Arbeiderpartiet leder vei mot sortering

Men de virker ikke til å forstå det selv.

Først publisert på egen Facebook-side.

Det er skremmende når Torgeir Micaelsen, helsepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet, gir et så misvisende svar til Kristelig Folkepartis helt forståelige motvilje mot å samarbeide med AP.

Det er stort sett feil, når han (på tirsdag) sa at «Årsaken til at vi tilbyr fosterdiagnostikk skal være medisinske behov». Det er stort sett feil, når han sier her at «Våre dyktige fostermedisinere kan behandle flere og flere tilstander i mors liv.» Det er stort sett feil, når han sier her at «redde livet til helt vanlige barn som vi ellers vil miste hvis vi ikke gjør noe.»

AP kan neppe ha valgt å lytte til særlig mange leger i det hele tatt. De har nok heller ikke lest Kunnskapssenterets rapport om tidlig ultralyd (2012), hvor de konkluderer med: «Vi fant ingen dokumentasjon for helsemessig gevinst av rutinemessig tidlig ultralyd.»

De har nok heller ikke lest Bioteknologilovens formålsparagraf veldig nøye (§4-1):

«Med fosterdiagnostikk forstås i denne lov undersøkelse av føtale celler, foster eller en gravid kvinne med det formål (!) å få informasjon om fosterets genetiske egenskaper eller for å påvise eller utelukke sykdom eller utviklingsavvik hos fosteret.»

Påfallende lite om «medisinske behov» eller «behandle tilstander» der.

Og kanskje viktigere: Selv om det hadde fantes «betydelige helsegevinster», er dette uansett ikke et legitimt argument, for da hadde man kunnet opplyse om disse, men ikke om hvorvidt fosteret har Downs syndrom, eller ev. disposisjon mot dysleksi, ADHD, hudutslett, flass, migrene, impotens, øreverk, benskjørhet, rødt hår, fedme eller hvorvidt fosteret kommer til å stemme på Arbeiderpartiet om 19 år, på samme måte som vi ikke gir tidlig informasjon om kjønn (annet enn i noen spesielle, medisinsk begrunnede tilfeller).

Vi kan pakke inn den brutale virkeligheten i misvisende ord, og ønske at mye var annerledes, men all praksis tilsier at fosterdiagnostikkens primære formål er å avdekke avvik (løst definert) som vi kan sortere for. Vi hadde ikke brukt et titalls millioner på denne scanningen, om det ikke hadde vært tilfelle. Av en eller annen grunn, er kjønn utenfor, men eksempelvis Downs syndrom innenfor, gruppen som staten allerede har definert det som «moralsk akseptabelt» å sortere for i dag.

Om vi virkelig tror på likeverd, må det få brutale konsekvenser i hvordan vi skaper samfunn, om det ikke bare skal bli tomme ord.

Dette er først og fremst politikernes ansvar. Ikke individet. Hvem vet hvem som faller utenfor statens definisjoner i morgen? Kanskje det er din «skavank» det da er greit å sortere for?

Hvis ikke en helsepolitisk talsmann har stålkontroll på disse tingene – hvem i AP skal da ha det?

Det er helt greit å ta feil, eller være upresis. Men det er mer skremmende når dette legitimerer Arbeiderpartiets posisjon som det fremste partiet som styrer oss i retning av et sorteringssamfunn.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Spinnvilt fra SV og AUF om livets begynnelse

Først publisert på egen Facebook-side, hvor det følger litt videre diskusjon.

NRK Sogn og Fjordane har i dag en sak med et par venstreorienterte kvinner som raser mot «abortsynet til KrF-toppen» Tore Storehaug, som ble intervjuet i går.

Det de sier er helt spinnvilt. Se for deg følgende dialog:

– Det virker som at klimaendringene tiltar, og at disse har en tung korrelasjon til menneskelig aktivitet, seier Tore Storehaug i utspørringa.

– Men hvis endringene er tungt korrelert med menneskelig aktivitet. Er klimaendringene menneskeskapte?

– … (lang pause) Eg vil ikkje svare veldig konsekv. Altså. Ja. Klimaendringene er menneskeskapte hvis vi legg til grunn den definisjonen. Ja.

– Og det er definisjonen til KrF?

– Ja.

Etterfulgt av slike reaksjoner.

– Eg synest det er forunderleg at ein slik utsegn kjem frå ein KrFar som er så ung. Eg hadde forventa meir frå den kanten i 2017. Dette viser berre at KrF vil ta oss tilbake til fortida, seier AUFs Sandra Edith Tenud i Sogn og Fjordane.

– Eg er glad for at det er eit stort fleirtal som ikkje deler hans syn på klimaendringer. Eg blir lei meg når eg høyrer slike utsegn, seier Vibeke Johnsen, stortingskandidat for SV.

Okay. Dette handlet om hvorvidt et foster er et liv – ikke klimaendringer. Men poenget står. Vi kan ikke stå på barrikadene for at fornuft og vitenskapelighet skal ha større plass på den ene sida, for så å bruke ideologi til å spille forferdet og blinde oss mot muligheten til å sette ord på selv helt grunnleggende biologiske faktum.

