Når fritenkere ikke er fritenkende

Fare: Innlegg er skrevet med et hint av frustrasjon, og kan reflektere dette. :)

Vel, nå har jeg egentlig mistet all tro på selve ordet “fritenker”. Ordet har hovedsaklig vært brukt under ateismens fane, i et håp om å definere seg selv til et rasjonelt overtak. Needless to say, er “rasjonalist” et like meningsløst begrep i å beskrive livssynspreferanser. “Empirist” kan man få lov til å beholde enn så lenge, uten at det trenger å være et kompliment.

Definisjonen viser til at “fritenkning” handler om å tenke fritt fra ting som autoriteter, dogmer, etablerte tankemønstre, etc. Når vi allerede har sett at ALLE mennesker forholder seg til dogmer, enten bevisst eller ubevisst (siden mennesker som selv ikke vet at de forholder seg til dogmer, bare gjør det ubevisst og gjerne ukritisk), så kan du bare være sikker på at korrelasjonen mellom de som definerer seg selv som fritenker og reell fritenkning, antakeligvis er negativ!

Et poeng til, er at fritenkning visstnok handler om å tenke “fritt” fra autoriteter. Nå handler stort sett hele livet vårt om å stole på “autoriteter”. Gjerne fordi de har vist seg verdige tillit gjennom dyder som ærlighet, troverdighet og intelligens. De færreste av oss kan virkelig forsvare rasjonale bak Pytagoras’ teorem på egenhånd, at E = MC2, at Julius Caesar regjerte over Romerriket eller hvordan vår logiske evne virkelig forteller oss noe om virkelige sannheter. Likevel forholder vi oss til slike ting hver eneste dag.

Jeg ser på meg selv som en rimelig intelligent person, men er brutalt klar over at min 24-årige hjerne er sterkt begrenset ovenfor mange virkelig store genier. Derfor kan jeg hente kunnskap om filosofi fra Aristoteles, Nietzsche og Thomas Nagel, om kvantefysikk fra John Polkinghorne og Chris Isham, genetikk fra f.eks. Francis Collins eller kosmologi og vitenskapsfilosofi fra Luke Barnes, Roger Penrose og Alexander Vilenkin, og selv forsvare den, dersom jeg ikke finner gode nok motargumenter. Derfor kan jeg også tro at kirkelige dokumenter, Aquinas, Feser, Davidsen eller pastoren min kan tilføre perspektiver på filosofi eller Gud. Kunnskaper kan kritiseres og etterprøves, men det kan doktrinene til Den romersk-katolske kirke også (nei, før du sier noe: Det betyr ikke at du kan bruke naturvitenskapelig metode på treenigheten, men man bruker heller ikke et kompass for å måle temperaturen i vannet). Uten at man derfor forholder seg “blindt” til autoriteter.

For å likevel vise at det er en forskjell på kristne og fritenkere her, må motparten her bevise at kristne tror “blindt” og “uten grunn”, men det er ikke en myte som fortjener mer plass på denne allerede altfor lange posten.

Oh, when the freethinkers go marching in…

Det som i utgangspunktet virkelig fikk meg til å fatte mistanke til begrepet “fritenker”, var debatter hvor motstanderen selv pratet om vitenskap som “virkelighet”, uten selv å kunne forklare hva det betydde og uten å selv vite at hun/han også forholdt seg til filosofi og metafysikk.

“Metafysikk sier ikke noe om virkeligheten. Bare det som er bak det fysiske” (fail).

Verdidebatt er også et sted hvor scientistene (troen på at vitenskap alene kan gi oss sikker kunnskap om virkelighet) florerer. Her eksemplifisert ved en viss Kongelf:

“Forresten, vitenskapelig metode er selve definisjonen på den korrekte vei til sannhet. Jeg aner at du mener at det finnes flere metoder på vei til sannhet i ditt første premiss.”

Siden bortimot alt i denne setningen er feil, burde alle som er glade i vitenskapelig metode reagere på slikt misbruk. Slik kan de derfor fortsette med påstander som at “moderne fysikk har bevist..”, “neuropsykologi har bevist..”, “evolusjonsteorien har bevist..”, osv, filosofiske spørsmål som de er fullstendig ute av stand til å bevise.

Dermed kan personer som Jens Brun Pedersen forlange “vitenskapelige bevis” for Gud. Noe som er å be om en logisk selvmotsigelse, og en dårlig tilslørt måte å si “jeg er egentlig åpen, men…”. Et verktøy (hvor fantastisk enn det måtte være) konstruert for å utforske naturlige sannheter, kan ikke “bevise” (hva nå enn det skal bety) en metafysisk Gud som ligger bak, under, over, foran hele vår eksistens og opprettholder denne i hvert eneste øyeblikk.

Denne typen fritenkere liker gjerne å skyve sin hjemmelagde størrelse ved navn “vitenskap” foran seg som et surrogat for omfattende kritisk og sofistikert refleksjon. Derfor vil du ofte også se at de gjenskaper myten om at det er en krig mellom kristen tro og vitenskap. Selv om det er fort gjort og ofte ufair å plassere mennesker i boks som scientister, så er dette et sterkt tegn på scientisme – et altfor utbredt tunnelsyn blant mange “fritenkere”. Selv elsker jeg Jesus. Jeg elsker vitenskap (litt mindre, men still). Meeeen….

“Å si at vitenskap er eneste veien til kunnskap, er som å ha et helt verktøyskrin, men bare være i stand til å bruke skrujernet.”
– (Er det arrogant å føre opp seg selv som forfatter av sitater? Virkelig? Beklager, da stopper jeg her…)

De ultimate eksemplene på dette, finner vi for eksempel ved vitenskapsmenn som Krauss og Hawking (og også Atle Pedersen på Verdidebatt). Istedenfor å godta at “ingenting” og “virkelighet” er absolutte filosofiske størrelser som man må redefinere sin virkelighetsforståelse etter, tror man isteden at man kan ta seg friheter til å redefinere “ingenting” og “virkelighet” slik at de passer innenfor ens egne firkantede forståelse. Resultatet blir som når du prøver å stappe en altfor stor sovepose inn i en toalettveske. It’s gonna get messy, and you know it. Det er bare et tidsspørsmål før veska sprekker.

Samme personer aner gjerne lite om ting som hvilken type metafysikk hun/han selv bygger sitt livssyn på, hvilken type filosofi som gjør at vår form for vitenskapelig metode i det hele tatt kan eksistere, hvordan verdisystemer forholder seg til vitenskap, hvordan språk i det hele tatt er mulig hvis alt vi prater om bare er subjektive representasjoner som eksisterer mentalt i hvert vårt hode og ikke har en objektiv virkelighet, hvordan ulike former for kausalitet kan forsvares eller hvilken prosess som foregår fra vitenskapen gir resultater, helt til vi tolker dem inn i et større bilde (nei, jeg klarer ikke forsvare alle i løpet av en bloggpost, men det er derfor man har utdypende poster og fine bøker som dennedennedenne og denne).

