Category Archives: Trosforsvar

Sekulær fornuft finnes ikke

Sekularitet kan og vil aldri i seg selv være løsningen,

Først publisert på egen Facebook-side, hvor det følger litt videre diskusjon.

There are only two kinds of people, those who accept dogmas and know it, and those who accept dogmas and don’t know it.
– G.K. Chesterton

Liberalism is the only meta-narrative that has convinced the world that it is not a meta-narrative.
– Alasdair MacIntyre

Jeg oppdaget nylig en glitrende tekst om sekularitet av Stanley Fish i NY Times, som ville vært en god realitetsorientering til brorparten av de norske debattene. Denne «sekulære fornuften» mange henviser til, finnes nemlig ikke. Det er lett å vise, fordi sekularitet først og fremst er basert på negasjon. Et «trekke-fra». Et fravær av forfordeling. Et åpent rom som må fylles. En arena hvor tykke tradisjoner kan delta på lik(ere) linje.

Sekularitet kan aldri være løsningen for Norge, fordi sekulær fornuft aldri kan levere normativitet. Vi kan samle data, forsøke å finne et felles språk, lære å se oss selv utenfra, kritisere ulike ståsteder, men sekularitet leverer aldri vokabularet som tillater oss å si noe om hvordan vi skal bygge et godt samfunn.

Hvorfor burde alle borgernes preferanser telle? Hvorfor burde vi bry oss om eldre? Hvorfor burde vi utdanne mennesker? Hvorfor burde vi ta imot flyktninger? Hvorfor burde vi hjelpe næringslivet å skape arbeidsplasser? Hvorfor burde vi ha et rettsvesen? Hvorfor burde vi ikke torturere for å skaffe oss informasjon? Hvorfor burde vi?

Sekulær fornuft hjelper oss ikke en iota, fordi det ikke finnes noe slik som kan gi oss denne viktige normative veiledningen. Vi kan ikke engang nevne ord som «god» og «rettferdig», uten å stå ansvarlig til en referansestandard hvis disse er «god» og «rettferdig» ovenfor. En referansestandard som transcenderer individuelle tokens av «god».

For å være fornuftige, og si fornuftige ting om disse, må vi stå i en tanketradisjon som tillater oss å snakke om «det sanne» og «det gode». Denne vil mest sannsynlig vil ha en eller annen form for religiøs karakter, siden et faktisk alternativ aldri har vært presentert frem til våre dager.

Da er det kanskje ikke så rart at «kristne verdier» forsøkes involvert i disse dager for å gi innhold til «norske verdier». Dette kan selvfølgelig kritiseres, men det er vanskelig å se hva som skulle være alternativet. Vi kan vitse om fæle anekdoter av slemme kristne i historien og bibelvers som virker å fremme en grusom moral, og late som at slikt kan regnes som et argument, men vi kan ikke bortforklare at vårt eget tankesett er nedsenket i en tusen år gammel arv fra generasjon til generasjon, som i sin tid videreutviklet det beste fra tanketradisjonene som gikk forut for den.

Når vi skal besvare spørsmål om hvem vi er, i møte med en tykk tanketradisjon (islam), trenger vi selv noe tykkere å appellere enn disse abstrakte størrelsene «fornuft», «vitenskapelighet», «opplysning», «humanisme» eller «medmenneskelighet», som om disse skulle ha noe reelt innhold alene utenfor en større tanketradisjon. Disse kastes ofte rundt som floskler av personer som først og fremst ønsker å smykke seg med slike prydord, men som oftest ikke er i stand til å forstå det mer fundamentale bak dem. I Fish’ tekst, skriver han:

It is not, Smith tells us, that secular reason can’t do the job (of identifying ultimate meanings and values) we need religion to do; it’s worse; secular reason can’t do its own self-assigned job — of describing the world in ways that allow us to move forward in our projects — without importing, but not acknowledging, the very perspectives it pushes away in disdain.

Vi kan si at vi skal bruke fornuften, informert av vår beste vitenskapelige kunnskap, til å finne gode løsninger for oss alle. Men det er et lite innovativt forslag. Det er en arv som har vært forsøkt i tusenvis av år allerede, knapt berørt av den såkalte opplysningstiden. Så hva i alle dager skulle så denne fornuften være, uten en tykk tanketradisjon som fundament for oss å tenke fra?

Fornuft er aldri en isolert platonsk størrelse, som først ble hentet frem av opplysningstid eller annen mytologi. Fornuft er alltid fornuft-fra. Fornuft er alltid fornuft-fra-et-fundament – fra en tykk tradisjon.

Ja, hvordan kan tilfeldige akkumulasjoner av fundamentalpartikler finne sammen til å utgjøre såkalte «mennesker» en stakket stund, besitte en slags fornuft, ha et slags konsept om hva som er sant, godt og ønskelig, og hvorfor skal disse anstrenge seg stort for å bry seg om hverandre, innenfor tidsrommet av et lite hårsbredd i kosmisk perspektiv?

Og hvis vi er mer enn bare det – hva er så et menneske? Og hva er disse samlingene med mennesker som vi kaller samfunn? Sånn egentlig?

Nevertheless, Smith observes, the self-impoverished discourse of secular reason does in fact produce judgments, formulate and defend agendas, and speak in a normative vocabulary. How is this managed? By “smuggling,” Smith answers.

. . . the secular vocabulary within which public discourse is constrained today is insufficient to convey our full set of normative convictions and commitments. We manage to debate normative matters anyway — but only by smuggling in notions that are formally inadmissible, and hence that cannot be openly acknowledged or adverted to.

Og kanskje det ville blitt mindre av den mest tåpelige «religionskritikken» i norske aviser med et slikt perspektiv? Det er lov å drømme.

But no matter who delivers the lesson, its implication is clear. Insofar as modern liberal discourse rests on a distinction between reasons that emerge in the course of disinterested observation — secular reasons — and reasons that flow from a prior metaphysical commitment, it hasn’t got a leg to stand on.

Som så ofte ellers, har Chesterton sagt dette bedre og mer elegant før. Nærmere bestemt i boka Heretics fra 1905.

Every one of the popular modern phrases and ideals is a dodge in order to shirk the problem of what is good. We are fond of talking about ‘liberty’; that, as we talk of it, is a dodge to avoid discussing what is good. We are fond of talking about “progress”; that is a dodge to avoid discussing what is good. We are fond of talking about ‘education’; that is a dodge to avoid discussing what is good.

The modern man says, ‘Let us leave all these arbitrary standards and embrace liberty.’ This is, logically rendered, ‘Let us not decide what is good, but let it be considered good not to decide it.’

He says, ‘Away with your old moral formulae; I am for progress.’ This, logically stated, means, ‘Let us not settle what is good; but let us settle whether we are getting more of it.’

He says, ‘Neither in religion nor morality, my friend, lie the hopes of the race, but in education.’ This, clearly expressed, means, ‘We cannot decide what is good, but let us give it to our children.’
– G.K. Chesterton

Bryllupsgave?

