Tag Archives: aquinas

Korte, lettfattelige gudsbevis

Et av de største problemene med å formidle gudsbevis til et norsk publikum i 2017, er at de er vanskelige å oversette til vår kontekst og språkbruk. Men her har jeg forsøkt å oppsummere to stykker på en kort, forståelig og tilgjengelig måte.

I vår tid tenker vi at det er vanskelig, om ikke umulig, å demonstrere Guds eksistens forbi fornuftig tvil. De fleste av historiens store tenkere, som Platon, Aristoteles, Maimonides, Al-Ghazali, Aquinas, Leibniz, Descartes og mange flere, har faktisk ment at det er ganske enkelt å demonstrere Guds eksistens. Alt man trenger, er en helt vanlig observasjon, som at «noe eksisterer» eller «noe forandrer seg», for å starte en fullt logisk tankerekke som ender med konklusjonen at det eksisterer en virkelighet vi kan kalle Gud. Å tro at naturen i prinsippet kan klare seg på egen hånd, er en heller moderne nyvinning, og er etter min mening resultatet av en serie med tankefeil.

Aller først må vi presisere hva vi mener med ordet «bevis». Når folk lurer på om det er mulig å bevise at Gud eksisterer, så tenker de ofte at et slikt bevis er noe som må overbevise absolutt alle mennesker, kassadame og postmann som filosof og vitenskapsmann. Mange avviser derfor at det finnes bevis for Guds eksistens siden ikke alle mennesker tror på Gud.

Men klart. Den typen bevis som gir fullstendig nøyaktige svar du kan sette to streker under, finnes bare i matematikkens verden. Men utenfor matematikken referer ordet bevis mer til noe som demonstrerer at en påstand er sann. Vi kan bruke observasjon og fornuft til å tenke oss frem til visse konklusjoner om naturen vi alle lever i – inkludert en hel del om årsaken bak det hele. Med det i tankene, gir det god mening å snakke om både «gudsargumenter» og «gudsbevis». Og argumentene kan være gode selv om ikke alle velger å tro på dem.

Vi tenker kanskje ofte at det å finne ut om Gud eksisterer, kun handler om å få fakta på bordet. Men i all ærlighet, må vi innrømme at når vi vurderer om noe er sant, spiller også vår egen innstilling og forkunnskap en rolle.  I motsetning til et matematisk bevis, kan det om det finnes en Gud få store personlige konsekvenser. Guds eksistens kan påvirke hvordan vi tenker om alt fra moral, kultur, ansvar og sannhet til skjønnhet, kjærlighet og hensikt. Hvis jeg endrer mening om hvorvidt Gud finnes eller ikke, er det en naturlig konsekvens at jeg også må tenke nytt om livet.

Men så grunnleggende ting er det ikke lett å endre mening om! Vi foretrekker heller å skifte ut små, perifere trospåstander, enn de som befinner seg mer i kjernen av det hele. Mange av oss vil heller foretrekke å finne argumenter for å fortsette å tro på det vi allerede tenker at er sant. Derfor burde vi alle først stille oss følgende spørsmål: Er jeg åpen for å legge til side det jeg har tenkt fra før og undersøke hva som faktisk er sant?

Mye av problemet med å formidle dette i norsk kultur i 2017, er dessuten at mange av disse bevisene er vanskelig å oversette til norsk språk og kontekst, for et publikum som ofte foretrekker å innhente kunnskapen sin fra bilder med tekst på – såkalte memer.

Gudsbevisene tilhører derimot noen av filosofihistoriens største bidrag, og er ofte veldig komplekse i seg selv. Optimalt sett hadde man tatt seg bryet med å skaffe seg en hel del med bakgrunnskunnskap, før man kastet seg over et eneste enkelt gudsbevis.

Les også:
Hva er thomisme?
Hvordan demonstrere Guds eksistens?

Men jeg har likevel forsøkt meg med to versjoner av Thomas Aquinas’ tredje vei her. Gi gjerne tilbakemelding om noen av premissene, eller argumentet som helhet, virker håpløse, suspekte, overbevisende, eller trenger finpussing. :)

Thomas Aquinas (1225-1274) er viden kjent som en av de viktigste tenkerne i verdenshistorien. Aquinas tok på sin tid opp det store prosjektet med å samle den beste kunnskapen tilgjengelig for menneskeheten til dags dato, uavhengig av om den kom fra kristne kilder eller ei. I innledning til hans største verk Summa Theologica gir han en oppsummering av fem gudsbevis kalt quinque viae (fem veier), som han siden utdyper i løpet av det over 3.000-siders lange verket.

Den første tredje veien

Denne versjonen er mest tro til den originale oversettelsen, som du kan lese i sin engelske oversettelse her.

  1. I virkeligheten eksisterer noen ting som eksisterer midlertidig.
  2. Det fantes et tidspunkt hvor en gitt midlertidig ting ikke eksisterte.
  3. En midlertidig ting kan ikke være årsak til sin egen eksistens, siden for at en midlertidig ting skulle kunne vært årsak til sin egen eksistens, måtte den allerede ha eksistert. Men om den allerede hadde eksistert, hadde den ikke behøvd å få seg selv inn i eksistens.
  4. Derfor må en midlertidig ting finne sin årsak til eksistens utenfor seg selv.
  5. Det er umulig at alle eksisterende ting bare er midlertidige ting, siden en midlertidig ting bare kan begynne å eksistere gjennom en allerede eksisterende ting utenfor seg selv, hvilket ville vært umulig dersom alle ting bare var midlertidige.
  6. Men hvis ingenting begynte å eksistere, så eksisterte ingenting i fortida, og ingenting vil eksistere nå, fordi «fra ingenting, kommer ingenting».
  7. Men noe eksisterer nå.
  8. Derfor er ikke alle eksisterende ting bare midlertidige ting, men noe må være permanent.
  9. Det finnes to måter å eksistere permanent på: (1) Noe kan få sin kilde til permanens fra noe annet, eller (2) noe kan være permanent i kraft av hva noe er.
  10. Om noe får sin kilde til permanens fra noe annet, er det avhengig av en årsak utenfor seg selv.
  11. En uendelig regress av permanente ting, som henter sin kilde til permanens utenfor seg selv, kan ikke forklare hvorfor det eksisterer noen permanente ting.
  12. Det eksisterer noe som er permanent i kraft av hva det er, og som er opphavet til alle midlertidige og permanente tings eksistens.