Naturalister (troen på at fysisk natur er hele virkelighet) kan gjerne leve i tro på ting som objektive moralske verdier, “personhood” (at vi opplever at vi er reelle personer med evne til å stille eksistensielle spørsmål. At vi består som person livet ut, til tross for at alle cellene i kroppen vår skiftes ut med jevne mellomrom, osv), intensjonalitet (vår opplevelse av å tenke “på noe”), fri vilje og at vår rasjonelle sans forteller oss noe om objektive virkeligheter. Det er et psykologisk faktum. Men de kan sjelden gi et rasjonelt forsvar for det. Det er et filosofisk faktum! Altså: Tenke hvordan eksistensen kan være skrudd sammen slik den er, uten luksusen av å hoppe gjennom dårlige snarveier. (Ofte må naturalisten ende opp med å avvise at det finnes ting som personer, fri vilje og objektive moralske sannheter, men det er et annet kapittel).

Er dette enkle spørsmål å svare på? Nei! Men kan de avvises av nyateister eller scientistiske vitenskapsmenn som forholder seg ukritisk til mange av egne dogmer og ville hatt en hard jobb med å klare ståkarakter i filosofi, årsenhet på Blindern? Nei!

En av de mer konsekvente naturalistene som tør å utforske de vanskelige premissene for sitt virkelighetssyn er John Gray, tidligere professor i europeisk tankegang ved LSE (som for øvrig også er en av de største kritikere av sekulær humanisme). Han sier:

“One cannot engage in dialogue with religious thinkers in Britain today without quickly discovering that they are, on the whole, more intelligent, better educated and strikingly more freethinking than unbelievers (as evangelical atheists still incongruously describe themselves)”

Enkelt sagt: Scientisten låner ofte ubevisst fundamentet fra en jødisk-kristen tradisjon, og bygger videre på huset bare ved hjelp av et skrujern. Skrujernet brukes som sag, hammer, vinkelmåler, etc. Needless to say vil huset bli skjevt, på samme måte som en scientists virkelighetsforståelse vil bli…vel…skjev! (Uansett hvor mye Steven Pinker skulle ønske noe annet)

Når dette er samme personer som i neste setning presterer å si at de er “fritenkere”, og attpåtil anklager meg for å være ute av stand til å være en fritenker (siden jeg tydeligvis tror på at minst en person i historien har stått opp fra de døde).  – “Sånt kan jo ikke en fritenker gjøre.” (Sånn apropos å definere seg til diskusjonsseier. Logisk ekvivalent til en runde med brettspillet Risk hvor du definerer alle terningutkast til å gi seier til deg selv mens du disser motstanderne for at de taper). Dessverre mister ordet all betydning.

Hurra for virkelige, kritiske fritenkere…enten de er kristne, buddhister, muslimer eller ateister. Eller vent: Hva er “fritenkning” hvis alle likevel har sine egne autoriteter og dogmer?

Now, that’s a tough one. “Freethought” har et definisjonsproblem….

Freethinkers are those who are willing to use their minds without prejudice and without fearing to understand things that clash with their own customs, privileges, or beliefs. This state of mind is not common, but it is essential for right thinking; where it is absent, discussion is apt to become worse than useless.
– Leo Tolstoy (War and Peace, 1862)

In other news er det høst, slik at masteroppgave og business starter for fullt igjen, så blir nok enda mindre tid til å svare på kommentarer og skrive poster, men vi prøver! :)

Kommende post: Hvorfor det ikke eksisterer en krig mellom tro og vitenskap, mens virkeligheten heller består i en krig mellom to metafysiske verdensbilder.

Når kritikere kritiserer kritikk – Etter nyateismedebatten

Bakgrunn

Min siste kronikk med opprinnelig tittel “Fra kritikk til renessanse” ble publisert i Vårt Land 6. august og omdøpt av redaktøren til “Uholdbar nyateisme”. Formålet med teksten var å vise at kritikken fra nyateismen kan inspirere unge og eldre kristne til å hente frem sine filosofiske røtter, og bli motivert til å studere vitenskap, filosofi og sentrale fag med større intensitet.

Debatten har gått videre på Verdidebatt med stor styrke, og et par andre steder. En kopi av teksten ble lagt ut på religioner.no, og snappa opp til forsiden av VG. VG gjorde attpåtil sjakktrekket med å utnevne sin egen grovt misvisende tittel “Ateismen har utspilt sin rolle” (kronikken kritiserer nyateisme, ikke ateisme generelt). Dermed var et helt annet publikum på plass, og stormen var i gang.

Nå er det vanskelig å følge opp overalt, men som god siviløkonom øker jeg grensenytten av tida mi ved å vise noen forsvar og refleksjoner her! :)

presidential-debate

Refleksjoner

Posten jeg la ut for noen dager siden, har vist seg å være profetisk. Dagene har vært ganske lærerike, men har også representert et trist tegn på at vi trenger mer kunnskap om disse tingene i en globalisert og religiøs verden. Religion er antakeligvis det mest betente temaet du kan skrive om i media, men samtidig det som fenger mest. Under nyateismedebatten i Dagbladet, var 5 av 6 mest kommenterte kronikker på Dagbladet.no direkte relatert religion, og indirekte nr. 6 også. Nyhus er ikke hevet over kritikk, men Berglund og Volden kom med svake responser som misforsto poenget og bidro til å underbygge myter. Berglunds tydeligste handla om Tomasevangeliet, mens Volden klarte å prestere det mesterstykket å si at nyateistene faktisk har respondert til kristen filosofi på sitt beste, med Dawkins’ “grundige” behandling av Aquinas. Dette er bare et av mange eksempler på hvorfor Dawkins’ ikke kan sin filosofi eller metafysikk. Jeg har naturlig nok kritisert Volden for dette på Twitter. Om du er interessert, må du gjerne følge samtalen der og gjøre dine egne konklusjoner.

Inngang til “debatten” i media

Tross noen spennende reaksjoner fra kristne og dialogsvillige, moderate ateister, har den store majoriteten på både min kronikk, og Nyhus’ innlegg i Dagbladet, vært sinne…mye sinne. Emosjonelle utbrudd om hvor dumme kristne og religiøse er, hvordan religion er roten til alt ondt, og hvor glade de er for at de selv er “fritenkere” (btw, neste innlegg handler om hvorfor begrepet “fritenker” har mistet all mening). Kanskje det hadde hjulpet om nyateister startet cellegrupper (bibelgrupper) hvor de kan få utløp for følelser?