Det finnes nok ingen eksakte tekniske definisjoner av liv (men det er det heller ikke av f.eks. ild), men vi vet likevel himla mye om hva liv innebærer. I boka mi om molekylærbiologi (David P. Clark 2010), står det f.eks. følgende:

“Generally, it is accepted that something is alive if it can grow and reproduce, at least during some stages of its existence. (…) Perhaps the key factor that characterizes life is the ability to self-replicate. This includes both the replication of the genetic information (the genome) and of the structure carrying and protecting it (the cell). (…) This brings us to another characteristic of life, which is that it evolves. Descendents are not identical to their ancestors but gradually accumulate changes in their genetic information over time.”

Selv i Nova – naturfagsboken for ungdomsskoletrinnet, står følgende:

«En organisme er et levende vesen; et individ av eller en representant for en biologisk art, eksempelvis et dyr en plante, en sopp eller mikroorganisme.»

Kom igjen, NRK Sogn og Fjordane, AUF og SV. Dette er 2017. Alle har tilgang til informasjon selv ved et enkelt Google-søk og går på grunnskole. Om vi skal ut av skyttergravene, må vi i det minste enes om å kunne bruke grunnleggende ord som samsvarer med virkeligheten.

Illustrasjonsbilde fra Pexels.

Sekulær fornuft finnes ikke

Sekularitet kan og vil aldri i seg selv være løsningen,

Først publisert på egen Facebook-side, hvor det følger litt videre diskusjon.

There are only two kinds of people, those who accept dogmas and know it, and those who accept dogmas and don’t know it.
– G.K. Chesterton

Liberalism is the only meta-narrative that has convinced the world that it is not a meta-narrative.
– Alasdair MacIntyre

Jeg oppdaget nylig en glitrende tekst om sekularitet av Stanley Fish i NY Times, som ville vært en god realitetsorientering til brorparten av de norske debattene. Denne «sekulære fornuften» mange henviser til, finnes nemlig ikke. Det er lett å vise, fordi sekularitet først og fremst er basert på negasjon. Et «trekke-fra». Et fravær av forfordeling. Et åpent rom som må fylles. En arena hvor tykke tradisjoner kan delta på lik(ere) linje.

Sekularitet kan aldri være løsningen for Norge, fordi sekulær fornuft aldri kan levere normativitet. Vi kan samle data, forsøke å finne et felles språk, lære å se oss selv utenfra, kritisere ulike ståsteder, men sekularitet leverer aldri vokabularet som tillater oss å si noe om hvordan vi skal bygge et godt samfunn.

Hvorfor burde alle borgernes preferanser telle? Hvorfor burde vi bry oss om eldre? Hvorfor burde vi utdanne mennesker? Hvorfor burde vi ta imot flyktninger? Hvorfor burde vi hjelpe næringslivet å skape arbeidsplasser? Hvorfor burde vi ha et rettsvesen? Hvorfor burde vi ikke torturere for å skaffe oss informasjon? Hvorfor burde vi?

Sekulær fornuft hjelper oss ikke en iota, fordi det ikke finnes noe slik som kan gi oss denne viktige normative veiledningen. Vi kan ikke engang nevne ord som «god» og «rettferdig», uten å stå ansvarlig til en referansestandard hvis disse er «god» og «rettferdig» ovenfor. En referansestandard som transcenderer individuelle tokens av «god».

For å være fornuftige, og si fornuftige ting om disse, må vi stå i en tanketradisjon som tillater oss å snakke om «det sanne» og «det gode». Denne vil mest sannsynlig vil ha en eller annen form for religiøs karakter, siden et faktisk alternativ aldri har vært presentert frem til våre dager.

Da er det kanskje ikke så rart at «kristne verdier» forsøkes involvert i disse dager for å gi innhold til «norske verdier». Dette kan selvfølgelig kritiseres, men det er vanskelig å se hva som skulle være alternativet. Vi kan vitse om fæle anekdoter av slemme kristne i historien og bibelvers som virker å fremme en grusom moral, og late som at slikt kan regnes som et argument, men vi kan ikke bortforklare at vårt eget tankesett er nedsenket i en tusen år gammel arv fra generasjon til generasjon, som i sin tid videreutviklet det beste fra tanketradisjonene som gikk forut for den.

Når vi skal besvare spørsmål om hvem vi er, i møte med en tykk tanketradisjon (islam), trenger vi selv noe tykkere å appellere enn disse abstrakte størrelsene «fornuft», «vitenskapelighet», «opplysning», «humanisme» eller «medmenneskelighet», som om disse skulle ha noe reelt innhold alene utenfor en større tanketradisjon. Disse kastes ofte rundt som floskler av personer som først og fremst ønsker å smykke seg med slike prydord, men som oftest ikke er i stand til å forstå det mer fundamentale bak dem. I Fish’ tekst, skriver han:

It is not, Smith tells us, that secular reason can’t do the job (of identifying ultimate meanings and values) we need religion to do; it’s worse; secular reason can’t do its own self-assigned job — of describing the world in ways that allow us to move forward in our projects — without importing, but not acknowledging, the very perspectives it pushes away in disdain.