Merk: I originalen diskuterer Aquinas’ såkalte “possibilities” og “necessities”. Etter modal-logikkens inntog, tenker vi ofte om “possibilities” som noe slikt som «eksisterer i minst en mulig verden», mens “necessities” betyr «eksisterer i alle mulige verdener». Om man leser Aquinas med denne sjargongen, blir beviset raskt ugyldig. Hva Aquinas’ derimot har i tankene, er at “possibilities” referer til noe som eksisterer, men som ikke hadde trengt å eksistere. Noe flyktig, forgjengelig og forbigående. Dette setter han i kontrast til “necessities”, som er det som eksisterer permanent og fast. Derfor har jeg valgt å bruke «midlertidig» og «permanent», selv om det nok ikke perfekt oppsummerer den opprinnelige intensjonen.

En annen tredje vei

Jeg bruker her ordet «betinget virkelighet». Alt som er betinget, er avhengig av visse betingelser for å kunne eksistere, slik som partikler, struktur, plassering i tid og rom og naturlover. Dette kan f.eks. bare være en katt, som på den ene siden trenger en kattefar og kattemor for å kunne starte å eksistere en gang i fortida, den trenger oksygen og næring, men er mer umiddelbart avhengig av sine celler- og cellestruktur her og nå, som igjen er avhengig av molekylstruktur, osv.

  1. Det eksisterer betingede virkeligheter.
  2. Betingede virkeligheter er noe som krever å få oppfylt sine betingelser for å kunne eksistere.
  3. En betinget virkelighet kan ikke være årsak til sin egen eksistens, siden det ville forutsatt at denne eksisterte før den kunne eksistere.
  4. Derfor må en betinget virkelighet finne sin årsak til eksistens utenfor seg selv.
  5. Om alt som eksisterer, er et begrenset antall betingede virkeligheter, kan ingenting eksistere, siden betingelsene til den første betingede virkeligheten aldri ville kunne vært oppfylt, og derfor heller ikke de påfølgende.
  6. Om alt som eksisterer, er et ubegrenset antall betingede virkeligheter, kan ingenting eksistere, siden vi nå ikke har en tilstrekkelig grunn til hvordan noen betinget virkelighet kan eksisterer.
  7. Derfor, om det ikke eksisterer minst en ubetinget virkelighet, kan ingenting eksistere.
  8. Noe eksisterer.
  9. Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet.
  10. Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet, som må være (1) evig, (2) immateriell og (3) absolutt enkel, siden den ikke er avhengig av betingelser som (1) tid, (2) rom og (3) struktur.
  11. Noe med absolutt enkelhet kan ikke avgrenses fra hverandre.
  12. Det eksisterer nøyaktig en ubetinget, evig, immateriell og absolutt enkel virkelighet, som er opphavet til alle eksisterende ting.

Det må altså eksistere noe som ikke er avhengig av noe utenfor seg selv for å eksistere, men som eksisterer i kraft av å være det det er, og muliggjør eksistensen til alle eksisterende ting i universet. Aquinas jobber omstendelig videre for å nøyaktig utlede egenskapene til denne virkeligheten, men vi forstår allerede konturene av det vi tradisjonelt har kalt for «Gud». Det finnes mange interessante distinksjoner og innvendinger å diskutere, men dette var en kort introduksjon.

Slike argumenter kan dessuten presisere hva som tradisjonelt menes med ordet «Gud», eller hva «Gud» er ment å forklare. Med Gud mener vi aldri en mann med skjegg, et enkelt objekt eller en kraft i naturen. Gud er ikke en konkurrerende naturlig forklaring til eksempelvis Big Bang eller evolusjon, men er i så fall den kontinuerlige skaperen og opprettholderen av både natur og lover. Gud er Eksistensen selv, som alt annet «låner» sin eksistens fra. Gud er det lerretet og den uendeligheten hvor et maleri av endelig natur og mennesker kan utfolde seg.

Fornøyd? Misfornøyd? Forvirret? Sint? Gi gjerne lyd fra deg. :)

Illustrasjonsbilde fra Pexels.com.

Filosofenes Gud og Bibelens Gud

Publisert i tidsskriftet Fast Grunn 3/2016.

Hvor nær en sann gudsforståelse kan man komme via fornuften? De store filosofene har kommet nær, men det finnes også en grense.

Spørsmål om Gud og hans identitet har til alle tider vært objekt for heftig diskusjon blant historiens klokeste hoder. I vår tid tenker man at det er ekstremt vanskelig, om ikke umulig, å demonstrere Guds eksistens forbi enhver fornuftig tvil. Men dette har ikke alltid vært tilfellet. Majoriteten av disse hodene ville faktisk vært uenige i at det er umulig. Paulus hevder i Romerbrevet 1,19 at Gud har lagt ned viten om seg selv blant det skapte. Gitt de rette forutsetningene for grunnleggende tenkning er det ikke så vanskelig å resonnere seg bakover fra observasjoner om naturen vi lever i, til eksistensen av en guddommelig skaper, samt noen egenskaper denne skaperen må ha.

Disponert for tro. Mennesket virker til å være naturlig disponert til å tro på Gud, men bare i samme betydning som at vi er disponert mot å være moralsk gode eller utvikle kunst og musikk. Vi kan ha noen talenter i utgangspunktet, men vi vil ikke kunne utfylle vårt potensial uten både disiplin og utdanning. Vi kan ignorere dem, eller vi kan starte i det enkle med å trekke et likhetstegn mellom Gud og sola, tenke at Gud er en kosmisk trollmann, eller at Gud er en oppblåst versjon av oss selv, som blant de greske eller norrøne gudene. Men filosofien kan klare opp noen distinksjoner om hvordan en skaper må være.

De første kristne befant seg i en kontekst hvor det var nær allment akseptert at det eksisterte en Gud, den som hadde åpenbart seg for Moses og profetene. Det nye spørsmålet der var hvorvidt den nylige Jesus var Sønnen og Messias. Men snart spredte kristendommen seg langt utover jødiske grenser, og kom i en kontekst hvor gresk filosofi leverte rammene for diskusjonen. Her var det fremdeles ofte enighet om mye.

Augustin og Aquinas. St. Augustin bemerket på tidlig 400-tall i boka Om Gudsstaten hvordan nyplatonismen, den filosofiske tradisjonen etter greske Platon som levde åtte århundrer tidligere, gjerne anså den ene Gud som skaperen av den materielle verdenen. Denne tradisjonen var viktig i Augustins konvertering til kristen tro, til det som skulle gjøre han til en av våre største kirkefedre.

St. Thomas Aquinas, en italiensk dominikanermunk som levde på 1200-tallet, kastet seg i vei med prosjektet om å samle opp det beste av menneskelig kunnskap til dags dato. Det betydde å samle opp visdommen fra historiens største tenkere, blant navn som Platon, Aristoteles, Augustin, Maimonides og Avicenna, og utvikle et rammeverk for hvordan vi tenkte fornuftig om virkeligheten.

Aquinas ramset opp en rekke ting som tilhørte kategorien han kaller for «preambula fidei», som er latin for noe slikt som «det som kommer før tro». Blant disse var eksistensen av Gud. Mennesket kan vite med fornuften alene, mente Aquinas, som mange før ham, at Gud eksisterer. Ingen behov for profetier, hellige skrifter, indre intuisjoner, stemmer i brennende busker, tegn på veggen eller bønnesvar.