Veldig off topic. Jeg skal gifte meg min elskede førstkommende lørdag. Vi er heldigvis velsigna nok til å ha det vi måtte trenge for å leve godt, men om du eksempelvis er en taus leser som setter pris på å lese denne bloggen i ny og ne, hadde vi vært innmari takknemlige om du ønsker å vise det ved å bidra til den veldedige bryllupsgaven i vårt navn på Bidra.no. :)

På forhånd takk!

Dødssprøyte uten selvbestemmelse

Publisert på Minerva 16.05.17.

Forslaget om å åpne for dødshjelp bygger ikke på respekt for folks egne valg, men på et menneskesyn på avveie.

NOBAS-rapporten viser at så mange som 76 prosent av befolkningen er positive til dødshjelp. Leger og sykepleiere er derimot langt mer negative, og legers, sykepleieres og farmasøyters foreninger har markert sin aktive motstand.

Forskjellen mellom holdningene til befolkningen på den ene siden, og politikere og helsepersonell på den andre siden, kan kanskje forklares med at sistnevnte jobber tett på pasienter til daglig. Det er de som vil få ansvaret for å sette dødssprøytene og regulere rammeverkene. Derfor ser de gjerne flere faremomenter og praktiske utfordringer.

Forskning viser dessuten at formuleringen av spørsmålene spiller en betydelig rolle. Sannsynligvis har vi de mer ekstreme tilfellene i tankene når vi huker av positivt i et spørreskjema, eksempelvis en kreftsyk pasient i høy alder, med sterke smerter og bare kort tid igjen å leve. Vil det ikke være brutalt å frarøve vedkommende muligheten for en giftsprøyte på sykeleiet? Ville vi ikke gjerne hatt den muligheten selv i samme situasjon?

Mer komplekst under overflaten

Men spørsmålet om dødshjelp er ikke så enkelt.

Vår kunnskap om smertelindring gjør for det første at svært få i Vesten i dag trenger å oppleve store smerter mot slutten av livet. Hvis vi engasjerer oss for dem, burde vi heller gjøre tilbudet om god lindrende behandling tilgjengelig for de som trenger det. De fleste som velger død i land hvor det er tillatt, oppgir da heller ikke smerte som primærmotivasjon, men heller tap av mening, ønske om selvbestemmelse og frykt for å være en byrde.

For det andre er det vanskelig å finne ut hvordan man kan diskriminere mellom «rett» og «feil» lidelse. Det var poenget til filosof Lars Johan Materstvedt i en diskusjon med Unge Venstres Tord Hustveit før Venstres landsmøte. Hustveit tok til orde for å utrede legeassistert selvmord for et begrenset utvalg syke, og Materstvedt kritiserte forslaget som mer autoritært enn liberalt. Begrunnelsen var at Hustveit gjør seg til dommer ved å diskriminere mellom hvem som skal ha tilgang til dødshjelp, og hvem som ikke skal ha det.

Forslaget om å tillate dødshjelp handler ikke først og fremst om selvbestemmelse.

Materstvedt viste til at om man bare åpner for dødshjelp for terminalt syke, som personer med maksimum seks måneder igjen å leve, slik man har gjort i delstaten Oregon i USA, forteller man kronisk og psykisk syke at sykdommen deres ikke «kvalifiserer» til dødshjelp. Hvis man eventuelt åpner for dem også, avviser man i neste omgang andre, som personer med mildere sykdommer. Om man når helt dit, er det igjen vanskeligere å avvise personer med ren livstretthet, noe som nå diskuteres i Nederland.

Hvordan kan vi være så hjerterå at vi skal sette oss til doms over hva som er en god nok grunn til å bli tatt livet av?

Nødvendigheten av diskriminering

Alle forslagene om å innføre dødshjelp avgrenser nemlig hvem som skal ha tilgang og hvem som ikke skal ha det. Alle, bortsett fra et fåtall av radikale, er enige om at vi diskriminere. Det viser at forslaget om å tillate dødshjelp ikke først og fremst handler om selvbestemmelse.

Forkjempere for dødshjelp vil ha deg til å sympatisere med eldre og kreftsyke i sterke smerter, og snakker sjeldent om de andre, som like fullt kunne påberopt seg selvbestemmelse.

Om en 21-årig jente eller gutt opplever kjærlighetssorg, noe som er alvorlig nok for den det gjelder, og ønsker hjelp til å ta sitt eget liv, vil vi (forhåpentligvis) nekte dem det. Eller tenk på en person som ønsker å ta livet sitt, uten å oppgi noen grunn overhodet. Vi diskvalifiserer dødsønsket deres for å være foretatt på manglende grunnlag.

Og om vi åpner for dødshjelp, vil definisjonskampen stå om hva som er god nok grunn.

Om argumentet var sentrert rundt selvbestemmelse, skulle altså ikke grunnene ha stort å si. Den avgjørende variabelen i argumentet for dødshjelp, er derfor ikke selvbestemmelse, men rasjonalitet. Og om vi åpner for dødshjelp, vil definisjonskampen stå om hva som er god nok grunn. Eventuelt prat om selvbestemmelse tilfører forslaget mer en retorisk innpakning.

Det burde ikke overraske oss. Dagens moralsk relevante forståelse av autonomi er i hovedsak hentet fra Immanuel Kant. For Kant skulle imidlertid viljen aldri betraktes isolert. Valgene våre må alltid veies opp mot den rasjonaliteten som definerer oss som mennesker, og Kant ville karakterisert det som totalt irrasjonelt å ønske sin egen ikke-eksistens, blant annet på grunnlag av det kategoriske imperativ om den ønskede universaliteten av våre valg, og prinsippet om at vi skal anse mennesket som et mål fremfor et middel.

Rettighet til liv

For det tredje vil de fleste av oss akseptere at alle mennesker har en rettighet til liv. Tanken om at vi har ubetingede rettigheter, bare i kraft av å eksistere som menneske, ligger til grunn for ethvert samfunn som påberoper seg menneskerettigheter.

En forespørsel om dødshjelp må derfor ta form av at pasienten fraskriver seg retten til liv. Men livet vårt er ikke en enkeltting vi bytter vekk, men en absolutt start for all moralfilosofi.

Det å fraskrive seg retten til liv, dersom noe slikt eksisterer, er ikke uten videre mulig: Livet er nemlig en forutsetning for alle goder vi i prinsippet kan være i stand til å etterstrebe.

Varianter av dødshjelp

Den filosofiske gravitasjonskraften har en tendens til å trekke ny argumentasjon mot sine logiske endestopp. Før vi endrer tilsynelatende små ting, må vi utforske hvordan et slikt samfunn kan se ut.

Man skiller gjerne mellom tre varianter av dødshjelp: (1) Eutanasi, som per definisjon er frivillig, (2) ikke-frivillig medisinsk drap og (3) ufrivillig medisinsk drap. Behandlingsbegrensning, som tidligere ble kalt passiv dødshjelp, innebærer ingen aktiv drapshandling, og regnes ikke blant disse.

Eutanasi forutsetter at pasienten eksplisitt, fritt og kompetent har etterspurt dødssprøyten. For virkelig å være fri, må beslutningen ikke ha vært utsatt for tvang, mangelfull informasjon, frykt eller press. Det kan imidlertid problematiseres hvor fritt slike valg kan være. Friheten er alltid betinget av omstendigheter, og tilgjengeligheten av en slik lov vil kunne skape en større forventning om død til dem som allerede frykter å være til bry.