Vi kan si at vi skal bruke fornuften, informert av vår beste vitenskapelige kunnskap, til å finne gode løsninger for oss alle. Men det er et lite innovativt forslag. Det er en arv som har vært forsøkt i tusenvis av år allerede, knapt berørt av den såkalte opplysningstiden. Så hva i alle dager skulle så denne fornuften være, uten en tykk tanketradisjon som fundament for oss å tenke fra?

Fornuft er aldri en isolert platonsk størrelse, som først ble hentet frem av opplysningstid eller annen mytologi. Fornuft er alltid fornuft-fra. Fornuft er alltid fornuft-fra-et-fundament – fra en tykk tradisjon.

Ja, hvordan kan tilfeldige akkumulasjoner av fundamentalpartikler finne sammen til å utgjøre såkalte «mennesker» en stakket stund, besitte en slags fornuft, ha et slags konsept om hva som er sant, godt og ønskelig, og hvorfor skal disse anstrenge seg stort for å bry seg om hverandre, innenfor tidsrommet av et lite hårsbredd i kosmisk perspektiv?

Og hvis vi er mer enn bare det – hva er så et menneske? Og hva er disse samlingene med mennesker som vi kaller samfunn? Sånn egentlig?

Nevertheless, Smith observes, the self-impoverished discourse of secular reason does in fact produce judgments, formulate and defend agendas, and speak in a normative vocabulary. How is this managed? By “smuggling,” Smith answers.

. . . the secular vocabulary within which public discourse is constrained today is insufficient to convey our full set of normative convictions and commitments. We manage to debate normative matters anyway — but only by smuggling in notions that are formally inadmissible, and hence that cannot be openly acknowledged or adverted to.

Og kanskje det ville blitt mindre av den mest tåpelige «religionskritikken» i norske aviser med et slikt perspektiv? Det er lov å drømme.

But no matter who delivers the lesson, its implication is clear. Insofar as modern liberal discourse rests on a distinction between reasons that emerge in the course of disinterested observation — secular reasons — and reasons that flow from a prior metaphysical commitment, it hasn’t got a leg to stand on.

Som så ofte ellers, har Chesterton sagt dette bedre og mer elegant før. Nærmere bestemt i boka Heretics fra 1905.

Every one of the popular modern phrases and ideals is a dodge in order to shirk the problem of what is good. We are fond of talking about ‘liberty’; that, as we talk of it, is a dodge to avoid discussing what is good. We are fond of talking about “progress”; that is a dodge to avoid discussing what is good. We are fond of talking about ‘education’; that is a dodge to avoid discussing what is good.

The modern man says, ‘Let us leave all these arbitrary standards and embrace liberty.’ This is, logically rendered, ‘Let us not decide what is good, but let it be considered good not to decide it.’

He says, ‘Away with your old moral formulae; I am for progress.’ This, logically stated, means, ‘Let us not settle what is good; but let us settle whether we are getting more of it.’

He says, ‘Neither in religion nor morality, my friend, lie the hopes of the race, but in education.’ This, clearly expressed, means, ‘We cannot decide what is good, but let us give it to our children.’
– G.K. Chesterton

Fem av de viktigste gudsbevisene

Her er link til en splitter ny bok av Edward Feser som fremfører fem av de viktigste og mest solide gudsbevisene i historien.

Det skal godt gjøres å skjule at denne bloggen er godt inspirert av den thomistiske filosofen Edward Feser. Selv når vi ikke ender opp med å enes i alt, var det hans Last Superstition (innholdet overgår heldigvis designet) som nesten egenhendig overbeviste meg om å utforske en vei som har gitt meg thomisme som arbeidshypotese. Forslaget til Stephen Mumford virket plutselig vanskelig å protestere på:

Feser overbeviste meg om at en slik filosofi solid plassert i klassiske røtter, virket som en langt mer grundig og sammenhengende fundament å tenke fra enn andre alternativ, og spesielt at de utallige underliggende (uutforsket av de aller fleste) antakelsene bak det moderne tankesettet (en salig mashup av antatt teisme, uttrykt protestantisme, med et estetisk lag av ateisme på toppen av det hele) faller som et korthus, når man begynner å pirke i dem.

Vi ville nok aldri ha utviklet de sentrale filosofiske disiplinene og deres utløpere, inkludert de moderne naturvitenskapelige metodene og påfølgende teknologi, om dette tankesettet hadde fått lov til å starte sin dominans tidligere i historien, snarere enn å nå kunne nyte godene av hva andre hadde skapt, og likevel (ofte) arrogant utrope seg selv som historiens foreløpige höjdare og nødvendige konvergeringspunkt.

Uten å holde fast ved innsikten til tradisjonene etter Platon og Aristoteles, ikke bare som historielesning, men for å fremdeles representere vår beste innsikt til den dag i dag, klarer vi vanskelig engang på en sammenhengende måte å forklare hva en eneste ting er, hva det vil si å være materiell, hvordan det kan eksistere ting, eller minst av alt hvordan noe kan eksistere, hvordan fornuft kan eksistere, og at vi selv kan eksistere her og nå.