Man klager over hvor absurd kristendommen er, men ønsker å forbeholde seg retten til å få Gud bevist i løpet av et innlegg, til at man skal få bevist Gud på ens egne premisser, med et språk man selv forstår, og forklart på en måte som ikke krever bakgrunnskunnskap (husk tidligere post).

En av mine største utfordringer, har vært hvor mye man skal svare på. Dagene forsvinner fort om man skal svare på alt, mens gründervirksomhet, beachvolley og henging med venner i ferien egentlig frister mer. En god regel er visstnok å svare i max 1 dag, og bare på de mest seriøse innleggene. Jeg har nok hatt mine egne feil i denne prosessen, men har forsøkt å holde regelen “never feed a troll”. Likevel; å se mange påstander av kategorien “religion er bare noe herskere har oppfunnet for å skaffe seg makt”, får meg til å lure:

“Burde jeg svart på dette? Alle lesere skjønner vel uansett hvor tåpelig dette er? Men hva om en ung tenåring uten bakgrunnskunnskap kommer inn og leser dette, og tror det er sant? Har jeg et moralsk ansvar til å svare? Gjør det noen forskjell?”.

Jeg kjenner jeg har fått enda større respekt for Nyhus og mennesker som Espen Ottesen som står i disse tingene relativt ofte. Ateister som kan kritisere andre nyateister, vel vitende om hetsen de vil oppleve, står det stor respekt av. Å se behandlingen som ateister som Michael Ruse, Douglas Murray, Nagel++ må tåle, bare fordi de ikke er “enige” i nyateismens fremgangsmåte, og tør å kritisere, er tankevekkende. Det er forståelig at unge blir skremt fra å gå inn i den offentlig diskusjonen. Men det er en lærerik opplevelse, og for min egen del er jeg inspirert til å skrive mer fremover.

Forsvar

Siden det likevel er en god ting å utsette seg for meningsmotstandere, og bli utfordra til å tenke gjennom standpunktene sine, skal jeg forsvare noen av de største gjengangerne. Disse er litt karakterikerte i klarhetens navn (selv om de ikke er vanskelig å finne):

“1. Men du har jo ikke ‘motbevist’ nyateismen”

Dette handler om hva som er legitimt å forlange fra en kronikk med max. 4500 tegn, som opprinnelig har dette formålet (se øverst). Kronikken nevner noen få ting, som nyateismens fullstendig misvisende definisjon av “kristen tro” (som de hamrer løs på gjennom mange bøker), forsøket på å ta vitenskapen som gissel til sin sak i “krig” mot kristen tro (jeg er kristen og elsker selv vitenskap. Det er et naturlig valg), og manglende refleksjon over fundamentet for deres eget materialiske verdensbilde, som har enorme utfordringer fremover.

Å forstå disse tingene krever bakgrunnskunnskap, og noen ganger mye bakgrunnskunnskap. Derfor passer bokformatet best (finnes f.eks. mange ti-talls gode responser mot nyateistenes argumenter), selv om jeg forsøker å følge opp noe av det her på bloggen (som i serien “Bad Atheism” og andre innlegg). Foreløpig har jeg hørt nok gode responser og lest nok kommentarer i internasjonal media, til at jeg føler det er trygt å forutsette disse tingene for kronikken likevel.

“2. Ordet ‘nyateisme’ gir ingen mening. Ateisme er ateisme, og sånn er det”

Gjerne lagt frem av mennesker som aldri har hørt om nyateismen før. Nyateismen er en bevegelse som ble navngitt av Wired Magazine, og er et uttrykk som blir brukt overalt av sentrale aktører. Det gir derfor klar mening å prate om “nyateisme”, siden det er tydelig hva som prates om. Selv om ateisme kan være et negativt begrep for å betegne fravær, er nyateismen en relativt homogen gruppe med noen tydelig karakteristikker, som kommer til uttrykk i retorikk og dogmatikk (ja, denne bevegelsen har sine dogmer).

Apropos “fraværsbegrepet”: De tidligere avholdsmenneskene (ateister) besto av alle slags mulige mennesker, men forsøkte å holde en meningsfull dialog med ølbryggeriet og øldrikkere tross uenighet. Den nye avholdsbevegelsen (nyateisme) er imidlertid mer på offensiven, og presenterer dårlig forskning, gjengir ølbryggeriets representanter feilaktig, og forholder seg til gamle myter når de slenger ut påstander som at “øl er roten til alt ondt”, og “en verden uten øl, hadde vært paradis”.

Nyateismen fortjener kritikk!

“3. Men den Gud du fremstiller, er jo ikke den nyateistene kritiserer.”

Dette fikk jeg beskjed om at var en av de “beste innvendelsene”. Mye av kritikken til nyateistene er rettet mot kreasjonister og fundamentalister. Likevel er det tydelig når Dawkins & Co står frem i media, at de ikke begrenser seg til disse. Bøkene heter dessuten “The God Delusion” og “God is not Great”, ikke “The Creationist Delusion” og “Fundamentalism is not Great”. Haglene er dermed rettet mot Gud, og unnskyldninger for å unndra seg kritikk er overflødige.

Gud, slik jeg forsøker å forsvare Ham (nr. 3), iblant med vekslende hell (I’m only 24), er den samme Gud som man finner i klassisk teologi. Skal nyateistene kritisere religion og Gud, er de forplikta til å velge ut de beste representantene. Likevel er de største kristne tenkerne og den beste kristne filosofien bortimot fraværende i nyateistenes bøker. William Paley er lett offer (og selv ham fremstiller de feil), og da fortsetter de på ham. Dawkins’ skal ha skryt for å forsøke å angripe Aquinas gjennom to sider, selv om resultatet ble makabert.

At andre kristne forstår Gud på en annen måte enn jeg, læreren din, Aquinas, Paven, eller kreasjonistiske fundamentalister, betyr ikke at man tror på ulike guder, men at man har gradvis ulik forståelse av Ham. Fra en antropomorfisk mann med skjegg til Gud som “ren eksistens”. Forskjellen mellom ontologi (Gud som objektiv virkelighet) og epistomologi (hvordan vi tilegner oss kunnskap om Gud). Selv om en ekspert tolker kvantefysikk annerledes fra meg, lever vi uansett begge to oppi samme virkelighet med like kvantefysiske mekanismer, selv om både han og jeg skulle ta noen grunnleggende feil.