Ikke-frivillige medisinske drap foregår når pasienten ikke kan gi en reflektert respons, som hos babyer, demente, eller pasienter i en såkalt vegetativ tilstand. Et ufrivillig medisinsk drap forutsetter at legen kunne forhørt seg med pasienten, men ikke gjør det, til og med når pasienten motsetter seg dødssprøyten.

Kan vi la dem leve slik dersom vi tenker at de ville ønsket å dø dersom de var rasjonelle?

Det viser seg at grensene mellom disse dødshjelpvariantene er mer flytende enn absolutte, og de mest høylytte forsvarerne for frivillig eutanasi er forbausende tause i å avvise tanken om ikke-frivillige eller selv ufrivillige medisinske drap.

De mest ekstreme, som Peter Singer, hevder eksplisitt at vi må være åpne for at det kan finnes situasjoner hvor samfunnets interesser kan trumfe individets ønskeom å leve. Eksempelvis har en ekte konsekvensetisk begrunnelse for dødshjelp ingen mulighet til å beholde selvbestemmelse som hellighet. Den vil kreve at vi alltid må være åpne for at vi kan finne kreative grunner til hvorfor vi skal overkjøre individets ønske om å leve.

Det er jo ikke helt umulig å se for seg: Hva med personer som er uheldige nok til å ikke være kompetente i valgøyeblikket, som barn eller demente med store lidelser: Kan vi la dem leve slik dersom vi tenker at de ville ønsket å dø dersom de var rasjonelle?

Om vi åpner for at det kan være gode grunner for med viten og vilje å avslutte uskyldige menneskeliv, har vi allerede et relativisert menneskesyn, og samfunnet mister en sterk beskyttelse for våre mest sårbare medlemmer. Overlege Morten Horn konkluderte nylig derfor forståelig nok med at: «Særlig de funksjonshemmede frykter å bli tildelt retten til å eliminere seg selv som en byrde for samfunnet».

En radikal omveltning

Det ser altså ikke ut til at det er mulig å åpne for dødshjelp for den gruppen vi har i tankene, uten at vi samtidig redefinerer ting som åpner for at menneskesynet vårt relativiseres.

Tanken om at vi kan «kurere» pasienter som skattebetalt helsetjeneste ved at leger, forpliktet i årtusener til eden om å beskytte liv, plutselig skal ta livet av dem, innebærer en radikal omveltning. Å åpne døren for at samfunnet i større grad inviteres til å anse enkeltmennesker som en byrde for samfunn, familie eller helsevesen, tar oss et langt stykke på vei mot et brutalisert menneskesyn hvor vi er tannhjul i et maskineri.

Når vi begynner å lempe på våre tunge, velfungerende prinsipper om at det er absolutt galt å ta uskyldige liv, at menneskelivet har ubetinget verdi, samt den absolutte retten til liv, bryter vi ned våre viktigste forsvarslinjer mot at ting kan gå galt av sted.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Hværsaagod Takkskalduha Hvaerdetduforsøkeraasi?

Hvorfor klager folk over post-fakta samfunnet nå, når nyateismen har vært hos oss siden minst 2004?

Om du ønsker å høre mer om hva som er galt med nyateisme, samt hvorfor Nietzsche & Co holdt en helt annen standard, kan du høre denne underholdende, lille forelesningen.

Jeg hadde stor glede av å høre komiker Espen Thoresen på radio i min ungdom, men alle gode ting må visst komme til en slutt. Han skrev nylig dette innlegget i Dagbladet, som har fått en del oppmerksomhet. Det er noe dypt fascinerende med slike komikere, salig overbevist om at timer med vitsing fremfor timer med studier har gjort dem til gudenes gave til fornuften, i det de presenterer enkle, bastante svar på filosofihistoriens vanskeligste spørsmål.

Les innlegget. Dette må være noe nær et nytt lavmål til nå, og de samme gudene veit at gode kandidater har dukket i Dagbladet tidligere. Mannen prøver jo ikke engang. Selv i ettertid på Facebook er han ute av stand til å svare direkte på selv de enkleste spørsmål, uten å spore av og ty til retorisk pjatt. Men Dagbladet vet at dette gir plenty av delinger og klikk fra folk som stopper å lese ved overskriften, men er enig i den, så  redaksjonen utviser god evne til markedsorientering i å kjøre på.

Thoresen nevner hundre ulike ting i løpet av en kort tekst, men tar seg aldri tiden til å stoppe opp for å føre et eneste logisk argument, samhandle med fagkunnskap, vise til støtte for store påstander, ramse opp historiske fakta eller i det hele demonstrere at han har nok studiepoeng i statistikk til å forstå kausalitetsretninger.

Det er kort sagt ingen – INGEN – substans å ta tak i for en villig sjel som kunne ha lyst til å skrive en interessant motkronikk. Når man skifter målskive for annenhver setning, er det uklart hvilket mål man kan ha for øye ved å skrive en slik tekst, annet enn å tydeligvis mene at KRLE er teit, at Hareide likevel virker ålreit, at Bush Jr. sa dumme ting og at (moderne) bokstavelig bibeltolkning er lame.

Men det kunne han fått vite om han hadde oppsøkt rabbinske tolkningstradisjoner fra tusenvis av år tilbake, hadde oppsøkt de mengdene som eksisterer av kristen teologisk litteratur på disse områdene, eller generelt hadde giddet å forhøre seg med en hvilken som helst utdannet religiøs person før han langet i vei mot nevnte stråmenn.

Han mottar neppe en kule (eller engang en ferdigtygd tyggis) i posten for dette, men denne typen kritikk ender nok på historiens søppelhaug, sammen med annen populær nyateistisk kritikk. Ikke fordi den er ubehagelig, men fordi den er uinformert, og slikt kan spesielt sadomasochistiske religiøse oppsøke mange av på dusinet i tusenvis av kommentarfelter hver dag.

Vårt mål burde heller være at vi snart kan høyne det intellektuelle nivået og se mer informert kritikk av religiøse filosofer, samt religiøses oppførsel. Men om det ikke eksisterer et minimum av presisjon, er målgruppen for kritikken rettferdiggjort i å ignorere det hele.

Et illustrerende eksempel fra teksten likevel:

Opplysningstiden har debunket ethvert bevis på at guder finnes, men om dette fører til at jeg ender som samvittighetsfange, bring it on.

Dette er noe av det søteste jeg har lest. Skjønt, det er litt mistenkelig at alle som fremmer slike generelle, ambisiøse påstander gjerne unnlater å vise til et eneste eksempel. Mener han at det etter opplysningstida vokste frem naturvitenskapelig evidens som har satt spikeren i kista for Gud? I så fall: Hvilke da?

Mener han at det var Kants innvendinger mot Anselms ontologiske argument som var dødelige? Mener han at Humes reviderte epistemologi ødela for vår evne til å vite noe om størrelser forbi vår direkte empiriske tilgang, selv ikke ved å vise til fullt logiske resonnementer fra effekt til årsak? Alt dette er adressert, også av meg, så fint om han i det minste kunne brukt sin åpenbart ekstraordinære innsikt til å peke oss i riktig retning.