Kort fortalt. Vi må forstå metafysikk, og vi må finne ut hvordan vi gjør det på en best mulig måte. Mer om det fra E. A. Burtt her.

Ikke at den gjengse norske «religionskritiker» i Dagbladet eller fra radio kommer til å bry seg om det med det første.

Nok om det.

Nå er Feser altså på vei ut med en bok som mange har gledet seg til. Her er et kort sammendrag:

Five Proofs of the Existence of God provides a detailed, updated exposition and defense of five of the historically most important (but in recent years largely neglected) philosophical proofs of God’s existence: the Aristotelian proof, the Neo-Platonic proof, the Augustinian proof, the Thomistic proof, and the Rationalist proof.

This book also offers a detailed treatment of each of the key divine attributes—unity, simplicity, eternity, omnipotence, omniscience, perfect goodness, and so forth—showing that they must be possessed by the God whose existence is demonstrated by the proofs. Finally, it answers at length all of the objections that have been leveled against these proofs.

This book offers as ambitious and complete a defense of traditional natural theology as is currently in print. Its aim is to vindicate the view of the greatest philosophers of the past—thinkers like Aristotle, Plotinus, Augustine, Aquinas, Leibniz, and many others—that the existence of God can be established with certainty by way of purely rational arguments. It thereby serves as a refutation both of atheism and of the fideism which gives aid and comfort to atheism.

Les mer på Fesers nettside, eller bruk denne ypperlige muligheten til å stille Feser dine egne spørsmål, uavhengig av om du skulle komme fra den mest skråsikre ateismen, være en hengiven fanboy av William Lane Craig, eller bare ikke visste at du brydde deg før nå.

Les også:
Hvordan demonstrere Guds eksistens

Ideologisk religionsfilosofi hos Store Norske Leksikon

Solveig retter oppmerksomheten vår mot en heller merkelig leksikonsdefinisjon. Alle kan ikke vite mye om alt. Når det er et tema man kan mindre om, er det naturlig at man søker opp dette i f.eks. et leksikon.

Derfor hadde det vært fint om leksikon forsøkte å holde seg noenlunde objektive, og ikke legge inn altfor mange personlige meninger, som mer er egnet til å svekke tilliten til hele leksikonsbransjen.

Som når en stakkars skoleelev søker opp et leksikon for å finne ut hva denna greia med monoteisme er, og får servert denne valgkamptalen:

Monoteistiske religioner er ofte opptatt av av at deres monoteisme er den høyeste religionsform, men dette er bare uttrykk for monoteismens intoleranse. Polyteisme fanger i større grad opp tilværelselsens mangfold, og kan slik like gjerne regnes som en religionsform overlegen monoteismen.

Nja, jo. I en kultur hvor man knapt skal hevde at noe er bedre enn noe annet, kan nok dette slå godt an. Ut fra profilbeskrivelsen til forfatter Knut Axel Jacobsen, kan man godt forstå at han kjenner en sympati mot mer østlige tradisjoner. Men som en påstått objektiv beskrivelse av monoteisme, er det under enhver kritikk. I teksten om polyteisme, forsterkes agendaen:

Teorier som hevdet at polyteismen er et nødvendig men forbigående stadium i menneskehetens religiøse utviklingshistorie, var tidligere utbredte, men er ikke lenger holdbare.

Så ikke nok med at dette er dårlig egnet som en objektiv beskrivelse for et leksikon. Det er riv, ruskende galt.

Advarsel: Det følgende passer seg heller ikke i en leksikonsdefinisjon, men det kan jo være interessant for noen å få servert noen resonnementer fra en ganske annen side av spekteret til forfatterne ovenfor.

Monoteisme er en utvikling som overflødiggjør polyteisme, og disse teoriene er i høyeste grad fremdeles holdbare utenfor postmodernisme-land.

Det ser vi også historisk. I den tidlige greske kulturen, var gudene mest av alt forvokste versjoner av menneskene selv – som spiste, drakk, slåss, baksnakket, drepte, og gjorde det meste som vi mennesker gjør – bare i større skala. De sene før-sokratiske filosofene hadde allerede begynt å kritisere dette. Xenofanes (570-485 f. Kr.) skrev følgende:

The Ethiops say that their gods are flat-nosed and black,
While the Thracians say that theirs have blue eyes and red hair.
Yet if cattle or horses or lions had hands and could draw,
And could sculpt like men, then the horses would draw their gods
Like horses, and cattle like cattle; and each they would shape
Bodies of gods in the likeness, each kind, of their own.

Snart kom våre kjære Platon og Aristoteles på banen, og plasserte heller spikeren i kista for denne ganske arbitrære polyteismen, hvor tilfeldig definerte guder gjerne forvaltet hvert sitt domene av den naturlige ordenen. En lignende historiefortelling fra poly- til monoteisme kan man for øvrig finne i løpet av bibelhistorien, uten at det er veldig relevant for poenget her.