Forandring skjer. En kategori av gudsdemonstrasjoner, med sterke linker tilbake til Aristoteles, startet med den enkle observasjonen av at forandring skjer. Deretter fortsatte de med å utforske noen nødvendige forutsetninger for at forandring kan skje i et univers som vårt. En ting, oppdaget man, var at virkeliggjøreren av forandring i en ting, var utenfor tingen selv. En eikenøtt som blir til et eiketre var avhengig av vann og næring utenfra. Et bål eller en fyrstikk som tennes opp må få tilført noe utenfra. Et menneskebarn som spiller fotball eller vokser opp, er alltid avhengig av å benytte energien det får tilført fra noe annet enn seg selv. Hvis disse tingene kunne forandret seg helt selv, ville de allerede ha gjort det.

Derfra fortsatte resonnementet til å observere at ikke bare nøtter, fyrstikker og mennesker, men alle eksisterende ting var i forandring, og at alle ting hentet sin evne til forandring utenfra seg selv. Vi sto nå i fare for å løpe en evig lang rekke etter å finne ut hvordan det kunne være forandring i utgangspunktet.

Den første beveger. Vi kan på dette tidspunktet stoppe opp og legge merke til at det eksisterer to typer slike årsaksrekker. En lineær rekke, hvor medlemmene i rekken kan fortsette å eksistere selv om det forrige medlemmet ikke gjør det, som når en sønn fortsetter å leve selv om faren avgår ved døden. Den andre typen årsaksrekke derimot, er vertikal, hvor alle medlemmer til enhver tid er avhengig av det første medlemmet. For at du skal kunne eksistere her og nå, var du ikke bare avhengig av mor og far en gang i tiden, men du er f.eks. avhengig av at visse såkalte «naturlover» holder materien i kroppen din sammen, slik at hud, hjerte, hjerne og hår kan utøve sine rettmessige funksjoner, helt til nivået av molekyler og ned til fundamentalpartikler, i ethvert øyeblikk. Det moderne mennesket kan ikke bortforklare dette som en «naturlov», siden det ikke vet hva en «naturlov» er. Alt vi vet, er at det er visse mystiske krefter som fungerer i naturen, som vi har oppdaget at vi kan sette matematiske ligninger på.

Se for deg et høyt antall roterende tannhjul eller en stor mengde lokomotivvogner som suser forbi over horisonten. Du vet at ingen av tannhjulene eller vognene har evne til å bevege eller forandre seg selv. Det gjelder uansett om de hadde vært en eller uendelige mange. Du kan tenke deg frem til at gitt forandring, det finnes et første medlem i denne rekken, selv om du ikke kan se det direkte. Et medlem som ikke selv trenger å forandres, men som er utgangspunktet som gir mulighet for forandring i alt annet. Dette er hva Aristoteles og Aquinas kaller for «ren aktualitet». Det som allerede er alt det kan være.

Et fast holdepunkt. Siden naturvitenskap er begrenset til å utforske naturlige ting som allerede gjennomgår forandring, vil en slik demonstrasjon være bunnsolid, uberørt av vitenskapelig fremgang, men derimot kunne forklare forutsetningen for at vi har en natur og kan utøve naturvitenskap i det hele tatt. Fagfeltet metafysikk forsøker nettopp å forstå disse grunnleggende kategoriene for virkeligheten, for forandring og bestandighet, eksistens, enhet og mangfold, årsak og effekt, og identifisere hvordan slikt i prinsippet kan være mulig. Ting vi tar helt for gitt i det daglige, om vi så går en tur for å se på livet i skogen, eller om vi isolerer ut vitenskapelige eksperimenter i et laboratorium eller i en partikkelakselerator.

Fra kunnskapen om at denne «ren aktualitet» eksisterer, kan vi dessuten dedusere at det må være absolutt én, evig, immateriell, allmektig, allvitende, allestedsværende, perfekt god, osv. Ingen tro kreves. Om navnet «Gud» klinger dårlig, kan man kalle det for hva man ønsker, men det er åpenbart at det er akkurat dette kristne, jøder og muslimer mener med «Gud».

Fornuftens grense. Dette får oss frem til det vi gjerne kaller «Filosofenes Gud». Den Gud alle mennesker kan vite noe om med fornuften alene. Man lærer at et «noe» står bak det hele, men vi har fremdeles ikke en utfyllende beskrivelse. Dette er skjelettet vi senere kan ikle med kjøtt, i form av ekstra-rasjonelle (!) spesielle åpenbaringer, som i den kristne åpenbaringen.

Den kristne tradisjonen tilfører kjøtt i forstand av at Gud er en relasjonell Gud, som både har skapt mennesket i sitt bilde, er treenig, og inkarnerte sitt Logos som Sønnen, forent med en menneskelig natur i personen Jesus Kristus.

Illustrasjonsbilde fra Pixabay.

Barron om Aquinas og hvorfor nyateistene har rett

Som en god og dogmatisk thomistisk side, må nesten St. Thomas Aquinas refereres til her med jevne mellomrom. Blant andre ting, er Aquinas en av mange som hjelper oss å avkle en rekke banale og inkoherente forestillinger om Gud.

True story.
True story.

Les også:
Hva er Gud.

Hvis Gud hadde vært en person blant andre personer. Ja, selv om Gud var den “største personen“, hadde det ikke vært noen grunn til å holde det for rasjonelt at Gud eksisterer. Hvis Gud hadde vært en årsak, blant andre årsaker. Hvis Gud bare hadde vært en eksisterende ting, blant andre eksisterende ting, og ikke Eksistensen selv. Da kunne han like gjerne vært et spaghettimonster, eller en tekanne.

Men det er dessverre nettopp slik vi ofte tenker om Gud i norsk kultur i dag. Da er det ikke rart at man får se mye rar “religionskritikk”. Da er det ikke rart at man ofte “leter” etter feil ting, og diskuterer andre ting som er fullstendig irrelevante. Da er det ikke rart at en type nyateistisk kritikk plutselig fremstår som “skarp” og “intelligent” i noens ører.

Kritikk som antakeligvis ville fått mer reflekterte ateister som Nietzsche til å plante begge henda godt på ansiktet, for så å stange hodet i veggen, og ønske seg bort fra denna verdenen.

Les også:
Nietzsche vs. nyateistene.

Den gode kommunikatoren Robert Barron har nylig gitt ut en tale hvor han argumenterer for hvorfor nyateistene har rett. Han formulerer på en dyktig måte den thomistiske doktrinen om at Gud ikke er en summum ens, men en ipsum esse subsistens. The Subsistent Being.