Har han lest noe fra opplysningstenkerne i det hele tatt? Jeg har lest en god del, og har lest mye av folk som har lest desto mer, men verken jeg eller de forstår fremdeles hva han kan sikte til. Men siden han er så skråsikker, og tydeligvis bare trenger en setning på å avfeie argumentene til verdenshistoriens største tenkere, fra Aristoteles til Descartes, kunne han jo kostet på seg et bitte-pitte-litte eksempel, slik at han kunne avfeid den overveiende mistanken om hybris?

Galileo Galilei – Da kirken undertrykket naturvitenskap

En forlokkende myte

Kirken har alltid vært i konflikt med naturvitenskap. Kirken pleide jo å ha mye makt. Makt over mennesker. Til å kontrollere hva folk tenkte om det meste. Når så noen modige naturvitere forsøkte å komme seg opp og frem for å tenke selv, måtte disse holdes nede. Kirkens dogmer ble slått i hodet på dem til de trakk seg i skjul. Men til slutt vant fornuften, naturviterne slapp endelig fri, og kirken var slått.

Hallo. Alle veit jo det? Man trenger vel ikke å begrunne dette lenger, for det er vel etablert som fakta?

Vel. Nesten. Dette er en av måtene jeg pleier å åpne foredragene mine om Gud og naturvitenskap på. Det fanger tilhørerne, tar tak i dyptsittende fordommer og gir en god mulighet til å spille videre på dem.

Det er kanskje ikke så rart at vi tror på slikt, når selv elever på videregående skole møter parodiske avsnitt som dette i norskskoleboka si:

Sjå for deg eit samfunn der religionen ved kyrkja, påstår at han kan forklare alle samfunnsforhold og naturforhold. Folk får ikkje tru på noko som ikkje religionen først har godkjent. […] I eit slikt samfunn finst det ingen krefter som oppfordrar vitskapen til å komme med ny og banebrytande kunnskap, tvert imot blir ny kunnskap sett på med skepsis. […] Dette samfunnet er mellomalderen i Europa

Forlokkende fortelling. Veldig godt egnet for alle som ønsker å fortelle seg selv at de står på riktig side av historien. Hvite riddere av opplysning og fornuft mot fortidens mørke, overtro og undertrykkelse. Være seg godtroende pseudo-skeptikere i Rasjonalitet, velmenende SV-politikere eller andre. Derfor er det synd at også denne historien er ren overtro. En siste krampetrekning fra den for lengst diskrediterte Draper-White-tesen.

Det har vitenskapshistorikere og vitenskapsfilosofer visst i en lang årrekke, uten at folk flest tvinges til å lese vitenskapelige journaler av den grunn. Tvert om kan man argumentere godt for at kirken og en kristne virkelighetsforståelse var det som muliggjorde moderne naturvitenskap som intellektuelt prosjekt. Det hører dessuten med til historien at det ikke eksisterer et eneste dokumentert eksempel på at kirken har forfulgt personer for at de har drevet med…vitenskap.

Men, men, men. Det kan jo ikke være sant? Dette er vel etablert kunnskap? Ikke-alltid-like-skeptiske sjefshumanist og Twitter-humorist Jens-Brun Pedersen insinuerer tross alt at han hørt det fra læreren sin. Gosh. Med så mange studiepoeng man får i vitenskapshistorie på lærerhøyskolen i disse dager, er det bare å ta av seg hatten for et slikt resonnement.

Men hva med Giordano Bruno? Og sjefen av dem alle – Galileo Galilei?

Okay. Bruno er en lang historie i seg selv, så la oss her konsentrere oss om Galilei.

Galileis forløpere

Du kan alltid stole på at det finnes folk på Twitter og Facebook som tror de kan knuse lange tankerekker med en kvikk one-liner som inneholder Galilei. Han er sjefsmartyren som skal demonstrere forbi enhver tvil at kirken har hatt klørne ute når dogmer trumfer vitenskapelighet.

Og visst finnes det mye kirken burde ta selvkritikk for opp gjennom historien, men å hindre vitenskapens fremvekst er på ingen måte en av dem. Heller ikke i episoden med Galilei.

Så hva skjedde egentlig her?

Fortellingen om bakteppet for hendelsen, burde få med at dette var en urolig tid, både for kirken og for Europa. I Galileis levetid fra 1564 til 1642 var både reformasjon og mot-reformasjon allerede kommet godt i gang, og trettiårskrigen (1618-1648) herjet kontinentet.

Galilei er kjent for de fleste som personen som ville erstatte den geosentristiske modellen med vår heliosentriske, men endte opp i kirkens fangenskap. Det viste seg at det ikke var jorda som sto i sentrum likevel, men sola. Jordkloden vår, sammen med de andre planetene, gikk bare i bane rundt den.

Men nå var det faktisk ikke Galilei som var først ute med den heliosentriske modellen. Nikolaus Kopernikus startet å lefle med disse ideene allerede i årene 1512-1514, og utviklet detaljene i teorien han publiserte i 1539-1541. I årene etter ble Kopernikus’ modell hyppig diskutert blant akademikere, sammen med andre modeller. Noen av disse var geosentriske. Andre var heliosentriske.

Og hvis vi legger vekk privilegiet av å være født inn i et moderne skolesystem, og legger vekk behovet for å kjenne oss smartere enn fortidens mennesker en liten stund. Hvordan ville egentlig vi ha gått frem for å argumentere for at det er jorda som går i bane rundt sola, og ikke omvendt? De færreste av oss kunne gjort det på egen hånd, uten i minste å appellere til en eller annen troverdig autoritet som har lært oss det.

Kampen om sentrum

Så sant og si, var det på den tida god grunn til å tenke at det var den geosentriske modellen som var best begrunnet, både av observasjon og fornuft. Kopernikus og Galilei var i minoritet, og med god grunn. Som Kopernikus selv skrev:

When a ship sails on a tranquil sea, all the things outside seem to the voyagers to be moving in a pattern that is an image of their own. They think, on the contrary, that they are themselves and all the things with them are at rest. So, it can easily happen in the case of the earth that the whole universe should be believed to be moving in a circle [while the earth is at rest].
(On the Revolutions of the Heavenly Spheres, 1543)

Samtidig fantes det innvendinger mot en heliosentrisk modell, som virket til å være uoverkommelige for teorien. To av disse var manglende observasjoner av en stellar parallakse (som ikke ble observert før i 1838), og ikke minst problemet med klodens treghet som ville blitt skapt av jordas rotasjon. Det var for øvrig de samme grunnene som gjorde at de antikke grekerne hadde forkastet en heliosentrisk modell.

Stellar parallakse. Mellom sesongene på året, ville vi forvente at nære stjerner vil se ut til å forflytte seg til en annen posisjon mot de lenger vekk. F.eks. i januar vil vi forvente at A og B befinner seg langt fra hverandre i vest, mens de vil fremstå tettere sammen i juli i øst.