Nyateister kan fint også kritisere trekk ved fundamentalistiske kristne, men dette blir et desto større ansvar for høyskoler og kirker til å utdanne sine egne.

“4. Men du klarer jo ikke å bevise Gud engang.”

Utover poenget med hvor mye man klarer å presse inn i 4500 tegn med dette formål, og at de fleste kritikerne her har en veldig misforstått og snevert begrep for hva som telles som “bevisføring”, så har jeg forsøkt å formalisere dette argumentet og døpe det ved med det tabloide navnet (siden det er sterkt utbredt): “Argument from New-Atheist rational laziness”. Det går slik:

Premiss 1: Du må først kritisere Gud, for å kritisere noe ved ateisme (helst etter vitenskapelig metode og etter mine ubegrunnede naturalistiske aksiomer, siden det tross alt er eneste vei til sannhet)
Premiss 2: Du har ikke bevist Gud (på et innlegg, og på en måte som jeg føler er tilfredsstillende)
Konklusjon: Du kan ikke kritisere noe ved ateisme (og jeg forbeholder meg retten til å fremdeles si at du er irrasjonell)

Jeg trenger naturligvis ikke å bevise Gud for å kritisere nyateisme. Alt jeg trenger å gjøre for å kritisere nyateismen og lykkes med det, er å treffe i kritikk av nyateistiske argumenter og dogmer.

Tillegg: Gudsargumenter står fremdeles fjellstøtt, slik som Aquinas’ “Unmoved Mover” og Kalam kosmologiske argument. F.eks. den “vennlige” ateistiske filosof William Rowe studerte det kosmologiske argumentet nøye, og fant det “prikkfritt”, bortsett fra en kritikk av Leibniz’ “sufficient reason”. Alexander Pruss gjør en glitrende jobb for å viske ut tvilen også om Leibniz i denne sterke boka.

“5. Hvis man kan oppfordre unge kristne til å lese nyateistenes bøker, så betyr det vel det at man bare har tatt konklusjonen på forhånd?”

Hva kan man si, bortsett fra at vi lever i en trist og ensporet verden om man skal kritiseres for å sette seg inn i hva motparten faktisk sier, før man forsvarer sitt eget syn? Når det er sagt, tror jeg heller ikke disse bøkene representerer noen stor trussel mot ens egen tro dersom man er reflektert, bevisst over hva man selv tror på, har gode mennesker i nærheten å prate med, og kanskje supplerer med en bok som dette, dette eller dette.

“6. Red Herrings”

Red Herrings er opprinnelig fisker man dro over bakken for å avlede sporhunder, og er en fallacy hvor man går vekk fra hovedtema i en debatt. Jeg har dessverre bitt på et par ganger, og endt opp med å diskutere både fri vilje, aristotelisk metafysikk, GT og annet. Men en god hovedregel, er at i debatten diskuterer man hovedtema, og hvis man vil ha en egen tråd med “bevis for Guds eksistens”, så lager man den et annet sted.

Fra kritikk til renessanse

(publisert i Vårt Land 06.08.13)

Nyateismen har avslørt seg som intellektuelt uholdbar. Dawkins og kompani ender opp med å skyggebokse mot fiktive motstandere, i noe som grenser til en eneste sekterisk high five-klubb. Nå, hvordan kan vi bruke dette til noe godt?

Den nye bevegelsen, betegnet som “nyateismen” av Wired Magazine i 2006, dukket opp i kjølvannet av 9/11 og økende religionskritikk. Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Daniel Dennett representerte etter sigende det største innen popateisme siden Bertrand Russell, og ble utnevnt til de fire apokalyptiske ryttere som skulle fri fremtidens samfunn fra det irrasjonelle og manipulerende fenomenet kalt religion. I fire bøker på New York Times’ bestselgerliste ble nyanser, mangfold og kompleksitet skiftet ut med overforenklinger og karikaturer.

“The God Delusion makes me embarrased to be an atheist”
– Michael Ruse, ateistisk filosof

Ikke overraskende er nyateismens største kritikere å finne blant ateister selv. Det er vanskelig å se figurer som evolusjonsbiologen Dawkins plaske uti ukjente filosofiske farvann uten at mye skurrer. Når Dawkins i tillegg fremstiller det som en dyd ikke å sette seg inn i hva motparten egentlig mener, ender nyateister gjerne opp med å bygge opp under hverandres myter, uten eksterne innspill. På samme tid er det en merkelig mangel på kritisk refleksjon over ubegrunnede premisser i deres egne ortodokse materialistiske verdensbilder, som filosof Thomas Nagel sier at folk “vil finne latterlig om en generasjon eller to”. Utfordringer som at mennesker har en overraskende rasjonell sans, mind-body, opphav til objektiv moral, verdens lovmessighet, universiell realisme, en åpenbar målrettethet i universet, osv.

Et av nyateismens fremste våpen er å få tilbake den gamle krigen mellom tro og vitenskap som ble avblåst av de fleste vitenskapshistorikere for over 50 år siden. Sannheten er vel snarere at kristendommen har vært avgjørende for fremveksten av moderne vitenskap, i henhold til personer som Jürgen Habermas og Loren Eiseley. Et annet er dogmet om at kristen tro bygger på “blind tro i fravær av bevis, og til og med i strid med bevis”. Kristendommens historie har aldri manglet rasjonelle tilnærminger, logiske resonnementer og tillit til troverdige vitnesbyrd.

Det sies at en av marxismens strategier var å sende nye rekrutter rett ut av døra og ut på gatene for diskusjon. Naturligvis ville de bli overkjørt, men med høy motivasjon for å tilegne seg kunnskap for neste debatt. Uten sammenligning forøvrig, er kristendommens største vekstperioder kjennetegnet av tung kritikk. I dag opplever religion og kristendom en vekst uten sidestykke i verdenshistorien på global basis. En nylig undersøkelse utført av Centre for the Study of Global Christianity viser at antall religiøse i verden har steget fra under 82% i 1970 til 88% i 2010, med prosjektert vekst til nesten 90% i 2020, hvor kristendom utgjør over en tredjedel. Dette er mye takket være veksten til det globale sør og kommunismens fall. Likevel representerer deler av Vesten unntaket.

Bakgrunnen for det må sees i lys av at de aller største filosofene i første halvdel av forrige århundre var ateister. Særlig takket være at Alfred Ayer’s bok fra 1936 stadfestet den såkalte verifikasjonismen, også kalt logisk positivisme. Tanken var at bare påstander som var empirisk bevisbare, gjerne ved hjelp av vitenskapelig metode, var meningsfulle å diskutere. Gud falt utenfor denne kategorien. Verifikasjonismen avslørte seg som logisk selvmotsigende omkring 1960 og måtte forkastes, fordi den ikke selv lot seg verifisere. Ayer kunne ikke stå inne for sine tidligere ideer, og man måtte godta at flere verktøy kunne brukes for å tilegne seg kunnskap. Resultatet var en oppblomstring av kristen filosofi.

