.

Kort sagt alle forsøk på å blindt la empirisk naturvitenskap overstyre rasjonell filosofi i forsøk på å beskrive mennesket. Denne irrasjonelle tenkemåten vil du møte mange steder, ubevisst og bevisst, så vær svært kritisk. En forbannelse i vår tid er nettopp at mye popvitenskap (og flere nyateister) ironisk nok har klart å fremstille denne tenkemåten som intellektuell. Folk som ønsker merkelappen på seg selv, sprer så om seg med scientistisk nonsens på kommentarfelter, forum og andre steder. Sjekk f.eks. intervju om kritisk tenkning fra K7 eller reaksjoner på Torkel Brekke sin siste artikkel i Aftenposten.

Eliminativ materialisme

La oss så se hva reduktiv/eliminativ materialisme er og hvordan Searle beskriver det. Vi har allerede behandlet temaet såvidt i første innlegg om Nagel og tildelt posisjonen en egen theme-song. (En veldig fengende en indeed).

“Dette argumentet er så dårlig, at det faktisk er flaut å måtte presentere det for dere. Men mange kjente filosofer har forsvart argumentet, så jeg må nesten fortelle dere om det.”
– John Searle, under forelesning på Berkeley University om sinnsfilosofi

Eliminativ materialisme, enkelt forklart, går ut på at siden vi har klart å bryte opp ting som farger, materie, væske, og soliditet i mindre fysiske deler, som fotoner, lysbølger, kvantepartikler og molekylbevegelser, så har vi “forklart” farger, materie og soliditet. Siden ting i mennesket som bevissthet, ønsker, frykter, håp, tanker, osv, ikke lar seg bryte ned i mindre fysiske bestanddeler, må derfor disse være en illusjon. Et slags biprodukt av nervefyringer og kjemiske reaksjoner.

Dette er naturligvis svært misvisende. Som selv Bertrand Russell vitner om, har vi IKKE forklart ting som farger, materie, kausalitet og gravitasjonskrefter, tross matematiske ligninger. Det ironiske er at vi faktisk fremdeles ikke aner hva de ER. Selv om væske svarer til molekylbevegelser, så er væsken fortsatt flytende. Selv om f.eks. farger svarer til lengden på lysbølger som treffer retina i øyet ditt, sier dette lite om den objektive virkeligheten av at f.eks. sofaen min faktisk ER rød. Teorier om Humes psykologiske forventninger til årsak/effekt eller hvordan materie virker mot hverandre, sier heller ingenting om hva kausalitet eller materie ER.

Posisjonens mest kjente forsvarere er Alex Rosenberg, ekteparet Churchlands (som jeg angriper i kronikken), og antakeligvis også nyateisten Daniel Dennett. Den mest sofistikerte versjon av argumentet går slik: våre allmenne påstander om hvordan sinnet fungerer, med ovebevisninger, tanker, ønsker, håp, osv, utgjør en slags primitiv teori; en “folkepsykologi”. Men som med andre primitive teorier, kan innholdet bare forsvares dersom teorien er sann. Siden Churchland et al. konkluderer med at teorien “folkepsykologi” er motbevist, som mange andre “folketeorier” gjennom historien, kan vi heller ikke tro på ting som bevissthet, frykt og tanker, men disse må være illusjoner.

Searle beskriver et parallelt argument innen fysikk, hvor vi måtte sagt at siden “folkebegrep” som fotballag, stasjonsvogn og tennisracketer ikke er reduserbart til et enkelt lag, bil eller racket, så eksisterer ikke fotballag, stasjonsvogner eller tennisracketer. Argumentet hviler på det åpenbart falske premisset om at for enhver empirisk (kunnskap vi får gjennom sansene) teori med tilhørende ordbruk, må denne svare til enheter kjent fra basic vitenskap.

I forlengelsen av det er det overhodet ingen grunn til å tro at folkepsykologi er motbevist på noen som helst måte. Nok en gang ønsker scientisten å definere seg til seier.

Andre materialister i denne tradisjonen argumenterer med at mentale fenomen egentlig ikke eksisterer, siden de ikke korresponderer til en bestemt hjernetilstand. En analyse av tilstanden til en persons hjerne, vil aldri fortelle oss nøyaktig hva slags mentale fenomen den opplever. Tidligere var argumentet at mentale fenomen ikke kunne eksistere siden man trodde de korresponderte med en bestemt hjernetilstand. Et tydelig vitne på hvor desperat materialisten er i å kvitte seg med mentale tilstander.

“I cannot believe that these guys are actually taken seriously and have articles published in Philosophical journals”,
– John Searle i forelesning

Kort sagt: tre fryktelige argumenter!

Et av Searles mest kjente argumenter mot at menneskesinnet fungerer som en computer, er at vi ikke bare er i stand til å lese syntaks, men også semantikk. Jeg er ikke bare programmert til å trykke “4” på tastaturet når jeg blir stilt det generiske spørsmålet “2+2=?”, men jeg kan faktisk også analysere hva jeg svarer på, hva tegnet “4” betyr, og om svaret er riktig. Litt overforenklet betyr det at vi ikke bare tenker ord og tegn, men vi er også i stand til å identifisere meninger eller sannhetsverdier bak dem. Ifølge Chinese Room-argumentet og som kritikk av Turingtesten, kan derfor en computer aldri sies å forstå kinesisk, på samme måte som et menneske faktisk kan forstå kinesisk.

I tillegg husker vi fra forrige post om Nagel, at også han bekrefter at alle forsøk på å fjerne menneskesinnet eller redusere det ned til fysiske forklaringer som oppførsel eller nerveaktivitet, er logisk selvmotsigende.

Filosofer som Churchland, Rosenberg og Dennett burde ikke få en misvisende status som “vitenskap”, men behandles med en solid klype salt. Dette er ikke vitenskap, men bare dårlig filosofi.

Mind cannot be blown away!