John Buridan hadde f.eks. presentert et argument på 1300-tallet, som tilsa at dersom jorda roterte, ville vi forvente at en pil som ble skutt rett opp i lufta, ville flytte seg en viss distanse før den landet igjen. Det var et av eksemplene Galilei senere skulle argumentere mot. Men ammunisjonen han fikk til det, fikk han fra Buridans egen elev, Nicole Oresme, som viste til at både pil og bueskytter tar del i rotasjonshastigheten til jorda.

Kopernikus hadde vært klar over at det fantes gode argumenter mot hans posisjon, og nølte i lang tid med å publisere notatene sine. Men det var kardinal Nicolaus von Schönberg og biskop Giese av Kulm som oppfordret han til å likevel starte å sirkulere ideene på 1530-tallet.

Men Kopernikus’ modell klarte aldri å overgå Georg von Peuerbachs da ledende versjon av den ptolemeiske, geosentriske modellen. Den kopernikanske teorien var mer komplisert, brukte dobbelt så mange episykluser, og hver planet ble fremstilt å rotere rundt sitt eget sentrum.

Enter Galilei

Galilei kom med lite originalt innhold, resirkulerte mye fra de forutgående århundrene, men hans bidrag var først og fremst å benytte det nylig oppfunnede teleskopet, og særlig hvordan hans observasjoner av Venus’ faser var ment å gi støtte til den heliosentriske modellen. Men selv på dette tidspunktet hadde han på ingen måte demonstrert noe som helst.

Bilderesultat for galilei telescope

Galilei tok dessuten feil om en rekke viktige detaljer. Han avviste f.eks. Keplers elliptiske planetbaner, hevdet at planetene beveget seg i sirkulære baner, og påsto at tidevann ble skapt av jordas rotasjon.

I 1616 kom Galileis modell opp til vurdering. På dette tidspunktet eksisterte hele syv konkurrerende modeller. De var som følger:

  1. Herakleidisk. Geo-heliosentrisk. Merkur og Venus roterer rundt sola, mens resten roterer rundt jorda.
  2. Ptolemeisk. Geosentrisk, med stasjonær jord.
  3. Kopernikansk. Heliosentrisk, med rene, platonske sirkelbaner og haugevis av episykluser.
  4. Gilbertsk. Geosentrisk, med roterende jord. (Fra William Gilbert i De Magnete)
  5. Tychonisk. Geo-heliosentrisk. Sol og måne roterer rundt jorda, men alt annet roterer rundt sola.
  6. Ursinsk. Tychonisk, men med roterende jord.
  7. Keplersk. Heliosentrisk, med elliptiske planetbaner.

Dessuten må vi jo ikke glemme:

Neida. Men siden mange ledende akademikere tilhørte presteskapet, var det naturlig at mange av dem var aktive i debatten omkring disse. På dette tidspunktet, hadde heliosentrisme vokst frem som et virkelig alternativ. Det var verken undertrykket eller fordømt. Den ledende kardinal Bellarmino skrev følgende i et brev fra samme år:

If there were a true demonstration that the sun is at the centre of the world and the earth in the third heaven, and that the sun does not circle the earth but the earth circles the sun, then one would have to proceed with great care in explaining the Scriptures that appear contrary, and say rather that we do not understand them than that what is demonstrated is false. But this is not a thing to be done in haste, and as for myself I shall not believe that there are such proofs until they are shown to me.

Så Bellarmino var helt åpen om at kirka måtte forandre sitt syn om heliosentrisme ble demonstrert. Hvilket vi nå vet snart skulle skje. Men på dette tidspunktet var det ikke etablert. Bellarmino visste hva han pratet om. Han var godt utdannet, underviste i naturfilosofi i Leuven i Flandern og var vel oppdatert på den pågående debatten.

Så kirkas store synd frem til nå, i den forstand Bellarmino representerte kirka, var å fortelle Galilei at det ikke holdt å påstå at om A og B var sanne, ville konklusjon C følge, men Galilei måtte plent demonstrere at A og B faktisk var sanne. Galilei måtte finne seg i å love at han ikke fikk lov til å presentere heliosentrisme som et etablert faktum, men måtte utforske teorien videre.

Det var en intens debatt, hvor man kunne finne presteskap og naturvitere på begge sider. De var blant motstandere, som presenterte velbegrunnede argumenter mot Galilei sine ideer, og hos andre som forsvarte ham. Kardinal Maffeo Barberini, som snart skulle bli pave, var en nær venn av Galilei på denne tida.

Men hvordan kan alt dette stemme, når vi har hørt at Galilei var i konflikt med både Bibel og kirkens standpunkt?

Den katolske kirke hadde aldri hatt noen utbredt formening om at Bibelen skulle tolkes linje-for-linje helt bokstavelig, men hadde flere tolkningsnøkler og hadde en lang tradisjon av å forstå Skrift ut fra beste tilgjengelige kunnskap. Biblisisme har vokst frem først i moderne tid i enkelte fundamentalistiske, protestantiske miljøer. Og spør gjerne deg selv: På hvilken måte skulle det være fundamentalt til en kristen virkelighetsforståelse om hvorvidt jorda går i bane rundt sola eller omvendt? Fra Dantes Inferno (1308-1321) vet vi at sentrum ikke uten videre fremsto som en attraktiv posisjon.

Men kirkas allerede etablerte holdning i middelalderen var at siden Gud var rasjonell, måtte skaperverket kunne utforskes rasjonelt. Sannhet er tross alt enhetlig og verdt å trakte etter, uansett om den måtte komme fra Guds naturlige eller spesielle åpenbaring. Herfra vokste naturfilosofien frem, som senere skulle utvikle seg til systematisk naturvitenskap slik vi kjenner det i dag.

Konflikten tilspisser seg

I 1632 ble Galilei spurt av Barberini, som nå hadde blitt Pave Urban VIII, om å skrive en bok som fremstilte både den ptolemeiske geosentriske og den kopernikanske heliosentriske modellen, med styrker og svakheter, side om side. Resultatet ble til verket Dialogo sopra i due massimi sistemi del mondo (Dialogue Concerning the Two Chief World Systems).

Innen den tid hadde kirken langt på vei innrettet seg etter den kopernikanske revolusjonen. Jesuitter fulgte flittig Galilei i å bruke teleskop til å finne støtte og kritikk mot Copernicus’ ideer, og katolske akademikere fortsatte debatten med astronomer over hele Europa, som nå inkluderte de ikke helt ukjente Johannes Kepler og Tycho Brahe.

Men i boka gjorde Galilei det uttrykkelig klart at hans egen modell skulle komme sterkest ut. Ikke nok med det. Galilei skapte dessuten en karakter i boka ved navn Simplicio (italiensk: idiot) som ble tillagt pavens egne argumenter i sin munn.

Galilei var kjent som en temmelig arrogant type, som kunne irritere vettet av selv sine allierte. I tillegg til den åpenbart grove personlige fornærmelsen, anså paven at Galilei hadde brutt løftet fra 1616 om å ikke fremholde modellen sin som et objektivt faktum før den var tilstrekkelig demonstrert.

Det førte til at Paven i 1632 trakk tilbake støtten sin, og lot inkvisisjonen føre saken om hvorvidt Galilei hadde brutt løftet sitt. Inkvisisjonen fant ut at det stemte, og i 1633 ble Galilei dømt og straffet.