Kanskje kan angrepet fra nyateismen også riste liv i unge, kloke troende som endelig må stå til ansvar for håpet som er blitt gitt dem. Seminarer om f.eks. tro og vitenskap tiltrekker mange mennesker på festival om dagen, og selv på konfirmantleirer er slik undervisning i stand til å bryte ned mange fordommer. Trosforsvar kan skape et fundament for at evangeliet i større grad kan utspille sitt fulle potensial hos nye og gamle tilhørere.

Når vi innser at vi står på skuldrene til kjemper, fra tenkere som Platon, Aristoteles og Aquinas til mange av dagens skarpeste hjerner, ser vi at vi kan legge til rette det intellektuelle klimaet som gjør at neste generasjon i Vesten igjen kan oppleve (en rasjonelt begrunnet) kristen tro som det mest forsvarlige og tiltrekkende alternativet i valg av livssyn.

God filosofi som tilsvar på dårlig filosofi. Fra kritikk… til renessanse.

Om å debattere med nyateister

Advarsel: Kontroversiell post følger!

Okay, jeg innrømmer det. Jeg er blitt ganske stor fan av katolikk og thomistisk filosof Edward Feser, til tross for at han har en tendens til å behandle nyateister med samme brutale og nedlatende tone som de selv viser (resutatet er morsomt å lese, selv om vi kristne egentlig skylder å holde et høfligere nivå). Feser skiller seg likevel ut på en fundamental måte. Han har en sylskarp kontroll og bakgrunnskunnskap på temaene han kaster seg ut på (kanskje fordi han holder seg innenfor sine egne felt), en uangripelig systematikk i det han skriver og er til og med i stand til å skryte av mer gjennomreflekterte ateister, som Nagel, Rosenberg, Mackie, osv.

cartoon

Denne posten tiltalte meg særlig. Kanskje fordi jeg har vært borti litt for mange lignende “samtaler” selv i det siste med Dawkins-disipler som er sikre på at de klarer å sette religiøse fast på 140 tegn eller med en utblåsing i diverse kommentarfelt. Favorites og likes samler seg, før man utroper seg selv til vinner, og venter på neste mulighet. “Debatten” videre ligner skremmende mye på denne.

Se for deg følgende hypotetiske samtale mellom en vitenskapsmann og en vitenskapshatende “skeptiker”: (Jeg prøvde å oversette, men det var for mange poenger som forsvant i oversettelsen)

Skeptic: Science is BS.  Physicists believe in these things called “quarks,” which are little flavored particles that spin around and work like magic charms.  Their evidence is that they read about them in a James Joyce novel.  Some of them think the universe is made up of tiny shoelaces tied together, though they admit that they have no evidence for this and have to take it on faith.  Einstein said morality is all relative – which is why he stole his ideas from this guy who worked in a patent office, and why Richard Feynman stole atomic secrets during WWII.  Meanwhile, the chemists contradict the physicists and believe instead in little colored balls held together by sticks.  Biologists believe monkeys can give birth to human beings. What a bunch of crap!  It’s child abuse to teach kids about this stuff in schools.

Scientist: Are you joking?  If not, I suggest that you actually read some science before criticizing it.

Skeptic: I’ve already read a lot about it, in blog comboxes like this one.  And why should I waste my time reading anything else?  Ialready know it’s all BS!  Didn’t you hear the examples I just gave?

Scientist: No, you’re missing my point.  You’ve completely distorted what scientists actually say.  It’s not remotely as silly as you think it is.  In fact it’s not silly at all.  But you need to actually read the stuff to see that.

Skeptic: So you deny that physicists believe in quarks?  What flavor are your quarks, chocolate or vanilla?  Do you deny that they think we came from monkeys?  Which monkey was your mother?

Scientist: No one says that monkeys gave birth to humans.  That’s a ridiculous caricature.  And of course I don’t deny that physicists believe in quarks, but you’re badly misunderstanding what they mean when they attribute “flavor” to them.  They don’t mean that literally…

Skeptic: Oh so it’s just empty verbiage, then.  See, you’re just proving my point for me.

Scientist: No, it’s not empty verbiage.  It’s technical terminology.

Skeptic: I see, like magic spells.  That’s why they talk about “charm.”  Really, you’re just digging the hole deeper.

Scientist: Actually, it’s you who is digging your own hole deeper. That’s not what they mean by “charm.”  If you knew anything at all about physics, you’d realize that.

Skeptic: See, every time I debate people like you, you always whine about how everyone misunderstands what you mean.  You always say “Go read this shelf of books and come back when you know what you’re talking about.”  It’s like one of the naked emperor’s sycophants telling the kid who sees that he’s naked that he needs to read the learned works of Count Roderigo concerning the fine leather of the emperor’s boots, etc.

Scientist: What a ridiculous analogy.  You’re just begging the question.  Whether science is really comparable to the naked emperor is precisely what’s at issue.

Skeptic: OK, I’ll bite.  Explain it to me, then.  Prove to me here and now in this combox that science is worth my time, as opposed to being the tissue of superstition, lies, and bigotry that I already know it to be.  And don’t get long-winded like you people tend to do, or start throwing around references to this scientist I should know about or that book I should have read.

Scientist: What is this, an invitation to the Star Chamber?  How am I supposed to explain fields as complex as quantum physics, or evolutionary biology, or chemistry to the satisfaction of someone as hostile to them as you are in a combox comment, or even a blog post or series of blog posts?  Besides, there are so many things wrong with what you’ve said I don’t even know where to begin!  And if I keep it short, you’ll tell me that I’m dodging whatever issue I don’t address, while if I respond at greater length you’ll tell me I’m a windbag.  I can’t win!  But why are you wasting time in a combox anyway?  Why don’t you just read the work of some actual scientists?  It’s right there in the library or bookstore if you really want to understand it.

Skeptic: I knew it.  You won’t defend yourself because you know you can’t.  But then, arguing with people like you just gives you credibility.  That’s why you uneducated, irrational fanatical bigots need to be shouted down by reasonable, open-minded, well-read, tolerant people like me.  Science is BS, and you know it.  It’s just so obvious.  So why don’t you go back to eating your tasty flavored quarks and tying your vibrating 11-dimensional shoestrings over at your Uncle Monkey’s house, OK?  I’ll be here in the reality-based community reading my copy of The Science Delusion.