Derimot utviklet den aristoteliske tradisjonen en rasjonelt forankret monoteisme, ved å vise at det bare kan eksistere én ren aktualitet. En tankearv som de store monoteistiske tradisjonene skulle bygge videre på i årtusene som kom.

Gud-med-stor-G er nemlig noe radikalt annerledes enn guder-med-liten-g. Å ikke plukke opp dette helt elementære poenget i religionsfilosofien, burde stille spørsmål om man i det hele tatt er kvalifisert til å jobbe med verken religionsfilosofi- eller vitenskap. Man trenger altså ikke å være enig – man trenger ikke være monoteist for å jobbe med religionsfilosofi- eller vitenskap – men man må forstå det. Les mer om det her:

Gud og andre diktatorer

Gud-med-stor-G er ikke en del av det skapte, eller “one of a kind”, men er den ultimate ontologiske forankringen for all virkelighet – Skaper av «himmel og jord» vil kanskje noen naive overtroiske si. Derimot er guder-med-liten-g allerede en del av skaperordenen, og er kvalitativt og vesensforskjellig annerledes fra Gud-med-stor-G. Slike kategorifeil, gir billig spillerom til mindre informerte nyateistiske slagord som «du tror ikke på 2.999 guder, jeg tror bare på en mindre enn deg». Som om det bare skulle være et spørsmål om antall – ikke kategori. (Svarinnlegg her).

Polyteistiske guder er ikke «gud» i noen som helst sammenlignbar betydning med «Gud», og tilhører kategorien som har mer til felles med mennesker, dyr, planter og steiner, enn Gud. Det ser vi snart om vi kikker ut på størrelsene i de ulike polyteistiske mytologiene, være seg Odin, Ra, Ganesh, Wotan, Zeus, Jupiter, osv.

Det interessante, er at selv mange påstått polyteistiske systemer ofte inneholder et begrep om en overhengende Gud-med-stor-G, som i praksis gjør de til monoteistiske systemer, supplert med noen heller irrelevante småguder løpende rundt. Et eksempel er Brahman i hinduismen, som gjør noen former av hinduisme til monoteistiske, på lik linje med jødedom, islam og kristendom.

Les mer:
Hva er Gud?
Tror kristne og muslimer på samme Gud?

Siden Gud er noe radikalt annet enn den naturlige ordenen, men hvis den naturlige ordenen likevel er ontologisk avhengig av til enhver tid, er det heller ikke vanskelig å forstå at én Gud kan være opphav til mangfold. Man trenger ikke å involvere småguder for krig, kjærlighet, sjø, torden eller gode avlinger for det.

Knut Axel Jacobsen karakteriserer denne monoteismen som intolerant. Jaha, hvis det er intolerant å hevde at man har rett, mens andre tar feil, er vi alle intolerante daglig hver gang man ytrer en sannhetspåstand, være seg «det eksisterer atomer», «hovedstaden i Australia er Canberra» eller «Emmanuel Macron er president i Frankrike» til «det er alltid galt å torturere småbarn for moro skyld».

Få her vil klage over intoleransen i å peke på alle andre som ikke får lov til å erklære seg som fransk president akkurat nå, eller ta i forsvar dem som ønsker å sende småbarn på Marcus og Martinus-konsert for moro skyld. Likevel forandres spillereglene på andre felter. Trist.

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Ayn Rand om abort

Det burde være liten tvil om at Ayn Rand har en ufortjent høy popularitet. Som filosof bringer hun ikke stort til bordet, men likevel nevnes hun ofte i disse valgkamptider, og er en ledestjerne for en spesiell sort av individualistiske unge over hele den vestlige verden.

Jeg kom over noen av skriveriene hennes her om dagen. Det færre vet, er at hun også har skrevet om abort. Et par sitater kan finnes her:

An embryo has no rights. Rights do not pertain to a potential, only to an actual being. A child cannot acquire any rights until it is born. The living take precedence over the not-yet-living (or the unborn).

Abortion is a moral right—which should be left to the sole discretion of the woman involved; morally, nothing other than her wish in the matter is to be considered. Who can conceivably have the right to dictate to her what disposition she is to make of the functions of her own body?

Heldigvis er det få mennesker som lever etter disse ordene, eller så ville det ha vært fritt frem for å ta livet av fullt utviklede barn på fødestua helt frem til ferdig fødsel (som om romlig plassering av barnet innenfor- eller utenfor – mors mage skulle ha noe å si).

Om dette hadde vært sagt av en fremmed på gata, ville vi smilt medlidende til vedkommende, før vi hadde gått videre. Men det er ikke sagt av en fremmed, men av kvinnen som har skrevet et par av bøkene med størst innflytelse i det moderne Vesten.

I det første avsnittet samstiller Rand det ufødte barnet med det «ennå-ikke-levende». Hvilket allerede er sludder. Enhver jordmor som har tittet inn under en påbegynt fødsel, vet at det vesenet som er på vei ut av magen er eksakt like levende i starten av ferden, som når jordmoren står med det fødte barnet i armene.