Konklusjon

Vi forstår altså at situasjonen var mer kompleks enn vi ofte blir fortalt. Den involverte veldig sterke personligheter, en ydmyket pave, og en turbulent politisk periode som til slutt endte i fordømmelsen av Galilei og det koperniske systemet, selv om denne snart ble reversert. Misunnelige naturvitere var dessuten sterkt aktive i å konfrontere Galilei med Pave Urban, vel vitende om et sannsynlig utfall.

Så hva skjedde med stakkars Galilei da? Ble han brent på bålet? Torturert? Det må da ha vært noe grusomt, siden han alltid blir trukket frem?

Vel. Nesten. Under rettssakene i 1633 bodde Galilei på diverse palasser og leiligheter i Roma, og endte opp i husarrest i villaen sin i Firenze. Her brukte han de siste ni årene av sitt liv, skrev flere av hovedverkene sine, mottok besøk og reiste på enkeltvisitter. Han sto aldri i fare for å bli henrettet eller torturert, og selv husarrest-dommen ble betraktet å være i overkant streng.

Kan man fremdeles kritisere Pave Urban, kirken og støttespillerne for å opptre slik de gjorde?

Helt klart.

Men å bruke Galilei-hendelsen som anekdote som egenhendig skal avfeie all annen historie av banen i å demonstrere at kirken egentlig, sånn egentlig var innmari brutal og fiendtlig mot naturvitenskap?

Verdiløst. Ren ønsketenkning.

Apologetikk for dummies

Publisert i tidsskriftet FOLK 4/16.

Kristne kan la seg inspirere av Sokrates i oppgaven om å holde et forsvar. Den kristne virkelighetsforståelsen er ikke bare et attraktivt budskap, men vi har dessuten gode grunner til å tenke at den samsvarer med virkeligheten.

Så da vil jeg utføre mitt forsvar, og i løpet av den korte tiden jeg har fått, vil jeg forsøke å avlive de ondsinnede påstandene om meg som dere har trodd på så lenge. Jeg håper at jeg vil lykkes, dersom dette er til det beste for meg og dere, og at mine ord finner velvilje hos dere. Men jeg vet at å lykkes med dette ikke vil bli lett – jeg ser utfordringen. La så dette skje slik Gud ønsker: i lydighet til loven vil jeg utføre mitt forsvar.
– Platon i Sokrates forsvarstale

Slik åpner Sokrates sin forsvarstale – hans apologia. Sokrates står for den greske retten i år 399 f.Kr., beskyldt blant annet for å korrumpere de unge med sine mange spørsmål, og for å ikke tro på de samme gudene som den greske staten.

Et forsvar – ikke unnskyldning

Men Sokrates ønsker ikke å beklage oppførselen sin. Han hevder at han ikke trenger å unnskylde seg for å få ungdommen til å tenke på viktige spørsmål. Spørsmål som hva rettferdighet og dyd er. Likedan kan han ikke klandres for å ikke tro på hele det greske spekteret av guder, for Sokrates mener at disse gudene var uverdige. De var oppblåste menneskelignende utgaver med et voldsomt temperament, sjalusi, grådighet, dårskap og andre menneskelige laster. Sokrates trodde derimot det måtte være en høyerestående guddommelighet. En verdig til å være guide for kunnskap, godhet, moral og rettferdighet.

Sokrates mener å formidle sannheten. Det er det han nå skal forsvare. At det han har pratet om hele tiden, faktisk er sant, og at beskyldningene dermed vil falle sammen.

Ordet apologetikk kommer fra samme stamme som Sokrates’ apologia, og oversettes gjerne til noe slikt som trosforsvar. Alle mennesker er trosforsvarere. For livssyn. For politikk. For moral. For preferanser, om det er beste fotballag, mat eller tv-serie. Vi påstår noen grunnleggende ting om hva som er sant og godt om virkeligheten.

Den kristne kan la seg inspirere av Sokrates i oppgaven om å holde et forsvar, for å holde fast ved at den kristne virkelighetsforståelsen ikke bare er et attraktivt budskap, men at vi dessuten har gode grunner til å tenke at det samsvarer med virkeligheten.

Den kristne trenger heller ikke å unnskylde seg for det han holder for sant, men burde vise at hun er en som oppriktig søker sannhet. Derfor krever apologetikk at vi dessuten er villige til å utforske hvor sannheten virkelig ligger.

Klok tro

Du har sikkert erfaringer med at mange av dine tidligere trospåstander har vist seg å være feil. Bestekompisen var ikke til å stole på. Sydney var ikke hovedstaden i Australia. NSB-toget kom ikke til tiden. Etter all sannsynlighet er det fremdeles mye av det du tror på, som vil vise seg å være feil. Det betyr ikke nødvendigvis at alt det du nå tror er sant, snart vil vise seg å være galt, eller at ikke kjernen i din kristne virkelighetsforståelse holder vann. Men det betyr at vi skylder å oppsøke de beste argumentene med et lyttende øre, ikke bare for det vi nå tror på, men for hva våre meningsmotstandere hevder, om det skulle være seg at Gud er Allah og Muhammed er hans profet, eller om det er påstanden om at Gud ikke eksisterer i det hele tatt. Vi kan vise andre den samme generøsiteten som vi selv ønsker å bli møtt med.

Den kristne virkelighetsforståelsen er likevel det tankesystemet som har tålt tidenes tann aller best, i møte med vidt ulik motstand til alle tider. Fra å møte etterfølgere av Zeus, Apollo og Athena, til de romerske Jupiter, Venus og Mars. Jødene ville ikke godta at Gud kunne bli menneske, mens muhammedanerne påsto at Mohammed var Guds sanne profet noen århundrer senere. Fra Østen kom forestillingen om at livets mål var å slippe ut av en evig syklus med gjenfødelser, mens den moderne materialisten vil påstå at hele oss og alt vi erfarer kan reduseres til fundamentalpartikler i bevegelse, hvor alt annet er overflødige hypoteser.

Vi står heldigvis ikke alene. Mange av verdenshistoriens klokeste hoder har til alle tider adressert alle tenkelige utfordringer til en kristen virkelighetsforståelse, som hvorfor vi trenger Gud for å forklare at vi har et skaperverk med lovmessighet i det hele tatt, til hvorfor Gud ble menneske i Jesus Kristus, til hvordan en god, allmektig Gud kan sameksistere med at det også er ondskap i verden. Helt siden Paulus’ dager i diskusjon på Areopagos.

Ulike publikum krever ulike tilnærminger. Det virker bortkastet å overbevise en troende jøde om at det eksisterer en allmektig, evig Gud bak det hele, og en buddhist vil neppe lytte ivrig til diskusjonen om hvilket dåpssyn som er det rette.

Helhetlig tro

Man er aldri bare kristen. Man er alltid kristen-istedenfor-noe-annet. Det finnes andre alternative måter å betrakte verden på. Det nye ved vår egen tid, er gjerne at vi ikke bare lever nær en eller to av disse alternativene, men at de eksisterer overalt omkring oss. En pluralisme av ulikt innhold, som alle hevder å vite noe om sannhet, nytte, godhet og mening.