Selvfølgelig ville de samme nyateistene ropt sine forbannelser høyt dersom de hadde sett denne behandlingen. Likevel ender de opp med å være, som de altfor ofte gjør, mistenkelig lik hva de kritiserer. Bytt ut begrep som “science”, “physicist” og “quarks” med andre ord som “theism”, “philosophers” og “God”, så finner de fort en reinspikket kopi av seg selv.

Problemet med å innse problemet med å argumentere på denne måten blir dermed som følgende: De kan ikke lenger bare si “jeg tok feil”. Å innrømme feil, vil være det samme som å si: “Jeg er akkurat den type person som jeg så mange ganger høyt og offentlig har anklaget og hengt ut, og som har fått meg til å føle meg intellektuell.”

Forståelig nok, ville det krevd en umenneskelig mengde mot og ærlighet, så vi kan nok ikke forvente at det vil skje med det første. I mellomtiden fortsetter de nystartede nyateistmenighetene sin misjonsvirksomhet på nett; i rasjonalitetens og moralens navn naturligvis…

5 måter å se Gud

I ekte Dagbladet-stil har vi lånt fra en knallskarp katolsk filosof ved navn Edward Feser til å lage vår første punktliste. Feser har stålkontroll på de fortsatt undervurderte geniene Aristoteles og Thomas Aquinas (fordi mennesker som ikke forstår Aristoteles med stor sannsynlighet vil gå glipp av noen grunnleggende elementer av dagens verden. Det var tross alt ham som startet prosessen for å få Antony Flew til å innse at det måtte eksistere en Gud).

Listen er dessverre ikke “10 måter å få fast rumpe”, “5 veier til et bedre sexliv”, “3 kremer som beskytter deg mot flått”, “7 hemmeligheter til god helse” eller engang “sommerens 10 heteste signeringer” (selv om jeg er stor fan av fotball og Spurs selv), men noe enda litt mer interessant: Nemlig 5 gradvise måter å forestille seg Gud på (beklager misvisende overskrift, men det var en del av min utspekulerte, tabloide plan for å få deg inn hit):

man-looking-through-binoculars-600x360

1.

Gud er bokstavelig talt en gammel mann med hvitt skjegg. En snill, men streng trollmann-aktig skapning med veldig menneskelige tanker og ønsker som bor på et sted kalt “Himmelen”. Himmelen er ganske likt andre steder vi vet om, bortsett fra at det er veldig langt borte, og det er umulig å komme seg dit uten hjelp av magiske midler.

2.

Gud har ikke virkelig en kroppslig form, og hans tanker og ønsker er på mange måter veldig forskjellige fra våre. Han er et immaterielt objekt eller substans som har eksistert for alltid, og (kanskje) gjennomtrenger hele verdensrommet. Fremdeles er Han likevel, på samme måte som oss, en person, bare uendelig mye mer intelligent, mektig, rettferdig og spesielt uten våre fysiske og moralske begrensninger. Han skapte verden på samme måte som en snekker bygger et hus, som et uavhengig objekt som fremdeles vil stå selv om Han skulle gå vekk fra det. men Han kan likevel velge å blande seg inn i prosessen fra tid til annen.

3.

Gud er ikke et objekt eller en substans på samme måter som de objektene og substansene vi kjenner til i verden. Han er heller “ren væren” eller selve “eksistensen”, helt distinkt fra denne verdenen bestående av tid, rom og ting, hvor Han underligger og opprettholder denne i eksistens i hvert eneste øyeblikk, og hvis uten Hans kontinuerlige, bevarende handling ville blitt umiddelbart utslettet. Verden er ikke et uavhengig objekt i den forstand at den kunne fortsatt dersom Gud hadde “gått vekk” fra den; men kan bedre sammenlignes med musikken som spilles av en musiker, som bare eksisterer mens han spiller, og forsvinner i det øyeblikket han stopper.

Ingen av konseptene vi tillegger ting her i verden, inkludert oss selv, kan brukes om Gud, annet enn i en analogisk form. Slik, for eksempel, vi kan si at Gud er “personlig” fordi Han ikke er mindre enn en person, på samme måte et dyr er mindre enn en person. Men Gud er ikke bokstavelig talt “en person” i forstand av å være en individuell ting blant andre, som resonnerer, velger, har moralske plikter, osv. Slike konsepter gir ingen mening når de bokstavelig tilegnes til Gud.

4.

Gud forstått av noen som har hatt en mystisk opplevelse av det slaget som Aquinas hadde.

5.

Gud slik Aquinas kjenner Ham nå, altså slik Han kjennes i den salige opplevelsen av Ham, som tillegges de velsignede etter døden.

 

“God said to Moses, “I AM WHO I AM.” And he said, “Say this to the people of Israel, ‘I AM has sent me to you.'””
2 Mos 3,14

Man kan naturligvis fortsette å dele opp i kategorier mellom disse, men dette er et grovt bilde. Grad 1 er vanlig blant barn og voksne med liten utdanning (og ofte nyateistiske karikaturer). Grad 2 representerer noen utdannede troende, og mye populær apologetikk, slik som William Paley. Grad 3 derimot tilsvar klassisk, filosofisk teologi, og er forståelsen til store klassiske tenkere som Augustin, Anselm, Aquinas og andre. Grad 4 og 5 er umulige å tilegne ved egen kraft, men kan bare bli gitt av Gud selv.

Nå er ikke de laveste gradene uten verdi. Nettopp fordi de er på sporet av noe virkelig, som kan hjelpe den kunnskapstørste videre til større forståelse. Grad 2 er likevel bedre enn 1, men er likevel for begrenset og antropomorfisk (=menneskelignende). Grad 3 er derimot det lengste vi kommer ved hjelp av ren menneskelig rasjonalitet.

Hvorfor trenger man metafysikk?

Metafysikk: En retning innen filosofi som studerer de første prinsipper, og tar for seg den fundamentale naturen av virkelighet og væren. Det inkluderer ontologi, kosmologi, og ofte epistomologi.

“Even the attempt to escape metaphysics is no sooner put in the form of a proposition than it is seen to involve higher significant metaphysical postulates. For this reason there is an exceedingly subtle and insidious danger in positivism. If you cannot avoid metaphysics, what kind of metaphysics are you likely to cherish when you sturdily suppose yourself to be free from the abomination? Of course it goes without saying that in this case your metaphysics will be held uncritically because it is unconscious; moreover, it will be passed on to others far more readily than your other notions inasmuch as it will be propagated by insinuation rather than by direct argument….