En god innføring til hvordan vi bør tenke om Gud!

Aquinas’ tredje vei i modernisert form – en nødvendig virkelighet

Hele serien:
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 2 – et absolutt enkelt opphav
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 3 – bare en dypeste virkelighet
Aquinas’ tredje vei i modernisert form: steg 4 – en kontinuerlig Skaper

Hvorfor ikke bare starte høsten med en pangstart, ved å kjøre en rekke med argumenter for Guds eksistens? Guds eksistens og Guds natur er antakeligvis det menneskehetens klokeste hoder har brukt mest tid til å skrive om. Fra antikkens tenkere, til middelalderens store filosofer, til renessansens største matematikere og utviklere av den vitenskapelige metode, til flere av dagens råeste filosofer og vitenskapsmenn.

I denne posten skal jeg starte med et bevis av at det må eksistere minst en nødvendig virkelighet, før vi i fremtidige poster ser hvorfor denne virkeligheten må være Èn, absolutt simpel, ubegrenset i sine perfeksjoner, unik og må være den som opprettholder alle ting i eksistens i hvert eneste øyeblikk.

3290566593_f2f8837ace

Dette er nok måten jeg tenker å skrive i en eventuell fremtidig bok, så all kritikk, råd, spørsmål, forslag, motargumenter, ris og ros settes veldig pris på! :)

Nå kommer vi naturligvis ikke helt frem til den kristne Gud med dette argumentet alene. Jøder, muslimer, sikher og enkelte hinduister vil nok nikke anerkjennede til beviset av en evig, immateriell, nødvendig, allmektig, allestedsværende, allvitende Skaper og Opprettholder av universet. For å komme helt dit, må vi argumentere for Jesu’ oppstandelse. Men vi har et bedre fundament når vi allerede har bakgrunnskunnskapen av at Gud eksisterer og at naturen selv ikke i prinsippet kan være et lukket system som strikt umuliggjør noe slikt som mirakler. Vi kommer dessuten frem til at en ekte og konsekvent ateistisk filosofi vil være grunnleggende irrasjonell, fordi den må nødvendigvis mangle en intern logisk sammenheng.

Egentlig kan disse kalles bevis for Guds eksistens, i ordets rette forstand. De er imidlertid filosofiske bevis, og ikke av den typen bevis vi både bruker og misbruker i dagligdags prat. Det er helt klart en styrke, og ikke en svakhet. For dersom Gud faktisk kunne latt seg påvise i et reagensrør, gjennom ikke-reduserbar kompleksitet i evolusjonsprosessen eller ved lukkede eksperimenter i en partikkelakselerator under høyst kunstige forhold, ville det vi hadde funnet umulig kunne vært Gud i det hele tatt. Det ville i beste fall vært en slags Marvel superhelt eller Zeus, og ikke den nødvendige kilden til all eksistens og væren. Derfor skal du være ganske ignorant for å kreve bevis at nettopp den typen. Dette krever kort sagt mer…innsats!

Det finnes naturligvis andre og bedre kilder til kunnskap enn naturvitenskap også, og vi kan vite masse om både Gud og menneskets sjel. Mer om det her.

Filosofiske bevis starter nemlig rett ved fundamentet av huset, ulikt “vitenskapelige bevis”, som først kan starte i 3. etasje, og forutsetter at vi allerede har etablert fundament, 1. og 2. etasje. Noe de fleste aldri gjør. Følgelig blir altfor mange diskusjoner om universets og Guds eksistens fort veldig overfladiske. Siste ord i denne typen filosofiske bevis holder seg upåvirket av naturvitenskapelige fremskritt, selv om de kan informeres og belyses av dem.

Så argumentet går som følger:

1.1 Bibelen sier at Gud eksisterer

1.2 Hvis Gud eksisterer, så må Bibelen være sann

1.3 Derfor må Gud eksistere (fra 1.1 og 1.2)

Neeeeida, jeg har faktisk noe litt bedre i tankene. Men for mange, både kristne og ikke-kristne, virker det som om sirkeleksempelet ovenfor representerer hvor meningsløst det er å forsøke å bevise Guds eksistens.

aquinas-tide

Jeg skal forsøke å omformulere Thomas Aquinas’ sitt tredje gudsbevis, og utlegge det i en “moderne” kontekst. Nemlig nødvendigheten av Gud som skaper og opprettholder for all kontingent eksistens. Aquinas’ sitt bevis er nok fullt mulig å forsvare den dag i dag, men ordbruken hans hører hjemme i en egen kontekst. Noe vi ikke trenger å bruke masse tid på å forsvare dersom vi bare tilpasser litt. Selv om undertegnede likevel liker å forsvare konsept som prinsippet om kausalitet (årsak-effekt) på Minerva.

Jeg skal særlig bruke to nye ord, som jeg raskt kan gi min definisjon av her. Hvis du leser over denne to ganger, og holder tunga rett i munn, tror jeg de fleste skal klare å følge resten av argumentet helt ut:

Kontingent: Enhver kontingent virkelighet kan befinne seg i en tilstand av å være (eksistens) eller av å ikke være (ikke-eksistens). En kontingent virkelighet kan både eksistere og ikke eksistere, kontra en ikke-kontingent virkelighet, som har nødvendig eksistens.

Betinget: Å være betinget i denne sammenhengen, vil si at en virkelighet er avhengig av en annen virkelighet for sin eksistens. Altså avhengig av en annen virkelighet for å oppfylle sine betingelser, kontra en ubetinget virkelighet, som eksisterer nødvendig.

For eksempel er en katt en betinget virkelighet, ikke bare på grunn av at den har opphav i sin kattemor og kattefar, men siden den er avhengig av celler og struktur av celler for sin eksistens. Ingen celler – ingen katt. Celler er igjen avhengig av molekyler og struktur gjennom såkalte kjemiske bindinger for sin eksistens. Helt ned til fundamentalpartikler…og videre.

Merk at betingelsene oppfylles i rekkefølge av eksistens. Altså vertikalt. Ikke horisontalt, som f.eks. innenfor tid. Det vil si at argumentet holder selv utenfor tid, i et evigvarende univers, eller selv om en ung gravid mor i 1990 får tak i en tidsmaskin og føder en sønn i 1921. Argumentet gjelder hva som holder mor og sønn i eksistens i hvert eneste øyeblikk.

Merk også at ordet virkelighet brukes i en veldig bred forstand her, og er på ingen måte begrenset til en bølge, partikkel eller et materielt objekt som en stol, en stein eller et atom. Det inkluderer også såkalte naturlover, rom, tid og alt som kan sies å….vel, eksistere!