All sannhet er Guds sannhet, skrev St. Thomas Aquinas på 1200-tallet. Alle mennesker er skapt i Guds bilde, med evne til å avdekke visse sannheter. Antakeligvis er det derfor sannhet å spore i alle disse tradisjonene. Men den kristne sannheten finnes bare fullt og helt i lys av den kristne tradisjonen og Gud som inkarnerer sin fornuft – sitt Logos i skaperverket.

Men om all sannhet er Guds sannhet, betyr det også at vi burde lytte til all ekte kunnskap, siden den forteller noe om Guds skapelse. Uansett om den kommer fra fysikk, biologi, sosialantropologi, etikk, filosofi eller teologi. Uansett om den kommer fra en muslim eller en ateist. Den kristne må søke å integrere alt dette inn i en helhetlig kristen virkelighetsforståelse, hvor både partikkelfysikk og kosmologi forteller noe om funksjonene av Guds skaperverk, og hvor biologien og filosofien forteller noe virkelig om mennesker, skapt i Guds bilde.

God apologetikk kan bryte ned barrierer til kristen tro, som myter om at moderne vitenskap står i konflikt til den kristne virkelighetsforståelsen. Den kan også ta vare på den unge troende, som møter disse problemstillingene på studier og sosiale settinger, som nå forstår at man kan være en tenkende kristen, og stille alle de ekte spørsmålene som ekte mennesker gjerne bærer med seg.

Tiden for å reise har nå kommet, og vi skal gå hver våre veier. Jeg for å dø, og dere for å leve. Hva som er bedre, det vet bare Gud.

Det ender ikke godt for Sokrates. Han tirrer på seg dommerne, og blir dømt til døden med 281 mot 220 stemmer. Men Sokrates fortviler ikke. Han vet at Gud ser hans uskyld og oppriktighet. Hans lojalitet til rettferdighet og sannhet, er større enn hans lojalitet til menneskers skiftende oppfatninger og sitt eget liv.

Luke Barnes om Sean Carrolls poetiske ateisme

http://inference-review.com/article/good-god

Denne linken er vel verdt å lese!

Sean Carroll, teoretisk fysiker og en av nåtidens beste forsvarere av naturalistisk ateisme, har skrevet en bok hvor han forsvarer “poetisk naturalisme” som påstår å være en tilstrekkelig ateistisk forklaring på universet vi alle befinner oss i, med både eksistens, kausalitet, skjønnhet, moral og annet tilbehør.

Den australske astrofysikeren (og filosofisk informerte) Luke Barnes har derimot tatt med seg et helt arsenal av Aristoteles for å utfordre den påstanden i den gjennomførte anmeldelsen over.

Du får dessuten en fin innføring til hvordan Aristoteles’ fire årsaker kan se ut i lys av moderne kvantefelt.

PS: Sjekk også ut Barnes’ nye bok, A Fortunate Universe, som er på vei ut i butikkene i disse dager.

Filosofenes Gud og Bibelens Gud

Publisert i tidsskriftet Fast Grunn 3/2016.

Hvor nær en sann gudsforståelse kan man komme via fornuften? De store filosofene har kommet nær, men det finnes også en grense.

Spørsmål om Gud og hans identitet har til alle tider vært objekt for heftig diskusjon blant historiens klokeste hoder. I vår tid tenker man at det er ekstremt vanskelig, om ikke umulig, å demonstrere Guds eksistens forbi enhver fornuftig tvil. Men dette har ikke alltid vært tilfellet. Majoriteten av disse hodene ville faktisk vært uenige i at det er umulig. Paulus hevder i Romerbrevet 1,19 at Gud har lagt ned viten om seg selv blant det skapte. Gitt de rette forutsetningene for grunnleggende tenkning er det ikke så vanskelig å resonnere seg bakover fra observasjoner om naturen vi lever i, til eksistensen av en guddommelig skaper, samt noen egenskaper denne skaperen må ha.

Disponert for tro. Mennesket virker til å være naturlig disponert til å tro på Gud, men bare i samme betydning som at vi er disponert mot å være moralsk gode eller utvikle kunst og musikk. Vi kan ha noen talenter i utgangspunktet, men vi vil ikke kunne utfylle vårt potensial uten både disiplin og utdanning. Vi kan ignorere dem, eller vi kan starte i det enkle med å trekke et likhetstegn mellom Gud og sola, tenke at Gud er en kosmisk trollmann, eller at Gud er en oppblåst versjon av oss selv, som blant de greske eller norrøne gudene. Men filosofien kan klare opp noen distinksjoner om hvordan en skaper må være.

De første kristne befant seg i en kontekst hvor det var nær allment akseptert at det eksisterte en Gud, den som hadde åpenbart seg for Moses og profetene. Det nye spørsmålet der var hvorvidt den nylige Jesus var Sønnen og Messias. Men snart spredte kristendommen seg langt utover jødiske grenser, og kom i en kontekst hvor gresk filosofi leverte rammene for diskusjonen. Her var det fremdeles ofte enighet om mye.

Augustin og Aquinas. St. Augustin bemerket på tidlig 400-tall i boka Om Gudsstaten hvordan nyplatonismen, den filosofiske tradisjonen etter greske Platon som levde åtte århundrer tidligere, gjerne anså den ene Gud som skaperen av den materielle verdenen. Denne tradisjonen var viktig i Augustins konvertering til kristen tro, til det som skulle gjøre han til en av våre største kirkefedre.

St. Thomas Aquinas, en italiensk dominikanermunk som levde på 1200-tallet, kastet seg i vei med prosjektet om å samle opp det beste av menneskelig kunnskap til dags dato. Det betydde å samle opp visdommen fra historiens største tenkere, blant navn som Platon, Aristoteles, Augustin, Maimonides og Avicenna, og utvikle et rammeverk for hvordan vi tenkte fornuftig om virkeligheten.

Aquinas ramset opp en rekke ting som tilhørte kategorien han kaller for «preambula fidei», som er latin for noe slikt som «det som kommer før tro». Blant disse var eksistensen av Gud. Mennesket kan vite med fornuften alene, mente Aquinas, som mange før ham, at Gud eksisterer. Ingen behov for profetier, hellige skrifter, indre intuisjoner, stemmer i brennende busker, tegn på veggen eller bønnesvar.

Forandring skjer. En kategori av gudsdemonstrasjoner, med sterke linker tilbake til Aristoteles, startet med den enkle observasjonen av at forandring skjer. Deretter fortsatte de med å utforske noen nødvendige forutsetninger for at forandring kan skje i et univers som vårt. En ting, oppdaget man, var at virkeliggjøreren av forandring i en ting, var utenfor tingen selv. En eikenøtt som blir til et eiketre var avhengig av vann og næring utenfra. Et bål eller en fyrstikk som tennes opp må få tilført noe utenfra. Et menneskebarn som spiller fotball eller vokser opp, er alltid avhengig av å benytte energien det får tilført fra noe annet enn seg selv. Hvis disse tingene kunne forandret seg helt selv, ville de allerede ha gjort det.