Now the history of mind reveals pretty clearly that the thinker who decries metaphysics…if he be a man engaged in any important inquiry, he must have a method, and he will be under a strong and constant temptation to make a metaphysics out of his method, that is, to suppose the universe ultimately of such a sort that his method must be appropriate and successful…. But inasmuch as the positivist mind has failed to school itself in careful metaphysical thinking, its ventures at such points will be apt to appear pitiful, inadequate, or even fantastic”
– E. A. Burtt, amerikansk vitenskapsfilosof. Fra “The Metaphysical Foundations of Modern Physical Science”.

Enkelt sagt: Contrary to popular belief, forteller empirisk naturvitenskap alene oss lite om virkeligheten. Det er filosofi (tolkningen av vitenskapelige forutsetninger og resultater i en større sammenheng) og metafysikk som tar for seg de dypeste fundamentale sammenhenger i naturen. Tolkning av naturvitenskap er derfor sjeldent virkelig objektiv, men hver enkelt vitenskapsmann tar med sine personlige verdier og trossystem. Enda en grunn til hvorfor troen om at naturvitenskap alene kan fortelle oss alt vi vet om virkeligheten, er en logisk selvmotsigende posisjon, tross at den ubevisst nytes godt av mange.

“It is, in fact, a common fantasy, promulgated mostly by the scientific profession itself, that in the search for objective truth, data dictate conclusions. If this were the case, then each scientist faced with the same data would necessarily reach the same conclusion. But as we’ve seen earlier and will see again and again, frequently this does not happen. Data are just as often molded to fit preferred conclusions
– Roger Lewin, britisk vitenskapsskribent

Metaphysics

Ironisk nok, er det menneskene som tror de ikke trenger metafysikk, som hadde trengt det mest. Når man avviser metafysikk, så er det en dårlig unnskyldning for å slippe å tenke, og isteden for å slippe unna, bruker man det heller bare ubevisst og ukritisk (siden alle strengt tatt bruker det).

“In truth there are only two kinds of people; those who accept dogmas and know it, and those who accept dogmas and don’t know it.”
G. K. Chesterton, britisk forfatter og apologet

Når personen som har avvist metafysikk, også prøver å si noe om de store sannhetene i livet, så finnes det en god sjanse for at han/hun…ikke…forstår…virkeligheten!

Noe som gjør det litt problematisk å ta det personen sier på alvor…

Bad Atheism – Om Gud, guder og spaghettimonstre

I all lekenhet inntar denne bloggen en litt mer militant stil med serien “Bad Atheism” mens vi går gjennom noen av de svakeste, men likevel vanligste grunnene som oppgis for å ikke tro på Gud, og hvorfor de ikke er gyldige. De kunne vært morsomme å lese i en Pondus-stripe, men noen tar dem dessverre alvorlig i et svakt og lite intelligent øyeblikk. Fra 14-årige bloggere til vitenskapsmenn, journalister og norske religionslærere.

Ganske enkelt: Møter du noen av disse i en diskusjon, så har du avslørt at motparten med stor sannsynlighet ikke har en anelse om hva han/hun prater om. Vi kan kort nevne at Richard Dawkins og Chris Hitchens også bruker det følgende, uten at vi igjen (blir dere ikke lei?) hinter til deres lave kompetanse utenfor visse områder av evolusjonsbiologi og journalistikk (joda, vi gjør egentlig det).

Bad Atheism

Litt mer profesjonelt kalles det for “defensiv apologetikk” (kontra “offensiv apologetikk” som denne bloggen stort sett fokuserer på).

Dagens argument var en stor hit under personer som den ateistiske filosofen Bertrand Russel på tidlig 1900-tall. I “en opplyst tid som vår” burde man forvente at den ikke lenger var i bruk, men er likevel daglig å se i både diskusjoner, venners Facebook-statuser og diverse kommentarfelt rundt på nettet. Den gylne regel her virker å være at dersom “kristen”, “kirke, “Jesus”, “middelalder” eller “islam” er nevnt minst 1 gang i løpet av teksten, vil det ta under 3 kommentarer før vi får se at “religion er roten til alt ondt” og at “det er utrolig at noen fortsatt tror på sånne ting de drev med i bronsealderen”. Følgende ser vi på:

Å tro på Gud er ikke annerledes fra å tro på en usynlig tekanne bak månen, et flyvende spaghettimonster, Zeus, Odin, julenisser, påskeharer eller diverse guder. Det kan kanskje ikke motbevises 100%, men det er like absurd å tro på.

Even Gran, journalist i Fri Tanke, sa selv i debatt med Stefan Gustavsson om “Guds eksistens” i april at selv om han ikke kunne motbevise et flygende spaghettimonster eller at en enhjørning sto bundet fast like utenfor huset akkurat da, ga det likevel ingen mening å tro på. Det kan jeg forsåvidt være enig med Gran om, men sammenligningen med Gud utover det er cirka like gyldig som den mellom sola og bordlampa mi.

Vi kan forsøke å forklare enklest mulig: En tekanne, allmektige spaghettimonster, Odin, usynlig enhjørning, julenisse eller Ganesha er selv fysiske, kontigente vesen. De har altså en start og en slutt, krever en årsak for dets eksistens, består av materie eller energi (stort sett) og befinner seg innenfor tid og rom. Men som vi f.eks. har sett på i et par tidligere innlegg her og her, så må en virkelig Gud være immateriell med nødvedig eksistens. Han er umåtelig mektig, uskapt og tidløs, among others.

Gud (med stor G) er det Aristoteles og Thomas Aquinas beskriver som “første beveger” av hele universet (innlegg kommer), og det Augustin, Anselm og Plantinga beskriver (innlegg kommer) som et maksimalt vesen som er opphavet til alt vi indirekte innhenter all vår kunnskap om verden fra (moralske sannheter, matematikk, logikk, abstrakte objekter osv). Disse har logisk sammenheng med Gud, men ingen gud, påskehare eller tekanner. Den jødisk-, kristne-, muslimske Gud er ingen hypotese, postulat eller gjetning, men har rasjonell støtte, i motsetning til en hammersvingende Tor, usynlige enhjørninger, en lynkastende Zeus, en julenisse eller et spaghettimonster, som nok bedre kunne sammenlignes med Gran selv (siden de har mer til felles).

Gran eller andre avslører ingen Gud ved å sammenligne Ham med en usynlig enhjørning, men avslører bare at deres egen ateisme med større sannsynlighet er uten et kvalifisert grunnlag.

 

Kan kristne tvile?