Så la oss først sitere Aquinas’ sitt sammendrag av denne tredje veien. Du kan lese sitatet, eller bare hoppe rett over til min utlegning nedenfor. Er du utålmodig, kan du dessuten lese hele sammendraget av gudsbevisene i Qunique Viae (fem veier) fra Summa Theologica her:

“The third way is taken from possibility and necessity, and runs thus. We find in nature things that are possible to be and not to be, since they are found to be generated, and to corrupt, and consequently, they are possible to be and not to be. But it is impossible for these always to exist, for that which is possible not to be at some time is not.

Therefore, if everything is possible not to be, then at one time there could have been nothing in existence. Now if this were true, even now there would be nothing in existence, because that which does not exist only begins to exist by something already existing. Therefore, if at one time nothing was in existence, it would have been impossible for anything to have begun to exist; and thus even now nothing would be in existence — which is absurd. Therefore, not all beings are merely possible, but there must exist something the existence of which is necessary.

But every necessary thing either has its necessity caused by another, or not. Now it is impossible to go on to infinity in necessary things which have their necessity caused by another, as has been already proved in regard to efficient causes. Therefore we cannot but postulate the existence of some being having of itself its own necessity, and not receiving it from another, but rather causing in others their necessity. This all men speak of as God.”

Merk at når Aquinas prater om å “postulere” eller “dette snakker alle om som Gud”, så er ikke dette en plutselig og tilfeldig påstand eller gjetning, men henger sammen med at dette bare er et sammendrag fra en mann som skrev ca. 50.000 sider om dette temaet. Han kvalifiserer disse påstandene godt i løpet av verkene sine, som står godt den dag i dag. For min innføring i thomisme, kan du eventuelt lese:

Fire årsaker som forandrer alt
Forført ut av form
Hvordan kan forandring skje
Noen tanker om eksistens
Hva er en sjel

Eller bare skaffe deg denne perlen av en bok først som sist.

Så la oss tydeliggjøre dette litt.

1.1 En betinget virkelighet er avhengig av en annen virkelighet for sin eksistens

1.2 En ubetinget virkelighet er ikke avhengig av noen annen virkelighet for sin eksistens. En ubetinget virkelighet må følgelig være helt og fullstendig uavhengig.

1.3 En betingelse viser til en hvilken som helst forutsetning som en betinget virkelighet er avhengig av for sin eksistens. F.eks. er kattens eksistens avhengig av en atomisk og sub-atomisk virkelighet. Et eksempel er sterk kjernekraft, en av de fire grunnleggende naturlovene, som binder nukleoner sammen til atomkjerner. For uten den sterke kjernekraften, ville det ikke eksistert noen katt.

Videre til argumentet.

1.4 Det eksisterer betingede virkeligheter. Neppe en veldig kontroversiell påstand. Dette kan bare avvises til prisen av å måtte avvise eksistensen av hele universet, eller av å påstå at alle ting er evige og uforanderlige. De innvendingene er 2500 år gamle, og er allerede behandlet her, så vi fortsetter…

1.5 Enten eksisterer bare betingede virkeligheter (BV), eller så eksisterer minst en ubetinget virkelighet (UBV). Logisk nok. Alternativene dekker hele spekteret og utelukker hverandre.

1.5a Vi står derfor med hypotesen: UBV v ~UBV.

(Leses som: Det eksisterer minst en ubetinget virkelighet eller ikke minst en ubetinget virkelighet)

Så la oss teste ut hypotesen ~UBV: at det ikke eksisterer noen ubetinger virkelighet.

~UBV vil være oppfylt ved et av to alternativer:

  1. Det eksisterer et begrenset antall betingede virkeligheter
  2. Det eksisterer et ubegrenset antall betingede virkeligheter

Hva med alternativ 1?

For at BV1 (= Betinget virkelighet nr. 1) skal eksistere, må den ha fått oppfylt sine betingelser fra BV2, som igjen må ha fått dem fra BV3. Siden vi har et begrenset antall BV, vil rekken før eller siden stoppe på et BVn (= Betinget virkelighet nr. n). Problemet her er naturligvis at hvis rekken slutter i BVn, og BVn ikke har fått oppfylt sine betingelser, så kan verken BVn eller resten av rekken eksistere i utgangspunktet.

Vi kan igjen tenke oss eksempelet med katten. Hvis kattens eksistens (BV1) hviler på eksistens og struktur av dens celler (BV2), som igjen hviler på eksistensen og strukturen av molekylene (BV3), helt ned til en slags kvantepartikkel, urmasse eller i ordene til ateisten J. Mackie; “et permanent lager med materie” (BVn). Men ulikt Mackies sitt forslag, har vi allerede godtatt at selv ikke dette lageret har ubetinget eksistens, men er betinget. Verken lageret, kvarkene eller følgelig katten kan her altså eksistere. Om materie kan ha en ubetinget nødvendig eksistensen skal vi se mer på senere.

Vi konkluderer derfor med at…

1.6 Det kan ikke eksistere et begrenset antall betingede virkeligheter

Men kan det eksistere et ubegrenset antall BV, slik som i alternativ 2?

Hvis BV1 er avhengig av BV2, vil ikke BV1 kunne eksistere før BV2 eksisterer. Samtidig vil ikke BV2 kunne eksistere før BV3 eksisterer. Følgelig blir hele den uendelige rekken fra BV1 til BV, en rekke av virkeligheter som ikke har fått sine betingelser oppfylt, og derfor ikke kan eksistere. Hvis kattens eksistens hviler på et uendelig antall forutgående virkeligheter, vil ingen av disse ha fått oppfylt sine betingelser, og ingenting ville noensinne eksistert. Inkludert katten. Derfor kan vi si at…

1.7 Det kan ikke eksistere et ubegrenset antall betingede virkeligheter

La oss se på et annet eksempel. For kan ikke antallet betingede virkeligheter være et sirkulært sett? Altså f.eks. at BV1 får sin eksistens fra BV2, som igjen får den av BVn, helt til vi er tilbake på BV1 igjen? Altså en liten rip-off fra østlige virkelighetsbilder som hinduisme og buddhisme? What comes around, goes around?

Problemet her er at dette eksempelet bare er en omformulering av alternativ 1 eller 2. Enten har den sirkulære rekken et begrenset antall medlemmer, som gjør at eksistensen til BV1 til slutt, etter noen runder, er avhengig av BVn. I det andre tilfellet er BV1 avhengig av en uendelig rekke, men hvor ingen av medlemmene noensinne får sine betingelser for eksistens oppfylt. Følgelig kan heller ikke dette eksempelet unnslippe ikke-eksistens.

En siste mulighet, er at BV1 bare kan oppfylle sine egne betingelser. Det er åpenbart absurd, siden det impliserer at BV1 eksisterte i forkant av BV1 for å få BV1 inn i eksistens. At ingenting har egenskaper som gjør at det kan få seg selv inn i eksistens, men ingenting kan ikke ha noen egenskaper. Det kommer av hva det vil si å være ingenting. Du må nesten hete Lawrence Krauss for å ikke fatte det.