Derfra fortsatte resonnementet til å observere at ikke bare nøtter, fyrstikker og mennesker, men alle eksisterende ting var i forandring, og at alle ting hentet sin evne til forandring utenfra seg selv. Vi sto nå i fare for å løpe en evig lang rekke etter å finne ut hvordan det kunne være forandring i utgangspunktet.

Den første beveger. Vi kan på dette tidspunktet stoppe opp og legge merke til at det eksisterer to typer slike årsaksrekker. En lineær rekke, hvor medlemmene i rekken kan fortsette å eksistere selv om det forrige medlemmet ikke gjør det, som når en sønn fortsetter å leve selv om faren avgår ved døden. Den andre typen årsaksrekke derimot, er vertikal, hvor alle medlemmer til enhver tid er avhengig av det første medlemmet. For at du skal kunne eksistere her og nå, var du ikke bare avhengig av mor og far en gang i tiden, men du er f.eks. avhengig av at visse såkalte «naturlover» holder materien i kroppen din sammen, slik at hud, hjerte, hjerne og hår kan utøve sine rettmessige funksjoner, helt til nivået av molekyler og ned til fundamentalpartikler, i ethvert øyeblikk. Det moderne mennesket kan ikke bortforklare dette som en «naturlov», siden det ikke vet hva en «naturlov» er. Alt vi vet, er at det er visse mystiske krefter som fungerer i naturen, som vi har oppdaget at vi kan sette matematiske ligninger på.

Se for deg et høyt antall roterende tannhjul eller en stor mengde lokomotivvogner som suser forbi over horisonten. Du vet at ingen av tannhjulene eller vognene har evne til å bevege eller forandre seg selv. Det gjelder uansett om de hadde vært en eller uendelige mange. Du kan tenke deg frem til at gitt forandring, det finnes et første medlem i denne rekken, selv om du ikke kan se det direkte. Et medlem som ikke selv trenger å forandres, men som er utgangspunktet som gir mulighet for forandring i alt annet. Dette er hva Aristoteles og Aquinas kaller for «ren aktualitet». Det som allerede er alt det kan være.

Et fast holdepunkt. Siden naturvitenskap er begrenset til å utforske naturlige ting som allerede gjennomgår forandring, vil en slik demonstrasjon være bunnsolid, uberørt av vitenskapelig fremgang, men derimot kunne forklare forutsetningen for at vi har en natur og kan utøve naturvitenskap i det hele tatt. Fagfeltet metafysikk forsøker nettopp å forstå disse grunnleggende kategoriene for virkeligheten, for forandring og bestandighet, eksistens, enhet og mangfold, årsak og effekt, og identifisere hvordan slikt i prinsippet kan være mulig. Ting vi tar helt for gitt i det daglige, om vi så går en tur for å se på livet i skogen, eller om vi isolerer ut vitenskapelige eksperimenter i et laboratorium eller i en partikkelakselerator.

Fra kunnskapen om at denne «ren aktualitet» eksisterer, kan vi dessuten dedusere at det må være absolutt én, evig, immateriell, allmektig, allvitende, allestedsværende, perfekt god, osv. Ingen tro kreves. Om navnet «Gud» klinger dårlig, kan man kalle det for hva man ønsker, men det er åpenbart at det er akkurat dette kristne, jøder og muslimer mener med «Gud».

Fornuftens grense. Dette får oss frem til det vi gjerne kaller «Filosofenes Gud». Den Gud alle mennesker kan vite noe om med fornuften alene. Man lærer at et «noe» står bak det hele, men vi har fremdeles ikke en utfyllende beskrivelse. Dette er skjelettet vi senere kan ikle med kjøtt, i form av ekstra-rasjonelle (!) spesielle åpenbaringer, som i den kristne åpenbaringen.

Den kristne tradisjonen tilfører kjøtt i forstand av at Gud er en relasjonell Gud, som både har skapt mennesket i sitt bilde, er treenig, og inkarnerte sitt Logos som Sønnen, forent med en menneskelig natur i personen Jesus Kristus.

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Argumentet fra Bach

Den populariserende filosofen Peter Kreeft har på sin nettside en rekke med 20 relativt enkle argumenter for Guds eksistens. Etter å ha fremført 16 stk, kommer han med en spesielt kreativ en. Det går noe slikt:

  1. Musikken til Johann Sebastian Bach
  2. Derfor, eksisterer Gud

Enten forstår du denne, eller så gjør du ikke det.

Kort kommentar: Dette er selvfølgelig ikke et argument i en standard forstand. Syllogismen er ikke logisk gyldig, og konklusjonen følger derfor ikke fra premissene. Argumentet er nok mest med for å få tilhører til å starte en prosess av undring, og det er åpent nok for at tankerekkene kan ta flere ulike retninger. Uten å legge noen føringer, avslutter jeg derfor kommentaren her. :)

Kreeft gjentar for øvrig ofte at han kjenner tre ateister som har blitt troende av å lytte til Bach.

Noen svake ateistiske innvendinger

Jeg kom nylig over denne siden på Atheist Republic, som visstnok gir noen “svar på vanlige teistiske argumenter”.

Jeg lurer på hvor mye kognitiv dissonans som går med på å innbille forfatteren at han virkelig skriver noe treffende i denne teksten. Jeg lurer på hvorfor han ikke ønsket å plukke opp en bok som en av disse først. Men det interessante, og grunnen til at det er verdt å nevne, er at denne type argumentasjon ikke er begrensa til et mørkt hjørne av internett, men er noe man møter overraskende mange steder.

Se f.eks. #2 “Skriften beviser Guds eksistens”. Jeg benyttet faktisk denne parodien som introduksjon før jeg presenterte Aquinas’ tredje vei, men jeg tenkte det bare som en, ehmm….parodi. Like i etterkant så jeg at rakettforskerne i Hedningsamfunnet elsket å raljere mot denne fiktive forestillingen.

Det betyr naturligvis ikke at det ikke eksisterer kristne eller teister som sier dumme ting. Vi er nettopp skyldige i å ha sagt mange dumme ting, siden det eksisterer ateister som kan skrive slike tekster. Det betyr heller ikke at det ikke eksisterer ateister som er langt mer sofistikerte i tankegangen sin, eller har en beundringsverdig begrunnelse på ateismen sin.

Les også:
Bulverisme – psykologisering uten grenser

Det kunne vært spennende å ta en egen runde på hva folk anser som de beste ateistiske innvendinger i et nytt innlegg, om det er noe folk ville vært interessert i?

Jeg har i det minste noen forslag på hvilke jeg liker. :)

Her kan vi la C. S. Lewis få avslutte:

Very often, however, this silly procedure is adopted by people who are not silly, but who, consciously or unconsciously, want to destroy Christianity. Such people put up a version of Christianity suitable for a child of six and make that the object of their attack. When you try to explain the Christian doctrine as it is really held by an instructed adult, they then complain that you are making their heads turn round and that it is all too complicated and that if there really were a God they are sure He would have made “religion” simple, because simplicity is so beautiful, etc. You must be on your guard against these people for they will change their ground every minute and only waste your tune. Notice, too, their idea of God “making religion simple”: as if “religion” were something God invented, and not His statement to us of certain quite unalterable facts about His own nature.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Tro og fornuft – en hellig allianse. Lettlest, men gjennomtenkt