Kort versjon

En likhet mellom nye ateister og religiøse fundamentalister, er at begge virker som om de er 100% sikre på sitt standpunkt, og at det ikke finnes rom for å tenke noe annet. Nå er nok dette dessverre oftere et resultat av psykologiske behov og dårlig kunnskap om motpartens standpunkt, enn reell refleksjon og nøye vurdering av alternativene.

faith-doubt

Mens Jens Brun Pedersen fra Human-Etisk Forbund står frem og sier at de har tvil som en av sine øverste dyder, så tilhører han likevel en organisasjon med tradisjon for å uttale seg bastant avvisende om gudstro uten beundringsverdig stor kunnskap. (Og vice versa fra ulike kirker selvfølgelig). Det er dessuten vanskelig å argumentere for at tvil er et mål i seg selv, men heller et middel for å finne frem til bedre kunnskap.

First of all: Tvil blant kristne er helt normalt, og kan være et tegn på seriøs refleksjon og at man tar troen på alvor. Kanskje kan tvilen til og med lede oss til en bedre forståelse av Gud og skaperverket. Absolutt visshet om noe som helst, skyldes nok heller likegyldighet eller dårlig filosofi om virkeligheten, og er nok en urealistisk forventning til livet som et begrenset menneske, når selv våre sanser og kognitive evner kan villede oss.

Vi må skille mellom emosjonell tvil og logisk tvil. Selv om følelser kan gjøre det enklere å være kristen, særlig i disse festivaltider, svinger følelser som kjent, og er en ekstremt dårlig basis å fundamentere en søken etter sannhet på. Når det gjelder den logiske biten, så tåler kristen tro fint utprøving og spørsmålsstilling gjennom research, tenkning og samtale, selv om du bør unngå å søke svarene hos filosofiske strykkandidater som Gule, Krauss, Dawkins eller Hitchens. Gjennomført kritisk tenkning kan i det hele tatt risikere å gjøre deg kristen, og utprøving av gudsbevis og filosofi kan være en god måte for en kristen å takle tvil på. Dermed kan en rent rasjonell overbevisning om sannsynligheten for Guds eksistens være utgangspunktet for å søke ut en personlig relasjon med Ham.

“Doubt is not the opposite of faith; it is one element of faith”
– Paul Tillich

Siden tro altså likevel har lite eller ingenting til felles med blind tro, kan altså tvil og tro fint leve side om side, og være til stede i hverdagen. Roger Penrose har skrevet et samleverk på over 1000 sider kalt “The Road to Reality”, hvor han samler alle kjente fysiske lover, helt fra de første prinsipper. En dedikert skeptiker kan med god grunn protestere på innholdet i hver eneste side av denne boka, uten at det vil være videre fruktbart. Vi vil aldri få svar på alle spørsmålene vi har, de fleste påstander vil ha motargumenter, og vi må finne måter å leve målrettet på tross uvissheten. Tro ligner altså på tillit, og utgjør en forpliktelse til å stole på Jesus når Han sa at Han virkelig var “Veien, sannheten og livet”. En forpliktelse og Gudsrelasjon som får store konsekvenser for livet som skal leves. På samme måte som når to kvanteenheter virker mot hverandre, vil de i stadig større grad flettes sammen, slik at utslag i den ene vil gi effekt på den andre.

Hvis jeg hele tiden fokuserer på å teste ut vennene mine, for å se om vi virkelig har en relasjon, ødelegger jeg nok grunnlaget for vennskap raskt nok. Siden relasjoner mellom mennesker bygges av gjensidig tillit og ærlighet, er det liten grunn til å tro at min relasjon med Gud er noe annerledes.

 

Utvidet versjon

Grunnen til at jeg selv kan kalle meg kristen, er at jeg mener at kristen tro gir et bedre helhetlig bilde av virkeligheten vi opplever omkring oss enn noe annet livssyn. En virkelighet som naturligvis inkluderer vitenskapelige fremskritt og mulighet for at rasjonalitet, vitenskap og moral i det hele tatt kan være mulig. Bedre enn sekulær humanisme. Bedre enn buddhisme. Bedre enn islam, og i hvert fall bedre enn naturalisme. Jeg mener bevisene peker i retning av at Gud eksisterer, og at Jesus faktisk var Hans sønn som uungåelig må ha overvunnet døden. Alt utover det er mindre relevant, men jeg mener naturligvis at kristendom og Jesus representerer et verdigrunnlag og sinnelag med et fantastisk potensiale for å bygge positive, gode og frie samfunn som ivaretar enkeltmennesker. Å si at jeg antakeligvis tar feil er egentlig en form for falsk beskjedenhet.

Hadde jeg oppriktig ment at jeg tok feil, og at Gud sannsynligvis ikke eksisterer (Som A. C. Grayling beskylder alle kristne for), burde jeg vel i all ærlighet kalt meg for noe helt annet enn kristen. Det gjør ikke at jeg trenger å se på ateister som lite intelligente, men at de dessverre har oversett noe av det viktigste og vakreste med den dypeste virkeligheten som vi alle lever i.

 

En sannhetssøker

Anthony Flew, en av 1900-tallets mest fremstående ateister og veri, måtte til slutt stå frem som troende på en deistisk Gud i 2003. Årsaken beskriver Flew selv med at han hadde misforstått motparten, og godt hjulpet av nye vitenskapelige oppdagelser og en grundig lesing av Aristoteles med fler, måtte han til slutt innrømme at det antakeligvis måtte finnes en Gud som forklarte universets kompleksitet og opphav til liv, nettopp fordi han fulgte Platon’s filosofi “We must follow the argument where it leads”. Antony Flew ble ledd ut av andre ateister med at han i høy alder var blitt senil og gjorde et siste forsøk på en frelse og et liv etter døden. Flew svarte med å sukke over den aggressive holdningen til hans tidligere kolleger siden han fortsatt ikke trodde på Jesus, et liv etter døden, og ettersom de aldri hadde lest et ord han hadde skrevet, verken før eller etter konverteringen.

 

Men hvorfor kan ikke bare Gud gjøre sin eksistens åpenbart tydelig for alle?

Lawrence Krauss hintet senest i sin debatt mot William Lane Craig til at hvis Gud virkelig eksisterte, så ville han plassert stjernene i en formasjon som tydelig stavet “Her er jeg”. Nå er det god grunn til å tenke at Gud ikke har noe behov for å overvelde mennesker med den type spill og selv har valgt å være tilslørt fra mennesket for at muligheten for menneskets frie vilje og valget om å elske Ham skal være logisk mulig. Dette motsier likevel på ingen måte at alle mennesker bare kan finne sin ultimate fullbyrdelse av mening og frihet i samvær med sitt opphav. Siden dette kan være et utilstrekkelig svar for noen, kommer vi tilbake til dette spørsmålet senere.

Tro og fornuft – en hellig allianse. Lettlest, men gjennomtenkt