Men mer enn det. Om vi ignorerer påstandene til en variant av den irrasjonelle filosofien scientisme, (hvilket vi burde), er det liten tvil om at fosteret er levende helt fra sin tidlige utvikling. Om vi leter etter liv, gjerne definert som de mest simple organismer, i verdensrommet, burde vi ha null problem med å innrømme at et menneske i sin embryonale fase er levende fra første stund. I hvert fall om vi godtar en aristotelisk definisjon (hvilket vi burde) av liv som «evne til å bevege seg selv». Et menneske i sin embryonale fase er selv-organiserende og arbeider til gode for hele den kollektive organismen fra første stund.

Neste eksempel, er at Rand omtaler embryoet som et potensielt vesen, eller for å ha potensiell væren. Men siden væren stort sett er overlappende med…eksistens, så ville potensiell væren betydd ganske enkelt…ikke-eksistens. Og noe som ikke eksisterer, kan ikke ha rettigheter. Det er helt klart. Men embryoet er ikke ikke-eksisterende, men refererer til noe som eksisterer. Et embryo er et menneske i sitt tidligste stadie, hvor en unik, individuell DNA-kode er satt fra første stund. Om ikke noe uregelmessig oppstår, vil et menneske i embryonal fase, utvikle seg til å bli et menneske i fosterstadiet, en baby, et barn, et voksent og et aldrende menneske. Det er enkel Biologi 101. Det har faktisk væren.

Det er ikke et potensielt vesen, men et aktuelt vesen – hva skulle det ellers være?

Å omtale fosteret som ikke-enda-levende eller et potensielt vesen, er åpenbart mer basert i ideologi, og ønsket om å nå en forhåndsbestemt konklusjon, enn en konklusjon fra et grundig vitenskapelig informert filosofisk resonnement. Dette er en vanlig fremgangsmåte på mange temaer hos Ayn Rand (nytt eksempel kommer i neste innlegg), og er en av grunnene til at vi burde gjenkjenne henne som en veldig dårlig filosof, som ikke er egnet til å være ledestjerne for noe rasjonelt menneske.

Vi burde utvikle terminologi med mål om at de skal samsvare med virkelighet, ikke for å tjene forhåndsbestemt ideologi. Selv ikke en mer sofistikert marxist vil være helt uenig i det.

Det andre avsnittet til Rand henviser til abort som en moralsk rettighet, men ligner mer et nytt eksempel på arbitrær terminologi i ideologiens tjeneste. Om abort er galt, kan det ikke være en moralsk rettighet. Om barnet i magen har moralsk status, er ikke kvinnens rett til egen kropp nødvendigvis noe mer enn ren retorikk – et valgkampslagord godt egnet til å bevege emosjoner – men ikke fornuft.

Vi godtar ikke uten videre at noen mennesker tar livet av andre uskyldige mennesker i andre situasjoner, heller ikke at en siamesisk tvilling tar livet av sin andre sammenbundne halvdel, så da er det umiddelbart uklart hvorfor det skal være noen forskjell her.

Det må vi overbevises om. Det burde alle livsvernsforkjempere ønske å bli overbevist om, slik at de slipper å bekymre seg på vegne av alle disse sårbare, uskyldige menneskene som med viten og vilje avlives hver eneste dag.

For kanskje er det en forskjell likevel. Kanskje ikke. Men det er i det minste der spørsmålet ligger. Og gudene veit at Ayn Rand har tilført lite til å hjelpe oss i å løse det spørsmålet.

Les også:
En dialog om abort – del 1

Finnes mening?

Finnes mening? Sånn virkelig? Der ute?

Nei, vil den moderne kynikeren si med den største selvfølgelighet. Det kan kanskje virke sånn, men ikke sånn egentlig. Kynikeren kan kanskje mene at så klart det ikke kan eksistere noen magisk størrelse som korresponderer med «mening» der ute. Ingen samling av fundamentalpartikler i naturen kan vel utgjøre en størrelse ved navn mening. Ingen samling av nerveceller i hjernen kan vel ha identitet med mening. Hvordan skulle det sett ut?

Om det faktisk ikke finnes mening, og mennesket heller ikke kan skape mening, er det uklart hvorfor mennesket skulle gidde å tenke eller gjøre noe som helst. Men dette mennesket ville definitivt ha motsagt seg selv, i samme øyeblikket det handler for å oppnå et mål, og påstår å ha grunner til å velge dette målet fremfor et annet. En grunn til å donere til Røde Kors fremfor Nordisk Motstandsbevegelse. En grunn til å klemme barnet sitt fremfor å sette fyr på det.

Om denne kynikeren har et humanistisk tilsnitt, vil det nok likevel forsøke seg på: «Men mennesket kan skape sin egen mening.»

Men om mennesket kan skape sin egen mening, har det to alternativer. Enten skaper mennesket denne meningen i samsvar med noe «der ute». Hvis ikke, så finner dette mennesket opp denne «meningen» helt og holdent inne i sitt eget hode – trukket ut av sin egen spontane subjektivitet.