253694_175751325907951_939664574_n

Så vi kommer til…

1.8 Dersom det ikke er minst en ubetinget virkelighet, så eksisterer ingenting (fra 1.6 og 1.7)

1.9 Minst en virkelighet eksisterer

Det interessante her er naturligvis at du ikke trenger et helt univers eller en Big Bang-begynnelse for å få dette argumentet gjennom. Det holder med en enkelt ting som eksisterer på et enkelt punkt. En liten colaboks i august 2014 alene, ville vært mer enn nok for å komme frem til Gud.

1.10 Minst en ubetinget virkelighet må eksistere (fra 1.8 og 1.9)

Kan det være flere? Kan dette være materie? Hvorfor må denne virkeligheten være allmektig? Hvorfor må den være Gud? Det blir tema for neste steg. Du er kanskje sliten allerede, og fortjener en pause.

Og ja; hvis du ikke liker konklusjonen ovenfor, og ønsker å avvise den – så krever det argumenter. But that goes without sayin’…

Eller dersom vi skulle oppsummert med thomistisk språk i god tredje vei-stil: Enhver essens (hva en ting er – f.eks. hva et eple er) som er atskilt fra dets eksistens (at tingen er – f.eks. at eplet eksisterer), må terminere i noe hvis essens ikke er atskilt, men hvor essensen simpelthen er identisk med dets eksistens. Noe som bare kan oppfylles hos en virkelighet som er ren aktualitet. Et av Guds navn, er Eksistensen selv. Mer om det i en tidligere post her.

Aquinas-Meme-6-640x422

Hvordan kan forandring skje?

Til neste viktige del av et aristotelisk-thomistisk rammeverk. Tidligere har vi vært gjennom de fire årsakene, og hvorfor former virkelig eksisterer. Denne gangen introduserer jeg en av de viktigste metafysiske ingrediensene for å bevise Guds eksistens – nemlig Act og Potency. Litt tyngre post denne gang, men åpne en Red Bull (fare: produktplassering) og bit tenna sammen, så vil du snart bli belønnet for det!

A thomist could probably teach the whole history of modern thought as an overlooking of the distinction between potency and act.
– James Chastek, Just Thomism

Aristoteles brukte ordet “motion”, som kanskje bedre kan oversettes med forandring enn bevegelse (og derfor ofte misforstått), siden vi snakker om mange typer av forandring.

Så vi starter med en enkel observasjon som både jeg, Aristoteles og 2Pac er enige i (tidenes trio). Ting er i forandring. Hele tida. Ting forandrer posisjon innenfor rom – fra en plassering til en ny. De forandrer posisjon innenfor tid – fra et tidspunkt til et annet. De gjennomgår også kvalitative forandringer. Varm kaffe blir kald, spebarn blir voksne, og grønne epler blir røde.

Men hvordan kan dette ha seg?

Ancient-Greek-and-Roman-Philosophy-Workshop
“Jaha Sokrates, hvem tror du ryker i neste episode av Paradise?”

For å forstå miljøet Aristoteles svarer til, må vi raskt besøke to eldre før-sokratiske tenkere – nemlig Parmenides og Heraklites.

Heraklites mente at universets grunntilstand var kontinuerlig forandring, og at alt konstant derfor måtte være en illusjon.

All is flux, nothing stays still.

Parmenides derimot, mente at Virkeligheten er En. Alt mangfold og forandring er umulig. Hvorfor? Jo, for å eksistere er jo å være i en tilstand av being/væren. Dersom forandring skal skje, må det bety at noe går fra å ikke eksistere – til å plutselig eksistere. Fra non-being til being. Flammen som ikke var der tidligere, men som plutselig er der. Men vi vet jo at det er umulig!

From nothing, nothing comes.

Noen intuitive responser kan vi gi til begge to. For at Heraklites skal fremføre argumentet sitt, er det meningsløst dersom det ikke er den samme personen som starter og avslutter argumentet. Han må dessuten fremføre argumentet ved å vise til ord som har en bestemt betydning, og som ikke kan være in flux.

Parmenides’ sitt argument er ikke så dumt som det først kan virke, men han er også avhengig av å anerkjenne forandring, bare for å fremføre argumentet. Leppene må beveges, og han er avhengig av at tilhører må foreta mentale forandringer – bare for å la seg overbevise!

Så hva er Aristoteles’ sin løsning på dette? Aristoteles er nemlig helt enig med Parmenides i at ikke noe kan komme fra ingenting, men er derimot uenig i at det er det som faktisk skjer. For dette noe dukker ikke opp fra ingenting, men fra et potensial som allerede ligger i tingen.

Flamme i dag også? Nei, så spennende du!
Flamme i dag også? Nei, så spennende du!

Når fyrstikken skaper en flamme, kommer ikke flammen fra ikke-eksistens, men fra et potensial som allerede var reellt til stede i fyrstikken, i kraft av sin form, og som ble aktualisert av f.eks. en ekstern fyrstikkeske. Et såkorn har potensial for å ta til seg næring og vokse opp til å bli en plante. En rød gummiball har potensial for å bli malt blå eller bli smeltet til ren guffe. Gull har allerede et reellt potensial for å smelte og bli formet til en giftering, osv. Du skjønner poenget.

Alle ting inneholder derfor en kombinasjon av aktualitet (act) og potensialitet (potency). Vel, bortsett fra Gud, som er Pure Act, men det er et argument til senere. Ting som allerede har mange aktualiteter, men som potensielt kunne hatt mange andre aktualiteter. Kaninen som aktuelt spiser gulrot i buret i hagen, men som potensielt kunne ha løpt ut i regnet til skogen, blitt våt, stått på to bein og spist løvetann. Et potensial som faktisk kan bli reellt, dersom kaninen velger (og har mulighet) for å aktualisere det.

kanin1
Kaninulf ville gjerne bli til en LED-TV, men fikk dessverre ikke lov av sin egen natur

Men det betyr ikke (som ofte blir misforstått) at en ting kan være potensielt alt. En eikenøtt kan ikke bli til en gorilla. En kanin kan ikke bli til en 42 tommers LED-TV. En fyrstikk kan ikke skape gulrøtter og lavendelsparfyme. Disse potensialene er ikke reellt i nøtten, kaninen, fyrstikken, sulfuren eller whatever.

Videre kan ingenting være ren potensialitet, siden det da ikke vil eksistere i utgangspunktet, og siden det da ikke vil være noe som har potensial til å gjøre noe som helst. Mennesket, i kraft av sin menneskeform/natur, vil ha aktualisert større andel av sitt potensial i sin normale naturlige tilstand, enn hvis det hadde hatt såkalte “negasjoner/defekter”, som manglende lem, dårlig kosthold, manglende hjernefunksjon, avskåret tunge, osv.