Men om mennesket skaper denne meningen i samsvar med noe der ute, så skaper ikke mennesket meningen selv, men benytter seg av noe som allerede eksisterer. Kilden til mening er derfor egentlig «der ute», et sted utenfor vår egen subjektivitet.

I motsatt tilfelle, ville denne «meningen» vært helt og holdent et resultat av vilje, uten veiledning av intellekt – som prosesserer kunnskap – som tross alt begynner i sansene (jf. Aristoteles). Men om denne «meningen» bare er et resultat av vilje, er den vilkårlig. Da gir det lite mening å kalle det for mening i det hele tatt – pun intended. For den er nettopp det: Spontanitet – Ren vilkårlighet – en helt tilfeldig størrelse, som ikke har noen faktisk grunn til å være noe fremfor noe annet. Vi er nå nihilister. Den moderne kynikeren er en nihilist.

Men mennesket benytter seg åpenbart av mening, i alt fra målene det setter for sitt eget liv, til dagligdagse handlinger, og språket det bruker. At hver minste lille bit av dette skulle være vilkårlig, står i strid med enhver persons overveldende erfaring, og ville i praksis gjort all fornuft, argumentasjon, kommunikasjon, intensjon, målrettet handling og øvrig kausalitet umulig. Om det ikke eksisterte mening, mister umiddelbart ethvert argument mot mening all mening, og kan derfor trygt ignoreres.

Vi skaper derfor ikke vår egen mening. Mening eksisterer allerede. Der ute.

Universet er ikke meningsløst likevel, men er bærer av mening rundt hvert et hjørne. Velkommen til en aristotelisk naturfilosofi. Ganske overlegen til den moderne.

Les mer:
Hva vil det si å være en ting?
Fire årsaker som forandrer alt
En indre dialog om blinde naturkrefter

Illustrasjonsbilde fra Unsplash.

En dialog om abort – del 1

I god sokratisk ånd, har jeg forsøkt å konstruere en lengre, rolig og saklig dialog om et veldig kontroversielt tema, forbi slagord og merkelapper. Dialogen er fiktiv, men mange av replikkene er direkte hentet fra egne samtaler med høyst fornuftige venner.

Person A er her en forkjemper for kvinnens rett til å velge, mens person B forsvarer fosterets livsrett.

Jeg forsøker åpenbart primært å få frem person B sin side av saken, men om jeg karikerer person A urettferdig, vil jeg gjerne arresteres for det.

For ingen av sidene er åpenbart så onde eller dumme som man gjerne kan få inntrykk av i offentlig diskurs, men begge har grunner for å tenke og konkludere som de gjør. Vi sitter alle selv med ansvaret for å oppsøke beste argumenter mot vårt eget synspunkt, og burde i all redelighet justere meningene og svarene våre etter det.

Her følger første del, som er en introduksjon til selve kjernen av debatten.

A: Tror du virkelig det er mulig å ha en sivilisert samtale om abort?

B: Ja, det tror jeg.

A: Du er vel enig i at det er litt uheldig at du som mann uttaler deg om et tema som kvinners reproduktive rettigheter?

B: Ja, det er klart en ulempe, selv om det på ingen måte er avgjørende. Men jeg kjenner mange kvinner som deler mitt syn til nær punkt og prikke. Om det jeg sier her kan gi dem gode innspill i debatten, er jeg mer enn fornøyd.

A: Jeg tror også mange vil reagere på at det fremdeles finnes slike konservative mørkemenn som deg i 2017. Har vi ikke kommet lenger enn det?

B: Om du også hadde vært overbevist om at det faktisk er uskyldige, sårbare menneskeliv som står på spill, håper jeg at du også ville holdt ut.

A: Jeg forstår at dere mener det, og kan til og med ha en viss sympati for en slik motivasjon, men gir det dere rett til å bestemme over kvinnens kropp?

B: Men å si at fosteret i magen bare er «en del av kvinnens kropp», forutsetter allerede en rekke ting. Du snakker som om det nyskapte, unike mennesket i magen bare er å ligne med et annet organ, som en lever eller en nyre. Vi vil aldri bruke fysisk separasjon som en egen grunn for å forsvare å ta livet av en siamesisk tvilling, eller en baby i navlestrengen en time før fødsel. Om min side har rett, er det din side som forsøker, ikke bare å bestemme over andres liv, men faktisk avslutte det. Jeg er ikke enig i ordbruken din.

A: Ja, språk er ladet. Du bruker også ladet språk når du snakker om «uskyldig menneskeliv» eller «unikt menneske». Men jeg er ikke enig i at et embryo eller foster i magen er et fullverdig unikt og selvstendig menneske, slik vi tenker om andre mennesker, som meg og deg.

B: Da er det vel nettopp det vi må finne ut?

A: Ja, det kan være. Men kan dere ikke i det minste være litt mer ydmyke? Jeg kan ikke forstå hvordan dere kan være så dogmatiske. Jeg kan ikke skjønne hvordan dere kan påstå å vite at fosteret være et selvstendig menneskeliv. Saken er da ikke så i sort-hvitt..

B: ..nei, tvert imot. Jeg vil påstå at det er din side som er dogmatisk, for det er dere som har de sterkeste påstandene. For argumentets del, kan vi gjerne anta at det er stor tvil om hvorvidt fosteret er et fullverdig menneskeliv. Vi får da likevel fire alternativer, og bare fire:

  1. Fosteret er ikke et fullverdig menneskeliv, og vi vet det.
  2. Fosteret er ikke et fullverdig menneskeliv, men det kan vi ikke vite.
  3. Fosteret er et fullverdig menneskeliv, men det kan vi ikke vite.
  4. Fosteret er et fullverdig menneskeliv, og vi vet det.

Om du hadde visst at det er alternativ (1) som er sant, og hadde klart å overbevise oss om det, hadde jeg, og alle andre livsvernsforkjempere, skyldt deg en kjempestor tjeneste. Da hadde vi kunnet slappe av, uten å bekymre oss for at kanskje millioner av fullverdige, uskyldige menneskeliv avsluttes med viten og vilje over hele verden hvert år. De fleste av oss står jo ikke akkurat i denne kampen fordi det er så himla gøy, eller fordi vi får en hemmelig, pervers nytelse av tanken over å kunne herske over andre. Vi må tåle mye hets for å være både mørkemenn og tilbakestående, men vi tror kampen for det uskyldige mennesket er verdt det.

Videre fra (1), så uavhengig av om (2) eller (3) over er sann, så hjelper det bare min sak. Hvis du skal rive ned en bygning ved å sprenge den, og du ikke vet om det fortsatt befinner seg mennesker i den, er du fortsatt grovt uansvarlig i å fortsette med sprengning, uavhengig av om det skulle vise seg å være mennesker der eller ei.

Se, jeg som forsvarer livsvern, behøver ikke å forsvare (4). Jeg trenger bare å forsvare at alternativ (1) ikke er faktum. En eventuell tvil hjelper min side.

A: Det kan jeg godt forsøke snart. Men først. Det er flere ting som står på spill her. Har du ingen sympati for at det finnes mange unge kvinner der ute som rett og slett ikke føler seg i stand til å bære frem og oppdra et barn? Er du ikke enig i at alle barn har en rett til å være ønsket?

B: Hvordan kan en rett til å være ønsket trumfe over en rett til å fortsette å…leve? Om du spør de fleste foreldre noen måneder eller år etter fødselen, finner du at nærmest samtlige av dem opplever en dyp kjærlighet til det barnet de i utgangspunktet ikke ønsket. Vi mennesker er fantastisk tilpasningsdyktige.

Men jeg skal være den første til å innrømme at livsvernsforkjempere burde stille seg i første rad for å gjøre det enklere for foreldre i en vanskelig situasjon å bære frem barnet. Det er en kamp med både sosiale og politiske midler.

A: Det høres vel og bra ut, om det bare hadde sett oftere slik ut i praksis. Er du ikke redd for å heller ta oss tilbake til en mørk fortid hvor kvinner må bruke strikkepinner i skjul?

B: Men er det egentlig et argument? At fordi noen velger å bruke strikkepinner til å avslutte menneskeliv, så skal vi heller gjøre det enklere for dem? Ville vi brukt et slikt argument i andre spørsmål vi anser som gale? Fordi noen skader seg under et væpnet bankran, burde vi heller bare rekke folk penger over disken?

A: Du forstår vel at det er ganske fornærmende å sammenligne abort med bankran? Det er mange som ikke tenker det er galt i det hele tatt.

B: Det kan så være. Men fordi mange tenker noe, betyr ikke det at de har rett. Selv om mange en gang tenkte at sola gikk i bane rundt jorda, fikk vi siden bedre kunnskap. Selv når mange folk forsvarte slaveri av mennesker med mørk hudfarge, fordi de mente at de uansett ikke var fullt ut menneskelige, fikk vi heldigvis bedre kunnskap om det også. Jeg tror fremtidige generasjoner vil dømme oss for hvordan vi behandlet våre mest sårbare og uskyldige i vår tid.

A: Og du mener at du sitter der med «bedre kunnskap»? Vet du hvor mange mødre i verden som dør som følge av usikre, illegale aborter?

B: Vet du hvor mange mennesker i verden som dør som følge av sikre, legale aborter?

A: Men det forutsetter at fosteret er et menneske, slik som meg og d…

B: ..ja, men er det ikke det vi skal diskutere?

A: Okay, la oss komme i gang.

Del 1 slutt.

Illustrasjonsbilde fra iStock.

Bryllupsgave?

Veldig off topic. Jeg skal gifte meg min elskede førstkommende lørdag. Vi er heldigvis velsigna nok til å ha det vi måtte trenge for å leve godt, men om du eksempelvis er en taus leser som setter pris på å lese denne bloggen i ny og ne, hadde vi vært innmari takknemlige om du ønsker å vise det ved å bidra til den veldedige bryllupsgaven i vårt navn på Bidra.no. :)

På forhånd takk!

Tro og fornuft – en hellig allianse. Lettlest, men gjennomtenkt