Hvis du bare husker en ting fra denne posten

…så bør det være at alle ting er en kombinasjon av act og potency. Aktuelt sitter jeg nå ved PC’en og skriver dette, men potensielt kunne jeg løpt meg en tur, slått til på badeutfordringer på Facebook, spist en Skyr, blitt full på Hansa Fatøl, skriki ut supportersangen til Odd Grenland eller tatt push-up’s mens jeg står på henda. (Okay, nå prøver jeg bare å imponere deg. Jeg klarer egentlig ikke det)

090802_odd2
Ekte sort og ekte hvit. I motsetning til alle dere falske sorte og hvite der ute

Act og potency kan videre deles opp i mange flere distinksjoner som aktiv potensialitet, passiv potensialitet, operativ aktualitet, entitativ aktualitet, osv, men dette holder i denne omgang for å få frem poenget mitt.

Det kommer nok uansett flere poster med utvidelser av dette.

Men synes du at alt dette er tåkeprat, og har lyst til å bare avvise det? Problemet er at da du gi et bedre alternativ, ellers viser du bare en sløv intellektuell latskap, og melder deg ut av all meningsfull diskusjon. Det er ufattelig hvilken visdom man oppnår når man argumenterer fremfor å bare anta. Det er i det hele tatt vanskelig å se hvordan man kan komme seg unna act og potency på en logisk sammenhengende måte. Naturvitenskapens suksess alene virker derimot til å slå fast alle disse aristoteliske idèene en gang for alle.

Poenget her er naturligvis ikke å gi et alternativ til den naturvitenskapelige forklaringen av at f.eks. varme henger sammen med molekyltetthet- og hastighet, men å gi en bedre komplementær metafysisk forklaring på hvordan dette i det hele tatt kan skje. En metafysisk forklaring vi alle må forholde oss til – ateist som monoteist som panteist – for å komme til dypet av noe som helst. En forklaring som mange moderne mennesker dessverre virker totalt ute av stand til å reflektere over.

It is not always realised how exceedingly abstract is the information that theoretical physics has to give. It lays down certain fundamental equations which enable it to deal with the logical structure of events, while leaving it completely unknown what is the intrinsic character of the events that have the structure. We only know the intrinsic character of events when they happen to us. Nothing whatever in theoretical physics enables us to say anything about the intrinsic character of events elsewhere. They may be just like the events that happen to us, or they may be totally different in strictly unimaginable ways. All that physics gives us is certain equations giving abstract properties of their changes. But as to what it is that changes, and what it changes from and to—as to this, physics is silent.
– Bertrand Russell i My Philosophical Development

Å, kjære Russell. Hvordan du ville vridd deg i graven hvis du hadde sett de hjemmesnekrede “argumentene” til mange av dagens ateister.

Motargumenter?

Et par innvendinger er nok mulig å forutse, så vi kan jo allerede adressere dem? Kom gjerne med fler!

Men vi vet vel at forandring er grunntilstanden i universet? Elektroner som svever rundt kjernen? Kvantepartikler som popper inn og ut av vakuum? <sett inn eget eksempel her>?
– Dette er egentlig bare en ny fremføring av Heraklites’ argument og kan avvises av samme grunner. Poenget her er å gi en forklaring på forandring på substansnivå.

Men slike former og substanser er overtro vel? Jeg kan jo ikke måle dem matematisk?
– Artig at du skulle spørre om det. Nederst i dette innlegget gir jeg en rekke grunner til hvorfor former og substanser har en reell eksistens!

Men forandring skyldes vel bare meningsløse konfigurasjoner av subatomiske partikler?
– Spør deg selv: Er dette i det hele tatt litt sannsynlig? Meningsløse homogene atomer som gir opphav til alt fra stein og grus til trær, sommerfugler og mennesker. Som bringer oss videre til…

Men dette skyldes da bare kjemiske sammensetninger?
– Det er ikke noe svar i det hele tatt, men du har bare omformulert spørsmålet. Hvis du er en modernist, aner du ikke hva en kjemisk sammensetning dypest sett er, like lite som du aner hva en naturlov er. De er ikke tilgjengelige i verktøyskrinet ditt som reelle forklaring. Det interessante er ikke bare hvordan H og O kommer sammen til å danne H²O, som igjen gir opphav til vannets nye egenskaper som verken hydrogenet eller oksygenet hadde hver for seg, men også hvorfor de holdes i eksistens i hvert eneste øyeblikk. Hvilken naturlov har evne til å gjøre noe slikt?

Kvantefysikk og første årsaker

Flere bevis for Guds eksistens krever et solid begrep av kausalitet, altså hvordan ting forårsaker hverandre og hvordan vi kan lære om sammenhengene mellom en årsak og dens effekt.

I en post som ble delt på Facebook av en venn av meg om mitt tidligere innlegg rundt bevisbyrden til en ateist, ble jeg kritisert for et par ting. Siden dette stammer fra en utbredt og potensielt veldig destruktiv tankefeil, er det greit å gjengi og behandle det hele her. Det handler altså om kvanteteori motbeviser prinsippet om kausalitet, siden kvanteteori virker å vise til effekter som ikke har en årsak?

“Igjen spør jeg meg, hvor får Kleiven denne definisjonsmakten fra? Han vil kanskje hevde at alle «materielle hendelser» har en årsak, så det må være noe immaterielt som tjener som en første årsak. Det er flere problemer med et slikt argument. Et av dem kan vi finne nettopp i vitenskapen: Det finnes ingen grunnleggende årsak til at et radioaktivt atom spaltes på et gitt tidspunkt, så dermed finnes det materielle hendelser uten årsak. Videre vet vi at elementære partikler oppstår og forsvinner overalt hele tiden, uten å ha «grunner» til å gjøre det. 

Vi har altså to muligheter: Enten kan vi anta at materielle hendelser kan være uten årsak, hvilket blant andre astrofysiker og nobelprisvinner Richard Feynman argumenterer for, eller så kan vi anta at a) det må eksistere noe immaterielt som ikke kan påvises, b) at dette immaterielle ikke trenger noen årsak, og attpåtil c) at dette immaterielle er i stand til å designe et univers. Personlig synes jeg den første muligheten er en veldig mye bedre forklaring enn den andre.”

Definisjonsmakt? Vel, noen kaller det argumenter og logiske resonnementer. Uansett takker jeg vedkommende for en god utfordring.

Richard Feynman, som mange andre fysikere, var en brilliant mann. Men som så mange andre brilliante fysikere, har han ikke den nødvendige grunnleggende treningen i filosofi til å uttale seg om slike ting. Prinsippet om kausalitet hører nemlig inn under filosofi, og ikke naturvitenskap. Kritikeren min begår med andre ord en alvorlig kategorifeil. Naturvitenskap kan faktisk aldri i prinsippet bevise at det eksisterer effekter som ikke har en årsak. Det ligger utenfor verktøyets ramme. Men det å overvurdere rammen til naturvitenskap er en kilde til mye forvirring i dag.

Så hvorfor forteller ikke dette radioaktive atomet eller virtuelle partikler i kvantevakuum oss noe om effekter uten årsak? Her må jeg presisere inntil det kjedsommelige at et fag som fysikk er et fag som enkelt og greit forholder seg til den delen av materiell virkelighet som er mottakelig for streng kontroll og prediksjon, og som så kan legges inn i matematiske modeller. Hva den forteller oss, er en sann forklaring, men det er ikke en tilstrekkelig forklaring. Noen streker av sort og hvitt, som fremdeler venter på å bli malt videre til et fullstendig fargerikt bilde. Som Bertrand Russell selv sier, er det en stor tankefeil å tro at fysikk som fag gir oss en utfyllende beskrivelse av naturen. Fysikk behandler abstraksjoner fra konkrete virkeligheter, men ikke virkeligheter selv. Den forteller oss ingenting om den dypere naturen til substansen og prosessene som bærer de matematiske egenskapene som den skriver. Fysikken av kvantemekanikk forteller oss lite om underliggende metafysikk. For å se på den dypere naturen, må vi over i naturfilosofi, og dette er et nytt fagfelt med hardt arbeid.

Så det min kritiker tror er et bevis på hendelser uten årsak, er egentlig bare et bevis på hendelser hvor årsaken ikke passer inn i den gitte matematiske modellen. Eventuelt tror han kanskje også at kausalitet er det samme som determinisme, hvilket er helt irrelevant. Men om årsaker faktisk eksisterer, er et spørsmål naturvitenskap sier nada om, og vi må ta den tunge jobben med å gå filosofisk til verks. Uavhengig av naturvitenskap, står altså kausalitetsbegreper fra Aristoteles og Aquinas fast til bruk i gudsbevis og andre ting, selv mot skeptikerangrepene fra David Hume.

Som Hume kan vi tro selv at vi kan forestille oss effekter som ikke har årsaker. At noe forandrer seg selv uten å trenge en ting eksternt til den selv som forandrer den. Men alt vi forestiller oss, er egentlig bare effekter, hvor vi ikke samtidig forestiller oss årsaken. Ikke f.eks. en iskube som smelter av seg selv, men en iskube som blir forandret utenfra, gjennom f.eks. varmeenergi fra omgivelsene eller hårføneren.

Vi står altså med:

1. Kvantemekanikk beskriver overgangen av atomet uten å referere til årsaken.

Fra dette følger ikke:

2. Kvantemekanikk viser at overgangen av atomet ikke har noen årsak.

Et slikt argument vil ikke være bedre enn:

3. Kepler’s lover beskriver planetenes baner uten å referere til årsaken av disse banene, så derfor

4. Kepler’s lover viser at planetenes baner ikke har noen årsak.

Altså en såkalt non sequitur! Lurer du på hva det betyr? En liten illustrasjon under.

159_non_sequitur

Slike misforståelser kan føre f.eks. fysikerkollega David Albert til å slakte Krauss’ sitt forsøk på å skrive om univers fra ingenting (som jeg selv gjør her) ved å vise til:

“The particular, eternally persisting, elementary physical stuff of the world, according to the standard presentations of relativistic quantum field theories, consists (unsurprisingly) of relativistic quantum fields… they have nothing whatsoever to say on the subject of where those fields came from, or of why the world should have consisted of the particular kinds of fields it does, or of why it should have consisted of fields at all, or of why there should have been a world in the first place. Period. Case closed. End of story”

Men nå har kritikeren min delvis rett i dette andre alternativet. Misforståelsen hans her, er bare at disse tingene ikke er noe vi “antar”. Vi kan derimot bevise at en slik første årsak må være immateriell og ikke trenger noen årsak. Vi er litt forut for vår tid her, så dette er langtifra en utfyllende beskrivelse, men selve poenget er at når vi filosofisk beviser Gud som “Pure Act” eller “ren aktualitet” gjennom Aquinas First Way, står dette i sammenheng med at alle substanser i universet er en kombinasjon av aktualitet og potensialitet, må hele rekken vertikalt kunne spores tilbake til ren aktualitet. Det skolastiske prinsippet av kausalitet, går nettopp ut på at all aktualisering av potensialer i en substans, må aktualiseres av noe utenfor som allerede er aktualisert (phew!). Altså en “being” (eller snarere ren Being) som ikke trenger å hente sitt potensial for forandring (i rom eller kvalitet) fra et tidligere medlem, men har dette iboende i seg selv. Merk at dette argumentet ikke viser til Big Bang eller noe, men forandring (f.eks. bevegelse eller kvalitativ forandring) som skjer her og nå.

Hvordan vet vi at det er et første medlem? Jo, for hvis alle medlemmene hadde hentet sitt potensial for forandring fra et tidligere medlem, så ville aldri rekken kommet over startstreken i det hele tatt.

Grunnen til at Gud så f.eks. er immateriell, er at det å være materiell eller innenfor tid per definisjon er å ha potensialer som kan aktualiseres. Det kan ikke Pure Act ha, så derfor må Pure Act være både immateriell og evig. Å spørre videre hva som er årsaken til Gud, er som å spørre hva som er “renere aktualitet” enn “ren aktualitet”. Et meningsløst spørsmål, og altså på ingen måte en tilfeldig egenskap vi tillegger Gud. Men mange ateister tror at spørsmålet “men hvem skapte da Gud?” er en god kontring mot Gud som første årsak. Vi skjønner at det krever litt innsats i å sette seg inn i hvorfor spørsmålet reflekterer en manglende forståelse for klassisk filosofi, og kan tilgi dem for det..til en viss grad. Dette beviser naturligvis ikke hele fylden av den bibelske Gud, men en stor nok bit til å motbevise ateisme.

Heavy stoff? Ja, det er det. Og hele historien er mye, mye verre. Nettopp derfor krever det litt innsats å sette seg inn i. Noen andre kritikere har forsøkt å ta snarveien ved å først innrømme at de ikke skjønner det, men at det likevel må være piss (jeg er jo tross alt kristen), at alt som skriver uansett er motbevist av naturvitenskap (kategorifeil) eller at det er merkelig hvordan kristne kan tro på en slik tilfeldig gud med tilfeldige egenskaper. The golden rule here is: Don’t understand? Ask!

Derfor tar vi ting fremdeles stegvis for å forsøke å oppnå et minimum av leselighet, og fortsetter i vår enkle beskrivelse av det metafysiske rammeverket som en aristotelisk-thomistisk realisme holder til. Klikk her for å lese første del om de fire årsakene. Neste gang blir det mer om aristoteliske former, inkludert formen av katter som Schrödingers.

cartoon_quantum3